Svartedauden lever – og dreper

Skrevet av: Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og seniorkonsulent Forsvarets Sanitet/RDOIT

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Svartedauden er ikke død og begravet. Nå i disse dager er det et nytt pestutbrudd på Madagaskar.

Der har pesten i lang tid vist seg nesten årlig i perioden september-april. Utbruddene kan være små og sporadiske, men i år er usedvanlig mange blitt smittet. Fra 1. august til 15. oktober var det påvist 849 mennesker med sykdommen, og av disse er 67 døde.

Pesten i Norge

Svartedauden kom til Norge i 1348, først til Oslo og året etter til Bergen. Derfra spredte epidemien seg utover landet og tok livet av over halve befolkningen. Guttorm Pålsson, biskop i Stavanger, døde 7. januar 1350 som den sannsynligvis siste.
Man antar at over 75 millioner mennesker døde i Europa i denne fryktelige epidemien.

Pesten smitter fra lopper på smågnagere

Det har vært mange antakelser om hva som forårsaket denne sykdommen med så høy dødelighet, og det er vitenskapelig enighet om at bakterien, Yersinia pestis, er synderen.
Sykdommen er antatt å komme fra rotter og andre små pattedyr, og den blir bragt til mennesker med lopper som først suger blod av disse sykdomsbærende gnagerne, og deretter biter mennesker. Beskrivelser av sykdomsforløpene i 1348-1350 spriker, men det kan forklares med de forskjellige sykdomsforløpene. De tre mest vanlige er blodforgiftning, byllepest og lungepest. Etter beskrivelsene var byllepest mest vanlig i Norge, navnet svartedaud kommer av store byller fylt med svart blod på pasientene.

Den mest dødelig formen for pest

I år er det ikke byllepest som dominerer på Madagaskar, men den mest dødelige formen, lungepest. Mer enn halvparten av pasientene som ikke får behandling dør i løpet av 2-3 dager, og pesten spres gjennom luft med dråper fra en hostende smittet person.
Av de 849 registrerte pesttilfellene, er 568 av lungepestvarianten, 155 byllepest, en blodforgiftningspest og 125 tilfeller er til nå uklassifisert.

Som vanlig i utbrudd, er helsearbeidere utsatt. Minst 39 er allerede smittet. Lungepestvarianten overføres dessverre raskere mellom mennesker med dråpesmitte. Heldigvis har pestbakterien i årets utbrudd ikke blitt resistent mot viktige antibiotika, så rask behandling berger pasientene.

Kan pest brukes som biologisk våpen?

Pest som biologisk våpen er beskrevet i mange historiske beretninger. I Kina og Europa ble for eksempel døde, pestinfiserte kyr og hester plassert i fiendens drikkevannskilder. Man har også hørt om hvordan pestens ofre og deres kroppsdeler ble kastet over murene til byer under beleiring. Japan utviklet under 2.verdenskrig et biologisk våpen bestående av lopper som var foret på pestinfiserte mus. Disse ble testet på krigsfanger og sluppet fra en ballong over den kinesiske byen Changde. Det er usikkert om i hvilken grad disse forårsaket utbrudd av epidemisk pest.
Etter 2.verdenskrig forsket både Sovjet og USA på pestbakterien, Yersinia pestis, og dens mulige anvendelse som et biologisk våpen. Det er høyst usikkert om et slikt våpen vil gi spredning av pestsykdom, men både redsel og panikkeffekten vil nok overgå hva vi opplevde i 2009 med brevene som inneholdt antraxsporer i hvitt pulver.

Pest tar liv hvert år. Her tall fra WHO.

Hvorfor har vi fortsatt pest i 2017?

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke svartedauden er utryddet. Vi klarte jo å fjerne kopper, som også er en svært smittsom og dødelig sykdom.
For det første har vi ingen effektiv kommersiell vaksine som er egnet for massevaksinasjon, og for det andre har bakterien et reservoar i naturen i smågnagere. Til mennesker kommer som nevnt bakterien med lopper som beiter på infiserte gnagere. Det farlige koppeviruset, Varicella major, hadde kun mennesker som vert og måtte overføres mellom mennesker for ikke å dø ut. Det er derfor umulig å fjerne pestbakterien Yersinia pestis fra naturen, og det finnes pestbakterier i mus og rotter i Afrika, Asia og Amerika. Pesttilfeller forårsaket av  smitte mellom dyr til mennesker forekommer så å si årlig i USA.

Pest i vår tid

Verdens helseorganisasjon mottar årlig rapporter om mindre enn 1000 tilfeller av pestsykdom. Cirka 90 prosent av disse kommer fra Madagaskar og Afrika sør for Sahara. God og effektiv behandling gjør at dødeligheten er redusert fra 80-90 prosent til 10-20 prosent.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bakteriefloraen i tarmen – viktigere enn vi tror!

Human Digestive System

Tarmsystemet er sårbart, så vær forsiktig med lange antibiotikakurer og tarmskylling. Illustrasjonsfoto: www.clolourbox.com

Skrevet av:

Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT-Norges arktiske universitet, Tromsø

Tore Midtvedt, professor (em) i medisinsk mikrobiell økologi, Karolinska Institutet, Stockholm

Vi mennesker er utstyrt med et fantastisk organ som skaffer oss energi og byggesteiner for å vokse og drifte kroppen vår. Vi kan spise kokt torsk, svinekoteletter, hvite asparges, poteter og brødskiver med brun ost, og skylle det hele ned med god vin, melk eller vann. Og tarmen vår ordner opp slik at alle brukbare molekyler blir tatt vare på, samt at det overflødige blir omgjort til det vi kaller avføring.

Det er svært intrikate prosesser som foregår på veien fra munn til anus, og utrolig nok får tarmen hjelp av enorme mengder bakterier – vår normalflora. Den er faktisk livsviktig for oss, og vi har knapt begynt å forstå hvilke funksjoner disse bakteriene har, der de lever sitt liv inne i oss.

Flere bakterier enn celler i kroppen

De områdene av tarmen som er av interesse for normalflora, er de tre delene av tynntarmen, samt tykktarmen. Tynntarmen er et ca 6 meter langt fascinerende organ; retter man ut den ut, vil overflaten kunne dekke en tennisbane, og epitelet fornyes hver 4-5 dag.

I 2/3 av den øverste delen av tynntarmen er det få bakterier, fra 1000 til 10.000 per gram tarminnhold, men det øker raskt til 10-100 millioner per gram i den nederste delen.
I tykktarmen, som er knapt 1,5 meter lang, kan det være opp til 100 milliarder (1011) bakterier per gram!

Totalt i tarmen vår vil det være fra 1-10 ganger flere bakterier enn det er celler i selve kroppen. Genteknologi viser at det kan være opptil 5600 forskjellige bakteriearter, og de aller fleste er ukjente for oss. Den mest kjente tarmbakterien, E. coli, utgjør mindre enn 0,1 % av vår normalflora.

Bakterter i tarmen er viktig for oss

En nyfødt baby har en tarm uten bakterier, og de fleste får sin første tarmflora ved vaginal fødsel. Barn som får morsmelk har da allerede melkesyrebakterier som kan hjelpe til med fordøyelsen. Studier har vist at barn som er tatt med keisersnitt og gitt morsmelkerstatning, ikke får samme tarmflora som de vaginalfødte, men får en noe økt risiko for overvekt og diabetes senere i livet.

Antibiotikakurer påvirker tarmbakteriene

En antibiotikakur som kurerer en halsbetennelse eller mellomøreinfeksjon kan gi skade på tarmfloraen.

Milliarder av gode bakterier kan dø, og andre, kanskje uønskede bakterier, kan ta deres plass i tarmen. Langvarig antibiotikabehandling kan gjøre at deler av tykktarmen blir uten beskyttende normalflora.

Tarmen kan da bli kolonisert med Clostridium difficile-bakterier, som produserer giftstoffer og ødelegger innsiden av tarmen. De lager store sår, som igjen er vanskelig å behandle med mere antibiotika. Dette kan være en livstruende tilstand.

Tilfører frisk avføring til syke pasienter

I 1958 behandlet den amerikansk gastrologen Eismann en pasient med denne typen infeksjon ved å tilføre normalflora i form av avføring fra en frisk person. Dette kalles fecal mikrobiota transplantasjon (FMT), og er beskrevet brukt i kinesisk medisin for 1700 år siden. Metoden ble brukt på Haukeland Universitetssykehus for første gang i Norge i 1998 for å behandle antibiotika indusert Clostridium difficile-infeksjoner i tarmen – med overraskende godt resultat. Femten av 18 pasienter ble friske, men det ble heftig diskutert om bruk av avføring fra andre var god og etisk forsvarlig medisin.
Internasjonale oversiktsstudier viser at FMT kan kurere fra 77 til 98 prosent av pasienter med Clostridium difficile-infeksjon. Avføringen fra den friske personen tilføres tykktarmen til en pasient via anus.
Det bør legges til at bruk av FMT ikke har gitt like positive resultater ved tarmlidelsen Crohns syndrom. Et lyspunkt er at noen pasienter med såkalt irritabel tarm er blitt kvitt sin plager med slik behandling.

Det jobbes nå intensivt flere steder i verden – også i Norge, med å fylle kapsler med avføring eller dyrkede tarmbakterier fra friske personer. Da kan det bli langt flere pasienter som kan få redusert sine tarmplager.

Bestemmer bakterier i tarmen om du blir overvektig eller ikke?

Antibiotika kan som nevnt påvirke normalfloraen og gi negative effekter. I studier på mus fra samme kull, viste det seg at de som ble behandlet med antibiotika tidlig i livet ble opptil 15 prosent fetere enn de ubehandlede.
Nylige studier viser også at hvis man overfører tarmflora fra de fete musene til de normale musene, blir også de normalvektige musene fete. Og motsatt, tarmflora fra normal mus gjorde fete mus slankere. Disse studiene følges nå opp på mennesker, og kan gi et alternativ for å korrigere uønsket overvekt.

I Finland har man fulgt opp barn som fikk antibiotikakurer tidlig i livet og sett at dette var assosiert med senere økt risiko for å utvikle metabolske og immunologiske sykdommer.

Kommuniserer tarmfloraen med resten av kroppen?

Mange av disse nevnte studiene er gjort på mus, og resultatene er ikke direkte overførbare til mennesker. Derfor er det viktig å finne de biologiske mekanismene som gjør at normalflorabakteriene er involvert i mer enn å beskytte og fordøye mat. Kan tarmflora kommunisere direkte eller indirekte med vårt immunsystem, hormonsystem og kanskje også med nervesystemet? Gir tarmen signaler til sentralnervesystemet?

Vi vet at bakteriefrie dyr, som har vært hele sitt liv i isolat og aldri har fått normalflora, ikke får en naturlig utvikling av nervesystemet. Nylig er det også vist at en kan slå av nødvendig celledeling i hjernen på unge mus ved å fjerne tarmflora med antibiotika.

At «god» normalflora kan kontrollere lysten til å overspise, er en observasjon som kan gi uanede muligheter for vektkontroll. I rotteforsøk er det vist at ved matinntak produserer E. coli-bakterier i tynntarmen signalmolekyler som går til anoreksisenteret i hjernen. Anoreksisentret gir da en beskjed som reduserer lysten til å spise mere. Denne ”stopp-mekanismen” kommer cirka 20 minutter etter at maten har ankommet tarmen. Slik forskning kan få betydning for hvordan vi spiser, hva vi spiser, samt om hvordan vi eventuelt kan regulere anoreksisentrets aktivitet hos mennesker med kronisk spisevegring.

Hva vi vet og ikke vet

Det er sannsynligvis flere tusen forskjellige bakteriearter i tamens normalflora. Disse har nok sine spesielle områder og nisjer hvor enkelte kanskje er i overtall i kortere perioder. Men vi vet lite om betydningen og funksjonen av den enkelte art. Men vi vet at heterogenitet er positivt og at dominans av enkelte arter kan være negativt. Vi vet at antibiotika kan påvirke tarmens mangfoldighet og vi vet at en kan re-etablere mangfoldigheten ved å tilføre «normal» normalflora. Vi vet at regelmessig tykktarmvask ikke er nødvendig men derimot kan gi alvorlige dødelige sykdommer.

Det vi også vet, er at tarmbakteriene betyr langt mer for vår helse enn hva vi har trodd tidligere. Har vi en tarmflora som ikke gir oss besvær, bør vi stelle godt med den, det vil si unngå å skade den, enten ved unødig bruk av antibiotika eller andre stoffer som kan påvirke den. Har vi tarmplager som kan tenke å bero på ubalanse i tarmfloraen kan en regulering av tarmfloraen være aktuell. Fremtidsmålet er at vi alle hele livet vil kunne leve i balanse med vår tarmflora. Det er blitt hevdet at vi vet mere om månens overflate enn om tarmbakteriers betydning for oss som mennesker. Det er mulig at det er riktig.

Biokrig og bioterrorisme – teori eller virkelighet?

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner.

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner. Foto: www.colourbox.com

Bakterier og virus tar millioner av liv årlig, men fortsatt er naturen langt bedre enn menneskene til lage sykdomsutbrudd. Er frykten for biokrig og bioterrorisme overdrevet?

Skrevet av: Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og rådgiver Forsvarets sanitet.
Per Ballangrud, major (ret) og koordinator RDOIT, Forsvarets sanitet.
Dag Hjelle, brigader, sjef medisinsk avdeling, Forsvarets sanitet.

I tiden før antibiotika og vaksiner var infeksjonssykdommer en av de viktigste årsakene til tidlig død. Man kjente ikke til bakterier og virus, og trodde sykdom skyldtes onde ånder, eller var straff fra høyere makter grunnet brudd på religiøse leveregler.

Da bakterier som årsak til spesifikke sykdommer ble oppdaget rundt 1880, begynte kunnskapsutviklingen som har gitt oss både vaksiner og antibiotika. Samtidig ble det skapt nye muligheter for misbruk av kunnskapen i form av bioterror.

Biologi som våpen

Mennesker har i all tid hatt konflikter seg imellom. Det er derfor ikke vanskelig at å tenke seg at noen kunne ønske å bruke infeksjonssykdommer som våpen. Hva kan være mer skremmende og panikkskapende enn et «våpen» som er usynlig?

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og toppforskningsinstitusjoner.

Historien inneholder en mengde anekdoter om hvordan infeksjonssykdommer er anvendt som våpen. Felles for disse er imidlertid at det er svært vanskelig å dokumentere hva som er naturlige utbrudd og hva som er eventuell biokrig eller bioterrorisme.

Faktisk er det, med noen få unntak av begrenset størrelse, ikke mulig å dokumentere at biologiske våpen har vært effektive i krig eller for terrorformål. Det er vanskelig å lage biologiske våpen: mikroorganismer mister sin evne til å forårsake sykdom når de blir dyrket i større volum, mange kan ikke lagres, og menneskets motstandskraft er svært forskjellig.

Biologisk eller psykologisk effekt?

Ettersom den biologiske effekten av slike våpen er diskuterbar, er de psykologiske virkningene minst like interessante.

Mange husker miltbrann-spredningen i USA i 2001. Miltbrannsporer ble blandet med et hvitt pulver, og sendt i brev til flere mediehus og to senatorer. 17 personer ble syke og fire døde, de fleste innen postverket. «Hvitt pulver» ble synonymt med miltbrannangrep over hele verden i løpet av få dager. Helsevesenets og politiets reaksjon, villig formidlet via media, gjorde dette til et lærebokeksempel i hvordan psykologisk terrorisme kan gjennomføres.

En annen måte flere terrororganisasjoner bruker for å skape frykt, er å søke på nettsteder som registrerer mindre, naturlige utbrudd av spesielt farlige virus og bakterier. Deretter går de ut i media og stjeler «æren» for å ha gjennomført et suksessfullt bioangrep.

Økonomisk og politisk bioterrorisme

Å skade økonomien er en annen bioterror-strategi. Blant annet kan matproduksjonen rammes, for eksempel ved å spre dyresykdommer som vil kreve nedslaktning som mottiltak.

En kan også tenke seg bevisst utplassering av virus, bakterier og skadedyr som spres gjennom matvarer og distribueres over store deler av landet, eller at planter eller vegetasjon ødelegges. I Norge vil spredning av sykdommer i vår store, åpne og ubeskyttede akvakulturnæring være et tenkelig mål for økonomisk bioterror.

Et annet mulig mål er drikkevannet. Mye av vårt konsumvann henter vi fra åpne vannreservoarer. Disse ligger ubeskyttet, og vann som tas herfra blir ikke kontinuerlig kontrollert, selv om mange vannverk tilsetter klorforbindelser for delvis desinfeksjon.

Kan vi oppleve biokrig?

Sannsynligheten for et større biologiske angrep fra en selvstendig stat mot en annen er forholdsvis liten, til tross for at anklager om at slike angrep stadig forekommer. Det er utviklet flere avanserte automatiske analysesystemer, såkalte «sorte bokser», som kan påvise spesielle bakterier og virus som kan tenkes benyttet i biokrig og bioterror.

Hensikten er at boksene skal varsle militære og sivile om et angrep, men et problem med boksene er at de lett kan lures til å gi falsk alarm. Det norske forsvaret har valgt en annen strategi, med opprettelsen av «Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team» (RDOIT), som også FN ønsker å benytte.

RDOIT er en militær enhet som spesialiserer seg på å skille naturlige sykdomsutbrudd fra tilfeller som kan være menneskeskapte. Dette er viktig da anklager om brudd på internasjonale regler kan få konflikter til å eskalere til reell våpenbruk.

Redsel bekjempes med korrekt opplysning

Ebola-utbruddet i et område i Vest Afrika i 2014 drepte over 10 000 mennesker, og panikken spredte seg til alle verdensdeler. Vi vet at terrorister har vært i utbruddsområder kamuflert som hjelpearbeidere i håp om å få med seg ebolavirus.

Men befolkningen har lite å frykte. Det er så å si umulig å lage et større ebola-utbrudd med mange døde i et land med oppegående helsevesen (og en effektiv vaksine). Det er imidlertid mulig å lage panikk og hysteri om ikke vi har gode planer for å få fram faglig korrekt informasjon, samt iverksette effektive mottiltak raskt.

Hvordan vi reagerer på større naturlige infeksjonsutbrudd eller pandemier, gir et bilde på hvordan den psykologiske reaksjonen vil bli ved reell eller mistenkt biokrig eller bioterrorisme. Ved utbruddet av svineinfluensa i Norge i 2009 ble et «worst-case»-krisesenario presentert som fakta for publikum. Informasjonsarbeidet var ikke egnet til å beskrive utbruddenes realiteter og konsekvenser, men i større grad rettet mot krisemaksimering og personlig fokus på utbruddsledelsen.

Dette skapte stor utrygghet i befolkningen. Mange ønsket ikke vaksiner, siden de ikke stolte på informasjonen som ble gitt. Disse erfaringene bør gi grunn til ettertanke.