Svartedauden lever – og dreper

Skrevet av: Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og seniorkonsulent Forsvarets Sanitet/RDOIT

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Svartedauden er ikke død og begravet. Nå i disse dager er det et nytt pestutbrudd på Madagaskar.

Der har pesten i lang tid vist seg nesten årlig i perioden september-april. Utbruddene kan være små og sporadiske, men i år er usedvanlig mange blitt smittet. Fra 1. august til 15. oktober var det påvist 849 mennesker med sykdommen, og av disse er 67 døde.

Pesten i Norge

Svartedauden kom til Norge i 1348, først til Oslo og året etter til Bergen. Derfra spredte epidemien seg utover landet og tok livet av over halve befolkningen. Guttorm Pålsson, biskop i Stavanger, døde 7. januar 1350 som den sannsynligvis siste.
Man antar at over 75 millioner mennesker døde i Europa i denne fryktelige epidemien.

Pesten smitter fra lopper på smågnagere

Det har vært mange antakelser om hva som forårsaket denne sykdommen med så høy dødelighet, og det er vitenskapelig enighet om at bakterien, Yersinia pestis, er synderen.
Sykdommen er antatt å komme fra rotter og andre små pattedyr, og den blir bragt til mennesker med lopper som først suger blod av disse sykdomsbærende gnagerne, og deretter biter mennesker. Beskrivelser av sykdomsforløpene i 1348-1350 spriker, men det kan forklares med de forskjellige sykdomsforløpene. De tre mest vanlige er blodforgiftning, byllepest og lungepest. Etter beskrivelsene var byllepest mest vanlig i Norge, navnet svartedaud kommer av store byller fylt med svart blod på pasientene.

Den mest dødelig formen for pest

I år er det ikke byllepest som dominerer på Madagaskar, men den mest dødelige formen, lungepest. Mer enn halvparten av pasientene som ikke får behandling dør i løpet av 2-3 dager, og pesten spres gjennom luft med dråper fra en hostende smittet person.
Av de 849 registrerte pesttilfellene, er 568 av lungepestvarianten, 155 byllepest, en blodforgiftningspest og 125 tilfeller er til nå uklassifisert.

Som vanlig i utbrudd, er helsearbeidere utsatt. Minst 39 er allerede smittet. Lungepestvarianten overføres dessverre raskere mellom mennesker med dråpesmitte. Heldigvis har pestbakterien i årets utbrudd ikke blitt resistent mot viktige antibiotika, så rask behandling berger pasientene.

Kan pest brukes som biologisk våpen?

Pest som biologisk våpen er beskrevet i mange historiske beretninger. I Kina og Europa ble for eksempel døde, pestinfiserte kyr og hester plassert i fiendens drikkevannskilder. Man har også hørt om hvordan pestens ofre og deres kroppsdeler ble kastet over murene til byer under beleiring. Japan utviklet under 2.verdenskrig et biologisk våpen bestående av lopper som var foret på pestinfiserte mus. Disse ble testet på krigsfanger og sluppet fra en ballong over den kinesiske byen Changde. Det er usikkert om i hvilken grad disse forårsaket utbrudd av epidemisk pest.
Etter 2.verdenskrig forsket både Sovjet og USA på pestbakterien, Yersinia pestis, og dens mulige anvendelse som et biologisk våpen. Det er høyst usikkert om et slikt våpen vil gi spredning av pestsykdom, men både redsel og panikkeffekten vil nok overgå hva vi opplevde i 2009 med brevene som inneholdt antraxsporer i hvitt pulver.

Pest tar liv hvert år. Her tall fra WHO.

Hvorfor har vi fortsatt pest i 2017?

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke svartedauden er utryddet. Vi klarte jo å fjerne kopper, som også er en svært smittsom og dødelig sykdom.
For det første har vi ingen effektiv kommersiell vaksine som er egnet for massevaksinasjon, og for det andre har bakterien et reservoar i naturen i smågnagere. Til mennesker kommer som nevnt bakterien med lopper som beiter på infiserte gnagere. Det farlige koppeviruset, Varicella major, hadde kun mennesker som vert og måtte overføres mellom mennesker for ikke å dø ut. Det er derfor umulig å fjerne pestbakterien Yersinia pestis fra naturen, og det finnes pestbakterier i mus og rotter i Afrika, Asia og Amerika. Pesttilfeller forårsaket av  smitte mellom dyr til mennesker forekommer så å si årlig i USA.

Pest i vår tid

Verdens helseorganisasjon mottar årlig rapporter om mindre enn 1000 tilfeller av pestsykdom. Cirka 90 prosent av disse kommer fra Madagaskar og Afrika sør for Sahara. God og effektiv behandling gjør at dødeligheten er redusert fra 80-90 prosent til 10-20 prosent.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tidlig innsats må til for å forebygge overvekt og fedme blant barn og unge

Glade barn

Noen av spørsmålene man står overfor i helsetjenesten, er når man skal starte aktiv forebygging og behandling av overvekt/fedme hos barn, og hvem som er i risikosonen? Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Vi kan allerede i dag forutse hvilke barn som kan få store vektproblemer i voksen alder. Det betyr at vi kan hjelpe dem tidlig i livet, slik at de får et lettere liv.

Skrevet av: Ph.d.-stipendiat og sykepleier Elin Evensen, Klinisk forskningsavdeling Universitetssykehuset Nord Norge, UNN HF

Barn som har utviklet fedme ved 6 års alder har 75 prosent sjanse for fortsatt å være overvektig eller ha fedme ved 15-20 års alder. Jo mer alvorlig grad av overvekt, jo høyere er sannsynligheten for at overvekten vedvarte. Det viser studien Fit Futures.

Barn med særlig høy risiko for vedvarende overvekt og fedme kan dermed identifiseres før skolealder, og målrettede forebyggende tiltak kan settes inn.

Tromsøundersøkelsen, Fit Futures

Studien baserer seg på data fra Fit Futures, ungdomsundersøkelsen i Tromsøundersøkelsen som ble gjennomført i 2010/11 og 2012/13. I denne studien er data fra Fit Futures koblet til data fra medisinsk fødselsregister og høyde/vekt data fra helsestasjonsjournalene.

Studien er støttet med stipendmidler fra Helse Nords regionale forskningsmidler.

Hva så vi på?

Andelen barn med overvekt og fedme har økt de siste tiårene – både i Norge og på verdensbasis. Tall fra Folkehelseinstituttet (2015) viser at barn og unge i helseregion Nord har høyere forekomsten av overvekt og fedme enn resten av landet.

I vår studie så vi på barns vekt da de ble født, da de var to og et halv år, seks år og da de var mellom 15 og 20 år gamle. Vi fant at andelen med overvekt og fedme økte betydelig med alderen, fra 11 prosent ved to og et halvt års alderen, til over 20 prosent ved 15-20 års alderen.

Det er viktig å få frem at fedme og overvekt er basert på medisinske definisjoner, kalt ISO KMI.
(Kriteriene for at barn er overvektig eller har fedme kan du lese mer om i lenkene nederst i teksten.)

Barn veies

Små barn skal ikke slankes, men gode levevaner bør etableres tidlig. Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Når bør vi starte aktiv forebygging?

Det er lettere å gjøre endringer og etablere gode vaner med hensyn til sunt kosthold og begrenset inntak av godteri når barna er små. Det beste er om man kan gjøre grep før overvekten har blitt alvorlig, før den har utviklet seg til fedme, eller før den har vedvart lenge.

Når barna er små følges de opp med jevnlige besøk på helsestasjonen, og da kan man ved behov søke råd og hjelp hos helsesøster. Barn skal ikke settes på diett eller slankes. Det handler om å etablere gode vaner for sunn mat og fysisk aktivitet som blir en naturlig del av levesettet i familien og som barna kan ta med seg videre i livet.

Hvorfor er forebygging av overvekt og fedme viktig?

Heldigvis er de aller fleste barn med overvekt eller fedme friske. Men, spesielt fedme øker risikoen for sykdom senere i livet, som for eksempel type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Det kan også ha betydning for helse og livskvalitet i barne- og ungdomsårene.

Hvem kan hjelpe?

Helsestasjonen og fastlegen kan hjelpe deg hvis du er bekymret for om eget barn er overvektig/står i faresonen for å utvikle overvekt eller fedme.

De bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme er ennå ikke er fullt ut klarlagt. Det er ikke en enkelt årsaksfaktor, men arv, miljø og faktorer ved dagens samfunn og levesett i et komplekst samspill. Genetiske faktorer spiller inn, og sannsynligheten for overvekt og fedme øker hvis én eller begge foreldre har overvekt eller fedme.

Uansett så kommer man ikke utenom at kosthold og for lite fysisk aktivitet er medvirkende årsaker til overvekt. Skal man kunne forebygge eller behandle overvekt, er det disse faktorene man må ta tak i. Og når det gjelder barn og unge, må man ha et fokus på hele familien.

 

 

Kilder:

Folkehelseinstituttet: Barn, miljø og helse – Risiko- og helsefremmende faktorer, Rapport fra 2016.

Evensen E, Wilsgaard T, Furberg A-S, Skeie G. Tracking of overweight and obesity from early childhood to adolescence in a population-based cohort – the Tromsø Study, Fit Futures. BMC Pediatr 2016;16(1):1-11 doi: 10.1186/s12887-016-0599-5

Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, et al. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromsø Study, Fit Futures. BMJ Open 2017;7:e015576. doi:10.1136/ bmjopen-2016-015576

Barnehelserapporten/overvekt og fedme.

Helse og omsorg på samisk

Skrevet av Gunvor Guttorm, rektor Samisk høgskole, og Anne Husebekk, rektor UiT Norges arktiske universitet

Det er på høy tid at Norge får sin første sykepleierutdanning på samisk, og den bør ligge i nord. Vi er klar, men mangler finansiering!

Samiske pasienter kan oppleve utfordringer i møte med det norske helsevesenet. En samisk sykepleierutdanning vil kunne bøte på det, mener forfatterne. Foto: Sametinget

Se for deg at du er 89. Du trenger hjelp til stell av leggsår og til å huske på å ta medisiner tre ganger om dagen. Du er oppvokst i Sápmi og morsmålet ditt er samisk. Sykepleierne i kommunen din gir pleie og omsorg og har gode kunnskaper om sårstell og medisinering, men de snakker ikke samisk og har heller ikke kunnskap om samisk språk og kultur. Hvordan opplever du dette?

Utfordring både for pasient og helsearbeider

Relasjonen mellom pasient og sykepleier i en slik situasjon er utfordrende fordi den mangler vesentlige forutsetninger for å bli god. I Norge vektlegger vi et likeverdig helsetilbud til befolkningen, og Sameloven har siden 1990 slått fast at samer har en utvidet rett til å bli møtt på samisk i helsevesenet. Likevel rapporterer både pasienter og helsepersonell om mangler.

Pasienter som har samisk som morsmål, kan oppleve misforståelser og problemer i kommunikasjonen med helsearbeidere som ikke snakker samisk og som også mangler kunnskap om samisk kultur og samisk sykdomsforståelse. I sårbare situasjoner, som ved sykdom, blir behovet for å kunne snakke morsmålet, det språket du kjenner best, ekstra stort.

Helsepersonell som ikke kjenner samisk språk eller kultur, kan på sin side oppleve frustrasjon i møte med samiske pasienter. De føler at de kommer til kort, og kjenner på manglende kompetanse og kunnskap.

I begge tilfeller, dukker utfordringene i hovedsak opp dersom pasienten ikke mestrer norsk så godt, noe som særlig er aktuelt blant de aller yngste og de aller eldste med samisk som morsmål. Vi vet også at antall samisktalende syke eldre nå øker i takt med økende levealder i befolkningen. Men siden dette ikke bare handler om språkkunnskap, men også kulturforståelse, er behovet for samisktalende, kulturkompetente sykepleiere stort i møte med samiske pasienter, uansett alder. Vil ikke en god tolketjeneste være nok til å bøte på dette, spør du kanskje. Svaret er at en samisk sykepleier i tillegg til kulturell ekspertise, også har medisinsk kompetanse, kan samarbeide på tvers av profesjoner og kjenner samisk sykdomsforståelse. Denne helhetlige tilnærmingen er det så godt som umulig å ivareta via tolk.

Trenger samisk sykepleierstudium

Hvert år utdannes flere samisktalende sykepleiere ved UiT Norges arktiske universitet, hvor 10 % av studieplassene ved alle helsefaglige profesjonsstudier er reservert samiske søkere. Til tross for vekt på samisk kulturforståelse i studiets fagplan, utdannes disse sykepleierne innenfor en norsktalende kontekst. I praksis er det derfor vanskelig å oppnå alle ønskede mål innenfor det samiske feltet gjennom den ordinære sykepleieutdanninga.

Dette ønsker Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og UiT Norges arktiske universitet å gjøre noe med: Vi vil samarbeide om et samisk sykepleierstudium som kan gjennomføres i et samiskspråklig faglig miljø i Guovdageaidnu/Kautokeino. Sykepleiekompetansen ved UiT skal være grunnpilaren som studiet bygger på.

I dialog med ulike aktører i hele Sápmi, har vi fått signaler om et stort behov for samiskspråklige sykepleiere, og dette betyr at det fins et godt grunnlag for en slik utdanning med potensielle søkere fra hele Sápmi.

Et studium i samisk sykepleie kan være krevende, men er gjennomførbart. Det vil være et nybrottsarbeid som samarbeidspartnerne vil trenge tilleggsressurser for å kunne gjennomføre.

2 millioner kroner årlig

Det vil koste, men ikke mer enn at Norge burde ta seg råd til det. Vi har stipulert at et opptak med 12 studenter annet hvert år, vil koste 2 millioner kroner årlig.

Ville ikke dette være en god investering når vi vet at dette ville gjøre en stor forskjell til det bedre både for samiske pasienter og for helsearbeiderne rundt dem?

I dette regnestykket må vi også ta med at de som utdannes ikke bare vil gjøre den enkelte bedre rustet i møte med samiske pasienter; det vil også bidra til en generell kunnskapsheving blant den enkeltes kolleger.

Det er et klart mål for oss å få i gang et bachelorstudium i samisk sykepleie i nær framtid, men vi er avhengige av ekstra økonomiske tildelinger for å få dette til. På veien mot målet, har vi allerede satt i gang med å forbedre dagens sykepleierutdanning ved å inkludere samisk kulturforståelse i studieplanen. Vi undersøker også om Sámi allaskuvla/Samisk Høgskole kan tilby et emne på 10 studiepoeng i samisk språk- og kulturforståelse innenfor eksisterende helseutdanninger ved UiT. Emnet vil kunne inngå i den generelle helsefagporteføljen ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, og vil i så fall innebære at studenter i alle helseprofesjoner får et tilbud innen samisk språk- og kulturkunnskap.

En tryggere helsetjeneste

Vi vet at de fleste helsearbeiderne som utdanner seg ved UiT, blir i landsdelen og at alle derfor vil behandle eller komme i omsorgssituasjoner for samiske pasienter. Derfor er det også viktig at UiT satser på utdanning i samisk kulturforståelse generelt i alle helsefag og samisk sykepleie spesielt. Dette vil bidra til en tryggere helsetjeneste for den samiske befolkninga både gjennom bedre kvalifisert personell, og ved at vi sannsynligvis vil få enda flere enn i dag som ønsker å forske på samisk helse.

Dersom våre målsettinger nås, vil det bety at vår 89 år gamle pasient kan møte helsearbeidere som har mer kunnskap om hennes liv, hennes bakgrunn og hennes måte å forstå helse og sykdom på. Har vi råd til å la være?

Les også: Samisk helse – det tause tema i helsefagutdanningene?

Når demenssykdommen rammer

Skrevet av: Lill Sverresdatter Larsen, PhD ved IHO UiT Norges arktiske universitet, Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator Tromsø Kommune og Elisabet Sausjord, prosjektleder Demensdagene i Tromsø 2017

“Vi håper at du og dine pårørende føler dere kan være åpne om demenssykdommen og at åpenheten blir tatt godt imot i samfunnet, skriver Hilde Fryberg Eilertsen,  Lill Sverresdatter og Elisabet Sausjord. Demensdagene er fra 19.-21.september. Foto: Privat

Til deg som lurer på om det er blitt noe «feil med hodet» og om du kanskje har en demensdiagnose: – Vit at det finnes hjelp og at du har rettigheter.

Bekymring om demensdiagnose gir mange spørsmål: Vil du bli fratatt sertifikatet? Kan du fortsette med hobbyen din? Vil venner fortsatt besøke deg dersom de visste om diagnosen?
Og det viktigste av alt: Er demens begynnelsen på slutten?

Viktig å få tidlig diagnose

Kanskje har noen påpekt at hukommelsen din ikke er som den en gang var, og kanskje er ikke en liten hukommelsessvikt så farlig – men det er viktig at du likevel kontakter lege – ikke bare for å få en diagnose, men for å utelukke andre sykdommer som også kan påvirke hjernen og gi demensliknende symptomer.

Demens er en paraplydiagnose for mange ulike sykdommer som kjennetegnes ved problemer tilknyttet språk, hukommelse, tenkning, orientering, vurderinger og beslutninger. Alzheimer er den mest vanlige formen for demenssykdom. Det er ikke så mange unge som får diagnosen, de fleste er over 65 år. Likevel, 70 år er ingen alder i samfunnet i dag.
Å få diagnosen kan innebære sjokk, kaos, sinne, sorg og lettelse. «Det ble så endelig, det jeg egentlig visste», beskrev ei kone hvor mannen fikk diagnosen etter at jobben krevde legebesøk.

Ta kontakt, søk hjelp!

Vi som jobber med mennesker med demens vet at dere trenger tid til å fordøye en eventuell demensdiagnose, og vi vet at dere vil trenge mye informasjon og hjelp fremover.

Eller som sykepleier Ellen på geriatrisk poliklinikk sier det: ”Vi anbefaler dere tett oppfølging hos fastlegen og dere får beskjed om å ringe oss om hva som helst, men vi vet at dere vil føle dere alene og være usikre på mange ting fremover. Vi håper dere tar kontakt også med demenskoordinator, at dere melder dere på pårørendeskole og gjør viktige vurderinger av hjelpetiltak i deres hjem sammen med hjemmetjenestene i deres kommune. Kanskje dere også har godt av et opphold ved vår dagenhet for å kartlegge hvilke behov dere har, slik at vi videre kan foreslå trening, støtte, miljøterapi/kognitiv trening, ernæring og mer, sammen med hjemmesykepleien? Vi vet at i dag er det for få tilbud i kommunene til dere mellom 65-75 år. Dere kan kjenne dere for unge til å være med på et ordinært dagsenter, men likevel for “gamle” til å være med på møteplassen for yngre med demens. Vi ønsker at dere og pårørende får en kontaktperson i kommunen som skal følge dere opp minst en gang i måneden»

Du har rettigheter

Demensdiagnosen utløser et sett med rettigheter, og etter hvert fører sykdommen til nødvendig kontakt med hjemmetjenesten. Vi som helsepersonell ønsker å være i forkant og planlegge for å kunne følge deg og familien din opp så godt og tett som mulig og legge til rette for eventuelle behov nå og for framtiden.

Vi har kunnskap om sykdommen, behandling og aktuelle hjelpetiltak. Du og dine pårørende har kunnskap om deg og din families behov. Sammen kan vi få til en felles forståelse for hva du trenger og hva vi kan bidra med.

Demensomsorg og tillit

«Jeg hadde ikke vært hos henne på tre uker og var spent; ville hun huske meg? Hun åpnet døren så vidt på gløtt.. skeptisk.. «Hei Inga, det er Elisabet fra hjemmesykepleien… det er lenge siden jeg har vært her nå..». Jeg prøvde å ta brodden av det som for henne kan hende var et ukjent ansikt. Da så jeg lettelsen i hennes ansikt.. «Jeg kjenner deg!» Så åpnet hun døra helt opp og gikk tillitsfullt foran meg inn i leiligheten. Hvordan ville det ha gått om hun ikke hadde kjent meg igjen, eller om jeg ikke hadde kjent hennes historie?».

For å få til god demensomsorg, er tillit viktig. Du og familien din må kjenne oss og stole på at vi vil dere godt, og vi må få bli kjent med dere. Vi vet at dere trenger mer kontinuitet fra oss i helsetjenesten, og vi har erfart at du og dine pårørende kan ha behov for å henvende dere til én fast person. Det kan gjøre det enklere for dere å ta opp noe av det dere kan synes er vanskelig å prate om i samtalegrupper eller i fastlegens tilmålte minutter, slik som «han slår meg og jeg slår tilbake», «kan jeg tvinge ham til å dusje?», «hva skjer med trygda?», «hva om den syke vil ha sex og ikke jeg?», «jeg får så dårlig samvittighet når jeg har blitt sint og kjeftet på henne» eller «de voksne ungene våre er så uenige om hva som må gjøres».

Når Alzheimer flytter inn

Beskrivelsene om hvordan det oppleves når «Alzheimer flyttet inn» er mange. Det er fortellinger om felles historie, kjærlighet og nærhet, men og om liv som oppfattes som «satt på vent» og som tidvis erfares som ekstremt krevende fysisk, psykisk og sosialt.
Pårørende forteller om å føle seg bundet, om ensomhet i tosomhet, manglende anerkjennelse, om plikt, sorg, sårhet og kamp for å få tjenester som oppleves som nødvendig.
Dere forteller også om flinke fagfolk i helsetjenestene, og om gleden ved å bidra og å gi omsorg, om læring og om endrede personlighetstrekk som kan være positive og gi bedre relasjoner.

Vi håper at du og dine pårørende føler dere kan være åpne om sykdommen og at åpenheten blir tatt godt imot i samfunnet.
Vi håper at folk forstår at selv om den som er syk kanskje ikke gjenkjenner dem hver gang de kommer på besøk, så vil det oppleves godt å få en god prat, en klem eller støtte. Vi ønsker at alle forstår at hver dag er ulik, og at det fortsatt finnes gode dager og gode øyeblikk.

Vi trenger å snakke sammen om demenssykdom på godt og vondt – om hva som kan hjelpe, og hva man kan få hjelp til.

Demensdagene
  • Vi anbefaler deltakelse på Demensdagene i Tromsø for alle, 19.-21. september.
  • Arrangementet er for hele befolkningen og målet er å spre mer kunnskap om demenssykdommer. www.demensdagene.no
  • Demenskoordinator i Tromsø: Hilde Fryberg Eilertsen.  Tlf: 40031810 | 77792196

Er syntetiske koppevirus et mulig biologisk terrorvåpen?

Skrevet av:
Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets sanitet.

Per Leines Lausun, veterinærinspektør/ oberst, Forsvarets sanitet.

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Klassisk koppevirus er et av de mest fryktede av mulige biovåpen. Vi antar at viruset tok livet av over 400.000 mennesker hvert år i Europa på 1800-tallet.
Men er det realistisk å tro at terrorister kan klare å lage koppevirus, eller få tak i naturlige virus på annen måte? Og hvis de klarer det, kan de spre smitte som gir sykdom og epidemier?

De sist kjente mennesker med koppevirus
Det siste utbruddet av kopper skjedde i Somalia høsten 1977. Da fikk to barn i landsbyen Kurtunwarey klare symptomer på kroppen. De ble kjørt til en isolasjonsleir ved sykehuset i Merca, men et av barna, seks år gamle Habbib Nur Ali, døde to dager senere.

Datoen var den 16. oktober 1977. Så vidt vi det, er hun er det siste mennesket i verden som døde av epidemiske kopper.

Kokken Ali Maow Maalin fulgte barna til sykehuset, og ble syk seks dager etter kjøreturen. På grunn av at han ikke ønsket å bli satt i isolasjon, valgte han å ikke kontakte helsevesenet. Maalin var ikke koppevaksinert. I troen om at vaksinasjon gjorde svært vondt, hadde han klart å lure seg unna.

En sykepleier så tilfeldigvis sykdomstegnene hans, og rapporterte ham inn til helsemyndighetene mot en betaling på cirka 300 kroner. Maalin overlevde, og er dermed den siste kjente i verden som fikk naturlige kopper.

Den siste vi kjenner som døde av kopper gjennom laboratoriesmitte, var den medisinske fotografen Janet Parker. Hun arbeidet ved Birminghan University Medical School og hadde kontor etasjen rett over koppeviruslaboratoriet.

Selv om Parker var vaksinert mot kopper i 1966, ble hun syk 11. august 1978 og døde av kopper 11. september, 40 år gammel. Professor Henry Benson, sjef for mikrobiologiavdelingen, begikk selvmord seks dager tidligere.

Bakterier og virus kan bli biologiske våpen

De aller fleste land i verdenssamfunnet har forbudt tilvirkning, lagring og anvendelse av bakterier og virus som kan gi forgiftninger eller infeksjonssykdommer.

Dessverre finnes det terrorister som ikke følger lover og regler, derfor må vi anse det som høyst mulig at biologiske våpen kan bli anvendt i terror.

Den japanske terroristorganisasjonen, Aum Shinrikyō, er kanskje mest kjent for å ha drept tolv mennesker og skadet over 1200, da de angrep Tokyos undergrunnsbane med saringass på 1990-tallet.

Men terroristene sendte også 16 leger og sykepleiere til ebolautbruddet i Den Demokratiske Republikken Kongo i 1993. Hensikten var å skaffe seg Ebola-virus. Heldigvis ble prosjektet mislykket, de fikk ikke tak i viruset.

Derfor er det viktig at vi besitter nødvendig kompetanse til å forstå hva som kan anvendes som biologiske våpen, hvordan det kan bli brukt og hvilke konsekvenser det kan gi både for militært og sivilt personell. Og sist, men ikke minst: Hvordan vi kan forhindre anvendelse, samt redusere eller eliminere konsekvensene.

 

Koppevirus ligger lagret i USA og Russland

Som nevnt, antar vi at viruset tok livet av over 400.000 mennesker årlig i Europa på 1800-tallet, men ved hjelp av effektiv vaksine erklærte WHO viruset utryddet 8. mai 1980.

I Norge er det derfor ikke utført rutinemessig koppervaksinering etter midten av 1970-tallet.
I dag finnes det offisielt kun koppevirus lagret ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta, USA, og ved State Research Center of Virology and Biotechnology (VECTOR) i Koltsovo, Novosibirsk, Russland.

Men det er ikke utenkelig at enkelte land ikke har oppfylt sitt løfte til WHO og FN om å destruere sine samlinger av koppevirus, og at disse kan bli misbrukt i statsstøttet terrorisme.

I dag er det få som er koppervaksinert, men denne vaksineattesten fra 1901 er signert av Hans Andreas Irgens (1846-1934). Han var lærer og godkjent vaksinatør. Før i tiden kunne en slik koppervaksineattest være påkrevd for å bli konfirmert og gift. Foto: Privat

Det er mulig å lage syntetiske koppevirus som kan smitte mennesker

Når naturlig koppevirus ikke skal være tilgjengelig for terrorister, kan de da lage det syntetisk? Det vil si at de må skape arvestoffet ut fra den publiserte gensekvensen for koppeviruset, og deretter få celler til å produsere smittsomme viruspartikler.

Internasjonale avtaler sier at det ikke er tillatt å syntetisere mere enn 20 prosent av koppevirusets genom, men uredelighet kan og vil forekomme.

Det er vitenskapelig sannsynlig at det på sikt vil være mulig å lage et syntetisk koppevirus i laboratoriet. Teknologien som finnes i dag gjør det mulig å gjøre dette akseptable kostnader.

Eksisterende terroristgrupper har neppe kapasitet til å utføre dette, men statsstøttet terrorisme vil sannsynligvis kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Det er likevel ingen garanti for at slike syntetiske virus vil kunne gjenskape dødelig og smittsom koppersykdom.

Allerede i 2002 laget forskere ved New York State University ved Stony Brook et poliovirus som kunne reprodusere seg i celler, så teknologien finnes og den virker.

Rask respons er viktig hvis det skulle skje

Hvis det verste skulle skje, vil det være svært viktig å starte både vaksinering og isolasjon av pasienter så tidlig som mulig.

Analyser av kopperutbrudd på 1960-70 tallet viser at opp til 38 personer kunne smittes av en enkelt kopperpasient. De fleste rapportene viser at antall smittede var cirka to, mens de største tallene kommer fra institusjonsutbrudd. Prosent vaksinerte individer ble høyere og høyere opp mot 1980, og dette reduserte antall smittede fra hver pasient betydelig.

Terroristangrep blir ofte annonsert for å få media til å skape redsel. Ved et eventuelt annonsert koppeangrep kan man straks isolere de som muligens er eksponert, samt begynne vaksinering.

Det kan føre en rask avslutning på virusspredning og sykdom. Dersom dette er et «stille angrep», vil behandling og isolasjon bli utsatt til de kliniske symptomene viser seg, altså 10-14 dager etter at viruset er sluppet løs.

I praksis vil det ta lengre tid, kanskje 3-4 uker, da de færreste helsearbeidere i dag har sett koppersykdom og neppe vil kunne stille en klinisk diagnose umiddelbart.

Massevaksinasjon fungerer
Massiv vaksinasjon og isolering av syke er en effektiv måte å stoppe et utbrudd. Ved et utbrudd i tidligere Jugoslavia i 1972, med 175 koppetilfeller, ble det vaksinert 18 millioner mennesker. Det er 102.857 doser med vaksine per syke pasient.

Men man klarte å stoppe et utbrudd i Utinga, Brasil i 1969 med 246 koppetilfeller. Da vaksinerte de kun 2188 personer, altså ni vaksinedoser per koppepasient.

Er utbruddet lokalisert til en mindre by med begrenset sirkulasjon av mennesker, krever det færre vaksinerte. Et utbrudd i en populasjon med stor geografisk kommunikasjon og bevegelse av mennesker, vil derimot kreve en generell massevaksinasjon, slik vi så i tidligere Jugoslavia.

Koppervaksinen vi har i dag effektiv med få bivirkninger. Det er minst 260 millioner doser lagret i USA, samt at det er oppbevart mindre doser i andre vestlige land. Det norske helsevesen disponerer pr i dag 600.000 doser koppervaksine.

Isolasjon og annen medisinsk oppfølging
Isolasjon av pasienter, gjerne før kliniske symptomer viser seg, har stor effekt på utbruddets lengde. Men det kreves store ressurser for å identifisere og transportere mulige nysmittede.

Det anbefales at pasienter er i isolat i 3-4 uker etter de første symptomene, og til alle sårskorper er falt av. Mange pasienter vil trenge intravenøst væsketilførsel for å hindre uttørring. Feber og smerter bør behandles med relevante medisiner. Sår på netthinnen bør behandles med lokalt idoxuridin.

Pasientene skal ha god og næringsrik mat, og personer man antar er smittet, bør vaksineres innen 4-7 dager. Slik vaksinering i etterkant av smitte, har vist seg å gi gode resultater.

Døde pasienter representerer en betydelig smittefare og legemene skal kun håndteres av kvalifisert personell.

Vi vil kunne stanse et kopperutbrudd
Vi har gode erfaringer fra svært dødelig og smittsomme virus under Ebolaepidemiene i Afrika de siste 30 år, samt SARS-utbruddet forårsaket av et nytt Coronavirus i 2002-2003. Selv uten vaksiner og antivirale midler, var det mulig å stoppe utbruddene med tradisjonell bruk av isolasjon og smitteforebygging.

Det er mange av oss som er utsatt og mottakelig for koppevirus. De fleste under 60 år i dag ikke er vaksinert.

Ved utbrudd på 60- og 70-tallet vaksinerte man fra 1000 til 20.000 friske personer per sykdomstilfelle. Gir angrepet 10 smittede personer, vil det kunne kreve opptil 200.000 vaksinedoser.

I en tettbefolket storby, eller i et land med et moderat til ikke-fungerende helsevesen, vil konsekvensene av et angrep med koppevirus være alvorlig. Men med effektiv innsats fra sivilt helsevesen er det mulig å forhindre at et angrep med koppevirus skal resultere i en epidemi med flere tusen døde mennesker.

Et terrorangrep med syntetisk eller naturlig koppevirus mot mennesker i et vestlig land vil sannsynligvis kunne bli kontrollert om nødvendige ressurser som vaksiner er tilgjengelig. Derfor er det mindre sannsynlig at Bill Gates og hans vaksineorganisasjons får rett i at deres prediksjoner at titalls millioner av mennesker vil dø av kopper i et slikt angrep.

Vil kreve samarbeid, ressurser og vilje
Terrorister som angriper sivile ønsker i hovedsak å lage redsel og kaos. De får dermed vist sin eksistens og sin evne til å skade. Det er få ting som skaper mer frykt enn usynlige virus som sprer sykdom og død til uskyldige mennesker.

En epidemi av kopper, syntetisk eller naturlig, er kanskje et av de senario som best kan fremme frykt i befolkningen. Men et globalt angrep med koppevirus vil  bare skje én gang, for store deler av verdens befolkning bli vaksinert, noe som forhindrer nye muligheter.

Det er derfor mulig å stanse et menneskeskapte utbrudd, men det vil kreve en god beredskap, store mengder vaksiner og godt trent kompetent personell. Sammen med en vilje til innsats lik den verdenssamfunnet viste da koppesykdommen ble nedkjempet og utryddet i 1977.

Jordmor med hjerte for fødsler og frekvenstabeller

Skrevet av: Ingvild Hersoug Nedberg, jordmor og Ph.D.-stipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Aller først, gratulerer til jordmorutdanningen i Tromsø, til alle dere fantastiske lærere som gjør utdanningen til det den er, og som har bidratt til at det sitter jordmødre spredt utover det ganske land som er stolte over å kunne si at vi tok jordmorutdannelsen vår i Tromsø. Jeg er en av dem, og jeg ønsker å fortelle om hvordan det er mulig å være like glad i frekvenstabeller og å ta imot barn, og hvordan jeg forsøker å ta vare på jordmor-identiteten i det hele. Og jeg har bestemt meg for å starte helt fra begynnelsen:

Fra Gravdal til Sør-Sudan

Her har Ingvild akkurat tatt imot sitt andre barn i karrieren. Hun var ung student i praksis på Fødestua i Lofoten. Foto: Privat

Høsten 2008 dro jeg på min første jordmorpraksis til Fødestua i Lofoten som ligger på Gravdal. Jeg var topp motivert, jeg var fri som fuglen, og jeg hadde fått dra akkurat dit jeg ville. Det manglet ikke på selvtillit, for jeg hadde jo hele 5 uker erfaring fra skolebenken i Tromsø. Jeg kunne ikke sette på en CTG, men jeg hadde da lest om det, og jeg hadde jo tross alt suturert kryss-sting i en bit skumgummi. Jeg hadde valgt å ta Hurtigruta til Lofoten, for jeg skulle ha med 15 kg pensumbøker, sykkel og turutstyr, og da vi nærmet oss Stamsund, kom vi utfor den første høststormen for sesongen og det rullet heftig. Jeg satt og ventet nærmest utgangen med alt mitt pikkpakk. Det var bare meg og en eldre kvinne som satt stoisk i bølgerullingen og lurte på hva en slik ung frøken skulle i Lofoten med en sånn oppakning. Jo, jeg skulle til fødestua i Gravdal og bli jordmor meddelte jeg stolt som en hane. Jeg forventet den vanlige reaksjonen med «oh» og «ah» og tilnærmet applaus, men hun i stedet ble helt stille, så på meg før hun utbrøt: «Åh herregud, stakkars dæ!» For både hennes mor og grandtante hadde vært jordmor, og noe verre yrke enn det der skulle man lete lenge etter, med roping og skriking og jobbing til alle døgnets tider, og dårlig betalt var det også. Men det var ikke synd på meg, jeg ble jordmor, etter praksis i både Lofoten, Bodø, Sandnessjøen, Tromsø og i Palestina, og jeg synes det var kjempeartig.

Det jeg aller mest ville som jordmor var å dra ut for å jobbe, og jeg var så heldig at jeg fikk ta en jordmorpraksis i Palestina og etter noen fine år i Ålesund jobbet jeg som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan for et par år siden. Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet, hvilke ressurser som var tilgjengelig, på mangelen på infrastruktur, mine egne manglende kunnskaper når jeg var alene på vakt og ikke visste hva jeg skulle gjøre med den situasjonen jeg stod opp i, og hvordan tilstander langt utenfor vår kontroll hadde direkte innflytelse på hvordan vi jobbet og hvordan det gikk med de mødrene og nyfødte vi hadde med å gjøre, som en ulovlig okkupasjon på Vestbredden og en alt for lang borgerkrig i Sør-Sudan. Begge opplevelsene var erkjennelser av at svangerskap- og fødselsomsorg ikke skjer i et vakuum.  Vi er prisgitt det politiske systemet som legger styringer for helsepolitikken og eventuelle konflikter som foregår, men også, at med rett kunnskap og kjennskap til lokale forhold så er det mulig å påvirke den i en mer positiv retning.

Ingvild Hersoug Nedberg jobbet som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan. – Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet. Foto: Privat

 

Master i folkehelse: Tidenes bratteste læringskurve

Det er nettopp disse to utenlandsoppholdene som mer enn noe annet har bidratt til at jeg tok en master og er stipendiat i dag, for jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste (bortsett fra at det er borgerkrig i Sør-Sudan), og hva burde man egentlig satse på hvis helsemyndighetene i et land har begrensede ressurser til å sette inn for å bedre mor-barn helse? Det er langt fra en flyktningeleir i Sør-Sudan til et kontor i 10. etasje på MH-bygget i Tromsø. Det er langt i både geografisk avstand og i måten å jobbe på. Mens jeg var i Sør-Sudan søkte jeg om opptak på en mastergrad i folkehelse på Universitetet i Tromsø. Det er en master med masse statistikk og epidemiologi og alt jeg ikke kunne. De to årene innebar tidenes bratteste læringskurve, tidvis med tårer og tenners gnissel, for jeg hadde ikke hatt matematikk siden videregående og kunne ingenting om statistikk. Men så, oppdaget jeg at det var et system i galskapen og at jeg sakte men sikkert lærte å knekke en og en kode, jeg begynte å beherske statistikkprogrammer, og jeg fikk en veldig tilfredstillelse når jeg kunne summere opp rader med tall, gjøre analyser, og til og med forstå hva jeg hadde analysert. Jeg likte rett og slett kvantitativ metode.

Kvantitativ metode har en litt skummel klang for mange jordmødre fordi vil har så lite om det på både sykepleie- og på jordmorstudiet. Utøverne blir tidvis portrettert som kalde, kyniske tallknuserne som ikke ser menneskene bak tallene. Men det bildet kjenner jeg meg ikke igjen i, de jeg jobber med gjør det av en sterk interesse for mor-barn helse, flere av oss har klinisk erfaring og vi er veldig klar over at hver rad og kolonne ikke bare er et tall, det er en kvinne og et barn, og det er høyst reelt for oss som jobber med det. Jeg vil også slå et slag for at uansett om du har lyst til å bli stipendiat i kvantitativ metode eller om du har lyst til å jobbe hele livet som jordmor, så får du veldig mye igjen for kunne lese en forskningsartikkel basert på kvantitativ metode. Det er hovedsakelig sammenstillinger av kvantitative undersøkelser som fører til endringer i våre retningslinjer, og da må vi kunne orientere oss, tolke hva som er god og dårlig forskning (for det er dessverre mye dårlig forskning som får stor plass i media) og bruke det til det vi mener er det beste for mor og barn. Bare tenk på betydningen av Ellen Blix sin doktorgrad for selektering av hvem som trenger innkomst-CTG.

– Jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste, skriver Ingvild Hersoug Nedberg om motivasjonen for å ta master og senere doktorgrad. Foto: Privat

Verdien av et godt fødselsregister

I løpet av mastergraden hadde vi en forelesning om et fødselsregister i Russland, og det vekket såpass interesse at jeg valgte å skrive masteroppgaven min om utfall av fødsler på overtid med data fra dette registeret. Det er vel ingen hemmelighet at det ikke kommer til å bli en bestselger, men jeg lærte veldig mye om nødvendigheten av gode data, nytten av et godt fødselsregister og hvordan det gir et veldig godt bilde på folkehelsen i et land. Det er overraskende få land som har et nasjonalt medisinsk fødselsregister, for det krever mye ressurser både å etablere og drive. Aller sterkest står disse registrene i de nordiske landene med 30 til 50 års fartstid. Det norske feirer 50 år i høst!

Et godt register er fantastisk, hvis datakvaliteten er god nok, kan det kan gi uendelig kunnskap om helsetilstanden til kvinner og barn i et land. Det kan fortelle oss om endringer over tid og gjør det mulig å sammenligne på tvers av land og iverksette tiltak når man ser at en tilstand eller en gruppe har et dårligere utfall av sine svangerskap enn andre. I sin enkleste form har også et fødselsregister en veldig viktig funksjon: det er et offisielt bevis på at en fødsel har funnet sted, og at en fødselsattest kan utstedes, som er avgjørende for å gi deg rettigheter i det landet du bor i.

Jeg har vært veldig heldig og er i dag stipendiat på et prosjekt som foregår i Georgia i Kaukasus, hvor jeg reiser flere ganger i året. Der har institutt for samfunnsmedisin på Universitetet i Tromsø, hvor jeg er ansatt, vært med på å bygge opp et nasjonalt, digitalt fødselsregister. Det fungerer mer eller mindre som det norske og trådte i kraft i januar 2016. Det vil si at informasjon fra svangerskapskontroller, fødsler og barseltid blir registrert og sendt inn til en stor database i Tbilisi, deretter blir anonymiserte data hentet ut til forskning og statistikk. Vi er tre stipendiater som skal gå løs på dette i løpet av høsten, og som fokuserer på hvert vårt tema. Jeg skal se på keisersnitt, som er et svært vanlig inngrep i fødselsomsorgen i Georgia. På landsbasis ligger tallene på rundt 44%. Jeg skal se på omfanget av keisersnitt, om det avhenger hvor kvinnene føder, hvem som betaler, hva slags indikasjoner som dominerer, forløsningsmetode ved neste svangerskap og om det er tilrådelig å redusere en høy keisersnittfrekvens når gynekologene ikke lenger kan bruke tang, vakuum eller manuell fremhjelp ved setefødsel. Dette snakkes det lite om når det gjelder å få ned prosentandelen keisersnitt. For med flere vaginale fødsler, blir det også flere kompliserte fødsler, og da må personalet kunne håndtere dem. Dette er håndverk som har gått tapt i mange land med høy keisersnittfrekvens og få jordmødre.

Jeg sitter ikke bare med hodet begravet i mine egne tall, å være stipendiat gjør at man får være med på veldig mye artig. Jeg underviser både på bachelor og masternivå, jeg er med på å bygge opp en master i folkehelse i Tbilisi, hvor de første studentene blir tatt opp i høst. Vi har brukt mye tid på å kvalitetssikre registeret for å være sikker på at de som skal fylle ut registeret forstår hva de skal gjøre, at vi som skal bruke dem forstår hva som er registrert og diskutert flere etiske sider ved variabler i registeret, for eksempel, er det etisk riktig å be foreldrene krysse av for egen etnisk identitet, når vi vet at Kaukasus har en lang historie med etniske konflikter? Eller om vi burde spørre om gjennomsnittlig inntekt hvis det er fare for at det kan brukes som pressmiddel for bestikkelser fra helsepersonell. Målet med prosjektet og med fødselsregisteret er at mor-barn-helse i Georgia skal bli bedre. Til det trenger vi tall og aller mest noen som kan tolke tallene, og som kan legge de frem for helsemyndighetene for at de kan se hvor man kan og må gjøre noe. Vi vil også publisere våre resultater i tidsskrifter for å vise eller gjøre kjent at noe vi fant i Georgia kanskje også er relevant i andre land og settinger.

Jordmor med doktorgrad

Vi er ikke mange jordmødre som tar doktorgrad i Norge, under ti stykker ved siste opptelling. Om det er for mange eller for få er en helt annen diskusjon, men for meg er det en kjempefordel for meg å være jordmor i det jeg gjør. Etter å ha jobbet seks år som jordmor på forskjellige fødeavdelinger, så kan jeg ganske mye om de praktiske realitetene, jeg kan si noe om hvorfor noen variabler er dårlig utfylt eller hvilke variabler som er umulig å fylle ut presist rett etter en fødsel, jeg kan terminologien og jeg har mange spørsmål fra egen praksis som jeg har lyst til å undersøke, tillegg til at jeg kan være med på å bestemme hva vi skal undersøke. Og jeg vet at skal man få et fødselsregister til å fungere så knirkefritt som mulig så må det være brukervennlig, det skal ikke være for mange spørsmål og det skal være intuitivt og lett å fylle ut. Og det er morsomt å oppleve at kunnskapen og erfaringen vi som jordmødre har er etterspurt på universitetet, og når jeg har vært på konferanser og kurs har det stor interesse for det vi gjør, og derfor er det viktig at noen av oss går i den retningen, for ideelt sett kan vi da være med på å påvirke hva det forskes på og formidle det tilbake til jordmødre og i beste fall være med på å påvirke eller endre praksis. Så hvis det er noen jordmødre der ute som tenker at det høres artig ut, ja det er det! Det er masse jobb, men veldig artig.

Så husk det alle jordmødre, hver gang dere setter dere ned etter en fødsel enten klokka er 12 på dagen eller 05 på natta, og du er sliten og lei, og skal klikke og klikke og klikke i Partus og du lurer på hvorfor i alle dager det skal være nødvendig å fylle inn hvor lang navlesnora var, om asynklitisme og fosterleie ved fødsel.

Men, når dere til slutt trykker send, så forsvinner det ikke i det sorte hull. Det sendes til en fantastisk database i Bergen, som inneholder et av de beste og eldste fødselsregistrene i verden, hvor stipendiater og forskere kan søke tillatelse for å hente ut data og drive forskning, og mye av denne forskningen har hatt og har mye å si for hvordan vi jobber i dag. Så hvis det hjelper på motivasjonen, tenk på meg og mine medforskere og hvor utrolig glade vi blir når vi har komplette data, og at noen av oss faktisk er jordmødre!

 

 

 

Hepatitt C tar snart flere liv enn HIV. Likevel har sykdommen nærmest blitt ignorert av media og myndigheter

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi (UiT Norges arktiske universitet) og seniorrådgiver Forsvarets sanitet, RDOIT.

Det er nå tre år siden at tannlege og oralkirurg W. Scott Harrington i Oklahoma måtte levere inn sin autorisasjon etter 35 år som tannlege. Da hadde han rukket å smitte et titalls pasienter med potensielt dødelig hepatitt C-virus (HCV). Et unntakstilfelle? Neppe, selv om usedvanlig mange ble smittet i hans klinikker. Dr. Harrison hadde slurvet med sterilisering av utstyr og myndighetene avslørte flere brudd på god hygienepraksis. 4208 pasienter ble testet og 96 av dem viste seg å ha HCV. Av disse var 36 kjente positive. Det var vanskelig å dokumentere at alle var blitt smittet i Dr. Harringtons praksis, men hos enkelte kunne en dokumentere at virus fra en kjent HCV-positiv pasient samme dag var blitt overført til en annen pasient gjennom sviktende hygienerutiner.

80 millioner mennesker er smittet med HCV

Leverbetennelse forårsaket av hepatitt C virus kan føre til kreft i leveren som er årsak til for tidlig død hos mange i store deler av verden. Antallet som dør har vært i konstant økning i flere tiår, og dette må karakteriseres som en global epidemi med tyngdepunkt i de industrialiserte deler av verden. En epidemi som dessverre har fått spre seg nesten ubemerket og uten nevneverdig oppmerksomhet fra media og myndighetenes helseinformasjonsansvar. En epidemi forårsaket av et virus som i dag tar livet av flere enn det fryktede HIV.

WHO estimerer at 33 millioner mennesker er smittet med HIV, mens hele 80 millioner har HCV i verden i dag. USAs helsemyndigheter beregnet at HCV passerte HIV i antall døde allerede i 2006, og flere døde av HCV enn av alle registreringspliktige infeksjonssykdommer til sammen i 2012. Ifølge WHO vil HCV ta flere liv enn HIV på verdensbasis om 2 år.

 

Har stigmatisering ført til handlingslammelse?

Jeg arbeidet ved CDC i Atlanta, USAs senter for smittsomme sykdommer, fra 1983 da unge menn begynte å dø med merkelige symptomer i New York og San Francisco. Det viste seg at det var en overvekt av homofile menn, og fra sentralt politisk hold ble det gitt liten støtte til å finne både årsaker og mulig behandling fordi en antok at sykdommen var selvpåført. Dette ble raskt snudd til en enorm forskningsinnsats og mediaoppmerksomhet da en ung gutt og en eldre dame ble syke etter å ha fått blod fra en homofil som døde; nå var sykdommen et nasjonalt og globalt anliggende.

Hepatitt C-epidemien har lignende undertoner. De fleste syke er misbrukere som er blitt smittet ved å dele sprøyter. Er det grunn til å anta at manglende oppmerksomhet og tiltak mot HCV epidemien kan skyldes en antakelse om at «sykdommen er selvpåført»? Fritar pasientenes uaktsomhet og manglende kunnskap oss for vårt ansvar til å stoppe en epidemi forårsaket av et virus som kan gi leverkreft og for tidlig død? Vi ville jo ha behandlet en mangeårig røyker for lungekreft uten å vise til at sykdommen kunne være selvpåført?

HCV epidemien kan ramme alle

I 2007 ble en kirurg ved Universitetssykehuset i Nord Norge funnet å være infisert med HCV. For å lete etter mulig smittekilde ble 431 pasienter testet for HCV. En pasient fra 2005 ble funnet positiv og antatt å være kilden til utbruddet. Av de 270 pasientene som kirurgen med HCV hadde operert etter august 2005, ble hele 10 funnet positiv for HCV. Deres smitte kan ha kommet fra kirurgen da virusene var av samme genotype. Dette viser at HCV er meget smittsom og vi har aldri sett lignende utbrudd i helsevesenet med HIV. Ved dette utbruddet er det all grunn til å berømme UNN for god epidemiologi, pasientoppfølging og åpenhet ved å publisere alle data internasjonalt. Deres artikkel var et viktig bidrag i å vise at HCV ikke bare er en sykdom som stoffmisbrukere får, denne epidemien kan ramme oss alle. Men skal det egentlig ha noe å si?

Dyr behandling må bli billigere

Selvpåført eller ikke – det er på høy tid å stoppe denne epidemien som rammer hardt og bredt. Behandlingen fins, nå mangler det bare handlingskraft. På samme måte som man stoppet HIV-epidemien, bør helsemyndighetene nå sette makt bak kravene om billigere medisin og sørge for å ivareta sitt ansvar. Vi kan ikke lenger ignorere denne sykdommen og la millioner av mennesker dø når vi vet at over 90% kan bli frisk med moderne medisiner.

Kilde: WHO

Schizofreni – en mulig konsekvens av overgrep?

Barndomstraumer kan bidra til økt risiko for psykose, skriver stipendiat Nina Mørkved. Foto: www.colourbox.com.

Skrevet av Nina Mørkved, psykolog og stipendiat ved UiT

I mediebildet den siste tiden har det fremkommet alvorlige avsløringer av voksne som forgriper seg på barn. Det er på tide at vi snakker hva overgrep kan føre til.

Overgrep og misbruk av barn, kalt barndomstraumer, knyttes til utviklingen av schizofreni og psykose i voksen alder.I en studie gjennomført av forskningsmiljø i Bergen fant vi at nesten 70 % av mennesker med psykose hadde opplevd misbruk og omsorgssvikt i oppveksten, i tillegg til flere og mer alvorlige hendelser sammenliknet med andre mennesker med psykisk lidelser.

En oppvekst med mishandling og omsorgssvikt

Psykoselidelser, som schizofreni, er fellesbetegnelsen på en sammensatt gruppe psykiske lidelser, kjennetegnet av en nedsatt eller manglende evne til å skille mellom hva som er virkelig, og hva som ikke er virkelig. Typisk er at en ser eller hører ting andre ikke gjør, eller har tanker om verden som ikke stemmer.

Det er mange ulike årsaker til at mennesker utvikler en psykose. Blant annet kan faktorer i miljøet, som barndomstraumer, bidra til økt risiko for psykose (se faktaboks).

Vi sammenliknet 52 psykosepasienter og 52 pasienter med andre psykiske lidelser, som angst og depresjon. Målet var å finne ut av om pasientene med en psykose hadde opplevd flere og mer alvorlige hendelser i barndommen.
Menneskene med psykose rapporterte om en barndom preget av ulike former for misbruk og omsorgssvikt i større grad enn pasientene med andre psykiske lidelser. Dette var spesielt knyttet til fysisk og seksuelt misbruk, og fysisk forsømmelse.

  • Nesten syv av ti psykosepasienter i vår studie angav at de har vært utsatt for ett eller flere traumer, sammenliknet med fire av ti pasienter i den andre gruppen
  • En av ti psykosepasienter hadde opplevd fire eller flere slike hendelser, noe ingen i den andre pasientgruppen rapporterte

Resultatene bekrefter nasjonal og internasjonal forskning – barndomstraumer, altså det å ha opplevd alvorlig misbruk og omsorgssvikt i ung alder, må tas på alvor!

Når voksne mennesker svikter

…må barna betale prisen. Mishandling av barn omtales av WHO som et globalt problem med livslange negative konsekvenser. Ulike former for mishandling er hyppig forekommende, og blir sjelden oppdaget. Dette er problematisk, da barndomstraumer anses som en risikofaktor for utviklingen av alvorlige psykiske lidelser, som psykoser og schizofreni.

Men, hvordan kan vi forklare dette?
Noen mener at det å utsettes for alvorlig overgrep og mishandling kan føre til at hjernen endrer seg.

En konsekvens av endringer i hjernen kan være en lavere terskel for å tåle hverdagslig belastning, slik at relativt lite stress fører til at man overveldes. En annen mulighet er at uttrykket til enkelte gener endrer seg, og fører til en sårbarhet for å utvikle en psykoselidelse. Det kan være at disse barna vokser opp med negative grunnleggende tanker om seg selv og andre; at de har mindre verdi, eller at mennesker ikke er til å stole på. Dette kan bidra til en betydelig psykologisk belastning – en følelsesmessig vei inn i psykosen.
Vi vet dessverre ikke svaret på dette. Sannsynligvis er det en sammensatt forklaring på en sammensatt problemstilling. Det finnes også mennesker med psykose som aldri har opplevd traumer, og ikke alle som har opplevd traumer utvikler psykose senere i livet.

Forventet levetid reduseres med 20 år

Vi vet at mennesker med psykoselidelser har en risiko for å samtidig utvikle andre psykiske og fysiske lidelser.
Vi vet at det er en risiko for å utvikle rusavhengighet, og økt risiko for selvmord.
Vi vet at mennesker med schizofreni har en redusert forventet levetid på 20 år grunnet blant annet hjerte- og karlidelser.

Det er altså snakk om en alvorlig psykisk lidelse, med store konsekvenser for den som rammes, familien og for samfunnet. Hva kan vi gjøre med dette? Et sted å starte, er at alle som har ansvar for barns oppvekst, oppdragelse, omsorg og velvære, er klar over hva mange barn utsettes for, og konsekvensene av dette.

Mørkved, N., Endsjø, M., Winje, D., Johnsen, E., Dovran, A., Arefjord, K., Kroken, R. A., Helle, S., Anda-Ågotnes, L. G., Rettenbacher, M. A., Huber, N. & Løberg, E. M. (2017). Childhood trauma in schizophrenia spectrum disorders as compared to other mental health disorders. Psychosis, 9(1), 48-56. doi:10.1080/17522439.2016.1201135

Det siste utbruddet av ebola i Kongo kan være over

Etter kun én måned, synes det 8. utbrudd av ebola-virussykdom i Kongo å være over.

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, UiT Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets Sanitet.

Nana Sylla (32) ble smittet av ebola i Guinea i 2015. Takket være rask behandling, er hun i dag helt frisk. Døtrene hennes deltok i en storstilt studie der WHO testet en ny vaksine på 11.000 personer i Guinea. Foto: WHO

Den 22. april 2017 ble en 39 år gammel sjåfør i Likati in Bas Uele-provinsen helt nord i Kongo, alvorlig syk med høy feber, blod i avføring og urin samt blod fra nese. Han ble kjørt til nærmeste helsesenter på motorsykkel av en venn. De alvorlige symptomene gjorde at han øyeblikkelig ble sendt videre i ambulanse til nærmeste sykehus, men han døde på veien. To dager senere, den 24. april, fikk en mann til de samme symptomene; det var den gode hjelperen som hadde transportert pasienten til helsesenteret på sin motorsykkel. Han døde den 26. april. Andre personer i samme omgangskrets fikk også blødende febersykdom.

At dette virkelig var et utbrudd av ebolasykdom ble endelig verifisert da man fant ebolavirus av typen Zaire i blod hos en av de døde og en med blødende feber-symptomer. Disse resultatene kom 7. mai, og Verdens helseorganisasjon erklærte utbrudd av ebola-virussykdom 11. mai.

Per i dag, er det kun funnet ebolavirus hos to personer, som dermed har fått klassifiseringen “bekreftet ebola-smittet”. I tillegg er det fire som har fått klassifiseringen “sannsynlig ebola-virussmittet” ut fra kliniske symptomer. De 43 som tidligere hadde fått klassifiseringen “mulig ebola-virussmittet” er nå nedjustert til 16 personer.

Andre virus kan forklare “utbruddet”

Dette kan høres merkelig ut ettersom mange mener ebolavirus er dødsårsaken hos alle  fire som døde, men alle disse nå 20 “sannsynlige” og “mulige ebola-smittede” pasientene er funnet negative for ebolavirus ved meget sikre laboratorieanalyser.

En forklaring for dette kan være at det er flere virussykdommer som kan gi blødende feber-sykdom med liknende symptomer. Lassa og Marburg er kanskje de mest kjente, men også gul feber og dengue feber, begge ikke uvanlige i Kongo, kan forårsake blødninger og feber.

Fem pasienter var innlagt på et behandlingssenter for ebola-virussykdom drevet av Leger uten grenser. Disse pasientene ble funnet negative for viruset ved to separate analyser, og 23. mai ble de friskmeldt og sendt hjem.

Det er positivt at hele 583  personer med  mulig kontakt med smittede er blitt overvåket for mulig utvikling av sykdom. Nylig ble 226 personer erklært utenfor fare etter å ha blitt overvåket i de obligatoriske 21 dagene.

Uhensiktsmessige grensekontroller

Som vanlig ved utbrudd av smittsom sykdom, vil media mistolke data og politikere ønsker å gjøre tiltak. Derfor har ni land innført temperaturmålinger av passasjerer på sine flyplasser. Disse landene, Kenya, Malawi, Nigeria, Rwanda, Sør-Afrika, Uganda, Tanzania, Zambia og Zimbabwe, gjør dette på tross av anbefalingene til Verdens helseorganisasjon.

Det er et uhensiktsmessig tiltak, blant annet fordi måleutstyret ofte ikke holder tilstrekkelig kvalitet og har flere graders temperaturforskjell. De som kommer fra tempererte omgivelser bli oftere målt til normale temperaturer enn de som kommer fra solsteik. Og sist, men ikke minst: Malariapasienter og andre med lett forhøyet temperatur blir behandlet som smittsomme ebolapasienter og de blir ofte internert.

Profesjonelle på smittevern

Siden det første utbruddet på helsesenteret i Yambuku, har Kongo blitt rammet av til sammen åtte utbrudd av ebolaviruset. 922 mennesker har mistet livet til sykdommen.

Disse utbruddene gjør at helsepersonell i Kongo kanskje er de med best erfaring med ebola.

Svært mange riktige tiltak var satt i verk allerede før Verdens helseorganisasjon erklærte at det var et ebolautbrudd den 11. mai. Kongolesiske myndigheter hadde sikret at tilgjengelig beskyttelsesutstyr ble brukt korrekt. Leger uten grenser har opparbeidet seg en spesialkompetanse i å behandle pasienter med blødende febersykdom med væsketilførsel og opprettholde elektrolytter. Denne oppgaven har de også hatt i Kongo i år, selv om behandlingssentret har manglet pasienter.

Viser at det er mulig å stoppe utbrudd

Det kongolesiske helsedepartement har også sørget for å ha topp epidemiologisk kompetanse som hele tiden gir ut faglig korrekte data som angår utbruddene. I tillegg blir tradisjonelt smittevern og kontaktidentifikasjon utført av personell med erfaring.

Resultatene av dette ser vi ved at det per i dag ikke er noen helsearbeidere som er blitt syke, eller er mistenkt som smittede. Under utbruddet i Vest-Afrika i 2013-14 var nesten 10 prosent av de som døde av ebola helsearbeidere som ble smittet på jobb.

Det nyeste utbruddet i Kongo viser at det er mulig å stoppe et ebola-virusutbrudd med kunnskap, erfaring og riktig utstyr.

Manglende samarbeidskompetanse – med døden til følge?

Ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, lærer studentene samarbeid på tvers av helsefagene via tverrprofesjonell samarbeidslæring. Her fra trening på Ferdighets- og simuleringssenteret. Foto: UiT

Skrevet av: Nanna Hauksdottir Universitetslektor, leder for tverrprofesjonell samarbeidslæring, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og Anita Iversen, Førsteamanuensis, leder for Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Historien om Alexanders 58 år gamle far som døde til tross for at han hadde 10 – 20 mennesker rundt seg, alle med høy helsefaglig og medisinsk kompetanse er rystende og gir grunn til bekymring. Hva skjedde egentlig?  Hvorfor ble utfallet så fatalt? Vi leser at «legen som ledet arbeidet manglet forutsetninger for å lede og koordinere arbeidet», «kommunikasjonen i teamet var uklar, beskjeder ble gitt ut i løse lufta og ingen visste om de ble effektuert». Historien er en grell beskrivelse av kaotisk innsats gjennomført av flere mennesker som tross høy faglig kompetanse ikke samarbeider effektivt.  Det savnes en klar ledelse, innsatsen blir ikke koordinert og det gjøres ingen kvalitetskontroll eller sjekk hverken underveis eller i etterkant av det fatale utfallet..

Samarbeid må læres – det kommer ikke av seg selv

Det er ingen trøst i denne saken – men en bekreftelse for oss om at vi gjør noen riktige grep – når vi på Helsefak har startet en storsatsning på tverrprofesjonell samarbeidslæring, nettopp for å forberede studentene til å håndtere situasjoner som denne på en bedre måte når de er ferdig utdannet helsepersonell. Samarbeidsevne og teamledelse kommer ikke av seg selv – det er en kompetanse som må læres, og den må læres suksessivt med økende krav og kompleksitet gjennom studieforløpene. En fagperson som samarbeider effektivt må ha noen helt klare ferdigheter: de må kjenne sin egen rolle og de må kunne sitt eget fag godt. De må kjenne til andres kompetanse og de må respektere sine samarbeidspartnere, også pasient og pårørende. De må ha en evne til å kommunisere klart, tydelig og anerkjennende. Og de må ha evne til å organisere og til å lede et team. På Helsefak arbeides det nå med «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring» som skal involvere alle fakultetets helseprofesjonsstudenter (bioingeniør, ergoterapi, ernæring, farmasi, fysioterapi, medisin, psykologi, radiografi, sykepleie, tannpleie og tannlege) i samarbeid med sosialfagene. Målet er å utvikle tverrprofesjonell samhandlingskompetanse fra første studieår hvor de møtes og arbeider sammen i grupper, til siste studieår hvor de skal arbeide sammen med pasienter i autentiske kliniske situasjoner. Om det får den ønskede effekt skal bli gjenstand for forskning.

Tverrprofesjonell simuleringstrening akuttsituasjoner

Som en del av læringsforløpet i tverrprofesjonelt samarbeid ble det sist høst (2016) for første gang gjennomført obligatorisk simuleringstrening av akuttsituasjoner for alle siste års sykepleier-, lege- og radiografstudenter. I løpet av en dag møter tverrprofesjonelle team av studenter 4 ulike akuttsituasjoner med simulerte pasienter. Studentene forteller at situasjonene kjennes helt realistiske, de blir stresset og må løse situasjonene gjennom samhandling og behandle pasientene riktig under stort press. Etter hver situasjon gjennomføres det «debriefing» sammen med veileder, hvor de gjennomgår hele situasjonen og diskuterer hva som kunne vært gjort annerledes og på en bedre måte. Deretter blir samme situasjon gjentatt (gjentak). Studentene forteller om stort læringsutbytte, og økt mestringsevne med tanke på akuttsituasjoner; ikke minst er gjentaket viktig for opplevelsen av læring og mestring.

 

Forhåpentligvis vil Helsefaks satsning på tverrprofesjonell samarbeidslæring få effekt for studentene som allerede neste år er ferdig utdannede helseprofesjonsutøvere.

 

Våre studenter er morgendagens helseprofesjonsutøvere. Forhåpentligvis vil Helsefaks satsning på tverrprofesjonell samarbeidslæring få effekt for studentene som allerede neste år er ferdig utdannede helseprofesjonsutøvere. Målet er at de skal ha lært seg å samarbeide effektivt rundt pasienten generelt og ikke minst i kritiske og akutte situasjoner.

Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys, og gjengis her med tillatelse fra artikkelforfatterne.

Se film: Svart belte i samarbeid

Les også:
Pasienten som samarbeidspartner
«Pasientens helsetjeneste» – hvorfor dette maset om samarbeid?
Pasientenes helsetjeneste – utdanningenes ansvar

Fødselsdepresjon – Uansvarlig av FHI

SAMMENHENG: -Internasjonal forskning i flere tiår har vist sammenhenger mellom fødselsdepresjon og psykososiale vansker hos barna. Eksempelvis kan depresjon gjøre mor og far mindre sensitive overfor barnets signaler, ifølge artikkelforfatterene. Foto:www.colourbox.com

Skrevet av: Agnes Bohne (PhD-stipendiat), Gerit Pfuhl (Førsteamanuensis), Catharina E A Wang (Professor), alle ved Institutt for psykologi, UiT Norges arktiske universitet.

I kjølvannet av en nylig publisert artikkel fra Mor-Barn-studien (MoBa) påstår Folkehelseinstituttet (FHI) at fødselsdepresjon hos mor ikke har sammenheng med psykiske vansker hos barna. Denne påstanden har de etter vårt skjønn ikke grunnlag for å komme med, ettersom de ikke har målt depresjonssymptomer hos mor i tiden hvor fødselsdepresjon forekommer.
Etter vår mening er denne formidlingen direkte uetisk av FHI.

Forebygging

Internasjonal forskning over flere tiår har vist sammenhenger mellom fødselsdepresjon og psykososiale vansker hos barna. Eksempelvis utgjør fødselsdepresjon en risiko for den tidlige tilknytningen mellom foreldre og barn, fordi depresjon kan gjøre mor og far mindre sensitiv til barnets signaler. Heldigvis har mange familier ressurser nok til at barnet ikke tar skade av tilstanden.

Ved Institutt for psykologi ved UiT Norges arktiske universitet er vi gjennom prosjektet «God start for Små i Nord» opptatt av å identifisere beskyttende faktorer, i tillegg til sårbarhet, hos foreldre under svangerskap og i barseltiden.
En ny rapport fra England viser at selv en beskjeden forbedring av helsetilbudet til nybakte mødre vil gi store personlige og samfunnsøkonomiske gevinster, ikke minst fordi dette forebygger senere psykiske vansker hos barnet. Vi mener dette er et viktig satsningsområde.

Uheldig

Det er derfor svært uheldig at en så viktig institusjon som FHI formidler at fødselsdepresjon er ufarlig og dermed også uviktig. Hvis de hadde hatt et godt grunnlag for å si dette, så ville det vært en gladnyhet, men artikkelen deres gir ikke grunnlag for å komme med disse påstandene.
Det er flere svakheter ved studien, vi skal nevne de viktigste. For det første har de målt depresjonssymptomer to ganger under svangerskap, og ved 6 mnd, 1,5, 3 og 5 år etter fødsel. Symptomer på fødselsdepresjon oppstår gjerne rundt 4-6 uker etter fødsel, og har ofte avtatt et halvt år etter fødsel. Her mangler altså studien helt avgjørende målinger!

Vi vet at de første 3 månedene etter fødsel kan være preget av uro og reguleringsvansker hos barnet, og at mange foreldre som strever opplever dette som den vanskeligste tiden. FHI har verken målt depresjonssymptomer eller vansker hos barnet i denne perioden. Faktisk har de ingen mål på psykisk helse hos barnet før fylte 1,5 år.

Påvirkning

Forfatterne påpeker i artikkelen noen svakheter som kan være avgjørende for resultatene. Dessverre formidler de ikke dette på egen nettside eller til NRK, som er den formidlingen som når ut til flest. Målene studien benytter er selvrapporteringsskjema. Det vil si at det er mor som svarer på om hun har symptomer på depresjon, og samtidig svarer på om barnet har symptomer på psykiske vansker.

Vurderingen av eget barn påvirkes av egen depresjon. Resultatene kunne like gjerne vært benyttet til å vise hvordan deprimerte mødre opplever barna sine, da det ikke presenteres noen andre objektive mål på barnas psykiske helse og fungering. Det er også helt vesentlig at kun 40% av mulige deltakere har besvart, og det er neppe de mødrene som strever mest, fordi de sjelden har overskudd til å delta.
Videre har studien kun tatt for seg barn med søsken. Deltakerne er dermed trolig erfarne og ressurssterke foreldre, en gruppe som typisk har nok beskyttende faktorer rundt seg til at skadene av en fødselsdepresjon ikke er signifikante.

Synliggjøring

Artikkelen konkluderer med at depresjon hos mor når barnet er i førskolealder er det eneste som har signifikant sammenheng med psykiske vansker hos barnet i førskolealder. Tenk hvis FHI kunne benyttet resultatet til å formidle at screening for depresjon hos mor burde gjennomføres på 2- og 4-års kontrollen på helsestasjon, da dette ser ut til å være av stor betydning for barnas psykiske helse. De kunne brukt anledningen til å synliggjøre at småbarn og småbarnsforeldre er en sårbar gruppe som vies for lite ressurser. De kunne løftet frem at barn under 5 år sjelden henvises til spesialisthelsetjenesten, til tross for at psykiske vansker kommer til uttrykk lenge før barna når skolealder. FHI, som den bautaen det er i helse-Norge, kunne slått i bordet og sagt at her må det satses!

Uansvarlig

Her er det store samfunnsøkonomiske gevinster på å komme tidlig på banen med styrking av foreldreferdigheter og støtte rundt familier hvor foreldrene sliter med depresjon. La oss hjelpe barna før vanskene har fått utvikle seg videre.
I stedet velger FHI å formidle at fødselsdepresjon ikke er så farlig som tidligere antatt, og dermed signalisere at ressurser på dette området er overflødig, at satsning ikke er nødvendig. Og dette formidler de uten å ha grunnlag for en slik påstand.

Slik uansvarlig forskningsformidling og enkle slutninger er ingen tjent med.

Det er ikke nok å redusere bruken av antibiotika – vi trenger nye

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen, skriver forskerne. Foto:www.colourbox.com

 

 

Skrevet av: Ørjan Samuelsen, Arnfinn Sundsfjord, Gunnar Skov Simonsen, Kristin Hegstad, Pål Jarle Johnsen, alle professorer, ved UiT – Norges Arktiske Universitet og UNN – Universitetssykehuset Nord-Norge

 

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. Men grunnforskningen er underprioritert.

Oppdagelsen av antibiotika har endret medisinsk praksis og reddet millioner av menneskeliv. Bakteriene utvikler nå resistens raskere enn vi utvikler nye antibiotika, og dette vil få store konsekvenser for folkehelsen. Virksomme antibiotika er avgjørende for moderne kreftbehandling, transplantasjoner og kirurgi. Uten effektive tiltak mot antibiotikaresistens, vil vi oppleve en dramatisk økning av dødsfall og komplikasjoner på grunn av infeksjoner som ikke lar seg behandle.

Hvordan snu utviklingen av antibiotikaresistens?

Myndighetene lanserte i 2016 «Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten,» hvor blant annet bruk av antibiotika til mennesker skal reduseres med 30 prosent innen 2020.

Dette er et godt tiltak, men det er viktig å kommunisere tydelig at redusert forbruk av antibiotika i beste fall vil bremse fremtidig resistensutvikling.

Dette er ikke en strategi som i særlig grad vil redusere eksisterende antibiotikaresistens. Vitenskapelig litteratur, inkludert vår egen forskning ved UiT – Norges Arktiske Universitet og Universitssykehuset Nord-Norge, viser at resistens er vanskelig å reversere når den først har oppstått.

Mer tverrfaglig grunnforskning må til

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. I mellomtiden trenger vi forskningsbaserte strategier som kan bremse utviklingen av resistens ut over effekten av redusert antibiotikabruk.

For å få til dette må vi øke vår forståelse av antibiotikaresistens og måten vi bruker antibiotika på i pasientbehandling.

Resultater fra nylig publisert grunnforskning antyder at noen kombinasjoner av antibiotika kan reversere resistensutvikling. Det forskes nå på om dette vil fungere under pasientbehandling. Et annet ubesvart spørsmål er hvor utviklingen av antibiotikaresistens faktisk skjer.

Dette er avgjørende kunnskap for å kunne sette inn effektive tiltak som kan redusere spredning av antibiotikaresistens mellom ulike miljøer. Vi vet heller ikke nok om hvorfor utvikling av antibiotikaresistens ofte er knyttet til bestemte resistensgener og bakterier.

Slike grunnleggende problemstillinger må forstås i langt større grad når vi skal utvikle tiltak som kan snu resistensutviklingen mot de antibiotika som fremdeles virker. Vi kan da også legge grunnlaget for redusert resistensutvikling mot de nye antibiotika som måtte komme. Men om vi skal få til dette, må vi ha en tverrfaglig tilnærming med større fokus på grunnforskning.

For dårlige betingelser for grunnforskning

Grunnforskning er langsiktig – og underprioritert. Nasjonale og internasjonale finansieringskilder har et sterkt fokus på problemløsning og nytteverdi på kort sikt. For norske forskere er de frie programmene i Norges forskningsråd den mest relevante finansieringskilden for grunnforskning på antibiotikaresistens.

Kun åtte prosent av alle søknader innen medisin, helse og biologi ble innvilget i 2016.

Søknader med svært god internasjonal evaluering når ofte ikke opp. Vi har derfor ikke nødvendige rammebetingelser for langsiktig grunnforskning av høy kvalitet.

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen.

Kan vi få til et spleiselag?

Norges deltagelse i det europeiske «Joint Programming Initiative on Antimicrobial Resistance (JPI-AMR)» og det nylig etablerte samarbeidet med India innen antibiotikaresistens, er gode tiltak. Likevel mener vi at det kreves større satsinger for å styrke norsk deltagelse i bekjempelsen av et stort globalt helseproblem.

En mulighet er å utvide rammene for Norges deltagelse i JPI-AMR og/eller opprette et rammeprogram med åpne kriterier for prosjekter i et spleiselag mellom forskningsråd, regionale helseforetak og universitet. Filantropiske miljøer og private stiftelser må gjerne henge seg på.

En slik satsing vil være et viktig virkemiddel for å få på plass ny grunnleggende kunnskap som på sikt kan gi oss verktøyene vi trenger for å snu utviklingen. Krav om deltagelse i internasjonale nettverk og fokus på kvalitet vil befeste og styrke Norges allerede synlige posisjon på dette forskningsfeltet.