Tidlig innsats må til for å forebygge overvekt og fedme blant barn og unge

Glade barn

Noen av spørsmålene man står overfor i helsetjenesten, er når man skal starte aktiv forebygging og behandling av overvekt/fedme hos barn, og hvem som er i risikosonen? Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Vi kan allerede i dag forutse hvilke barn som kan få store vektproblemer i voksen alder. Det betyr at vi kan hjelpe dem tidlig i livet, slik at de får et lettere liv.

Skrevet av: Ph.d.-stipendiat og sykepleier Elin Evensen, Klinisk forskningsavdeling Universitetssykehuset Nord Norge, UNN HF

Barn som har utviklet fedme ved 6 års alder har 75 prosent sjanse for fortsatt å være overvektig eller ha fedme ved 15-20 års alder. Jo mer alvorlig grad av overvekt, jo høyere er sannsynligheten for at overvekten vedvarte. Det viser studien Fit Futures.

Barn med særlig høy risiko for vedvarende overvekt og fedme kan dermed identifiseres før skolealder, og målrettede forebyggende tiltak kan settes inn.

Tromsøundersøkelsen, Fit Futures

Studien baserer seg på data fra Fit Futures, ungdomsundersøkelsen i Tromsøundersøkelsen som ble gjennomført i 2010/11 og 2012/13. I denne studien er data fra Fit Futures koblet til data fra medisinsk fødselsregister og høyde/vekt data fra helsestasjonsjournalene.

Studien er støttet med stipendmidler fra Helse Nords regionale forskningsmidler.

Hva så vi på?

Andelen barn med overvekt og fedme har økt de siste tiårene – både i Norge og på verdensbasis. Tall fra Folkehelseinstituttet (2015) viser at barn og unge i helseregion Nord har høyere forekomsten av overvekt og fedme enn resten av landet.

I vår studie så vi på barns vekt da de ble født, da de var to og et halv år, seks år og da de var mellom 15 og 20 år gamle. Vi fant at andelen med overvekt og fedme økte betydelig med alderen, fra 11 prosent ved to og et halvt års alderen, til over 20 prosent ved 15-20 års alderen.

Det er viktig å få frem at fedme og overvekt er basert på medisinske definisjoner, kalt ISO KMI.
(Kriteriene for at barn er overvektig eller har fedme kan du lese mer om i lenkene nederst i teksten.)

Barn veies

Små barn skal ikke slankes, men gode levevaner bør etableres tidlig. Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Når bør vi starte aktiv forebygging?

Det er lettere å gjøre endringer og etablere gode vaner med hensyn til sunt kosthold og begrenset inntak av godteri når barna er små. Det beste er om man kan gjøre grep før overvekten har blitt alvorlig, før den har utviklet seg til fedme, eller før den har vedvart lenge.

Når barna er små følges de opp med jevnlige besøk på helsestasjonen, og da kan man ved behov søke råd og hjelp hos helsesøster. Barn skal ikke settes på diett eller slankes. Det handler om å etablere gode vaner for sunn mat og fysisk aktivitet som blir en naturlig del av levesettet i familien og som barna kan ta med seg videre i livet.

Hvorfor er forebygging av overvekt og fedme viktig?

Heldigvis er de aller fleste barn med overvekt eller fedme friske. Men, spesielt fedme øker risikoen for sykdom senere i livet, som for eksempel type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Det kan også ha betydning for helse og livskvalitet i barne- og ungdomsårene.

Hvem kan hjelpe?

Helsestasjonen og fastlegen kan hjelpe deg hvis du er bekymret for om eget barn er overvektig/står i faresonen for å utvikle overvekt eller fedme.

De bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme er ennå ikke er fullt ut klarlagt. Det er ikke en enkelt årsaksfaktor, men arv, miljø og faktorer ved dagens samfunn og levesett i et komplekst samspill. Genetiske faktorer spiller inn, og sannsynligheten for overvekt og fedme øker hvis én eller begge foreldre har overvekt eller fedme.

Uansett så kommer man ikke utenom at kosthold og for lite fysisk aktivitet er medvirkende årsaker til overvekt. Skal man kunne forebygge eller behandle overvekt, er det disse faktorene man må ta tak i. Og når det gjelder barn og unge, må man ha et fokus på hele familien.

 

 

Kilder:

Folkehelseinstituttet: Barn, miljø og helse – Risiko- og helsefremmende faktorer, Rapport fra 2016.

Evensen E, Wilsgaard T, Furberg A-S, Skeie G. Tracking of overweight and obesity from early childhood to adolescence in a population-based cohort – the Tromsø Study, Fit Futures. BMC Pediatr 2016;16(1):1-11 doi: 10.1186/s12887-016-0599-5

Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, et al. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromsø Study, Fit Futures. BMJ Open 2017;7:e015576. doi:10.1136/ bmjopen-2016-015576

Barnehelserapporten/overvekt og fedme.

Er syntetiske koppevirus et mulig biologisk terrorvåpen?

Skrevet av:
Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets sanitet.

Per Leines Lausun, veterinærinspektør/ oberst, Forsvarets sanitet.

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Klassisk koppevirus er et av de mest fryktede av mulige biovåpen. Vi antar at viruset tok livet av over 400.000 mennesker hvert år i Europa på 1800-tallet.
Men er det realistisk å tro at terrorister kan klare å lage koppevirus, eller få tak i naturlige virus på annen måte? Og hvis de klarer det, kan de spre smitte som gir sykdom og epidemier?

De sist kjente mennesker med koppevirus
Det siste utbruddet av kopper skjedde i Somalia høsten 1977. Da fikk to barn i landsbyen Kurtunwarey klare symptomer på kroppen. De ble kjørt til en isolasjonsleir ved sykehuset i Merca, men et av barna, seks år gamle Habbib Nur Ali, døde to dager senere.

Datoen var den 16. oktober 1977. Så vidt vi det, er hun er det siste mennesket i verden som døde av epidemiske kopper.

Kokken Ali Maow Maalin fulgte barna til sykehuset, og ble syk seks dager etter kjøreturen. På grunn av at han ikke ønsket å bli satt i isolasjon, valgte han å ikke kontakte helsevesenet. Maalin var ikke koppevaksinert. I troen om at vaksinasjon gjorde svært vondt, hadde han klart å lure seg unna.

En sykepleier så tilfeldigvis sykdomstegnene hans, og rapporterte ham inn til helsemyndighetene mot en betaling på cirka 300 kroner. Maalin overlevde, og er dermed den siste kjente i verden som fikk naturlige kopper.

Den siste vi kjenner som døde av kopper gjennom laboratoriesmitte, var den medisinske fotografen Janet Parker. Hun arbeidet ved Birminghan University Medical School og hadde kontor etasjen rett over koppeviruslaboratoriet.

Selv om Parker var vaksinert mot kopper i 1966, ble hun syk 11. august 1978 og døde av kopper 11. september, 40 år gammel. Professor Henry Benson, sjef for mikrobiologiavdelingen, begikk selvmord seks dager tidligere.

Bakterier og virus kan bli biologiske våpen

De aller fleste land i verdenssamfunnet har forbudt tilvirkning, lagring og anvendelse av bakterier og virus som kan gi forgiftninger eller infeksjonssykdommer.

Dessverre finnes det terrorister som ikke følger lover og regler, derfor må vi anse det som høyst mulig at biologiske våpen kan bli anvendt i terror.

Den japanske terroristorganisasjonen, Aum Shinrikyō, er kanskje mest kjent for å ha drept tolv mennesker og skadet over 1200, da de angrep Tokyos undergrunnsbane med saringass på 1990-tallet.

Men terroristene sendte også 16 leger og sykepleiere til ebolautbruddet i Den Demokratiske Republikken Kongo i 1993. Hensikten var å skaffe seg Ebola-virus. Heldigvis ble prosjektet mislykket, de fikk ikke tak i viruset.

Derfor er det viktig at vi besitter nødvendig kompetanse til å forstå hva som kan anvendes som biologiske våpen, hvordan det kan bli brukt og hvilke konsekvenser det kan gi både for militært og sivilt personell. Og sist, men ikke minst: Hvordan vi kan forhindre anvendelse, samt redusere eller eliminere konsekvensene.

 

Koppevirus ligger lagret i USA og Russland

Som nevnt, antar vi at viruset tok livet av over 400.000 mennesker årlig i Europa på 1800-tallet, men ved hjelp av effektiv vaksine erklærte WHO viruset utryddet 8. mai 1980.

I Norge er det derfor ikke utført rutinemessig koppervaksinering etter midten av 1970-tallet.
I dag finnes det offisielt kun koppevirus lagret ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta, USA, og ved State Research Center of Virology and Biotechnology (VECTOR) i Koltsovo, Novosibirsk, Russland.

Men det er ikke utenkelig at enkelte land ikke har oppfylt sitt løfte til WHO og FN om å destruere sine samlinger av koppevirus, og at disse kan bli misbrukt i statsstøttet terrorisme.

I dag er det få som er koppervaksinert, men denne vaksineattesten fra 1901 er signert av Hans Andreas Irgens (1846-1934). Han var lærer og godkjent vaksinatør. Før i tiden kunne en slik koppervaksineattest være påkrevd for å bli konfirmert og gift. Foto: Privat

Det er mulig å lage syntetiske koppevirus som kan smitte mennesker

Når naturlig koppevirus ikke skal være tilgjengelig for terrorister, kan de da lage det syntetisk? Det vil si at de må skape arvestoffet ut fra den publiserte gensekvensen for koppeviruset, og deretter få celler til å produsere smittsomme viruspartikler.

Internasjonale avtaler sier at det ikke er tillatt å syntetisere mere enn 20 prosent av koppevirusets genom, men uredelighet kan og vil forekomme.

Det er vitenskapelig sannsynlig at det på sikt vil være mulig å lage et syntetisk koppevirus i laboratoriet. Teknologien som finnes i dag gjør det mulig å gjøre dette akseptable kostnader.

Eksisterende terroristgrupper har neppe kapasitet til å utføre dette, men statsstøttet terrorisme vil sannsynligvis kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Det er likevel ingen garanti for at slike syntetiske virus vil kunne gjenskape dødelig og smittsom koppersykdom.

Allerede i 2002 laget forskere ved New York State University ved Stony Brook et poliovirus som kunne reprodusere seg i celler, så teknologien finnes og den virker.

Rask respons er viktig hvis det skulle skje

Hvis det verste skulle skje, vil det være svært viktig å starte både vaksinering og isolasjon av pasienter så tidlig som mulig.

Analyser av kopperutbrudd på 1960-70 tallet viser at opp til 38 personer kunne smittes av en enkelt kopperpasient. De fleste rapportene viser at antall smittede var cirka to, mens de største tallene kommer fra institusjonsutbrudd. Prosent vaksinerte individer ble høyere og høyere opp mot 1980, og dette reduserte antall smittede fra hver pasient betydelig.

Terroristangrep blir ofte annonsert for å få media til å skape redsel. Ved et eventuelt annonsert koppeangrep kan man straks isolere de som muligens er eksponert, samt begynne vaksinering.

Det kan føre en rask avslutning på virusspredning og sykdom. Dersom dette er et «stille angrep», vil behandling og isolasjon bli utsatt til de kliniske symptomene viser seg, altså 10-14 dager etter at viruset er sluppet løs.

I praksis vil det ta lengre tid, kanskje 3-4 uker, da de færreste helsearbeidere i dag har sett koppersykdom og neppe vil kunne stille en klinisk diagnose umiddelbart.

Massevaksinasjon fungerer
Massiv vaksinasjon og isolering av syke er en effektiv måte å stoppe et utbrudd. Ved et utbrudd i tidligere Jugoslavia i 1972, med 175 koppetilfeller, ble det vaksinert 18 millioner mennesker. Det er 102.857 doser med vaksine per syke pasient.

Men man klarte å stoppe et utbrudd i Utinga, Brasil i 1969 med 246 koppetilfeller. Da vaksinerte de kun 2188 personer, altså ni vaksinedoser per koppepasient.

Er utbruddet lokalisert til en mindre by med begrenset sirkulasjon av mennesker, krever det færre vaksinerte. Et utbrudd i en populasjon med stor geografisk kommunikasjon og bevegelse av mennesker, vil derimot kreve en generell massevaksinasjon, slik vi så i tidligere Jugoslavia.

Koppervaksinen vi har i dag effektiv med få bivirkninger. Det er minst 260 millioner doser lagret i USA, samt at det er oppbevart mindre doser i andre vestlige land. Det norske helsevesen disponerer pr i dag 600.000 doser koppervaksine.

Isolasjon og annen medisinsk oppfølging
Isolasjon av pasienter, gjerne før kliniske symptomer viser seg, har stor effekt på utbruddets lengde. Men det kreves store ressurser for å identifisere og transportere mulige nysmittede.

Det anbefales at pasienter er i isolat i 3-4 uker etter de første symptomene, og til alle sårskorper er falt av. Mange pasienter vil trenge intravenøst væsketilførsel for å hindre uttørring. Feber og smerter bør behandles med relevante medisiner. Sår på netthinnen bør behandles med lokalt idoxuridin.

Pasientene skal ha god og næringsrik mat, og personer man antar er smittet, bør vaksineres innen 4-7 dager. Slik vaksinering i etterkant av smitte, har vist seg å gi gode resultater.

Døde pasienter representerer en betydelig smittefare og legemene skal kun håndteres av kvalifisert personell.

Vi vil kunne stanse et kopperutbrudd
Vi har gode erfaringer fra svært dødelig og smittsomme virus under Ebolaepidemiene i Afrika de siste 30 år, samt SARS-utbruddet forårsaket av et nytt Coronavirus i 2002-2003. Selv uten vaksiner og antivirale midler, var det mulig å stoppe utbruddene med tradisjonell bruk av isolasjon og smitteforebygging.

Det er mange av oss som er utsatt og mottakelig for koppevirus. De fleste under 60 år i dag ikke er vaksinert.

Ved utbrudd på 60- og 70-tallet vaksinerte man fra 1000 til 20.000 friske personer per sykdomstilfelle. Gir angrepet 10 smittede personer, vil det kunne kreve opptil 200.000 vaksinedoser.

I en tettbefolket storby, eller i et land med et moderat til ikke-fungerende helsevesen, vil konsekvensene av et angrep med koppevirus være alvorlig. Men med effektiv innsats fra sivilt helsevesen er det mulig å forhindre at et angrep med koppevirus skal resultere i en epidemi med flere tusen døde mennesker.

Et terrorangrep med syntetisk eller naturlig koppevirus mot mennesker i et vestlig land vil sannsynligvis kunne bli kontrollert om nødvendige ressurser som vaksiner er tilgjengelig. Derfor er det mindre sannsynlig at Bill Gates og hans vaksineorganisasjons får rett i at deres prediksjoner at titalls millioner av mennesker vil dø av kopper i et slikt angrep.

Vil kreve samarbeid, ressurser og vilje
Terrorister som angriper sivile ønsker i hovedsak å lage redsel og kaos. De får dermed vist sin eksistens og sin evne til å skade. Det er få ting som skaper mer frykt enn usynlige virus som sprer sykdom og død til uskyldige mennesker.

En epidemi av kopper, syntetisk eller naturlig, er kanskje et av de senario som best kan fremme frykt i befolkningen. Men et globalt angrep med koppevirus vil  bare skje én gang, for store deler av verdens befolkning bli vaksinert, noe som forhindrer nye muligheter.

Det er derfor mulig å stanse et menneskeskapte utbrudd, men det vil kreve en god beredskap, store mengder vaksiner og godt trent kompetent personell. Sammen med en vilje til innsats lik den verdenssamfunnet viste da koppesykdommen ble nedkjempet og utryddet i 1977.

Jordmor med hjerte for fødsler og frekvenstabeller

Skrevet av: Ingvild Hersoug Nedberg, jordmor og Ph.D.-stipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Aller først, gratulerer til jordmorutdanningen i Tromsø, til alle dere fantastiske lærere som gjør utdanningen til det den er, og som har bidratt til at det sitter jordmødre spredt utover det ganske land som er stolte over å kunne si at vi tok jordmorutdannelsen vår i Tromsø. Jeg er en av dem, og jeg ønsker å fortelle om hvordan det er mulig å være like glad i frekvenstabeller og å ta imot barn, og hvordan jeg forsøker å ta vare på jordmor-identiteten i det hele. Og jeg har bestemt meg for å starte helt fra begynnelsen:

Fra Gravdal til Sør-Sudan

Her har Ingvild akkurat tatt imot sitt andre barn i karrieren. Hun var ung student i praksis på Fødestua i Lofoten. Foto: Privat

Høsten 2008 dro jeg på min første jordmorpraksis til Fødestua i Lofoten som ligger på Gravdal. Jeg var topp motivert, jeg var fri som fuglen, og jeg hadde fått dra akkurat dit jeg ville. Det manglet ikke på selvtillit, for jeg hadde jo hele 5 uker erfaring fra skolebenken i Tromsø. Jeg kunne ikke sette på en CTG, men jeg hadde da lest om det, og jeg hadde jo tross alt suturert kryss-sting i en bit skumgummi. Jeg hadde valgt å ta Hurtigruta til Lofoten, for jeg skulle ha med 15 kg pensumbøker, sykkel og turutstyr, og da vi nærmet oss Stamsund, kom vi utfor den første høststormen for sesongen og det rullet heftig. Jeg satt og ventet nærmest utgangen med alt mitt pikkpakk. Det var bare meg og en eldre kvinne som satt stoisk i bølgerullingen og lurte på hva en slik ung frøken skulle i Lofoten med en sånn oppakning. Jo, jeg skulle til fødestua i Gravdal og bli jordmor meddelte jeg stolt som en hane. Jeg forventet den vanlige reaksjonen med «oh» og «ah» og tilnærmet applaus, men hun i stedet ble helt stille, så på meg før hun utbrøt: «Åh herregud, stakkars dæ!» For både hennes mor og grandtante hadde vært jordmor, og noe verre yrke enn det der skulle man lete lenge etter, med roping og skriking og jobbing til alle døgnets tider, og dårlig betalt var det også. Men det var ikke synd på meg, jeg ble jordmor, etter praksis i både Lofoten, Bodø, Sandnessjøen, Tromsø og i Palestina, og jeg synes det var kjempeartig.

Det jeg aller mest ville som jordmor var å dra ut for å jobbe, og jeg var så heldig at jeg fikk ta en jordmorpraksis i Palestina og etter noen fine år i Ålesund jobbet jeg som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan for et par år siden. Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet, hvilke ressurser som var tilgjengelig, på mangelen på infrastruktur, mine egne manglende kunnskaper når jeg var alene på vakt og ikke visste hva jeg skulle gjøre med den situasjonen jeg stod opp i, og hvordan tilstander langt utenfor vår kontroll hadde direkte innflytelse på hvordan vi jobbet og hvordan det gikk med de mødrene og nyfødte vi hadde med å gjøre, som en ulovlig okkupasjon på Vestbredden og en alt for lang borgerkrig i Sør-Sudan. Begge opplevelsene var erkjennelser av at svangerskap- og fødselsomsorg ikke skjer i et vakuum.  Vi er prisgitt det politiske systemet som legger styringer for helsepolitikken og eventuelle konflikter som foregår, men også, at med rett kunnskap og kjennskap til lokale forhold så er det mulig å påvirke den i en mer positiv retning.

Ingvild Hersoug Nedberg jobbet som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan. – Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet. Foto: Privat

 

Master i folkehelse: Tidenes bratteste læringskurve

Det er nettopp disse to utenlandsoppholdene som mer enn noe annet har bidratt til at jeg tok en master og er stipendiat i dag, for jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste (bortsett fra at det er borgerkrig i Sør-Sudan), og hva burde man egentlig satse på hvis helsemyndighetene i et land har begrensede ressurser til å sette inn for å bedre mor-barn helse? Det er langt fra en flyktningeleir i Sør-Sudan til et kontor i 10. etasje på MH-bygget i Tromsø. Det er langt i både geografisk avstand og i måten å jobbe på. Mens jeg var i Sør-Sudan søkte jeg om opptak på en mastergrad i folkehelse på Universitetet i Tromsø. Det er en master med masse statistikk og epidemiologi og alt jeg ikke kunne. De to årene innebar tidenes bratteste læringskurve, tidvis med tårer og tenners gnissel, for jeg hadde ikke hatt matematikk siden videregående og kunne ingenting om statistikk. Men så, oppdaget jeg at det var et system i galskapen og at jeg sakte men sikkert lærte å knekke en og en kode, jeg begynte å beherske statistikkprogrammer, og jeg fikk en veldig tilfredstillelse når jeg kunne summere opp rader med tall, gjøre analyser, og til og med forstå hva jeg hadde analysert. Jeg likte rett og slett kvantitativ metode.

Kvantitativ metode har en litt skummel klang for mange jordmødre fordi vil har så lite om det på både sykepleie- og på jordmorstudiet. Utøverne blir tidvis portrettert som kalde, kyniske tallknuserne som ikke ser menneskene bak tallene. Men det bildet kjenner jeg meg ikke igjen i, de jeg jobber med gjør det av en sterk interesse for mor-barn helse, flere av oss har klinisk erfaring og vi er veldig klar over at hver rad og kolonne ikke bare er et tall, det er en kvinne og et barn, og det er høyst reelt for oss som jobber med det. Jeg vil også slå et slag for at uansett om du har lyst til å bli stipendiat i kvantitativ metode eller om du har lyst til å jobbe hele livet som jordmor, så får du veldig mye igjen for kunne lese en forskningsartikkel basert på kvantitativ metode. Det er hovedsakelig sammenstillinger av kvantitative undersøkelser som fører til endringer i våre retningslinjer, og da må vi kunne orientere oss, tolke hva som er god og dårlig forskning (for det er dessverre mye dårlig forskning som får stor plass i media) og bruke det til det vi mener er det beste for mor og barn. Bare tenk på betydningen av Ellen Blix sin doktorgrad for selektering av hvem som trenger innkomst-CTG.

– Jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste, skriver Ingvild Hersoug Nedberg om motivasjonen for å ta master og senere doktorgrad. Foto: Privat

Verdien av et godt fødselsregister

I løpet av mastergraden hadde vi en forelesning om et fødselsregister i Russland, og det vekket såpass interesse at jeg valgte å skrive masteroppgaven min om utfall av fødsler på overtid med data fra dette registeret. Det er vel ingen hemmelighet at det ikke kommer til å bli en bestselger, men jeg lærte veldig mye om nødvendigheten av gode data, nytten av et godt fødselsregister og hvordan det gir et veldig godt bilde på folkehelsen i et land. Det er overraskende få land som har et nasjonalt medisinsk fødselsregister, for det krever mye ressurser både å etablere og drive. Aller sterkest står disse registrene i de nordiske landene med 30 til 50 års fartstid. Det norske feirer 50 år i høst!

Et godt register er fantastisk, hvis datakvaliteten er god nok, kan det kan gi uendelig kunnskap om helsetilstanden til kvinner og barn i et land. Det kan fortelle oss om endringer over tid og gjør det mulig å sammenligne på tvers av land og iverksette tiltak når man ser at en tilstand eller en gruppe har et dårligere utfall av sine svangerskap enn andre. I sin enkleste form har også et fødselsregister en veldig viktig funksjon: det er et offisielt bevis på at en fødsel har funnet sted, og at en fødselsattest kan utstedes, som er avgjørende for å gi deg rettigheter i det landet du bor i.

Jeg har vært veldig heldig og er i dag stipendiat på et prosjekt som foregår i Georgia i Kaukasus, hvor jeg reiser flere ganger i året. Der har institutt for samfunnsmedisin på Universitetet i Tromsø, hvor jeg er ansatt, vært med på å bygge opp et nasjonalt, digitalt fødselsregister. Det fungerer mer eller mindre som det norske og trådte i kraft i januar 2016. Det vil si at informasjon fra svangerskapskontroller, fødsler og barseltid blir registrert og sendt inn til en stor database i Tbilisi, deretter blir anonymiserte data hentet ut til forskning og statistikk. Vi er tre stipendiater som skal gå løs på dette i løpet av høsten, og som fokuserer på hvert vårt tema. Jeg skal se på keisersnitt, som er et svært vanlig inngrep i fødselsomsorgen i Georgia. På landsbasis ligger tallene på rundt 44%. Jeg skal se på omfanget av keisersnitt, om det avhenger hvor kvinnene føder, hvem som betaler, hva slags indikasjoner som dominerer, forløsningsmetode ved neste svangerskap og om det er tilrådelig å redusere en høy keisersnittfrekvens når gynekologene ikke lenger kan bruke tang, vakuum eller manuell fremhjelp ved setefødsel. Dette snakkes det lite om når det gjelder å få ned prosentandelen keisersnitt. For med flere vaginale fødsler, blir det også flere kompliserte fødsler, og da må personalet kunne håndtere dem. Dette er håndverk som har gått tapt i mange land med høy keisersnittfrekvens og få jordmødre.

Jeg sitter ikke bare med hodet begravet i mine egne tall, å være stipendiat gjør at man får være med på veldig mye artig. Jeg underviser både på bachelor og masternivå, jeg er med på å bygge opp en master i folkehelse i Tbilisi, hvor de første studentene blir tatt opp i høst. Vi har brukt mye tid på å kvalitetssikre registeret for å være sikker på at de som skal fylle ut registeret forstår hva de skal gjøre, at vi som skal bruke dem forstår hva som er registrert og diskutert flere etiske sider ved variabler i registeret, for eksempel, er det etisk riktig å be foreldrene krysse av for egen etnisk identitet, når vi vet at Kaukasus har en lang historie med etniske konflikter? Eller om vi burde spørre om gjennomsnittlig inntekt hvis det er fare for at det kan brukes som pressmiddel for bestikkelser fra helsepersonell. Målet med prosjektet og med fødselsregisteret er at mor-barn-helse i Georgia skal bli bedre. Til det trenger vi tall og aller mest noen som kan tolke tallene, og som kan legge de frem for helsemyndighetene for at de kan se hvor man kan og må gjøre noe. Vi vil også publisere våre resultater i tidsskrifter for å vise eller gjøre kjent at noe vi fant i Georgia kanskje også er relevant i andre land og settinger.

Jordmor med doktorgrad

Vi er ikke mange jordmødre som tar doktorgrad i Norge, under ti stykker ved siste opptelling. Om det er for mange eller for få er en helt annen diskusjon, men for meg er det en kjempefordel for meg å være jordmor i det jeg gjør. Etter å ha jobbet seks år som jordmor på forskjellige fødeavdelinger, så kan jeg ganske mye om de praktiske realitetene, jeg kan si noe om hvorfor noen variabler er dårlig utfylt eller hvilke variabler som er umulig å fylle ut presist rett etter en fødsel, jeg kan terminologien og jeg har mange spørsmål fra egen praksis som jeg har lyst til å undersøke, tillegg til at jeg kan være med på å bestemme hva vi skal undersøke. Og jeg vet at skal man få et fødselsregister til å fungere så knirkefritt som mulig så må det være brukervennlig, det skal ikke være for mange spørsmål og det skal være intuitivt og lett å fylle ut. Og det er morsomt å oppleve at kunnskapen og erfaringen vi som jordmødre har er etterspurt på universitetet, og når jeg har vært på konferanser og kurs har det stor interesse for det vi gjør, og derfor er det viktig at noen av oss går i den retningen, for ideelt sett kan vi da være med på å påvirke hva det forskes på og formidle det tilbake til jordmødre og i beste fall være med på å påvirke eller endre praksis. Så hvis det er noen jordmødre der ute som tenker at det høres artig ut, ja det er det! Det er masse jobb, men veldig artig.

Så husk det alle jordmødre, hver gang dere setter dere ned etter en fødsel enten klokka er 12 på dagen eller 05 på natta, og du er sliten og lei, og skal klikke og klikke og klikke i Partus og du lurer på hvorfor i alle dager det skal være nødvendig å fylle inn hvor lang navlesnora var, om asynklitisme og fosterleie ved fødsel.

Men, når dere til slutt trykker send, så forsvinner det ikke i det sorte hull. Det sendes til en fantastisk database i Bergen, som inneholder et av de beste og eldste fødselsregistrene i verden, hvor stipendiater og forskere kan søke tillatelse for å hente ut data og drive forskning, og mye av denne forskningen har hatt og har mye å si for hvordan vi jobber i dag. Så hvis det hjelper på motivasjonen, tenk på meg og mine medforskere og hvor utrolig glade vi blir når vi har komplette data, og at noen av oss faktisk er jordmødre!

 

 

 

Hepatitt C tar snart flere liv enn HIV. Likevel har sykdommen nærmest blitt ignorert av media og myndigheter

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi (UiT Norges arktiske universitet) og seniorrådgiver Forsvarets sanitet, RDOIT.

Det er nå tre år siden at tannlege og oralkirurg W. Scott Harrington i Oklahoma måtte levere inn sin autorisasjon etter 35 år som tannlege. Da hadde han rukket å smitte et titalls pasienter med potensielt dødelig hepatitt C-virus (HCV). Et unntakstilfelle? Neppe, selv om usedvanlig mange ble smittet i hans klinikker. Dr. Harrison hadde slurvet med sterilisering av utstyr og myndighetene avslørte flere brudd på god hygienepraksis. 4208 pasienter ble testet og 96 av dem viste seg å ha HCV. Av disse var 36 kjente positive. Det var vanskelig å dokumentere at alle var blitt smittet i Dr. Harringtons praksis, men hos enkelte kunne en dokumentere at virus fra en kjent HCV-positiv pasient samme dag var blitt overført til en annen pasient gjennom sviktende hygienerutiner.

80 millioner mennesker er smittet med HCV

Leverbetennelse forårsaket av hepatitt C virus kan føre til kreft i leveren som er årsak til for tidlig død hos mange i store deler av verden. Antallet som dør har vært i konstant økning i flere tiår, og dette må karakteriseres som en global epidemi med tyngdepunkt i de industrialiserte deler av verden. En epidemi som dessverre har fått spre seg nesten ubemerket og uten nevneverdig oppmerksomhet fra media og myndighetenes helseinformasjonsansvar. En epidemi forårsaket av et virus som i dag tar livet av flere enn det fryktede HIV.

WHO estimerer at 33 millioner mennesker er smittet med HIV, mens hele 80 millioner har HCV i verden i dag. USAs helsemyndigheter beregnet at HCV passerte HIV i antall døde allerede i 2006, og flere døde av HCV enn av alle registreringspliktige infeksjonssykdommer til sammen i 2012. Ifølge WHO vil HCV ta flere liv enn HIV på verdensbasis om 2 år.

 

Har stigmatisering ført til handlingslammelse?

Jeg arbeidet ved CDC i Atlanta, USAs senter for smittsomme sykdommer, fra 1983 da unge menn begynte å dø med merkelige symptomer i New York og San Francisco. Det viste seg at det var en overvekt av homofile menn, og fra sentralt politisk hold ble det gitt liten støtte til å finne både årsaker og mulig behandling fordi en antok at sykdommen var selvpåført. Dette ble raskt snudd til en enorm forskningsinnsats og mediaoppmerksomhet da en ung gutt og en eldre dame ble syke etter å ha fått blod fra en homofil som døde; nå var sykdommen et nasjonalt og globalt anliggende.

Hepatitt C-epidemien har lignende undertoner. De fleste syke er misbrukere som er blitt smittet ved å dele sprøyter. Er det grunn til å anta at manglende oppmerksomhet og tiltak mot HCV epidemien kan skyldes en antakelse om at «sykdommen er selvpåført»? Fritar pasientenes uaktsomhet og manglende kunnskap oss for vårt ansvar til å stoppe en epidemi forårsaket av et virus som kan gi leverkreft og for tidlig død? Vi ville jo ha behandlet en mangeårig røyker for lungekreft uten å vise til at sykdommen kunne være selvpåført?

HCV epidemien kan ramme alle

I 2007 ble en kirurg ved Universitetssykehuset i Nord Norge funnet å være infisert med HCV. For å lete etter mulig smittekilde ble 431 pasienter testet for HCV. En pasient fra 2005 ble funnet positiv og antatt å være kilden til utbruddet. Av de 270 pasientene som kirurgen med HCV hadde operert etter august 2005, ble hele 10 funnet positiv for HCV. Deres smitte kan ha kommet fra kirurgen da virusene var av samme genotype. Dette viser at HCV er meget smittsom og vi har aldri sett lignende utbrudd i helsevesenet med HIV. Ved dette utbruddet er det all grunn til å berømme UNN for god epidemiologi, pasientoppfølging og åpenhet ved å publisere alle data internasjonalt. Deres artikkel var et viktig bidrag i å vise at HCV ikke bare er en sykdom som stoffmisbrukere får, denne epidemien kan ramme oss alle. Men skal det egentlig ha noe å si?

Dyr behandling må bli billigere

Selvpåført eller ikke – det er på høy tid å stoppe denne epidemien som rammer hardt og bredt. Behandlingen fins, nå mangler det bare handlingskraft. På samme måte som man stoppet HIV-epidemien, bør helsemyndighetene nå sette makt bak kravene om billigere medisin og sørge for å ivareta sitt ansvar. Vi kan ikke lenger ignorere denne sykdommen og la millioner av mennesker dø når vi vet at over 90% kan bli frisk med moderne medisiner.

Kilde: WHO

Schizofreni – en mulig konsekvens av overgrep?

Barndomstraumer kan bidra til økt risiko for psykose, skriver stipendiat Nina Mørkved. Foto: www.colourbox.com.

Skrevet av Nina Mørkved, psykolog og stipendiat ved UiT

I mediebildet den siste tiden har det fremkommet alvorlige avsløringer av voksne som forgriper seg på barn. Det er på tide at vi snakker hva overgrep kan føre til.

Overgrep og misbruk av barn, kalt barndomstraumer, knyttes til utviklingen av schizofreni og psykose i voksen alder.I en studie gjennomført av forskningsmiljø i Bergen fant vi at nesten 70 % av mennesker med psykose hadde opplevd misbruk og omsorgssvikt i oppveksten, i tillegg til flere og mer alvorlige hendelser sammenliknet med andre mennesker med psykisk lidelser.

En oppvekst med mishandling og omsorgssvikt

Psykoselidelser, som schizofreni, er fellesbetegnelsen på en sammensatt gruppe psykiske lidelser, kjennetegnet av en nedsatt eller manglende evne til å skille mellom hva som er virkelig, og hva som ikke er virkelig. Typisk er at en ser eller hører ting andre ikke gjør, eller har tanker om verden som ikke stemmer.

Det er mange ulike årsaker til at mennesker utvikler en psykose. Blant annet kan faktorer i miljøet, som barndomstraumer, bidra til økt risiko for psykose (se faktaboks).

Vi sammenliknet 52 psykosepasienter og 52 pasienter med andre psykiske lidelser, som angst og depresjon. Målet var å finne ut av om pasientene med en psykose hadde opplevd flere og mer alvorlige hendelser i barndommen.
Menneskene med psykose rapporterte om en barndom preget av ulike former for misbruk og omsorgssvikt i større grad enn pasientene med andre psykiske lidelser. Dette var spesielt knyttet til fysisk og seksuelt misbruk, og fysisk forsømmelse.

  • Nesten syv av ti psykosepasienter i vår studie angav at de har vært utsatt for ett eller flere traumer, sammenliknet med fire av ti pasienter i den andre gruppen
  • En av ti psykosepasienter hadde opplevd fire eller flere slike hendelser, noe ingen i den andre pasientgruppen rapporterte

Resultatene bekrefter nasjonal og internasjonal forskning – barndomstraumer, altså det å ha opplevd alvorlig misbruk og omsorgssvikt i ung alder, må tas på alvor!

Når voksne mennesker svikter

…må barna betale prisen. Mishandling av barn omtales av WHO som et globalt problem med livslange negative konsekvenser. Ulike former for mishandling er hyppig forekommende, og blir sjelden oppdaget. Dette er problematisk, da barndomstraumer anses som en risikofaktor for utviklingen av alvorlige psykiske lidelser, som psykoser og schizofreni.

Men, hvordan kan vi forklare dette?
Noen mener at det å utsettes for alvorlig overgrep og mishandling kan føre til at hjernen endrer seg.

En konsekvens av endringer i hjernen kan være en lavere terskel for å tåle hverdagslig belastning, slik at relativt lite stress fører til at man overveldes. En annen mulighet er at uttrykket til enkelte gener endrer seg, og fører til en sårbarhet for å utvikle en psykoselidelse. Det kan være at disse barna vokser opp med negative grunnleggende tanker om seg selv og andre; at de har mindre verdi, eller at mennesker ikke er til å stole på. Dette kan bidra til en betydelig psykologisk belastning – en følelsesmessig vei inn i psykosen.
Vi vet dessverre ikke svaret på dette. Sannsynligvis er det en sammensatt forklaring på en sammensatt problemstilling. Det finnes også mennesker med psykose som aldri har opplevd traumer, og ikke alle som har opplevd traumer utvikler psykose senere i livet.

Forventet levetid reduseres med 20 år

Vi vet at mennesker med psykoselidelser har en risiko for å samtidig utvikle andre psykiske og fysiske lidelser.
Vi vet at det er en risiko for å utvikle rusavhengighet, og økt risiko for selvmord.
Vi vet at mennesker med schizofreni har en redusert forventet levetid på 20 år grunnet blant annet hjerte- og karlidelser.

Det er altså snakk om en alvorlig psykisk lidelse, med store konsekvenser for den som rammes, familien og for samfunnet. Hva kan vi gjøre med dette? Et sted å starte, er at alle som har ansvar for barns oppvekst, oppdragelse, omsorg og velvære, er klar over hva mange barn utsettes for, og konsekvensene av dette.

Mørkved, N., Endsjø, M., Winje, D., Johnsen, E., Dovran, A., Arefjord, K., Kroken, R. A., Helle, S., Anda-Ågotnes, L. G., Rettenbacher, M. A., Huber, N. & Løberg, E. M. (2017). Childhood trauma in schizophrenia spectrum disorders as compared to other mental health disorders. Psychosis, 9(1), 48-56. doi:10.1080/17522439.2016.1201135

Det siste utbruddet av ebola i Kongo kan være over

Etter kun én måned, synes det 8. utbrudd av ebola-virussykdom i Kongo å være over.

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, UiT Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets Sanitet.

Nana Sylla (32) ble smittet av ebola i Guinea i 2015. Takket være rask behandling, er hun i dag helt frisk. Døtrene hennes deltok i en storstilt studie der WHO testet en ny vaksine på 11.000 personer i Guinea. Foto: WHO

Den 22. april 2017 ble en 39 år gammel sjåfør i Likati in Bas Uele-provinsen helt nord i Kongo, alvorlig syk med høy feber, blod i avføring og urin samt blod fra nese. Han ble kjørt til nærmeste helsesenter på motorsykkel av en venn. De alvorlige symptomene gjorde at han øyeblikkelig ble sendt videre i ambulanse til nærmeste sykehus, men han døde på veien. To dager senere, den 24. april, fikk en mann til de samme symptomene; det var den gode hjelperen som hadde transportert pasienten til helsesenteret på sin motorsykkel. Han døde den 26. april. Andre personer i samme omgangskrets fikk også blødende febersykdom.

At dette virkelig var et utbrudd av ebolasykdom ble endelig verifisert da man fant ebolavirus av typen Zaire i blod hos en av de døde og en med blødende feber-symptomer. Disse resultatene kom 7. mai, og Verdens helseorganisasjon erklærte utbrudd av ebola-virussykdom 11. mai.

Per i dag, er det kun funnet ebolavirus hos to personer, som dermed har fått klassifiseringen “bekreftet ebola-smittet”. I tillegg er det fire som har fått klassifiseringen “sannsynlig ebola-virussmittet” ut fra kliniske symptomer. De 43 som tidligere hadde fått klassifiseringen “mulig ebola-virussmittet” er nå nedjustert til 16 personer.

Andre virus kan forklare “utbruddet”

Dette kan høres merkelig ut ettersom mange mener ebolavirus er dødsårsaken hos alle  fire som døde, men alle disse nå 20 “sannsynlige” og “mulige ebola-smittede” pasientene er funnet negative for ebolavirus ved meget sikre laboratorieanalyser.

En forklaring for dette kan være at det er flere virussykdommer som kan gi blødende feber-sykdom med liknende symptomer. Lassa og Marburg er kanskje de mest kjente, men også gul feber og dengue feber, begge ikke uvanlige i Kongo, kan forårsake blødninger og feber.

Fem pasienter var innlagt på et behandlingssenter for ebola-virussykdom drevet av Leger uten grenser. Disse pasientene ble funnet negative for viruset ved to separate analyser, og 23. mai ble de friskmeldt og sendt hjem.

Det er positivt at hele 583  personer med  mulig kontakt med smittede er blitt overvåket for mulig utvikling av sykdom. Nylig ble 226 personer erklært utenfor fare etter å ha blitt overvåket i de obligatoriske 21 dagene.

Uhensiktsmessige grensekontroller

Som vanlig ved utbrudd av smittsom sykdom, vil media mistolke data og politikere ønsker å gjøre tiltak. Derfor har ni land innført temperaturmålinger av passasjerer på sine flyplasser. Disse landene, Kenya, Malawi, Nigeria, Rwanda, Sør-Afrika, Uganda, Tanzania, Zambia og Zimbabwe, gjør dette på tross av anbefalingene til Verdens helseorganisasjon.

Det er et uhensiktsmessig tiltak, blant annet fordi måleutstyret ofte ikke holder tilstrekkelig kvalitet og har flere graders temperaturforskjell. De som kommer fra tempererte omgivelser bli oftere målt til normale temperaturer enn de som kommer fra solsteik. Og sist, men ikke minst: Malariapasienter og andre med lett forhøyet temperatur blir behandlet som smittsomme ebolapasienter og de blir ofte internert.

Profesjonelle på smittevern

Siden det første utbruddet på helsesenteret i Yambuku, har Kongo blitt rammet av til sammen åtte utbrudd av ebolaviruset. 922 mennesker har mistet livet til sykdommen.

Disse utbruddene gjør at helsepersonell i Kongo kanskje er de med best erfaring med ebola.

Svært mange riktige tiltak var satt i verk allerede før Verdens helseorganisasjon erklærte at det var et ebolautbrudd den 11. mai. Kongolesiske myndigheter hadde sikret at tilgjengelig beskyttelsesutstyr ble brukt korrekt. Leger uten grenser har opparbeidet seg en spesialkompetanse i å behandle pasienter med blødende febersykdom med væsketilførsel og opprettholde elektrolytter. Denne oppgaven har de også hatt i Kongo i år, selv om behandlingssentret har manglet pasienter.

Viser at det er mulig å stoppe utbrudd

Det kongolesiske helsedepartement har også sørget for å ha topp epidemiologisk kompetanse som hele tiden gir ut faglig korrekte data som angår utbruddene. I tillegg blir tradisjonelt smittevern og kontaktidentifikasjon utført av personell med erfaring.

Resultatene av dette ser vi ved at det per i dag ikke er noen helsearbeidere som er blitt syke, eller er mistenkt som smittede. Under utbruddet i Vest-Afrika i 2013-14 var nesten 10 prosent av de som døde av ebola helsearbeidere som ble smittet på jobb.

Det nyeste utbruddet i Kongo viser at det er mulig å stoppe et ebola-virusutbrudd med kunnskap, erfaring og riktig utstyr.

Fødselsdepresjon – Uansvarlig av FHI

SAMMENHENG: -Internasjonal forskning i flere tiår har vist sammenhenger mellom fødselsdepresjon og psykososiale vansker hos barna. Eksempelvis kan depresjon gjøre mor og far mindre sensitive overfor barnets signaler, ifølge artikkelforfatterene. Foto:www.colourbox.com

Skrevet av: Agnes Bohne (PhD-stipendiat), Gerit Pfuhl (Førsteamanuensis), Catharina E A Wang (Professor), alle ved Institutt for psykologi, UiT Norges arktiske universitet.

I kjølvannet av en nylig publisert artikkel fra Mor-Barn-studien (MoBa) påstår Folkehelseinstituttet (FHI) at fødselsdepresjon hos mor ikke har sammenheng med psykiske vansker hos barna. Denne påstanden har de etter vårt skjønn ikke grunnlag for å komme med, ettersom de ikke har målt depresjonssymptomer hos mor i tiden hvor fødselsdepresjon forekommer.
Etter vår mening er denne formidlingen direkte uetisk av FHI.

Forebygging

Internasjonal forskning over flere tiår har vist sammenhenger mellom fødselsdepresjon og psykososiale vansker hos barna. Eksempelvis utgjør fødselsdepresjon en risiko for den tidlige tilknytningen mellom foreldre og barn, fordi depresjon kan gjøre mor og far mindre sensitiv til barnets signaler. Heldigvis har mange familier ressurser nok til at barnet ikke tar skade av tilstanden.

Ved Institutt for psykologi ved UiT Norges arktiske universitet er vi gjennom prosjektet «God start for Små i Nord» opptatt av å identifisere beskyttende faktorer, i tillegg til sårbarhet, hos foreldre under svangerskap og i barseltiden.
En ny rapport fra England viser at selv en beskjeden forbedring av helsetilbudet til nybakte mødre vil gi store personlige og samfunnsøkonomiske gevinster, ikke minst fordi dette forebygger senere psykiske vansker hos barnet. Vi mener dette er et viktig satsningsområde.

Uheldig

Det er derfor svært uheldig at en så viktig institusjon som FHI formidler at fødselsdepresjon er ufarlig og dermed også uviktig. Hvis de hadde hatt et godt grunnlag for å si dette, så ville det vært en gladnyhet, men artikkelen deres gir ikke grunnlag for å komme med disse påstandene.
Det er flere svakheter ved studien, vi skal nevne de viktigste. For det første har de målt depresjonssymptomer to ganger under svangerskap, og ved 6 mnd, 1,5, 3 og 5 år etter fødsel. Symptomer på fødselsdepresjon oppstår gjerne rundt 4-6 uker etter fødsel, og har ofte avtatt et halvt år etter fødsel. Her mangler altså studien helt avgjørende målinger!

Vi vet at de første 3 månedene etter fødsel kan være preget av uro og reguleringsvansker hos barnet, og at mange foreldre som strever opplever dette som den vanskeligste tiden. FHI har verken målt depresjonssymptomer eller vansker hos barnet i denne perioden. Faktisk har de ingen mål på psykisk helse hos barnet før fylte 1,5 år.

Påvirkning

Forfatterne påpeker i artikkelen noen svakheter som kan være avgjørende for resultatene. Dessverre formidler de ikke dette på egen nettside eller til NRK, som er den formidlingen som når ut til flest. Målene studien benytter er selvrapporteringsskjema. Det vil si at det er mor som svarer på om hun har symptomer på depresjon, og samtidig svarer på om barnet har symptomer på psykiske vansker.

Vurderingen av eget barn påvirkes av egen depresjon. Resultatene kunne like gjerne vært benyttet til å vise hvordan deprimerte mødre opplever barna sine, da det ikke presenteres noen andre objektive mål på barnas psykiske helse og fungering. Det er også helt vesentlig at kun 40% av mulige deltakere har besvart, og det er neppe de mødrene som strever mest, fordi de sjelden har overskudd til å delta.
Videre har studien kun tatt for seg barn med søsken. Deltakerne er dermed trolig erfarne og ressurssterke foreldre, en gruppe som typisk har nok beskyttende faktorer rundt seg til at skadene av en fødselsdepresjon ikke er signifikante.

Synliggjøring

Artikkelen konkluderer med at depresjon hos mor når barnet er i førskolealder er det eneste som har signifikant sammenheng med psykiske vansker hos barnet i førskolealder. Tenk hvis FHI kunne benyttet resultatet til å formidle at screening for depresjon hos mor burde gjennomføres på 2- og 4-års kontrollen på helsestasjon, da dette ser ut til å være av stor betydning for barnas psykiske helse. De kunne brukt anledningen til å synliggjøre at småbarn og småbarnsforeldre er en sårbar gruppe som vies for lite ressurser. De kunne løftet frem at barn under 5 år sjelden henvises til spesialisthelsetjenesten, til tross for at psykiske vansker kommer til uttrykk lenge før barna når skolealder. FHI, som den bautaen det er i helse-Norge, kunne slått i bordet og sagt at her må det satses!

Uansvarlig

Her er det store samfunnsøkonomiske gevinster på å komme tidlig på banen med styrking av foreldreferdigheter og støtte rundt familier hvor foreldrene sliter med depresjon. La oss hjelpe barna før vanskene har fått utvikle seg videre.
I stedet velger FHI å formidle at fødselsdepresjon ikke er så farlig som tidligere antatt, og dermed signalisere at ressurser på dette området er overflødig, at satsning ikke er nødvendig. Og dette formidler de uten å ha grunnlag for en slik påstand.

Slik uansvarlig forskningsformidling og enkle slutninger er ingen tjent med.

Det er ikke nok å redusere bruken av antibiotika – vi trenger nye

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen, skriver forskerne. Foto:www.colourbox.com

 

 

Skrevet av: Ørjan Samuelsen, Arnfinn Sundsfjord, Gunnar Skov Simonsen, Kristin Hegstad, Pål Jarle Johnsen, alle professorer, ved UiT – Norges Arktiske Universitet og UNN – Universitetssykehuset Nord-Norge

 

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. Men grunnforskningen er underprioritert.

Oppdagelsen av antibiotika har endret medisinsk praksis og reddet millioner av menneskeliv. Bakteriene utvikler nå resistens raskere enn vi utvikler nye antibiotika, og dette vil få store konsekvenser for folkehelsen. Virksomme antibiotika er avgjørende for moderne kreftbehandling, transplantasjoner og kirurgi. Uten effektive tiltak mot antibiotikaresistens, vil vi oppleve en dramatisk økning av dødsfall og komplikasjoner på grunn av infeksjoner som ikke lar seg behandle.

Hvordan snu utviklingen av antibiotikaresistens?

Myndighetene lanserte i 2016 «Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten,» hvor blant annet bruk av antibiotika til mennesker skal reduseres med 30 prosent innen 2020.

Dette er et godt tiltak, men det er viktig å kommunisere tydelig at redusert forbruk av antibiotika i beste fall vil bremse fremtidig resistensutvikling.

Dette er ikke en strategi som i særlig grad vil redusere eksisterende antibiotikaresistens. Vitenskapelig litteratur, inkludert vår egen forskning ved UiT – Norges Arktiske Universitet og Universitssykehuset Nord-Norge, viser at resistens er vanskelig å reversere når den først har oppstått.

Mer tverrfaglig grunnforskning må til

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. I mellomtiden trenger vi forskningsbaserte strategier som kan bremse utviklingen av resistens ut over effekten av redusert antibiotikabruk.

For å få til dette må vi øke vår forståelse av antibiotikaresistens og måten vi bruker antibiotika på i pasientbehandling.

Resultater fra nylig publisert grunnforskning antyder at noen kombinasjoner av antibiotika kan reversere resistensutvikling. Det forskes nå på om dette vil fungere under pasientbehandling. Et annet ubesvart spørsmål er hvor utviklingen av antibiotikaresistens faktisk skjer.

Dette er avgjørende kunnskap for å kunne sette inn effektive tiltak som kan redusere spredning av antibiotikaresistens mellom ulike miljøer. Vi vet heller ikke nok om hvorfor utvikling av antibiotikaresistens ofte er knyttet til bestemte resistensgener og bakterier.

Slike grunnleggende problemstillinger må forstås i langt større grad når vi skal utvikle tiltak som kan snu resistensutviklingen mot de antibiotika som fremdeles virker. Vi kan da også legge grunnlaget for redusert resistensutvikling mot de nye antibiotika som måtte komme. Men om vi skal få til dette, må vi ha en tverrfaglig tilnærming med større fokus på grunnforskning.

For dårlige betingelser for grunnforskning

Grunnforskning er langsiktig – og underprioritert. Nasjonale og internasjonale finansieringskilder har et sterkt fokus på problemløsning og nytteverdi på kort sikt. For norske forskere er de frie programmene i Norges forskningsråd den mest relevante finansieringskilden for grunnforskning på antibiotikaresistens.

Kun åtte prosent av alle søknader innen medisin, helse og biologi ble innvilget i 2016.

Søknader med svært god internasjonal evaluering når ofte ikke opp. Vi har derfor ikke nødvendige rammebetingelser for langsiktig grunnforskning av høy kvalitet.

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen.

Kan vi få til et spleiselag?

Norges deltagelse i det europeiske «Joint Programming Initiative on Antimicrobial Resistance (JPI-AMR)» og det nylig etablerte samarbeidet med India innen antibiotikaresistens, er gode tiltak. Likevel mener vi at det kreves større satsinger for å styrke norsk deltagelse i bekjempelsen av et stort globalt helseproblem.

En mulighet er å utvide rammene for Norges deltagelse i JPI-AMR og/eller opprette et rammeprogram med åpne kriterier for prosjekter i et spleiselag mellom forskningsråd, regionale helseforetak og universitet. Filantropiske miljøer og private stiftelser må gjerne henge seg på.

En slik satsing vil være et viktig virkemiddel for å få på plass ny grunnleggende kunnskap som på sikt kan gi oss verktøyene vi trenger for å snu utviklingen. Krav om deltagelse i internasjonale nettverk og fokus på kvalitet vil befeste og styrke Norges allerede synlige posisjon på dette forskningsfeltet.

Sykepleierne med internasjonal læringstrend til Tromsø

Den nye MOOCen tar for seg sykepleiernes historie. Her fra 17.maitoget i Tromsø 1945.

Skrevet av:
Åshild Fause, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet,
Rigmor Furu, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og
Eva S. Braaten, Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge

For akkurat en måned siden hadde vi en merkedag her ved UiT: 16. februar ble nemlig universitetets aller første internasjonale nettstudium lansert. Dette kurset kan tas av hvem som helst fra hvor som helst, såfremt de kan engelsk og har tilgang til Internett!

Åpen og gratis læring på nett er den nye store, globale trenden innen utdanning, og nå har sykepleiestudiet ved UiT tatt det til Tromsø. Det er i Nord-Norge det skjer!

Her i Tromsø har sykepleiestudiet lagt ned et stort og innovativt arbeid i å lage en såkalt MOOC i sykepleiehistorie. MOOC står for Massive Open Online Course, og er et åpent og gratis nettkurs som er tilgjengelig for alle. Fenomenet MOOC oppstod i USA, og fra 2011 tok de store universitetene MIT og Harvard i bruk MOOCs. Målet med å lage MOOCs er å nå ut med utdanning til alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn og samfunnstilhørighet.

Og det er nettopp det som skjer med Tromsø-MOOCen Nursing Traditions and History in Europe – den skal tas i bruk ikke bare ved UiT Norges arktiske universitet, men er åpen og tilgjengelig for alle i hele verden!

Kunnskap på tvers av landegrenser

Digitale kurs gjør det veldig lett å dele kunnskap og erfaringer på tvers av landegrenser. Vår MOOC er av høy vitenskapelig kvalitet: Sykepleiehistorikere fra UiT og andre universitet og høgskoler i Norge har sammen med forskere fra Det europeiske nettverket i sykepleiehistorie, European Association for the History of Nursing (EAHN), bidratt med faginnholdet i kurset. Underviserne er forskere ved universiteter i Italia, England, Irland, Nederland, Danmark, Tyskland og Norge, og alle bidrar til å gi kurset nye, spennende og internasjonale perspektiver.

Og her i Tromsø er vi så heldige at vi har fagmiljøet Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har utviklet den tekniske og pedagogiske løsningen. Da er det ingen sak å lage internasjonal MOOC langt mot nord!

Historien er viktig for å forstå utfordringene i dagens helsevesen

Nå er det en måned siden MOOCen i sykepleiehistorie ble åpnet ved UiT. Et åpent nettstudie for alle. Foto: Julie U. Gjengedal.

Både i Norge og i verden for øvrig er sykepleie den største yrkesgruppa i helsevesenet. Sykepleie er det største akademiske faget i Norge, og sykepleierutdanningen var det mest populære studiet ved UiT i 2016. Behovet for flere sykepleiere vil øke i de neste tiår. Alle kommer til å trenge sykepleie i løpet av livet.

I Norge har sykepleiehistorie en tradisjon på over 150 år. For å forstå utfordringene i dagens helsevesen, er kunnskap om hvordan samfunn og helsevesen har utvikla og endra seg av sentral betydning. Historien viser at sykepleien har vært viktig for befolkningen, både i rolige tider og når krig og epidemier har rammet. En gammel myte har vært at alle kan pleie syke, og sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Sykepleie som samfunnsinnsats og kunnskapsfelt har til tider vært tilslørt.

HER MELDER DU DEG PÅ VÅRT GRATIS NETTKURS: Nursing Traditions and History in Europe

Lett å få faglig påfyll

Sykepleierne har gitt viktige bidrag til vårt helsevesen slik det ser ut i dag – og det har vi lyst til å la dem lære mer om. En MOOC gjør det mye enklere for en travel sykepleier å sette seg ned for å lære og få nye perspektiver på yrket sitt. Nå kan alle som vil lære mer om sykepleiens historie, og de kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Det eneste man trenger, er tilgang til Internett. Gjennom sin fleksible oppbygning kan MOOCen vår ha mange deltakere samtidig. MOOCen gir også økt kompetanse til sykepleiere som ønsker videreutdanning.

En av fordelene med å studere på nett, er at du kan repetere fagstoffet så mye og ofte du ønsker, noe som bidrar til kontinuitet og fleksibilitet. Det beste av alt er at kurset er helt gratis! Genialt når en vet at mange sykepleiere ønsker å styrke kompetansen i eget fag, uansett om de bor i Gryllefjord eller Geneve.

Sjekk den nye MOOCen her: Nursing Traditions and History in Europe

Les mer: Storstilt lansering av internasjonal MOOC i sykepleiehistorie (Norgesuniversitetet)

8. mars, kjønnsperspektiv og hjertesykdom: Forskeres samarbeid med frivillige organisasjoner og folk flest

Skrevet av professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT

Maja-Lisa Løchen (til venstre) på seminar om kvinnehjertet i “1,6 millionerklubben” i Sveriges ambassade 1. februar 2017. Her sammen med kvinnelige professorkollegaer fra Norge og Sverige, samt medlemmer av klubben og klubbleder Gerd Helene Kjos. Foto Mona Hartmann

 

Kvinner og hjertesykdom er blitt et populært tema på møter arrangert av frivillige foreninger, for kjønnene har ulik anatomi og fysiologi.

Kvinner og hjertesykdom er blitt et populært tema på møter arrangert av frivillige foreninger. Som UiT-forsker og formidler blir man ofte spurt om å bidra med foredrag både lokalt i Tromsø og Troms, regionalt andre steder i Nord-Norge, og til og med nasjonalt. For tiden er forespørslene til meg oftest om kvinnehjertet.

Min bakgrunn som hjertespesialist, lærer og UiT-forsker på data fra Tromsøundersøkelsen, gjør at jeg har det store privilegiet det er å kunne fordype meg i noen av mine favorittsykdommer i et kjønnsperspektiv.

Jeg reiser gjerne rundt, og synes det er en glede og en stor inspirasjon å dele min kunnskap med folk flest i foreninger, lag, folkelige akademier, nettverk, klubber og populærvitenskapelige arrangementer i regi av UiT.

I anledning kvinnedagen 8. mars passer det godt å presentere en ny frivillig aktør innen kvinnehelse: 1,6 millionerklubben.

1,6 millionerklubben for kvinners helse i Norge

1,6 millionerklubben er en interessant kvinneforening. Jeg fikk første gang hørte om klubbens arbeid i Sverige da min stipendiat en gang kom hjem med en brosjyre som var blitt utdelt på en internasjonal konferanse om kvinnehelse. Klubben finnes nå også i Norge, og formålet er å spre objektiv informasjon om kvinners helse og livskvalitet, ha fokus på mer forskning om kvinnerelaterte lidelser og spre kunnskap om forebyggende tiltak for å styrke kvinners helse. Klubben samler inn penger til forskning på kvinnehelse i vid forstand gjennom medlemskap og faglige arrangementer av høy kvalitet der tilhørerne betaler inngangspenger.

En av forskerne på Helsefak, Bente Morseth, fikk et økonomisk bidrag til arbeidet sitt om fysisk aktivitet da klubben hadde møte i Tromsø for noen år siden. Kjente kvinnelige artister verves som ambassadører og opptrer gratis på arrangementene. Man tenker at kultur er en viktig inspirasjon for å styrke helse og livskvalitet. Det arrangeres seminarer med foredrag om kvinnehelse og kulturinnslag i skjønn forening. En del kvinnelige forskere innen kvinnehelse danner en helsefaglig gruppe, bidrar gratis ved seminarer og bidrar til å prioritere organisasjonens satsningsområder sammen med styret.

Navnet 1,6 millionerklubben stammer fra den svenske moderorganisasjonen fordi det var 1,6 millioner i aldersgruppen over 40 år som dannet den primære målgruppen for klubbens arbeid med fokus på kvinnehelse.

I Sverige er klubben blitt den største kvinneorganisasjonen. Den norske 1,6 millionerklubben har satt aldersgrensen noe lavere, og fokuserer på helsen for de norske 1,6 millioner kvinnene som er over 25 år. Flere europeiske land kommer nå etter med egne søsterorganisasjoner.

Kjønnsperspektivet i medisinsk forskning

Elisabeth Andreassen og Lill Lindfors er ambassadører for 1,6 millionerklubben og underholder gratis på kvinnehjerteseminaret i Sveriges ambassade 1. februar 2017. Foto: Mona Hartmann

Et viktig fokusområde for klubben er å arbeide for å fremme kjønnsperspektivet i medisinsk forskning og utdanning.
Ved Institutt for samfunnsmedisin har vi vært opptatt av dette perspektivet i all vår forskning på de store folkesykdommer, og det gjøres alltid kjønnsspesifikke analyser av våre data om for eksempel hjerte- og karsykdommer for å lete etter mulige kjønnsforskjeller og for å prøve å forstå disse. Dette er helt i tråd med de etiske og faglige kravene til internasjonal medisinsk forskning.

For en del års siden, i 2003, gjorde min kollega, Inger Njølstad, og undertegnede en opptelling av alle doktorgrader som var publisert mellom 1974 og 2000 ved Institutt for samfunnsmedisin og Institutt for klinisk medisin med tanke på kjønnsperspektivet i arbeidene. Artikkelen ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening. Den viste at begge kjønn var inkludert i de aller fleste medisinske forskningsprosjekter ved disse instituttene (mellom 70 % og 90 %), men at såkalte kjønnsspesifikke analyser ble brukt for sjelden, bare i 30 % av studiene. Likeledes var kjønnsaspektet lite synlig både i artiklenes titler og i abstraktene.

Kvinner og menn har ulik anatomi og fysiologi og det er mange kjente forskjeller i hvordan legemidler omdannes og virker forskjellig hos kjønnene. Forskjellene kan resultere i ulike bivirkninger og komplikasjoner av medisinsk behandling.

Det hadde vært interessant å gjøre en ny opptelling ved alle instituttene på Helsefak i dag. Da burde man studere kjønnsfordelingen hos alle typer forsøksobjekter som benyttes i den medisinske forskningen, inkludert basalforskningen.

Brukerrepresentant i prosjektene i samarbeid med frivillige organisasjoner

Det er nå ofte et krav fra bevilgende myndigheter og organisasjoner at man ved søknader om forskningsstøtte skal ha med en brukerrepresentant i prosjektenes styringsgruppe, både ved utformingen av søknaden og i løpet av prosjektet. De frivillige organisasjonene kan bidra med erfarne brukerrepresentanter for oss i slike prosesser, og de kan bidra til å stille nye forskningsspørsmål som forskerne ikke hadde tenkt på. Slik spiller de frivillige organisasjonene en ny og sentral rolle for forskerne, universitetet og den kunnskapen vi produserer om både mannehelse og kvinnehelse.

Gratulerer med kvinnedagen 8. mars!

 

Referanser

http://1.6millionerklubben.no/

http://1.6millionerklubben.no/referat-fra-seminar-i-tromso-22-april-2013/

http://tidsskriftet.no/2003/01/originalartikkel/er-kvinner-underrepresentert-i-medisinske-forskningsprosjekter

http://tidsskriftet.no/2002/05/legemidler-i-praksis/gjelder-resultater-fra-store-legemiddelstudier-bade-kvinner-og-menn

http://forskning.no/helsepolitikk-hjertet-kjonn-og-samfunn/2015/09/hjertesykdom-er-den-storste-kvinnedreperen

http://www.gyldendal.no/Faglitteratur/Medisin/Profesjon/Kvinnehjerter

 

 

For lite forsking på tekniske hjelpemiddel kostar oss dyrt

Hjelpemiddel må sjåast i samanheng med samfunnsmessige forhold som boligpolitikk og universell utforming, skriv Gramstad. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av: Forsker Astrid Gramstad, Senter for omsorgs-
forskning Nord, UiT

Gåte: Kva er det som kostar over 5 milliardar årlig, omhandlar over 400 000 nordmenn, er eit felt i rask vekst, men som me nesten ikkje bryr oss om?

Svaret er tekniske hjelpemiddel; teknologi som skal redusere gapet mellom funksjonsevne og omgjevnadane. Det kan vere alt frå blindestokk til høyreapparat eller rullestol.
Me bryr oss faktisk så lite om teknikse hjelpemiddel, at me ikkje ein gong har oversikt over kva me veit og kva me treng å vite meir om.
Feltet er likevel vanskeleg å avgrense og definere. Særleg slit me med å sette grenser for kva som er velferdsteknologi som skal auke omsorgskapasitet og betre kvaliteten på helse- og omsorgstenestene, og kva som er forbruksvarer, altså ting som du og eg har ansvar for å skaffe oss sjølve.

Kunnskap er makt, men mangel på kunnskap er ikkje synonymt med maktesløyse. Om me ikkje har fakta, kunnskap og forsking til å legge til grunn når me skal ta viktige avgjersler om utvikling og prioritering, er det lett å basere seg på synsing og anekdotiske bevis.

Til dømes trudde ein at skam og sosialt stigma var ein stor barriere for å bruke rullator. Mi eiga forsking viser at eldre slett ikkje var bekymra for dette, men utsette gjerne avgjersla om å søkje om hjelpemiddel fordi dei ikkje visste om moglegheitene som fantes. Kunnskapen om dette kan hjelpe oss med å leggja til rette for informasjon og samarbeid mellom eldre og helsepersonell.

Kunnskap hindrar dårlege avgjersler

Media og visse politiske parti formidlar myta om late ungdom som navar framfor å delta i yrkeslivet. Me veit likevel lite om tilrettelegging og hjelpemiddel i utdanningsinstitusjonar kan bidra til at unge med funksjonsnedsettingar gjennomfører sine studium, og til at dei kan stå i jobb.

Forslaget til ny byggteknisk forskrift, TEK 17, legg opp til fjerning, lemping og forenkling av tekniske krav til nye bustader. Mellom anna reduseres krav til snusirkel, noko som vil gjere det vanskelegare å manøvrere med rullestol. Ein veit lite om kva desse reduserte krav til tilgjengelegheit vil koste når ein må ombygge boligmassen for å møte krava til at eldre og personar med forflytningsvanskar skal bu heime lengst mogleg.

Politikarar, forskarar, brukarar og dei som jobbar med hjelpemiddelformidling i praksis treng eit betre grunnlag for å ta avgjersler gjennom systematisk og etterprøvbar innhenting av kunnskap. Dette er eitt av hovudbodskapane i rapporten som hjelpemiddelutvalet, med professor Arild Hervik i spissen, overleverte til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie i februar i år (lenke til fulltekst).

Som medlem i utvalet vonar eg at rapporten bidrar til å skape debatt om og løfte hjelpemiddelområdet. Som forskar vonar eg at rapporten bidreg til å auke interessa for forsking på området.

Lite norsk forsking

Som forskar på brukarerfaringar av hjelpemiddel og formidling, må eg ofte søkje ut over Noregs grenser for å finne relevant forsking å bygge vidare på. Ein av utfordringane med dette er at formidlingsprosess, finansiering og forvaltningssystem varierer mellom landegrenser.

I Danmark må til dømes fleire betale halvparten sjølv når dei treng ein elektrisk scooter. I Ungarn finnes knapt ergoterapeutar som kan gje faglig hjelp.  I Sverige praktiseres lokalt sjølvstyre mellom anna ved at det er opp til det enkelte landsting om dei vil ta eigenandel for hjelpemiddel.

Prinsippa for hjelpemiddelformidling i Noreg er at når du treng hjelpemiddel, skal du få lokal fagleg bistand og rådgjeving, og du skal få låne hjelpemiddelet så lenge du treng det. Det eksisterer likevel lite norsk forsking.

Må prioriterast

Hjelpemiddelområdet er både tverrfaglig og tverretatlig. Til dømes kan betydning og effekt av hjelpemiddel studeras frå både teknologiske, medisinske, samfunnsøkonomiske, humanistiske og samfunnsvitskaplege perspektiv.

Medan teknologen kan skreddersy tekniske løysingar til ei brukargruppe, kan økonomiforskarar bidra med kunnskap om kva dette og alternativa vil koste. Samfunnsforskarar kan identifisere betydningsfulle strukturar og prosessar ved å ta i bruk ny teknologi. Relevante forskingstema for helseforsking kan vere brukarerfaringar, formidlingsprosessar, gode kartleggingsreiskap og kunnskap om hjelpemiddelet si betydning for helse og deltaking i samfunnet.

Hjelpemiddel må også sjåast i samanheng med samfunnsmessige forhold som boligpolitikk og universell utforming. Det manglar ei oversikt over kva fagmiljø som arbeider med hjelpemiddelrelaterte problemstillingar, og me treng ein heilskapleg strategi for forskinga på dette området.

Blir dyrt og dårleg utan kunnskap

Forskingsrådet har nettopp utlyst 80 millionar kroner til forsking om helse- og velferdstenestene. Prosjekt i skjæringspunktet mellom arbeids- og velferdstenestene og helsetenestene skal prioriteras spesielt. Forsking på tekniske hjelpemiddel bør vere høgaktuelt for denne utlysinga, og eg vonar dette motiverer fleire forskarar til å satse på dette spennande og viktige feltet!

Forsking på tekniske hjelpemiddel vil kunne bidra til å tilrettelegge for gode løysingar, å auke deltaking, utløyse ressursar og spare samfunnspengar. Uvitenheit og forskingstørke vil seie at me ikkje veit kva tiltak som bør satsas på, og kan bli både dyrt og dårlig.

 

Nyskapende på normert tid? Hvordan redusere frafall og forsinkelser i Ph.D.-utdanning?

Kunnskapsdepartementets krav er at 75% av ph.d-kandidatene skal disputere innen seks år fra de startet studiet.  I gjennomsnitt greier kun 62% av dem dette kravet. Kan det gjenspeile misforhold mellom krav og tidsrammer og forventninger om å levere banebrytende toppforskning? Vi belyser spørsmålet og peker på noen løsninger.

Av professor Jan H. Rosenvinge, prodekan for forskerutdanning ved Det helsevitenskapelige fakultet, og  prof. Gunnar Grepperud, Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi, UiT Norges arktiske universitet

Ph.D.-survivor

Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin, skriver forfatterne.

Det å ha en doktorgrad viser at man har nådd landets høyeste akademiske utdanningsnivå. Veien dit har endret seg markert under de siste 40-50 år, men synes fremdeles preget av mange av de verdier, ambisjoner og ritualer som hørte tidligere tider til. Doktorgraden har gått fra å være en personlig utmerkelse til å bli et virkemiddel for å nå svært ulike karrieremål.

Doktorgraden – fra kronen på det akademiske livsverket til akademisk svenneprøve

Frem til langt ut på 1970-tallet var det å ta en doktorgrad svært prestisjefylt og forbeholdt en akademisk elite. Det var et individuelt og privatisert prosjekt, der forskeren selv utviklet og «eide» sitt doktorgradsarbeid, og kunne arbeide i eget tempo, uten ytre kontroll, tidsfrister og studiepoeng. Få falt fra, og «forsinkelser» var en irrelevant problemstilling. Mange avhandlinger ble produsert av etablerte forskere i faste stillinger, og som etter avlagt doktorgrad raskt avanserte til professorer, hvis de ikke allerede var det. Doktorgraden var ofte selve kronen på livsverket i ens forskerkarriere. Derfor hadde de offentlige disputasene status som viktige akademiske begivenheter, der det var vanlig med skarpe, faglige diskusjoner, også mellom doktorand og tilhørere. Vi kan da snakke om en «livsverkskultur» i akademia og som har lange historiske røtter. Vi tror at det er nødvendig å stille spørsmål ved om en slik historikk og kultur bryter med dagens forutsetninger og rammevilkår i forskerutdanningen. Hvis så, kan tiltak mot frafall og forsinkelser risikere ikke å bli forstått eller akseptert, og til og med motarbeidet.

Kulturkollisjon mellom livsverk og årsverk?

På noen tiår er doktorgradsarbeid snudd på hodet. Litt tabloidmessig sagt flytter ikke et sånt arbeid noen faglige merkesteiner, men er blitt en utdanning mot forskerkompetanse innenfor rammen av fastlagte årsverk. Disputasen er fremdeles en begivenhet, men mest for doktoranden og dennes familie og venner, og der de skarpe faglige dueller er erstattet av mer kollektive feiringer. Ph.d-graden sikrer noen faglige minstekrav, og er blitt det som 1970-tallets hovedoppgave ble kalt – et «vitenskapelig svennestykke». Graden gir derimot ”lisens” til å lede forskningsprosjekter, veilede nye ph.d-kandidater samt søke forskningsmidler, og gir anledning til å søke mange stillinger i samfunnet der forskerkompetanse er etterspurt.

De fleste jobber utenfor akademia

Ph.d-utdanning er ett av mange virkemidler for å realisere et overordnet politisk mål om å utvikle Norge som et kunnskapssamfunn. Utdanningens formål er derfor bredere enn kun å dyrke frem neste generasjon av fremragende forskere og professorer, og derfor har totalantallet avlagte ph.d-grader økt betydelig, fra 2000 på 1970-tallet til i dag langt over 8000. Det er en ønsket utvikling at flertallet av dagens og morgendagens doktorer ikke kan regne med å havne i akademiske forskerstillinger.

En privatisert, «krone-på-verket» krevde ingen ytre kontroll. Det kreves derimot for et nasjonalt utdanningspolitisk virkemiddel. Anslår vi at det koster 3-5 mill. kroner å utdanne en ph.d-kandidat, og at det i 2016 ble utdannet om lag 1400 kandidater, så blir det fort penger av det. Ingen har regnet på det, men det blir også penger ut av frafall og forsinkelser for den enkelte og for samfunnet. Staten som eier har derfor gitt styringssignaler om at 75% skal disputere seks år etter at de begynte ph.d-studiet og at arbeidsinnsatsen for en ph.d-avhandling skal tilsvare 150 studiepoeng. Med 30 poeng til kurs- og opplæringstiltak blir tidsrammen 2,5+0,5 forskerårsverk. Da er egentlig disputas også medregnet.

Norsk forskerutdanning er verdensledende med hensyn til gode lønns- og arbeidsbetingelser for stipendiatene. Likevel sliter alle fagmiljøer med å oppfylle styringssignalene. For sektoren under ett var det 62% som i perioden 2011-2015 fullførte innen seks år. I noen fagmiljøer står det verre til, spesielt innen humaniora og samfunnsfag. Tilgjengelige statistikker synliggjør problemet men gir egentlig få svar på hvorfor det er slik. Kanskje er det ikke bare i statistikkene vi skal lete etter svar?

Rammer for ph.d-utdanningen: Som fartsgrenser i Italia?

Store nasjonale tall kan drukne i de små. Individuelle og lokale forhold kan skygge for de store linjene. Vi reiser spørsmålet om de store linjene i forsinkelses- og frafallsproblematikken kan handle om at kandidatene kommer i skvis mellom forventninger, verdier og ambisjoner knyttet til den gamle «livsverkskulturen» og dagens styringssignaler som følger med «årsverkstenkningen».

Hvis «livsverkkulturen» finnes, er det gjennom veiledere og øvrig fagmiljø at ph.d-kandidaten møter den. «Livsverkskulturen» kan innebære en motvilje mot ytre styring av ph.d-utdanning, og der motviljen kan fremstilles som en kamp for «indre drivkraft», «akademisk frihet», «faglige særtrekk» eller «vitenskapelig kvalitet». Dette er alle honnørord det er vanskelig å argumentere mot. Dermed er det en fare for at normerte årsverk, studiepoeng og fremdriftsrapporteringer kan oppfattes som fartsgrenser i Italia – som mer veiledende enn bindende og forpliktende.

Kulturkollisjon og konsekvenser

Kan det være slik at «livsverkkulturen» gir så fritt spillerom for kandidater og veilederes faglige ambisjoner om grensesprengende toppforskning at man aldri seriøst vurderer om ph.d-prosjektet er gjennomførbart innenfor rammen av 150 studiepoeng? Hvis svaret på dette er ja, hjelper det så lite å si at forskning er «uforutsigbar» og «dynamisk» når stipendiattiden renner ut og ph.d-prosjektet står i stampe. Mange er da henvist til å arbeide med sitt doktorgradsprosjekt på fritiden ved siden av annen jobb. Da er det ikke rart at forsinkelser ruller på og at kandidaten i verste fall må avbryte.

Marie Curie Thesis, 1903

Doktorgraden kunne tidligere være selve kronen på livsverket i en forskerkarriere. Nå har den blitt til et akademisk svennestykke, mener forfatterne. Illustrasjonsbilde: Marie Curie, via Wikimedia Commons

I «livsverkkulturen» kan det finnes forventninger om at en ph.d-grad er et springbrett til en akademisk karriere. Ph.d-kandidater kan ha andre ambisjoner, men vi vet at flertallet drømmer om en slik karriere. Det er selvsagt litt avhengig av fagmiljøers størrelse og rekrutteringspotensial, men for 70-80% av kandidatene brister drømmen. Når kandidater innser at springbrettet er urealistisk, kan motivasjonen for å fullføre blir svekket. Det er ikke sikkert at motivasjonen for å fullføre blir styrket dersom fagmiljøer underkommuniserer at forskerkompetanse er etterspurt i mange deler av et arbeidsliv i omstilling, snakker ned ikke-akademiske karriereveier og nedprioriterer å hjelpe kandidatene med å planlegge ph.d-utdanningen mot slike karriereveier.

«Livsverkkulturen» kan også implisere at veien til en doktorgrad nærmest skal være et relativt ensomt arbeid. Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin. I «årsverkskulturen» må det meste gå på skinner fra første dag, og det er ingen god start å bruke det første halve året på å famle seg frem i et ukjent «landskap» av kryssende forventninger, ambisjoner og mål. Ph.d-kandidater må selvsagt kunne arbeide selvstendig og ut fra en «indre drivkraft», men kan selvstendighetskravet blir en sovepute for manglende veiledning og tett oppfølging?

Finnes det gode løsninger?

Vårt svar er ja og vi vil gi noen eksempler.

Vurdering av påtenkte ph.d-prosjekter

Det er en oppskrift for forsinkelser å godkjenne nye ph.d-prosjekter uten å vurdere om de kan gjennomføres innen rammen av 150 studiepoeng. Det kan være en krevende øvelse å nedskalere prosjekter, og å skrote drømmen om toppforskning innen ubestemmelige tidsrammer med en realistisk «godt-nok»-tankegang. Her bør institusjonene utvikle vurderingsrutiner som er frikoblet fra veiledere og kandidaters drømmer og ambisjoner innen en «livsverkskultur». Konkret handler det om å fjerne kjente flaskehalser som eksempelvis en urealistisk datatilgang, at veiledere er utilgjengelige i stipendiatperioden eller at kandidaten ikke har tilgang på nødvendig infrastruktur.

Systematisk vurdering av progresjon

Selv for nedskalerte og realistiske prosjekter trengs jevnlige vurderinger av om kandidaten er på rett kurs og om prosjektet kan landes på normert tid. Vi vil slå et slag for at veileder og stipendiat alt i starten av stipendiatperioden setter opp konkrete mål og delmål for progresjonen. Progresjonsplanen må ikke bli liggende i en skuff. Den må være et arbeidsdokument som brukes aktivt i veiledning, årlige medarbeidersamtaler eller på andre arenaer det ph.d-kandidaten bør eksponere sin forskning, eksempelvis i forskningsgrupper. Noen kandidater bør av ulike grunner ikke fortsette forskerutdanning. Da må vi ikke lukke øyne og håpe det beste, men heller bidra til verdig avslutning og ny kurs mot annen, og likeverdig karrierevei. Midtveisevalueringer er innført mange steder. Det kan også være et alternativt virkemiddel, men det er litt uklart hva «midtveis» egentlig er, om den kommer for sent for en reell kursjustering og om ordningen kan bli for ressurskrevende å gjennomføre.

Obligatorisk veilederutdanning

Det er risikosport å satse på at veiledere flyter på innarbeidede rutiner og (u)vaner, eller at de må famle seg frem, og med sine egne veiledere som rollemodeller. Det er slik vi holder liv i ukulturer og uønsket stor variasjon i veilederkompetanse. Forskningsveiledning er et eget fag, og det er etter vår mening på høy tid å etablere en veilederutdanning.  Vi ser fire viktige læringsmål. Veiledere må kunne ph.d-forskrifter og de rettigheter og plikter som regulerer et veiledningsforhold. De må også ha kjennskap til de overordnede rammer og forutsetninger rundt moderne forskerutdanning. Deres relasjonskompetanse må utvikles. Ph.d-kandidater skal ikke arbeide alene, men i langvarige relasjoner – mellom to eller flere veiledere, i forskningsgrupper eller i forskerskoler. Relasjoner rommer muligheter for både vekst og konflikt. Relasjonskompetanse fremmer motivasjon og læring og kan hindre at interessekonflikter og personlige konflikter vokser og skaper frafall og forsinkelser. Sist, men ikke minst må en slik utdanning ha fokus på forskningsetikk og hvordan forståelse av de store ord, prinsipper og teorier alltid prøves mot hvordan man håndterer dilemmaer der forskningen faktisk utføres.

Det er gjerne slik at de som trenger et tiltak mest ikke melder seg på. Slik vil det også kunne være for en veilederutdanning. Derfor mener vi at en slik utdanning bør være obligatorisk. Det koster selvsagt penger, men vi tror det er en god investering for å redusere frafall og forsinkelser.

Differensiering og ulike rekrutteringsarenaer

Når stadig flere tar en ph.d-grad er det sannsynlig med større variasjon i kandidatenes motivasjon, forutsetninger og karriereløp. Med likhetstankegang som toneangivende i utdanningspolitikken kan differensiering klinge dårlig, men for oss gir det mening å trekke frem ordninger som ivaretar denne variasjonen. La oss nevne noen eksempler på hva som er etablert eller planlagt.

Med finansiell støtte fra Norges forskningsråd har medisinstudenter i over 10 år kunnet søke seg inn på egne forskerlinjer. Det har vært en stor suksess. De fleste går videre på ph.d. og får dermed om lag ti års forsprang på andre ph.d-kandidater i å bygge en akademisk karriere. En slik ordning krever solide fagmiljøer med gode forskningsprosjekter som studentene kan gå inn i. Ordningen er også utvidet til tannlegestudenter. Med utgangspunkt i Regjeringens utdanningsmelding (2017) har Forskningsrådet satt i gang pilotforsøk med forskerlinjer på nye fagområder. Dette er en god ordning for de som vil satse på en akademisk karriere, og den bør følges opp med postdoktor – og innstegsstillinger samt andre kvalifiseringsvilkår ved de ulike lærestedene.

Andre ordninger rekrutterer ikke til akademiske stillinger, men til arbeidslivet for øvrig. I noen helsevitenskapelige fag finnes et «dobbeltkompetanseløp», der kandidatene arbeider med sin ph.d-avhandling samtidig som de får en klinisk spesialistutdanning. En annen ordning er såkalt «offentlig ph.d» og «nærings-ph.d» som er satt i verk av Forskningsrådet. Her inngås et økonomisk spleiselag med et arbeidsliv offentlige eller private næringsaktører som har behov for forskerkompetanse i et samfunn og arbeidsliv under omstilling. Slike ordninger bør styrkes og utnyttes bedre.

Vi må finne våre egne løsninger

Nulltoleranse for frafall og forsinkelser er ikke realistisk og kanskje heller ikke ønskelig. Vi vil hevde at tiltak som her er nevnt kan bidra til å redusere omfanget til et nivå vi alle kan leve med. For noen vil tiltakene være som å slå inn åpne dører, for andre en betydelig endring av praksis. Det viktigste er nok at fagmiljøer kalibrerer seg mot en forståelse av hva forskerutdanning er blitt. Vi må bruke den akademiske friheten til selv å finne gode løsninger for å motvirke frafall –og forsinkelsesproblemer –  før løsninger blir påtvunget oss utenfra!