Oppdagelsen av antibiotika har endret medisinsk praksis og reddet millioner av menneskeliv. Bakteriene utvikler nå resistens raskere enn vi utvikler nye antibiotika, og dette vil få store konsekvenser for folkehelsen. Virksomme antibiotika er avgjørende for moderne kreftbehandling, transplantasjoner og kirurgi. Uten effektive tiltak mot antibiotikaresistens, vil vi oppleve en dramatisk økning av dødsfall og komplikasjoner på grunn av infeksjoner som ikke lar seg behandle.

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen, skriver forskerne.

Hvordan snu utviklingen av antibiotikaresistens?

Myndighetene lanserte i 2016 «Handlingsplan mot antibiotikaresistens i helsetjenesten,» hvor blant annet bruk av antibiotika til mennesker skal reduseres med 30 prosent innen 2020.

Dette er et godt tiltak, men det er viktig å kommunisere tydelig at redusert forbruk av antibiotika i beste fall vil bremse fremtidig resistensutvikling.

Dette er ikke en strategi som i særlig grad vil redusere eksisterende antibiotikaresistens. Vitenskapelig litteratur, inkludert vår egen forskning ved UiT – Norges Arktiske Universitet og Universitssykehuset Nord-Norge, viser at resistens er vanskelig å reversere når den først har oppstått.

Mer tverrfaglig grunnforskning må til

Vi må utvikle nye antibiotika, og dette krever store investeringer over lang tid. I mellomtiden trenger vi forskningsbaserte strategier som kan bremse utviklingen av resistens ut over effekten av redusert antibiotikabruk.

For å få til dette må vi øke vår forståelse av antibiotikaresistens og måten vi bruker antibiotika på i pasientbehandling.

Resultater fra nylig publisert grunnforskning antyder at noen kombinasjoner av antibiotika kan reversere resistensutvikling. Det forskes nå på om dette vil fungere under pasientbehandling. Et annet ubesvart spørsmål er hvor utviklingen av antibiotikaresistens faktisk skjer.

Dette er avgjørende kunnskap for å kunne sette inn effektive tiltak som kan redusere spredning av antibiotikaresistens mellom ulike miljøer. Vi vet heller ikke nok om hvorfor utvikling av antibiotikaresistens ofte er knyttet til bestemte resistensgener og bakterier.

Slike grunnleggende problemstillinger må forstås i langt større grad når vi skal utvikle tiltak som kan snu resistensutviklingen mot de antibiotika som fremdeles virker. Vi kan da også legge grunnlaget for redusert resistensutvikling mot de nye antibiotika som måtte komme. Men om vi skal få til dette, må vi ha en tverrfaglig tilnærming med større fokus på grunnforskning.

For dårlige betingelser for grunnforskning

Grunnforskning er langsiktig – og underprioritert. Nasjonale og internasjonale finansieringskilder har et sterkt fokus på problemløsning og nytteverdi på kort sikt. For norske forskere er de frie programmene i Norges forskningsråd den mest relevante finansieringskilden for grunnforskning på antibiotikaresistens.

Kun åtte prosent av alle søknader innen medisin, helse og biologi ble innvilget i 2016.

Søknader med svært god internasjonal evaluering når ofte ikke opp. Vi har derfor ikke nødvendige rammebetingelser for langsiktig grunnforskning av høy kvalitet.

Grunnforskning innenfor antibiotikaresistens har nasjonalt ingen alternative finansieringskilder slik man for eksempel har innenfor kreftforskning, som i fjor fikk 179 millioner kroner av Kreftforeningen.

Kan vi få til et spleiselag?

Norges deltagelse i det europeiske «Joint Programming Initiative on Antimicrobial Resistance (JPI-AMR)» og det nylig etablerte samarbeidet med India innen antibiotikaresistens, er gode tiltak. Likevel mener vi at det kreves større satsinger for å styrke norsk deltagelse i bekjempelsen av et stort globalt helseproblem.

En mulighet er å utvide rammene for Norges deltagelse i JPI-AMR og/eller opprette et rammeprogram med åpne kriterier for prosjekter i et spleiselag mellom forskningsråd, regionale helseforetak og universitet. Filantropiske miljøer og private stiftelser må gjerne henge seg på.

En slik satsing vil være et viktig virkemiddel for å få på plass ny grunnleggende kunnskap som på sikt kan gi oss verktøyene vi trenger for å snu utviklingen. Krav om deltagelse i internasjonale nettverk og fokus på kvalitet vil befeste og styrke Norges allerede synlige posisjon på dette forskningsfeltet.