Forskningspermisjon og trening ved en billabong

Av professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin UiT og Visiting Academic, Australian Catholic University, Melbourne

Hva er det viktigste jeg sitter igjen med nå som forskningspermisjonen Down Under nærmer seg slutten? Kjærlighet til et spennende kontinent? Forskningsresultater og forskningssamarbeid? Trening? Alt sammen!

Maja-Lisa Løchen har lært mye om det australske samfunnet. Her i Hosier Lane, Melbourne CBD. Foto: Privat

Foto: Privat

Billabong betyr vannhull. Begrepet er udødeliggjort i Australias uoffisielle nasjonalsang Waltzing Matilda om swagmannen som campet ved en billabong. Typisk australsk. De snakker jo engelsk, men har mange morsomme, sjarmerende og rare ord. Å bo i Australias nest største by, med en befolkning på størrelse med Norges, føles nesten tryggere enn i enkelte byer i Norge, selv på trikken eller gatelangs og gjennom parker nattestid. Folk er svært vennlige og livsstilen avslappet. Men ikke alt er idyll. Politisk er landet meget konservativt, helsevesenet har en for oss merkelig blanding av privat og offentlig tilbud, det samme gjelder skolene som ofte og litt overraskende har kjønnsdelte klasser. Veldig mye som hos oss er offentlig er her privat. Man må til og med ordne sin egen pensjon privat. Fødselspermisjonen og ferien er kort, arbeidslivets rettigheter er dårligere regulert enn hos oss og det er store sosiale og helsemessige forskjeller mellom urbefolkningen og den øvrige befolkningen. Aboriginere og Torres Strait Islanderes dødelighet er gjennomsnittlig 80 % høyere enn for andre innbyggere. Kvinner og menn fra urbefolkningen lever gjennomsnittlig 61,5 og 55,4 år, sammenlignet med 85,0 og 78,6 år blant de øvrige beboerne. Men forskjellene er i ferd med å avta og det arbeides mye med “to close the gap”.

Maja-Lisa Løchen har lært mye om det australske samfunnet. Her i Hosier Lane, Melbourne CBD.

Les også: Forskningspermisjon Down Under

Forskning: Hjerteflimmer i Melbourne og Tromsø

Jeg valgte Australia til min  forskningspermisjon for å forske mer på atrieflimmer, en av mine favorittsykdommer, hvis man kan si det sånn. Forskningsgruppen min her i Melbourne arbeider spesielt med atrieflimmer, men også med hjertesvikt. Studier på både behandling, forebygging og epidemiologi er i fokus, og de har en spesiell interesse for hjertesykdom hos kvinner og urfolks hjertehelse. Vi har etablert forskningssamarbeid innen noen av disse områdene som vil fortsette i flere år med utgangspunkt i data vi har fra Tromsøundersøkelsen og data som er innsamlet i Australia og som også vil omfatte utveksling av forskere fra Australia til vår forskningsgruppe ved UiT.

Trening: Best å være akkurat passe aktiv

I Tromsøundersøkelsen har vi i alle år forsket på fysisk aktivitet, og dette fortsetter i den sjuende Tromsøundersøkelsen med nye metoder for aktivitetsmåling. Nylig publiserte vi fra vår forskningsgruppe ved Helsfak, med postdoc og førsteamanuensis Bente Morseth i spissen, en artikkel i det internasjonale tidsskriftet European Heart Journal om sammenhengen mellom fysisk aktivitet, slik den registreres på spørreskjema, og senere risiko for atrieflimmer. Den viser at de inaktive og de som trener aller hardest har størst risiko for atrieflimmer. Best er det å være sånn akkurat passe fysisk aktiv. Artikkelen er også omtalt i en stor reportasje i Dagens Næringsliv om intensiv trening og effekt på hjertet.

Dette er spørsmålene om fysisk aktivitet i Tromsøundersøkelsen:

  • Inaktiv: Leser, ser fjernsyn eller annen stillesittende beskjeftigelse.
  • Lett aktiv: Spaserer, sykler eller annen mosjon minst fire timer i uken.
  • Moderat aktiv: Driver mosjonsidrett, tyngre hagearbeid, snømåking eller lignende minst fire timer i uken.
  • Intensiv: Trener hardt eller driver konkurranseidrett regelmessig og flere ganger i uken.
Målet er fire timer i uken med moderat aktivitet. Her med personlig trener. Foto: Privat

Foto: Privat

Målet er fire timer i uken med moderat aktivitet. Her med personlig trener Simon Nash.

Sist jeg var deltaker i Tromsøundersøkelsen, i 1994, var jeg vel såvidt i kategorien lett aktiv. Det var litt pinlig, husker jeg. Målet mitt her i Australia var å komme meg opp i kategorien moderat aktiv, altså minst fire timer i uken med mosjonsidrett, slik at jeg kunne krysse av for det ved den sjuende Tromsøundersøkelsen som jeg nettopp er innkalt til og skal møte til når jeg kommer hjem. Hvorfor trene mer? Dette ville jeg gjøre på bakgrunn av de resultatene både vi og mange andre har vist vitenskapelig, nemlig at regelmessig fysisk aktivitet, både kondisjonstrening og styrketrening, beskytter mot mange sykdommer og forlenger livet. Det har jeg klart. Men jeg innrømmer det, det har vært vanskelig å motivere seg til å jogge, sykle og trene styrke og ikke minst balanse ofte og regelmessig (balanse for ikke å falle i vinter-Tromsø). Og hvordan skal det gå når man kommer tilbake til det vanlige livet hjemme? Heldigvis har vi over 60 år både lengre ferie og seniordager vi kan bruke til intensiv fysisk aktivitet.

God sommer fra Melbourne!

Maja-Lisa


Kilder:

Forskningspermisjon Down Under

Av professor Siv Kvernmo, Institutt for klinisk medisin, UiT og Melbourne University, og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT og Australian Catholic University

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender en hilsen til forskerkollegaer i Norge.

Hva er vitsen med å dra til andre siden av jorda på forskningspermisjon? Og hva driver dere forskere med egentlig når dere er på forskningspermisjon? Disse spørsmålene fikk vi mange ganger mens vi forberedte oss til den store Australiareisen. Tre måneder etter at vi forlot Tromsø og Helsefak har vi lyst til å formidle noen av våre opplevelser.

Hvorfor Australia?

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender hilsen til forskerkollegaer i Norge. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Vi er venner fra medisinstudiet i Tromsø. Den ene med hjerte og forebygging og den andre med barn/unge og urfolk som arbeidsområder. I flere år hadde vi planlagt å reise sammen til Melbourne og dele en leilighet nær stranda. En av oss har familie her, den andre har venner. Og det er klart at en vinter uten glarholka og snøfokk var fristende, selv om tanken på solvarm jul uten snø og skigåing stakk litt. Vi hadde hørt om spennende fagmiljøer, og brukte et par år på å knytte faglige kontakter ved ulike universiteter innenfor våre respektive forskningsområder. For å finne det rette universitetet og samarbeidspartnere hadde vi googlet, lett i PubMed, sjekket referanselistene i artikler og kontaktet foredragsholdere vi hadde støtt på ved ulike anledninger. Vi var heldige, fikk napp ved første henvendelse, invitasjoner ble ordnet og planen for forskningspermisjon ble godkjent av fakultetet. Etter halvannet år med etablering av formaliteter i Australia, søknad om forskningspermisjon og visum, utleie og rydding av husene, ordning med forsikringer og NAV, innkjøp av gaver til samarbeidspartnere i Australia og bestilling av flybilletter kunne vi endelig sette oss på flyet og reise i ett døgn.

På jobb Down Under

Spenningen var stor første dagen. Hvordan ville det være? Var vi ventet, ønsket, hadde de tid til oss, så de på oss som en ressurs eller en belastning? Vi ble tatt godt imot. Nytt dørskilt med navn og tittel som Visiting Academic, kontor med PC og egen epostkonto. Våre verter og kollegaer kom og hilste på og var interessert i hvorfor vi hadde valgt deres universitet. Seminar ble holdt der vi fikk presentert vår egen forskning. Vi ble invitert med på middager og arbeidsseminar med jobben, uten å betale et øre. Snart var vi begge introdusert for aktuelle samarbeidspartnere, og felles forskningsideer og prosjekter har gradvis utviklet seg. Et rikt fagmiljø gjør det mulig å ”shoppe” på øverste hylle i gode foredrag, kurs og vitenskapelige møter. Vi føler oss inkludert og velkommen på alle måter. Begge har vi etablert samarbeid som vil kunne vare, og forhåpentligvis resultere i felles vitenskapelige artikler og prosjekter. Australske kolleger ønsker å komme til Helsefak på gjenvisitt, og gjerne om vinteren for å få med seg nordlys, snø og kanskje en filmfestival, men gjerne midnattssol også. De er svært interessert i våre befolkningsstudier, nemlig ungdomsundersøkelsen blant samisk og norsk ungdom og Tromsøundersøkelsen. De ønsker samarbeid og er imponert over helsevesenet i Norge og Skandinavia, levekår og spesielt at universitetene i Melbourne og Tromsø begge tilhører ytterkantene globalt sett. Og ikke minst- vi får mange ideer om hvordan vi kan gjøre ting annerledes hjemme.

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia's National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: private

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia’s National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: privat

Bare forskningsfri, eller?

Mye av tiden vår handler om nye jobbopplevelser og erfaringer, men det er ikke til å stikke under en stol at en vesentlig del av forskningspermisjonen brukes på stipendiater, studenter og samarbeidende kolleger i Tromsø. Skype og epost letter heldigvis arbeidet. På grunn av tidsforskjellen som er 10 timer nå, foregår kontakten oftest på kveldstid her når folk er på jobb hjemme. En kveldsprat med kolleger om et manus på Skype kan rett og slett gi et lite sug av hjemlengsel, og bra er jo det. Og så er det veldig hyggelig å våkne opp nesten hver morgen til eposter med ulike henvendelser og manuskripter. Nye erfaringer gir også mer energi og lyst til å komme hjem igjen til Helsefak og gjøre noe nytt både når det gjelder undervisning og forskning.

Hva er det med Melbourne?

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning.

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning. Foto: privat

Foto: privat

Mange av kollegene våre har vært i Australia på permisjon. De har fortalt levende historier om oppholdet, og alle har anbefalt Australia. Klimaet, folket, naturen, kenguruer, wombater, possumer, maten, mentaliteten, gjestfriheten, bare godord har vi hørt. Vi prøver å gjøre Melbourne til vår by. Her bor det omtrent like mange innbyggere som i Norge, og byen vokser stadig. Det er lett å forflytte seg rundt med trikk, metro og buss. Byen er planlagt i et regelmessig rutenett slik at det er enkelt å orientere seg. I City er offentlig transport gratis, slik vanlig er i mange australske byer. Mange sykler, det finnes en del sykkelfelt, men veldig sikkert er det ikke. Været er et kapittel for seg. Fire årstider på en dag, sies det. Temperaturendringer på 15 grader i løpet av noen minutter forekommer regelmessig. Vinden kan være veldig kraftig opp mot storm, men mange dager er varme med klar himmel. Sommeren nærmer seg, og da kan det bli opp mot 40 grader, men oftest ikke så lenge ad gangen. Deilig er det nå å kunne rusle rundt med sandaler mesteparten av året.

Australia er et konglomerat av ulike etniske grupper. Urfolk har vært på dette kontinentet i ca. 50 000 år, mens den eldste innvandrergruppen kom fra Storbritannia og besto av eventyrere og bortviste småkriminelle. Innvandrerbefolkningen i Melbourne for øvrig består i stor grad av asiater, grekere og italienere som har kommet hit etter krigen. I motsetning til i Norge har urfolk en fremtredende plass i media, kunst og politikk. Gapet mellom urfolk (Aboriginere og Torres Strait Islandere) og resten av befolkningen er stor hva gjelder levekår, dødelighet og sykelighet, spesielt i de spredt bebygde områdene, men også i en by som Melbourne. Man jobber aktivt med ”closing the gap” og man kan bli slått av hvor mange institusjoner og enheter som finnes som har et spesifikt urfolksformål. Det finnes en rekke nasjonale forskningsenheter for urfolkshelse i tillegg til enhetene ved universitetene. På dette feltet ligger Australia langt foran Norge. Og ikke bare det- Melbourne har flere gallerier og museer der aboriginsk kunst og kultur på sitt beste er lett tilgjengelig og virkelig verdt å besøke.

Melbourne er ypperlig for fysisk aktivitet med gode treningsforhold og mange tilbud. Vi hadde som et hovedmål å øke vår fysiske aktivitet både når det gjelder intensitet, hyppighet og type. Så nå går det i heftig styrketrening med personlig trener, jogging på stranda og tredemølle og yin yoga med autogen trening, stearinlys og rolig mediterende bakgrunnsmusikk de fleste dagene i uka. Ikke helt sikkert vi kommer hjem som senete, muskuløse og superslanke damer, men vi gjør vårt beste for å forebygge helseproblemer knyttet til inaktivitet. Utfordringen blir å fortsette den spreke livsstilen hjemme og greie å prioritere fysisk helse i en travel hverdag.

Resept for dere som har forskningspermisjon i sikte

Forskningspermisjon er et utrolig gode. Det er noe å se frem til når hverdagen er hektisk og man aldri får skrevet de artiklene man hadde planlagt eller fordypet seg i et viktig tema fordi både møter, planlegging, undervisning, søknader og veiledning spiser opp tiden. Å reise bort er å hente inspirasjon og ny kunnskap, etablere vennskap, få gode kollegaer og bidra til utveksling og faglig samarbeid mellom UiT og utenlandske universitet til glede for flere enn bare oss. Alle anbefales å benytte seg av muligheten. Vi skulle bare gjort dette for lenge siden.

God jul fra Melbourne!

Siv Kvernmo og Maja-Lisa Løchen