Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte  i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av Elin Damsgård, Førsteamanuensis Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser:

Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

 

Interprofessional Education ved University of Otago, New Zealand

Skrevet av Bente Norbye, dosent, desentralisert sykepleierutdanning, Institutt for helse- og omsorgsfag

Utdanningsterminen på New Zealand har vært et studie i tverrfaglig helseutdanning og en observasjon av kulturforståelse i praksis.

Bilde: www.colourbox.com

Som gjest ved Department of Primary Healt Care & General Practiceved campus Wellington, har jeg fått ta del i deres tverrfaglige satsing. Spesielt interessant var det å få delta i programmet med tverrfaglig praksis i rurale strøk, der helseutfordringene er størst. Jeg har i møte med studenter, veiledere og helsepersonell, lærere og forskere fått innblikk i hvordan de sammen jobber for en ny og forbedret helsetjeneste.

Interprofessional Education

Å ta del i et annet universitets utdanning speiler på mange måter våre egne utfordringer. Tverrfaglig samarbeid i utdanning er ikke enkelt å få til – mange timeplaner, mange utdanningsfelt, studiepoeng og ulike typer praksisfelt skal jobbe mot nye samarbeidsformer, i en tid der vi opplever endring og krav på mange plan. Men troen på at dette er veien å gå er styrket etter utdanningsterminen. Vi må tilrettelegge for at våre studenter kan få ta del i en utdanning som inkluderer samarbeid og samhandling med studenter fra andre helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Da kan studentene lære om hverandres arbeidsfelt og kompetanse, de kan lære sammen om å forstå hva som skal til for å bistå pasienter med langvarige og kompliserte forløp med utgangspunkt i egen utdanning, men i samarbeid med andre. Internasjonal forskning på Interprofessional Education (IPE) og i ulike IPE intervensjoner viser at studentene lærer nye aspekter ved å lære sammen med andre, og jeg har fått tatt del i dette i min utdanningstermin på nye måter.

Helsepersonell, kulturelle veiledere og lærere ansvarlige for gjennomføringen av IPE samling i Rongopai Marae. Foto: Liam Clayton, The Gisborne Herald.

Maoriene – New Zealands urbefolkning

Ett IPE utdanningsløp ved University of Otago, har vært å knytte praksis mot rurale strøk og med fokus på Maoriene, som kom fra de Polynesiske øyer rundt år 1280. I distriktene Bay of Plenty og Tarãphiti, er over 50% av befolkningen Maorier, og det er her helseutfordringene er mest synlige. I mitt besøk til disse områdene møtte jeg en sykepleieleder på et lite sykehus. Hun hadde en nyoperert pasient som var ferdig behandlet, og som dermed skulle utskrives – problemet var at kvinnen bodde under en bro, ingen egnet plass for ei som er nyoperert. Det var ingen helsetjenester eller sosialtjenester som kunne gi henne tak over hode. Sosiale problemer som arbeidsledighet over generasjoner påvirket også helseutfordringene. Utfordringene ser vi i flere land der urbefolkningen har mistet sin kulturelle tilhørighet, sine verdier og sitt språk. Effekten av imperialismen er synlig og krevende å få reversert.

Her, i disse områdene, får studentgrupper sin tverrfaglig praksis og må, i tillegg til sitt helse og sosialfaglig faglige fokus, lære om Maorienes kultur, verdier og språk.

Marae

Som en del av tverrfaglig praksis og for å lære om Maorienes kultur blir studentene i disse rurale områdene invitert til to dager i en Marae, et hellig hus i Maorienes kultur. Studentene ble ønsket velkommen på Maori vis med sang, taler og ritualer. De fikk en innføring i plassens kulturelle betydning – som er viktig, også i dag. De arbeidet så i tverrfaglige grupper med gitte utfordringer knyttet til langvarige kompliserte helseutfordringer hos urbefolkningen, veiledet av Maori veiledere og ressurspersoner for at tiltakene skulle være «culturally safe and relevant».

Les også denne artikkelen i The Gisborne Herald: Gathering at Rongopai Marae to share health sector learning

Wiremu NiaNia, (Cultural Therapist), presenterte et psykiatrisk helsetilbud som inkluderer samarbeid mellom urbefolkningens tradisjonelle verdier og vestlig behandling.  For å sitere Wiremu; «we will use western treatment, but our values and thinking include our ancestors. We need our ancestors with us to enable us to go forward and not be stuck in the history of the past».

Takk for muligheten

Et fem måneders opphold på New Zealand er over og jeg er mange erfaringer og opplevelser rikere. Jeg har fått nye kollegaer og venner som synes Norge er like eksotisk for dem som New Zealand var for meg. Begge landene er ytterpunkter geografisk sett, og med en befolkning på rundt 5 millioner så har vi og en del likhetstrekk og felles utfordringer. Både University of Otago og UiT jobber for å utvikle og forske på utdanning som sikrer at våre kandidater har kunnskap om å samhandle i team til det beste for pasientene. Jeg ser frem til videre samarbeid med kollegaer hjemme og ved University of Otago og Professor Sue Pullon, senterleder for IPE, kommer på gjenvisitt til UiT allerede i mai i år.

Takk til UiT og Felles Utdanningsutvalg for tildelt utdanningstermin. Det har vært lærerikt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Med hilsen

Bente Norbye

 

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten.  Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!

Studerer oss til pasient

Av Carina Charlotte Jensen, Lisa Pedersen, Rahama Yusuf og Weronicka Hansen.
Utdannet ergoterapeuter fra UiT Norges arktiske universitet.

Foto: www.colourbox.com

Det er et økende problem at studenter får psykisk uhelse av å studere. Hva kan dette skyldes?

Det er skremmende at flere og flere studenter har symptomer på psykiske lidelser. I dagens samfunn innebærer studentrollen i stor grad trang økonomi, ensomhet og forventningspress. Studentene opplever i tillegg manglende støtteapparat når de trenger det som mest.

En studie viser at over 30% av landets studenter sliter med psykisk helse, noe universitetene anser som svært urovekkende.

Undersøkelsen viser at noen av studentene i tillegg har tegn på alvorlige psykiske plager. Flere studier viser også til at trenden ikke bare gjelder norske studenter, men også internasjonale studenter. De siste årene rapporterer flere og flere studenter at de sliter med den psykiske helsen.

Rådgivningstjenesten har ikke nok kapasitet

Psykologtjenestene ved landets universiteter har hatt en markant pågang av studenter som oppsøker rådgivning. De opplyser samtidig at de dessverre ikke har mulighet til å imøtekomme den økende etterspørselen. Studentene som oppsøker rådgivningstjenestene beskriver ofte en konflikt mellom hverdagslivets utfordringer og prestasjonsjaget på utdanningene.

Generasjon prestasjon

Generasjon prestasjon er blitt et begrep som beskriver trenden blant studenter i dag. Ikke bare handler dette om kravet til seg selv, men også krav fra familie, venner, skole, sosiale medier og kultur. Man kan si at prestasjonsjaget også har blitt en kultur hvor man gjerne skal prestere på alle områder av livet.

Studenthverdagen er ofte kjent som en overveldende følelse av å ikke strekke til, som kan gjøre at jaget etter å prestere blir enda større.

Skolehverdagen blir veldig styrende i studentenes liv og gir lite rom til å foreta seg andre aktiviteter i løpet av en dag. Det er viktig for alle mennesker å ha et variert utvalg av hverdagsaktiviteter som både gir mestringsfølelse, tilfredshet og forutsigbarhet. Hverdagens variasjon og balanse kan bli påvirket i negativ retning når man bruker veldig mye tid på skolearbeid.

Forventningspresset er høyt til prestasjoner på skolen, men økonomiske og sosiale forhold spiller også en viktig rolle i studentenes hverdag. Økonomien varierer fra alt mellom kronerulling, til fete lommebøker. Det vil ha innvirkning på det sosiale liv hvor en fredagskveld kan variere fra champagne på byen, til nudler og Netflix i sofakroken. De store variasjonene innenfor både økonomiske og sosiale forhold blir påvirket av faktorer som: Hjemmeboer vs borteboer, om man har jobb ved siden av studiene, sosialt nettverk, alder og hvor godt man er etablert.

Presset fører til drop out

Konsekvensene av høyt forventningspress, trang økonomi og ensomhet i studenthverdagen kan gi psykisk uhelse. Ofte klarer ikke studentene å stå i studenttilværelsen, og dropper dermed ut av studiene.

En annen mye kjent og økende utfordring i samfunnet, er nyutdannede som havner utenfor arbeidslivet.

Allerede før de har klart å etablere seg innenfor arbeidsmarkedet er de utbrente og må sykemeldes.

Trolig kommer dette av den store påkjenningen de har hatt over flere år som student.

Manglende innhold i hverdagen kan komme av disse konsekvensene, og det fører til lite struktur, rutiner og meningsfylte aktiviteter i hverdagen. Dette kan bidra til å utvikle ytterligere psykiske utfordringer. Alle mennesker har behov for at hverdagen er fylt med varierte aktiviteter som gir mening for tilværelsen.

Hvem har ansvaret?

Hvor ligger ansvaret for studentenes psykiske helse? Universitetene som institusjon har ansvar for å ivareta HMS og tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø ved campus. Som tidligere nevnt, er det stor pågang hos rådgivningstjenesten som får bevilgning hos staten. Rådgivningstjenestens tilbud må tilsvare etterspørselen, da de er en viktig bidragsyter til å forebygge utvikling av psykiske symptomer.

Man har også et taust ansvar som medstudent, i likhet med andre sosiale nettverk, om å se og ta vare på sine medmennesker. Dette betyr at det er et delt ansvar for studenters psykiske helse.

Det individuelle ansvaret vil være at man prøver å senke skuldrene og forventningspresset overfor seg selv. Om man opplever vedvarende nedstemthet og eventuelt andre depressive symptomer, bør man ta kontakt med enten venner, familie, medstudenter, universitetet, rådgivningstjenesten, fastlege eller andre hjelpeinstanser.

Det var en gang et samefolk som ville våke over egen helse

Av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder for SAMINOR

I år feirer vi 100 år med samisk samhold og historie. Da passer det fint å løfte samisk helseforskning, og jeg vil gjøre det på samisk vis – i form av en fortelling.

Foto: Vardobaiki samiske senter

I den samiske kulturen er det tradisjon å formidle kunnskap, klokskap og kompetanse gjennom fortellinger, og så kan hver især tolke budskapet – forhåpentlig til beste for samisk helseforskning og det samfunn vi tjener.

«En gang for lenge, lenge sida, faktisk for 200 år sida, så ble den daværende danskekongen bekymra for helsa til det der primitive folket langt mot nord. Som konger gjerne gjorde på den tida, så styrte han over store landområder. Han var faktisk så bekymret for befolkningas helse – tro det eller ei – at han sendte en lege nordover for å holde folk friske.

Han sa; “Reis mot nord, finn ut hvorfor folk ikke leverer skinn nok til å varme min kongelige kropp og fisk nok til å fylle mine kongelige bord.  Jeg mistenker de dør veldig ung og derfor er det mangel på råstoff her i København.»  Joda, det reiste en ung eventyrlysten lege nordover og han sendte brev til kongen. “Folk bor jo i jordhule og de vasker seg aldri – er det rart dem er sjuk og dør.»

Etter hvert – så kjenner dere historia om 1814 og fri fra Danmark, litt fast i Sverige var jo Norge, men det er ei anna historie. Uansett, doktoren ble etterfulgt av nye doktorer. De fortsatte å beskrive helsa i nord i det som ble kalt medisinalberetninger, ja de “Våket over helsa”. Disse doktorene skrev behørig ned i sine medisinalberetninger, hvordan helseforholdene i nord var.

Nå var det jo etter hvert svenskekongen som styrte. Han var bosatt i Stockholm. «Våke over helsa» hadde fremdeles mange formål, men først og fremst var målet å holde folk friske slik at de kunne skaffe råstoff som de trengte lenger sør. Det var også i denne tiden at raseteoriene om “langskalla og kortskalla” intelligens utviklet seg. Folk ble målt i høyde og bredde, spesielt ble hodene målt.

Men, en motstand vokste i befolkningen. «Våke over” ble etter hvert til ei oppvåkning, ei oppvåkning som skjedde over lang tid på mange arenaer. Ikke minst, begynte den her såkalte “kortskalla” rasen å utdanne seg, de ble til egne stemmer som hørtes. Utdanning er ikke noe å kimse av. Utdanning gir kunnskap og kunnskap gir makt.

I denne oppvåkningstiden ble Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening stiftet. De ble virkningsfulle stemmer for urfolket i nord. Unge, sterke, nyutdannede samiske aktivister som løftet det samiske helsefokuset inn i debatten om rettigheter, tilganger og likeverd. Det her foregikk i ei tid med Alta-Kautokeino-utbygging, med et etter hvert nyoppretta Sameting og et manntall hvor samene kunne registrere seg for å få stemme til eget folkevalgt organ – ei tid som blåste med en samisk vind, ingen fønvind, heller en vind med storm i kastene. I denne tida ble kimen til Senter for samisk helseforskning født, også kimen til SAMINOR, befolkningsundersøkelsen som var unnfanget i stormkastene mellom samiske rettigheter og likeverdige helsetjenester. Både Senter for samisk helseforskning og SAMINOR vokser ennå, hva det skal bli til slutt, gjenstår å se.

Den her historia har derfor ingen slutt, akkurat som vår tradisjonelle musikksjanger, joik. SAMINOR er blitt til som del av vår flerkulturelle historie og vil vokse videre som en del av vårt flerkulturelle samfunn. SAMINOR er viktig for å våke over befolkningens helse, først og fremst til beste for befolkningen.»

Bloggen er et utdrag av festtalen på SAMINOR konferansen «Våke over», vår største forskningsportefølje, høsten 2016.

Helse og omsorg på samisk

Av Gunvor Guttorm, rektor Samisk høgskole, og Anne Husebekk, rektor UiT Norges arktiske universitet

Det er på høy tid at Norge får sin første sykepleierutdanning på samisk, og den bør ligge i nord. Vi er klar, men mangler finansiering!

Se for deg at du er 89. Du trenger hjelp til stell av leggsår og til å huske på å ta medisiner tre ganger om dagen. Du er oppvokst i Sápmi og morsmålet ditt er samisk. Sykepleierne i kommunen din gir pleie og omsorg og har gode kunnskaper om sårstell og medisinering, men de snakker ikke samisk og har heller ikke kunnskap om samisk språk og kultur. Hvordan opplever du dette?

Samiske pasienter kan oppleve utfordringer i møte med det norske helsevesenet. En samisk sykepleierutdanning vil kunne bøte på det, mener forfatterne. Foto: Sametinget

Utfordring både for pasient og helsearbeider

Relasjonen mellom pasient og sykepleier i en slik situasjon er utfordrende fordi den mangler vesentlige forutsetninger for å bli god. I Norge vektlegger vi et likeverdig helsetilbud til befolkningen, og Sameloven har siden 1990 slått fast at samer har en utvidet rett til å bli møtt på samisk i helsevesenet. Likevel rapporterer både pasienter og helsepersonell om mangler.

Pasienter som har samisk som morsmål, kan oppleve misforståelser og problemer i kommunikasjonen med helsearbeidere som ikke snakker samisk og som også mangler kunnskap om samisk kultur og samisk sykdomsforståelse. I sårbare situasjoner, som ved sykdom, blir behovet for å kunne snakke morsmålet, det språket du kjenner best, ekstra stort.

Helsepersonell som ikke kjenner samisk språk eller kultur, kan på sin side oppleve frustrasjon i møte med samiske pasienter. De føler at de kommer til kort, og kjenner på manglende kompetanse og kunnskap.

I begge tilfeller, dukker utfordringene i hovedsak opp dersom pasienten ikke mestrer norsk så godt, noe som særlig er aktuelt blant de aller yngste og de aller eldste med samisk som morsmål. Vi vet også at antall samisktalende syke eldre nå øker i takt med økende levealder i befolkningen. Men siden dette ikke bare handler om språkkunnskap, men også kulturforståelse, er behovet for samisktalende, kulturkompetente sykepleiere stort i møte med samiske pasienter, uansett alder. Vil ikke en god tolketjeneste være nok til å bøte på dette, spør du kanskje. Svaret er at en samisk sykepleier i tillegg til kulturell ekspertise, også har medisinsk kompetanse, kan samarbeide på tvers av profesjoner og kjenner samisk sykdomsforståelse. Denne helhetlige tilnærmingen er det så godt som umulig å ivareta via tolk.

Trenger samisk sykepleierstudium

Hvert år utdannes flere samisktalende sykepleiere ved UiT Norges arktiske universitet, hvor 10 % av studieplassene ved alle helsefaglige profesjonsstudier er reservert samiske søkere. Til tross for vekt på samisk kulturforståelse i studiets fagplan, utdannes disse sykepleierne innenfor en norsktalende kontekst. I praksis er det derfor vanskelig å oppnå alle ønskede mål innenfor det samiske feltet gjennom den ordinære sykepleieutdanninga.

Dette ønsker Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og UiT Norges arktiske universitet å gjøre noe med: Vi vil samarbeide om et samisk sykepleierstudium som kan gjennomføres i et samiskspråklig faglig miljø i Guovdageaidnu/Kautokeino. Sykepleiekompetansen ved UiT skal være grunnpilaren som studiet bygger på.

I dialog med ulike aktører i hele Sápmi, har vi fått signaler om et stort behov for samiskspråklige sykepleiere, og dette betyr at det fins et godt grunnlag for en slik utdanning med potensielle søkere fra hele Sápmi.

Et studium i samisk sykepleie kan være krevende, men er gjennomførbart. Det vil være et nybrottsarbeid som samarbeidspartnerne vil trenge tilleggsressurser for å kunne gjennomføre.

2 millioner kroner årlig

Det vil koste, men ikke mer enn at Norge burde ta seg råd til det. Vi har stipulert at et opptak med 12 studenter annet hvert år, vil koste 2 millioner kroner årlig.

Ville ikke dette være en god investering når vi vet at dette ville gjøre en stor forskjell til det bedre både for samiske pasienter og for helsearbeiderne rundt dem?

I dette regnestykket må vi også ta med at de som utdannes ikke bare vil gjøre den enkelte bedre rustet i møte med samiske pasienter; det vil også bidra til en generell kunnskapsheving blant den enkeltes kolleger.

Det er et klart mål for oss å få i gang et bachelorstudium i samisk sykepleie i nær framtid, men vi er avhengige av ekstra økonomiske tildelinger for å få dette til. På veien mot målet, har vi allerede satt i gang med å forbedre dagens sykepleierutdanning ved å inkludere samisk kulturforståelse i studieplanen. Vi undersøker også om Sámi allaskuvla/Samisk Høgskole kan tilby et emne på 10 studiepoeng i samisk språk- og kulturforståelse innenfor eksisterende helseutdanninger ved UiT. Emnet vil kunne inngå i den generelle helsefagporteføljen ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, og vil i så fall innebære at studenter i alle helseprofesjoner får et tilbud innen samisk språk- og kulturkunnskap.

En tryggere helsetjeneste

Vi vet at de fleste helsearbeiderne som utdanner seg ved UiT, blir i landsdelen og at alle derfor vil behandle eller komme i omsorgssituasjoner for samiske pasienter. Derfor er det også viktig at UiT satser på utdanning i samisk kulturforståelse generelt i alle helsefag og samisk sykepleie spesielt. Dette vil bidra til en tryggere helsetjeneste for den samiske befolkninga både gjennom bedre kvalifisert personell, og ved at vi sannsynligvis vil få enda flere enn i dag som ønsker å forske på samisk helse.

Dersom våre målsettinger nås, vil det bety at vår 89 år gamle pasient kan møte helsearbeidere som har mer kunnskap om hennes liv, hennes bakgrunn og hennes måte å forstå helse og sykdom på. Har vi råd til å la være?

Les også: Samisk helse – det tause tema i helsefagutdanningene?

Sykepleierne med internasjonal læringstrend til Tromsø

Av Åshild Fause, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, Rigmor Furu, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og Eva S. Braaten, Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge

For akkurat en måned siden hadde vi en merkedag her ved UiT: 16. februar ble nemlig universitetets aller første internasjonale nettstudium lansert. Dette kurset kan tas av hvem som helst fra hvor som helst, såfremt de kan engelsk og har tilgang til Internett!

Åpen og gratis læring på nett er den nye store, globale trenden innen utdanning, og nå har sykepleiestudiet ved UiT tatt det til Tromsø. Det er i Nord-Norge det skjer!

Her i Tromsø har sykepleiestudiet lagt ned et stort og innovativt arbeid i å lage en såkalt MOOC i sykepleiehistorie. MOOC står for Massive Open Online Course, og er et åpent og gratis nettkurs som er tilgjengelig for alle. Fenomenet MOOC oppstod i USA, og fra 2011 tok de store universitetene MIT og Harvard i bruk MOOCs. Målet med å lage MOOCs er å nå ut med utdanning til alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn og samfunnstilhørighet.

Og det er nettopp det som skjer med Tromsø-MOOCen Nursing Traditions and History in Europe – den skal tas i bruk ikke bare ved UiT Norges arktiske universitet, men er åpen og tilgjengelig for alle i hele verden!

Den nye MOOCen tar for seg sykepleiernes historie. Her fra 17.maitoget i Tromsø 1945.

Kunnskap på tvers av landegrenser

Digitale kurs gjør det veldig lett å dele kunnskap og erfaringer på tvers av landegrenser. Vår MOOC er av høy vitenskapelig kvalitet: Sykepleiehistorikere fra UiT og andre universitet og høgskoler i Norge har sammen med forskere fra Det europeiske nettverket i sykepleiehistorie, European Association for the History of Nursing (EAHN), bidratt med faginnholdet i kurset. Underviserne er forskere ved universiteter i Italia, England, Irland, Nederland, Danmark, Tyskland og Norge, og alle bidrar til å gi kurset nye, spennende og internasjonale perspektiver.

Og her i Tromsø er vi så heldige at vi har fagmiljøet Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har utviklet den tekniske og pedagogiske løsningen. Da er det ingen sak å lage internasjonal MOOC langt mot nord!

Historien er viktig for å forstå utfordringene i dagens helsevesen

Foto: Julie U. Gjengedal.

Både i Norge og i verden for øvrig er sykepleie den største yrkesgruppa i helsevesenet. Sykepleie er det største akademiske faget i Norge, og sykepleierutdanningen var det mest populære studiet ved UiT i 2016. Behovet for flere sykepleiere vil øke i de neste tiår. Alle kommer til å trenge sykepleie i løpet av livet.

I Norge har sykepleiehistorie en tradisjon på over 150 år. For å forstå utfordringene i dagens helsevesen, er kunnskap om hvordan samfunn og helsevesen har utvikla og endra seg av sentral betydning. Historien viser at sykepleien har vært viktig for befolkningen, både i rolige tider og når krig og epidemier har rammet. En gammel myte har vært at alle kan pleie syke, og sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Sykepleie som samfunnsinnsats og kunnskapsfelt har til tider vært tilslørt.

Nå er det en måned siden MOOCen i sykepleiehistorie ble åpnet ved UiT. Et åpent nettstudie for alle.

HER MELDER DU DEG PÅ VÅRT GRATIS NETTKURS: Nursing Traditions and History in Europe

Lett å få faglig påfyll

Sykepleierne har gitt viktige bidrag til vårt helsevesen slik det ser ut i dag – og det har vi lyst til å la dem lære mer om. En MOOC gjør det mye enklere for en travel sykepleier å sette seg ned for å lære og få nye perspektiver på yrket sitt. Nå kan alle som vil lære mer om sykepleiens historie, og de kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Det eneste man trenger, er tilgang til Internett. Gjennom sin fleksible oppbygning kan MOOCen vår ha mange deltakere samtidig. MOOCen gir også økt kompetanse til sykepleiere som ønsker videreutdanning.

En av fordelene med å studere på nett, er at du kan repetere fagstoffet så mye og ofte du ønsker, noe som bidrar til kontinuitet og fleksibilitet. Det beste av alt er at kurset er helt gratis! Genialt når en vet at mange sykepleiere ønsker å styrke kompetansen i eget fag, uansett om de bor i Gryllefjord eller Geneve.

Sjekk den nye MOOCen her: Nursing Traditions and History in Europe

Les mer: Storstilt lansering av internasjonal MOOC i sykepleiehistorie (Norgesuniversitetet)

Nyskapende på normert tid? Hvordan redusere frafall og forsinkelser i Ph.D.-utdanning?

Av professor Jan H. Rosenvinge, prodekan for forskerutdanning ved Det helsevitenskapelige fakultet, og  prof. Gunnar Grepperud, Ressurssenter for undervisning, læring og teknologi, UiT Norges arktiske universitet

Kunnskapsdepartementets krav er at 75% av ph.d-kandidatene skal disputere innen seks år fra de startet studiet.  I gjennomsnitt greier kun 62% av dem dette kravet. Kan det gjenspeile misforhold mellom krav og tidsrammer og forventninger om å levere banebrytende toppforskning? Vi belyser spørsmålet og peker på noen løsninger.

Ph.D.-survivor

Det å ha en doktorgrad viser at man har nådd landets høyeste akademiske utdanningsnivå. Veien dit har endret seg markert under de siste 40-50 år, men synes fremdeles preget av mange av de verdier, ambisjoner og ritualer som hørte tidligere tider til. Doktorgraden har gått fra å være en personlig utmerkelse til å bli et virkemiddel for å nå svært ulike karrieremål.

Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin, skriver forfatterne.

Doktorgraden – fra kronen på det akademiske livsverket til akademisk svenneprøve

Frem til langt ut på 1970-tallet var det å ta en doktorgrad svært prestisjefylt og forbeholdt en akademisk elite. Det var et individuelt og privatisert prosjekt, der forskeren selv utviklet og «eide» sitt doktorgradsarbeid, og kunne arbeide i eget tempo, uten ytre kontroll, tidsfrister og studiepoeng. Få falt fra, og «forsinkelser» var en irrelevant problemstilling. Mange avhandlinger ble produsert av etablerte forskere i faste stillinger, og som etter avlagt doktorgrad raskt avanserte til professorer, hvis de ikke allerede var det. Doktorgraden var ofte selve kronen på livsverket i ens forskerkarriere. Derfor hadde de offentlige disputasene status som viktige akademiske begivenheter, der det var vanlig med skarpe, faglige diskusjoner, også mellom doktorand og tilhørere. Vi kan da snakke om en «livsverkskultur» i akademia og som har lange historiske røtter. Vi tror at det er nødvendig å stille spørsmål ved om en slik historikk og kultur bryter med dagens forutsetninger og rammevilkår i forskerutdanningen. Hvis så, kan tiltak mot frafall og forsinkelser risikere ikke å bli forstått eller akseptert, og til og med motarbeidet.

Kulturkollisjon mellom livsverk og årsverk?

På noen tiår er doktorgradsarbeid snudd på hodet. Litt tabloidmessig sagt flytter ikke et sånt arbeid noen faglige merkesteiner, men er blitt en utdanning mot forskerkompetanse innenfor rammen av fastlagte årsverk. Disputasen er fremdeles en begivenhet, men mest for doktoranden og dennes familie og venner, og der de skarpe faglige dueller er erstattet av mer kollektive feiringer. Ph.d-graden sikrer noen faglige minstekrav, og er blitt det som 1970-tallets hovedoppgave ble kalt – et «vitenskapelig svennestykke». Graden gir derimot ”lisens” til å lede forskningsprosjekter, veilede nye ph.d-kandidater samt søke forskningsmidler, og gir anledning til å søke mange stillinger i samfunnet der forskerkompetanse er etterspurt.

De fleste jobber utenfor akademia

Ph.d-utdanning er ett av mange virkemidler for å realisere et overordnet politisk mål om å utvikle Norge som et kunnskapssamfunn. Utdanningens formål er derfor bredere enn kun å dyrke frem neste generasjon av fremragende forskere og professorer, og derfor har totalantallet avlagte ph.d-grader økt betydelig, fra 2000 på 1970-tallet til i dag langt over 8000. Det er en ønsket utvikling at flertallet av dagens og morgendagens doktorer ikke kan regne med å havne i akademiske forskerstillinger.

En privatisert, «krone-på-verket» krevde ingen ytre kontroll. Det kreves derimot for et nasjonalt utdanningspolitisk virkemiddel. Anslår vi at det koster 3-5 mill. kroner å utdanne en ph.d-kandidat, og at det i 2016 ble utdannet om lag 1400 kandidater, så blir det fort penger av det. Ingen har regnet på det, men det blir også penger ut av frafall og forsinkelser for den enkelte og for samfunnet. Staten som eier har derfor gitt styringssignaler om at 75% skal disputere seks år etter at de begynte ph.d-studiet og at arbeidsinnsatsen for en ph.d-avhandling skal tilsvare 150 studiepoeng. Med 30 poeng til kurs- og opplæringstiltak blir tidsrammen 2,5+0,5 forskerårsverk. Da er egentlig disputas også medregnet.

Norsk forskerutdanning er verdensledende med hensyn til gode lønns- og arbeidsbetingelser for stipendiatene. Likevel sliter alle fagmiljøer med å oppfylle styringssignalene. For sektoren under ett var det 62% som i perioden 2011-2015 fullførte innen seks år. I noen fagmiljøer står det verre til, spesielt innen humaniora og samfunnsfag. Tilgjengelige statistikker synliggjør problemet men gir egentlig få svar på hvorfor det er slik. Kanskje er det ikke bare i statistikkene vi skal lete etter svar?

Rammer for ph.d-utdanningen: Som fartsgrenser i Italia?

Store nasjonale tall kan drukne i de små. Individuelle og lokale forhold kan skygge for de store linjene. Vi reiser spørsmålet om de store linjene i forsinkelses- og frafallsproblematikken kan handle om at kandidatene kommer i skvis mellom forventninger, verdier og ambisjoner knyttet til den gamle «livsverkskulturen» og dagens styringssignaler som følger med «årsverkstenkningen».

Hvis «livsverkkulturen» finnes, er det gjennom veiledere og øvrig fagmiljø at ph.d-kandidaten møter den. «Livsverkskulturen» kan innebære en motvilje mot ytre styring av ph.d-utdanning, og der motviljen kan fremstilles som en kamp for «indre drivkraft», «akademisk frihet», «faglige særtrekk» eller «vitenskapelig kvalitet». Dette er alle honnørord det er vanskelig å argumentere mot. Dermed er det en fare for at normerte årsverk, studiepoeng og fremdriftsrapporteringer kan oppfattes som fartsgrenser i Italia – som mer veiledende enn bindende og forpliktende.

Kulturkollisjon og konsekvenser

Marie Curie Thesis, 1903

Foto: Marie Curie, Wikimedia Commons

Kan det være slik at «livsverkkulturen» gir så fritt spillerom for kandidater og veilederes faglige ambisjoner om grensesprengende toppforskning at man aldri seriøst vurderer om ph.d-prosjektet er gjennomførbart innenfor rammen av 150 studiepoeng? Hvis svaret på dette er ja, hjelper det så lite å si at forskning er «uforutsigbar» og «dynamisk» når stipendiattiden renner ut og ph.d-prosjektet står i stampe. Mange er da henvist til å arbeide med sitt doktorgradsprosjekt på fritiden ved siden av annen jobb. Da er det ikke rart at forsinkelser ruller på og at kandidaten i verste fall må avbryte.

Doktorgraden kunne tidligere være selve kronen på livsverket i en forskerkarriere. Nå har den blitt til et akademisk svennestykke, mener forfatterne.

I «livsverkkulturen» kan det finnes forventninger om at en ph.d-grad er et springbrett til en akademisk karriere. Ph.d-kandidater kan ha andre ambisjoner, men vi vet at flertallet drømmer om en slik karriere. Det er selvsagt litt avhengig av fagmiljøers størrelse og rekrutteringspotensial, men for 70-80% av kandidatene brister drømmen. Når kandidater innser at springbrettet er urealistisk, kan motivasjonen for å fullføre blir svekket. Det er ikke sikkert at motivasjonen for å fullføre blir styrket dersom fagmiljøer underkommuniserer at forskerkompetanse er etterspurt i mange deler av et arbeidsliv i omstilling, snakker ned ikke-akademiske karriereveier og nedprioriterer å hjelpe kandidatene med å planlegge ph.d-utdanningen mot slike karriereveier.

«Livsverkkulturen» kan også implisere at veien til en doktorgrad nærmest skal være et relativt ensomt arbeid. Mange ph.d-kandidater vet lite om hva de går til, hva som forventes av dem og hvordan de kan få en god start på utdanningen sin. I «årsverkskulturen» må det meste gå på skinner fra første dag, og det er ingen god start å bruke det første halve året på å famle seg frem i et ukjent «landskap» av kryssende forventninger, ambisjoner og mål. Ph.d-kandidater må selvsagt kunne arbeide selvstendig og ut fra en «indre drivkraft», men kan selvstendighetskravet blir en sovepute for manglende veiledning og tett oppfølging?

Finnes det gode løsninger?

Vårt svar er ja og vi vil gi noen eksempler:

Vurdering av påtenkte ph.d-prosjekter
Det er en oppskrift for forsinkelser å godkjenne nye ph.d-prosjekter uten å vurdere om de kan gjennomføres innen rammen av 150 studiepoeng. Det kan være en krevende øvelse å nedskalere prosjekter, og å skrote drømmen om toppforskning innen ubestemmelige tidsrammer med en realistisk «godt-nok»-tankegang. Her bør institusjonene utvikle vurderingsrutiner som er frikoblet fra veiledere og kandidaters drømmer og ambisjoner innen en «livsverkskultur». Konkret handler det om å fjerne kjente flaskehalser som eksempelvis en urealistisk datatilgang, at veiledere er utilgjengelige i stipendiatperioden eller at kandidaten ikke har tilgang på nødvendig infrastruktur.

Systematisk vurdering av progresjon
Selv for nedskalerte og realistiske prosjekter trengs jevnlige vurderinger av om kandidaten er på rett kurs og om prosjektet kan landes på normert tid. Vi vil slå et slag for at veileder og stipendiat alt i starten av stipendiatperioden setter opp konkrete mål og delmål for progresjonen. Progresjonsplanen må ikke bli liggende i en skuff. Den må være et arbeidsdokument som brukes aktivt i veiledning, årlige medarbeidersamtaler eller på andre arenaer det ph.d-kandidaten bør eksponere sin forskning, eksempelvis i forskningsgrupper. Noen kandidater bør av ulike grunner ikke fortsette forskerutdanning. Da må vi ikke lukke øyne og håpe det beste, men heller bidra til verdig avslutning og ny kurs mot annen, og likeverdig karrierevei. Midtveisevalueringer er innført mange steder. Det kan også være et alternativt virkemiddel, men det er litt uklart hva «midtveis» egentlig er, om den kommer for sent for en reell kursjustering og om ordningen kan bli for ressurskrevende å gjennomføre.

Obligatorisk veilederutdanning
Det er risikosport å satse på at veiledere flyter på innarbeidede rutiner og (u)vaner, eller at de må famle seg frem, og med sine egne veiledere som rollemodeller. Det er slik vi holder liv i ukulturer og uønsket stor variasjon i veilederkompetanse. Forskningsveiledning er et eget fag, og det er etter vår mening på høy tid å etablere en veilederutdanning.  Vi ser fire viktige læringsmål. Veiledere må kunne ph.d-forskrifter og de rettigheter og plikter som regulerer et veiledningsforhold. De må også ha kjennskap til de overordnede rammer og forutsetninger rundt moderne forskerutdanning. Deres relasjonskompetanse må utvikles. Ph.d-kandidater skal ikke arbeide alene, men i langvarige relasjoner – mellom to eller flere veiledere, i forskningsgrupper eller i forskerskoler. Relasjoner rommer muligheter for både vekst og konflikt. Relasjonskompetanse fremmer motivasjon og læring og kan hindre at interessekonflikter og personlige konflikter vokser og skaper frafall og forsinkelser. Sist, men ikke minst må en slik utdanning ha fokus på forskningsetikk og hvordan forståelse av de store ord, prinsipper og teorier alltid prøves mot hvordan man håndterer dilemmaer der forskningen faktisk utføres.

Det er gjerne slik at de som trenger et tiltak mest ikke melder seg på. Slik vil det også kunne være for en veilederutdanning. Derfor mener vi at en slik utdanning bør være obligatorisk. Det koster selvsagt penger, men vi tror det er en god investering for å redusere frafall og forsinkelser.

Differensiering og ulike rekrutteringsarenaer
Når stadig flere tar en ph.d-grad er det sannsynlig med større variasjon i kandidatenes motivasjon, forutsetninger og karriereløp. Med likhetstankegang som toneangivende i utdanningspolitikken kan differensiering klinge dårlig, men for oss gir det mening å trekke frem ordninger som ivaretar denne variasjonen. La oss nevne noen eksempler på hva som er etablert eller planlagt.

Med finansiell støtte fra Norges forskningsråd har medisinstudenter i over 10 år kunnet søke seg inn på egne forskerlinjer. Det har vært en stor suksess. De fleste går videre på ph.d. og får dermed om lag ti års forsprang på andre ph.d-kandidater i å bygge en akademisk karriere. En slik ordning krever solide fagmiljøer med gode forskningsprosjekter som studentene kan gå inn i. Ordningen er også utvidet til tannlegestudenter. Med utgangspunkt i Regjeringens utdanningsmelding (2017) har Forskningsrådet satt i gang pilotforsøk med forskerlinjer på nye fagområder. Dette er en god ordning for de som vil satse på en akademisk karriere, og den bør følges opp med postdoktor – og innstegsstillinger samt andre kvalifiseringsvilkår ved de ulike lærestedene.

Andre ordninger rekrutterer ikke til akademiske stillinger, men til arbeidslivet for øvrig. I noen helsevitenskapelige fag finnes et «dobbeltkompetanseløp», der kandidatene arbeider med sin ph.d-avhandling samtidig som de får en klinisk spesialistutdanning. En annen ordning er såkalt «offentlig ph.d» og «nærings-ph.d» som er satt i verk av Forskningsrådet. Her inngås et økonomisk spleiselag med et arbeidsliv offentlige eller private næringsaktører som har behov for forskerkompetanse i et samfunn og arbeidsliv under omstilling. Slike ordninger bør styrkes og utnyttes bedre.

Vi må finne våre egne løsninger

Nulltoleranse for frafall og forsinkelser er ikke realistisk og kanskje heller ikke ønskelig. Vi vil hevde at tiltak som her er nevnt kan bidra til å redusere omfanget til et nivå vi alle kan leve med. For noen vil tiltakene være som å slå inn åpne dører, for andre en betydelig endring av praksis. Det viktigste er nok at fagmiljøer kalibrerer seg mot en forståelse av hva forskerutdanning er blitt. Vi må bruke den akademiske friheten til selv å finne gode løsninger for å motvirke frafall –og forsinkelsesproblemer –  før løsninger blir påtvunget oss utenfra!

Samisk helse − det tause tema i helsefagutdanningene?

Av Siv Kvernmo professor i  barne- og ungdomspsykiatri, Institutt for klinisk medisin,
UiT Norges arktiske universitet

Vi kan takke den modige sør-samiske jordmoren Elsa Laula Renberg for at vi i dag, på Samefolkets dag, kan feire hundreårsjubileum for samisk organisasjonsarbeid. Måten helsefagutdanningene ivaretar undervisning i samenes helse og urfolksmedisin per 2017, er derimot ikke noe å rope hurra for.

Grunnlaget for en samisk organisering ble lagt i Trondheim i 1917, takket være Renbergs iherdige innsats. De samiske organisasjonenes arbeid har hatt avgjørende betydning for samiske rettigheter, samisk kultur og språk, levestandard og ikke minst for utdanningsnivået blant samer. Og dermed også for samenes helse.

I snart 50 av de 100 årene som er gått, har UiT Norges arktiske universitet eksistert og vært en spydspiss i utdanningen av helsepersonell for landsdelen. Blant disse har vi både samiske leger, sykepleiere, jordmødre, helsesøstre og tannleger, for å nevne noen. Jubileumsåret gir oss en god anledning til å reflektere over i hvor stor grad Elsa Laula Renbergs innsats og ånd preger  helsefagutdanningene ved UiT, et universitet i hjertet av Sàpmi.

Den samiske aktivisten og politikeren Elsa Laula Renberg (1877–1931), fotografert rundt 1916.

Forskning, men ikke utdanning i samisk helse

Historisk sett har ikke møtet mellom den samiske pasient og den norske legen vært like enkelt. Flere medisinalberetninger og medisinske dokumenter helt fram til siste verdenskrig har hatt klare rasistiske og diskriminerende beskrivelser av både den samiske og den kvenske befolkningen som underlegne.

Filmen Sameblod gir en god fremstilling av raseforskningens overgrep mot samer, materialisert i skallemålinger. Over tid og parallelt med økt kunnskap, anerkjennelse av samene og med et høyere utdanningsnivå i den samiske befolkningen, har dette synet endret seg. Dette skyldes ikke minst utdanningen av samiske leger og helse- og sosialarbeidere som har satt samisk helse på dagsorden, og ikke minst organiseringen av samiske helsearbeidere.

På tross av dette, har undervisning i samenes helse og urfolksmedisin vært enten fraværende eller i beste fall sporadisk og sparsomt til stede i helsefagutdanningene i Norge, også ved UiT.

På 80-og 90-tallet sto Samisk legeforening i bresjen for forskning på samenes helse og tilretteleggingen av  helsetjenester til den samiske befolkningen. I 1995 kom, etter mye påtrykk, den første offisielle utredningen om samenes helse. I 2001 ble Senter for samisk helseforskning etablert ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, med full finansiering fra Helse- og omsorgsdepartementet. Senteret har vært viktig for den økende forskningen på samisk helse, men har aldri hatt undervisning i samisk helse i helsefagutdanningene som oppgave.

Universitetet i Bergen − en pioner

Bål, kaffekanne og to mennesker.

Uten UiT, hadde ikke Nord-Norge hatt det helsevesenet som vi i dag har. Men for rekrutteringen av samiske leger, var imidlertid Universitetet i Bergen en pioner. Som det første medisinske fakultet i landet, opprettet de en årlig kvote for to samisktalende medisinerstudenter. Dette for å bøte på den dårlige legedekningen i samiske strøk og behovet for samisktalende leger. Avdøde professor Berthelsen fra Harstad ledet an i dette arbeidet. De første samiske legene fra UiB har ledet an i utviklingen av helsetjenester for den samiske befolkningen, slik som i indre Finnmark.

UiB var det første universitetet som hadde to plasser til samisktalende medisinstudenter.

Ved etableringen av medisinstudiet i Tromsø i 1973, var to av 40 plasser (fem prosent) satt av til samisktalende studenter. I dag har studenttallet økt til 120 medisinerstudenter, men vi har fortsatt bare to øremerkede plasser (1,6 prosent) for samisktalende studenter. Dette på tross av at kvoteordninga i Bergen ble fjernet for flere år siden. Samiske områder er fortsatt blant de som sliter mest med rekruttering av helsepersonell som psykologer, leger, tannleger og sykepleiere.

På 90-tallet utredet ”Fønnebø-utvalget” tiltak for å øke rekrutteringen av samiske leger og for å bedre undervisningen i samisk helse ved Helsefak. Forslaget var spenstig og framtidsrettet. Utvalget foreslo en økning av antall samiske studieplasser tilsvarende andelen av samer i befolkningen i Nord-Norge, nemlig ti prosent. I tillegg ønsket de blant annet et nært samarbeid med det samiske spesialistmiljøet i Karasjok. Planen ble lagt i en skuff og aldri realisert. Det siste forslaget er i ferd med å ta form med revideringen av legestudiet ved UiT og utplassering av studenter til Finnmark femte og sjette studieår.

Helsearbeidere mangler kunnskap

Flere unge helsearbeidere forteller om frustrasjon og mangel på kunnskap i møte med samiske pasienter og spesielt med pasienter som ikke behersker norsk godt.  Dette gjelder den eldste og yngste delen av befolkningen. Også samiske pasienter opplever kommunikasjonsproblemer og misforståelser i møte med ikke-samiske helsearbeidere.

Manglende elementære kunnskaper om samisk samfunn, kultur, levesett og ikke minst sykdomsforståelse, skaper barrierer mellom pasient og helsepersonell.

Bakgrunnen for etableringen av de samiske helsetilbudene slik som ved Samisk nasjonalt kompetansesenter − psykisk helsevern og rus (SANKS) og Spesialistlegesenteret i Karasjok, har tatt utgangspunkt i samiske pasienters negative erfaringer med det norske helsevesenet, men også den lovfestede retten til helsetjenester på eget språk og kultur som samene har. Få ikke-samiske helsearbeidere har nok kunnskap om hva disse rettighetene innebærer, slik som tolketjeneste, informasjon på samisk osv.

Andre land er bedre

Internasjonalt har flere helsevitenskapelige fakultet utviklet gode studieprogram i urfolksmedisin for flere typer helsefagutdanninger.

I 2002 gikk for eksempel dekanene ved alle medisinske fakultet i Australia sammen i et prosjekt for en felles studieplan i urfolkshelse. Prosjektets formål var å videreutvikle innholdet i den eksisterende undervisningen i urfolkshelse for medisinerutdanningene, skape et nasjonalt enhetlig studieopplegg og etablere et nettverk av undervisere i urfolkshelse. Lignende prosesser fant sted i New Zealand, og i 2005 gikk disse to landenes medisinske fakultet sammen i The Leaders in Indigenous Medical Education (The LIME Network). University of Auckland på New Zealand har for eksempel en enhet med mellom 40 og 50 ansatte med ansvar for forskning og undervisning i Maori Health. Alle forelesere både innen basalfag og klinikk må skoleres innen temaet, og entusiasmen er stor. Fakultetets undervisning er akkreditert og evalueres hvert femte år av helse- og utdanningsmyndighetene.

I Canada har blant annet Universitè Lavalle i Quebec utviklet moduler for fjernlæring for alle helseprofesjoner med spesielle programmer for helseforskning og helseutdanning for urfolk i sitt område. Ved University of Minnesota Medical School, Duluth Campus, rekrutteres urfolksstudenter fra hele USA til en urfolksfokusert medisinerutdanning. Undervisningen har både et kvalifiseringskurs før opptak til medisinstudiet og undervisning som tar utgangspunkt i urfolkenes historie.

Vi trenger et samisk kunnskapsløft i helsefagutdanningene

Dagens undervisning i samisk helse ved UiT kan betegnes som tilfeldig, sparsom og avhengig av hva den enkelte underviser bringer til torgs. Det eksisterer ingen helhetlig undervisningsplan i samisk helse for noen av helsefagene. Det er også varierende i hvor stor grad de enkelte foreleserne føler seg kompetent til å undervise i samiske tema.

Det er derfor behov for en overordnet plan for omfang og innhold i undervisningen i urfolksmedisin og samisk helse som sikrer at alle studenter og lærere har fått grunnleggende opplæring.

På den måten kan UiT og Det helsevitenskapelige fakultet bidra til en trygg helsetjeneste også for den samiske befolkningen.

Undervisning i samiske tema må pågå fra studiets første til siste år.  Et bærende prinsipp bør være at samisk helse og urfolksmedisin integreres og aktualiseres i alle fag. Og at spirallæring* tilstrebes. Samiske tema bør være alternativ ved bachelor- og masteroppgaver og for forskerlinjestudenter. Studentundervisning i samiske områder bør være tilgjengelig fra de første praksisperiodene gjennom nært partnerskap og samarbeid med samiske kommuner og helsetjeneste.

UiTs og Helsefaks strategiplan ”Framtida blir hva vi gjør den til!” fremhever målet om å være internasjonalt ledende innen helse, velferd og livskvalitet. Her vil et globalt fokus på urfolkshelse passe godt inn. Utveksling med internasjonale universitet i urfolkshelse bør revitaliseres og utvides.

Utvikling og gjennomføring av en vellykket undervisningsplan i samisk helse og urfolksmedisin krever flere klinikere og forskere med kompetanse i samisk helse og språk. Flere helsefagstudenter med god kompetanse i samisk helse og kultur vil i neste omgang bidra til mer og bedre samisk helseforskning, et bedre samisk helsetilbud og ikke minst undervisning som tar utgangspunkt i det UiT er, et arktisk universitet. 6. februar i år kan være startskuddet for et samisk kunnskapsløft.

Lihkku Sámi Albmotbeivviin!

*Spirallæring vil si at du kommer tilbake til samme tema i undervisningen flere ganger, men på et høyere faglig nivå hver gang.

Relaterte lenker

Ny studieplan – hvor står vi?

Ny revidert studieplan i medisin ved UiT

Utplassering av studenter til Finnmark femte og sjette studieår

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning,
UiT Norges arktiske universitet

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø

Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.

Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.

Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull

I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi

I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.

Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.

Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning. Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Da klokka klang – hvem stod igjen og hang?

Av Elisabeth Valmyr Bania,  Stian Lydersen
og  Siv Kvernmo ved UiT

Drop-out, frafall eller bortfall i videregående skole – mange navn på en og samme floke.

Sjokkrapporten «Skolekvalitet i videregående utdanning» må få varsellysene til å blinke!

Den kom ut i april 2016 fra Senter for økonomisk forskning (SØF), basert på et bestillingsverk fra Torbjørn Røe Isaksen og Kunnskaps- departementet.

SØF, ved Torberg Falch, Simon Bensnes og Bjarne Strøm, gikk bredt ut for å vurdere skolekvaliteten ved de enkelte videregående skolene. Noe av det som ble undersøkt var hvor mange elever som kom gjennom på normert tid (3 år), gjennomstrømningstid (fullført videregående opplæring innen fem år etter avsluttet grunnskole) og skolekarakterer. Laveste score var 1.0 og høyeste score 6.0.

Samtlige videregående skoler i Finnmark fylke ble karaktersatt på ett-tallet. Rapporten kom samtidig som vi analyserte data knyttet til skolefrafall i videregående skole i Nord-Norge.

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Vi har fulgt 3700 ungdommer

I Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge fra 2003-2005 ble nærmere 5000 10.klassinger spurt om deres utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og betydning av familie, venner og lærere. Ungdommene svarte også på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Rundt 3700 av ungdommene tillot at vi fulgte dem videre i livet, noe vi gjorde ved bruk av registerdata fra norsk utdanningsdatabase. Vi ønsket å finne ut hvor mange ungdommer som droppet ut av videregående skole i Nord-Norge i 2008 til 2010, men også hva som var årsaken.

Vi var interessert i å finne ut hva som kjennetegnet ungdom som droppet ut, og like mye hvem som klarte å gjennomføre videregående skole i løpet av 5 år (som er definisjonen på fullføring i Norge).

Ikke forskjell på jenter og gutter

Vi fant ut at like mange jenter og gutter droppet ut av videregående skole. Dette overrasket oss, fordi på landsbasis og i andre sammenlignbare land (OECD-land) er det guttene som i størst grad faller fra.

Vi fant også tendenser til at ungdom med samisk bakgrunn droppet ut i enda større grad enn ikke-samisk ungdom. Frafallet var 36 % av ikke-samisk ungdom, sammenlignet med 41% av samisk ungdom.

Minst like interessant er de forskjellige faktorer som bidrar til at jenter og gutter ramlet ut av videregående skole. Risikofaktorene for jentene var venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner, mens for gutter var bosted viktigst. Gutter bosatt i Finnmark fylke hadde det største frafallet. Gutter som bodde hjemmefra, og gutter som rapporterte vansker med å takle hverdagslivet utfordringer pga. psykiske vansker, hadde forhøyet risiko til å droppe ut av skolen. Uten oppfølging fra familie kan det være vanskelig for dem å håndtere døgnrytme og søvn, lekselesing, vennskap og fritidsaktiviteter. Dette kan påvirke gjennomføringsgrad i videregående skole.

Et positivt funn fra studien er at ungdommer som rapporterte lese- og skrivevansker gjennomfører videregående skole i like stor grad som de som ikke har disse læremessige utfordringene. Skolekarakterer fra ungdomsskolen viser seg også å ha mindre betydning enn hva man finner i andre studier.

Skolehelsetjenesten må prioriteres

Studien vår viser at ungdom, uavhengig av kjønn, behøver oppfølging. Å styrke helse- og sosialtjenestene for skolelever, spesielt for borteboende skoleelever, er å anbefale. Lett tilgjengelige tjenester som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, der ungdom uten henvisning kan snakke med trygge voksne, må prioriteres. Videre vil et slikt lavterskeltilbud, som må være der ungdommene befinner seg, kunne bistå dem med psykiske plager og lidelser.

Ungdommene trenger å få muligheten til å snakke med kompetente fagfolk og evt. bli henvist til spesialisthelsetjenesten før de kommer så langt at de velger bort videregående skole. Både hjem og skole må engasjeres, ikke minst nå med den nye fraværsgrenseordningen. For ungdom som må flytte hjemmefra for å gjennomføre videregående utdanning, bør bemannede internat og vertsfamilier være mer tilgjengelig, og tilgang på fritidsaktiviteter i regi av skolen.

Økende skolefrafall

Oppdaterte tall fra Statistisk sentralbyrå for perioden fra 2010 til 2015 viser at frafall i videregående skole har gått ned blant jenter både i Nordland og Troms (Troms: 24% frafall og Nordland: 29% frafall). For guttene i Finnmark, viser tallene at kun 46% gjennomfører videregående skolegang, altså et sterkt økende skolefrafall (Finnmark: 54% frafall blant gutter og i Troms 41% og i Nordland 39%).

Det er en stø kurs mot et fortsatt massivt tap av fremtidig kompetanse, som kunne vært rekruttert til ulike næringer i eget hjemfylke. Det er snakk om noen hundre enkeltpersoner, og det bør være i alles interesse å sette inn virksomme tiltak som gjør at ungdommene greier å gjennomføre hensiktsmessig skolegang.

For å lese mer om studien

Bania, Elisabeth Valmyr, Lydersen Stian & Kvernmo Siv (2016). “Non-completion of upper secondary school among female and male young people in an Arctic sociocultural context; The NAAHS study“, BMC Public Health 16:960 DOI 10.1186/s12889-016-3644-2 (2016)

Rapporten det henvises til:

Falch, T., Bensnes, S., & Strøm, B. Skolekvalitet i videregående utdanning. SØF-rapport nr. 01/16.