Er syntetiske koppevirus et mulig biologisk terrorvåpen?

Skrevet av:
Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Norges arktiske universitet og seniorrådgiver Forsvarets sanitet.

Per Leines Lausun, veterinærinspektør/ oberst, Forsvarets sanitet.

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Klassisk koppevirus er et av de mest fryktede av mulige biovåpen. Vi antar at viruset tok livet av over 400.000 mennesker hvert år i Europa på 1800-tallet.
Men er det realistisk å tro at terrorister kan klare å lage koppevirus, eller få tak i naturlige virus på annen måte? Og hvis de klarer det, kan de spre smitte som gir sykdom og epidemier?

De sist kjente mennesker med koppevirus
Det siste utbruddet av kopper skjedde i Somalia høsten 1977. Da fikk to barn i landsbyen Kurtunwarey klare symptomer på kroppen. De ble kjørt til en isolasjonsleir ved sykehuset i Merca, men et av barna, seks år gamle Habbib Nur Ali, døde to dager senere.

Datoen var den 16. oktober 1977. Så vidt vi det, er hun er det siste mennesket i verden som døde av epidemiske kopper.

Kokken Ali Maow Maalin fulgte barna til sykehuset, og ble syk seks dager etter kjøreturen. På grunn av at han ikke ønsket å bli satt i isolasjon, valgte han å ikke kontakte helsevesenet. Maalin var ikke koppevaksinert. I troen om at vaksinasjon gjorde svært vondt, hadde han klart å lure seg unna.

En sykepleier så tilfeldigvis sykdomstegnene hans, og rapporterte ham inn til helsemyndighetene mot en betaling på cirka 300 kroner. Maalin overlevde, og er dermed den siste kjente i verden som fikk naturlige kopper.

Den siste vi kjenner som døde av kopper gjennom laboratoriesmitte, var den medisinske fotografen Janet Parker. Hun arbeidet ved Birminghan University Medical School og hadde kontor etasjen rett over koppeviruslaboratoriet.

Selv om Parker var vaksinert mot kopper i 1966, ble hun syk 11. august 1978 og døde av kopper 11. september, 40 år gammel. Professor Henry Benson, sjef for mikrobiologiavdelingen, begikk selvmord seks dager tidligere.

Bakterier og virus kan bli biologiske våpen

De aller fleste land i verdenssamfunnet har forbudt tilvirkning, lagring og anvendelse av bakterier og virus som kan gi forgiftninger eller infeksjonssykdommer.

Dessverre finnes det terrorister som ikke følger lover og regler, derfor må vi anse det som høyst mulig at biologiske våpen kan bli anvendt i terror.

Den japanske terroristorganisasjonen, Aum Shinrikyō, er kanskje mest kjent for å ha drept tolv mennesker og skadet over 1200, da de angrep Tokyos undergrunnsbane med saringass på 1990-tallet.

Men terroristene sendte også 16 leger og sykepleiere til ebolautbruddet i Den Demokratiske Republikken Kongo i 1993. Hensikten var å skaffe seg Ebola-virus. Heldigvis ble prosjektet mislykket, de fikk ikke tak i viruset.

Derfor er det viktig at vi besitter nødvendig kompetanse til å forstå hva som kan anvendes som biologiske våpen, hvordan det kan bli brukt og hvilke konsekvenser det kan gi både for militært og sivilt personell. Og sist, men ikke minst: Hvordan vi kan forhindre anvendelse, samt redusere eller eliminere konsekvensene.

 

Koppevirus ligger lagret i USA og Russland

Som nevnt, antar vi at viruset tok livet av over 400.000 mennesker årlig i Europa på 1800-tallet, men ved hjelp av effektiv vaksine erklærte WHO viruset utryddet 8. mai 1980.

I Norge er det derfor ikke utført rutinemessig koppervaksinering etter midten av 1970-tallet.
I dag finnes det offisielt kun koppevirus lagret ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta, USA, og ved State Research Center of Virology and Biotechnology (VECTOR) i Koltsovo, Novosibirsk, Russland.

Men det er ikke utenkelig at enkelte land ikke har oppfylt sitt løfte til WHO og FN om å destruere sine samlinger av koppevirus, og at disse kan bli misbrukt i statsstøttet terrorisme.

I dag er det få som er koppervaksinert, men denne vaksineattesten fra 1901 er signert av Hans Andreas Irgens (1846-1934). Han var lærer og godkjent vaksinatør. Før i tiden kunne en slik koppervaksineattest være påkrevd for å bli konfirmert og gift. Foto: Privat

Det er mulig å lage syntetiske koppevirus som kan smitte mennesker

Når naturlig koppevirus ikke skal være tilgjengelig for terrorister, kan de da lage det syntetisk? Det vil si at de må skape arvestoffet ut fra den publiserte gensekvensen for koppeviruset, og deretter få celler til å produsere smittsomme viruspartikler.

Internasjonale avtaler sier at det ikke er tillatt å syntetisere mere enn 20 prosent av koppevirusets genom, men uredelighet kan og vil forekomme.

Det er vitenskapelig sannsynlig at det på sikt vil være mulig å lage et syntetisk koppevirus i laboratoriet. Teknologien som finnes i dag gjør det mulig å gjøre dette akseptable kostnader.

Eksisterende terroristgrupper har neppe kapasitet til å utføre dette, men statsstøttet terrorisme vil sannsynligvis kunne gjennomføre et slikt prosjekt. Det er likevel ingen garanti for at slike syntetiske virus vil kunne gjenskape dødelig og smittsom koppersykdom.

Allerede i 2002 laget forskere ved New York State University ved Stony Brook et poliovirus som kunne reprodusere seg i celler, så teknologien finnes og den virker.

Rask respons er viktig hvis det skulle skje

Hvis det verste skulle skje, vil det være svært viktig å starte både vaksinering og isolasjon av pasienter så tidlig som mulig.

Analyser av kopperutbrudd på 1960-70 tallet viser at opp til 38 personer kunne smittes av en enkelt kopperpasient. De fleste rapportene viser at antall smittede var cirka to, mens de største tallene kommer fra institusjonsutbrudd. Prosent vaksinerte individer ble høyere og høyere opp mot 1980, og dette reduserte antall smittede fra hver pasient betydelig.

Terroristangrep blir ofte annonsert for å få media til å skape redsel. Ved et eventuelt annonsert koppeangrep kan man straks isolere de som muligens er eksponert, samt begynne vaksinering.

Det kan føre en rask avslutning på virusspredning og sykdom. Dersom dette er et «stille angrep», vil behandling og isolasjon bli utsatt til de kliniske symptomene viser seg, altså 10-14 dager etter at viruset er sluppet løs.

I praksis vil det ta lengre tid, kanskje 3-4 uker, da de færreste helsearbeidere i dag har sett koppersykdom og neppe vil kunne stille en klinisk diagnose umiddelbart.

Massevaksinasjon fungerer
Massiv vaksinasjon og isolering av syke er en effektiv måte å stoppe et utbrudd. Ved et utbrudd i tidligere Jugoslavia i 1972, med 175 koppetilfeller, ble det vaksinert 18 millioner mennesker. Det er 102.857 doser med vaksine per syke pasient.

Men man klarte å stoppe et utbrudd i Utinga, Brasil i 1969 med 246 koppetilfeller. Da vaksinerte de kun 2188 personer, altså ni vaksinedoser per koppepasient.

Er utbruddet lokalisert til en mindre by med begrenset sirkulasjon av mennesker, krever det færre vaksinerte. Et utbrudd i en populasjon med stor geografisk kommunikasjon og bevegelse av mennesker, vil derimot kreve en generell massevaksinasjon, slik vi så i tidligere Jugoslavia.

Koppervaksinen vi har i dag effektiv med få bivirkninger. Det er minst 260 millioner doser lagret i USA, samt at det er oppbevart mindre doser i andre vestlige land. Det norske helsevesen disponerer pr i dag 600.000 doser koppervaksine.

Isolasjon og annen medisinsk oppfølging
Isolasjon av pasienter, gjerne før kliniske symptomer viser seg, har stor effekt på utbruddets lengde. Men det kreves store ressurser for å identifisere og transportere mulige nysmittede.

Det anbefales at pasienter er i isolat i 3-4 uker etter de første symptomene, og til alle sårskorper er falt av. Mange pasienter vil trenge intravenøst væsketilførsel for å hindre uttørring. Feber og smerter bør behandles med relevante medisiner. Sår på netthinnen bør behandles med lokalt idoxuridin.

Pasientene skal ha god og næringsrik mat, og personer man antar er smittet, bør vaksineres innen 4-7 dager. Slik vaksinering i etterkant av smitte, har vist seg å gi gode resultater.

Døde pasienter representerer en betydelig smittefare og legemene skal kun håndteres av kvalifisert personell.

Vi vil kunne stanse et kopperutbrudd
Vi har gode erfaringer fra svært dødelig og smittsomme virus under Ebolaepidemiene i Afrika de siste 30 år, samt SARS-utbruddet forårsaket av et nytt Coronavirus i 2002-2003. Selv uten vaksiner og antivirale midler, var det mulig å stoppe utbruddene med tradisjonell bruk av isolasjon og smitteforebygging.

Det er mange av oss som er utsatt og mottakelig for koppevirus. De fleste under 60 år i dag ikke er vaksinert.

Ved utbrudd på 60- og 70-tallet vaksinerte man fra 1000 til 20.000 friske personer per sykdomstilfelle. Gir angrepet 10 smittede personer, vil det kunne kreve opptil 200.000 vaksinedoser.

I en tettbefolket storby, eller i et land med et moderat til ikke-fungerende helsevesen, vil konsekvensene av et angrep med koppevirus være alvorlig. Men med effektiv innsats fra sivilt helsevesen er det mulig å forhindre at et angrep med koppevirus skal resultere i en epidemi med flere tusen døde mennesker.

Et terrorangrep med syntetisk eller naturlig koppevirus mot mennesker i et vestlig land vil sannsynligvis kunne bli kontrollert om nødvendige ressurser som vaksiner er tilgjengelig. Derfor er det mindre sannsynlig at Bill Gates og hans vaksineorganisasjons får rett i at deres prediksjoner at titalls millioner av mennesker vil dø av kopper i et slikt angrep.

Vil kreve samarbeid, ressurser og vilje
Terrorister som angriper sivile ønsker i hovedsak å lage redsel og kaos. De får dermed vist sin eksistens og sin evne til å skade. Det er få ting som skaper mer frykt enn usynlige virus som sprer sykdom og død til uskyldige mennesker.

En epidemi av kopper, syntetisk eller naturlig, er kanskje et av de senario som best kan fremme frykt i befolkningen. Men et globalt angrep med koppevirus vil  bare skje én gang, for store deler av verdens befolkning bli vaksinert, noe som forhindrer nye muligheter.

Det er derfor mulig å stanse et menneskeskapte utbrudd, men det vil kreve en god beredskap, store mengder vaksiner og godt trent kompetent personell. Sammen med en vilje til innsats lik den verdenssamfunnet viste da koppesykdommen ble nedkjempet og utryddet i 1977.

Hvem sendte miltbrannbrevene etter World Trade Center-katastrofen 2001?

Skrevet av: Professor Ørjan Olsvik, Institutt for medisinsk mikrobiologi, UiT Norges Arktiske Universitet. Rådgiver Forsvarets Sanitet

Dette er brevene som ble sendt ut med miltbrann

Dette er brevene som ble sendt ut med miltbrann.

USA var i alarmberedskap etter World Trade Center-katastrofen 11. september 2001, og det ble ikke bedre da ABC News, CBS News, NBC News, Washington Post og National Enquirer mottok brev som var datostemplet 18.september og inneholdt sporer av Bacillus anthracis. I motsetning til hva som er trodd, inneholdt minst ett av brevene ikke et hvitt pulver, men et brunt granulert materiale. Teksten på disse første brevene lød “This is next. Take penicillin now. Death to America. Death to Israel. Allah is great”.

Mere enn tre uker senere kom det to nye miltbrann brev, poststemplet 9.oktober, og de var adressert til senatorene Tom Daschler fra South Dakota og Patric Leahy fra Vermount.
Teksten på brevene var “You cannot stop us. We have this anthrax. You die now. Are you afraid? Death to America. Death to Israel. Allah is Great”. Brevene inneholdt et hvitt pulver og store mengder miltbrannsporer. Det ble fremlagt data som skulle vise at dette hvite pulveret var av biologisk våpenkvalitet, men dette ble senere trukket tilbake. Pulveret var finknust glass, silica, som sporene lettere kunne binde seg til for å gjøre pasienter syke.

Den 5. oktober døde Robert Steven, som arbeidet i et av presseorganene som fikk miltbrannbrev. Senere døde fire personer til. To arbeidet i posten, og de to siste ofrene fant man ikke smitteveien for. Tilsammen fikk 22 personer miltbrann, 11 fikk lunge miltbrann, men seks av disse overlevde.

«Det hvite pulveret»

CNN og andre media var raske med å bringe nyhetene om brev med miltbrannsporer i hvitt pulver, og over hele verden ble «hvitt pulver» sett på som en mulig kilde til alvorlig sykdom og mulig tidlig død.
Et kjent begrep fra kunnskapen om biologiske våpen, er frykt – frykt for det usynlige som kan ta liv og helse. I 2001 fikk vi den samme mekanismen knyttet opp til «hvitt pulver», ikke grønt eller blått pulver, men hvitt. Vi fikk etablert «frykt for hvitt pulver», gjerne assosiert med brev, og over hele verden dukket det opp brev med «hvitt pulver», til ligningskontorer, kommunestyrer, ekskjærester, flyselskap, og personlige fiender; men alle har vært uten miltbrannsporer.

Hvem kunne ha gjennomført dette?

Fokus på hvem som kunne ha gjort dette ble raskt satt mot kompetansemiljøer i USA. Man antok ikke at internasjonale terrororganisasjoner, som Al Qaida, hadde den nødvendige kompetanse til å kunne gjennomføre produksjon og anvendelse av miltbrann som terrorvåpen. Dessuten ber avsenderen i ett av brevene mottakeren om å ta penicillin mot miltbrann – et ønske om å skremme og ikke å drepe?

Etterforskingen i USA ble i all hovedsak gjennomført av FBI, og den tok tid. Mikrobiologiske undersøkelser av miltbrannsporene ga som resultat at alle brevene hadde den samme identiske varianten av miltbrann bakterien Bacillus anthracis, som har betegnelsen Ames-stammen. Alle pasientene hadde også denne stammen.

Men hvem hadde tilgang til bakterien og kunnskap til å produsere lagringsdyktige sporer uten å smitte seg selv eller andre i sin nærhet?

«Alle» miltbrannforskere ble etterforsket, og Dr. Steven J. Hatfill, ved United States Army Medical Research Institute for Infectious Diseases (USARMIID) ved Fort Dietrich i Frederick, Maryland, ble grundig undersøkt. Han hadde tilgang på bakterien og hadde laget teoretiske øvelser hvor en nettopp brukte brev til å spre miltbrann. Dessuten hadde han fått utskrevet en mengde resepter for ciprofloxacin, et antibiotikum virksom nettopp mot miltbrann. Han ble tatt ut av mistenktgruppen da han ikke hadde tilgang til de vernedraktene en måtte ha for å arbeide med miltbrann.

Gjennombruddet

Et endelig gjennombrudd kom da en molekylær karakterisering, et genetisk fingeravtrykk, viste at bakterien som ble funnet i brevene og i pasientene var av subtypen RMR-1029. Denne miltbrannbakterien var utviklet av Dr. Bruce E. Irvin, også ved USARMIID i Fort Dietrich. Han hadde tilgang til bakterien, hadde kunnskapen, tilgang til verneutstyr og silica. Dette, sammen med en mengde andre data, gjorde at Statsadvokaten sommeren 2008 gjorde klar til rettsak mot Dr. Irvin for å ha gjennomført miltbrannangrepene. Dr. Irving ble kjent med dette og begikk selvmord 29. juli 2008, og er dermed ikke dømt. Men selv uten dom, synes bevisene som ble framlagt sterke nok til å indikere at han var den sto bak miltbrannbrevene i USA 2001. Men hvorfor han eventuelt gjorde det, er fortsatt ubesvart.

Det «hvite pulveret» han kreerte, lever derimot videre. I sommer ble hvitt pulver sett på et postkontor på Østlandet. 44 postansatte ble sendt på sykehus, noen for kontroll, og andre med klare symptomer på sykdom. Hvitt pulver har fortsatt sin makt i behold, 15 år etter, men denne gangen var det heldigvis hvetemel.

Biokrig og bioterrorisme – teori eller virkelighet?

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner.

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner. Foto: www.colourbox.com

Bakterier og virus tar millioner av liv årlig, men fortsatt er naturen langt bedre enn menneskene til lage sykdomsutbrudd. Er frykten for biokrig og bioterrorisme overdrevet?

Skrevet av: Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og rådgiver Forsvarets sanitet.
Per Ballangrud, major (ret) og koordinator RDOIT, Forsvarets sanitet.
Dag Hjelle, brigader, sjef medisinsk avdeling, Forsvarets sanitet.

I tiden før antibiotika og vaksiner var infeksjonssykdommer en av de viktigste årsakene til tidlig død. Man kjente ikke til bakterier og virus, og trodde sykdom skyldtes onde ånder, eller var straff fra høyere makter grunnet brudd på religiøse leveregler.

Da bakterier som årsak til spesifikke sykdommer ble oppdaget rundt 1880, begynte kunnskapsutviklingen som har gitt oss både vaksiner og antibiotika. Samtidig ble det skapt nye muligheter for misbruk av kunnskapen i form av bioterror.

Biologi som våpen

Mennesker har i all tid hatt konflikter seg imellom. Det er derfor ikke vanskelig at å tenke seg at noen kunne ønske å bruke infeksjonssykdommer som våpen. Hva kan være mer skremmende og panikkskapende enn et «våpen» som er usynlig?

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og toppforskningsinstitusjoner.

Historien inneholder en mengde anekdoter om hvordan infeksjonssykdommer er anvendt som våpen. Felles for disse er imidlertid at det er svært vanskelig å dokumentere hva som er naturlige utbrudd og hva som er eventuell biokrig eller bioterrorisme.

Faktisk er det, med noen få unntak av begrenset størrelse, ikke mulig å dokumentere at biologiske våpen har vært effektive i krig eller for terrorformål. Det er vanskelig å lage biologiske våpen: mikroorganismer mister sin evne til å forårsake sykdom når de blir dyrket i større volum, mange kan ikke lagres, og menneskets motstandskraft er svært forskjellig.

Biologisk eller psykologisk effekt?

Ettersom den biologiske effekten av slike våpen er diskuterbar, er de psykologiske virkningene minst like interessante.

Mange husker miltbrann-spredningen i USA i 2001. Miltbrannsporer ble blandet med et hvitt pulver, og sendt i brev til flere mediehus og to senatorer. 17 personer ble syke og fire døde, de fleste innen postverket. «Hvitt pulver» ble synonymt med miltbrannangrep over hele verden i løpet av få dager. Helsevesenets og politiets reaksjon, villig formidlet via media, gjorde dette til et lærebokeksempel i hvordan psykologisk terrorisme kan gjennomføres.

En annen måte flere terrororganisasjoner bruker for å skape frykt, er å søke på nettsteder som registrerer mindre, naturlige utbrudd av spesielt farlige virus og bakterier. Deretter går de ut i media og stjeler «æren» for å ha gjennomført et suksessfullt bioangrep.

Økonomisk og politisk bioterrorisme

Å skade økonomien er en annen bioterror-strategi. Blant annet kan matproduksjonen rammes, for eksempel ved å spre dyresykdommer som vil kreve nedslaktning som mottiltak.

En kan også tenke seg bevisst utplassering av virus, bakterier og skadedyr som spres gjennom matvarer og distribueres over store deler av landet, eller at planter eller vegetasjon ødelegges. I Norge vil spredning av sykdommer i vår store, åpne og ubeskyttede akvakulturnæring være et tenkelig mål for økonomisk bioterror.

Et annet mulig mål er drikkevannet. Mye av vårt konsumvann henter vi fra åpne vannreservoarer. Disse ligger ubeskyttet, og vann som tas herfra blir ikke kontinuerlig kontrollert, selv om mange vannverk tilsetter klorforbindelser for delvis desinfeksjon.

Kan vi oppleve biokrig?

Sannsynligheten for et større biologiske angrep fra en selvstendig stat mot en annen er forholdsvis liten, til tross for at anklager om at slike angrep stadig forekommer. Det er utviklet flere avanserte automatiske analysesystemer, såkalte «sorte bokser», som kan påvise spesielle bakterier og virus som kan tenkes benyttet i biokrig og bioterror.

Hensikten er at boksene skal varsle militære og sivile om et angrep, men et problem med boksene er at de lett kan lures til å gi falsk alarm. Det norske forsvaret har valgt en annen strategi, med opprettelsen av «Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team» (RDOIT), som også FN ønsker å benytte.

RDOIT er en militær enhet som spesialiserer seg på å skille naturlige sykdomsutbrudd fra tilfeller som kan være menneskeskapte. Dette er viktig da anklager om brudd på internasjonale regler kan få konflikter til å eskalere til reell våpenbruk.

Redsel bekjempes med korrekt opplysning

Ebola-utbruddet i et område i Vest Afrika i 2014 drepte over 10 000 mennesker, og panikken spredte seg til alle verdensdeler. Vi vet at terrorister har vært i utbruddsområder kamuflert som hjelpearbeidere i håp om å få med seg ebolavirus.

Men befolkningen har lite å frykte. Det er så å si umulig å lage et større ebola-utbrudd med mange døde i et land med oppegående helsevesen (og en effektiv vaksine). Det er imidlertid mulig å lage panikk og hysteri om ikke vi har gode planer for å få fram faglig korrekt informasjon, samt iverksette effektive mottiltak raskt.

Hvordan vi reagerer på større naturlige infeksjonsutbrudd eller pandemier, gir et bilde på hvordan den psykologiske reaksjonen vil bli ved reell eller mistenkt biokrig eller bioterrorisme. Ved utbruddet av svineinfluensa i Norge i 2009 ble et «worst-case»-krisesenario presentert som fakta for publikum. Informasjonsarbeidet var ikke egnet til å beskrive utbruddenes realiteter og konsekvenser, men i større grad rettet mot krisemaksimering og personlig fokus på utbruddsledelsen.

Dette skapte stor utrygghet i befolkningen. Mange ønsket ikke vaksiner, siden de ikke stolte på informasjonen som ble gitt. Disse erfaringene bør gi grunn til ettertanke.