Beslutninger av betydning

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp, skriver kronikkforfatterne. Foto: www.colourbox.co

Skrevet av Camilla Lauritzen, Svein-Arild Vis og Sturla Fossum ved Regionalt kunnskapssenter om barn og unge, RKBU Nord, Uit – Norges Arktiske universitet

Norge har ingen nasjonal standard for hvordan en barnevernsundersøkelse skal gjennomføres. Dette innebærer at slik det arbeides med en barnevernssak i Nord-Norge ikke nødvendigvis er slik det arbeides i sør eller vest. Det har i stor grad vært opp til hver enkelt kommune i Norge å organisere arbeidet slik de har funnet det mest hensiktsmessig. Dette kan høres ut som et flott utgangspunkt som er orientert mot lokalsamfunnet, altså å la hver enkelt kommune finne opp sitt eget krutt. Problemet er bare at hvis 426 kommuner skal finne opp hvert sitt krutt, så vil det naturligvis bli svært ulik kvalitet på dette.

Kjernen i barnevernfaglig arbeid er å ta beslutninger. Som barnevernsarbeider skal du være i stand til å fatte rett beslutning i hver eneste sak. Noen saker skal henlegges fordi det ikke var en reell fare for barnets ve og vel. Noen saker skal føre til hjelp og støtte for familien gjennom hjelpetiltak. Det er også noen saker der riktig beslutning vil være å flytte barnet ut fra hjemmet fordi foreldrene ikke evner å gi god nok omsorg.

En god beslutning må alltid tuftes på informasjon. For å kunne fatte gode beslutninger som med stor sannsynlighet er riktig, må man innhente korrekt og tilstrekkelig informasjon. I tillegg må informasjonen man har innhentet vurderes. Hvis denne jobben skal gjøres kun basert på skjønn og personlige preferanser og vaner, så er det stor fare for at beslutningene ikke blir gode nok.

Gale beslutninger av barnevernet er en fare for barnas og familiens rettssikkerhet – et barn skal hverken vokse opp under dårlige omsorgsbetingelser eller flyttes i fosterhjem uten at det er gode grunner for dette.

En grunn til at feil beslutninger fattes, kan være at barnevernsarbeideren hadde vanskeligheter med å korrigere førsteinntrykk i lys av ny informasjon. I tillegg kan dårlige beslutninger ofte komme av en overdreven vektlegging av informasjon som er iøynefallende og følelsesbetont. I mange undersøkelser er det dessuten foreldrene som står i fokus. Dette betyr i praksis at man har for lite oppmerksomhet mot barnets behov og at barnet er lite involvert i undersøkelsen.

Fattigdomsproblematikk, støtte eller mangel på støtte fra sosialt nettverk vies ofte for liten oppmerksomhet i barnevernssaker. Det er også slik at beslutningen om tiltak skal iverksettes eller ikke, er sterkt påvirket av foreldrenes innstilling og ønsker. Det er ofte manglende samsvar mellom familiens behov og hjelpen som ytes. Barneverntjenestens dokumenter kan være preget av en rettferdiggjørende argumentasjon hvor en sjelden presenterer alternative vurderinger og beslutningsalternativ.

Flere studier oppsummerer at det er en fare for at barnevernets undersøkelser ender med at barn i alvorlig risiko ikke får hjelp, eller får for dårlig hjelp.

Det er med andre ord god grunn til å ha fokus på barnevernsundersøkelser og beslutninger som tas. Se for deg at du er en fersk utdannet barnevernspedagog. Ville du ikke ønsket å ha en rettesnor for det arbeidet du skulle gjøre? Det viser seg at barneverntjenestene i Norge ønsker seg nettopp det, et nasjonalt kvalitetssystem for å kunne gjøre systematiske undersøkelser som grunnlag for de viktige beslutningene.

Det er god dokumentasjon på at når et slikt kvalitetssystem brukes, så fører dette til at mer informasjon innhentes, at det blir større fokus på barnets behov, og at barnet i større grad blir konsultert i løpet av undersøkelsen, sammenlignet med saker der det ikke brukes et system.

“Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser.” Foto: www.colourbox.com

Barn og familier i Norge er etter vår mening tjent med at det innføres et nasjonal standard for barnevernsundersøkelser. Dette vil øke forutsigbarheten i barnevernssaker og sikre at undersøkelser blir helhetlige og gjennomsiktige, og slik blir de også mulig å etterprøve. En nasjonal standard vil også kunne innebære at det barnevernfaglige arbeidet blir mer forankret i teori og forskning, samt at individuelle vaner og synspunkter tillegges mindre vekt. Dette vil etter vår mening styrke grunnlaget for gode beslutninger og for valg av tiltak i barnevernet.

Det er likevel ikke likegyldig hvordan et felles nasjonalt kvalitetssystem for undersøkelsesarbeid i barneverntjenesten er innrettet. Internasjonalt er det bred faglig tilslutning om at kartlegging og undersøkelser i barnevernssaker bør relateres til tre hovedområder:

  • Barnets utvikling og behov
  • Foreldrenes omsorgskompetanse og
  • Familie og miljø

Et system må dessuten også være fleksibelt. Barneverntjenesten må kunne tilpasse bruken av systemet til et svært komplekst felt. Man må enkelt kunne tilpasse informasjonsinnhenting til både hjelpetiltakssaker, akutte saker og omsorgssviktsaker. Dette betyr at bruk av et system må bygge på en analyse av meldingen som er grunnlaget for undersøkelsen.

Et viktig premiss er å knytte metoder for hvordan informasjonen skal innhentes til et slikt kvalitetssystem. Dette kan være standardiserte skriv, eller det kan være utvalgte metoder for intervju eller observasjon som det gis opplæring i. Det må selvsagt gis skikkelig opplæring i hvordan man tenker at den innhentede informasjonen skal analyseres og brukes inn i en beslutning i saken.

Kanskje kan en slik systematisering av barnevernets premisser for beslutninger føre til at beslutningene oppleves som bedre, både av de barna og familiene det gjelder, og av de som har som jobb å sette et kritisk søkelys på barnevernet. Det kan føre til at barneverntjenestene blir bedre rustet til å kunne ta betydningsfulle beslutninger på riktig grunnlag.

Familieråd – det beste for barnet?

I norsk barnevern satses det på å styrke familien som omsorgsutøver. Beslutningsmodellen familieråd, inspirert av urbefolkningen i New Zealand, er under utprøving i fosterhjemsarbeid over hele landet. Dette følges av forskning ved UiT Norges arktiske universitet.

Av Toril Jenssen, professor ved Regionalt kompetansesenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord)

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren.
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Familieråd består i at familie- og nettverksmedlemmer blir invitert til et møte der de skal planlegge hvert familiemedlems innsats overfor barnet i fortsettelsen. Den utvida familien lager en «handlingsplan» for tida etter familierådet. Saksbehandleren informerer på møtet, men deltar ikke i familiens planlegging. Barnevernets kontroll skjer ved godkjenning av planen og utredning av familiemedlemmer foreslått som fosterforeldre. Målet er å hente fram ukjente ressurser i barnets familie. Ofte er den utvida familien større enn forventet.

Deltakerne kan komme fra eksisterende og tidligere familiemedlemmer, fraskilte slektninger med nye partnere, besteforeldre og ste-besteforeldre, ste-søsken, tanter og onkler med og uten partnere, medlemmer fra barnets besøkshjem, venner av foreldrene, menigheten, eks-fosterforeldre og lignende.

Ulike familiemønstre og familiepraksiser synliggjøres og familiemedlemmer er villige til å påta seg omsorgsoppgaver overfor barnet. Komplekse nettverksrelasjoner framtrer på en uvant arena. Gamle og nye familieformer blir aktualisert og satt på prøve gjennom familierådsmodellen. Brytninger kan skje i forholdet mellom fedres og mødres familiesituasjoner, normer og preferanser. I vår type samfunn revitaliserer familierådsmodellen tradisjonelle familieverdier som samhold, fellesskap og tilhørighet, samtidig som den framhever respekt for enkeltindividets rettigheter.

Men når hverdagen kommer, klarer familiene ikke alltid å følge opp det de har forpliktet seg til i planen de har lagd. Heller ikke barnevernets strukturer egner seg i alle tilfellene til å gjennomføre god oppfølging. Saksbehandlerne er overbelastet med saker og må prioritere mellom viktige arbeidsoppgaver. Ved mange kontorer overtar andre avdelinger saken, og nye saksbehandlere erstatter de som representerte barnevernet i første familieråd. Oppfølgende familieråd skal holdes, fortrinnsvis med de samme deltakerne, men ofte blir tradisjonelle metoder brukt i oppfølgingsarbeidet for å spare tid. Profesjonsutøverne etterlyser flere ansatte for å kunne gå grundigere inn i hver sak.

Barnet er i sentrum i familieråd. I tråd med FNs barnekonvensjon gis barnet rett til å delta, bli hørt og få sine ønsker behørig tatt hensyn til, som handlende og tenkende individer, alt etter alder og modenhet. Slik sett er familieråd i takt med moderne faglige barneperspektiver. Men barn har også rett til beskyttelse. Dilemmaer kan oppstå når beslutninger skal tas fra barnevernets side, særlig angående fosterhjem. Det trengs tid til godt relasjonsarbeid. Saksbehandlerne har sjelden tid til en fullgod kommunikasjon med barnet. De kjenner for eksempel ikke godt nok barnets forhold til hvert enkelt medlem av den utvida familien og kan vanskelig skjerme barnet for ubehagelige opplevelser.

Det viktigste barna oppnår gjennom familieråd, er ifølge saksbehandlerne at mange bryr seg og det blir større åpenhet om problemene.

Barnevernets organisering og arbeidsbetingelser er ikke helt i samsvar med modellens mulighet for å nyttiggjøre både tradisjonelle familieverdier og moderne familiemønstre til beste for barnet. Familieråd i barnevernsarbeid åpner for fleksibilitet gjennom tilrettelegging for hvert enkelt barn og families særegne situasjon. Barnets stemme kan gis forrang. Med en mer hensiktsmessig organisering og flere barnevernsarbeidere kan familieråd som metode bidra til at barnet får sine behov for forståelse, støtte, stabilitet og kontinuitet bedre dekket både i den offentlige og den private omsorgsutøvelsen.

Denne kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 23. desember 2015.

Verdens farligste yrke (og hva vi kan gjøre for å redusere risikoen)

Av Camilla Lauritzen, førsteamanuensis ved RKBU Nord

Jeg tipper at når du hører betegnelsen verdens farligste yrke så får du noen bilder i hodet. Løvetemmer? Trapesartist på sirkus? Arbeid med farlige kjemikalier? Bombeekspert? Alle disse har yrker som er forbundet med risiko!

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren. Foto: www.colourbox.com

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren. Foto: www.colourbox.com

Min påstand er at verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten. Den typiske, nyutdannede barnevernspedagogen er ung, gjerne rundt 22 år, fordi barnevernspedagog kan man bli etter en treårig bachelorutdannelse. De fleste er jenter, og mange av dem har svært lite livserfaring og har ikke barn selv.

Her kommer utfordringen. En løvetemmer har sannsynligvis noen med bedøvelsespil i bakhånd når han trener med løvene. Trapesartisten har sikkerhetsnett. Om du arbeider med farlige kjemikalier har du antakeligvis en beskyttelsesmaske, og jobber i en lab med avtrekksvifte. Er du bombeekspert har du beskyttelsesutstyr av materiale jeg ikke kan navnet på. I tillegg har du nok blitt spesialisert over mange år før du får slippe til på reelle detoneringsjobber.

En nyutdannet barnevernarbeider har som regel ikke et sikkerhetsnett. Man kommer rett inn i et praksissjokk som kan ta pusten fra de fleste. Det kan være enormt krevende å være en profesjonell i møtet med familier i krise. Arbeid med barn som har blitt mishandlet eller opplevd omsorgssvikt innebærer en stor følelsesmessig belastning for barnevernsarbeideren. Å forholde seg til realitetene man observerer mens man samtidig behersker å stå i konflikt med rak rygg er en krevende øvelse, men mange barnevernsarbeidere har ikke hatt relevant praksis i sitt utdanningsløp. Det er stor variasjon i hvor godt rustet nye barnevernsarbeidere er når de er ferdig med utdannelsen sin.

Jeg har enormt stor respekt for barnevernsarbeiderne. Som barnevernsarbeider skal du kanskje gå inn i familier med mange utfordringer. Du kan oppleve mange situasjoner der du ikke føler deg trygg. Det mest belastende med å jobbe i barnevernet er nok likevel knyttet til det å være mottaker av tunge livshistorier. Kostnadene med å være mottakere av barns historier om frykt og lidelse kan være store. I verste fall kan mange barnevernsarbeidere selv få noen av de samme symptomene som barnet som er i krise, for eksempel hodepine, søvnproblemer, vondt i magen, engstelse og mistillit til omverdenen. I faglitteraturen kalles dette gjerne sekundær traumatisering, omsorgstretthet eller medfølelsesutmattelse. Dette kan bety at barnevernspedagogen føler seg overveldet av omfanget av brutalitet og overgrep hun er mottaker av i sakene hun jobber med. For å beskytte seg selv trår en rekke overlevelsesstrategier i kraft, slik at man bagatelliserer eller unnviker å ta inn over seg alvoret. Konsekvensene av dette kan være at noen utvikler en form for kynisme, som resultat av gjentatte skuffelser.

Som barnevernsarbeider er risikoen for å utvikle utbrenthet stor. Yrkesutøvere som er utsatt for et for stort følelsesmessig arbeidspress kan som følge av dette utvikle fysisk og psykisk utmattelse. Utbrenthet medfører ofte også utvikling av negativ holdning til jobben sin, og tap av empati for klientene.

Som ny går man i tillegg ofte rundt med en følelse av å ikke helt vite om det man gjør er rett. Det er sannsynlig at man vil bli stående overfor mange dilemmaer og får kjenne på usikkerhet knyttet til komplekse saker hvor det antageligvis ikke bare er ett svar, men mange og sammensatte.

Løsningen ligger kanskje i veiledet praksis, og mange dyktige fagfolk har tatt til orde for nødvendigheten av å investere i videre faglig utvikling etter studiene. Som nyutdannet lege har du turnustjeneste før du får jobbe helt selvstendig, og tanken er at som nyutdannet barnevernsarbeider skal du også få et slags sikkerhetsnett når du går fra studenttilværelse til arbeid i barneverntjenesten. Denne nye satsningen innen barnevernet kalles ofte for «veiledet førsteår», og innebærer veiledning gitt av kollegaer med videreutdanning i veiledningspedagogikk.

Å få på plass dyktige og erfarne veiledere i barneverntjenestene er svært viktig. Veiledere kan bidra til at barnevernsarbeider ikke lenger oppleves som verdens farligste yrke. Veiledere kan sette nyutdannede i bedre stand til å stå i vanskelige saker og følelsesmessig belastende arbeid, og slik være med på å redusere risikoen for utbrenthet. Veiledere kan også bidra til at kvaliteten på barnevernsarbeidet ute i tjenestene blir bedre. Som samfunn er vi tjent med at de som skal jobbe med de aller mest sårbare familiene får muligheten til å holde ut i et belastende yrke. Da må de få hjelp til å håndtere risikoen forbundet med jobben.