distrikt ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Feb

2021

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse. Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Feb

2021

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

Referanser

Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Jun

2019

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Mar

2018

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten. Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Dec

2016

Av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning,
UiT Norges arktiske universitet

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø

Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.

Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.

Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull

I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi

I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.

Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.

Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Avstand teller, alltid.

Oct

2015

Av Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin,
UiT, Norges arktiske universitet

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket.

Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Oct

2015

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

Tweets by @UiThelsefak