450 sykepleiere til distriktene i Troms

Skrevet av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø
Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.
Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.
Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull
I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi
I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.
Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.
Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning. Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Avstand teller, alltid.

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Skrevet av: Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin, UiT

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket. Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket. Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei. Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Skrevet av: Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning, UiT.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre. Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.