Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette.  Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne.  Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

 Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Hvorfor hermer barnet ditt etter deg?

Jeg (sittende på gulvet) forsker på 18 mnd gamle babyer, og her er liten testperson som gjennom lek hjelper oss forskere til å lære mer om barns imitasjon. Bli med dere også! https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Skrevet av: Solveig Flatebø, Master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Har du noen gang lagt merke til at barnet ditt hermer etter deg? Det kan være at barnet smiler når du smiler, eller at barnet rører i en lekekaserolle når du holder på med matlaging.
På folkemunne kalles dette ofte for «herming», og dette er en fascinerende kopieringsatferd som på fagspråket heter imitasjon.

Vi forsker på herming

For tiden kommer det småbarnsforeldre trillende inn med barnevogner til vår BabyLab på UiT, for vi forsker på denne spennende imitasjonsatferden hos småbarn.

På BabyLab undersøker vi 18 måneder gamle barn, for i de første leveårene lærer barn mye av å se på hva andre gjør og deretter gjøre det samme selv. Imitasjon er altså en viktig læringsprosess for småbarn. Ved hjelp av imitasjon lærer barna raskt og effektivt om verden rundt seg.

Når vi undersøker imitasjon på laben vår, lærer vi mer om hvordan barna tolker handlinger hos andre personer, hvordan den sosiale konteksten påvirker dem og hvor mye de husker fra det de har sett tidligere.

Altså er det flere forskjellige kognitive og sosiale prosesser involvert i imitasjon, og målet vårt er å lage et testmateriale som kan måle dette samtidig. Et slikt testmateriale kan også videre brukes som et diagnostisk verktøy for å oppdage utviklingsforsinkelser – noe som er veldig viktig for å kunne gi tidlige oppfølging og hjelp for de som trenger det.

Lyst til å delta?

Nå på nyåret startet vi opp en spennene imitasjonsstudie på BabyLab, og vi trenger flere deltakere! Flere foreldre har allerede besøkt laben med sine barn, og flere har meldt seg på studien – men vi søker fortsatt enda flere.

Vi oppfordrer deg som har et barn mellom 12-18 måneder å ta kontakt med oss. Send for eksempel en e-post til meg på solveig.flatebo@uit.no. Lurer du på om barnet ditt fyller kriteriene for å delta, sjekk her: https://site.uit.no/babylab/hvordan-bli-deltaker/

Det tar kun 1-1,5 time å delta, og vi er fleksible med våre avtaletidspunkter. De som har besøkt laben vår beskriver studien som morsom og nyttig. Ønsker du å lese mer om hvordan det er å besøke laben, kan du lese mer om det her: https://site.uit.no/babylab/et-besok-pa-laben/

 

 

 

 

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Er alternativ behandling farleg for born?

Av Ola Lillenes, informasjonssjef NAFKAM – Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Behandling (Bilde)

Innlegget er hentet fra Dagens medisin, papirutgaven den 7. desember 2017

Tidlegare i år vart det debatt om kva som kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine. Det store spørsmålet vart: Kan vi stole på at foreldra tek gode helsevalg for borna når dei får alternativ behandling – eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

I debatten meinte kritikarar av slik behandling at tryggleiken til borna sto i fare, og at «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom kan føre til overdiagnostisering og overbehandling. Det kom mellom anna forslag om å sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette vart møtt med ulike argument, frå at slik behandling er «naturleg og ufarleg», til at eit slikt forbod vil rokke ved det generelle ansvaret som foreldre i Noreg har til å avgjere kva som er best for borna deira. Andre meinte at aldersgrense og forbod vil gje eit uheldig inntrykk av at alternativ behandling verkar, og at staten då vil gå god for dette.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt.

Naturleg og trygt?

Eit raskt søk på Internett syner at fleire av dei alternative behandlingane på marknaden vert framstilte som «særlig skånsame for born». Ei undersøking NAFKAM gjorde i fjor, synte at det var fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med eigne helseproblem til slike behandlarar. Dette kan kanskje tyde på at mange meiner at slik behandling er trygg.

Kva veit vi eigentleg?

Vi veit at alternativ behandling er populært: I fjor var minst 40.000 born under 12 år hjå alternative behandlarar. Vi veit og at 15% av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Vidare veit vi at nordmenn sine syn på alternativ behandling til born er delte: Om lag 40% meiner at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60% fordeler seg ganske likt mellom å anten vere positive eller nøytrale til det.

Dei norske reglane for den som ynskjer å tilby slik behandling, er mellom dei mest liberale i Europa. I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap. Vi veit at i verste høve kan mangel på slik kompetanse føre til at symptom hjå pasienten blir oversett eller tolka feil. Det kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok. Då kan helsetilstanden til pasienten bli verre.

“I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap.”

Dette veit vi ikkje:

Foto: www.colourbox.com

Vi veit ikkje kva helseproblem borna som får slik behandling har, og heller ikkje kva ynskjer og mål foreldra deira har med slik behandling.

Vi veit ikkje kva metodar og verkty behandlarane nyttar til å setje diagnose, eller kva behandling dei rår til og nyttar på desse borna. Bransjen sine eigne reglar og rutinar ved behandling av born, er verken samla eller granska.

Vi veit ikkje om foreldra går til lege med borna fyrst, eller om dei har dialog med helsepersonell undervegs i den alternative behandlinga.

Vi veit ikkje om borna får alternativ behandling i staden for behandling frå helsetenesta, eller om dei får behandling begge stadar samstundes.

Vi har og lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Vert helsa deira betre eller verre, eller vert ho som før?

Vil sjå nærare på dette

Så langt har vi ved NAFKAM ingen råd til styresmaktene, utover at vi treng meir kunnskap. Born er allereie ei sårbar pasientgruppe. Vi veit at mange av dei får alternativ behandling, men vi har lita eller inga oversikt over kva, kvifor eller korleis.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkelig basert på fakta, er vi redde at slik behandlingspraksis går enno meir «under radaren». Styresmaktene bør sikre seg meir kunnskap, før dei eventuelt vurderer å innføre ei nedre aldersgrense. Difor har vi no bedd helsepolitikarane våre om å prioritere dette i statsbudsjettet for neste år.

Beslutninger av betydning

Av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Foto: www.colourbox.co

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest.

Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.”

Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

  • Barnets utvikling og behov
  • Foreldrenes omsorgskompetanse og
  • Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Tidlig innsats må til for å forebygge overvekt og fedme blant barn og unge

Av Ph.d.-stipendiat og sykepleier Elin Evensen, Klinisk forskningsavdeling Universitetssykehuset Nord Norge, UNN HF

Vi kan allerede i dag forutse hvilke barn som kan få store vektproblemer i voksen alder. Det betyr at vi kan hjelpe dem tidlig i livet, slik at de får et lettere liv.

Barn som har utviklet fedme ved 6 års alder har 75 prosent sjanse for fortsatt å være overvektig eller ha fedme ved 15-20 års alder. Jo mer alvorlig grad av overvekt, jo høyere er sannsynligheten for at overvekten vedvarte. Det viser studien Fit Futures.

Barn med særlig høy risiko for vedvarende overvekt og fedme kan dermed identifiseres før skolealder, og målrettede forebyggende tiltak kan settes inn.

Glade barn

Noen av spørsmålene man står overfor i helsetjenesten, er når man skal starte aktiv forebygging og behandling av overvekt/fedme hos barn, og hvem som er i risikosonen? Illustrasjonsbilde: Colourbox.com

Tromsøundersøkelsen, Fit Futures

Studien baserer seg på data fra Fit Futures, ungdomsundersøkelsen i Tromsøundersøkelsen som ble gjennomført i 2010/11 og 2012/13. I denne studien er data fra Fit Futures koblet til data fra medisinsk fødselsregister og høyde/vekt data fra helsestasjonsjournalene.

Studien er støttet med stipendmidler fra Helse Nords regionale forskningsmidler.

Hva så vi på?

Andelen barn med overvekt og fedme har økt de siste tiårene – både i Norge og på verdensbasis. Tall fra Folkehelseinstituttet (2015) viser at barn og unge i helseregion Nord har høyere forekomsten av overvekt og fedme enn resten av landet.

I vår studie så vi på barns vekt da de ble født, da de var to og et halv år, seks år og da de var mellom 15 og 20 år gamle. Vi fant at andelen med overvekt og fedme økte betydelig med alderen, fra 11 prosent ved to og et halvt års alderen, til over 20 prosent ved 15-20 års alderen.

Det er viktig å få frem at fedme og overvekt er basert på medisinske definisjoner, kalt ISO KMI.
(Kriteriene for at barn er overvektig eller har fedme kan du lese mer om i lenkene nederst i teksten.)

Når bør vi starte aktiv forebygging?

Små barn skal ikke slankes, men gode levevaner bør etableres tidlig.

Barn veies

www.colourbox.com

Det er lettere å gjøre endringer og etablere gode vaner med hensyn til sunt kosthold og begrenset inntak av godteri når barna er små. Det beste er om man kan gjøre grep før overvekten har blitt alvorlig, før den har utviklet seg til fedme, eller før den har vedvart lenge.

Når barna er små følges de opp med jevnlige besøk på helsestasjonen, og da kan man ved behov søke råd og hjelp hos helsesøster. Barn skal ikke settes på diett eller slankes. Det handler om å etablere gode vaner for sunn mat og fysisk aktivitet som blir en naturlig del av levesettet i familien og som barna kan ta med seg videre i livet.

Hvorfor er forebygging av overvekt og fedme viktig?

Heldigvis er de aller fleste barn med overvekt eller fedme friske. Men, spesielt fedme øker risikoen for sykdom senere i livet, som for eksempel type 2 diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft. Det kan også ha betydning for helse og livskvalitet i barne- og ungdomsårene.

Hvem kan hjelpe?

Helsestasjonen og fastlegen kan hjelpe deg hvis du er bekymret for om eget barn er overvektig/står i faresonen for å utvikle overvekt eller fedme.

De bakenforliggende årsakene til overvekt og fedme er ennå ikke er fullt ut klarlagt. Det er ikke en enkelt årsaksfaktor, men arv, miljø og faktorer ved dagens samfunn og levesett i et komplekst samspill. Genetiske faktorer spiller inn, og sannsynligheten for overvekt og fedme øker hvis én eller begge foreldre har overvekt eller fedme.

Uansett så kommer man ikke utenom at kosthold og for lite fysisk aktivitet er medvirkende årsaker til overvekt. Skal man kunne forebygge eller behandle overvekt, er det disse faktorene man må ta tak i. Og når det gjelder barn og unge, må man ha et fokus på hele familien.

Kilder:

Folkehelseinstituttet: Barn, miljø og helse – Risiko- og helsefremmende faktorer, Rapport fra 2016.

Evensen E, Wilsgaard T, Furberg A-S, Skeie G. Tracking of overweight and obesity from early childhood to adolescence in a population-based cohort – the Tromsø Study, Fit Futures. BMC Pediatr 2016;16(1):1-11 doi: 10.1186/s12887-016-0599-5

Evensen E, Emaus N, Kokkvoll A, et al. The relation between birthweight, childhood body mass index, and overweight and obesity in late adolescence: a longitudinal cohort study from Norway, The Tromsø Study, Fit Futures. BMJ Open 2017;7:e015576. doi:10.1136/ bmjopen-2016-015576

Barnehelserapporten/overvekt og fedme.

Husk barna når livet endrer seg!

Av førsteamanuensis Camilla Lauritzen, Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet

Vi kommer alle før eller senere ut for en eller annen form for utfordring eller livskrise. Jeg kjenner ingen som har levd et liv uten motgang og utfordringer. Tilsynelatende kan det kanskje se slik ut foran fasadene. Vi kan tenke at noen har sannelig fått alt servert på sølvfat og at alt er så enkelt for noen. For andre kan det se ut som om alt var forhåndsdømt til å gå nord og ned, noen har tilsynelatende uendelig med vansker i livet sitt. Det er nesten helt umulig å forestille seg hvordan et annet menneske opplever det livet de lever med oppturer og nedturer. Det eneste vi kan slå fast, og dette tror jeg de fleste som har levd litt er enige i, er at livet ikke er friksjonsfritt for noen.

I mange tilfeller kommer en utfordring i livet, eller en livskrise om du vil, svært brått på. Du så det ikke komme. Du fulgte ikke med på værvarselet, og plutselig sto du der i sentrum av stormen. Bruddet med partneren du delte tykt og tynt med, oppsigelsen fra jobben du trivdes så godt i, dødsfallet til en som sto deg nær. Kanskje ble du plutselig syk. Livet endret seg plutselig, veien du gikk på tok en sving du ikke hadde planlagt å ta og plutselig sto du midt i stormen.

Mor trøster trist barn

Inkluder barna i livets store utfordringer. Det kan være bra for deres psykiske helse, skriver Camilla Lauritzen. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Hva skjer med barna når stormen kommer?

For de fleste av oss vil slike store omveltninger slå føttene under oss. Det blir vanskelig å være den du var før det skjedde. Det kan for eksempel bli vanskelig å være en like god forelder som du var før. Når du er overveldet av sorg, eller sjokk, eller redsel, så kan det føre til at barna i familien blir litt glemt. Noen ganger blir det slik at vi glemmer å inkludere barna i de store omveltningene som har rammet familien. Andre ganger kan det være slik at vi bevisst prøver å skjerme dem fra stormen, med de aller beste intensjoner om å skåne dem. Når stormen kommer, vil vi beskytte barna. Vi vil ikke at stormens omveltninger skal ramme dem.

Har du noen gang prøvd å ignorere en storm som raser i din umiddelbare nærhet? Min påstand er at det er umulig. En storm medfører støy og uro, det blir mørkere og skumlere. Og det som er helt sikkert er at barn som blir vitne til en uventet storm i familien får det med seg. De plukker opp at den voksne er trist, eller urolig, eller lei seg, eller sint, eller kjemperedd. Selv om du har gjort alt du kan for å dekke over og passe på at omveltningene ikke skal være merkbare for barna, så får de det ofte med seg likevel. Uten at de kanskje helt forstår hva det er som skjer.

La barna ta del i det som skjer

I en livskrise er det derfor viktig at vi snakker med barna. Vi må tørre å ta de ubehagelige samtalene, å fortelle om de tunge tingene i livet. Det er mye vi voksne kan gjøre for å ivareta barna i en familie som opplever at livet endrer seg. Når stormen herjer bør vi inkludere barna, og la dem ta del i det som skjer. På denne måten blir de med inn i sorgprosessen, eller inn i sykdommen, slik at de kan forstå og få forklart ting de lurer på. Som voksen kan du for eksempel forklare at det er helt normalt å være trist av og til, også når man er voksen kan man bli redd. Og du kan forklare at det som skjer av omveltninger ikke er deres skyld.

Å inkludere barna i livets store utfordringer kan rett og slett være veldig bra for deres psykiske helse. Psykisk helse er grunnleggende for god livskvalitet. Å ha god psykisk helse utgjør en styrke, og det gjør oss i stand til å mestre livet vårt på en god måte. Man kan jobbe med å fremme ei god psykisk helse hos barn. Dette kan føre til at de senere i livet blir bedre rustet for normale livsutfordringer. Her vet vi at trivsel, å høre til i et godt sosialt fellesskap, ha fortrolige venner eller familie, god kroppslig helse, muligheter for fysisk aktivitet, samt balanse mellom aktivitet og hvile er forhold som påvirker den den psykiske helsen. Unge menneskers psykiske helse er mer sårbar enn eldre menneskers, av flere grunner. Blant annet fordi de mangler erfaring med livet. Har man aldri opplevd motgang før, er det kanskje ikke like lett å se framover og tenke at det ikke alltid kommer til å føles som det gjør midt i det vanskeligste.

Når stormen herjer i en familie så kan vi som er voksne ivareta barna, for eksempel gjennom å legge til rette for at de får høre til i et fellesskap, at de får informasjon om det som skjer, samt at de får tid og rom til å være barn i aktivitet og utfoldelse.

Og hva om det er vi som er de primære omsorgsgiverne som rett og slett blir blåst over ende av stormen? Det viktigste vi kan gjøre da er å be om hjelp til å ivareta barna til vi klarer å komme oss på beina igjen. Vi kan be om hjelp i vårt eget venne- eller familienettverk. Dersom det ikke er mulig, så kan vi få hjelp av det offentlige. Det finnes hjelp i kommunen du bor i, enten i Familiens hus, i barneverntjenesten, hos helsesøster eller i skole og barnehage. Be om hjelp dersom du står i livssituasjoner som tar pusten fra deg! Det er bedre å be om hjelp enn å gå under.

Så, husk barna når livet endrer seg! Når det stormer rundt deg. Når omveltningene er merkbart store. Når alt blir annerledes. Det er ei investering i deres framtidige psykiske helse.

Barna som ignoreres

Skrevet av Ole Kristian Greiner-Tollersrud, professor i biokjemi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Mitt nyttårsønske er at det lages ny medisin for de svakeste av barna – de som på grunn av en medfødt genfeil langsomt sykner hen, uten at noen kjent medisin kan stoppe utviklingen. Vi hører sporadisk om disse barna gjennom tårevåte reportasjer i media. De vekker vår dype medfølelse, inntil det går i glemmeboken blant våre små, daglige bekymringer.

Barnelegen Ivar Følling fikk ikke nobelprisen, men han vant en større seier: Han bidro til at de to–fire barna som blir født med Føllings sykdom hvert år i Norge, får en diett som gjør dem friske i stedet for hjerneskadet. Dette viser at går det an å forske frem medisiner – også i Norge.

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i kampen om midler, skriver kronikkforfatteren. Foto: www.colourbox.com

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i kampen om midler, skriver kronikkforfatteren.
Foto: www.colourbox.com

De som roper høyest

Hvert år blir over 100 barn i Norge født med en genfeil som gir alvorlig sykdom under oppveksten. Siden mange hundre ulike genfeil kan føre til dette, så er hver enkelt genfeil meget sjelden. Denne sjeldenheten er dessverre en avgjørende faktor for at Norge ikke bruker ressurser på å forske frem nye medisiner. Derimot brukes store midler i studier av folkesykdommene kreft, diabetes og Alzheimer, som hovedsakelig rammer den eldre delen av befolkningen.

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse».

Bak denne satsingen ligger krav fra mektige interesseorganisasjoner, og de eldres ønske om at samfunnet, etter de har hatt sin periode med god økonomi og selvrealisering, skal utvikle dyre medisiner mot alderdommens plager. I forhold til dette brølet stilner spede barnestemmer og fortvilte foreldre, som ofte må nøye seg med tilbud om kurs, informasjonstjenester og utilstrekkelige behandlingsopplegg.

Den sterkestes rett

De sterkes rett har også spredt seg til forskningens innerste gemakker. Forskere i medisinske fag er presset til å følge popularitetsbølgen i sine valg av forskningsfokus. Uansett hvilket medisinsk felt man forsker på, er presset på å relatere problemstillingene inn mot de store folkesykdommene stort.

Et viktig virkemiddel er den såkalte «impact factor». Denne faktoren ble innført for å måle den generelle interessen for et forskningsarbeid, og bestemmes ut fra hvor mange kollegaer som siterer artiklene dine. Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i konkurransen om midler.

Folkesykdommene er svært kompliserte å studere, fordi mange ulike faktorer er involvert – både genetiske og miljømessige, ofte relatert til alderdommens forfall. Forskningen leder derfor til kompliserte modeller med mange usikkerhetsfaktorer. Nye medisiner er rådyre å utvikle, og bidrar ofte bare til en kortvarig forlengelse av livet. For barn med sjeldne genfeil, og som er født friske, er den manglende faktoren ofte et enkelt protein som fosteret har fått fra moren før fødselen. Forskningen består av å finne dette proteinet, som dermed kan gis barnet som medisin etter fødselen.

Denne medisinen kan være avgjørende for at barnet kan leve et normalt liv, i stedet for et liv med hjerneskade, økende handikapp og avhengighet av andre. Det er denne nytteverdien samfunnet må veie opp mot den kostnadskrevende utviklingen av livsforlengende medisiner for de gamle.

Sa nei til forskningsmidler

På slutten av 90-tallet avslo Innovasjon Norge og Norges forskningsråd min søknad om midler for å teste ut en mulig medisin mot den arvelige sykdommen alfa-mannosidose, fordi det bare fødes et barn med alfa-mannosidose hvert femte år i Norge. Flere år senere overtok et utenlandsk firma ideen og startet produksjon av samme medikament. Siden det globalt fødes over 200 barn med alfa-mannosidose hvert år, ser verdenssamfunnet nytteverdien av å betale kostnadene for en slik medisin.

De sterkes rett har spredt seg til forskningens innerste gemakker.

Nylig utviklet jeg en mulig medisin mot en annen sjelden, arvelig sykdom, DADA2, som fører til hjerneslag og revmatisme hos barn. Jeg tviler på om norske myndigheter ser nytteverdien av å finansiere uttesting av denne medisinen. Hvis det er tilfelle, har samfunnet glemt sitt moralske ansvar for at barn med slike sykdommer får en frisk oppvekst.

Mange glemmer at forskning på sjeldne, arvelige barnesykdommer ikke bare er en kostnad for fellesskapet, men ved å gi ny kunnskap om hvordan kroppen fungerer vil den også bidra til å øke forståelsen av andre sykdommer. Forskning på barnesykdommen DADA2 kan derfor bidra til ny kunnskap om sykdommene hjerneslag og revmatisme.

Ubrukt kompetanse

Utviklingen av naturvitenskapen er ofte er basert på det uforutsigbare. Dette har mange glemt, etter hvert som den planøkonomiske modellen har spredt seg som en pest i forskningsverdenen.

Utviklingen av nye medisiner kan dessuten danne utgangspunkt for en ny nisje innenfor norsk bioteknologi-industri. Selv om denne industrien er nærmest fraværende i Norge i dag, vil fremtidens prioritering av menneskers helse, samt et økt fokus på det grådige forbruket av jordas naturressurser, fremtvinge utviklingen av denne industrien. Her sitter Norge på en kompetanse som dessverre ikke brukes til det fulle i dag.

Dette innlegget ble også publisert på NRK Ytring 2. februar 2016: Barna som ignoreres

Den viktige barnesamtalen om vold og overgrep

Av Merete Saus, instituttleder og Svein Arild Vis, førsteamanuensis, begge ansatt ved RKBU Nord, Det helsevitenskapelige fakultet

En overgrepssak ryster Tromsø, og det har også vært mye snakk om at de involverte fagpersonene; politiet, Barnehuset og kommuneoverlegen, fremstår som meget kompetente. Dessverre må vi ta høyde for at noe like alvorlig vil skje igjen, men vil fagfolkene som får ansvaret være like flinke?

rkbu, overgrep, barn

Foto: www.colourbox.com

Fagmiljøet på Barnehuset gjennomfører gode dommeravhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. I dommeravhørene får de barnet til å fortelle hva det har opplevd, samtidig som de ivaretar barnas behov for omsorg og trygghet. Formen på avhøret, gjennomføringen og lokalene er tilpasset barnets alder og modning.

På den andre siden av Tromsøya finner man et senter med det vanskelige navnet RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Navnet er ikke det eneste vanskelige ved dette senteret; oppgaven de har er også vanskelig – men de får det til. De gir kurs, veiledning og sørger for nettverk for fagpersoner som møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep. Barnehuset og RVTS er blant de viktigste grunnene til at kunnskapsnivået har vært så høyt i saken om de seksuelle overgrepene.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving.

Samtale med barn må prioriteres

For tiden pågår det en storstilt og omfattende kunnskapsheving når det gjelder arbeid for barn og unge i sårbare og vanskelige livssituasjoner. Fagfolk går på kurs og videreutdanner seg innenfor mange nye og aktuelle tema. UiT er med på denne kompetansehevingen. Ved Det helsevitenskaplige fakultet har vi kurs og utdanninger som bidrar til at kompetanse økes. For eksempel tilbys det kurs om det å snakke med barn. På kurset lærer fagfolk metoder for å få gode samtaler med barn som har hatt vonde opplevelser hjemme eller på skolen. Alle som arbeider med barn trenger kunnskap om hvordan man går frem for å snakke med små barn om slike tema.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn, er man avhengig av at barna forteller om hva som har skjedd. Dette er viktig både for å avdekke strafferettslige forhold, men også for å kunne gi barn riktig oppfølging og støtte i etterkant.

Det er i dag god kunnskap om hvilke metoder som bør anvendes. Denne kunnskapen er fremkommet gjennom internasjonal forskning de siste 20 årene. Studier av hvordan ulike intervjuteknikker påvirker barns evne og vilje til å fortelle, ligger til grunn for de metoder som anvendes av politiet, barnevernet og helsetjenestene. Metodene går under fellesbetegnelsen dialogbaserte samtalemetoder.

I en dialogbasert samtale leder den voksne samtalen, men det er barnets initiativ og fortellinger som er i fokus. Ved å basere samtalen på prinsipper for utviklingsstøttene dialog, får man frem den best mulige beskrivelsen av barnets opplevelser, følelser og synspunkter.

UiT kurser i barnesamtaler

Kommunene, barnevernet og spesialisthelsetjenestene har behov for arbeidstakere med høy kompetanse i arbeid med barn og unge i vanskelige situasjoner. UiT og kompetansesentrene samarbeider med arbeidsgiverne om dette, for eksempel er kurset om metodiske barnesamtaler utviklet etter en bestilling fra det statlige barnevernet.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving. Tid til å delta på kurs som arrangeres av universitetet og RVTS bør enhver kommune prioritere. Disse strategiske, og faktisk nokså billige tiltakene, vil bidra til at dyktige fagfolk jobber godt med den neste store, tragiske saken.

Det er god investering å la barnevernspedagoger, sosialarbeidere, lærere, førskolelærere eller helsesøstre delta på kurs for å lære om metodiske barnesamtaler eller andre nye arbeidsmåter. Disse kursene finnes i landsdelen, og det er viktig at kommunene benytter seg av tilbudene som sikrer at befolkningen i Nord-Norge møter like kompetente fagpersoner som man gjør i andre deler av landet. Uansett om den neste alvorlige saken handler om seksuelle overgrep, grov omsorgssvikt, naturkatastrofer som fører til traumer for barn, eller store mobbeutfordringer på en skole, er forventningen den samme: Den neste alvorlige hendelsen må håndteres av like dyktige fagfolk som i denne omfattende og tragiske overgrepssaken.

Barneleddgikt med fokus på kjeven

Av Paula Frid, tannlege, spesialist i oralkirurgi og oralmedisin og PhD-stipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet

Det er viktig å oppdage betennelse i kjeveledd tidlig blant barn med barneleddgikt. Bedre samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenestens spesialisttjeneste sikrer dette.

Betennelse i kjeveledd blant barn med barneleddgikt kan oppdages tidlig ved hjelp av et effektivt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenestens spesialisttjeneste der både barneleger og spesialisttannleger ser pasienten. Som kjevespesialist har jeg det privilegiet å få være med i en ny kompetansegruppe for barneleddgikt ved Universitetssykehuset for Nord-Norge (UNN) og ved Tannhelsetjenestens kompetansesenter for Nord-Norge (TKNN). Jeg ser her mange resurssterke barn og ungdommer som lever daglig med kronisk smerte som ikke bare påvirker dem kroppslig, men også psykisk. Det å være annerledes eller se annerledes ut, er uten tvil en stor påkjenning for disse barn og ungdommer, spesielt i tenårene. Det er mange enkelt historier som har berørt meg sterkt som for eksempel den der foreldrene fortalte meg at tenåringen deres alltid brukte genser med høy hals for å skjule sitt utseende med liten kjeve.

Barn med smerter i kjeven

Barneleddgikt er en kronisk leddsykdom som rammer et eller flere ledd i kroppen. Forskning viser at 1-2 av 1000 barn rammes hvert år i Norge, med høyest forekomst i Nord-Norge. Av disse er det cirka 2 av 3 barn som også har betennelse i kjeveledd. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

Kronisk leddsykdom

Barneleddgikt er en kronisk leddsykdom som rammer et eller flere ledd i kroppen. Leddplagene oppstår før 16 års alder og er mer vanlig blant jenter enn gutter. Forskning viser at 1-2 av 1000 barn rammes hvert år i Norge, med høyest forekomst i Nord-Norge. Av disse er det cirka 2 av 3 barn som også har betennelse i kjeveledd. Kjeveleddet skiller seg ifra andre ledd i kroppen fordi det har en vekstsone som regulerer underkjevens vekst.

Hvorfor viktig med tidlig oppdagelse av betennelse i kjeveledd?

Symptomer ved betennelse i kjeveledd kan være smerter, enten spontane smerter eller smerter i forbindelse med tygging og gaping, samt vekstforstyrrelser i kjevene. Tann- og kjeveavvik gir ikke bare tygge -og spiseproblemer men også psykososiale problemer med det å se annerledes ut, hvilket er ekstra sårbart for en jente eller gutt i tenårene. Problemet er imidlertid at det ikke alltid forekommer smerter i forbindelse med betennelse i kjeveledd. I fagtidsskrifter kalles ofte kjeveleddet for «det tause leddet». Det er derfor ikke uvanlig at betennelsen i kjeveledd blir oppdaget først etter at pasienten har utviklet en liten og eller skjev underkjeve.

Behandling av betennelse i kjeveledd

Dersom det foreligger en liten og eller skjev underkjeve blir behandlingen ofte omfattende og langvarig med både tannregulering og kjeveoperasjoner. Tung medisinering med immundempende cellegift og nyere biologiske medisiner i tillegg til mange sykehusbesøk vil prege deres oppvekst. Tidlig diagnostikk med MR kan oppdage betennelsen i kjeveledd slik at man eventuelt starter opp med lokalbehandling med kortison i kjeveledd i tillegg til konvensjonelle medisiner, og derved unngår en fremtidig langvarig og omfattende kjevebehandling.

Utredning og behandling av barneleddgikt en regional funksjon

Per i dag er utredning og behandling av barneleddgikt en regional funksjon i Norge. UNN og TKNN ser samtlige pasienter med barneleddgikt i Nord-Norge og har fått til et fint samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenestens spesialisttjeneste, men det har ikke alltid vært slik. Det er først i senere tid man både nasjonalt og internasjonalt har begynt å gi kjeveleddet mer oppmerksomhet ved barneleddgikt, pga de konsekvenser som ellers kan følge.

Utfordringer politisk og faglig

jaw bone

Illustrasjon: www.colourbox.com

I de aller fleste land, så også i Norge, er utredning og behandling av tenner, munnhule og kjeve underlagt et annet finansieringssystem enn for den øvrige kroppen, dvs et finansieringssystem som er mindre subsidert av staten. Det kan derfor være et problem for de barneleddgikt pasienter som etterhvert blir voksne og skal betale en høyere egenandel hos spesialisttannlegen enn den egenandel de betaler på sykehuset. Som barn betaler de ingenting hos spesialisttannlegen da fylkeskommunen dekker dette. I tillegg er ikke alltid spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenestens spesialisttjeneste samlokalisert rent fysisk i samme lokaler, hvilket kan gjøre logistikken vanskelig for barneleddgikt pasienten og deres pårørende. I Tromsø ligger UNN og TKNN nært hverandre og samtlige pasientbesøk for barn med barneleddgikt blir koordinert. I tillegg blir det holdt møter mellom barnelegene og spesialisttannlegene jevnlig, hvilket sikrer den faglige kompetansen og kommunikasjonen. Det skal også sies at det fremdeles er mye man ikke vet om kjeveleddsbetennelse ved barneleddgikt. Det pågår for tiden mye forskning på dette område både nasjonalt og internasjonalt. Blant annet planlegges nå en norsk studie om kjeveleddsinjeksjoner på barn med barneleddgikt initiert av undertegnede med en forskergruppe ved UNN og TKNN.

 

 

Barnefattigdom – et svik

Av Willy-Tore Mørch, Professor ved RKBU Nord og Magne Raundalen, barnepsykolog

Det er 85000 fattige barn i Norge, omtrent 8% av befolkningen, en økning fra 5% i år 2000 ifølge FAFO-rapporten «Barnefattigdom i Norge» fra 2009. Det er ikke blitt færre siden den gang. Fattigdomsgrensen er i OECD-området satt til 60% av medianintekten i landet, som er den inntekten som deler befolkningen inn i to like deler. Det vil altså være like mange med inntekt over som under mediantinntekten. I 2009 var dette kr 297 552 i året.

Illustrasjonsfoto av trist gutt

Foto: colourbox.com

Det er ikke sult som preger barn av fattige foreldre i Norge, som det gjør mange andre steder i verden. Det det dreier seg om er utestengning fra fellesskapet fordi familien ikke har råd til å la barna delta på klasseturer, ikke kan reise på ferie og at de ikke har råd til å kjøpe bursdagspresang til klassekameratene og dermed ikke kan delta på klassefester. Utestengning fra det sosiale liv betyr ensomhet og brist på selvfølelsen. Det som bekymrer mest er at mange barn med innvandrerbakgrunn er fattige, over 50% av de fattige familiene kan vi lese i Aftenposten den 28 februar. Mest dystert er det for familier fra Somalia, Pakistan, Irak og Afghanistan. Det er dramatisk fordi mulighetene til å kunne ut av fattigdommen svinner hen når utestengning og sosial isolasjon preger livet i barndommen. Man kan med trygghet si at det er uverdig at et land som Norge har en så stor andel fattige barn, men man må også få lov å peke på at det er brudd på Barnekonvensjonen, som for øvrig fyller 25 år i år, som gir barn rett til tilfredsstillende levekår og rett til lek og fritid.

Vi har visst en god stund at barn som vokser opp hos fattige foreldre får et betydelig lavere ordforråd enn barn av mer velstående foreldre. Forskning helt tilbake fra 1995 har vist at dette kommer av at fattige foreldre snakker mindre med barna sine og har et fattigere språk. Vi vet også at fattige foreldre gir barna sine flere reprimander og mindre oppmuntring enn mer velstående foreldre. Men det vi ikke har vært like klar over er at det er en sammenheng mellom foreldrenes inntekt og størrelsen på en hjernestruktur som heter Hippocampus. Denne hjernestrukturen har betydning for hukommelsesfunksjoner og emosjonell regulering. Vi har også visst en stund at barn som lever i lengre tid under stress og angstforhold, utløst av langvarig omsorgssvikt eller krigshandlinger skader strukturer i det Limbiske system i hjernen, der Hippocampus ligger. Vi vet at disse barna rammes av hukommelsessvikt, impulsivitet og manglende evne til å regulere følelsene sine. Det er derfor vi ser at barnevernsbarn og traumatiserte barn i gjennomsnitt gjør det dårligere på skolen og faller oftere ut av utdanningssystemet enn andre barn. Og nå ser vi at en oppvekst i fattigdom kan skape tilsvarende problemer. Vi kan filosofere over hva årsakene kan være, men det er verd å diskutere om virkningene av å vokse opp i fattigdom, uten mulighet til sosial deltagelse, å ikke ha penger til de selvfølgeligste ting for et vanlig barn, representerer en stress- og angstsituasjon som kan sammenlignes med omsorgssvikt og traumebelastninger.

Da er fattigdomsbekjempelse i Norge ikke lenger et partipolitisk spørsmål om rettferdighet og likeverd. Da dreier det seg om noe så alvorlig som at konsekvenser av en politikk som skaper fattigdom og store forskjeller svekker mulighetene for mange barn til å utvikle seg i forhold til sitt potensiale og derved miste mulighetene til utdanning og gode inntekter som voksne. Vi må kanskje i større grad diskutere konsekvensene av valgfrihet opp mot å organisere et samfunn som sikrer tilfredsstillende levekår for alle, også de med dårligst forutsetninger. Og det er grunn til å stille spørsmål om de politiske miljøene tar kunnskapen om den formbare hjernen og hjernen som et plastisk og bruksavhengig organ på alvor. En av forfatterne av denne kronikken lanserte begrepet «kommunal avdeling for hjerneutvikling» som erstatning for det mer grønnsakpregede navnet «barnehage».