Sykepleierne med internasjonal læringstrend til Tromsø

Den nye MOOCen tar for seg sykepleiernes historie. Her fra 17.maitoget i Tromsø 1945.

Skrevet av:
Åshild Fause, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet,
Rigmor Furu, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og
Eva S. Braaten, Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge

For akkurat en måned siden hadde vi en merkedag her ved UiT: 16. februar ble nemlig universitetets aller første internasjonale nettstudium lansert. Dette kurset kan tas av hvem som helst fra hvor som helst, såfremt de kan engelsk og har tilgang til Internett!

Åpen og gratis læring på nett er den nye store, globale trenden innen utdanning, og nå har sykepleiestudiet ved UiT tatt det til Tromsø. Det er i Nord-Norge det skjer!

Her i Tromsø har sykepleiestudiet lagt ned et stort og innovativt arbeid i å lage en såkalt MOOC i sykepleiehistorie. MOOC står for Massive Open Online Course, og er et åpent og gratis nettkurs som er tilgjengelig for alle. Fenomenet MOOC oppstod i USA, og fra 2011 tok de store universitetene MIT og Harvard i bruk MOOCs. Målet med å lage MOOCs er å nå ut med utdanning til alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn og samfunnstilhørighet.

Og det er nettopp det som skjer med Tromsø-MOOCen Nursing Traditions and History in Europe – den skal tas i bruk ikke bare ved UiT Norges arktiske universitet, men er åpen og tilgjengelig for alle i hele verden!

Kunnskap på tvers av landegrenser

Digitale kurs gjør det veldig lett å dele kunnskap og erfaringer på tvers av landegrenser. Vår MOOC er av høy vitenskapelig kvalitet: Sykepleiehistorikere fra UiT og andre universitet og høgskoler i Norge har sammen med forskere fra Det europeiske nettverket i sykepleiehistorie, European Association for the History of Nursing (EAHN), bidratt med faginnholdet i kurset. Underviserne er forskere ved universiteter i Italia, England, Irland, Nederland, Danmark, Tyskland og Norge, og alle bidrar til å gi kurset nye, spennende og internasjonale perspektiver.

Og her i Tromsø er vi så heldige at vi har fagmiljøet Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har utviklet den tekniske og pedagogiske løsningen. Da er det ingen sak å lage internasjonal MOOC langt mot nord!

Historien er viktig for å forstå utfordringene i dagens helsevesen

Nå er det en måned siden MOOCen i sykepleiehistorie ble åpnet ved UiT. Et åpent nettstudie for alle. Foto: Julie U. Gjengedal.

Både i Norge og i verden for øvrig er sykepleie den største yrkesgruppa i helsevesenet. Sykepleie er det største akademiske faget i Norge, og sykepleierutdanningen var det mest populære studiet ved UiT i 2016. Behovet for flere sykepleiere vil øke i de neste tiår. Alle kommer til å trenge sykepleie i løpet av livet.

I Norge har sykepleiehistorie en tradisjon på over 150 år. For å forstå utfordringene i dagens helsevesen, er kunnskap om hvordan samfunn og helsevesen har utvikla og endra seg av sentral betydning. Historien viser at sykepleien har vært viktig for befolkningen, både i rolige tider og når krig og epidemier har rammet. En gammel myte har vært at alle kan pleie syke, og sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Sykepleie som samfunnsinnsats og kunnskapsfelt har til tider vært tilslørt.

HER MELDER DU DEG PÅ VÅRT GRATIS NETTKURS: Nursing Traditions and History in Europe

Lett å få faglig påfyll

Sykepleierne har gitt viktige bidrag til vårt helsevesen slik det ser ut i dag – og det har vi lyst til å la dem lære mer om. En MOOC gjør det mye enklere for en travel sykepleier å sette seg ned for å lære og få nye perspektiver på yrket sitt. Nå kan alle som vil lære mer om sykepleiens historie, og de kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Det eneste man trenger, er tilgang til Internett. Gjennom sin fleksible oppbygning kan MOOCen vår ha mange deltakere samtidig. MOOCen gir også økt kompetanse til sykepleiere som ønsker videreutdanning.

En av fordelene med å studere på nett, er at du kan repetere fagstoffet så mye og ofte du ønsker, noe som bidrar til kontinuitet og fleksibilitet. Det beste av alt er at kurset er helt gratis! Genialt når en vet at mange sykepleiere ønsker å styrke kompetansen i eget fag, uansett om de bor i Gryllefjord eller Geneve.

Sjekk den nye MOOCen her: Nursing Traditions and History in Europe

Les mer: Storstilt lansering av internasjonal MOOC i sykepleiehistorie (Norgesuniversitetet)

Nyskapende på normert tid? Hvordan redusere frafall og forsinkelser i Ph.D.-utdanning?

Kunnskapsdepartementets krav er at 75% av ph.d-kandidatene skal disputere innen seks år fra de startet studiet.  I gjennomsnitt greier kun 62% av dem dette kravet. Kan det gjenspeile misforhold mellom krav og tidsrammer og forventninger om å levere banebrytende toppforskning? Vi belyser spørsmålet og peker på noen løsninger.

Av professor Jan H. Rosenvinge, prodekan for forskerutdanning ved Det helsevitenskapelige fakultet, og  prof. Gunnar Grepperud, Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi, UiT Norges arktiske universitet

Ph.D.-survivor

Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin, skriver forfatterne.

Det å ha en doktorgrad viser at man har nådd landets høyeste akademiske utdanningsnivå. Veien dit har endret seg markert under de siste 40-50 år, men synes fremdeles preget av mange av de verdier, ambisjoner og ritualer som hørte tidligere tider til. Doktorgraden har gått fra å være en personlig utmerkelse til å bli et virkemiddel for å nå svært ulike karrieremål.

Doktorgraden – fra kronen på det akademiske livsverket til akademisk svenneprøve

Frem til langt ut på 1970-tallet var det å ta en doktorgrad svært prestisjefylt og forbeholdt en akademisk elite. Det var et individuelt og privatisert prosjekt, der forskeren selv utviklet og «eide» sitt doktorgradsarbeid, og kunne arbeide i eget tempo, uten ytre kontroll, tidsfrister og studiepoeng. Få falt fra, og «forsinkelser» var en irrelevant problemstilling. Mange avhandlinger ble produsert av etablerte forskere i faste stillinger, og som etter avlagt doktorgrad raskt avanserte til professorer, hvis de ikke allerede var det. Doktorgraden var ofte selve kronen på livsverket i ens forskerkarriere. Derfor hadde de offentlige disputasene status som viktige akademiske begivenheter, der det var vanlig med skarpe, faglige diskusjoner, også mellom doktorand og tilhørere. Vi kan da snakke om en «livsverkskultur» i akademia og som har lange historiske røtter. Vi tror at det er nødvendig å stille spørsmål ved om en slik historikk og kultur bryter med dagens forutsetninger og rammevilkår i forskerutdanningen. Hvis så, kan tiltak mot frafall og forsinkelser risikere ikke å bli forstått eller akseptert, og til og med motarbeidet.

Kulturkollisjon mellom livsverk og årsverk?

På noen tiår er doktorgradsarbeid snudd på hodet. Litt tabloidmessig sagt flytter ikke et sånt arbeid noen faglige merkesteiner, men er blitt en utdanning mot forskerkompetanse innenfor rammen av fastlagte årsverk. Disputasen er fremdeles en begivenhet, men mest for doktoranden og dennes familie og venner, og der de skarpe faglige dueller er erstattet av mer kollektive feiringer. Ph.d-graden sikrer noen faglige minstekrav, og er blitt det som 1970-tallets hovedoppgave ble kalt – et «vitenskapelig svennestykke». Graden gir derimot ”lisens” til å lede forskningsprosjekter, veilede nye ph.d-kandidater samt søke forskningsmidler, og gir anledning til å søke mange stillinger i samfunnet der forskerkompetanse er etterspurt.

De fleste jobber utenfor akademia

Ph.d-utdanning er ett av mange virkemidler for å realisere et overordnet politisk mål om å utvikle Norge som et kunnskapssamfunn. Utdanningens formål er derfor bredere enn kun å dyrke frem neste generasjon av fremragende forskere og professorer, og derfor har totalantallet avlagte ph.d-grader økt betydelig, fra 2000 på 1970-tallet til i dag langt over 8000. Det er en ønsket utvikling at flertallet av dagens og morgendagens doktorer ikke kan regne med å havne i akademiske forskerstillinger.

En privatisert, «krone-på-verket» krevde ingen ytre kontroll. Det kreves derimot for et nasjonalt utdanningspolitisk virkemiddel. Anslår vi at det koster 3-5 mill. kroner å utdanne en ph.d-kandidat, og at det i 2016 ble utdannet om lag 1400 kandidater, så blir det fort penger av det. Ingen har regnet på det, men det blir også penger ut av frafall og forsinkelser for den enkelte og for samfunnet. Staten som eier har derfor gitt styringssignaler om at 75% skal disputere seks år etter at de begynte ph.d-studiet og at arbeidsinnsatsen for en ph.d-avhandling skal tilsvare 150 studiepoeng. Med 30 poeng til kurs- og opplæringstiltak blir tidsrammen 2,5+0,5 forskerårsverk. Da er egentlig disputas også medregnet.

Norsk forskerutdanning er verdensledende med hensyn til gode lønns- og arbeidsbetingelser for stipendiatene. Likevel sliter alle fagmiljøer med å oppfylle styringssignalene. For sektoren under ett var det 62% som i perioden 2011-2015 fullførte innen seks år. I noen fagmiljøer står det verre til, spesielt innen humaniora og samfunnsfag. Tilgjengelige statistikker synliggjør problemet men gir egentlig få svar på hvorfor det er slik. Kanskje er det ikke bare i statistikkene vi skal lete etter svar?

Rammer for ph.d-utdanningen: Som fartsgrenser i Italia?

Store nasjonale tall kan drukne i de små. Individuelle og lokale forhold kan skygge for de store linjene. Vi reiser spørsmålet om de store linjene i forsinkelses- og frafallsproblematikken kan handle om at kandidatene kommer i skvis mellom forventninger, verdier og ambisjoner knyttet til den gamle «livsverkskulturen» og dagens styringssignaler som følger med «årsverkstenkningen».

Hvis «livsverkkulturen» finnes, er det gjennom veiledere og øvrig fagmiljø at ph.d-kandidaten møter den. «Livsverkskulturen» kan innebære en motvilje mot ytre styring av ph.d-utdanning, og der motviljen kan fremstilles som en kamp for «indre drivkraft», «akademisk frihet», «faglige særtrekk» eller «vitenskapelig kvalitet». Dette er alle honnørord det er vanskelig å argumentere mot. Dermed er det en fare for at normerte årsverk, studiepoeng og fremdriftsrapporteringer kan oppfattes som fartsgrenser i Italia – som mer veiledende enn bindende og forpliktende.

Kulturkollisjon og konsekvenser

Kan det være slik at «livsverkkulturen» gir så fritt spillerom for kandidater og veilederes faglige ambisjoner om grensesprengende toppforskning at man aldri seriøst vurderer om ph.d-prosjektet er gjennomførbart innenfor rammen av 150 studiepoeng? Hvis svaret på dette er ja, hjelper det så lite å si at forskning er «uforutsigbar» og «dynamisk» når stipendiattiden renner ut og ph.d-prosjektet står i stampe. Mange er da henvist til å arbeide med sitt doktorgradsprosjekt på fritiden ved siden av annen jobb. Da er det ikke rart at forsinkelser ruller på og at kandidaten i verste fall må avbryte.

Marie Curie Thesis, 1903

Doktorgraden kunne tidligere være selve kronen på livsverket i en forskerkarriere. Nå har den blitt til et akademisk svennestykke, mener forfatterne. Illustrasjonsbilde: Marie Curie, via Wikimedia Commons

I «livsverkkulturen» kan det finnes forventninger om at en ph.d-grad er et springbrett til en akademisk karriere. Ph.d-kandidater kan ha andre ambisjoner, men vi vet at flertallet drømmer om en slik karriere. Det er selvsagt litt avhengig av fagmiljøers størrelse og rekrutteringspotensial, men for 70-80% av kandidatene brister drømmen. Når kandidater innser at springbrettet er urealistisk, kan motivasjonen for å fullføre blir svekket. Det er ikke sikkert at motivasjonen for å fullføre blir styrket dersom fagmiljøer underkommuniserer at forskerkompetanse er etterspurt i mange deler av et arbeidsliv i omstilling, snakker ned ikke-akademiske karriereveier og nedprioriterer å hjelpe kandidatene med å planlegge ph.d-utdanningen mot slike karriereveier.

«Livsverkkulturen» kan også implisere at veien til en doktorgrad nærmest skal være et relativt ensomt arbeid. Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin. I «årsverkskulturen» må det meste gå på skinner fra første dag, og det er ingen god start å bruke det første halve året på å famle seg frem i et ukjent «landskap» av kryssende forventninger, ambisjoner og mål. Ph.d-kandidater må selvsagt kunne arbeide selvstendig og ut fra en «indre drivkraft», men kan selvstendighetskravet blir en sovepute for manglende veiledning og tett oppfølging?

Finnes det gode løsninger?

Vårt svar er ja og vi vil gi noen eksempler.

Vurdering av påtenkte ph.d-prosjekter

Det er en oppskrift for forsinkelser å godkjenne nye ph.d-prosjekter uten å vurdere om de kan gjennomføres innen rammen av 150 studiepoeng. Det kan være en krevende øvelse å nedskalere prosjekter, og å skrote drømmen om toppforskning innen ubestemmelige tidsrammer med en realistisk «godt-nok»-tankegang. Her bør institusjonene utvikle vurderingsrutiner som er frikoblet fra veiledere og kandidaters drømmer og ambisjoner innen en «livsverkskultur». Konkret handler det om å fjerne kjente flaskehalser som eksempelvis en urealistisk datatilgang, at veiledere er utilgjengelige i stipendiatperioden eller at kandidaten ikke har tilgang på nødvendig infrastruktur.

Systematisk vurdering av progresjon

Selv for nedskalerte og realistiske prosjekter trengs jevnlige vurderinger av om kandidaten er på rett kurs og om prosjektet kan landes på normert tid. Vi vil slå et slag for at veileder og stipendiat alt i starten av stipendiatperioden setter opp konkrete mål og delmål for progresjonen. Progresjonsplanen må ikke bli liggende i en skuff. Den må være et arbeidsdokument som brukes aktivt i veiledning, årlige medarbeidersamtaler eller på andre arenaer det ph.d-kandidaten bør eksponere sin forskning, eksempelvis i forskningsgrupper. Noen kandidater bør av ulike grunner ikke fortsette forskerutdanning. Da må vi ikke lukke øyne og håpe det beste, men heller bidra til verdig avslutning og ny kurs mot annen, og likeverdig karrierevei. Midtveisevalueringer er innført mange steder. Det kan også være et alternativt virkemiddel, men det er litt uklart hva «midtveis» egentlig er, om den kommer for sent for en reell kursjustering og om ordningen kan bli for ressurskrevende å gjennomføre.

Obligatorisk veilederutdanning

Det er risikosport å satse på at veiledere flyter på innarbeidede rutiner og (u)vaner, eller at de må famle seg frem, og med sine egne veiledere som rollemodeller. Det er slik vi holder liv i ukulturer og uønsket stor variasjon i veilederkompetanse. Forskningsveiledning er et eget fag, og det er etter vår mening på høy tid å etablere en veilederutdanning.  Vi ser fire viktige læringsmål. Veiledere må kunne ph.d-forskrifter og de rettigheter og plikter som regulerer et veiledningsforhold. De må også ha kjennskap til de overordnede rammer og forutsetninger rundt moderne forskerutdanning. Deres relasjonskompetanse må utvikles. Ph.d-kandidater skal ikke arbeide alene, men i langvarige relasjoner – mellom to eller flere veiledere, i forskningsgrupper eller i forskerskoler. Relasjoner rommer muligheter for både vekst og konflikt. Relasjonskompetanse fremmer motivasjon og læring og kan hindre at interessekonflikter og personlige konflikter vokser og skaper frafall og forsinkelser. Sist, men ikke minst må en slik utdanning ha fokus på forskningsetikk og hvordan forståelse av de store ord, prinsipper og teorier alltid prøves mot hvordan man håndterer dilemmaer der forskningen faktisk utføres.

Det er gjerne slik at de som trenger et tiltak mest ikke melder seg på. Slik vil det også kunne være for en veilederutdanning. Derfor mener vi at en slik utdanning bør være obligatorisk. Det koster selvsagt penger, men vi tror det er en god investering for å redusere frafall og forsinkelser.

Differensiering og ulike rekrutteringsarenaer

Når stadig flere tar en ph.d-grad er det sannsynlig med større variasjon i kandidatenes motivasjon, forutsetninger og karriereløp. Med likhetstankegang som toneangivende i utdanningspolitikken kan differensiering klinge dårlig, men for oss gir det mening å trekke frem ordninger som ivaretar denne variasjonen. La oss nevne noen eksempler på hva som er etablert eller planlagt.

Med finansiell støtte fra Norges forskningsråd har medisinstudenter i over 10 år kunnet søke seg inn på egne forskerlinjer. Det har vært en stor suksess. De fleste går videre på ph.d. og får dermed om lag ti års forsprang på andre ph.d-kandidater i å bygge en akademisk karriere. En slik ordning krever solide fagmiljøer med gode forskningsprosjekter som studentene kan gå inn i. Ordningen er også utvidet til tannlegestudenter. Med utgangspunkt i Regjeringens utdanningsmelding (2017) har Forskningsrådet satt i gang pilotforsøk med forskerlinjer på nye fagområder. Dette er en god ordning for de som vil satse på en akademisk karriere, og den bør følges opp med postdoktor – og innstegsstillinger samt andre kvalifiseringsvilkår ved de ulike lærestedene.

Andre ordninger rekrutterer ikke til akademiske stillinger, men til arbeidslivet for øvrig. I noen helsevitenskapelige fag finnes et «dobbeltkompetanseløp», der kandidatene arbeider med sin ph.d-avhandling samtidig som de får en klinisk spesialistutdanning. En annen ordning er såkalt «offentlig ph.d» og «nærings-ph.d» som er satt i verk av Forskningsrådet. Her inngås et økonomisk spleiselag med et arbeidsliv offentlige eller private næringsaktører som har behov for forskerkompetanse i et samfunn og arbeidsliv under omstilling. Slike ordninger bør styrkes og utnyttes bedre.

Vi må finne våre egne løsninger

Nulltoleranse for frafall og forsinkelser er ikke realistisk og kanskje heller ikke ønskelig. Vi vil hevde at tiltak som her er nevnt kan bidra til å redusere omfanget til et nivå vi alle kan leve med. For noen vil tiltakene være som å slå inn åpne dører, for andre en betydelig endring av praksis. Det viktigste er nok at fagmiljøer kalibrerer seg mot en forståelse av hva forskerutdanning er blitt. Vi må bruke den akademiske friheten til selv å finne gode løsninger for å motvirke frafall –og forsinkelsesproblemer –  før løsninger blir påtvunget oss utenfra!

Samisk helse − det tause tema i helsefagutdanningene?

En helsearbeider og en samisk mann snakker sammen

Hvordan kan helsefagutdanningene endres slik at kunnskaper om samisk samfunn, kultur, levesett og ikke minst sykdomsforståelse kommer tydeligere frem?

Av Siv Kvernmo, professor

Vi kan takke den modige sør-samiske jordmoren Elsa Laula Renberg for at vi i dag, på Samefolkets dag, kan feire hundreårsjubileum for samisk organisasjonsarbeid. Måten helsefagutdanningene ivaretar undervisning i samenes helse og urfolksmedisin per 2017, er derimot ikke noe å rope hurra for.

Grunnlaget for en samisk organisering ble lagt i Trondheim i 1917, takket være Renbergs iherdige innsats. De samiske organisasjonenes arbeid har hatt avgjørende betydning for samiske rettigheter, samisk kultur og språk, levestandard og ikke minst for utdanningsnivået blant samer. Og dermed også for samenes helse.

I snart 50 av de 100 årene som er gått, har UiT Norges arktiske universitet eksistert og vært en spydspiss i utdanningen av helsepersonell for landsdelen. Blant disse har vi både samiske leger, sykepleiere, jordmødre, helsesøstre og tannleger, for å nevne noen. Jubileumsåret gir oss en god anledning til å reflektere over i hvor stor grad Elsa Laula Renbergs innsats og ånd preger  helsefagutdanningene ved UiT, et universitet i hjertet av Sàpmi.

Forskning, men ikke utdanning i samisk helse

Historisk sett har ikke møtet mellom den samiske pasient og den norske legen vært like enkelt. Flere medisinalberetninger og medisinske dokumenter helt fram til siste verdenskrig har hatt klare rasistiske og diskriminerende beskrivelser av både den samiske og den kvenske befolkningen som underlegne.

Filmen Sameblod gir en god fremstilling av raseforskningens overgrep mot samer, materialisert i skallemålinger. Over tid og parallelt med økt kunnskap, anerkjennelse av samene og med et høyere utdanningsnivå i den samiske befolkningen, har dette synet endret seg. Dette skyldes ikke minst utdanningen av samiske leger og helse- og sosialarbeidere som har satt samisk helse på dagsorden, og ikke minst organiseringen av samiske helsearbeidere.

På tross av dette, har undervisning i samenes helse og urfolksmedisin vært enten fraværende eller i beste fall sporadisk og sparsomt til stede i helsefagutdanningene i Norge, også ved UiT.

På 80-og 90-tallet sto Samisk legeforening i bresjen for forskning på samenes helse og tilretteleggingen av  helsetjenester til den samiske befolkningen. I 1995 kom, etter mye påtrykk, den første offisielle utredningen om samenes helse. I 2001 ble Senter for samisk helseforskning etablert ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, med full finansiering fra Helse- og omsorgsdepartementet. Senteret har vært viktig for den økende forskningen på samisk helse, men har aldri hatt undervisning i samisk helse i helsefagutdanningene som oppgave.

Universitetet i Bergen − en pioner

Bål, kaffekanne og to mennesker.

UiB var det første universitetet som hadde to plasser til samisktalende medisinstudenter.

Uten UiT, hadde ikke Nord-Norge hatt det helsevesenet som vi i dag har. Men for rekrutteringen av samiske leger, var imidlertid Universitetet i Bergen en pioner. Som det første medisinske fakultet i landet, opprettet de en årlig kvote for to samisktalende medisinerstudenter. Dette for å bøte på den dårlige legedekningen i samiske strøk og behovet for samisktalende leger. Avdøde professor Berthelsen fra Harstad ledet an i dette arbeidet. De første samiske legene fra UiB har ledet an i utviklingen av helsetjenester for den samiske befolkningen, slik som i indre Finnmark.

Ved etableringen av medisinstudiet i Tromsø i 1973, var to av 40 plasser (fem prosent) satt av til samisktalende studenter. I dag har studenttallet økt til 120 medisinerstudenter, men vi har fortsatt bare to øremerkede plasser (1,6 prosent) for samisktalende studenter. Dette på tross av at kvoteordninga i Bergen ble fjernet for flere år siden. Samiske områder er fortsatt blant de som sliter mest med rekruttering av helsepersonell som psykologer, leger, tannleger og sykepleiere.

På 90-tallet utredet ”Fønnebø-utvalget” tiltak for å øke rekrutteringen av samiske leger og for å bedre undervisningen i samisk helse ved Helsefak. Forslaget var spenstig og framtidsrettet. Utvalget foreslo en økning av antall samiske studieplasser tilsvarende andelen av samer i befolkningen i Nord-Norge, nemlig ti prosent. I tillegg ønsket de blant annet et nært samarbeid med det samiske spesialistmiljøet i Karasjok. Planen ble lagt i en skuff og aldri realisert. Det siste forslaget er i ferd med å ta form med revideringen av legestudiet ved UiT og utplassering av studenter til Finnmark femte og sjette studieår.

Helsearbeidere mangler kunnskap

Flere unge helsearbeidere forteller om frustrasjon og mangel på kunnskap i møte med samiske pasienter og spesielt med pasienter som ikke behersker norsk godt.  Dette gjelder den eldste og yngste delen av befolkningen. Også samiske pasienter opplever kommunikasjonsproblemer og misforståelser i møte med ikke-samiske helsearbeidere.

Manglende elementære kunnskaper om samisk samfunn, kultur, levesett og ikke minst sykdomsforståelse, skaper barrierer mellom pasient og helsepersonell.

Bakgrunnen for etableringen av de samiske helsetilbudene slik som ved Samisk nasjonalt kompetansesenter − psykisk helsevern og rus (SANKS) og Spesialistlegesenteret i Karasjok, har tatt utgangspunkt i samiske pasienters negative erfaringer med det norske helsevesenet, men også den lovfestede retten til helsetjenester på eget språk og kultur som samene har. Få ikke-samiske helsearbeidere har nok kunnskap om hva disse rettighetene innebærer, slik som tolketjeneste, informasjon på samisk osv.

Andre land er bedre

Internasjonalt har flere helsevitenskapelige fakultet utviklet gode studieprogram i urfolksmedisin for flere typer helsefagutdanninger.

I 2002 gikk for eksempel dekanene ved alle medisinske fakultet i Australia sammen i et prosjekt for en felles studieplan i urfolkshelse. Prosjektets formål var å videreutvikle innholdet i den eksisterende undervisningen i urfolkshelse for medisinerutdanningene, skape et nasjonalt enhetlig studieopplegg og etablere et nettverk av undervisere i urfolkshelse. Lignende prosesser fant sted i New Zealand, og i 2005 gikk disse to landenes medisinske fakultet sammen i The Leaders in Indigenous Medical Education (The LIME Network). University of Auckland på New Zealand har for eksempel en enhet med mellom 40 og 50 ansatte med ansvar for forskning og undervisning i Maori Health. Alle forelesere både innen basalfag og klinikk må skoleres innen temaet, og entusiasmen er stor. Fakultetets undervisning er akkreditert og evalueres hvert femte år av helse- og utdanningsmyndighetene.

I Canada har blant annet Universitè Lavalle i Quebec utviklet moduler for fjernlæring for alle helseprofesjoner med spesielle programmer for helseforskning og helseutdanning for urfolk i sitt område. Ved University of Minnesota Medical School, Duluth Campus, rekrutteres urfolksstudenter fra hele USA til en urfolksfokusert medisinerutdanning. Undervisningen har både et kvalifiseringskurs før opptak til medisinstudiet og undervisning som tar utgangspunkt i urfolkenes historie.

Vi trenger et samisk kunnskapsløft i helsefagutdanningene

Dagens undervisning i samisk helse ved UiT kan betegnes som tilfeldig, sparsom og avhengig av hva den enkelte underviser bringer til torgs. Det eksisterer ingen helhetlig undervisningsplan i samisk helse for noen av helsefagene. Det er også varierende i hvor stor grad de enkelte foreleserne føler seg kompetent til å undervise i samiske tema.

Det er derfor behov for en overordnet plan for omfang og innhold i undervisningen i urfolksmedisin og samisk helse som sikrer at alle studenter og lærere har fått grunnleggende opplæring.

På den måten kan UiT og Det helsevitenskapelige fakultet bidra til en trygg helsetjeneste også for den samiske befolkningen.

Undervisning i samiske tema må pågå fra studiets første til siste år.  Et bærende prinsipp bør være at samisk helse og urfolksmedisin integreres og aktualiseres i alle fag. Og at spirallæring* tilstrebes. Samiske tema bør være alternativ ved bachelor- og masteroppgaver og for forskerlinjestudenter. Studentundervisning i samiske områder bør være tilgjengelig fra de første praksisperiodene gjennom nært partnerskap og samarbeid med samiske kommuner og helsetjeneste.

UiTs og Helsefaks strategiplan ”Framtida blir hva vi gjør den til!” fremhever målet om å være internasjonalt ledende innen helse, velferd og livskvalitet. Her vil et globalt fokus på urfolkshelse passe godt inn. Utveksling med internasjonale universitet i urfolkshelse bør revitaliseres og utvides.

Utvikling og gjennomføring av en vellykket undervisningsplan i samisk helse og urfolksmedisin krever flere klinikere og forskere med kompetanse i samisk helse og språk. Flere helsefagstudenter med god kompetanse i samisk helse og kultur vil i neste omgang bidra til mer og bedre samisk helseforskning, et bedre samisk helsetilbud og ikke minst undervisning som tar utgangspunkt i det UiT er, et arktisk universitet. 6. februar i år kan være startskuddet for et samisk kunnskapsløft.

Lihkku Sámi Albmotbeivviin!

*Spirallæring vil si at du kommer tilbake til samme tema i undervisningen flere ganger, men på et høyere faglig nivå hver gang.

Relaterte lenker:

Ny studieplan – hvor står vi?

Ny revidert studieplan i medisin ved UiT

Utplassering av studenter til Finnmark femte og sjette studieår

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Skrevet av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø
Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.
Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.
Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull
I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi
I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.
Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.
Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning. Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Da klokka klang – hvem stod igjen og hang?

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania,  Stian Lydersen og  Siv Kvernmo ved UiT.

Drop-out, frafall eller bortfall i videregående skole – mange navn på en og samme floke.

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Sjokkrapporten «Skolekvalitet i videregående utdanning» må få varsellysene til å blinke!
Den kom ut i april 2016 fra Senter for økonomisk forskning (SØF), basert på et bestillingsverk fra Torbjørn Røe Isaksen og Kunnskaps- departementet.

SØF, ved Torberg Falch, Simon Bensnes og Bjarne Strøm, gikk bredt ut for å vurdere skolekvaliteten ved de enkelte videregående skolene. Noe av det som ble undersøkt var hvor mange elever som kom gjennom på normert tid (3 år), gjennomstrømningstid (fullført videregående opplæring innen fem år etter avsluttet grunnskole) og skolekarakterer. Laveste score var 1.0 og høyeste score 6.0.

Samtlige videregående skoler i Finnmark fylke ble karaktersatt på ett-tallet. Rapporten kom samtidig som vi analyserte data knyttet til skolefrafall i videregående skole i Nord-Norge.

Vi har fulgt 3700 ungdommer

I Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge fra 2003-2005 ble nærmere 5000 10.klassinger spurt om deres utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og betydning av familie, venner og lærere. Ungdommene svarte også på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Rundt 3700 av ungdommene tillot at vi fulgte dem videre i livet, noe vi gjorde ved bruk av registerdata fra norsk utdanningsdatabase. Vi ønsket å finne ut hvor mange ungdommer som droppet ut av videregående skole i Nord-Norge i 2008 til 2010, men også hva som var årsaken.

Vi var interessert i å finne ut hva som kjennetegnet ungdom som droppet ut, og like mye hvem som klarte å gjennomføre videregående skole i løpet av 5 år (som er definisjonen på fullføring i Norge).

Ikke forskjell på jenter og gutter

Vi fant ut at like mange jenter og gutter droppet ut av videregående skole. Dette overrasket oss, fordi på landsbasis og i andre sammenlignbare land (OECD-land) er det guttene som i størst grad faller fra.

Vi fant også tendenser til at ungdom med samisk bakgrunn droppet ut i enda større grad enn ikke-samisk ungdom. Frafallet var 36 % av ikke-samisk ungdom, sammenlignet med 41% av samisk ungdom.

Minst like interessant er de forskjellige faktorer som bidrar til at jenter og gutter ramlet ut av videregående skole. Risikofaktorene for jentene var venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner, mens for gutter var bosted viktigst. Gutter bosatt i Finnmark fylke hadde det største frafallet. Gutter som bodde hjemmefra, og gutter som rapporterte vansker med å takle hverdagslivet utfordringer pga. psykiske vansker, hadde forhøyet risiko til å droppe ut av skolen. Uten oppfølging fra familie kan det være vanskelig for dem å håndtere døgnrytme og søvn, lekselesing, vennskap og fritidsaktiviteter. Dette kan påvirke gjennomføringsgrad i videregående skole.

Et positivt funn fra studien er at ungdommer som rapporterte lese- og skrivevansker gjennomfører videregående skole i like stor grad som de som ikke har disse læremessige utfordringene. Skolekarakterer fra ungdomsskolen viser seg også å ha mindre betydning enn hva man finner i andre studier.

Skolehelsetjenesten må prioriteres

Studien vår viser at ungdom, uavhengig av kjønn, behøver oppfølging. Å styrke helse- og sosialtjenestene for skolelever, spesielt for borteboende skoleelever, er å anbefale. Lett tilgjengelige tjenester som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, der ungdom uten henvisning kan snakke med trygge voksne, må prioriteres. Videre vil et slikt lavterskeltilbud, som må være der ungdommene befinner seg, kunne bistå dem med psykiske plager og lidelser.

Ungdommene trenger å få muligheten til å snakke med kompetente fagfolk og evt. bli henvist til spesialisthelsetjenesten før de kommer så langt at de velger bort videregående skole. Både hjem og skole må engasjeres, ikke minst nå med den nye fraværsgrenseordningen. For ungdom som må flytte hjemmefra for å gjennomføre videregående utdanning, bør bemannede internat og vertsfamilier være mer tilgjengelig, og tilgang på fritidsaktiviteter i regi av skolen.

Økende skolefrafall

Oppdaterte tall fra Statistisk sentralbyrå for perioden fra 2010 til 2015 viser at frafall i videregående skole har gått ned blant jenter både i Nordland og Troms (Troms: 24% frafall og Nordland: 29% frafall). For guttene i Finnmark, viser tallene at kun 46% gjennomfører videregående skolegang, altså et sterkt økende skolefrafall (Finnmark: 54% frafall blant gutter og i Troms 41% og i Nordland 39%).

Det er en stø kurs mot et fortsatt massivt tap av fremtidig kompetanse, som kunne vært rekruttert til ulike næringer i eget hjemfylke. Det er snakk om noen hundre enkeltpersoner, og det bør være i alles interesse å sette inn virksomme tiltak som gjør at ungdommene greier å gjennomføre hensiktsmessig skolegang.

 

For å lese mer om studien:

 

Bania, Elisabeth Valmyr, Lydersen Stian & Kvernmo Siv.

Non-completion of upper secondary school among female and male young people in an Arctic sociocultural context; The NAAHS study.

BMC Public Health 16:960 DOI 10.1186/s12889-016-3644-2 (2016)

 

Rapporten det henvises til:

Falch, T., Bensnes, S., & Strøm, B. Skolekvalitet i videregående utdanning. SØF-rapport nr. 01/16.

Putting health into place – perspectives from The Innovative Learning Institute

Students from arctic universities

Students from the arctic universities participated in the conference.
Photo by Mari Wollf Skaalvik

Distributed nursing education is essential for a good health care service in rural and remote areas. Together with cultural competence the health care needs of first nation people can be met.

By: Mari Wolff Skaalvik, assistant professor at UiT The Arctic University of Norway

This is the conclusion after meetings in Saskatoon, Canada, with educators, students and health care professionals from the arctic region at the conference the Innovative Learning Institute.

The program was varied and included greetings from government, lectures from health care providers, discussions and visits to other teaching facilities.

The importance of putting health into place for northern Indigenous people, was highlighted in an address by newly elected prime minister of Canada; Justin P.J. Trudeau.

True to some of the tools used in distributed education, the Minister responsible for Rural and Remote Health greeted the participants “on line” when he appreciated the role nurses play on the health care team.

UiT method presented

Lecturers included Dr. Edward Hauck, who talked about “The High Risk Foot: Recognizing, Treating and Referring”, Dr. Ken Coates on “Innovations to Advance Education in Support of Northern Development”.

UiT lecturer Catrine Buck-Jensen presented the use of online discussion boards as part of supervision for clinical placements. Catrine’s work impressed the audience, as it allows for high quality feedback over great distances, without wasting precious time.

The decentralised nursing education were highlighted in a presentation by Bente Nordby, and I talked about the impact of nursing competence for Sami health and wellbeing.

Host 2017

The students who participated got to travel around to see how education in rural and remote areas in Canada works. Among other activities they participated in a discussion on health and client services in Lac La Ronge Indian Band.

In between posts on the program there was time for everybody to get to know each other and I am sure that the participating students will constitute a network in their future as registered nurses in Canada, Greenland, Finland, Iceland and Norway.

Next summer UiT The Arctic University of Norway is hosting The Innovative Learning Institute.

We are looking forward to it!

Derfor er vi stolte av vår tannlegeutdanning!

Tannlegestudenter

Til høsten starter UiT opp forskerlinje, og tannlegestudentene på 2.året synes forskning kombinert med studier høres spennende ut. Fra høyre: Eveline Røberg, Tiril Colberg Evensen og Carolilne W. R. Hagelien. Foto: Elisabeth Øvreberg

Skrevet av: Claes-Göran Crossner, leder for Institutt for klinisk odontologi, UiT.

Tannlegeutdanningen ved UiT startet opp for å utdanne tannleger til Nord-Norge. Dette har blitt en suksess, men vi har mye mer å være stolte av.

Vi kan jo begynne med at våre studenter har en omfattende praksis i pasientbehandling før de er uteksaminert. Faktisk så omfatter tannlegeutdanningen vår mer enn 2500 timer i praksis med pasienter. Vi har en egen tannklinikk som tar inn ekte pasienter. Pasienter som våre studenter får behandle og kommunisere med.

Dessuten har våre studenter 28 ukers eksternpraksis, noe som er i tråd med Kunnskapsdepartementets ønske om at utdanninger innen helsesektoren skal utføres i den kliniske virkeligheten.

Til sammenligning har tannlegestudentene i Bergen og Oslo kun tre/fire uker eksternpraksis.

Men det er ikke bare vi som mener at utdanningen vår er god, for ifølge NOKUTs studiebarometer får tannpleier- og tannlegeutdanningen i Tromsø høyere ranking enn øvrige norske odontologiske utdanninger. Det er stas.

Strekker oss lenger

Men vi gir oss ikke med å være nasjonalt bra innen grunnutdanningen, for i år starter vi opp forskerlinje i odontologi (for mer informasjon se separat blogginnlegg). Dette er unikt, for det er kun UiB som har et lignende tilbud til sine tannlegestudenter.

Vi i Tromsø starter i liten skala allerede til høsten, men i de kommende årene håper vi at ti prosent av tannlegestudentene våre vil gjennomføre forskerlinjen.

Forskerlinje vil gi et betydelig løft, for i tillegg til å forbedre pasientbehandlingen i framtiden, vil tannleger med forskningskompetanse styrke nyrekruttering til forskning i odontologiutdanning.

Stadig flere studenter er engasjert i forskningsaktiviteter, men generelt sett har noen studenter en oppfatning av at forskning er «skremmende». Derfor håper vi at vår forskerlinje vil bidra til å styrke studenters forståelse av faget, styrke deres kritisk tenkning og gi motivasjon for videre faglig utvikling etter at de er ferdig utdannet. Dette gjøres ved at vi involverer våre studenter i forskningsaktiviteter innen både grunnforskning og klinisk anvendt forskning.

Vi kriger mot antibiotikaresistens

I dag har vi flere forskningsgrupper som driver med viktig forskning vi er stolte av. Vi har for eksempel en nyetablert grunnforskning der vi ser på problemet med antibiotikaresistens – et av samfunnets store trusler når det kommer til helse.

Antibiotikaresistens hos orale bakterier har blitt et økende klinisk problem de siste årene.
Nesten åtte prosent av antibiotikabruken i Norge kommer fra resepter fra tannleger. Det er derfor viktig at våre studenter tar aktivt del i forskningsaktiviteter som fokuserer på dette problemet.

Fra 2016 gjennomfører tredjeårs tannlegestudenter en masteroppgave i laboratorieforsøk som fokuserer på genetiske elementer med henhold til antibiotikaresistens. Prosjektet innebærer at våre studenter blir bevisstgjort om, og tar aktiv rolle i, den globale «krigen» mot antibiotikaresistens hos bakterier. Dette er viktig. Vi tar ansvar.

Det er vi stolte av.

Videreutdanning til samfunnets beste

Studentene våre er morgendagens helsearbeidere, og kronikkforfatter synes det er trist at studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men at arbeidsgiver ikke verdsetter og etterspør kompetansen de har fått. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Studentene våre er morgendagens helsearbeidere, og kronikkforfatter synes det er trist at studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men at arbeidsgiver ikke verdsetter og etterspør kompetansen de har fått. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Skrevet av prodekan utdanning ved Helsefak, Geir F. Lorem

Vi er med på det største utdanningsløftet på flere tiår gjennom at helse- og sosialfaglige videreutdanninger skal tilbys på masternivå. Ikke bare kombinerer vi klinisk praksis med forskningsbasert utdanning – vi har også betydelig erfaring med hvordan dette kan gjøres.

En god kopling mellom utdanning og forskning er viktig både ut fra studentenes, de faglige ansattes, institusjonenes og samfunnets behov. Stortingsmelding 18 (2014-15) krever at utdanningene skal være relevante for arbeidslivet, og UiTs strategi mot 2020 fremhever at vi skal tilby forskningsbaserte utdanninger med kvalitet på høyt internasjonalt nivå.

Våre utdanninger innebærer ikke bare en utdanning som er forankret i forskningens prinsipper, metoder og grunnleggende verdier, men den krever også et fokus på å gjøre studentene kvalifisert for forskning og fagutvikling.

Utdanningene våre skal ha et masternivå

Ved innføringen av kvalitetsreformen fikk vi et tydelig utdanningsløp som går via bachelor, master og phd, men videreutdanningene innen helse- og omsorgsfag havnet i et slags ingenmannsland mellom bachelor og masterutdanning. Det er ikke gitt at et videreutdannings­kurs skal ha masternivå, men ved UiT skal det være det. Årsaken er at videre- og etterutdanning har stor samfunnsbetydning gjennom å utdanne nye jordmødre, helsesøstre, spesialsykepleiere, miljøterapeuter osv.

Vi har ikke bare utviklet en modell for hvordan utdanningene våre kan kombinere klinisk praksis med forskningsbasering – vi begynner etter hvert å få en betydelig erfaring med hvordan dette kan gjøres.

Ser ikke arbeidsgiver verdien i kompetansen?

Studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men de har blandede erfaringer om arbeidsgiver verdsetter og etterspør kompetansen de har fått

Dette er trist, for vi ser på studentenes kompetanse som en viktig ressurs i arbeidslivet. Masteroppgavene de skriver har nemlig stor verdi for praksisfeltet. De skriver om alt fra pasientsikkerhet, til kvalitet i tjenestetilbudet, så hvorfor aktiveres ikke studentene i større grad i prosjekt som har betydning for kvalitetssikring, fagutvikling og evaluering av tjenestetilbud?

I en kronikk kalt «Overutdanningsmyten», stiller Heggen og Vøllestad spørsmål om det kanskje er slik at arbeidsgiver ikke forstår hvordan kompetansen kan verdsettes og brukes. De mener det like gjerne kan være et ledelsesproblem, som et overutdanningsproblem.

Til syvende og sist bunner det hele ned i spørsmålet om hva slags helsearbeidere du selv ønsker å bli møtt av som pasient eller pårørende. For mitt vedkommende er jeg sikker. Jeg ønsker dyktige klinikere som kan sitt fag, og som dermed kan vurdere forskning og fagutvikling innen eget felt – og det er den helsearbeideren vi utdanner.

 

Omfattende studietilbud

Vår første studieretningen med kliniske emner var Klinisk nevrologisk fysioterapi. Utdanningen ble startet opp som et pilotprosjekt i 2007 og ble inkludert fra høst 2012 som en permanent fulltids utdanning ved UiT. Studiet har hatt stor søkermasse, meget høy gjennomføringsgrad, og fyller et behov for kompetanse innen helsevesenet og akademia.

Etter fusjonen mellom UiT og den tidligere høgskolen i Tromsø, fikk vi jordmorfag, helsesøsterfag, aldring og eldreomsorg, psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi og psykisk helse. Gjennom campus Hammerfest har vi tilbud i distriktssykepleie, mens Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Nord (RKBU Nord) tilbyr master i barnevern samt en rekke kurs innen miljøterapi, kognitiv adferdsterapi og barnevernfaglig veiledning.

Gjennom campus Harstad og Narvik utvides tilbudet ytterligere. I tillegg jobber vi med å kunne tilby et mastertilbud for jordmorfag, anestesisykepleie, barnesykepleie, intensivsykepleie, kreftsykepleie og operasjonssykepleie.

Pasienten som samarbeidspartner

Våre studenter skal ikke bare jobbe sammen for pasienten, men sammen med pasienten. Slikt kan det bli fremragende utdanning av.

Skrevet av Nanna Hauksdottir, leder tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS

På Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet har vi lenge hatt fokus på tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS), og vi har faktisk unike forutsetninger for å få det til. Vi er de eneste i Norge som har 13 ulike helseprofesjonsutdanninger under samme tak, vi har etablert samarbeid med de sosialfaglige utdanningene på campus Alta, og vi har en entusiastisk gjeng med både faglig og administrativt ansatte som brenner for å få dette til. En enda bedre, mer praksisrettet og relevant utdanning er målet, og veien går via innovasjon i læringsformer.

Planen er å ha ferdig en langsgående plan for TPS på fakultetet innen utgangen av 2017. Planen skal sikre at alle våre helseprofesjonsstudenter skal ha gjennomgått et felles emne i første studieår og en videreføring med tverrprofesjonelle møter med pasienter i klinisk praksis senere i studieforløpet. Flere piloter er utprøvd der studenter i tverrprofesjonelle grupper møter pasienter. Målet er at de skal lære å forstå og møte pasientens problematikk i en bredere sammenheng.

[vimeo]https://vimeo.com/78530873[/vimeo]

«Steike gode rapporter»

Et samarbeidsprosjekt gjennomført i to Troms-kommuner viste at studenter (ergoterapeut, fysioterapeut, lege og sykepleier) ikke bare lærte om hverandres profesjon ved å jobbe sammen rundt felles pasienter, de lærte også mer om sitt eget fagområde. Ikke minst ble pasientens problemer synliggjort på en ny måte når de undersøkte sammen og delte sine vurderinger med hverandre. For helsetjenesten ble det en ny opplevelse å få en felles rapport om pasienten, og ikke fire ulike én-profesjonelle sluttrapporter. Ny innsikt ble vunnet ved å se pasientens problemer i et felles lys og studentenes fellesrapporter ble av helsepersonellet beskrevet som «steike gode», til og med så gode at man vurderer å endre praksis i kommunene tilsvarende. [1]

Studentene evaluerer samarbeidspilotene nærmest entydig positivt; de er begeistret for denne muligheten til å lære hvordan de kan bruke egen og hverandres kompetanse sammen for å kunne hjelpe pasientene på beste måte. Det fremtidige mål er å trekke pasienten tettere inn i samarbeidet.

Pasientene skal ikke bare være «i sentrum», de skal være aktive samarbeidspartnere.

Les også: Pasientens helsetjeneste – utdanningenes ansvar

En komplisert øvelse

Det er en komplisert øvelse å få til TPS. En stor del av det skal skje i praksis, og praksis innebærer et planmessig og godt organisert samarbeid med kommuner i Nordland, Troms og Finnmark og hele Helse Nord. Alle våre helseprofesjonsutdanninger er inkludert i tillegg til de sosialfaglige utdanninger i Alta og Harstad. Samarbeidsarenaen er svær.

I tillegg skal det forskes. Vi må vite om de tiltakene som settes i gang faktisk virker. Samarbeider våre ferdigutdannede kandidater bedre når de kommer ut i virkelighetens verden? Og gir det helsegevinst for pasientene? Det skal vi få svar på, og det skal gi grunnlag for det videre arbeid med TPS på Helsefak.

Vi har gjort oss verdifulle erfaringer over flere år og mener at vi nå er klare for å ta neste skritt. Helsefak søker om status som Senter for fremragende utdanning (SFU) for å få rammevilkår for å utvikle satsingen videre. Vi er klare for fortsatt å være en motor for utvikling av tverrprofesjonell samarbeidslæring i Norge, til beste for utdanningen, for helsetjenesten og ikke minst for pasientene.

[1] Ytreberg B., Norbye B. og Linaker I.(2015) «Tverrprofesjonell samarbeidslæring i helsefaglig praksis» . Fysioterapeuten vol 10 (32-33).

Den grenseløse utdanninga

Skrevet av Inger Marie Holm, studieleder/førsteamanuensis ved Institutt for helse- og omsorgsfag

Hvordan kan vi tilpasse oss skiftende trender innen teknologi og innovasjon i utdanningsfeltet? Kan idéer om å utdanne for framtida minne oss på at utdanningsfeltet er i kontinuerlig endring, og gi oss noe å sikte etter?

MOOC-plattformer

Plattformer for MOOC.
Bilde: Tore Høgås, Helsekompetanse.no

Studiet Master i sykepleie jobber for en utdanning der vi kan samarbeide med regionale, nasjonale og internasjonale fagmiljø for å utvikle sykepleieres kunnskap. Emnet «Nursing Traditions and History in Europe» skal derfor tilbys som en MOOC i 2017, og være åpent, fleksibelt, på engelsk og på nett. Faget er innovativ, kreativ og teknologisk design tilpasset alle typer mobile enheter, og ikke minst tilpasset alle typer studenter. Når vi jobber med emnedesign ser vi for oss studentene som aktive, ambisiøse kvinner og menn som er mye på farten, og som ønsker å tilegne seg ny kunnskap på en effektiv og lett tilgjengelig måte. Og da må studiet være tilgjengelig gjennom mobil og nettbrettapplikasjoner.

Fra desentralisert sykepleieutdanning til MOOC

Muligheten for kunnskapsdeling på tvers av kommunegrenser ble allerede etablert med desentralisert sykepleieutdanning for 26 år siden. Studiet har bidratt til at en del av de mindre kommunene har hatt tilgang til kvalifisert arbeidskraft og har styrket utdanningsnivået for distrikstssykepleiere.

Fra 2013 fikk sykepleiere i Troms et nytt tilbud om å øke sin faglige innsikt gjennom masterstudiet i sykepleie som startet opp i 2013. Masteren har tatt sikte på å etablere seg som en innovativ og kreativ bidragsyter i utdanningsfeltet, der fagmiljøet har jobbet kontinuerlig og målrettet mot å tilby master i sykepleie som et fleksibelt studieløp. Utgangspunktet er en eCampus-modell tilpasset studenter bosatt i distrikts-Troms.

Prosjektet «Sykepleie går aMOOC» skal opprette ti studiepoeng med sykepleiehistorie. Prosjektet er et resultat av samarbeid med Helsekompetanse, avdeling for Innovasjon og implementering ved Universitetssykehuset Nord Norge, og UiT Norges arktiske universitet. Det har fått midler fra Norgesuniversitetet for å utvikle en MOOCen (Massive Open Online Course) i «Nursing Traditions and History in Europe».

Både RESULT ved UiT og Senter for IKT i utdanningen bidrar til prosjektets utvikling.

Hva skal vi med en MOOC i sykepleiehistorie?

Mobilbruk i undergrunnen

Mobilbruk i undergrunnen.
Bilde: Jan-Thore Lockertsen, UiT

Sykepleie er den største yrkesgruppa i helsesektoren og behovet for sykepleiere vil øke de neste tiårene.  Som et ledd i gjennomføringen av Samhandlingsreformen (Stortingsmelding nr.47), er det et stort behov for å styrke sykepleiernes kompetanse innenfor en rekke områder.  I dagens helsevesen foregår fagutøvelse i nær samhandling på tvers av både profesjoner og nivå.  For å forstå utfordringene som dagens helsevesen representerer, er kunnskap om helsevesenets historie og framvekst av sykepleiefagets utvikling og endring av særlig betydning.

Faglært sykepleie har en over 150-årig lang tradisjon i Norge, og fra 1600-tallet i deler av Europa.  Kunnskap om sykepleietradisjon og historie viser at sykepleie har gitt et viktig bidrag til befolkningens vekst, statens makt og styrket folkets velstand.  Kunnskap om den internasjonale, nasjonale, regionale og lokale sykepleiehistorien vil være avgjørende for å forstå nye helseutfordringer både i en norsk og en internasjonal kontekst. En verdifull effekt med MOOCen, er at et omfattende europeisk forskningsnettverket i sykepleiehistorie samarbeider om både å dele kunnskap og å utvikle ny kunnskap på tvers av landegrenser. Resultatet er en felles MOOC som kan komme alle som ønsker å tilegne seg mer kunnskap i sykepleiehistorie til gode.

Fleksibel læring

MOOCen «Nursing Traditions and History in Europe» er et eksempel på hvordan emner kan fleksibiliseres og tilpasses den enkelte student; ikke bare over landegrenser, men også over kommunegrenser og fylkesgrenser. I vårt nyfusjonerte universitet ønsker vi å nå alle med vår verdifulle kompetanse, og vi ønsker å dele vår kunnskap med mange. Gjennom nytenking, innovasjon, fagkompetanse, erfaring, kreativitet, pedagogisk refleksjon, samarbeid, fleksibilitet, teknologi og pedagogisk design vil vi kunne være et fakultet som forsker og utdanner for framtida.

Referanser:

MatematikkMooc 

Nettsted prosjekt “Nursing runs amooc”

Norgesuniversitetet

Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi (RESULT)

Senter for IKT i utdanningen

Stortingsmelding nr.47 (2008-2009) Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid (pdf)

Strategiplan for det helsevitenskapelige fakultet 2020

Universitetssykehuset Nord Norge, Helsekompetanse, avdeling for Innovasjon og implementering

Endelig lanserer vi Forskerlinje i odontologi!

Skrevet av: førsteamanuensis Mohammed Al-Haroni, faglig leder for forskerlinjen i odontologi, og Laila Berg Nilsen, rådgiver i forskningsadministrasjonen, IKO

Linda Stein, tannhelse, hovedbilder

 “Tannleger med forskningskompetanse er en forutsetning for å kunne gi forskningsbasert undervisning av tannhelsepersonell – noe som øker kvaliteten på tannhelsetjenesten.” Her med PhD-stipendiat Linda Stein. Foto: Elisabeth Øvreberg

Til nå er det kun medisinerstudenter som har hatt denne unike muligheten, men nå kan vi ved UiT endelig tilby tannlegestudentene våre en eksklusiv Forskerlinje.

Kort fortalt er Forskerlinjen er et unikt tilbud til våre tannlegestudenter som ønsker å fordype seg innenfor odontologi. Som student får du en organisert forskeropplæring, og du utfører egen forskningsaktivitet som kan være starten på din Ph.D-grad.

Studiet er faktisk så omfattende at du vil få dekket kravene til formell forskeropplæring innenfor Ph.D.-programmet, og du har dermed muligheten for et avkortet Ph.D.-løp.

Du blir del av et forskningsmiljø

Som student gir vi deg en veileder, og du tas inn i et forskningsmiljø som bidrar med støtte under utdanningen din. Du vil også kunne videreføre forskningskompetansen du oppnår underveis i arbeidet med masteroppgaven.

Studiet utgjør 120 studiepoeng ut over integrert master i odontologi (tannlegeutdanning). Tilbudet er fortrinnsvis til studenter som går andre året på tannlegestudiet.

Og husk, vi tar kun opp 2 plasser hvert år. Fristen for å søke er 1. mars.

Hvorfor Forskerlinje ved UiT?

Vår Forskerlinje i odontologi starter opp høsten 2016. Det er vi stolte av, for til nå er det kun Universitetet i Bergen som har hatt dette unike tilbudet for sine tannlegestudenter.

Tilbakemeldingen fra disse studentene er gode, og de som har fullført forteller at de nå har gode forutsetninger for å forstå yrket sitt på en annen måte enn gjennom vanlig masterstudie.

Slike tilbakemeldinger er verdifulle for oss, og vi ved UiT ser behovet for å styrke forskerkompetansen innenfor odontologi i Nord-Norge. Tannleger med forskningskompetanse er en forutsetning for å kunne gi forskningsbasert undervisning av tannhelsepersonell – noe som øker kvaliteten på tannhelsetjenesten.

Forskerlinjen i odontologi mottar prosjektmidler fra Troms Fylkeskommune.

Får besøk fra Universitetet i Bergen

Vårt institutt (Institutt for klinisk odontologi) arrangerer egen Forskningsdag for tannlegestudentene 2. året. Det vil si at den 3.februar vil vi informere om Forskerlinjen, og vi er veldig glade for at forskerlinjestudenter i odontologi fra Bergen deltar for å dele sine erfaringer. Også professor Kamal Mustafa kommer fra Universitetet i Bergen for å gi studentene et inspirerende innlegg om forskning.

Vi vil i tillegg gi studentene et innblikk i våre tre forskningsgrupper: Biomaterialer i odontologi og medisin, Kommunikasjon, atferd og samfunnsodontologi, og Endodontology and Molecular Oral Microbiology (EMOM), og forskningen som utføres.

Vi gleder oss!

Les alt om Forskerlinjaen vår her

Første odontologistudent har fullført forskerlinjen: http://www.uib.no/aktuelt/90922/f%C3%B8rste-odontologistudent-har-fullf%C3%B8rt-forskerlinjen (UiB)

 

Hva påvirker ungdommens utdanningsplaner?

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania  og Siv Kvernmo, UiT

Fylkeslegen i Finnmark uttale på konferansen “Ung fremtidshelse i nord” i 2013 at ungdommers frafall i videregående skole er den største helseutfordringen i fylket. Denne utfordringen er ikke Finnmark alene om. Nord-Norge er interessant av mange årsaker på grunn av store avstander, spredt bebyggelse, sin etniske sammensetning med samisk, norsk og kvensk befolkning, og en særegen religiøs retning, nemlig læstadianismen.

Vi ønsket å undersøke hva som påvirker og kjennetegner ungdommers utdanningsplaner.

I denne studien, NAAHS (Norwegian Arctic Adolescent Health Study) fra 2003-2005, spurte vi nesten 5000 nordnorske 10. klassinger om blant annet utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og hvilken betydning familie, venner og lærere har. Ungdommene svarte på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Får ikke støtte fra venner

Ungdom som hadde planer om en lang akademisk utdannelse, eller yrkesfaglige utdanningsplaner, opplevde mindre støtte fra venner. De opplevde derimot mer mobbing, ensomhet og mindre kontakt, enn ungdom som planla en kortere akademisk utdanning.

Den svake støtten kan forstås ved venners krav om likhet og det å ikke stikke seg ut.

Et positivt funn er at de samme ungdom som ønsker utdanning av lang akademisk/yrkesfaglig utdanning opplever at foreldrene støtter dem i deres utdanningsplaner.

Jentene ønsker akademisk utdanning

Som i mange andre studier fant vi at skolekarakterer og utdanningsplaner henger sammen. Ungdommer med gode karakterer planlegger akademisk utdanning, og jo bedre karaktersnitt, jo høyere utdanning. Ungdom med lavt karaktersnitt sikter mot yrkesfag.

Jenter har jevnt over høyere akademiske utdanningsplaner, mens gutter oppgir mer yrkesfaglige utdanningsplaner.

Ungdommer med emosjonelle vansker (angst, depresjon) synes å avgrense sine utdanningsønsker ved å planlegge kortere utdanningsløp, mens de med lite vansker hadde høye akademiske utdanningsplaner.

Mange uten utdanningsønsker

Vi fant også at en fjerdedel av 15-16 åringene ikke hadde noen bestemte utdanningsønsker, selv om de hverken hadde dårligere karakterer, mindre støtte fra omgivelsene eller hadde  mer vansker enn de som hadde klare planer.

Ungdomstiden er en periode i livet hvor ungdom både skal bli kjent med seg selv og ta viktige valg for fremtiden. Utdanning er et av disse.

Denne studien har vist at ungdommens utdanningsmotivasjon og ønsker henger sammen med deres forhold til venner, foreldre, skoleprestasjoner og psykiske helse.

Det er derfor viktig at familie, skole og behandlere støtter ungdom, både med å håndtere vanskene sine og ved å gi dem den støtten de ikke får fra jevnaldrende. Dette kan bidra til at ungdom kan velge utdanning ut fra egen motivasjon og ønske.