Det er bedre å bli overvåket av forskere enn av Facebook

Skrevet av Jonas Linkas stipendiat ved
UiT, Norges arktiske universitet.

Våren 2018 ble det avslørt at Facebook har gitt data om brukerne sine til Cambridge Analytica, som i sin tur har brukt disse dataene til å skreddersy politisk påvirkning til enkeltindividet. Metodene de har brukt kan også brukes til gode ting, som å forutsi depresjon og selvmordsforsøk.

Selv etter Facebook-avsløringene fortsetter vi å bruke tjenestene deres, under unnskyldningen med at det er så praktisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: www.coloutbox.com

Facebook har ikke vist seg tilliten verdig. De er skyldige i grove brudd på personvernet. Likevel fortsetter vi å bruke det, selv om Cambridge Analytica har brukt store mengder data til å skreddersy metoder for politisk påvirkning av den enkelte.

Metodene de har brukt kan også brukes til gode ting, som å skreddersy hjelp og løsninger til den enkelte. Datamaskiner kan, basert på slike data, forutsi depresjon og selvmordsforsøk. En viktig forutsetning for å bruke slike metoder i forskning, er at personvernet er på plass.

Facebook-skandalen stopper oss ikke fra å bruke Facebook

Google, Facebook og andre nettsteder har utrolig mye informasjon om oss, basert på vår aktivitet i deres tjenester. Når man kombinerer mange datakilder, blir overvåkningen omfattende gjennom såkalte Big Data. Ved å bruke kunstig intelligens og maskinlæring kan datamaskiner bruke Big Data til å for eksempel skreddersy reklame til den enkelte av oss på Facebook og andre nettsider.

Våren 2018 ble det avslørt at Facebook har gitt data om brukerne sine til Cambridge Analytica, som i sin tur har brukt disse dataene til å skreddersy politisk påvirkning til enkeltindividet. Basert på våre likerklikk på Facebook kan datamaskiner beregne personligheten vår med skremmende nøyaktig grad. Mange av de tilsynelatende uskyldige testene, som for eksempel «Hvem er du i Donald Duck» er faktisk designet for å måle personligheten vår. Basert på personligheten vår og politiske preferanser, kan man gjennom Facebook-poster skreddersy måter å påvirke oss på.

Selv etter Facebook-avsløringene fortsetter vi å bruke tjenestene deres, under unnskyldningen med at det er så praktisk. Men her er det en motsetning.

På den ene siden ønsker vi å ha dataene våre i fred, men på den andre siden er vi ikke så nøye med å lese vilkårene til Facebook før vi huker av på at vi godkjenner dem.

Skreddersøm kan ikke bare misbrukes. Det kan også brukes til mye bra, og er essensen i å hjelpe folk. Psykologer skreddersyr behandlingen basert på hvem de snakker med. Leger skreddersyr medisin og behandling til den enkelte pasient. Big Data og maskinlæring gir også enorme muligheter til å forske på, samt utvikle skreddersømmer for å hjelpe folk. Skreddersydd behandling brukes mer og mer innen medisin, som for eksempel kreftbehandling.

Forskningen basert på Big Data kan redde liv

Tradisjonell forskning består av å få tilbakemelding fra folk. Enten i form av spørreskjemaer eller intervjuer. Denne formen for selvrapportering har mange svakheter. Folk svarer det de tror forskeren vil høre, eller for å sette seg selv i et godt lys. Hvis man blir spurt om noe som har skjedd for en stund siden, kan man ha glemt det, eller rasjonalisere.
Data som samles inn med sensorer og fra Internett har ikke disse svakhetene. Dataene blir mer presise, og vi samle inn store mengder data uten at folk må bruke tid og krefter på å svare på spørreskjemaer.

For eksempel kan smart-klokker samle inn data om puls, hjerteratevariabilitet og svette på huden, som samlet gir informasjon tilsvarende en tradisjonell løgndetektor. Web-kameraer gjenkjenner hvilke muskler som spennes i ansiktet ditt, og dermed kan man vite noe om hvordan du føler deg. Ved å kombinere kroppslig aktivering (smart-klokka) og grimaser (web-kamera) vil vi kunne vite mye om hvordan folk har det. Programmer kan installeres på datamaskinen som overvåker deltakernes aktivitet på internett. Data om internettbruk kan brukes for eksempel som et mål på prokrastinering (utsettelsesatferd) i arbeidstiden, for de som ønsker å forske på det.

Ved å studere hva folk skriver i Facebook-poster, og annen aktivitet der, har forskere klart å forutsi hvem som er i fare for selvmordsforsøk.

Når slik forskning faktisk kan redde liv, kan man spørre seg om dette ikke er noe man bør gjøre med alle brukerne, for i neste skritt kontakte folk som er i faresonen. Vi hadde kanskje kunne forebygget mer nøyaktig hvis vi i tillegg kunne få data fra web-kamera og pulsmålere, og kanskje også analysere stemmen som man har tilgang til fra mobilen, som kan avdekke mer om stemningsleiet. Ulempen er at mange ville følt seg svært overvåket.

Det er en avgjørende forskjell på om vi samler inn data for alle på denne måten alltid, og å gjøre det for færre innen forskning i begrensede tidsrom. Når det blir gjort innen forskning, blir personvernet tatt på alvor på en helt annen måte.

Det finnes ingen som tar personvern like alvorlig som forskere

Innen for eksempel medisin og helsefag er forskere pliktige til å melde inn forskning til Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Til REK må forskeren levere en forskningsprotokoll som redegjør for blant annet hva de vil forske på, hvilke data de skal samle inn, personvern og rekruttering og en evaluering av risiko og nytte ved forskningen. REK evaluerer deretter hvorvidt prosjektet oppimot forsvarlighet og lovverk, og kan komme med betingelser for at prosjektet skal bli godkjent.

Forskere beskytter deltakerne i sin forskning ved å gjøre personopplysninger anonyme. Dataene blir bearbeidet slik at det er umulig å knytte informasjon til enkeltpersoner. Dette gjøres for eksempel ved å fjerne navn, e-postadresser eller andre ting som kan brukes til å identifisere enkeltpersoner. Når dette er gjort, er dataene avidentifisert. Da kan de ikke lenger knyttes til en enkeltperson.

Enkelte ganger trenger forskere å følge en person over tid. Da pseudonymiseres dataene. Da erstattes noen av dataene med pseudonymer slik at personen ikke kan kjennes igjen av andre enn forskeren. Her er det ikke umulig å identifisere vedkommende, men det blir i alle fall vanskeligere. Sånn sett fremmer det personvern.

I tillegg krypterer forskere dataene, det vil si at tilgangen til dataene blir låst med en nøkkel, og kan kun åpnes med den samme, eller en annen nøkkel. Et annet beskyttende tiltak, er  to-faktor autentisering (som ved BANK ID), for å gjøre det vanskeligere for uvedkommende å få tak i dataene.

Etter personvernet er ivaretatt på disse måten, vil dataene vil kun godkjennes for ett formål eller studie, for spesifikke forskeres tilgang. Dataene er med andre ord ikke tilgjengelige for andre enn noen få forskere, eller til andre studier.

Ha fokus på ditt personvern

Internett har kommet for å bli, også innen forskning. Forskningen kan føre oss videre på en helt ny måte. Nye metoder og kunnskap innen forskning kan alltid misbrukes. Det har vi sett fra Cambridge Analytica, og vi så det da forskere indirekte utviklet atombomben. Forutsetningen for å bruke nye forskningsmetodene som inkluderer Big Data og maskinlæring, er et sterkt personvern.

Som bruker av Facebook og andre tjenester på nett bør vi som privatbrukere være svært forsiktige med personvernet vårt. Som deltakere innen forskning kan vi stole på at forskerne håndterer det for oss.

Hvorfor hermer barnet ditt etter deg?

Jeg (sittende på gulvet) forsker på 18 mnd gamle babyer, og her er liten testperson som gjennom lek hjelper oss forskere til å lære mer om barns imitasjon. Bli med dere også! https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Skrevet av: Solveig Flatebø, Master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Har du noen gang lagt merke til at barnet ditt hermer etter deg? Det kan være at barnet smiler når du smiler, eller at barnet rører i en lekekaserolle når du holder på med matlaging.
På folkemunne kalles dette ofte for «herming», og dette er en fascinerende kopieringsatferd som på fagspråket heter imitasjon.

Vi forsker på herming

For tiden kommer det småbarnsforeldre trillende inn med barnevogner til vår BabyLab på UiT, for vi forsker på denne spennende imitasjonsatferden hos småbarn.

På BabyLab undersøker vi 18 måneder gamle barn, for i de første leveårene lærer barn mye av å se på hva andre gjør og deretter gjøre det samme selv. Imitasjon er altså en viktig læringsprosess for småbarn. Ved hjelp av imitasjon lærer barna raskt og effektivt om verden rundt seg.

Når vi undersøker imitasjon på laben vår, lærer vi mer om hvordan barna tolker handlinger hos andre personer, hvordan den sosiale konteksten påvirker dem og hvor mye de husker fra det de har sett tidligere.

Altså er det flere forskjellige kognitive og sosiale prosesser involvert i imitasjon, og målet vårt er å lage et testmateriale som kan måle dette samtidig. Et slikt testmateriale kan også videre brukes som et diagnostisk verktøy for å oppdage utviklingsforsinkelser – noe som er veldig viktig for å kunne gi tidlige oppfølging og hjelp for de som trenger det.

Lyst til å delta?

Nå på nyåret startet vi opp en spennene imitasjonsstudie på BabyLab, og vi trenger flere deltakere! Flere foreldre har allerede besøkt laben med sine barn, og flere har meldt seg på studien – men vi søker fortsatt enda flere.

Vi oppfordrer deg som har et barn mellom 12-18 måneder å ta kontakt med oss. Send for eksempel en e-post til meg på solveig.flatebo@uit.no. Lurer du på om barnet ditt fyller kriteriene for å delta, sjekk her: https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Det tar kun 1-1,5 time å delta, og vi er fleksible med våre avtaletidspunkter. De som har besøkt laben vår beskriver studien som morsom og nyttig. Ønsker du å lese mer om hvordan det er å besøke laben, kan du lese mer om det her: https://site.uit.no/babylab/et-besok-pa-laben/

 

 

 

 

Hva har pust med psykologi å gjøre?

Av Solveig Flatebø, master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Foto: UiT.

Har du noen gang tenkt over om pusten din kan være forbundet med hvordan du presterer kognitivt?

Pusten vår er viktig for hjernemetabolisme, og da selvfølgelig også for vår kognisjon. Derfor utforsker vi hvordan lungefunksjon og kognitive evner er forbundet hos ulike aldersgrupper og populasjoner. Dette gjøres i vår Utviklings- og gerontolab.

Bli med på vår forskning! Her er en deltaker i vår lab. Pust måles samtidig som det utføres en kognitiv verbal oppgave.

Vil du bli med?

For tiden holder vi på med en studie hvor forbindelsen mellom lungefunksjon og kognitive evner hos astmatisk ungdom i Tromsø undersøkes.

Dette gjør vi ved å måle lungefunksjon med et instrument (spirometer) samtidig som deltakerne gjør kognitive verbale oppgaver.

Studien vår har fått pengestøtte fra Norges Astma og Allergiforbund.

Tidligere, da jeg skrev min masteroppgave i psykologi, testet jeg forbindelsen lunge og kognisjon hos mange ungdommer uten astma.

Nå ønsker vi å sammenligne resultatene fra disse ungdommene med astmatisk ungdom. Det kan tenkes at forholdet mellom lungefunksjon og kognitive evner har større betydning for astmatisk ungdom.

Slik deltar du:

Vi søker ungdom med astma i alderen 16-19 år . Ta gjerne kontakt med meg, Solveig Flatebø på e-post solveig.flatebo@uit.no, dersom du ønsker å delta.

Global helse kjenner ikke landegrenser

Artikkel skrevet av Turid Austin Wæhler og Mona Kiil, Senter for arktisk og global helse (SAG) ved UiT Norges arktiske universitet.

Si global helse, og tankene går ofte til land i sør og problematikk knyttet til vaksiner, barnedødelighet og ressursknapphet. Det er ingen grunn til denne begrensningen.

Grenseoverskridende problemstillinger er aktuelle overalt, også her i nord. Symposiet Exploring Global Health in the Arctic, som ble holdt av oss i Senter for arktisk og global helse i januar, viste bredden av samarbeidet i nord, spesielt mellom UiT/UNN og Nordvest-Russland. Det understreket viktigheten av at samarbeidsprosjekter videreføres og genereres, spesielt i tider med svekket bilateralt samarbeid mellom Norge og Russland.

Ice-floes and Water, outside Spitsbergen. Svalbard, Norway. Foto: Senter for arktisk og global helse, UiT.

Hva er global helse?

I en artikkel fra noen år tilbake i Tidsskrift for Den norske legeforeningen satte Unni Gopinathan (UiO/FHI) et skille mellom begrepene internasjonal og global helse. Mens internasjonal helse tradisjonelt har beskrevet helsebegreper som er av særlig stor betydning i lav- og mellominntektsland, slik som infeksjonssykdommer, tropesykdommer og underernæring, har begrepet global helse en langt bredere definisjon.

Her er grenseoverskridende utfordringer et viktig stikkord. Såkalte sosiale helsedeterminanter, som inntekt, utdanning, boforhold og etnisk bakgrunn, er relevante for alle land. På den måten kan vi si at helse er knyttet til politikk og fordrer en holistisk tilnærming.

Viktig med sammenlignende undersøkelser

Dette kommer blant annet til uttrykk når vi ser nærmere på hjertehelse, som flere store forskningsprosjekter ved UiT dreier seg om. Her kommer vi inn på epidemiologisk forskning, som er et av kjerneområdene for helseforskningen ved UiT, nærmere bestemt Tromsøundersøkelsen. I tillegg til å kartlegge helsen til mange tusen nordmenn gjennom fire tiår, har undersøkelsen gjennom samarbeidsprosjektet Heart to Heart fått en internasjonal dimensjon. Heart to Heart sammenligner data fra den syvende Tromsøundersøkelsen og en russisk undersøkelse om hjertehelse i Nordvest-Russland. Bakgrunnen for den sammenlignende undersøkelsen er smertelig nødvendig; forekomsten av sykdom og tidlig død knyttet til hjertehelse er mange ganger høyere på russisk side av grensen. Her må vi igjen ty til globale forklaringsmodeller for å finne årsaken til forskjellene.

Urfolk og helse

Slike forskjeller henger sammen med stikkord vi ofte finner i global helse-sammenheng, som skjevfordeling av ressurser, livsstilssykdommer med utgangspunkt i kosthold og tobakksbruk, tilgang til teknologi og legemidler, forurensing og så videre.

Dette gjelder også for urfolkshelse.

En samarbeidsstudie utført i 23 land og som omfattet 154 millioner mennesker viser at urfolk har dårligere helse enn befolkningen forøvrig.

Helsedata fra SAMINOR-undersøkelsen, en større befolkningsundersøkelse ved UiT som kartlegger helsen til den samiske befolkningen i Norge, var en del av den globale undersøkelsen. Den verdensomspennende studien viste store forskjeller på ulike helseindikatorer, blant annet forventet levealder mellom urbefolkning og majoritetsbefolkning.

I Norge er det ett-to år forskjell i forventet levealder mellom samisk befolkning og befolkningen for øvrig. Det er imidlertid et langt sprang til Australia, der forskjellene i forventet levealder mellom urbefolkningsgruppen aboriginere og majoritetsbefolkningen er på hele 13 år, eller til vårt naboland Grønland, som har et gap på ti år i forventet levealder mellom urbefolkning og øvrig befolkning.

Miljøgifter har ikke landegrenser

Vi har også andre eksempler på hvordan helseutfordringer ikke kjenner landegrenser. La oss som eksempel se nærmere på miljøgifter. Utslipp av miljøgifter kan gi skadelige konsekvenser både for individer og på befolkningsnivå.

Miljøgifter er en global utfordring som krever en internasjonal tilnærming, og et internasjonalt regelverk er nødvendig for å få bukt med konsekvensene.

UiT har i en årrekke drevet forskning på hvilke helsemessige konsekvenser miljøgifter kan ha på folk. Innbyggerne i nord er spesielt utsatt fordi havstrømmene, luftstrømmene og elver bringer med seg miljøgifter nordover. Studier utført blant annet ved UiT viser at befolkningen i arktiske strøk kan ha helsefarlige nivåer av skadelige stoffer i kroppen. Høye nivåer av ulike miljøgifter er assosiert med hjerneskader, svekket immunforsvar, redusert forplantningsevne og økt risiko for kreft.

Viktige med globale problemstillinger

Hjertehelse, helseforskjeller blant urfolk og miljøgifter er bare noen eksempler på at underliggende årsaker til helse gjelder for alle land – også for oss i nord – og at global helse handler om mer enn geografiske skillelinjer. Derfor skal vi fortsette å diskutere globale problemstillinger innen helse, også i nord.

Kilder

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Studerer oss til pasient

Av Carina Charlotte Jensen, Lisa Pedersen, Rahama Yusuf og Weronicka Hansen.
Utdannet ergoterapeuter fra UiT Norges arktiske universitet.

Foto: www.colourbox.com

Det er et økende problem at studenter får psykisk uhelse av å studere. Hva kan dette skyldes?

Det er skremmende at flere og flere studenter har symptomer på psykiske lidelser. I dagens samfunn innebærer studentrollen i stor grad trang økonomi, ensomhet og forventningspress. Studentene opplever i tillegg manglende støtteapparat når de trenger det som mest.

En studie viser at over 30% av landets studenter sliter med psykisk helse, noe universitetene anser som svært urovekkende.

Undersøkelsen viser at noen av studentene i tillegg har tegn på alvorlige psykiske plager. Flere studier viser også til at trenden ikke bare gjelder norske studenter, men også internasjonale studenter. De siste årene rapporterer flere og flere studenter at de sliter med den psykiske helsen.

Rådgivningstjenesten har ikke nok kapasitet

Psykologtjenestene ved landets universiteter har hatt en markant pågang av studenter som oppsøker rådgivning. De opplyser samtidig at de dessverre ikke har mulighet til å imøtekomme den økende etterspørselen. Studentene som oppsøker rådgivningstjenestene beskriver ofte en konflikt mellom hverdagslivets utfordringer og prestasjonsjaget på utdanningene.

Generasjon prestasjon

Generasjon prestasjon er blitt et begrep som beskriver trenden blant studenter i dag. Ikke bare handler dette om kravet til seg selv, men også krav fra familie, venner, skole, sosiale medier og kultur. Man kan si at prestasjonsjaget også har blitt en kultur hvor man gjerne skal prestere på alle områder av livet.

Studenthverdagen er ofte kjent som en overveldende følelse av å ikke strekke til, som kan gjøre at jaget etter å prestere blir enda større.

Skolehverdagen blir veldig styrende i studentenes liv og gir lite rom til å foreta seg andre aktiviteter i løpet av en dag. Det er viktig for alle mennesker å ha et variert utvalg av hverdagsaktiviteter som både gir mestringsfølelse, tilfredshet og forutsigbarhet. Hverdagens variasjon og balanse kan bli påvirket i negativ retning når man bruker veldig mye tid på skolearbeid.

Forventningspresset er høyt til prestasjoner på skolen, men økonomiske og sosiale forhold spiller også en viktig rolle i studentenes hverdag. Økonomien varierer fra alt mellom kronerulling, til fete lommebøker. Det vil ha innvirkning på det sosiale liv hvor en fredagskveld kan variere fra champagne på byen, til nudler og Netflix i sofakroken. De store variasjonene innenfor både økonomiske og sosiale forhold blir påvirket av faktorer som: Hjemmeboer vs borteboer, om man har jobb ved siden av studiene, sosialt nettverk, alder og hvor godt man er etablert.

Presset fører til drop out

Konsekvensene av høyt forventningspress, trang økonomi og ensomhet i studenthverdagen kan gi psykisk uhelse. Ofte klarer ikke studentene å stå i studenttilværelsen, og dropper dermed ut av studiene.

En annen mye kjent og økende utfordring i samfunnet, er nyutdannede som havner utenfor arbeidslivet.

Allerede før de har klart å etablere seg innenfor arbeidsmarkedet er de utbrente og må sykemeldes.

Trolig kommer dette av den store påkjenningen de har hatt over flere år som student.

Manglende innhold i hverdagen kan komme av disse konsekvensene, og det fører til lite struktur, rutiner og meningsfylte aktiviteter i hverdagen. Dette kan bidra til å utvikle ytterligere psykiske utfordringer. Alle mennesker har behov for at hverdagen er fylt med varierte aktiviteter som gir mening for tilværelsen.

Hvem har ansvaret?

Hvor ligger ansvaret for studentenes psykiske helse? Universitetene som institusjon har ansvar for å ivareta HMS og tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø ved campus. Som tidligere nevnt, er det stor pågang hos rådgivningstjenesten som får bevilgning hos staten. Rådgivningstjenestens tilbud må tilsvare etterspørselen, da de er en viktig bidragsyter til å forebygge utvikling av psykiske symptomer.

Man har også et taust ansvar som medstudent, i likhet med andre sosiale nettverk, om å se og ta vare på sine medmennesker. Dette betyr at det er et delt ansvar for studenters psykiske helse.

Det individuelle ansvaret vil være at man prøver å senke skuldrene og forventningspresset overfor seg selv. Om man opplever vedvarende nedstemthet og eventuelt andre depressive symptomer, bør man ta kontakt med enten venner, familie, medstudenter, universitetet, rådgivningstjenesten, fastlege eller andre hjelpeinstanser.

Det var en gang et samefolk som ville våke over egen helse

Av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder for SAMINOR

I år feirer vi 100 år med samisk samhold og historie. Da passer det fint å løfte samisk helseforskning, og jeg vil gjøre det på samisk vis – i form av en fortelling.

Foto: Vardobaiki samiske senter

I den samiske kulturen er det tradisjon å formidle kunnskap, klokskap og kompetanse gjennom fortellinger, og så kan hver især tolke budskapet – forhåpentlig til beste for samisk helseforskning og det samfunn vi tjener.

«En gang for lenge, lenge sida, faktisk for 200 år sida, så ble den daværende danskekongen bekymra for helsa til det der primitive folket langt mot nord. Som konger gjerne gjorde på den tida, så styrte han over store landområder. Han var faktisk så bekymret for befolkningas helse – tro det eller ei – at han sendte en lege nordover for å holde folk friske.

Han sa; “Reis mot nord, finn ut hvorfor folk ikke leverer skinn nok til å varme min kongelige kropp og fisk nok til å fylle mine kongelige bord.  Jeg mistenker de dør veldig ung og derfor er det mangel på råstoff her i København.»  Joda, det reiste en ung eventyrlysten lege nordover og han sendte brev til kongen. “Folk bor jo i jordhule og de vasker seg aldri – er det rart dem er sjuk og dør.»

Etter hvert – så kjenner dere historia om 1814 og fri fra Danmark, litt fast i Sverige var jo Norge, men det er ei anna historie. Uansett, doktoren ble etterfulgt av nye doktorer. De fortsatte å beskrive helsa i nord i det som ble kalt medisinalberetninger, ja de “Våket over helsa”. Disse doktorene skrev behørig ned i sine medisinalberetninger, hvordan helseforholdene i nord var.

Nå var det jo etter hvert svenskekongen som styrte. Han var bosatt i Stockholm. «Våke over helsa» hadde fremdeles mange formål, men først og fremst var målet å holde folk friske slik at de kunne skaffe råstoff som de trengte lenger sør. Det var også i denne tiden at raseteoriene om “langskalla og kortskalla” intelligens utviklet seg. Folk ble målt i høyde og bredde, spesielt ble hodene målt.

Men, en motstand vokste i befolkningen. «Våke over” ble etter hvert til ei oppvåkning, ei oppvåkning som skjedde over lang tid på mange arenaer. Ikke minst, begynte den her såkalte “kortskalla” rasen å utdanne seg, de ble til egne stemmer som hørtes. Utdanning er ikke noe å kimse av. Utdanning gir kunnskap og kunnskap gir makt.

I denne oppvåkningstiden ble Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening stiftet. De ble virkningsfulle stemmer for urfolket i nord. Unge, sterke, nyutdannede samiske aktivister som løftet det samiske helsefokuset inn i debatten om rettigheter, tilganger og likeverd. Det her foregikk i ei tid med Alta-Kautokeino-utbygging, med et etter hvert nyoppretta Sameting og et manntall hvor samene kunne registrere seg for å få stemme til eget folkevalgt organ – ei tid som blåste med en samisk vind, ingen fønvind, heller en vind med storm i kastene. I denne tida ble kimen til Senter for samisk helseforskning født, også kimen til SAMINOR, befolkningsundersøkelsen som var unnfanget i stormkastene mellom samiske rettigheter og likeverdige helsetjenester. Både Senter for samisk helseforskning og SAMINOR vokser ennå, hva det skal bli til slutt, gjenstår å se.

Den her historia har derfor ingen slutt, akkurat som vår tradisjonelle musikksjanger, joik. SAMINOR er blitt til som del av vår flerkulturelle historie og vil vokse videre som en del av vårt flerkulturelle samfunn. SAMINOR er viktig for å våke over befolkningens helse, først og fremst til beste for befolkningen.»

Bloggen er et utdrag av festtalen på SAMINOR konferansen «Våke over», vår største forskningsportefølje, høsten 2016.

Virker akupunktur?

Av professor Arne Johan Norheim ved NAFKAM, UiT,  psykiatrispesialist Oscar Heyerdahl og, spesialist i allmennmedisin,Nils Lystad og professor ved Institutt for helsefag, Høyskolen Kristiania, Terje Alræk

Hvorvidt akupunktur virker og hvor stor den eventuelle effekten er, har vært et omstridt tema i mange år. Mye taler for at effekten av akupunktur er klinisk relevant.

Foto: www.colourbox.com

Akupunktur brukes både i allmennhelsetjenesten og i sykehus. Mange pasienter rapporterer om effekt av behandlingen. Det er også utarbeidet flere faglige kliniske retningslinjer som inkluderer bruk av akupunktur, blant annet for kroniske lave ryggsmerter, svangerskapskvalme, migrene og tensjonshodepine.

Forskningsmessig knytter det seg likevel skepsis til behandlingsformen. Dette har blant annet å gjøre med at det har vært vanskelig å påvise klinisk relevante forskjeller mellom ekte akupunktur og narreakupunktur. Narreakupunktur kan være nåler som penetrerer minimalt eller bare berører huden i anatomisk definerte akupunkturpunkter eller nåler satt vilkårlig på huden.

En innvending mot å inkludere uspesifikke effekter og kontekst når man forsøker å estimere effekten av akupunktur, er at placebo kan utgjøre en vesentlig del av den samlede effekten.

Hva viser forskning?

Undersøkelser med funksjonell MR tyder på at narreakupunktur ikke er uvirksomt. Dermed er det utfordrende å anvende narreakupunktur som kontroll mot ekte akupunktur i randomiserte, placebokontrollerte studier. Likevel antyder nyere forskningsresultater der man har brukt individuelle pasientdata at det er en spesifikk nåleeffekt ved akupunktur.

En metaanalyse fra 2012 viste at akupunkturnåler virket bedre enn placebo ved hodepine og ulike kroniske smertetilstander. Cochrane-oversikter indikerer også positiv effekt av akupunkturnålestikk mot fibromyalgi og gonartrose. Felles for flere av kunnskapsoppsummeringene er imidlertid at effekten av det isolerte nålestikket er moderat, som i Cochrane-oppsummeringen om akupunktur ved fibromyalgi.

Akupunktur gitt som i tillegg til standard medisinsk behandling øker den kliniske effekten ved for eksempel kronisk hodepine, kroniske lave ryggsmerter, kroniske nakkesmerter, dysmenoré og allergisk rhinitt.

Metodene som brukes ved effektforskning har til hensikt å si noe om effekten av en intervensjon uavhengig av kontekst. Behandling med akupunktur, og svært mange andre behandlinger, består imidlertid av en rekke bestanddeler som fungerer best når de er gitt i sammenheng. Hvis man utelukkende undersøker effekten av selve nålestikket ved akupunktur, risikerer man å overse faktorer i behandlingssituasjonen som også er av klinisk betydning.

Slike utfordringer ved effektforskning, der elementer tas ut av sin sammenheng, ser man også innen andre komplekse og kontekstsensitive behandlingssituasjoner, for eksempel fysioterapi og rehabilitering. Konteksten kan antagelig også ha betydning ved andre behandlingsformer. Nylig ble det for eksempel publisert en norsk studie der placebokirurgi hadde samme effekt som ekte kirurgi ved en type skulderlidelser.

En innvending mot å inkludere uspesifikke effekter og kontekst når man forsøker å estimere effekten av akupunktur, er at placebo kan utgjøre en vesentlig del av den samlede effekten. Sett fra et klinisk ståsted kan det imidlertid være vel så kunnskapsgenererende å anvende en pragmatisk (fleksibel) forskningsdesign, noe som er bedre egnet for å ta opp i seg kontekstuelle, komplekse sammenhenger. En slik metodikk gjenspeiler kanskje i større grad klinikerens virkelighet.

Utfordringer med narre-akupunktur

En metaanalyse fra 2012 viste at akupunkturnåler virket bedre enn placebo ved hodepine og ulike kroniske smertetilstander.

Foto: www.colourbox.com

Gullstandarden for kontroll ved randomiserte, kontrollerte, blindede studier er en kontrollbehandling som er fysiologisk uvirksom og troverdig. En generell utfordring, som i særlig grad er relevant for akupunktur ved randomiserte, kontrollerte studier, oppstår når kontrollbehandlingen også har en effekt utover placebo.

I tillegg til placeboeffekten knyttet til forventningen om resultatet av behandlingen vil det i akupunkturstudier også være en forventningseffekt hos pasienten overfor selve den sensoriske opplevelsen ved nålestikket. Denne «sensoriske forventningen» kan muligens gi et aktivt bidrag til den samlede kliniske effekten. Studier viser at selv ikke-penetrerende nåler gir både sensorisk og fysiologisk aktivering. Forskjellen i effekt vil derfor ikke være forskjellen mellom akupunktur og placebo, det vil snarere være en dose-respons-sammenheng mellom to former for sensorisk stimulering.

Når narreakupunktur har en effekt og forskjellen i effekt mellom narreakupunktur og ekte akupunktur er liten, kan det bety at narreakupunktur også har reelle terapeutiske effekter. Slike små forskjeller kan fremstilles ved å standardisere målingene i en felles måleskala før data gjennomgår metaanalyse, ved å anvende en statistisk metode kalt «standardisert gjennomsnittlig forskjell» (SMD). Narreakupunktur versus ingen behandling har betydelig større effekt enn annen fysiske narrebehandling versus ingen behandling (SMD 0,4 versus 0,26).

Den samlede kliniske effekten av akupunktur er ved mange kliniske tilstander ca. 0,5 SMD, en effektstørrelse på linje med den man ser ved mange andre medisinske behandlinger (30, 31). Basalforskning har bidratt med potensielle biologiske forklaringsmekanismer. Det fysiologiske grunnlaget kan i varierende grad være responser i det autonome nervesystem, på spinalt eller cerebralt nivå.

Påvist placeboeffekt har ført til at noen forskere har frarådet bruk av akupunktur. Effekt av kontrollintervensjon dokumenterer imidlertid ikke at akupunktur ikke virker. Snarere vil slik tenkning introdusere en potensiell skjevhet overfor akupunktur, som dessverre også ses i ulike kunnskapsoppsummeringer.

Hvorfor akupunktur?

Ved å sammenligne akupunktureffekt med anbefalt standard medisinsk behandling påvises signifikante og, for behandlerens og pasientens hverdag, klinisk relevante helseeffekter.

Akupunktur har dessuten en bivirkningsprofil som er mer gunstig enn bivirkningene ved mange medikamenter og er aktuelt når det gjelder problematisk bruk av opiater for smertetilstander.

Klinisk erfaring og forskning viser at responsevnen hos enkeltindivider er forskjellig. Ettersom akupunktur har dokumentert effekt på en del vanlige lidelser, vil metoden kunne være til nytte for de pasienter som responderer på behandlingen.

Beslutninger av betydning

Av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Foto: www.colourbox.co

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest.

Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.”

Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

  • Barnets utvikling og behov
  • Foreldrenes omsorgskompetanse og
  • Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Tidlig innsats må til for å forebygge overvekt og fedme blant barn og unge

Av Ph.d.-stipendiat og sykepleier Elin Evensen, Klinisk forskningsavdeling Universitetssykehuset Nord Norge, UNN HF

Vi kan allerede i dag forutse hvilke barn som kan få store vektproblemer i voksen alder. Det betyr at vi kan hjelpe dem tidlig i livet, slik at de får et lettere liv.

Barn som har utviklet fedme ved 6 års alder har 75 prosent sjanse for fortsatt å være overvektig eller ha fedme ved 15-20 års alder. Jo mer alvorlig grad av overvekt, jo høyere er sannsynligheten for at overvekten vedvarte. Det viser studien Fit Futures.

Barn med særlig høy risiko for vedvarende overvekt og fedme kan dermed identifiseres før skolealder, og målrettede forebyggende tiltak kan settes inn.

Glade barn

Noen av spørsmålene man står overfor i helsetjenesten, er når man skal starte aktiv forebygging og behandling av overvekt/fedme hos barn, og hvem som er i risikosonen? Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Tromsøundersøkelsen, Fit Futures

Studien baserer seg på data fra Fit Futures, ungdomsundersøkelsen i Tromsøundersøkelsen som ble gjennomført i 2010/11 og 2012/13. I denne studien er data fra Fit Futures koblet til data fra medisinsk fødselsregister og høyde/vekt data fra helsestasjonsjournalene.

Studien er støttet med stipendmidler fra Helse Nords regionale forskningsmidler.

Hva så vi på?

Andelen barn med overvekt og fedme har økt de siste tiårene – både i Norge og på verdensbasis. Tall fra Folkehelseinstituttet (2015) viser at barn og unge i helseregion Nord har høyere forekomsten av overvekt og fedme enn resten av landet.

I vår studie så vi på barns vekt da de ble født, da de var to og et halv år, seks år og da de var mellom 15 og 20 år gamle. Vi fant at andelen med overvekt og fedme økte betydelig med alderen, fra 11 prosent ved to og et halvt års alderen, til over 20 prosent ved 15-20 års alderen.

Det er viktig å få frem at fedme og overvekt er basert på medisinske definisjoner, kalt ISO KMI.
(Kriteriene for at barn er overvektig eller har fedme kan du lese mer om i lenkene nederst i teksten.)

Når bør vi starte aktiv forebygging?

Små barn skal ikke slankes, men gode levevaner bør etableres tidlig.

Barn veies

www.colourbox.com

Det er lettere å gjøre endringer og etablere gode vaner med hensyn til sunt kosthold og begrenset inntak av godteri når barna er små. Det beste er om man kan gjøre grep før overvekten har blitt alvorlig, før den har utviklet seg til fedme, eller før den har vedvart lenge.

Når barna er små følges de opp med jevnlige besøk på helsestasjonen, og da kan man ved behov søke råd og hjelp hos helsesøster. Barn skal ikke settes på diett eller slankes. Det handler om å etablere gode vaner for sunn mat og fysisk aktivitet som blir en naturlig del av levesettet i familien og som barna kan ta med seg videre i livet.

Hvorfor er forebygging av overvekt og fedme viktig?

Heldigvis er de aller fleste barn med overvekt eller fedme friske. Men, spesielt fedme øker risikoen for sykdom senere i livet, som for eksempel type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Det kan også ha betydning for helse og livskvalitet i barne- og ungdomsårene.

Hvem kan hjelpe?

Helsestasjonen og fastlegen kan hjelpe deg hvis du er bekymret for om eget barn er overvektig/står i faresonen for å utvikle overvekt eller fedme.

De bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme er ennå ikke er fullt ut klarlagt. Det er ikke en enkelt årsaksfaktor, men arv, miljø og faktorer ved dagens samfunn og levesett i et komplekst samspill. Genetiske faktorer spiller inn, og sannsynligheten for overvekt og fedme øker hvis én eller begge foreldre har overvekt eller fedme.

Uansett så kommer man ikke utenom at kosthold og for lite fysisk aktivitet er medvirkende årsaker til overvekt. Skal man kunne forebygge eller behandle overvekt, er det disse faktorene man må ta tak i. Og når det gjelder barn og unge, må man ha et fokus på hele familien.

Kilder:

Folkehelseinstituttet: Barn, miljø og helse – Risiko- og helsefremmende faktorer, Rapport fra 2016.

Evensen E, Wilsgaard T, Furberg A-S, Skeie G. Tracking of overweight and obesity from early childhood to adolescence in a population-based cohort – the Tromsø Study, Fit Futures. BMC Pediatr 2016;16(1):1-11 doi: 10.1186/s12887-016-0599-5

Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, et al. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromsø Study, Fit Futures. BMJ Open 2017;7:e015576. doi:10.1136/ bmjopen-2016-015576

Barnehelserapporten/overvekt og fedme.

Er syntetiske koppevirus et mulig biologisk terrorvåpen?

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets sanitet og Per Leines Lausun, veterinærinspektør/ oberst, Forsvarets sanitet

Klassisk koppevirus er et av de mest fryktede av mulige biovåpen. Vi antar at viruset tok livet av over 400.000 mennesker hvert år i Europa på 1800-tallet.

Men er det realistisk å tro at terrorister kan klare å lage koppevirus, eller få tak i naturlige virus på annen måte? Og hvis de klarer det, kan de spre smitte som gir sykdom og epidemier?

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

De sist kjente mennesker med koppevirus

Det siste utbruddet av kopper skjedde i Somalia høsten 1977. Da fikk to barn i landsbyen Kurtunwarey klare symptomer på kroppen. De ble kjørt til en isolasjonsleir ved sykehuset i Merca, men et av barna, seks år gamle Habbib Nur Ali, døde to dager senere.

Datoen var den 16. oktober 1977. Så vidt vi det, er hun er det siste mennesket i verden som døde av epidemiske kopper.

Kokken Ali Maow Maalin fulgte barna til sykehuset, og ble syk seks dager etter kjøreturen. På grunn av at han ikke ønsket å bli satt i isolasjon, valgte han å ikke kontakte helsevesenet. Maalin var ikke koppevaksinert. I troen om at vaksinasjon gjorde svært vondt, hadde han klart å lure seg unna.

En sykepleier så tilfeldigvis sykdomstegnene hans, og rapporterte ham inn til helsemyndighetene mot en betaling på cirka 300 kroner. Maalin overlevde, og er dermed den siste kjente i verden som fikk naturlige kopper.

Den siste vi kjenner som døde av kopper gjennom laboratoriesmitte, var den medisinske fotografen Janet Parker. Hun arbeidet ved Birminghan University Medical School og hadde kontor etasjen rett over koppeviruslaboratoriet.

Selv om Parker var vaksinert mot kopper i 1966, ble hun syk 11. august 1978 og døde av kopper 11. september, 40 år gammel. Professor Henry Benson, sjef for mikrobiologiavdelingen, begikk selvmord seks dager tidligere.

Bakterier og virus kan bli biologiske våpen

De aller fleste land i verdenssamfunnet har forbudt tilvirkning, lagring og anvendelse av bakterier og virus som kan gi forgiftninger eller infeksjonssykdommer.

Dessverre finnes det terrorister som ikke følger lover og regler, derfor må vi anse det som høyst mulig at biologiske våpen kan bli anvendt i terror.

Den japanske terroristorganisasjonen, Aum Shinrikyō, er kanskje mest kjent for å ha drept tolv mennesker og skadet over 1200, da de angrep Tokyos undergrunnsbane med saringass på 1990-tallet.

Men terroristene sendte også 16 leger og sykepleiere til ebolautbruddet i Den Demokratiske Republikken Kongo i 1993. Hensikten var å skaffe seg Ebola-virus. Heldigvis ble prosjektet mislykket, de fikk ikke tak i viruset.

Derfor er det viktig at vi besitter nødvendig kompetanse til å forstå hva som kan anvendes som biologiske våpen, hvordan det kan bli brukt og hvilke konsekvenser det kan gi både for militært og sivilt personell. Og sist, men ikke minst: Hvordan vi kan forhindre anvendelse, samt redusere eller eliminere konsekvensene.

Koppevirus ligger lagret i USA og Russland

Som nevnt, antar vi at viruset tok livet av over 400.000 mennesker årlig i Europa på 1800-tallet, men ved hjelp av effektiv vaksine erklærte WHO viruset utryddet 8. mai 1980.

I Norge er det derfor ikke utført rutinemessig koppervaksinering etter midten av 1970-tallet.
I dag finnes det offisielt kun koppevirus lagret ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta, USA, og ved State Research Center of Virology and Biotechnology (VECTOR) i Koltsovo, Novosibirsk, Russland.

Men det er ikke utenkelig at enkelte land ikke har oppfylt sitt løfte til WHO og FN om å destruere sine samlinger av koppevirus, og at disse kan bli misbrukt i statsstøttet terrorisme.

Det er mulig å lage syntetiske koppevirus som kan smitte mennesker

Foto: Privat

I dag er det få som er koppervaksinert, men denne vaksineattesten fra 1901 er signert av Hans Andreas Irgens (1846-1934). Han var lærer og godkjent vaksinatør. Før i tiden kunne en slik koppervaksineattest være påkrevd for å bli konfirmert og gift.

Når naturlig koppevirus ikke skal være tilgjengelig for terrorister, kan de da lage det syntetisk? Det vil si at de må skape arvestoffet ut fra den publiserte gensekvensen for koppeviruset, og deretter få celler til å produsere smittsomme viruspartikler.

Internasjonale avtaler sier at det ikke er tillatt å syntetisere mere enn 20 prosent av koppevirusets genom, men uredelighet kan og vil forekomme.

Det er vitenskapelig sannsynlig at det på sikt vil være mulig å lage et syntetisk koppevirus i laboratoriet. Teknologien som finnes i dag gjør det mulig å gjøre dette akseptable kostnader.

Eksisterende terroristgrupper har neppe kapasitet til å utføre dette, men statsstøttet terrorisme vil sannsynligvis kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Det er likevel ingen garanti for at slike syntetiske virus vil kunne gjenskape dødelig og smittsom koppersykdom.

Allerede i 2002 laget forskere ved New York State University ved Stony Brook et poliovirus som kunne reprodusere seg i celler, så teknologien finnes og den virker.

Rask respons er viktig hvis det skulle skje

Hvis det verste skulle skje, vil det være svært viktig å starte både vaksinering og isolasjon av pasienter så tidlig som mulig.

Analyser av kopperutbrudd på 1960-70 tallet viser at opp til 38 personer kunne smittes av en enkelt kopperpasient. De fleste rapportene viser at antall smittede var cirka to, mens de største tallene kommer fra institusjonsutbrudd. Prosent vaksinerte individer ble høyere og høyere opp mot 1980, og dette reduserte antall smittede fra hver pasient betydelig.

Terroristangrep blir ofte annonsert for å få media til å skape redsel. Ved et eventuelt annonsert koppeangrep kan man straks isolere de som muligens er eksponert, samt begynne vaksinering.

Det kan føre en rask avslutning på virusspredning og sykdom. Dersom dette er et «stille angrep», vil behandling og isolasjon bli utsatt til de kliniske symptomene viser seg, altså 10-14 dager etter at viruset er sluppet løs.

I praksis vil det ta lengre tid, kanskje 3-4 uker, da de færreste helsearbeidere i dag har sett koppersykdom og neppe vil kunne stille en klinisk diagnose umiddelbart.

Massevaksinasjon fungerer

Massiv vaksinasjon og isolering av syke er en effektiv måte å stoppe et utbrudd. Ved et utbrudd i tidligere Jugoslavia i 1972, med 175 koppetilfeller, ble det vaksinert 18 millioner mennesker. Det er 102.857 doser med vaksine per syke pasient.

Men man klarte å stoppe et utbrudd i Utinga, Brasil i 1969 med 246 koppetilfeller. Da vaksinerte de kun 2188 personer, altså ni vaksinedoser per koppepasient.

Er utbruddet lokalisert til en mindre by med begrenset sirkulasjon av mennesker, krever det færre vaksinerte. Et utbrudd i en populasjon med stor geografisk kommunikasjon og bevegelse av mennesker, vil derimot kreve en generell massevaksinasjon, slik vi så i tidligere Jugoslavia.

Koppervaksinen vi har i dag effektiv med få bivirkninger. Det er minst 260 millioner doser lagret i USA, samt at det er oppbevart mindre doser i andre vestlige land. Det norske helsevesen disponerer pr i dag 600.000 doser koppervaksine.

Isolasjon og annen medisinsk oppfølging

Isolasjon av pasienter, gjerne før kliniske symptomer viser seg, har stor effekt på utbruddets lengde. Men det kreves store ressurser for å identifisere og transportere mulige nysmittede.

Det anbefales at pasienter er i isolat i 3-4 uker etter de første symptomene, og til alle sårskorper er falt av. Mange pasienter vil trenge intravenøst væsketilførsel for å hindre uttørring. Feber og smerter bør behandles med relevante medisiner. Sår på netthinnen bør behandles med lokalt idoxuridin.

Pasientene skal ha god og næringsrik mat, og personer man antar er smittet, bør vaksineres innen 4-7 dager. Slik vaksinering i etterkant av smitte, har vist seg å gi gode resultater.

Døde pasienter representerer en betydelig smittefare og legemene skal kun håndteres av kvalifisert personell.

Vi vil kunne stanse et kopperutbrudd

Vi har gode erfaringer fra svært dødelig og smittsomme virus under Ebolaepidemiene i Afrika de siste 30 år, samt SARS-utbruddet forårsaket av et nytt Coronavirus i 2002-2003. Selv uten vaksiner og antivirale midler, var det mulig å stoppe utbruddene med tradisjonell bruk av isolasjon og smitteforebygging.

Det er mange av oss som er utsatt og mottakelig for koppevirus. De fleste under 60 år i dag ikke er vaksinert.

Ved utbrudd på 60- og 70-tallet vaksinerte man fra 1000 til 20.000 friske personer per sykdomstilfelle. Gir angrepet 10 smittede personer, vil det kunne kreve opptil 200.000 vaksinedoser.

I en tettbefolket storby, eller i et land med et moderat til ikke-fungerende helsevesen, vil konsekvensene av et angrep med koppevirus være alvorlig. Men med effektiv innsats fra sivilt helsevesen er det mulig å forhindre at et angrep med koppevirus skal resultere i en epidemi med flere tusen døde mennesker.

Et terrorangrep med syntetisk eller naturlig koppevirus mot mennesker i et vestlig land vil sannsynligvis kunne bli kontrollert om nødvendige ressurser som vaksiner er tilgjengelig. Derfor er det mindre sannsynlig at Bill Gates og hans vaksineorganisasjons får rett i at deres prediksjoner at titalls millioner av mennesker vil dø av kopper i et slikt angrep.

Vil kreve samarbeid, ressurser og vilje

Terrorister som angriper sivile ønsker i hovedsak å lage redsel og kaos. De får dermed vist sin eksistens og sin evne til å skade. Det er få ting som skaper mer frykt enn usynlige virus som sprer sykdom og død til uskyldige mennesker.

En epidemi av kopper, syntetisk eller naturlig, er kanskje et av de senario som best kan fremme frykt i befolkningen. Men et globalt angrep med koppevirus vil  bare skje én gang, for store deler av verdens befolkning bli vaksinert, noe som forhindrer nye muligheter.

Det er derfor mulig å stanse et menneskeskapte utbrudd, men det vil kreve en god beredskap, store mengder vaksiner og godt trent kompetent personell. Sammen med en vilje til innsats lik den verdenssamfunnet viste da koppesykdommen ble nedkjempet og utryddet i 1977.

Jordmor med hjerte for fødsler og frekvenstabeller

Av Ingvild Hersoug Nedberg, jordmor og Ph.D.-stipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Aller først, gratulerer til jordmorutdanningen i Tromsø! Til alle dere fantastiske lærere som gjør utdanningen til det den er, og som har bidratt til at det sitter jordmødre spredt utover det ganske land, som er stolte over å kunne si at vi tok jordmorutdannelsen vår i Tromsø.

Jeg er en av dem, og jeg ønsker å fortelle om hvordan det er mulig å være like glad i frekvenstabeller og å ta imot barn, og hvordan jeg forsøker å ta vare på jordmor-identiteten i det hele. Og jeg har bestemt meg for å starte helt fra begynnelsen:

Fra Gravdal til Sør-Sudan

Her har Ingvild akkurat tatt imot sitt andre barn i karrieren. Hun var ung student i praksis på Fødestua i Lofoten.

Foto: Privat

Høsten 2008 dro jeg på min første jordmorpraksis til Fødestua i Lofoten som ligger på Gravdal. Jeg var topp motivert, jeg var fri som fuglen, og jeg hadde fått dra akkurat dit jeg ville. Det manglet ikke på selvtillit, for jeg hadde jo hele 5 uker erfaring fra skolebenken i Tromsø. Jeg kunne ikke sette på en CTG, men jeg hadde da lest om det, og jeg hadde jo tross alt suturert kryss-sting i en bit skumgummi. Jeg hadde valgt å ta Hurtigruta til Lofoten, for jeg skulle ha med 15 kg pensumbøker, sykkel og turutstyr, og da vi nærmet oss Stamsund, kom vi utfor den første høststormen for sesongen og det rullet heftig. Jeg satt og ventet nærmest utgangen med alt mitt pikkpakk. Det var bare meg og en eldre kvinne som satt stoisk i bølgerullingen og lurte på hva en slik ung frøken skulle i Lofoten med en sånn oppakning. Jo, jeg skulle til fødestua i Gravdal og bli jordmor meddelte jeg stolt som en hane. Jeg forventet den vanlige reaksjonen med «oh» og «ah» og tilnærmet applaus, men hun i stedet ble helt stille, så på meg før hun utbrøt: «Åh herregud, stakkars dæ!» For både hennes mor og grandtante hadde vært jordmor, og noe verre yrke enn det der skulle man lete lenge etter, med roping og skriking og jobbing til alle døgnets tider, og dårlig betalt var det også. Men det var ikke synd på meg, jeg ble jordmor, etter praksis i både Lofoten, Bodø, Sandnessjøen, Tromsø og i Palestina, og jeg synes det var kjempeartig.

Det jeg aller mest ville som jordmor var å dra ut for å jobbe, og jeg var så heldig at jeg fikk ta en jordmorpraksis i Palestina og etter noen fine år i Ålesund jobbet jeg som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan for et par år siden. Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet, hvilke ressurser som var tilgjengelig, på mangelen på infrastruktur, mine egne manglende kunnskaper når jeg var alene på vakt og ikke visste hva jeg skulle gjøre med den situasjonen jeg stod opp i, og hvordan tilstander langt utenfor vår kontroll hadde direkte innflytelse på hvordan vi jobbet og hvordan det gikk med de mødrene og nyfødte vi hadde med å gjøre, som en ulovlig okkupasjon på Vestbredden og en alt for lang borgerkrig i Sør-Sudan. Begge opplevelsene var erkjennelser av at svangerskap- og fødselsomsorg ikke skjer i et vakuum.  Vi er prisgitt det politiske systemet som legger styringer for helsepolitikken og eventuelle konflikter som foregår, men også, at med rett kunnskap og kjennskap til lokale forhold så er det mulig å påvirke den i en mer positiv retning.

Ingvild Hersoug Nedberg jobbet som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan. – Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet. Foto: Privat

Master i folkehelse: Tidenes bratteste læringskurve

Det er nettopp disse to utenlandsoppholdene som mer enn noe annet har bidratt til at jeg tok en master og er stipendiat i dag, for jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste (bortsett fra at det er borgerkrig i Sør-Sudan), og hva burde man egentlig satse på hvis helsemyndighetene i et land har begrensede ressurser til å sette inn for å bedre mor-barn helse? Det er langt fra en flyktningeleir i Sør-Sudan til et kontor i 10. etasje på MH-bygget i Tromsø. Det er langt i både geografisk avstand og i måten å jobbe på. Mens jeg var i Sør-Sudan søkte jeg om opptak på en mastergrad i folkehelse på Universitetet i Tromsø. Det er en master med masse statistikk og epidemiologi og alt jeg ikke kunne. De to årene innebar tidenes bratteste læringskurve, tidvis med tårer og tenners gnissel, for jeg hadde ikke hatt matematikk siden videregående og kunne ingenting om statistikk. Men så, oppdaget jeg at det var et system i galskapen og at jeg sakte men sikkert lærte å knekke en og en kode, jeg begynte å beherske statistikkprogrammer, og jeg fikk en veldig tilfredstillelse når jeg kunne summere opp rader med tall, gjøre analyser, og til og med forstå hva jeg hadde analysert. Jeg likte rett og slett kvantitativ metode.

Kvantitativ metode har en litt skummel klang for mange jordmødre fordi vil har så lite om det på både sykepleie- og på jordmorstudiet. Utøverne blir tidvis portrettert som kalde, kyniske tallknuserne som ikke ser menneskene bak tallene. Men det bildet kjenner jeg meg ikke igjen i, de jeg jobber med gjør det av en sterk interesse for mor-barn helse, flere av oss har klinisk erfaring og vi er veldig klar over at hver rad og kolonne ikke bare er et tall, det er en kvinne og et barn, og det er høyst reelt for oss som jobber med det. Jeg vil også slå et slag for at uansett om du har lyst til å bli stipendiat i kvantitativ metode eller om du har lyst til å jobbe hele livet som jordmor, så får du veldig mye igjen for kunne lese en forskningsartikkel basert på kvantitativ metode. Det er hovedsakelig sammenstillinger av kvantitative undersøkelser som fører til endringer i våre retningslinjer, og da må vi kunne orientere oss, tolke hva som er god og dårlig forskning (for det er dessverre mye dårlig forskning som får stor plass i media) og bruke det til det vi mener er det beste for mor og barn. Bare tenk på betydningen av Ellen Blix sin doktorgrad for selektering av hvem som trenger innkomst-CTG.

– Jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste, skriver Ingvild Hersoug Nedberg om motivasjonen for å ta master og senere doktorgrad. Foto: Privat

Verdien av et godt fødselsregister

I løpet av mastergraden hadde vi en forelesning om et fødselsregister i Russland, og det vekket såpass interesse at jeg valgte å skrive masteroppgaven min om utfall av fødsler på overtid med data fra dette registeret. Det er vel ingen hemmelighet at det ikke kommer til å bli en bestselger, men jeg lærte veldig mye om nødvendigheten av gode data, nytten av et godt fødselsregister og hvordan det gir et veldig godt bilde på folkehelsen i et land. Det er overraskende få land som har et nasjonalt medisinsk fødselsregister, for det krever mye ressurser både å etablere og drive. Aller sterkest står disse registrene i de nordiske landene med 30 til 50 års fartstid. Det norske feirer 50 år i høst!

Et godt register er fantastisk, hvis datakvaliteten er god nok, kan det kan gi uendelig kunnskap om helsetilstanden til kvinner og barn i et land. Det kan fortelle oss om endringer over tid og gjør det mulig å sammenligne på tvers av land og iverksette tiltak når man ser at en tilstand eller en gruppe har et dårligere utfall av sine svangerskap enn andre. I sin enkleste form har også et fødselsregister en veldig viktig funksjon: det er et offisielt bevis på at en fødsel har funnet sted, og at en fødselsattest kan utstedes, som er avgjørende for å gi deg rettigheter i det landet du bor i.

Jeg har vært veldig heldig og er i dag stipendiat på et prosjekt som foregår i Georgia i Kaukasus, hvor jeg reiser flere ganger i året. Der har institutt for samfunnsmedisin på Universitetet i Tromsø, hvor jeg er ansatt, vært med på å bygge opp et nasjonalt, digitalt fødselsregister. Det fungerer mer eller mindre som det norske og trådte i kraft i januar 2016. Det vil si at informasjon fra svangerskapskontroller, fødsler og barseltid blir registrert og sendt inn til en stor database i Tbilisi, deretter blir anonymiserte data hentet ut til forskning og statistikk. Vi er tre stipendiater som skal gå løs på dette i løpet av høsten, og som fokuserer på hvert vårt tema. Jeg skal se på keisersnitt, som er et svært vanlig inngrep i fødselsomsorgen i Georgia. På landsbasis ligger tallene på rundt 44%. Jeg skal se på omfanget av keisersnitt, om det avhenger hvor kvinnene føder, hvem som betaler, hva slags indikasjoner som dominerer, forløsningsmetode ved neste svangerskap og om det er tilrådelig å redusere en høy keisersnittfrekvens når gynekologene ikke lenger kan bruke tang, vakuum eller manuell fremhjelp ved setefødsel. Dette snakkes det lite om når det gjelder å få ned prosentandelen keisersnitt. For med flere vaginale fødsler, blir det også flere kompliserte fødsler, og da må personalet kunne håndtere dem. Dette er håndverk som har gått tapt i mange land med høy keisersnittfrekvens og få jordmødre.

Jeg sitter ikke bare med hodet begravet i mine egne tall, å være stipendiat gjør at man får være med på veldig mye artig. Jeg underviser både på bachelor og masternivå, jeg er med på å bygge opp en master i folkehelse i Tbilisi, hvor de første studentene blir tatt opp i høst. Vi har brukt mye tid på å kvalitetssikre registeret for å være sikker på at de som skal fylle ut registeret forstår hva de skal gjøre, at vi som skal bruke dem forstår hva som er registrert og diskutert flere etiske sider ved variabler i registeret, for eksempel, er det etisk riktig å be foreldrene krysse av for egen etnisk identitet, når vi vet at Kaukasus har en lang historie med etniske konflikter? Eller om vi burde spørre om gjennomsnittlig inntekt hvis det er fare for at det kan brukes som pressmiddel for bestikkelser fra helsepersonell. Målet med prosjektet og med fødselsregisteret er at mor-barn-helse i Georgia skal bli bedre. Til det trenger vi tall og aller mest noen som kan tolke tallene, og som kan legge de frem for helsemyndighetene for at de kan se hvor man kan og må gjøre noe. Vi vil også publisere våre resultater i tidsskrifter for å vise eller gjøre kjent at noe vi fant i Georgia kanskje også er relevant i andre land og settinger.

Jordmor med doktorgrad

Vi er ikke mange jordmødre som tar doktorgrad i Norge, under ti stykker ved siste opptelling. Om det er for mange eller for få er en helt annen diskusjon, men for meg er det en kjempefordel for meg å være jordmor i det jeg gjør. Etter å ha jobbet seks år som jordmor på forskjellige fødeavdelinger, så kan jeg ganske mye om de praktiske realitetene, jeg kan si noe om hvorfor noen variabler er dårlig utfylt eller hvilke variabler som er umulig å fylle ut presist rett etter en fødsel, jeg kan terminologien og jeg har mange spørsmål fra egen praksis som jeg har lyst til å undersøke, tillegg til at jeg kan være med på å bestemme hva vi skal undersøke. Og jeg vet at skal man få et fødselsregister til å fungere så knirkefritt som mulig så må det være brukervennlig, det skal ikke være for mange spørsmål og det skal være intuitivt og lett å fylle ut. Og det er morsomt å oppleve at kunnskapen og erfaringen vi som jordmødre har er etterspurt på universitetet, og når jeg har vært på konferanser og kurs har det stor interesse for det vi gjør, og derfor er det viktig at noen av oss går i den retningen, for ideelt sett kan vi da være med på å påvirke hva det forskes på og formidle det tilbake til jordmødre og i beste fall være med på å påvirke eller endre praksis. Så hvis det er noen jordmødre der ute som tenker at det høres artig ut, ja det er det! Det er masse jobb, men veldig artig.

Så husk det alle jordmødre, hver gang dere setter dere ned etter en fødsel enten klokka er 12 på dagen eller 05 på natta, og du er sliten og lei, og skal klikke og klikke og klikke i Partus og du lurer på hvorfor i alle dager det skal være nødvendig å fylle inn hvor lang navlesnora var, om asynklitisme og fosterleie ved fødsel.

Men, når dere til slutt trykker send, så forsvinner det ikke i det sorte hull. Det sendes til en fantastisk database i Bergen, som inneholder et av de beste og eldste fødselsregistrene i verden, hvor stipendiater og forskere kan søke tillatelse for å hente ut data og drive forskning, og mye av denne forskningen har hatt og har mye å si for hvordan vi jobber i dag. Så hvis det hjelper på motivasjonen, tenk på meg og mine medforskere og hvor utrolig glade vi blir når vi har komplette data, og at noen av oss faktisk er jordmødre!