Det siste utbruddet av ebola i Kongo kan være over

Etter kun én måned, synes det 8. utbrudd av ebola-virussykdom i Kongo å være over.

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, UiT Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets Sanitet.

Nana Sylla (32) ble smittet av ebola i Guinea i 2015. Takket være rask behandling, er hun i dag helt frisk. Døtrene hennes deltok i en storstilt studie der WHO testet en ny vaksine på 11.000 personer i Guinea. Foto: WHO

Den 22. april 2017 ble en 39 år gammel sjåfør i Likati in Bas Uele-provinsen helt nord i Kongo, alvorlig syk med høy feber, blod i avføring og urin samt blod fra nese. Han ble kjørt til nærmeste helsesenter på motorsykkel av en venn. De alvorlige symptomene gjorde at han øyeblikkelig ble sendt videre i ambulanse til nærmeste sykehus, men han døde på veien. To dager senere, den 24. april, fikk en mann til de samme symptomene; det var den gode hjelperen som hadde transportert pasienten til helsesenteret på sin motorsykkel. Han døde den 26. april. Andre personer i samme omgangskrets fikk også blødende febersykdom.

At dette virkelig var et utbrudd av ebolasykdom ble endelig verifisert da man fant ebolavirus av typen Zaire i blod hos en av de døde og en med blødende feber-symptomer. Disse resultatene kom 7. mai, og Verdens helseorganisasjon erklærte utbrudd av ebola-virussykdom 11. mai.

Per i dag, er det kun funnet ebolavirus hos to personer, som dermed har fått klassifiseringen “bekreftet ebola-smittet”. I tillegg er det fire som har fått klassifiseringen “sannsynlig ebola-virussmittet” ut fra kliniske symptomer. De 43 som tidligere hadde fått klassifiseringen “mulig ebola-virussmittet” er nå nedjustert til 16 personer.

Andre virus kan forklare “utbruddet”

Dette kan høres merkelig ut ettersom mange mener ebolavirus er dødsårsaken hos alle  fire som døde, men alle disse nå 20 “sannsynlige” og “mulige ebola-smittede” pasientene er funnet negative for ebolavirus ved meget sikre laboratorieanalyser.

En forklaring for dette kan være at det er flere virussykdommer som kan gi blødende feber-sykdom med liknende symptomer. Lassa og Marburg er kanskje de mest kjente, men også gul feber og dengue feber, begge ikke uvanlige i Kongo, kan forårsake blødninger og feber.

Fem pasienter var innlagt på et behandlingssenter for ebola-virussykdom drevet av Leger uten grenser. Disse pasientene ble funnet negative for viruset ved to separate analyser, og 23. mai ble de friskmeldt og sendt hjem.

Det er positivt at hele 583  personer med  mulig kontakt med smittede er blitt overvåket for mulig utvikling av sykdom. Nylig ble 226 personer erklært utenfor fare etter å ha blitt overvåket i de obligatoriske 21 dagene.

Uhensiktsmessige grensekontroller

Som vanlig ved utbrudd av smittsom sykdom, vil media mistolke data og politikere ønsker å gjøre tiltak. Derfor har ni land innført temperaturmålinger av passasjerer på sine flyplasser. Disse landene, Kenya, Malawi, Nigeria, Rwanda, Sør-Afrika, Uganda, Tanzania, Zambia og Zimbabwe, gjør dette på tross av anbefalingene til Verdens helseorganisasjon.

Det er et uhensiktsmessig tiltak, blant annet fordi måleutstyret ofte ikke holder tilstrekkelig kvalitet og har flere graders temperaturforskjell. De som kommer fra tempererte omgivelser bli oftere målt til normale temperaturer enn de som kommer fra solsteik. Og sist, men ikke minst: Malariapasienter og andre med lett forhøyet temperatur blir behandlet som smittsomme ebolapasienter og de blir ofte internert.

Profesjonelle på smittevern

Siden det første utbruddet på helsesenteret i Yambuku, har Kongo blitt rammet av til sammen åtte utbrudd av ebolaviruset. 922 mennesker har mistet livet til sykdommen.

Disse utbruddene gjør at helsepersonell i Kongo kanskje er de med best erfaring med ebola.

Svært mange riktige tiltak var satt i verk allerede før Verdens helseorganisasjon erklærte at det var et ebolautbrudd den 11. mai. Kongolesiske myndigheter hadde sikret at tilgjengelig beskyttelsesutstyr ble brukt korrekt. Leger uten grenser har opparbeidet seg en spesialkompetanse i å behandle pasienter med blødende febersykdom med væsketilførsel og opprettholde elektrolytter. Denne oppgaven har de også hatt i Kongo i år, selv om behandlingssentret har manglet pasienter.

Viser at det er mulig å stoppe utbrudd

Det kongolesiske helsedepartement har også sørget for å ha topp epidemiologisk kompetanse som hele tiden gir ut faglig korrekte data som angår utbruddene. I tillegg blir tradisjonelt smittevern og kontaktidentifikasjon utført av personell med erfaring.

Resultatene av dette ser vi ved at det per i dag ikke er noen helsearbeidere som er blitt syke, eller er mistenkt som smittede. Under utbruddet i Vest-Afrika i 2013-14 var nesten 10 prosent av de som døde av ebola helsearbeidere som ble smittet på jobb.

Det nyeste utbruddet i Kongo viser at det er mulig å stoppe et ebola-virusutbrudd med kunnskap, erfaring og riktig utstyr.

Manglende samarbeidskompetanse – med døden til følge?

Ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, lærer studentene samarbeid på tvers av helsefagene via tverrprofesjonell samarbeidslæring. Her fra trening på Ferdighets- og simuleringssenteret. Foto: UiT

Skrevet av: Nanna Hauksdottir Universitetslektor, leder for tverrprofesjonell samarbeidslæring, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og Anita Iversen, Førsteamanuensis, leder for Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Historien om Alexanders 58 år gamle far som døde til tross for at han hadde 10 – 20 mennesker rundt seg, alle med høy helsefaglig og medisinsk kompetanse er rystende og gir grunn til bekymring. Hva skjedde egentlig?  Hvorfor ble utfallet så fatalt? Vi leser at «legen som ledet arbeidet manglet forutsetninger for å lede og koordinere arbeidet», «kommunikasjonen i teamet var uklar, beskjeder ble gitt ut i løse lufta og ingen visste om de ble effektuert». Historien er en grell beskrivelse av kaotisk innsats gjennomført av flere mennesker som tross høy faglig kompetanse ikke samarbeider effektivt.  Det savnes en klar ledelse, innsatsen blir ikke koordinert og det gjøres ingen kvalitetskontroll eller sjekk hverken underveis eller i etterkant av det fatale utfallet..

Samarbeid må læres – det kommer ikke av seg selv

Det er ingen trøst i denne saken – men en bekreftelse for oss om at vi gjør noen riktige grep – når vi på Helsefak har startet en storsatsning på tverrprofesjonell samarbeidslæring, nettopp for å forberede studentene til å håndtere situasjoner som denne på en bedre måte når de er ferdig utdannet helsepersonell. Samarbeidsevne og teamledelse kommer ikke av seg selv – det er en kompetanse som må læres, og den må læres suksessivt med økende krav og kompleksitet gjennom studieforløpene. En fagperson som samarbeider effektivt må ha noen helt klare ferdigheter: de må kjenne sin egen rolle og de må kunne sitt eget fag godt. De må kjenne til andres kompetanse og de må respektere sine samarbeidspartnere, også pasient og pårørende. De må ha en evne til å kommunisere klart, tydelig og anerkjennende. Og de må ha evne til å organisere og til å lede et team. På Helsefak arbeides det nå med «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring» som skal involvere alle fakultetets helseprofesjonsstudenter (bioingeniør, ergoterapi, ernæring, farmasi, fysioterapi, medisin, psykologi, radiografi, sykepleie, tannpleie og tannlege) i samarbeid med sosialfagene. Målet er å utvikle tverrprofesjonell samhandlingskompetanse fra første studieår hvor de møtes og arbeider sammen i grupper, til siste studieår hvor de skal arbeide sammen med pasienter i autentiske kliniske situasjoner. Om det får den ønskede effekt skal bli gjenstand for forskning.

Tverrprofesjonell simuleringstrening akuttsituasjoner

Som en del av læringsforløpet i tverrprofesjonelt samarbeid ble det sist høst (2016) for første gang gjennomført obligatorisk simuleringstrening av akuttsituasjoner for alle siste års sykepleier-, lege- og radiografstudenter. I løpet av en dag møter tverrprofesjonelle team av studenter 4 ulike akuttsituasjoner med simulerte pasienter. Studentene forteller at situasjonene kjennes helt realistiske, de blir stresset og må løse situasjonene gjennom samhandling og behandle pasientene riktig under stort press. Etter hver situasjon gjennomføres det «debriefing» sammen med veileder, hvor de gjennomgår hele situasjonen og diskuterer hva som kunne vært gjort annerledes og på en bedre måte. Deretter blir samme situasjon gjentatt (gjentak). Studentene forteller om stort læringsutbytte, og økt mestringsevne med tanke på akuttsituasjoner; ikke minst er gjentaket viktig for opplevelsen av læring og mestring.

 

Forhåpentligvis vil Helsefaks satsning på tverrprofesjonell samarbeidslæring få effekt for studentene som allerede neste år er ferdig utdannede helseprofesjonsutøvere.

 

Våre studenter er morgendagens helseprofesjonsutøvere. Forhåpentligvis vil Helsefaks satsning på tverrprofesjonell samarbeidslæring få effekt for studentene som allerede neste år er ferdig utdannede helseprofesjonsutøvere. Målet er at de skal ha lært seg å samarbeide effektivt rundt pasienten generelt og ikke minst i kritiske og akutte situasjoner.

Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys, og gjengis her med tillatelse fra artikkelforfatterne.

Se film: Svart belte i samarbeid

Les også:
Pasienten som samarbeidspartner
«Pasientens helsetjeneste» – hvorfor dette maset om samarbeid?
Pasientenes helsetjeneste – utdanningenes ansvar

Fødselsdepresjon – Uansvarlig av FHI

SAMMENHENG: -Internasjonal forskning i flere tiår har vist sammenhenger mellom fødselsdepresjon og psykososiale vansker hos barna. Eksempelvis kan depresjon gjøre mor og far mindre sensitive overfor barnets signaler, ifølge artikkelforfatterene. Foto:www.colourbox.com

Skrevet av: Agnes Bohne (PhD-stipendiat), Gerit Pfuhl (Førsteamanuensis), Catharina E A Wang (Professor), alle ved Institutt for psykologi, UiT Norges arktiske universitet.

I kjølvannet av en nylig publisert artikkel fra Mor-Barn-studien (MoBa) påstår Folkehelseinstituttet (FHI) at fødselsdepresjon hos mor ikke har sammenheng med psykiske vansker hos barna. Denne påstanden har de etter vårt skjønn ikke grunnlag for å komme med, ettersom de ikke har målt depresjonssymptomer hos mor i tiden hvor fødselsdepresjon forekommer.
Etter vår mening er denne formidlingen direkte uetisk av FHI.

Forebygging

Internasjonal forskning over flere tiår har vist sammenhenger mellom fødselsdepresjon og psykososiale vansker hos barna. Eksempelvis utgjør fødselsdepresjon en risiko for den tidlige tilknytningen mellom foreldre og barn, fordi depresjon kan gjøre mor og far mindre sensitiv til barnets signaler. Heldigvis har mange familier ressurser nok til at barnet ikke tar skade av tilstanden.

Ved Institutt for psykologi ved UiT Norges arktiske universitet er vi gjennom prosjektet «God start for Små i Nord» opptatt av å identifisere beskyttende faktorer, i tillegg til sårbarhet, hos foreldre under svangerskap og i barseltiden.
En ny rapport fra England viser at selv en beskjeden forbedring av helsetilbudet til nybakte mødre vil gi store personlige og samfunnsøkonomiske gevinster, ikke minst fordi dette forebygger senere psykiske vansker hos barnet. Vi mener dette er et viktig satsningsområde.

Uheldig

Det er derfor svært uheldig at en så viktig institusjon som FHI formidler at fødselsdepresjon er ufarlig og dermed også uviktig. Hvis de hadde hatt et godt grunnlag for å si dette, så ville det vært en gladnyhet, men artikkelen deres gir ikke grunnlag for å komme med disse påstandene.
Det er flere svakheter ved studien, vi skal nevne de viktigste. For det første har de målt depresjonssymptomer to ganger under svangerskap, og ved 6 mnd, 1,5, 3 og 5 år etter fødsel. Symptomer på fødselsdepresjon oppstår gjerne rundt 4-6 uker etter fødsel, og har ofte avtatt et halvt år etter fødsel. Her mangler altså studien helt avgjørende målinger!

Vi vet at de første 3 månedene etter fødsel kan være preget av uro og reguleringsvansker hos barnet, og at mange foreldre som strever opplever dette som den vanskeligste tiden. FHI har verken målt depresjonssymptomer eller vansker hos barnet i denne perioden. Faktisk har de ingen mål på psykisk helse hos barnet før fylte 1,5 år.

Påvirkning

Forfatterne påpeker i artikkelen noen svakheter som kan være avgjørende for resultatene. Dessverre formidler de ikke dette på egen nettside eller til NRK, som er den formidlingen som når ut til flest. Målene studien benytter er selvrapporteringsskjema. Det vil si at det er mor som svarer på om hun har symptomer på depresjon, og samtidig svarer på om barnet har symptomer på psykiske vansker.

Vurderingen av eget barn påvirkes av egen depresjon. Resultatene kunne like gjerne vært benyttet til å vise hvordan deprimerte mødre opplever barna sine, da det ikke presenteres noen andre objektive mål på barnas psykiske helse og fungering. Det er også helt vesentlig at kun 40% av mulige deltakere har besvart, og det er neppe de mødrene som strever mest, fordi de sjelden har overskudd til å delta.
Videre har studien kun tatt for seg barn med søsken. Deltakerne er dermed trolig erfarne og ressurssterke foreldre, en gruppe som typisk har nok beskyttende faktorer rundt seg til at skadene av en fødselsdepresjon ikke er signifikante.

Synliggjøring

Artikkelen konkluderer med at depresjon hos mor når barnet er i førskolealder er det eneste som har signifikant sammenheng med psykiske vansker hos barnet i førskolealder. Tenk hvis FHI kunne benyttet resultatet til å formidle at screening for depresjon hos mor burde gjennomføres på 2- og 4-års kontrollen på helsestasjon, da dette ser ut til å være av stor betydning for barnas psykiske helse. De kunne brukt anledningen til å synliggjøre at småbarn og småbarnsforeldre er en sårbar gruppe som vies for lite ressurser. De kunne løftet frem at barn under 5 år sjelden henvises til spesialisthelsetjenesten, til tross for at psykiske vansker kommer til uttrykk lenge før barna når skolealder. FHI, som den bautaen det er i helse-Norge, kunne slått i bordet og sagt at her må det satses!

Uansvarlig

Her er det store samfunnsøkonomiske gevinster på å komme tidlig på banen med styrking av foreldreferdigheter og støtte rundt familier hvor foreldrene sliter med depresjon. La oss hjelpe barna før vanskene har fått utvikle seg videre.
I stedet velger FHI å formidle at fødselsdepresjon ikke er så farlig som tidligere antatt, og dermed signalisere at ressurser på dette området er overflødig, at satsning ikke er nødvendig. Og dette formidler de uten å ha grunnlag for en slik påstand.

Slik uansvarlig forskningsformidling og enkle slutninger er ingen tjent med.

Det er ikke nok å redusere bruken av antibiotika – vi trenger nye

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen, skriver forskerne. Foto:www.colourbox.com

 

 

Skrevet av: Ørjan Samuelsen, Arnfinn Sundsfjord, Gunnar Skov Simonsen, Kristin Hegstad, Pål Jarle Johnsen, alle professorer, ved UiT – Norges Arktiske Universitet og UNN – Universitetssykehuset Nord-Norge

 

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. Men grunnforskningen er underprioritert.

Oppdagelsen av antibiotika har endret medisinsk praksis og reddet millioner av menneskeliv. Bakteriene utvikler nå resistens raskere enn vi utvikler nye antibiotika, og dette vil få store konsekvenser for folkehelsen. Virksomme antibiotika er avgjørende for moderne kreftbehandling, transplantasjoner og kirurgi. Uten effektive tiltak mot antibiotikaresistens, vil vi oppleve en dramatisk økning av dødsfall og komplikasjoner på grunn av infeksjoner som ikke lar seg behandle.

Hvordan snu utviklingen av antibiotikaresistens?

Myndighetene lanserte i 2016 «Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten,» hvor blant annet bruk av antibiotika til mennesker skal reduseres med 30 prosent innen 2020.

Dette er et godt tiltak, men det er viktig å kommunisere tydelig at redusert forbruk av antibiotika i beste fall vil bremse fremtidig resistensutvikling.

Dette er ikke en strategi som i særlig grad vil redusere eksisterende antibiotikaresistens. Vitenskapelig litteratur, inkludert vår egen forskning ved UiT – Norges Arktiske Universitet og Universitssykehuset Nord-Norge, viser at resistens er vanskelig å reversere når den først har oppstått.

Mer tverrfaglig grunnforskning må til

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. I mellomtiden trenger vi forskningsbaserte strategier som kan bremse utviklingen av resistens ut over effekten av redusert antibiotikabruk.

For å få til dette må vi øke vår forståelse av antibiotikaresistens og måten vi bruker antibiotika på i pasientbehandling.

Resultater fra nylig publisert grunnforskning antyder at noen kombinasjoner av antibiotika kan reversere resistensutvikling. Det forskes nå på om dette vil fungere under pasientbehandling. Et annet ubesvart spørsmål er hvor utviklingen av antibiotikaresistens faktisk skjer.

Dette er avgjørende kunnskap for å kunne sette inn effektive tiltak som kan redusere spredning av antibiotikaresistens mellom ulike miljøer. Vi vet heller ikke nok om hvorfor utvikling av antibiotikaresistens ofte er knyttet til bestemte resistensgener og bakterier.

Slike grunnleggende problemstillinger må forstås i langt større grad når vi skal utvikle tiltak som kan snu resistensutviklingen mot de antibiotika som fremdeles virker. Vi kan da også legge grunnlaget for redusert resistensutvikling mot de nye antibiotika som måtte komme. Men om vi skal få til dette, må vi ha en tverrfaglig tilnærming med større fokus på grunnforskning.

For dårlige betingelser for grunnforskning

Grunnforskning er langsiktig – og underprioritert. Nasjonale og internasjonale finansieringskilder har et sterkt fokus på problemløsning og nytteverdi på kort sikt. For norske forskere er de frie programmene i Norges forskningsråd den mest relevante finansieringskilden for grunnforskning på antibiotikaresistens.

Kun åtte prosent av alle søknader innen medisin, helse og biologi ble innvilget i 2016.

Søknader med svært god internasjonal evaluering når ofte ikke opp. Vi har derfor ikke nødvendige rammebetingelser for langsiktig grunnforskning av høy kvalitet.

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen.

Kan vi få til et spleiselag?

Norges deltagelse i det europeiske «Joint Programming Initiative on Antimicrobial Resistance (JPI-AMR)» og det nylig etablerte samarbeidet med India innen antibiotikaresistens, er gode tiltak. Likevel mener vi at det kreves større satsinger for å styrke norsk deltagelse i bekjempelsen av et stort globalt helseproblem.

En mulighet er å utvide rammene for Norges deltagelse i JPI-AMR og/eller opprette et rammeprogram med åpne kriterier for prosjekter i et spleiselag mellom forskningsråd, regionale helseforetak og universitet. Filantropiske miljøer og private stiftelser må gjerne henge seg på.

En slik satsing vil være et viktig virkemiddel for å få på plass ny grunnleggende kunnskap som på sikt kan gi oss verktøyene vi trenger for å snu utviklingen. Krav om deltagelse i internasjonale nettverk og fokus på kvalitet vil befeste og styrke Norges allerede synlige posisjon på dette forskningsfeltet.

Sykepleierne med internasjonal læringstrend til Tromsø

Den nye MOOCen tar for seg sykepleiernes historie. Her fra 17.maitoget i Tromsø 1945.

Skrevet av:
Åshild Fause, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet,
Rigmor Furu, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og
Eva S. Braaten, Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge

For akkurat en måned siden hadde vi en merkedag her ved UiT: 16. februar ble nemlig universitetets aller første internasjonale nettstudium lansert. Dette kurset kan tas av hvem som helst fra hvor som helst, såfremt de kan engelsk og har tilgang til Internett!

Åpen og gratis læring på nett er den nye store, globale trenden innen utdanning, og nå har sykepleiestudiet ved UiT tatt det til Tromsø. Det er i Nord-Norge det skjer!

Her i Tromsø har sykepleiestudiet lagt ned et stort og innovativt arbeid i å lage en såkalt MOOC i sykepleiehistorie. MOOC står for Massive Open Online Course, og er et åpent og gratis nettkurs som er tilgjengelig for alle. Fenomenet MOOC oppstod i USA, og fra 2011 tok de store universitetene MIT og Harvard i bruk MOOCs. Målet med å lage MOOCs er å nå ut med utdanning til alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn og samfunnstilhørighet.

Og det er nettopp det som skjer med Tromsø-MOOCen Nursing Traditions and History in Europe – den skal tas i bruk ikke bare ved UiT Norges arktiske universitet, men er åpen og tilgjengelig for alle i hele verden!

Kunnskap på tvers av landegrenser

Digitale kurs gjør det veldig lett å dele kunnskap og erfaringer på tvers av landegrenser. Vår MOOC er av høy vitenskapelig kvalitet: Sykepleiehistorikere fra UiT og andre universitet og høgskoler i Norge har sammen med forskere fra Det europeiske nettverket i sykepleiehistorie, European Association for the History of Nursing (EAHN), bidratt med faginnholdet i kurset. Underviserne er forskere ved universiteter i Italia, England, Irland, Nederland, Danmark, Tyskland og Norge, og alle bidrar til å gi kurset nye, spennende og internasjonale perspektiver.

Og her i Tromsø er vi så heldige at vi har fagmiljøet Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har utviklet den tekniske og pedagogiske løsningen. Da er det ingen sak å lage internasjonal MOOC langt mot nord!

Historien er viktig for å forstå utfordringene i dagens helsevesen

Nå er det en måned siden MOOCen i sykepleiehistorie ble åpnet ved UiT. Et åpent nettstudie for alle. Foto: Julie U. Gjengedal.

Både i Norge og i verden for øvrig er sykepleie den største yrkesgruppa i helsevesenet. Sykepleie er det største akademiske faget i Norge, og sykepleierutdanningen var det mest populære studiet ved UiT i 2016. Behovet for flere sykepleiere vil øke i de neste tiår. Alle kommer til å trenge sykepleie i løpet av livet.

I Norge har sykepleiehistorie en tradisjon på over 150 år. For å forstå utfordringene i dagens helsevesen, er kunnskap om hvordan samfunn og helsevesen har utvikla og endra seg av sentral betydning. Historien viser at sykepleien har vært viktig for befolkningen, både i rolige tider og når krig og epidemier har rammet. En gammel myte har vært at alle kan pleie syke, og sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Sykepleie som samfunnsinnsats og kunnskapsfelt har til tider vært tilslørt.

HER MELDER DU DEG PÅ VÅRT GRATIS NETTKURS: Nursing Traditions and History in Europe

Lett å få faglig påfyll

Sykepleierne har gitt viktige bidrag til vårt helsevesen slik det ser ut i dag – og det har vi lyst til å la dem lære mer om. En MOOC gjør det mye enklere for en travel sykepleier å sette seg ned for å lære og få nye perspektiver på yrket sitt. Nå kan alle som vil lære mer om sykepleiens historie, og de kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Det eneste man trenger, er tilgang til Internett. Gjennom sin fleksible oppbygning kan MOOCen vår ha mange deltakere samtidig. MOOCen gir også økt kompetanse til sykepleiere som ønsker videreutdanning.

En av fordelene med å studere på nett, er at du kan repetere fagstoffet så mye og ofte du ønsker, noe som bidrar til kontinuitet og fleksibilitet. Det beste av alt er at kurset er helt gratis! Genialt når en vet at mange sykepleiere ønsker å styrke kompetansen i eget fag, uansett om de bor i Gryllefjord eller Geneve.

Sjekk den nye MOOCen her: Nursing Traditions and History in Europe

Les mer: Storstilt lansering av internasjonal MOOC i sykepleiehistorie (Norgesuniversitetet)

8. mars, kjønnsperspektiv og hjertesykdom: Forskeres samarbeid med frivillige organisasjoner og folk flest

Skrevet av professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT

Maja-Lisa Løchen (til venstre) på seminar om kvinnehjertet i “1,6 millionerklubben” i Sveriges ambassade 1. februar 2017. Her sammen med kvinnelige professorkollegaer fra Norge og Sverige, samt medlemmer av klubben og klubbleder Gerd Helene Kjos. Foto Mona Hartmann

 

Kvinner og hjertesykdom er blitt et populært tema på møter arrangert av frivillige foreninger, for kjønnene har ulik anatomi og fysiologi.

Kvinner og hjertesykdom er blitt et populært tema på møter arrangert av frivillige foreninger. Som UiT-forsker og formidler blir man ofte spurt om å bidra med foredrag både lokalt i Tromsø og Troms, regionalt andre steder i Nord-Norge, og til og med nasjonalt. For tiden er forespørslene til meg oftest om kvinnehjertet.

Min bakgrunn som hjertespesialist, lærer og UiT-forsker på data fra Tromsøundersøkelsen, gjør at jeg har det store privilegiet det er å kunne fordype meg i noen av mine favorittsykdommer i et kjønnsperspektiv.

Jeg reiser gjerne rundt, og synes det er en glede og en stor inspirasjon å dele min kunnskap med folk flest i foreninger, lag, folkelige akademier, nettverk, klubber og populærvitenskapelige arrangementer i regi av UiT.

I anledning kvinnedagen 8. mars passer det godt å presentere en ny frivillig aktør innen kvinnehelse: 1,6 millionerklubben.

1,6 millionerklubben for kvinners helse i Norge

1,6 millionerklubben er en interessant kvinneforening. Jeg fikk første gang hørte om klubbens arbeid i Sverige da min stipendiat en gang kom hjem med en brosjyre som var blitt utdelt på en internasjonal konferanse om kvinnehelse. Klubben finnes nå også i Norge, og formålet er å spre objektiv informasjon om kvinners helse og livskvalitet, ha fokus på mer forskning om kvinnerelaterte lidelser og spre kunnskap om forebyggende tiltak for å styrke kvinners helse. Klubben samler inn penger til forskning på kvinnehelse i vid forstand gjennom medlemskap og faglige arrangementer av høy kvalitet der tilhørerne betaler inngangspenger.

En av forskerne på Helsefak, Bente Morseth, fikk et økonomisk bidrag til arbeidet sitt om fysisk aktivitet da klubben hadde møte i Tromsø for noen år siden. Kjente kvinnelige artister verves som ambassadører og opptrer gratis på arrangementene. Man tenker at kultur er en viktig inspirasjon for å styrke helse og livskvalitet. Det arrangeres seminarer med foredrag om kvinnehelse og kulturinnslag i skjønn forening. En del kvinnelige forskere innen kvinnehelse danner en helsefaglig gruppe, bidrar gratis ved seminarer og bidrar til å prioritere organisasjonens satsningsområder sammen med styret.

Navnet 1,6 millionerklubben stammer fra den svenske moderorganisasjonen fordi det var 1,6 millioner i aldersgruppen over 40 år som dannet den primære målgruppen for klubbens arbeid med fokus på kvinnehelse.

I Sverige er klubben blitt den største kvinneorganisasjonen. Den norske 1,6 millionerklubben har satt aldersgrensen noe lavere, og fokuserer på helsen for de norske 1,6 millioner kvinnene som er over 25 år. Flere europeiske land kommer nå etter med egne søsterorganisasjoner.

Kjønnsperspektivet i medisinsk forskning

Elisabeth Andreassen og Lill Lindfors er ambassadører for 1,6 millionerklubben og underholder gratis på kvinnehjerteseminaret i Sveriges ambassade 1. februar 2017. Foto: Mona Hartmann

Et viktig fokusområde for klubben er å arbeide for å fremme kjønnsperspektivet i medisinsk forskning og utdanning.
Ved Institutt for samfunnsmedisin har vi vært opptatt av dette perspektivet i all vår forskning på de store folkesykdommer, og det gjøres alltid kjønnsspesifikke analyser av våre data om for eksempel hjerte- og karsykdommer for å lete etter mulige kjønnsforskjeller og for å prøve å forstå disse. Dette er helt i tråd med de etiske og faglige kravene til internasjonal medisinsk forskning.

For en del års siden, i 2003, gjorde min kollega, Inger Njølstad, og undertegnede en opptelling av alle doktorgrader som var publisert mellom 1974 og 2000 ved Institutt for samfunnsmedisin og Institutt for klinisk medisin med tanke på kjønnsperspektivet i arbeidene. Artikkelen ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening. Den viste at begge kjønn var inkludert i de aller fleste medisinske forskningsprosjekter ved disse instituttene (mellom 70 % og 90 %), men at såkalte kjønnsspesifikke analyser ble brukt for sjelden, bare i 30 % av studiene. Likeledes var kjønnsaspektet lite synlig både i artiklenes titler og i abstraktene.

Kvinner og menn har ulik anatomi og fysiologi og det er mange kjente forskjeller i hvordan legemidler omdannes og virker forskjellig hos kjønnene. Forskjellene kan resultere i ulike bivirkninger og komplikasjoner av medisinsk behandling.

Det hadde vært interessant å gjøre en ny opptelling ved alle instituttene på Helsefak i dag. Da burde man studere kjønnsfordelingen hos alle typer forsøksobjekter som benyttes i den medisinske forskningen, inkludert basalforskningen.

Brukerrepresentant i prosjektene i samarbeid med frivillige organisasjoner

Det er nå ofte et krav fra bevilgende myndigheter og organisasjoner at man ved søknader om forskningsstøtte skal ha med en brukerrepresentant i prosjektenes styringsgruppe, både ved utformingen av søknaden og i løpet av prosjektet. De frivillige organisasjonene kan bidra med erfarne brukerrepresentanter for oss i slike prosesser, og de kan bidra til å stille nye forskningsspørsmål som forskerne ikke hadde tenkt på. Slik spiller de frivillige organisasjonene en ny og sentral rolle for forskerne, universitetet og den kunnskapen vi produserer om både mannehelse og kvinnehelse.

Gratulerer med kvinnedagen 8. mars!

 

Referanser

http://1.6millionerklubben.no/

http://1.6millionerklubben.no/referat-fra-seminar-i-tromso-22-april-2013/

http://tidsskriftet.no/2003/01/originalartikkel/er-kvinner-underrepresentert-i-medisinske-forskningsprosjekter

http://tidsskriftet.no/2002/05/legemidler-i-praksis/gjelder-resultater-fra-store-legemiddelstudier-bade-kvinner-og-menn

http://forskning.no/helsepolitikk-hjertet-kjonn-og-samfunn/2015/09/hjertesykdom-er-den-storste-kvinnedreperen

http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Medisin/Profesjon/Kvinnehjerter

 

 

For lite forsking på tekniske hjelpemiddel kostar oss dyrt

Hjelpemiddel må sjåast i samanheng med samfunnsmessige forhold som boligpolitikk og universell utforming, skriv Gramstad. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av: Forsker Astrid Gramstad, Senter for omsorgs-
forskning Nord, UiT

Gåte: Kva er det som kostar over 5 milliardar årlig, omhandlar over 400 000 nordmenn, er eit felt i rask vekst, men som me nesten ikkje bryr oss om?

Svaret er tekniske hjelpemiddel; teknologi som skal redusere gapet mellom funksjonsevne og omgjevnadane. Det kan vere alt frå blindestokk til høyreapparat eller rullestol.
Me bryr oss faktisk så lite om teknikse hjelpemiddel, at me ikkje ein gong har oversikt over kva me veit og kva me treng å vite meir om.
Feltet er likevel vanskeleg å avgrense og definere. Særleg slit me med å sette grenser for kva som er velferdsteknologi som skal auke omsorgskapasitet og betre kvaliteten på helse- og omsorgstenestene, og kva som er forbruksvarer, altså ting som du og eg har ansvar for å skaffe oss sjølve.

Kunnskap er makt, men mangel på kunnskap er ikkje synonymt med maktesløyse. Om me ikkje har fakta, kunnskap og forsking til å legge til grunn når me skal ta viktige avgjersler om utvikling og prioritering, er det lett å basere seg på synsing og anekdotiske bevis.

Til dømes trudde ein at skam og sosialt stigma var ein stor barriere for å bruke rullator. Mi eiga forsking viser at eldre slett ikkje var bekymra for dette, men utsette gjerne avgjersla om å søkje om hjelpemiddel fordi dei ikkje visste om moglegheitene som fantes. Kunnskapen om dette kan hjelpe oss med å leggja til rette for informasjon og samarbeid mellom eldre og helsepersonell.

Kunnskap hindrar dårlege avgjersler

Media og visse politiske parti formidlar myta om late ungdom som navar framfor å delta i yrkeslivet. Me veit likevel lite om tilrettelegging og hjelpemiddel i utdanningsinstitusjonar kan bidra til at unge med funksjonsnedsettingar gjennomfører sine studium, og til at dei kan stå i jobb.

Forslaget til ny byggteknisk forskrift, TEK 17, legg opp til fjerning, lemping og forenkling av tekniske krav til nye bustader. Mellom anna reduseres krav til snusirkel, noko som vil gjere det vanskelegare å manøvrere med rullestol. Ein veit lite om kva desse reduserte krav til tilgjengelegheit vil koste når ein må ombygge boligmassen for å møte krava til at eldre og personar med forflytningsvanskar skal bu heime lengst mogleg.

Politikarar, forskarar, brukarar og dei som jobbar med hjelpemiddelformidling i praksis treng eit betre grunnlag for å ta avgjersler gjennom systematisk og etterprøvbar innhenting av kunnskap. Dette er eitt av hovudbodskapane i rapporten som hjelpemiddelutvalet, med professor Arild Hervik i spissen, overleverte til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i februar i år (lenke til fulltekst).

Som medlem i utvalet vonar eg at rapporten bidrar til å skape debatt om og løfte hjelpemiddelområdet. Som forskar vonar eg at rapporten bidreg til å auke interessa for forsking på området.

Lite norsk forsking

Som forskar på brukarerfaringar av hjelpemiddel og formidling, må eg ofte søkje ut over Noregs grenser for å finne relevant forsking å bygge vidare på. Ein av utfordringane med dette er at formidlingsprosess, finansiering og forvaltningssystem varierer mellom landegrenser.

I Danmark må til dømes fleire betale halvparten sjølv når dei treng ein elektrisk scooter. I Ungarn finnes knapt ergoterapeutar som kan gje faglig hjelp.  I Sverige praktiseres lokalt sjølvstyre mellom anna ved at det er opp til det enkelte landsting om dei vil ta eigenandel for hjelpemiddel.

Prinsippa for hjelpemiddelformidling i Noreg er at når du treng hjelpemiddel, skal du få lokal fagleg bistand og rådgjeving, og du skal få låne hjelpemiddelet så lenge du treng det. Det eksisterer likevel lite norsk forsking.

Må prioriterast

Hjelpemiddelområdet er både tverrfaglig og tverretatlig. Til dømes kan betydning og effekt av hjelpemiddel studeras frå både teknologiske, medisinske, samfunnsøkonomiske, humanistiske og samfunnsvitskaplege perspektiv.

Medan teknologen kan skreddersy tekniske løysingar til ei brukargruppe, kan økonomiforskarar bidra med kunnskap om kva dette og alternativa vil koste. Samfunnsforskarar kan identifisere betydningsfulle strukturar og prosessar ved å ta i bruk ny teknologi. Relevante forskingstema for helseforsking kan vere brukarerfaringar, formidlingsprosessar, gode kartleggingsreiskap og kunnskap om hjelpemiddelet si betydning for helse og deltaking i samfunnet.

Hjelpemiddel må også sjåast i samanheng med samfunnsmessige forhold som boligpolitikk og universell utforming. Det manglar ei oversikt over kva fagmiljø som arbeider med hjelpemiddelrelaterte problemstillingar, og me treng ein heilskapleg strategi for forskinga på dette området.

Blir dyrt og dårleg utan kunnskap

Forskingsrådet har nettopp utlyst 80 millionar kroner til forsking om helse- og velferdstenestene. Prosjekt i skjæringspunktet mellom arbeids- og velferdstenestene og helsetenestene skal prioriteras spesielt. Forsking på tekniske hjelpemiddel bør vere høgaktuelt for denne utlysinga, og eg vonar dette motiverer fleire forskarar til å satse på dette spennande og viktige feltet!

Forsking på tekniske hjelpemiddel vil kunne bidra til å tilrettelegge for gode løysingar, å auke deltaking, utløyse ressursar og spare samfunnspengar. Uvitenheit og forskingstørke vil seie at me ikkje veit kva tiltak som bør satsas på, og kan bli både dyrt og dårlig.

 

Nyskapende på normert tid? Hvordan redusere frafall og forsinkelser i Ph.D.-utdanning?

Kunnskapsdepartementets krav er at 75% av ph.d-kandidatene skal disputere innen seks år fra de startet studiet.  I gjennomsnitt greier kun 62% av dem dette kravet. Kan det gjenspeile misforhold mellom krav og tidsrammer og forventninger om å levere banebrytende toppforskning? Vi belyser spørsmålet og peker på noen løsninger.

Av professor Jan H. Rosenvinge, prodekan for forskerutdanning ved Det helsevitenskapelige fakultet, og  prof. Gunnar Grepperud, Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi, UiT Norges arktiske universitet

Ph.D.-survivor

Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin, skriver forfatterne.

Det å ha en doktorgrad viser at man har nådd landets høyeste akademiske utdanningsnivå. Veien dit har endret seg markert under de siste 40-50 år, men synes fremdeles preget av mange av de verdier, ambisjoner og ritualer som hørte tidligere tider til. Doktorgraden har gått fra å være en personlig utmerkelse til å bli et virkemiddel for å nå svært ulike karrieremål.

Doktorgraden – fra kronen på det akademiske livsverket til akademisk svenneprøve

Frem til langt ut på 1970-tallet var det å ta en doktorgrad svært prestisjefylt og forbeholdt en akademisk elite. Det var et individuelt og privatisert prosjekt, der forskeren selv utviklet og «eide» sitt doktorgradsarbeid, og kunne arbeide i eget tempo, uten ytre kontroll, tidsfrister og studiepoeng. Få falt fra, og «forsinkelser» var en irrelevant problemstilling. Mange avhandlinger ble produsert av etablerte forskere i faste stillinger, og som etter avlagt doktorgrad raskt avanserte til professorer, hvis de ikke allerede var det. Doktorgraden var ofte selve kronen på livsverket i ens forskerkarriere. Derfor hadde de offentlige disputasene status som viktige akademiske begivenheter, der det var vanlig med skarpe, faglige diskusjoner, også mellom doktorand og tilhørere. Vi kan da snakke om en «livsverkskultur» i akademia og som har lange historiske røtter. Vi tror at det er nødvendig å stille spørsmål ved om en slik historikk og kultur bryter med dagens forutsetninger og rammevilkår i forskerutdanningen. Hvis så, kan tiltak mot frafall og forsinkelser risikere ikke å bli forstått eller akseptert, og til og med motarbeidet.

Kulturkollisjon mellom livsverk og årsverk?

På noen tiår er doktorgradsarbeid snudd på hodet. Litt tabloidmessig sagt flytter ikke et sånt arbeid noen faglige merkesteiner, men er blitt en utdanning mot forskerkompetanse innenfor rammen av fastlagte årsverk. Disputasen er fremdeles en begivenhet, men mest for doktoranden og dennes familie og venner, og der de skarpe faglige dueller er erstattet av mer kollektive feiringer. Ph.d-graden sikrer noen faglige minstekrav, og er blitt det som 1970-tallets hovedoppgave ble kalt – et «vitenskapelig svennestykke». Graden gir derimot ”lisens” til å lede forskningsprosjekter, veilede nye ph.d-kandidater samt søke forskningsmidler, og gir anledning til å søke mange stillinger i samfunnet der forskerkompetanse er etterspurt.

De fleste jobber utenfor akademia

Ph.d-utdanning er ett av mange virkemidler for å realisere et overordnet politisk mål om å utvikle Norge som et kunnskapssamfunn. Utdanningens formål er derfor bredere enn kun å dyrke frem neste generasjon av fremragende forskere og professorer, og derfor har totalantallet avlagte ph.d-grader økt betydelig, fra 2000 på 1970-tallet til i dag langt over 8000. Det er en ønsket utvikling at flertallet av dagens og morgendagens doktorer ikke kan regne med å havne i akademiske forskerstillinger.

En privatisert, «krone-på-verket» krevde ingen ytre kontroll. Det kreves derimot for et nasjonalt utdanningspolitisk virkemiddel. Anslår vi at det koster 3-5 mill. kroner å utdanne en ph.d-kandidat, og at det i 2016 ble utdannet om lag 1400 kandidater, så blir det fort penger av det. Ingen har regnet på det, men det blir også penger ut av frafall og forsinkelser for den enkelte og for samfunnet. Staten som eier har derfor gitt styringssignaler om at 75% skal disputere seks år etter at de begynte ph.d-studiet og at arbeidsinnsatsen for en ph.d-avhandling skal tilsvare 150 studiepoeng. Med 30 poeng til kurs- og opplæringstiltak blir tidsrammen 2,5+0,5 forskerårsverk. Da er egentlig disputas også medregnet.

Norsk forskerutdanning er verdensledende med hensyn til gode lønns- og arbeidsbetingelser for stipendiatene. Likevel sliter alle fagmiljøer med å oppfylle styringssignalene. For sektoren under ett var det 62% som i perioden 2011-2015 fullførte innen seks år. I noen fagmiljøer står det verre til, spesielt innen humaniora og samfunnsfag. Tilgjengelige statistikker synliggjør problemet men gir egentlig få svar på hvorfor det er slik. Kanskje er det ikke bare i statistikkene vi skal lete etter svar?

Rammer for ph.d-utdanningen: Som fartsgrenser i Italia?

Store nasjonale tall kan drukne i de små. Individuelle og lokale forhold kan skygge for de store linjene. Vi reiser spørsmålet om de store linjene i forsinkelses- og frafallsproblematikken kan handle om at kandidatene kommer i skvis mellom forventninger, verdier og ambisjoner knyttet til den gamle «livsverkskulturen» og dagens styringssignaler som følger med «årsverkstenkningen».

Hvis «livsverkkulturen» finnes, er det gjennom veiledere og øvrig fagmiljø at ph.d-kandidaten møter den. «Livsverkskulturen» kan innebære en motvilje mot ytre styring av ph.d-utdanning, og der motviljen kan fremstilles som en kamp for «indre drivkraft», «akademisk frihet», «faglige særtrekk» eller «vitenskapelig kvalitet». Dette er alle honnørord det er vanskelig å argumentere mot. Dermed er det en fare for at normerte årsverk, studiepoeng og fremdriftsrapporteringer kan oppfattes som fartsgrenser i Italia – som mer veiledende enn bindende og forpliktende.

Kulturkollisjon og konsekvenser

Kan det være slik at «livsverkkulturen» gir så fritt spillerom for kandidater og veilederes faglige ambisjoner om grensesprengende toppforskning at man aldri seriøst vurderer om ph.d-prosjektet er gjennomførbart innenfor rammen av 150 studiepoeng? Hvis svaret på dette er ja, hjelper det så lite å si at forskning er «uforutsigbar» og «dynamisk» når stipendiattiden renner ut og ph.d-prosjektet står i stampe. Mange er da henvist til å arbeide med sitt doktorgradsprosjekt på fritiden ved siden av annen jobb. Da er det ikke rart at forsinkelser ruller på og at kandidaten i verste fall må avbryte.

Marie Curie Thesis, 1903

Doktorgraden kunne tidligere være selve kronen på livsverket i en forskerkarriere. Nå har den blitt til et akademisk svennestykke, mener forfatterne. Illustrasjonsbilde: Marie Curie, via Wikimedia Commons

I «livsverkkulturen» kan det finnes forventninger om at en ph.d-grad er et springbrett til en akademisk karriere. Ph.d-kandidater kan ha andre ambisjoner, men vi vet at flertallet drømmer om en slik karriere. Det er selvsagt litt avhengig av fagmiljøers størrelse og rekrutteringspotensial, men for 70-80% av kandidatene brister drømmen. Når kandidater innser at springbrettet er urealistisk, kan motivasjonen for å fullføre blir svekket. Det er ikke sikkert at motivasjonen for å fullføre blir styrket dersom fagmiljøer underkommuniserer at forskerkompetanse er etterspurt i mange deler av et arbeidsliv i omstilling, snakker ned ikke-akademiske karriereveier og nedprioriterer å hjelpe kandidatene med å planlegge ph.d-utdanningen mot slike karriereveier.

«Livsverkkulturen» kan også implisere at veien til en doktorgrad nærmest skal være et relativt ensomt arbeid. Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin. I «årsverkskulturen» må det meste gå på skinner fra første dag, og det er ingen god start å bruke det første halve året på å famle seg frem i et ukjent «landskap» av kryssende forventninger, ambisjoner og mål. Ph.d-kandidater må selvsagt kunne arbeide selvstendig og ut fra en «indre drivkraft», men kan selvstendighetskravet blir en sovepute for manglende veiledning og tett oppfølging?

Finnes det gode løsninger?

Vårt svar er ja og vi vil gi noen eksempler.

Vurdering av påtenkte ph.d-prosjekter

Det er en oppskrift for forsinkelser å godkjenne nye ph.d-prosjekter uten å vurdere om de kan gjennomføres innen rammen av 150 studiepoeng. Det kan være en krevende øvelse å nedskalere prosjekter, og å skrote drømmen om toppforskning innen ubestemmelige tidsrammer med en realistisk «godt-nok»-tankegang. Her bør institusjonene utvikle vurderingsrutiner som er frikoblet fra veiledere og kandidaters drømmer og ambisjoner innen en «livsverkskultur». Konkret handler det om å fjerne kjente flaskehalser som eksempelvis en urealistisk datatilgang, at veiledere er utilgjengelige i stipendiatperioden eller at kandidaten ikke har tilgang på nødvendig infrastruktur.

Systematisk vurdering av progresjon

Selv for nedskalerte og realistiske prosjekter trengs jevnlige vurderinger av om kandidaten er på rett kurs og om prosjektet kan landes på normert tid. Vi vil slå et slag for at veileder og stipendiat alt i starten av stipendiatperioden setter opp konkrete mål og delmål for progresjonen. Progresjonsplanen må ikke bli liggende i en skuff. Den må være et arbeidsdokument som brukes aktivt i veiledning, årlige medarbeidersamtaler eller på andre arenaer det ph.d-kandidaten bør eksponere sin forskning, eksempelvis i forskningsgrupper. Noen kandidater bør av ulike grunner ikke fortsette forskerutdanning. Da må vi ikke lukke øyne og håpe det beste, men heller bidra til verdig avslutning og ny kurs mot annen, og likeverdig karrierevei. Midtveisevalueringer er innført mange steder. Det kan også være et alternativt virkemiddel, men det er litt uklart hva «midtveis» egentlig er, om den kommer for sent for en reell kursjustering og om ordningen kan bli for ressurskrevende å gjennomføre.

Obligatorisk veilederutdanning

Det er risikosport å satse på at veiledere flyter på innarbeidede rutiner og (u)vaner, eller at de må famle seg frem, og med sine egne veiledere som rollemodeller. Det er slik vi holder liv i ukulturer og uønsket stor variasjon i veilederkompetanse. Forskningsveiledning er et eget fag, og det er etter vår mening på høy tid å etablere en veilederutdanning.  Vi ser fire viktige læringsmål. Veiledere må kunne ph.d-forskrifter og de rettigheter og plikter som regulerer et veiledningsforhold. De må også ha kjennskap til de overordnede rammer og forutsetninger rundt moderne forskerutdanning. Deres relasjonskompetanse må utvikles. Ph.d-kandidater skal ikke arbeide alene, men i langvarige relasjoner – mellom to eller flere veiledere, i forskningsgrupper eller i forskerskoler. Relasjoner rommer muligheter for både vekst og konflikt. Relasjonskompetanse fremmer motivasjon og læring og kan hindre at interessekonflikter og personlige konflikter vokser og skaper frafall og forsinkelser. Sist, men ikke minst må en slik utdanning ha fokus på forskningsetikk og hvordan forståelse av de store ord, prinsipper og teorier alltid prøves mot hvordan man håndterer dilemmaer der forskningen faktisk utføres.

Det er gjerne slik at de som trenger et tiltak mest ikke melder seg på. Slik vil det også kunne være for en veilederutdanning. Derfor mener vi at en slik utdanning bør være obligatorisk. Det koster selvsagt penger, men vi tror det er en god investering for å redusere frafall og forsinkelser.

Differensiering og ulike rekrutteringsarenaer

Når stadig flere tar en ph.d-grad er det sannsynlig med større variasjon i kandidatenes motivasjon, forutsetninger og karriereløp. Med likhetstankegang som toneangivende i utdanningspolitikken kan differensiering klinge dårlig, men for oss gir det mening å trekke frem ordninger som ivaretar denne variasjonen. La oss nevne noen eksempler på hva som er etablert eller planlagt.

Med finansiell støtte fra Norges forskningsråd har medisinstudenter i over 10 år kunnet søke seg inn på egne forskerlinjer. Det har vært en stor suksess. De fleste går videre på ph.d. og får dermed om lag ti års forsprang på andre ph.d-kandidater i å bygge en akademisk karriere. En slik ordning krever solide fagmiljøer med gode forskningsprosjekter som studentene kan gå inn i. Ordningen er også utvidet til tannlegestudenter. Med utgangspunkt i Regjeringens utdanningsmelding (2017) har Forskningsrådet satt i gang pilotforsøk med forskerlinjer på nye fagområder. Dette er en god ordning for de som vil satse på en akademisk karriere, og den bør følges opp med postdoktor – og innstegsstillinger samt andre kvalifiseringsvilkår ved de ulike lærestedene.

Andre ordninger rekrutterer ikke til akademiske stillinger, men til arbeidslivet for øvrig. I noen helsevitenskapelige fag finnes et «dobbeltkompetanseløp», der kandidatene arbeider med sin ph.d-avhandling samtidig som de får en klinisk spesialistutdanning. En annen ordning er såkalt «offentlig ph.d» og «nærings-ph.d» som er satt i verk av Forskningsrådet. Her inngås et økonomisk spleiselag med et arbeidsliv offentlige eller private næringsaktører som har behov for forskerkompetanse i et samfunn og arbeidsliv under omstilling. Slike ordninger bør styrkes og utnyttes bedre.

Vi må finne våre egne løsninger

Nulltoleranse for frafall og forsinkelser er ikke realistisk og kanskje heller ikke ønskelig. Vi vil hevde at tiltak som her er nevnt kan bidra til å redusere omfanget til et nivå vi alle kan leve med. For noen vil tiltakene være som å slå inn åpne dører, for andre en betydelig endring av praksis. Det viktigste er nok at fagmiljøer kalibrerer seg mot en forståelse av hva forskerutdanning er blitt. Vi må bruke den akademiske friheten til selv å finne gode løsninger for å motvirke frafall –og forsinkelsesproblemer –  før løsninger blir påtvunget oss utenfra!

Samisk helse − det tause tema i helsefagutdanningene?

En helsearbeider og en samisk mann snakker sammen

Hvordan kan helsefagutdanningene endres slik at kunnskaper om samisk samfunn, kultur, levesett og ikke minst sykdomsforståelse kommer tydeligere frem?

Av Siv Kvernmo, professor

Vi kan takke den modige sør-samiske jordmoren Elsa Laula Renberg for at vi i dag, på Samefolkets dag, kan feire hundreårsjubileum for samisk organisasjonsarbeid. Måten helsefagutdanningene ivaretar undervisning i samenes helse og urfolksmedisin per 2017, er derimot ikke noe å rope hurra for.

Grunnlaget for en samisk organisering ble lagt i Trondheim i 1917, takket være Renbergs iherdige innsats. De samiske organisasjonenes arbeid har hatt avgjørende betydning for samiske rettigheter, samisk kultur og språk, levestandard og ikke minst for utdanningsnivået blant samer. Og dermed også for samenes helse.

I snart 50 av de 100 årene som er gått, har UiT Norges arktiske universitet eksistert og vært en spydspiss i utdanningen av helsepersonell for landsdelen. Blant disse har vi både samiske leger, sykepleiere, jordmødre, helsesøstre og tannleger, for å nevne noen. Jubileumsåret gir oss en god anledning til å reflektere over i hvor stor grad Elsa Laula Renbergs innsats og ånd preger  helsefagutdanningene ved UiT, et universitet i hjertet av Sàpmi.

Forskning, men ikke utdanning i samisk helse

Historisk sett har ikke møtet mellom den samiske pasient og den norske legen vært like enkelt. Flere medisinalberetninger og medisinske dokumenter helt fram til siste verdenskrig har hatt klare rasistiske og diskriminerende beskrivelser av både den samiske og den kvenske befolkningen som underlegne.

Filmen Sameblod gir en god fremstilling av raseforskningens overgrep mot samer, materialisert i skallemålinger. Over tid og parallelt med økt kunnskap, anerkjennelse av samene og med et høyere utdanningsnivå i den samiske befolkningen, har dette synet endret seg. Dette skyldes ikke minst utdanningen av samiske leger og helse- og sosialarbeidere som har satt samisk helse på dagsorden, og ikke minst organiseringen av samiske helsearbeidere.

På tross av dette, har undervisning i samenes helse og urfolksmedisin vært enten fraværende eller i beste fall sporadisk og sparsomt til stede i helsefagutdanningene i Norge, også ved UiT.

På 80-og 90-tallet sto Samisk legeforening i bresjen for forskning på samenes helse og tilretteleggingen av  helsetjenester til den samiske befolkningen. I 1995 kom, etter mye påtrykk, den første offisielle utredningen om samenes helse. I 2001 ble Senter for samisk helseforskning etablert ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, med full finansiering fra Helse- og omsorgsdepartementet. Senteret har vært viktig for den økende forskningen på samisk helse, men har aldri hatt undervisning i samisk helse i helsefagutdanningene som oppgave.

Universitetet i Bergen − en pioner

Bål, kaffekanne og to mennesker.

UiB var det første universitetet som hadde to plasser til samisktalende medisinstudenter.

Uten UiT, hadde ikke Nord-Norge hatt det helsevesenet som vi i dag har. Men for rekrutteringen av samiske leger, var imidlertid Universitetet i Bergen en pioner. Som det første medisinske fakultet i landet, opprettet de en årlig kvote for to samisktalende medisinerstudenter. Dette for å bøte på den dårlige legedekningen i samiske strøk og behovet for samisktalende leger. Avdøde professor Berthelsen fra Harstad ledet an i dette arbeidet. De første samiske legene fra UiB har ledet an i utviklingen av helsetjenester for den samiske befolkningen, slik som i indre Finnmark.

Ved etableringen av medisinstudiet i Tromsø i 1973, var to av 40 plasser (fem prosent) satt av til samisktalende studenter. I dag har studenttallet økt til 120 medisinerstudenter, men vi har fortsatt bare to øremerkede plasser (1,6 prosent) for samisktalende studenter. Dette på tross av at kvoteordninga i Bergen ble fjernet for flere år siden. Samiske områder er fortsatt blant de som sliter mest med rekruttering av helsepersonell som psykologer, leger, tannleger og sykepleiere.

På 90-tallet utredet ”Fønnebø-utvalget” tiltak for å øke rekrutteringen av samiske leger og for å bedre undervisningen i samisk helse ved Helsefak. Forslaget var spenstig og framtidsrettet. Utvalget foreslo en økning av antall samiske studieplasser tilsvarende andelen av samer i befolkningen i Nord-Norge, nemlig ti prosent. I tillegg ønsket de blant annet et nært samarbeid med det samiske spesialistmiljøet i Karasjok. Planen ble lagt i en skuff og aldri realisert. Det siste forslaget er i ferd med å ta form med revideringen av legestudiet ved UiT og utplassering av studenter til Finnmark femte og sjette studieår.

Helsearbeidere mangler kunnskap

Flere unge helsearbeidere forteller om frustrasjon og mangel på kunnskap i møte med samiske pasienter og spesielt med pasienter som ikke behersker norsk godt.  Dette gjelder den eldste og yngste delen av befolkningen. Også samiske pasienter opplever kommunikasjonsproblemer og misforståelser i møte med ikke-samiske helsearbeidere.

Manglende elementære kunnskaper om samisk samfunn, kultur, levesett og ikke minst sykdomsforståelse, skaper barrierer mellom pasient og helsepersonell.

Bakgrunnen for etableringen av de samiske helsetilbudene slik som ved Samisk nasjonalt kompetansesenter − psykisk helsevern og rus (SANKS) og Spesialistlegesenteret i Karasjok, har tatt utgangspunkt i samiske pasienters negative erfaringer med det norske helsevesenet, men også den lovfestede retten til helsetjenester på eget språk og kultur som samene har. Få ikke-samiske helsearbeidere har nok kunnskap om hva disse rettighetene innebærer, slik som tolketjeneste, informasjon på samisk osv.

Andre land er bedre

Internasjonalt har flere helsevitenskapelige fakultet utviklet gode studieprogram i urfolksmedisin for flere typer helsefagutdanninger.

I 2002 gikk for eksempel dekanene ved alle medisinske fakultet i Australia sammen i et prosjekt for en felles studieplan i urfolkshelse. Prosjektets formål var å videreutvikle innholdet i den eksisterende undervisningen i urfolkshelse for medisinerutdanningene, skape et nasjonalt enhetlig studieopplegg og etablere et nettverk av undervisere i urfolkshelse. Lignende prosesser fant sted i New Zealand, og i 2005 gikk disse to landenes medisinske fakultet sammen i The Leaders in Indigenous Medical Education (The LIME Network). University of Auckland på New Zealand har for eksempel en enhet med mellom 40 og 50 ansatte med ansvar for forskning og undervisning i Maori Health. Alle forelesere både innen basalfag og klinikk må skoleres innen temaet, og entusiasmen er stor. Fakultetets undervisning er akkreditert og evalueres hvert femte år av helse- og utdanningsmyndighetene.

I Canada har blant annet Universitè Lavalle i Quebec utviklet moduler for fjernlæring for alle helseprofesjoner med spesielle programmer for helseforskning og helseutdanning for urfolk i sitt område. Ved University of Minnesota Medical School, Duluth Campus, rekrutteres urfolksstudenter fra hele USA til en urfolksfokusert medisinerutdanning. Undervisningen har både et kvalifiseringskurs før opptak til medisinstudiet og undervisning som tar utgangspunkt i urfolkenes historie.

Vi trenger et samisk kunnskapsløft i helsefagutdanningene

Dagens undervisning i samisk helse ved UiT kan betegnes som tilfeldig, sparsom og avhengig av hva den enkelte underviser bringer til torgs. Det eksisterer ingen helhetlig undervisningsplan i samisk helse for noen av helsefagene. Det er også varierende i hvor stor grad de enkelte foreleserne føler seg kompetent til å undervise i samiske tema.

Det er derfor behov for en overordnet plan for omfang og innhold i undervisningen i urfolksmedisin og samisk helse som sikrer at alle studenter og lærere har fått grunnleggende opplæring.

På den måten kan UiT og Det helsevitenskapelige fakultet bidra til en trygg helsetjeneste også for den samiske befolkningen.

Undervisning i samiske tema må pågå fra studiets første til siste år.  Et bærende prinsipp bør være at samisk helse og urfolksmedisin integreres og aktualiseres i alle fag. Og at spirallæring* tilstrebes. Samiske tema bør være alternativ ved bachelor- og masteroppgaver og for forskerlinjestudenter. Studentundervisning i samiske områder bør være tilgjengelig fra de første praksisperiodene gjennom nært partnerskap og samarbeid med samiske kommuner og helsetjeneste.

UiTs og Helsefaks strategiplan ”Framtida blir hva vi gjør den til!” fremhever målet om å være internasjonalt ledende innen helse, velferd og livskvalitet. Her vil et globalt fokus på urfolkshelse passe godt inn. Utveksling med internasjonale universitet i urfolkshelse bør revitaliseres og utvides.

Utvikling og gjennomføring av en vellykket undervisningsplan i samisk helse og urfolksmedisin krever flere klinikere og forskere med kompetanse i samisk helse og språk. Flere helsefagstudenter med god kompetanse i samisk helse og kultur vil i neste omgang bidra til mer og bedre samisk helseforskning, et bedre samisk helsetilbud og ikke minst undervisning som tar utgangspunkt i det UiT er, et arktisk universitet. 6. februar i år kan være startskuddet for et samisk kunnskapsløft.

Lihkku Sámi Albmotbeivviin!

*Spirallæring vil si at du kommer tilbake til samme tema i undervisningen flere ganger, men på et høyere faglig nivå hver gang.

Relaterte lenker:

Ny studieplan – hvor står vi?

Ny revidert studieplan i medisin ved UiT

Utplassering av studenter til Finnmark femte og sjette studieår

Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Skrevet av: Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi, UiT

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

  • 39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
  • 30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
  • 2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

 

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen
Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?                                                                                               

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale. Foto: www.colourbox.com

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.
Foto: www.colourbox.com

Sunn frykt

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Overdreven frykt                                                                                                                       

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre                                                                                                                                         

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

 

 Kilder:

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

 

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

 

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist3,           e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

 

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the  Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

 

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger:   Hertevig forlag.

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Skrevet av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø
Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.
Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.
Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull
I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi
I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.
Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.
Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning. Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Høy smertetoleranse kan maskere symptomer på hjerteinfarkt

Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling.

Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av: Andrea Milde Øhrn. Lege og PhD-student ved UiT

Høy smerte- toleranse kan nemlig forklare fravær av symptomer ved stumme hjerteinfarkt. Stumme hjerteinfarkt er et skjult folkehelse- problem som utgjør en større del av kvinners hjertesykdom sammenlignet med menn.

De fleste forbinder hjerteinfarkt med sterke brystsmerter og akutt medisinsk behandling. Det de færreste vet, er at mange har gjennomgått et hjerteinfarkt uten å vite det. Det er ikke kjent hvorfor noen opplever hjerteinfarkt med lite eller ingen symptomer, såkalte stumme infarkt.

Smertetestet mange tusen personer

Selv tilhører jeg en forskningsgruppe som jobber med å forstå stumme infarkt bedre. Vi er tilknyttet Universitetet i Tromsø, Universitetssykehuset Nord-Norge, Folkehelseinstituttet og Oslo universitetssykehus, og nylig publiserte vi en studie der vi sammenlignet smertetoleranse hos personer som har hatt klassiske og stumme hjerteinfarkt.

Vi har brukt data fra Tromsøundersøkelsen for å undersøke dette.
4,849 personer ble undersøkt med både elektrokardiografi (EKG) og en smertetest som undersøker smerte ved å putte en hånd ned i et kaldtvannsbad. Et gjennomgått infarkt kan i ettertid påvises på EKG, og de som hadde tegn til tidligere infarkt på EKG, men ingen registrert diagnose i sykehusjournaler, ble definert som stumme infarkter. Jo lengre deltakerne holdt ut smertene ved kaldtvannsbadet, jo høyere toleranse for smerte hadde de. Så undersøkte vi hvor lenge de med stumme infarkt holdt ut smertetesten sammenlignet med de med klassiske infarkt.

Høyere smertoleranse

Vi fant at personer med stumme infarkt har en signifikant høyere toleranse for smerte enn personer som har gjennomgått et klassisk infarkt. Ingen har tidligere undersøkt dette, og våre funn kan delvis forklare hvorfor noen opplever stumme infarkter.
Mange har en oppfatning av egen toleranse for smerte, men siden dette er vanskelig å måle objektivt, er dette ofte noe leger ikke legger vekt på i vurderingen av pasienter. Vår studie viser at dette er en faktor man ikke må overse. Dersom man har høy smertetoleranse kan faktisk symptomer på hjerteinfarkt maskeres slik at man ikke får rett diagnose og behandling!

Går glipp av behandling

Hvert år opplever cirka 15,000 mennesker i Norge et akutt, klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter. Sannsynligvis rammes en nesten like stor gruppe av stumme hjerteinfarkt i tillegg. Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling.
Per i dag har vi ikke nok kunnskap om stumme hjerteinfarkt til å lage retningslinjer for screening eller behandling. Det er enda uklart om stumme infarkt har en noe ulik sykdomsmekanisme sammenlignet med klassiske infarkt, og det er ikke gjort studier for å se på effekt av behandling. Enda er det mye som må gjøres!

Dersom det derimot blir oppdaget et stumt infarkt på EKG ved undersøkelse hos fastlege, eller på sykehus anbefales en nøye gjennomgang av personens risikofaktorer, slik som kolesterol, blodsukker, blodtrykk, og behandling av disse etter gjeldende retningslinjer.

Det er også viktig å tenke på stumt hjerteinfarkt dersom en pasient søker lege på grunn av for eksempel tung pust og hovne ben. Dette kan være symptomer på hjertesvikt etter et infarkt, selv om pasienten ikke tidligere har fått hjerteinfarktdiagnosen.

Kvinner rammes i større grad

Mesteparten av det vi vet om forebygging og behandling av hjerteinfarkt er i stor grad basert på studier av menn med klassiske hjerteinfarkt. Både kvinner og menn rammes av stumme infarkt, men stumme infarkt utgjør en større del av kvinners hjertesykdom. Den manglende kunnskapen om stumme hjerteinfarkt er derfor problematisk i et kjønnsperspektiv. Det er en økende interesse for hvordan kjønnsforskjeller medfører ulikhet i helse, og kunnskap om stumme infarkt er viktig for å få fram det fulle bildet av hjertesykdom.

Stumme hjerteinfarkt er et skjult folkehelseproblem som utgjør en større del av kvinners hjertesykdom. Det er bruk for mer forskning på dette feltet, og vår studie er et eksempel på at man kanskje må studere andre karakteristika enn de velkjente risikofaktorene for hjerte-og karsykdom for å beskrive denne gruppen.

 

 

Studien er finansiert av Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse.