Hva skjer med solidaritetsuniversitetet i nord?

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer?

Solidaritetsfokuset gjør at UiT markerer seg overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell, skriver forfatterne. Foto: Torbein Kvil Gamst

Skrevet av: Mona Kiil, Seniorrådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet
og Turid Austin Wæhler,
Rådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet

 

Senter for arktisk og global helse (SAG), som er eid av UiT Norges arktiske universitet og UNN, arrangerte i slutten av januar konferansen Exploring Global Health in the Arctic; et av UiTs mange arrangementer i forbindelse med 50-års jubileet i 2018. Viktige erfaringer fra internasjonalt helsesarbeid ble delt, og bredden i UiT og UNNs «grenseløse» virksomhet synliggjort. For oss som arrangører, så vel som tilbakemeldingene fra deltakerne tilsa, var det likevel først og fremst en nerve av noe annet som preget symposiet, nemlig det mange av oss – av en eller annen grunn – tenker UiT Norges Arktiske Universitet er tuftet på: Solidaritet.
Gjennom sterke vitnesbyrd fra både hverdagsliv og kliniske virkeligheter i blant annet Kambodsja, Haiti, Syria og Russland ble solidaritetsstemmer løftet fram. Stemmer som gjerne passerer en akademisk virkelighet der den vitenskapelige debatten ikke gir rom for, eller har språk til, å uttrykke medmenneskelige verdier.

Tessa Richards, redaktør av British Medical Journal, omtalte symposiet som forfriskende i så måte, hun fremhevet at der hvor de typiske medisinske konferansene utelukkende fokuserer på biomedisinske problemstillinger, hadde UiT klart å forene biomedisin med en lidenskapelig debatt om hvordan ulike politiske og sosiale landskap legger grunnen for helse.

Visjonen i UiTs strategiske dokumenter viser at solidaritetsaspektet gjennomgående har vært et grunnelement hos UiT siden etableringen i 1968. «UiT skal bidra til internasjonalt freds -og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland», heter det seg. Kanskje var også solidaritet selve kongstanken bak opprettelsen av vårt nordligste universitet; UiT ble tidlig en tydelig samfunnsaktør, og selv om utvikling av landsdelen har vært et hovedformål for UiT, har blikket stadig vært vendt mot verden. Viktigst er likevel det gode omdømmet som solidaritetsbærer, og anerkjennelsen som har fulgt med «varemerket» solidaritet, dette har nok vært med på å rekruttere studenter og ansatte fra hele verden som ellers ikke ville sett så langt nord.

Solidaritetsfokuset gjør at vi markerer oss overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell. Kanskje er også UiT et ekte 68`er barn; et litt rampete solidaritetsuniversitet med god takhøyde, noe mange har ønsket å identifisere seg med.

UiT har hatt et vedvarende og naturlig fokus på internasjonalt samarbeid som har vært både essensielt for utvikling av institusjonen og for å sikre at forskningen har internasjonal relevans og kvalitet. Likevel må vi ha i mente at internasjonalisering ikke automatisk fremmer solidaritetsarbeid. Ifølge visjonen, er en viktig aktivitet for UiT «å bidra til internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland.» I praksis betyr dette at UiT gjennom solidaritet med utsatte studenter og forskere i andre land bistår med ordninger som gjør det mulig for de å fullføre studier eller fortsette sin forskerkarriere, og ikke minst får denne gruppen verktøy som gjør dem i stand til å bidra til oppbygging og utvikling av sine egne land.

Solidaritetsarbeid springer likevel oftest ut fra personlig idealisme, engasjement og dugnadsånd, og de fleste initiativ oppstår på individnivå uten at et klart institusjonelt engasjement foreligger innledningsvis.

UiT har her en utfordring i å legge til rette for at slike initiativ tas vare på i institusjonens faglige arbeid, i forskning og utdanning, i administrative støttefunksjoner og til slutt for at informasjon formidles effektivt.

Vi mistenker at mye godt solidaritetsarbeid går under radaren fordi de som arbeider med dette kanskje ikke er bevisste nok på å formidle sin innsats til omverden; vår oppfordring er derfor at alle ved UiT som jobber med prosjekter som innehar solidaritetsfokus, på et eller annet nivå, synliggjør dette gjennom eksempelvis sosiale media.

Selv om både UiT og UNN i sine strategier har vedtatt å ha et særlig ansvar for nordområdene og å utvikle solidaritet med Nordvest-Russland, har solidaritetsarbeid ved UiT og UNN vært spredt utover verden i mange små prosjekter. For noen år siden ble Det helsevitenskapelige fakultet, i samråd med UNN, enige om å prioritere Arkhangelskregionen og bli ledende i Norge på samarbeid med Nordvest-Russland. Der hvor relasjonen med Nordvest-Russland i starten bar preg av bistand, er det nå et mer forskningsbasert samarbeid som har gitt gode resultater gjennom mange prosjekter og publikasjoner.
I sør er Malawi et uttalt mål som fokus for solidaritetsarbeid, mye grunnet en solid forankring gjennom tidligere og eksisterende norskfinansierte prosjekter og bred støtte gjennom NORAD og UD. Viktig arbeid med å bekjempe antibiotikaresistens, infeksjoner som HIV og Tuberkulose, utvikling av fysioterapiutdanning og økt jordmorkompetanse er eksempler på hvordan UiT har bidratt i Malawi. Selv om Russland og Malawi nå er definerte satsningsområder, vet vi at solidaritet fortsatt operasjonaliseres i en rekke land verden over, gjennom enkeltinitiativ som springer ut fra våre institusjoner.

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer? Det som utkrystalliserer seg som det mest åpenbare i denne sammenhengen, er to ting: For det første bør UiT vise vei i arbeidet med den norske Sannhets -og Forsoningskommisjonen. UiT huser mye kompetanse på feltet, og her bør vi inn bredt, flerfaglig og med tydelig stemme for å befeste vår solidariske urfolksprofil. Vi må heller ikke glemme flyktningekrisen, som selv om mediebildet kan indikere det motsatte, langt fra er over. Solidariske krefter ved UiT har blant annet opprettet Migra-Nord og jobbet fram Akademisk Dugnad, og vi har fått et Forskningsnettverk for Flyktningehelse som forener innsikt fra både praksisfelt og forskningsverdenen med utgangspunkt i solidaritet med marginaliserte grupper.

Tessa Richards mente at til tross for at vår region kunne fremstå som kald, grisgrendt og avsidesliggende, ga den like fullt et inntrykk av innovasjon, varme og solidaritet. Utfordringen fremover er hvordan vi kan fortsette å omsette dette inntrykket i konkrete handlinger.

Kilder:
Tessa Richards, BMJ
uit.no

Global helse kjenner ikke landegrenser

Artikkel skrevet av Turid Austin Wæhler og Mona Kiil, Senter for arktisk og global helse (SAG) ved UiT Norges arktiske universitet.

Si global helse, og tankene går ofte til land i sør og problematikk knyttet til vaksiner, barnedødelighet og ressursknapphet. Det er ingen grunn til denne begrensningen.

Grenseoverskridende problemstillinger er aktuelle overalt, også her i nord. Symposiet Exploring Global Health in the Arctic, som ble holdt av oss i Senter for arktisk og global helse i januar, viste bredden av samarbeidet i nord, spesielt mellom UiT/UNN og Nordvest-Russland. Det understreket viktigheten av at samarbeidsprosjekter videreføres og genereres, spesielt i tider med svekket bilateralt samarbeid mellom Norge og Russland.

Ice-floes and Water, outside Spitsbergen. Svalbard, Norway. Foto: Senter for arktisk og global helse, UiT.

Hva er global helse?

I en artikkel fra noen år tilbake i Tidsskrift for Den norske legeforeningen satte Unni Gopinathan (UiO/FHI) et skille mellom begrepene internasjonal og global helse. Mens internasjonal helse tradisjonelt har beskrevet helsebegreper som er av særlig stor betydning i lav- og mellominntektsland, slik som infeksjonssykdommer, tropesykdommer og underernæring, har begrepet global helse en langt bredere definisjon.

Her er grenseoverskridende utfordringer et viktig stikkord. Såkalte sosiale helsedeterminanter, som inntekt, utdanning, boforhold og etnisk bakgrunn, er relevante for alle land. På den måten kan vi si at helse er knyttet til politikk og fordrer en holistisk tilnærming.

Viktig med sammenlignende undersøkelser

Dette kommer blant annet til uttrykk når vi ser nærmere på hjertehelse, som flere store forskningsprosjekter ved UiT dreier seg om. Her kommer vi inn på epidemiologisk forskning, som er et av kjerneområdene for helseforskningen ved UiT, nærmere bestemt Tromsøundersøkelsen. I tillegg til å kartlegge helsen til mange tusen nordmenn gjennom fire tiår, har undersøkelsen gjennom samarbeidsprosjektet Heart to Heart fått en internasjonal dimensjon. Heart to Heart sammenligner data fra den syvende Tromsøundersøkelsen og en russisk undersøkelse om hjertehelse i Nordvest-Russland. Bakgrunnen for den sammenlignende undersøkelsen er smertelig nødvendig; forekomsten av sykdom og tidlig død knyttet til hjertehelse er mange ganger høyere på russisk side av grensen. Her må vi igjen ty til globale forklaringsmodeller for å finne årsaken til forskjellene.

Urfolk og helse

Slike forskjeller henger sammen med stikkord vi ofte finner i global helse-sammenheng, som skjevfordeling av ressurser, livsstilssykdommer med utgangspunkt i kosthold og tobakksbruk, tilgang til teknologi og legemidler, forurensing og så videre.

Dette gjelder også for urfolkshelse.

En samarbeidsstudie utført i 23 land og som omfattet 154 millioner mennesker viser at urfolk har dårligere helse enn befolkningen forøvrig.

Helsedata fra SAMINOR-undersøkelsen, en større befolkningsundersøkelse ved UiT som kartlegger helsen til den samiske befolkningen i Norge, var en del av den globale undersøkelsen. Den verdensomspennende studien viste store forskjeller på ulike helseindikatorer, blant annet forventet levealder mellom urbefolkning og majoritetsbefolkning.

I Norge er det ett-to år forskjell i forventet levealder mellom samisk befolkning og befolkningen for øvrig. Det er imidlertid et langt sprang til Australia, der forskjellene i forventet levealder mellom urbefolkningsgruppen aboriginere og majoritetsbefolkningen er på hele 13 år, eller til vårt naboland Grønland, som har et gap på ti år i forventet levealder mellom urbefolkning og øvrig befolkning.

Miljøgifter har ikke landegrenser

Vi har også andre eksempler på hvordan helseutfordringer ikke kjenner landegrenser. La oss som eksempel se nærmere på miljøgifter. Utslipp av miljøgifter kan gi skadelige konsekvenser både for individer og på befolkningsnivå.

Miljøgifter er en global utfordring som krever en internasjonal tilnærming, og et internasjonalt regelverk er nødvendig for å få bukt med konsekvensene.

UiT har i en årrekke drevet forskning på hvilke helsemessige konsekvenser miljøgifter kan ha på folk. Innbyggerne i nord er spesielt utsatt fordi havstrømmene, luftstrømmene og elver bringer med seg miljøgifter nordover. Studier utført blant annet ved UiT viser at befolkningen i arktiske strøk kan ha helsefarlige nivåer av skadelige stoffer i kroppen. Høye nivåer av ulike miljøgifter er assosiert med hjerneskader, svekket immunforsvar, redusert forplantningsevne og økt risiko for kreft.

Viktige med globale problemstillinger

Hjertehelse, helseforskjeller blant urfolk og miljøgifter er bare noen eksempler på at underliggende årsaker til helse gjelder for alle land – også for oss i nord – og at global helse handler om mer enn geografiske skillelinjer. Derfor skal vi fortsette å diskutere globale problemstillinger innen helse, også i nord.

Kilder