Hva skjer med solidaritetsuniversitetet i nord?

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer?

Solidaritetsfokuset gjør at UiT markerer seg overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell, skriver forfatterne. Foto: Torbein Kvil Gamst

Skrevet av: Mona Kiil, Seniorrådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet
og Turid Austin Wæhler,
Rådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet

 

Senter for arktisk og global helse (SAG), som er eid av UiT Norges arktiske universitet og UNN, arrangerte i slutten av januar konferansen Exploring Global Health in the Arctic; et av UiTs mange arrangementer i forbindelse med 50-års jubileet i 2018. Viktige erfaringer fra internasjonalt helsesarbeid ble delt, og bredden i UiT og UNNs «grenseløse» virksomhet synliggjort. For oss som arrangører, så vel som tilbakemeldingene fra deltakerne tilsa, var det likevel først og fremst en nerve av noe annet som preget symposiet, nemlig det mange av oss – av en eller annen grunn – tenker UiT Norges Arktiske Universitet er tuftet på: Solidaritet.
Gjennom sterke vitnesbyrd fra både hverdagsliv og kliniske virkeligheter i blant annet Kambodsja, Haiti, Syria og Russland ble solidaritetsstemmer løftet fram. Stemmer som gjerne passerer en akademisk virkelighet der den vitenskapelige debatten ikke gir rom for, eller har språk til, å uttrykke medmenneskelige verdier.

Tessa Richards, redaktør av British Medical Journal, omtalte symposiet som forfriskende i så måte, hun fremhevet at der hvor de typiske medisinske konferansene utelukkende fokuserer på biomedisinske problemstillinger, hadde UiT klart å forene biomedisin med en lidenskapelig debatt om hvordan ulike politiske og sosiale landskap legger grunnen for helse.

Visjonen i UiTs strategiske dokumenter viser at solidaritetsaspektet gjennomgående har vært et grunnelement hos UiT siden etableringen i 1968. «UiT skal bidra til internasjonalt freds -og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland», heter det seg. Kanskje var også solidaritet selve kongstanken bak opprettelsen av vårt nordligste universitet; UiT ble tidlig en tydelig samfunnsaktør, og selv om utvikling av landsdelen har vært et hovedformål for UiT, har blikket stadig vært vendt mot verden. Viktigst er likevel det gode omdømmet som solidaritetsbærer, og anerkjennelsen som har fulgt med «varemerket» solidaritet, dette har nok vært med på å rekruttere studenter og ansatte fra hele verden som ellers ikke ville sett så langt nord.

Solidaritetsfokuset gjør at vi markerer oss overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell. Kanskje er også UiT et ekte 68`er barn; et litt rampete solidaritetsuniversitet med god takhøyde, noe mange har ønsket å identifisere seg med.

UiT har hatt et vedvarende og naturlig fokus på internasjonalt samarbeid som har vært både essensielt for utvikling av institusjonen og for å sikre at forskningen har internasjonal relevans og kvalitet. Likevel må vi ha i mente at internasjonalisering ikke automatisk fremmer solidaritetsarbeid. Ifølge visjonen, er en viktig aktivitet for UiT «å bidra til internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland.» I praksis betyr dette at UiT gjennom solidaritet med utsatte studenter og forskere i andre land bistår med ordninger som gjør det mulig for de å fullføre studier eller fortsette sin forskerkarriere, og ikke minst får denne gruppen verktøy som gjør dem i stand til å bidra til oppbygging og utvikling av sine egne land.

Solidaritetsarbeid springer likevel oftest ut fra personlig idealisme, engasjement og dugnadsånd, og de fleste initiativ oppstår på individnivå uten at et klart institusjonelt engasjement foreligger innledningsvis.

UiT har her en utfordring i å legge til rette for at slike initiativ tas vare på i institusjonens faglige arbeid, i forskning og utdanning, i administrative støttefunksjoner og til slutt for at informasjon formidles effektivt.

Vi mistenker at mye godt solidaritetsarbeid går under radaren fordi de som arbeider med dette kanskje ikke er bevisste nok på å formidle sin innsats til omverden; vår oppfordring er derfor at alle ved UiT som jobber med prosjekter som innehar solidaritetsfokus, på et eller annet nivå, synliggjør dette gjennom eksempelvis sosiale media.

Selv om både UiT og UNN i sine strategier har vedtatt å ha et særlig ansvar for nordområdene og å utvikle solidaritet med Nordvest-Russland, har solidaritetsarbeid ved UiT og UNN vært spredt utover verden i mange små prosjekter. For noen år siden ble Det helsevitenskapelige fakultet, i samråd med UNN, enige om å prioritere Arkhangelskregionen og bli ledende i Norge på samarbeid med Nordvest-Russland. Der hvor relasjonen med Nordvest-Russland i starten bar preg av bistand, er det nå et mer forskningsbasert samarbeid som har gitt gode resultater gjennom mange prosjekter og publikasjoner.
I sør er Malawi et uttalt mål som fokus for solidaritetsarbeid, mye grunnet en solid forankring gjennom tidligere og eksisterende norskfinansierte prosjekter og bred støtte gjennom NORAD og UD. Viktig arbeid med å bekjempe antibiotikaresistens, infeksjoner som HIV og Tuberkulose, utvikling av fysioterapiutdanning og økt jordmorkompetanse er eksempler på hvordan UiT har bidratt i Malawi. Selv om Russland og Malawi nå er definerte satsningsområder, vet vi at solidaritet fortsatt operasjonaliseres i en rekke land verden over, gjennom enkeltinitiativ som springer ut fra våre institusjoner.

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer? Det som utkrystalliserer seg som det mest åpenbare i denne sammenhengen, er to ting: For det første bør UiT vise vei i arbeidet med den norske Sannhets -og Forsoningskommisjonen. UiT huser mye kompetanse på feltet, og her bør vi inn bredt, flerfaglig og med tydelig stemme for å befeste vår solidariske urfolksprofil. Vi må heller ikke glemme flyktningekrisen, som selv om mediebildet kan indikere det motsatte, langt fra er over. Solidariske krefter ved UiT har blant annet opprettet Migra-Nord og jobbet fram Akademisk Dugnad, og vi har fått et Forskningsnettverk for Flyktningehelse som forener innsikt fra både praksisfelt og forskningsverdenen med utgangspunkt i solidaritet med marginaliserte grupper.

Tessa Richards mente at til tross for at vår region kunne fremstå som kald, grisgrendt og avsidesliggende, ga den like fullt et inntrykk av innovasjon, varme og solidaritet. Utfordringen fremover er hvordan vi kan fortsette å omsette dette inntrykket i konkrete handlinger.

Kilder:
Tessa Richards, BMJ
uit.no

Interprofessional Education ved University of Otago, New Zealand

Skrevet av Bente Norbye, dosent, desentralisert sykepleierutdanning, Institutt for helse- og omsorgsfag

Utdanningsterminen på New Zealand har vært et studie i tverrfaglig helseutdanning og en observasjon av kulturforståelse i praksis.

Bilde: www.colourbox.com

Som gjest ved Department of Primary Healt Care & General Practiceved campus Wellington, har jeg fått ta del i deres tverrfaglige satsing. Spesielt interessant var det å få delta i programmet med tverrfaglig praksis i rurale strøk, der helseutfordringene er størst. Jeg har i møte med studenter, veiledere og helsepersonell, lærere og forskere fått innblikk i hvordan de sammen jobber for en ny og forbedret helsetjeneste.

Interprofessional Education

Å ta del i et annet universitets utdanning speiler på mange måter våre egne utfordringer. Tverrfaglig samarbeid i utdanning er ikke enkelt å få til – mange timeplaner, mange utdanningsfelt, studiepoeng og ulike typer praksisfelt skal jobbe mot nye samarbeidsformer, i en tid der vi opplever endring og krav på mange plan. Men troen på at dette er veien å gå er styrket etter utdanningsterminen. Vi må tilrettelegge for at våre studenter kan få ta del i en utdanning som inkluderer samarbeid og samhandling med studenter fra andre helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Da kan studentene lære om hverandres arbeidsfelt og kompetanse, de kan lære sammen om å forstå hva som skal til for å bistå pasienter med langvarige og kompliserte forløp med utgangspunkt i egen utdanning, men i samarbeid med andre. Internasjonal forskning på Interprofessional Education (IPE) og i ulike IPE intervensjoner viser at studentene lærer nye aspekter ved å lære sammen med andre, og jeg har fått tatt del i dette i min utdanningstermin på nye måter.

Helsepersonell, kulturelle veiledere og lærere ansvarlige for gjennomføringen av IPE samling i Rongopai Marae. Foto: Liam Clayton, The Gisborne Herald.

Maoriene – New Zealands urbefolkning

Ett IPE utdanningsløp ved University of Otago, har vært å knytte praksis mot rurale strøk og med fokus på Maoriene, som kom fra de Polynesiske øyer rundt år 1280. I distriktene Bay of Plenty og Tarãphiti, er over 50% av befolkningen Maorier, og det er her helseutfordringene er mest synlige. I mitt besøk til disse områdene møtte jeg en sykepleieleder på et lite sykehus. Hun hadde en nyoperert pasient som var ferdig behandlet, og som dermed skulle utskrives – problemet var at kvinnen bodde under en bro, ingen egnet plass for ei som er nyoperert. Det var ingen helsetjenester eller sosialtjenester som kunne gi henne tak over hode. Sosiale problemer som arbeidsledighet over generasjoner påvirket også helseutfordringene. Utfordringene ser vi i flere land der urbefolkningen har mistet sin kulturelle tilhørighet, sine verdier og sitt språk. Effekten av imperialismen er synlig og krevende å få reversert.

Her, i disse områdene, får studentgrupper sin tverrfaglig praksis og må, i tillegg til sitt helse og sosialfaglig faglige fokus, lære om Maorienes kultur, verdier og språk.

Marae

Som en del av tverrfaglig praksis og for å lære om Maorienes kultur blir studentene i disse rurale områdene invitert til to dager i en Marae, et hellig hus i Maorienes kultur. Studentene ble ønsket velkommen på Maori vis med sang, taler og ritualer. De fikk en innføring i plassens kulturelle betydning – som er viktig, også i dag. De arbeidet så i tverrfaglige grupper med gitte utfordringer knyttet til langvarige kompliserte helseutfordringer hos urbefolkningen, veiledet av Maori veiledere og ressurspersoner for at tiltakene skulle være «culturally safe and relevant».

Les også denne artikkelen i The Gisborne Herald: Gathering at Rongopai Marae to share health sector learning

Wiremu NiaNia, (Cultural Therapist), presenterte et psykiatrisk helsetilbud som inkluderer samarbeid mellom urbefolkningens tradisjonelle verdier og vestlig behandling.  For å sitere Wiremu; «we will use western treatment, but our values and thinking include our ancestors. We need our ancestors with us to enable us to go forward and not be stuck in the history of the past».

Takk for muligheten

Et fem måneders opphold på New Zealand er over og jeg er mange erfaringer og opplevelser rikere. Jeg har fått nye kollegaer og venner som synes Norge er like eksotisk for dem som New Zealand var for meg. Begge landene er ytterpunkter geografisk sett, og med en befolkning på rundt 5 millioner så har vi og en del likhetstrekk og felles utfordringer. Både University of Otago og UiT jobber for å utvikle og forske på utdanning som sikrer at våre kandidater har kunnskap om å samhandle i team til det beste for pasientene. Jeg ser frem til videre samarbeid med kollegaer hjemme og ved University of Otago og Professor Sue Pullon, senterleder for IPE, kommer på gjenvisitt til UiT allerede i mai i år.

Takk til UiT og Felles Utdanningsutvalg for tildelt utdanningstermin. Det har vært lærerikt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Med hilsen

Bente Norbye

 

Ny behandling for spiseforstyrrelser gir håp og optimisme

Skrevet av professor Gunn Pettersen og stipendiat Maria Bakland ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT

At også fagfolk innen idrettsmedisin og ernæring kan behandle spiseforstyrrelser, kan bidra til å korte ned ventelister i helsevesenet.

Vår studie, som er publisert i BMJ Open, viser at terapeuter med fagkompetanse innen fysisk aktivitet/idrettsfag og ernæring kan ha en viktig rolle i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser.

Gunn Pettersen (til venstre) og Maria Bakland håper at ventelistene i helsevesenet kan kortes ned. Foto: Elisabeth Øvreberg

Tre interessante funn

Dette resulterte i tre interessante funn:

  • Terapeutene hadde tiltro til at deres kunnskap og kompetanse om fysisk aktivitet, helse og ernæring var nyttig for pasienter med spiseforstyrrelser.
  • De opplevde at de hadde gitt pasientene verktøy som kunne brukes i hverdagen for å innarbeide bedre spise- og aktivitetsvaner.
  • Studien viste at terapeutene også var bevisste på eget fagområde og dets begrensninger. De ønsket ikke å opptre som psykoterapeuter, men fremholdt likevel betydningen av den personlige egnetheten og kompetansen eksempelvis at det var viktig å «by på seg selv», være medmenneske og å vise omsorg når situasjonene krevde det.

Grunn til håp og optimisme

Hvis fler faggrupper kan bidra med sin kompetanse både i behandling og i det forebyggende arbeidet, gir det oss grunn til håp og optimisme for denne pasientgruppen. Ikke minst er det viktig i en tid hvor ventelistene for behandling av spiseforstyrrelser er lange.

I alt var 112 kvinner med spiseforstyrrelse med i studien vår, som er et samarbeid mellom NIH og UiT.

Kvinnene gjennomførte enten kognitiv terapi, eller en kombinasjon av fysisk aktivitet og kostholdsveiledning gjennom 20 terapitimer over fire måneder.

Nå venter vi alle i spenning på de siste analysene som vil fortelle hvilken effekt den nye terapiformen har hatt. En ny studie som ser på  deltakernes erfaringer med denne nye terapiformen, er også på vei.

 

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette.  Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne.  Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

 Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten.  Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Hvorfor hermer barnet ditt etter deg?

Jeg (sittende på gulvet) forsker på 18 mnd gamle babyer, og her er liten testperson som gjennom lek hjelper oss forskere til å lære mer om barns imitasjon. Bli med dere også! https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Skrevet av: Solveig Flatebø, Master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Har du noen gang lagt merke til at barnet ditt hermer etter deg? Det kan være at barnet smiler når du smiler, eller at barnet rører i en lekekaserolle når du holder på med matlaging.
På folkemunne kalles dette ofte for «herming», og dette er en fascinerende kopieringsatferd som på fagspråket heter imitasjon.

Vi forsker på herming

For tiden kommer det småbarnsforeldre trillende inn med barnevogner til vår BabyLab på UiT, for vi forsker på denne spennende imitasjonsatferden hos småbarn.

På BabyLab undersøker vi 18 måneder gamle barn, for i de første leveårene lærer barn mye av å se på hva andre gjør og deretter gjøre det samme selv. Imitasjon er altså en viktig læringsprosess for småbarn. Ved hjelp av imitasjon lærer barna raskt og effektivt om verden rundt seg.

Når vi undersøker imitasjon på laben vår, lærer vi mer om hvordan barna tolker handlinger hos andre personer, hvordan den sosiale konteksten påvirker dem og hvor mye de husker fra det de har sett tidligere.

Altså er det flere forskjellige kognitive og sosiale prosesser involvert i imitasjon, og målet vårt er å lage et testmateriale som kan måle dette samtidig. Et slikt testmateriale kan også videre brukes som et diagnostisk verktøy for å oppdage utviklingsforsinkelser – noe som er veldig viktig for å kunne gi tidlige oppfølging og hjelp for de som trenger det.

Lyst til å delta?

Nå på nyåret startet vi opp en spennene imitasjonsstudie på BabyLab, og vi trenger flere deltakere! Flere foreldre har allerede besøkt laben med sine barn, og flere har meldt seg på studien – men vi søker fortsatt enda flere.

Vi oppfordrer deg som har et barn mellom 12-18 måneder å ta kontakt med oss. Send for eksempel en e-post til meg på solveig.flatebo@uit.no. Lurer du på om barnet ditt fyller kriteriene for å delta, sjekk her: https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Det tar kun 1-1,5 time å delta, og vi er fleksible med våre avtaletidspunkter. De som har besøkt laben vår beskriver studien som morsom og nyttig. Ønsker du å lese mer om hvordan det er å besøke laben, kan du lese mer om det her: https://site.uit.no/babylab/et-besok-pa-laben/

 

 

 

 

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!

Hva har pust med psykologi å gjøre?

Av Solveig Flatebø, master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Foto: UiT.

Har du noen gang tenkt over om pusten din kan være forbundet med hvordan du presterer kognitivt?

Pusten vår er viktig for hjernemetabolisme, og da selvfølgelig også for vår kognisjon. Derfor utforsker vi hvordan lungefunksjon og kognitive evner er forbundet hos ulike aldersgrupper og populasjoner. Dette gjøres i vår Utviklings- og gerontolab.

Bli med på vår forskning! Her er en deltaker i vår lab. Pust måles samtidig som det utføres en kognitiv verbal oppgave.

Vil du bli med?

For tiden holder vi på med en studie hvor forbindelsen mellom lungefunksjon og kognitive evner hos astmatisk ungdom i Tromsø undersøkes.

Dette gjør vi ved å måle lungefunksjon med et instrument (spirometer) samtidig som deltakerne gjør kognitive verbale oppgaver.

Studien vår har fått pengestøtte fra Norges Astma og Allergiforbund.

Tidligere, da jeg skrev min masteroppgave i psykologi, testet jeg forbindelsen lunge og kognisjon hos mange ungdommer uten astma.

Nå ønsker vi å sammenligne resultatene fra disse ungdommene med astmatisk ungdom. Det kan tenkes at forholdet mellom lungefunksjon og kognitive evner har større betydning for astmatisk ungdom.

Slik deltar du:

Vi søker ungdom med astma i alderen 16-19 år . Ta gjerne kontakt med meg, Solveig Flatebø på e-post solveig.flatebo@uit.no, dersom du ønsker å delta.

Global helse kjenner ikke landegrenser

Artikkel skrevet av Turid Austin Wæhler og Mona Kiil, Senter for arktisk og global helse (SAG) ved UiT Norges arktiske universitet.

Si global helse, og tankene går ofte til land i sør og problematikk knyttet til vaksiner, barnedødelighet og ressursknapphet. Det er ingen grunn til denne begrensningen.

Grenseoverskridende problemstillinger er aktuelle overalt, også her i nord. Symposiet Exploring Global Health in the Arctic, som ble holdt av oss i Senter for arktisk og global helse i januar, viste bredden av samarbeidet i nord, spesielt mellom UiT/UNN og Nordvest-Russland. Det understreket viktigheten av at samarbeidsprosjekter videreføres og genereres, spesielt i tider med svekket bilateralt samarbeid mellom Norge og Russland.

Ice-floes and Water, outside Spitsbergen. Svalbard, Norway. Foto: Senter for arktisk og global helse, UiT.

Hva er global helse?

I en artikkel fra noen år tilbake i Tidsskrift for Den norske legeforeningen satte Unni Gopinathan (UiO/FHI) et skille mellom begrepene internasjonal og global helse. Mens internasjonal helse tradisjonelt har beskrevet helsebegreper som er av særlig stor betydning i lav- og mellominntektsland, slik som infeksjonssykdommer, tropesykdommer og underernæring, har begrepet global helse en langt bredere definisjon.

Her er grenseoverskridende utfordringer et viktig stikkord. Såkalte sosiale helsedeterminanter, som inntekt, utdanning, boforhold og etnisk bakgrunn, er relevante for alle land. På den måten kan vi si at helse er knyttet til politikk og fordrer en holistisk tilnærming.

Viktig med sammenlignende undersøkelser

Dette kommer blant annet til uttrykk når vi ser nærmere på hjertehelse, som flere store forskningsprosjekter ved UiT dreier seg om. Her kommer vi inn på epidemiologisk forskning, som er et av kjerneområdene for helseforskningen ved UiT, nærmere bestemt Tromsøundersøkelsen. I tillegg til å kartlegge helsen til mange tusen nordmenn gjennom fire tiår, har undersøkelsen gjennom samarbeidsprosjektet Heart to Heart fått en internasjonal dimensjon. Heart to Heart sammenligner data fra den syvende Tromsøundersøkelsen og en russisk undersøkelse om hjertehelse i Nordvest-Russland. Bakgrunnen for den sammenlignende undersøkelsen er smertelig nødvendig; forekomsten av sykdom og tidlig død knyttet til hjertehelse er mange ganger høyere på russisk side av grensen. Her må vi igjen ty til globale forklaringsmodeller for å finne årsaken til forskjellene.

Urfolk og helse

Slike forskjeller henger sammen med stikkord vi ofte finner i global helse-sammenheng, som skjevfordeling av ressurser, livsstilssykdommer med utgangspunkt i kosthold og tobakksbruk, tilgang til teknologi og legemidler, forurensing og så videre.

Dette gjelder også for urfolkshelse.

En samarbeidsstudie utført i 23 land og som omfattet 154 millioner mennesker viser at urfolk har dårligere helse enn befolkningen forøvrig.

Helsedata fra SAMINOR-undersøkelsen, en større befolkningsundersøkelse ved UiT som kartlegger helsen til den samiske befolkningen i Norge, var en del av den globale undersøkelsen. Den verdensomspennende studien viste store forskjeller på ulike helseindikatorer, blant annet forventet levealder mellom urbefolkning og majoritetsbefolkning.

I Norge er det ett-to år forskjell i forventet levealder mellom samisk befolkning og befolkningen for øvrig. Det er imidlertid et langt sprang til Australia, der forskjellene i forventet levealder mellom urbefolkningsgruppen aboriginere og majoritetsbefolkningen er på hele 13 år, eller til vårt naboland Grønland, som har et gap på ti år i forventet levealder mellom urbefolkning og øvrig befolkning.

Miljøgifter har ikke landegrenser

Vi har også andre eksempler på hvordan helseutfordringer ikke kjenner landegrenser. La oss som eksempel se nærmere på miljøgifter. Utslipp av miljøgifter kan gi skadelige konsekvenser både for individer og på befolkningsnivå.

Miljøgifter er en global utfordring som krever en internasjonal tilnærming, og et internasjonalt regelverk er nødvendig for å få bukt med konsekvensene.

UiT har i en årrekke drevet forskning på hvilke helsemessige konsekvenser miljøgifter kan ha på folk. Innbyggerne i nord er spesielt utsatt fordi havstrømmene, luftstrømmene og elver bringer med seg miljøgifter nordover. Studier utført blant annet ved UiT viser at befolkningen i arktiske strøk kan ha helsefarlige nivåer av skadelige stoffer i kroppen. Høye nivåer av ulike miljøgifter er assosiert med hjerneskader, svekket immunforsvar, redusert forplantningsevne og økt risiko for kreft.

Viktige med globale problemstillinger

Hjertehelse, helseforskjeller blant urfolk og miljøgifter er bare noen eksempler på at underliggende årsaker til helse gjelder for alle land – også for oss i nord – og at global helse handler om mer enn geografiske skillelinjer. Derfor skal vi fortsette å diskutere globale problemstillinger innen helse, også i nord.

Kilder

Antibiotika i kjøttproduksjon – en global trussel

Av professor Ørjan Olsvik i medisinsk mikrobiologi Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, seniorrådgiver Forsvarets Sanitet

Nærmere 80 prosent av det årlige forbruket av antibiotika i verden går til matproduksjon.

Noe går til medisinsk behandling av syke dyr, men det meste gis til friske kveg, griser og kyllinger. Med antibiotika i fôret vokser dyrene raskere og får en bedre fôrutnyttelse; dette gir en økonomisk gevinst. Denne enorme bruken av antibiotika i matproduksjonen har vært med på å frembringe betydelige mengder av antibiotikaresistente bakterier, som igjen er en trussel for menneskers helse.

Norsk laks foretrekkes i USA, da den er produsert uten antibiotika og merkes med det.

Antibiotikaforbruket i USA

USA er et eksempel på storforbruk av antibiotika. Til å behandle mennesker ble det i 2016 brukt 3290 tonn, og til kjøttproduksjonen hele 13983 tonn antibiotika. Dette fordeler seg på 8361 tonn av «medisinsk viktige antibiotika» og 5621 tonn «ikke-medisinsk viktige». Kveg- og griseproduksjon er verstingene, og står for henholdsvis 43 prosent og 37 prosent av forbruket av «medisinsk viktige antibiotika». Slike tall var det vanskelig å få tidligere, for denne formen for antibiotikabruk var reseptfritt, så kjøttprodusentene kunne fritt kjøpe de medikamentene de måtte ønske fra fôrprodusenter. Men det er noe positivt, for forbruket av medisinsk viktige antibiotika i kjøttproduksjonen i USA gikk ned med 14 prosent fra 2015 til 2016. Dette utgjør 1341 tonn, eller cirka 32 ganger det totale norske antibiotika forbruket i 2016.

Hva med Europa og Norge?

EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at det i Spania og Italia brukes over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt. I Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram. Man må kunne stille spørsmålet: Blir EUs forbud etterlevd? Det gledelige er at norsk matproduksjon er verdensmestre i lav bruk av antibiotika. Kveg, gris, sau og kyllingproduksjonen står kun for 10 milligram per kilo kjøtt, etter at nye tall ble lagt fram av Veterinærinstituttet. Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,16 milligram per kilo i 2016, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstsvilkår. Mer enn 99 prosent av all norsk laks har aldri vært eksponert for antibiotika. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert til internasjonalt.

Vi i Norge er best i klassen når det gjelder antibiotikabruk i matproduksjon

Konsumentkrav om mat uten antibiotika

Det synes som om flere konsumenter og forbrukerorganisasjoner ønsker mat som er produsert uten bruk av antibiotika. Dette er sannsynligvis forårsaket av økt kunnskap om at denne bruken er med på å øke resistensutviklingen, og at verden trues med å stå uten virksomme antibiotika mot dødelige infeksjonssykdommer i løpet av noen tiår. Aktiv merking av produkter som er produsert uten bruk av antibiotika er en viktig faktor. Dette muliggjør at du som konsument kan ta et valg. Dette observerte vi tydelig i Norge i 2015–2016. Konsumentene og matgrossistene forlangte at et fôrtilskudd til kyllinger med antibiotisk effekt, narasin, skulle bort. Nå i ettertid viser det seg at reduksjon i bruken av narasin fra 12.409 kilo i 2014 til kun 562 kilo i 2016, ga ingen økt sykdom eller bruk av andre antibiotika i norsk kyllingproduksjon.

Dyrere mat?

Det kan være at mat produsert uten antibiotika kan bli noe dyrere. Produksjonsmiljøet må tilpasses dyrenes velferd, og en går glipp av økt fôrutnyttelse. Men denne antibiotikafrie matproduksjonen er bedre i medisinsk og i miljømessig sammenheng. Nedgang i bruk av antibiotika i kjøttproduksjonen i USA viser dette. I 78 år har menneskeheten kunnet behandle dødelige infeksjoner. Det er nesten umulig å forstå at vi kan bruke disse livsviktige medikamentene som dyrefôr før økt profitt, når vi samtidig tar fra våre barnebarn muligheten til effektiv behandling av invalidiserende og dødelige infeksjoner.

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Kneler fastlegeordningen, vil blålysmedisinen lammes

Av Magnus Hjortdahl, allmennlege og Ph.D-stipendiat, Allmennmedisinsk forskningsenhet AFE, UiT Norges arktiske universitet, Peder Halvorsen, fastlege og professor, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og Helen Brandstorp, allmennlege, leder, Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT Norges arktiske universitet

Det er en gryende krise i fastlegeordningen. Legene er overarbeidet, de har ikke tid nok til å ta vare på pasientene sine, kommunene sliter med rekruttering og mange fastlegestillinger er ubesatt. Dette er selvfølgelig bekymringsfullt. De fleste pasienter og helsevesenet ellers opplever at ordningen er en suksess. Du har en lege å forholde deg til, en som gjerne kjenner deg og har et personlig ansvar for at du får god behandling og oppfølging over tid.

Blant fastlegens mange ansvarsområder har akuttmedisin fått lite oppmerksomhet.

Man må være klar over at hvis fastlegeordningen svikter, kan det få store konsekvenser for hele det akuttmedisinske systemet, ikke bare for fastlegens egne pasienter.

Fastlegene har rundt fire mill. øyeblikkelig hjelp-timer i året, men hvis fastlegeordningen ikke geier å ta disse timene, vil andre deler av helsetjenesten få en belastning den ikke er dimensjonert for. Foto: www.colourbox.com

 

Fastlegene tar seg av akutt sykdom hver dag

Fastlegene er pålagt å følge opp akutt sykdom og skade hos sine pasienter. Dette løser fastlegekontoret ved å ha ledige timer til øyeblikkelig hjelp hver dag. Vanlige problemstillinger i disse legetimene er alt fra vanlig forkjølelse, hodepine, ryggsmerter og depresjon til alvorlige brystsmerter og pustevansker sammen med kroniske sykdommer som astma, kols, hjertesvikt og diabetes.

Ved de første tilstandene vil diagnose og behandling hos fastlegen være tilstrekkelig, men ved de mer alvorlige helseproblemene må de løses i samarbeid med andre. Heldigvis må fastlegen kun unntaksvis legge pasienter inn på sykehus for mer avansert diagnostikk og behandling.

Fastlegene har rundt fire millioner øyeblikkelig hjelp timer i året (NOU 2016, 17 Først og fremst). Hvis fastlegeordningen kneler og dermed ikke greier å ta disse øyeblikkelig hjelp timene, vil andre deler av helsetjenesten kunne påføres en merbelastning den ikke er dimensjonert for. Pasientene forsvinner jo ikke, de vil fylle legevakter og akuttmottak på sykehus. Ofte får de da helsehjelp av personell som mangler fastlegens oversikt over tidligere sykehistorie og livssituasjon.  Dette fremmer verken kvalitet eller god ressursutnyttelse i helsetjenesten.

Fastlegene bemanner legevakten

Utenom fastlegekontorets åpningstid, på kveld, natt og i helger er det legevakten som tar seg av akutte sykdommer og skader.  Fastlegene har lovpålagt plikt til å delta i legevaktsordningen. Da kalles de legevaktleger, og jobben gjøres altså på toppen av arbeidet som fastlege.

Legevaktens viktigste oppgave er å ha beredskap for alvorlig sykdom og skade, men også her vil de fleste pasientene ha mindre alvorlige tilstander som legene og sykepleiere i fellesskap kan ta seg av. Ofte kreves det lagarbeid med kommunes hjemmesykepleie og sykehjem. Dette er årsaken til at vi i Norge har bestemt at legevakt skal bemannes av de legene som er fastleger på dagtid.

Ved ulykker og andre akutte situasjoner har legevaktslegen plikt til å rykke ut når det er nødvendig.  I slike situasjoner spiller legevaktslegen oftest på lag med ambulansen.  Mens ambulansepersonellet er godt drillet på akuttmedisinske prosedyrer, bidrar legen med tidlig diagnose og behandling og avklarer raskt hvilket behandlingsnivå pasienten skal til. Slik utfyller leger og ambulansepersonell hverandre til pasientens beste.

En velfungerende legevakt er avhengig av at kommunens fastleger har tid og overskudd til å gjøre denne viktige jobben.

Hvis det blir vanskelig å rekruttere fastleger, kan vi ende opp med legevakt bemannet av vikarer uten allmennmedisinsk kompetanse.

Dette kan være leger som ikke kjenner lokalmiljøet og som ikke er vant til å behandle pasienter man møter i allmennpraksis og på legevakt. Resultatet blir da at kvaliteten på behandlingen går ned, og at flere pasienter vil ende opp på sykehusets akuttmottak. Dette vil i neste omgang overbelaste sykehusets akuttmedisinske kapasitet og føre til at de dårligste pasientene ikke får den hjelpen de trenger.

Fungerende fastlegeordning er avgjørende for god akuttmedisin

Fastlegen din spiller en helt sentral rolle i akuttmedisin både i sin daglige praksis og på legevakt. Det er økende tegn på at fastlegeordningen er i fare. Vi mener det haster med å ta grep, slik at fastlegeordningen rekrutterer godt og at fastlegene får rom til å prioritere sine primæroppgaver. Øyeblikkelig hjelp i egen praksis og på legevakt er blant de aller viktigste av disse oppgavene.

Stortingets politikere har besluttet at de vil utrede fastlegeordningen. Da må legevakt og de akuttmedisinske oppgavene få den plassen de fortjener slik at utredningen favner alt fastlegene har ansvar for.

Først publisert i VG 14. januar 2018.