Av Camilla Lauritzen, førsteamanuensis ved
RKBU Nord

Jeg tipper at når du hører betegnelsen verdens farligste yrke så får du noen bilder i hodet. Løvetemmer? Trapesartist på sirkus? Arbeid med farlige kjemikalier? Bombeekspert? Alle disse har yrker som er forbundet med risiko!

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren.

Foto: www.colourbox.com

Min påstand er at verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten. Den typiske, nyutdannede barnevernspedagogen er ung, gjerne rundt 22 år, fordi barnevernspedagog kan man bli etter en treårig bachelorutdannelse. De fleste er jenter, og mange av dem har svært lite livserfaring og har ikke barn selv.

Her kommer utfordringen. En løvetemmer har sannsynligvis noen med bedøvelsespil i bakhånd når han trener med løvene. Trapesartisten har sikkerhetsnett. Om du arbeider med farlige kjemikalier har du antakeligvis en beskyttelsesmaske, og jobber i en lab med avtrekksvifte. Er du bombeekspert har du beskyttelsesutstyr av materiale jeg ikke kan navnet på. I tillegg har du nok blitt spesialisert over mange år før du får slippe til på reelle detoneringsjobber.

En nyutdannet barnevernarbeider har som regel ikke et sikkerhetsnett. Man kommer rett inn i et praksissjokk som kan ta pusten fra de fleste. Det kan være enormt krevende å være en profesjonell i møtet med familier i krise. Arbeid med barn som har blitt mishandlet eller opplevd omsorgssvikt innebærer en stor følelsesmessig belastning for barnevernsarbeideren. Å forholde seg til realitetene man observerer mens man samtidig behersker å stå i konflikt med rak rygg er en krevende øvelse, men mange barnevernsarbeidere har ikke hatt relevant praksis i sitt utdanningsløp. Det er stor variasjon i hvor godt rustet nye barnevernsarbeidere er når de er ferdig med utdannelsen sin.

Jeg har enormt stor respekt for barnevernsarbeiderne. Som barnevernsarbeider skal du kanskje gå inn i familier med mange utfordringer. Du kan oppleve mange situasjoner der du ikke føler deg trygg. Det mest belastende med å jobbe i barnevernet er nok likevel knyttet til det å være mottaker av tunge livshistorier. Kostnadene med å være mottakere av barns historier om frykt og lidelse kan være store. I verste fall kan mange barnevernsarbeidere selv få noen av de samme symptomene som barnet som er i krise, for eksempel hodepine, søvnproblemer, vondt i magen, engstelse og mistillit til omverdenen. I faglitteraturen kalles dette gjerne sekundær traumatisering, omsorgstretthet eller medfølelsesutmattelse. Dette kan bety at barnevernspedagogen føler seg overveldet av omfanget av brutalitet og overgrep hun er mottaker av i sakene hun jobber med. For å beskytte seg selv trår en rekke overlevelsesstrategier i kraft, slik at man bagatelliserer eller unnviker å ta inn over seg alvoret. Konsekvensene av dette kan være at noen utvikler en form for kynisme, som resultat av gjentatte skuffelser.

Som barnevernsarbeider er risikoen for å utvikle utbrenthet stor. Yrkesutøvere som er utsatt for et for stort følelsesmessig arbeidspress kan som følge av dette utvikle fysisk og psykisk utmattelse. Utbrenthet medfører ofte også utvikling av negativ holdning til jobben sin, og tap av empati for klientene.

Som ny går man i tillegg ofte rundt med en følelse av å ikke helt vite om det man gjør er rett. Det er sannsynlig at man vil bli stående overfor mange dilemmaer og får kjenne på usikkerhet knyttet til komplekse saker hvor det antageligvis ikke bare er ett svar, men mange og sammensatte.

Løsningen ligger kanskje i veiledet praksis, og mange dyktige fagfolk har tatt til orde for nødvendigheten av å investere i videre faglig utvikling etter studiene. Som nyutdannet lege har du turnustjeneste før du får jobbe helt selvstendig, og tanken er at som nyutdannet barnevernsarbeider skal du også få et slags sikkerhetsnett når du går fra studenttilværelse til arbeid i barneverntjenesten. Denne nye satsningen innen barnevernet kalles ofte for «veiledet førsteår», og innebærer veiledning gitt av kollegaer med videreutdanning i veiledningspedagogikk.

Å få på plass dyktige og erfarne veiledere i barneverntjenestene er svært viktig. Veiledere kan bidra til at barnevernsarbeider ikke lenger oppleves som verdens farligste yrke. Veiledere kan sette nyutdannede i bedre stand til å stå i vanskelige saker og følelsesmessig belastende arbeid, og slik være med på å redusere risikoen for utbrenthet. Veiledere kan også bidra til at kvaliteten på barnevernsarbeidet ute i tjenestene blir bedre. Som samfunn er vi tjent med at de som skal jobbe med de aller mest sårbare familiene får muligheten til å holde ut i et belastende yrke. Da må de få hjelp til å håndtere risikoen forbundet med jobben.