Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Rett i fletta

Av Aina Westrheim Ravna har doktorgrad i farmakologi og er førsteamanuensis og forskningsgruppeleder ved Helsefak, UiT

De fleste kjente rusmidler vi har i dag har opprinnelig vært brukt som medisiner. Disse midlene  både leger og beruser, og er ofte avhengighetsskapende.

Opium, cannabis, koka, meskalin og andre plantestoffer har vært brukt av mennesker i tusenvis av år. Slike remedier er blitt utnyttet både som medisin, for å heve stemningsleiet og til religiøse formål. Et av de viktigste av oldtidens egyptiske papyrusmanuskripter, Ebers-papyrusen fra ca. 1550 før Kristus, nevner både opium og cannabis til medisinsk bruk. Mange etniske grupper fant tidlig ut metoder for å produsere alkohol, og det kan se ut til at forskjellige former for rusmidler har vært brukt i uminnelige tider.

Nytelsesmidler

llustrasjon fra imPuls: Sigurd S. Ovesen

llustrasjon fra imPuls: Sigurd S. Ovesen

Såkalte nytelsesmidler omfatter rusmidler, kaffe, tobakk og kakao. Rusmidlenes kjemiske strukturer ligner gjerne på ulike typer molekyler som overfører impulser mellom nerveceller i hjernen vår, og som vi med en fellesbenevnelse kaller nevrotransmittere. Rusmidler etterligner virkningen til nevrotransmitterne i hjernen. Rusmidler er en sammensatt farmakologisk gruppe, det betyr at de er molekyler som virker inn på kroppen på forskjellige måter. Men rusmidlene har, med unntak av de fleste hallusinogener (stoffer som framkaller hallusinasjoner), det fellestrekket at de alle virker på belønningssystemet i hjernen ved å øke dopaminnivået enten direkte eller indirekte. Virkningen på belønningssystemet gjør at rusmidlene gir en behagelig og lystbetont effekt, slik at man får et ønske om en gjentagelse av effekten. Lærebøker i farmakologi deler gjerne rusmidler inn i gruppene «midler som virker dempende på sentralnervesystemet », «midler som virker stimulerende på sentralnervesystemet», «opioide smertestillende» og «hallusinogener».

Rusmisbruk

Bruk av rusmidler forekommer i de fleste kulturer og i mange sosiale sammenhenger. Når blir rusmiddelbruk et problem? Begrepet rusmisbruk betegner overdreven og vedvarende bruk av et rusmiddel, hvor behovet blir så sterkt at det dominerer individets livsstil, og vanen i seg selv forårsaker skade på individet og på omgivelsene. I begrepet rusmiddelavhengighet har vi flere momenter som kan variere for de forskjellige rusmidlene. Noen rusmidler kjennetegnes ved at brukeren vil trenge større og større doser av rusmiddelet for å oppnå ønsket effekt, andre rusmidler gir en kroppslig avhengighet hvor brukeren vil få abstinenssymptomer dersom vedkommende prøver å slutte eller ikke får tilgang til rusmiddelet, og de fleste rusmidler gir et «sug» etter å innta rusmiddelet gjentatte ganger. Dette «suget» kommer av at rusmidlene aktiverer belønningssystemet i hjernen ved at dopaminnivået i lystsenteret øker. Avhengighet er et hovedproblem ved rusmisbruk, og det indikerer at vedkommende har mistet kontrollen over bruken av rusmiddelet.

Det har vært gjort en del forskning på rus og avhengighet. Vi vet at både livshistorie, underliggende psykisk lidelse og genetiske faktorer gjør enkelte sårbare for rusavhengighet. For noen kan rusbruk være en slags selvmedisinering. Forskningen kan imidlertid fremdeles ikke svare på hvorfor noen mennesker blir rusavhengige mens andre ikke blir det.

Midler som virker dempende på sentralnervesystemet

Blant midlene som virker dempende på sentralnervesystemet finner vi alkohol, beroligende midler, sovemidler, angstdempende midler, gammahydroxybutyrat (GHB), anestesimidler og løsemidler. Disse midlene gir en uspesifikk dempende effekt på hjernen, ved å virke på samme måte som kroppens egen beroligende nevrotransmitter, gamma-aminobutyrsyre (GABA) (se figur på side 14). Ruseffekten kommer av at disse rusmidlene påvirker GABA-systemet og indirekte gir en økning av dopaminnivået i lystsenteret. Disse forskjellige midlene brukes både som beroligende midler, sovemedisin og for å dempe angst, men har et ganske likt avhengighetsmønster.

I lave doser virker alkohol inn på det retikulære systemet dypt inne i den mer primitive delen av hjernen, som er involvert i bevissthet og kontroll av ansvarlig oppførsel. Det retikulære systemet er også ansvarlig for regulering av overgangen fra søvn til våkenhet, og fra våkenhet til søvn. Impulser fra det retikulære systemet kan være enten aktiverende eller hemmende, og atferd avhenger av hvilken type impulser som er aktivert i utgangspunktet. Graden av aktivering i systemet når man begynner å innta alkohol vil påvirke alkoholeffekten. Alkoholeffekten vil altså avhenge både av omgivelsene og av brukerens personlighet. Dersom brukeren befinner seg i rolige omgivelser uten mange mennesker, vil alkoholeffekten være beroligende, men dersom brukeren befinner seg i et selskap, vil effekten bli en paradoksal begeistring og oppstemthet. Denne oppstemtheten innebærer gjerne pratsomhet, økt livlighet, økt selvtillit og et generelt tap av selvbeherskelse.

Ved høyere doser alkohol ser man tap av dømmekraft, svekket motorisk koordinasjon med utydelig tale og dårlig balanse, tap av følelsesmessig kontroll og bedøvelsestilstand. Overdosering av alkohol virker hemmende på respirasjonssenteret i hjernen og kan  resultere i åndedrettsproblemer, koma og i verste fall død.

Kronisk alkoholmisbruk kan, i tillegg til at ekteskap og jobb kan ryke, blant annet føre til leverskade og mangelfullt kosthold. Alkohol er det mest brukte og misbrukte rusmiddelet i verden, og i vestlige land er alkoholisme den vanligste form for rusmisbruk. Daglig alkoholinntak anses som normalt i mange kulturer, og grensen mellom vanlig bruk og misbruk er vanskelig å sette. Alkoholmisbruket blir gjerne først tydelig når det daglige forbruket overstiger aksepterte normer. Symptomer ved alkoholabstinens (avholdenhet etter å ha blitt avhengig av alkohol) er svært intense, med blant annet feber, delirium og kramper.

Midler som virker stimulerende på sentralnervesystemet

Midler som virker stimulerende på sentralnervesystemet øker våkenheten og forårsaker atferdsmessig begeistring. Man kan gjerne si det slik at disse  midlene virker direkte på belønningssystemet ved å øke dopaminmengden i lystsenteret. De kraftigste rusmidlene innen denne gruppen er amfetaminer, kokain og beslektede forbindelser. Svakere stimulanter er xanthiner (koffein, theofyllin, theobromin), efedrin og nikotin. Koffein, theofyllin og theobromin finner vi i kaffe, te og kakao, efedrin finnes i noen typer hostesaft, og nikotin finner vi i tobakk. Til denne gruppen hører også Ritalin®, som blant annet brukes til å behandle personer med ADHD.

Kokain utvinnes fra bladene på kokabusken Erythroxylon coca. Planten dyrkes ved foten av Andesfjellene i Peru, Colombia og Bolivia. Kokabladenes stimulerende virkning har i hvert fall vært kjent fra 500 år e.Kr. Inkaindianerne mente at gudene forærte kokablader til folket for å stille sulten og for å fylle dem med fornyet energi. Koka er fritt tilgjengelig blant indianerne i Andesfjellene, men det brukes oftest i religiøse ritualer og bare sporadisk for personlig nytelse. Det rapporteres sjelden om forgiftning, og Andesindianerne skal visstnok ikke ha problemer med å slutte å tygge kokablader om de flytter til lavereliggende strøk. I sterk kontrast til dette ser man stor grad av avhengighet blant peruanere i store byer, hvor kokapasta, som inneholder 60–80 % kokain, røykes.

Problemene med avhengighet i USA og Europa kan også kobles direkte til hvordan stoffet tilføres kroppen, og i hvilken form stoffet er i. For indianerne i Andesfjellene, som tygger kokablader, blir kokainen overført til blodet, og dermed til hjernen, sakte via munnhulen. Dersom man røyker eller sniffer ren kokain, vil kokainen nå hjernen via blodet nesten umiddelbart. Brukeren vil få en kraftig stimulering av belønningssystemet, og dette kan virke svært avhengighetsskapende.

Kokain ble for første gang isolert fra kokablader i 1860. Psykoanalysens far, Sigmund Freud, var en av de første som eksperimenterte med ren kokain. Han publiserte en rekke artikler om kokain hvor han omtalte den som en «magisk medisin». Han skal imidlertid ha endret mening om dette etter hvert. Hans assistent Carl Köller demonstrerte i 1884 kokains lokalbedøvende effekt. Kokain ble blant annet brukt som lokalbedøvelse ved øyeoperasjoner. I 1885 produserte Parke Davis & co. femten forskjellige former for kokain, blant annet i sigarettform og til inhalering. Dråper som inneholdt kokain ble til og med gitt til spedbarn for å lindre ubehag ved tanngjennombrudd. På 1880-tallet introduserte farmasøyten John Pemberton «Coca Wine». «Coca Wine» skulle være et fortreffelig styrkende middel, og den ble lansert som en «intellektuell drikk». Drikken ble svært populær i USA. Under alkoholforbudet i 1886 måtte Pemberton erstatte vinen i drikken med sukkersirup, dermed var «Coca Cola» oppfunnet. I 1904 ble kokainen fjernet fra Coca Cola fordi man begynte å innse at kokain hadde svært avhengighetsskapende egenskaper. Rundt 1900 begynte et omfattende kokainmisbruk å bre om seg i USA. I 1910 ble kokain erklært å være «public enemy number one» (folkefiende nr. 1) av president Taft, og i 1914 ble det lagt restriksjoner på import og salg av kokain.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Neurotransmittere1

Amfetaminer er en gruppe kjemiske forbindelser som alle har amfetaminmolekylets grunnstruktur. I tillegg til vanlig amfetamin har vi i denne gruppen metamfetamin, ecstasy og ritalin. Naturlig forekommende amfetaminlignende forbindelser i planter er efedrin fra Ephedra vulgaris og cathinone fra Catha edulis (khat).

Efedrin ble på 1920-tallet brukt som astmamedisin og skrives fremdeles ut i Norge ved slimhoste. Amfetamin ble første gang framstilt syntetisk i 1887 som et substitutt for efedrin. I 1932 ble Benzedrine-inhalatoren, som inneholdt amfetamin, introdusert reseptfritt på det amerikanske markedet for å motvirke tett nese. Inhalatoren viste seg å være svært avhengighetsskapende, og folk begynte til og med å åpne inhalatoren, ta ut amfetaminen og injisere den intravenøst. På 1940-tallet skal amfetamin ha vært allment akseptert blant medisinere, i hvert fall i USA, og medikamentet ble brukt av studenter, trailersjåfører og soldater. Etter hvert innså man at amfetamin er svært avhengighetsskapende. I dag er amfetamin på narkotikalisten i Norge og dermed forbudt å bruke i henhold til Legemiddelloven.

Generelt er det slik at jo raskere et rusmiddel når hjernen, desto større er risikoen for at brukeren kan bli avhengig. Intravenøse injeksjoner er derfor svært avhengighetsskapende, mens tygging av kokablad eller bruk av amfetamintabletter ikke vil ha like stort potensial for misbruk. Et typisk misbruksmønster ved amfetamin- og kokainmisbruk er såkalt «binge-use», altså at brukeren bruker gjentatte store doser for å opprettholde rusen i dagevis. Etter hvert kan brukeren bli psykotisk, og vedkommende vil etter noen dager «krasjlande» og gå inn i en fase med forlenget søvn, apati og depresjon.

Opioide smertestillende

Opioide smertestillende midler ble opprinnelig kalt narkotiske smertestillende. I dag omfatter den juridiske betegnelsen «narkotika» også stoffer som kokain og hasj, men i medisinsk terminologi brukes begrepet narkotika kun på medikamenter som både har smertestillende og beroligende virkning. Begrepet omfatter kun naturlige eller syntetiske medikamenter som har en morfinlignende virkning. Opioide smertestillende virker på samme steder i  sentralnervesystemet som kroppens egne smertestillende molekyler, endorfiner. Når endorfinsystemet påvirkes, får man en indirekte påvirkning av lystsenteret ved at dopaminnivået øker.

Råopium, som ekstraheres fra frøkapslene til Papaver somniferum, inneholder opiumsalkaloider som morfin og kodein. Opium har vært brukt til medisinske formål så tidlig som 4000 år f.Kr. I 1804 ble morfin isolert fra opium, og da sprøyten ble oppfunnet i 1853 kunne morfin injiseres for effektiv smertelindring. I 1874 ble et derivat av morfin, diacetylmorfin, fremstilt. Medikamentet ble kalt en «heroisk medisin» og fikk dermed navnet heroin. Heroin ble mye brukt i hostesaft og skal ha vært svært populært ved århundreskiftet mellom 1800- og 1900-tallet, inntil man innså at medikamentet var svært avhengighetsskapende.

Effekter av opioide smertestillende midler er smertelindring, heving av stemningsleiet, eufori og endret reaksjon mot smerte. Opioider har en høy grad av toleranseutvikling. Det vil si at en misbruker vil trenge større og større doser for å oppnå ønsket effekt. Vanemessige brukere kan innta 5 gram per dag, noe som er 500 ganger mer enn en smertestillende dose. Denne toleransen forsvinner dersom vedkommende har vært på avrusning, eller dersom vedkommende tar en like stor dose etter avrusningen som han eller hun brukte før avrusningen. Da kan utfallet bli fatalt. Dødsfall som følge av overdose av for eksempel heroin, skyldes at disse stoffene virker respirasjonsdempende slik at den overdoserte slutter å puste.

Hvilke abstinenssymptomer som følger av opioidbruk kommer an på hvor avhengig vedkommende er. Vanlige abstinenssymptomer er angst, uro, irritabilitet, smerter i kroppen, søvnløshet, gåsehud, kvalme, oppkast og diare. Hos heroinavhengige brukes en vedlikeholdsdosering med syntetisk framstilte opioider som subutex eller metadon for å skaffe en jevn tilførsel av opioider til kroppen, slik at vedkommende ikke får abstinenssymptomer. Ved lav vedlikeholdsdosering skal brukeren i prinsippet være i stand til å leve et relativt normalt liv uten å måtte ty til kriminelle handlinger for å få tilgang til opioider.

Hallusinogener

Begrepet hallusinogen betegner forbindelser som virker på sentralnervesystemet ved å gi hallusinasjoner, altså livaktige sanseopplevelser uten at det fins ytre sanseinntrykk. Kjente hallusinogener er LSD (lysergsyre dietylamid), psilocybin og psilocin (fra fleinsopp og sopp brukt av bl.a. aztekere) og meskalin (fra peyotekaktus). Hallusinogener har ofte vært brukt, og brukes ennå, under religiøse seremonier blant urfolk. Dimetyltryptamin (DMT), ketamin og phencyclidine (PCP) er også hallusinogener. Videre har cannabinoider (fra cannabis) og ecstasy litt hallusinogene egenskaper. Stimulanter som kokain og amfetamin kan også gi illusjoner og vrangforestillinger.

LSD-type hallusinogener virker i hovedsak på serotoninsystemet, og kan gi endret tidsoppfatning, drømmelignende tilstand, tankestrømmer, angst, og man kan se omgivelsene som endrede former og farger og som hallusinasjoner. LSD påvirker ikke belønningssystemet, og er derfor ikke avhengighetsskapende. En LSD-trip kan imidlertid være svært uforutsigbar, og i gjennomsnitt får 10 % av individer som eksperimenterer med LSD en såkalt bad trip med paranoia og forvirring. En bad trip kan komme tilbake flere år etterpå, og kalles da flashback. En vedvarende bad trip er en kronisk psykose.

Den hallusinogene effekten påvirkes av det som kalles set og setting. Set er stemningsleie og forventninger hos bruker, mens setting er omgivelsene. I begrepet setting inngår fysiske omgivelser som rommets atmosfære, sosiale omgivelser, altså hva slags følelser brukeren har overfor de andre tilstedeværende, og kulturelle tolkningsrammer for hva som er virkelig.

Det forskes i dag på terapeutisk bruk av hallusinogener på flere områder. Ketamin er under utprøving ved behandling av depresjon, LSD er under utprøving for behandling av alkoholisme, og ecstasy er under utprøving for behandling av pasienter med posttraumatisk stress.

Cannabis

Hamp- eller marihuanaplanten (Cannabis sativa) har vært brukt i hvert fall siden 2000 år f.Kr., både til rekreasjon og medisinsk. Ekstrakter fra marihuanaplanten inneholder cannabinoider, hvorav den mest potente er Delta-9-tetrahydrocannabinol (THC).

Marihuana er tørkede blader og blomstertopper, mens hasj er den ekstraherte harpiksen til planten. Cannabinoider har mindre sannsynlighet for avhengighet enn kokain, amfetamin, opioider og alkohol. Cannabisekstrakt var tilgjengelig som medisin på begynnelsen av 1900-tallet som smertestillende, og det ble foreskrevet mot migrene, nervesmerter og sterke menstruasjonssmerter. Tilgjengelige preparater var som tinkturer (oppløst i alkohol) og ekstrakter.

Cannabinoider virker på samme steder som kroppens egne cannabinoider (f.eks. anandamid), som har en utjevnende rolle i sentralnervesystemet. De virker blant annet ved å dempe stress og gi smertelindring. Når endocannabinoidsystemet påvirkes, vil lystsenteret påvirkes indirekte ved at dopaminnivået øker.

Generelle effekter av cannabis er søvnighet, lykksalighet, en drømmende tilstand av endret bevissthet, fri strøm av ideer, endringer i tids-oppfatning og økt appetitt. Effekten påvirkes av brukerens sinnstilstand, omstendigheter og innhold av aktive ingredienser i cannabisformuleringen.

Cannabinoidforbindelser har mange farmakologiske egenskaper som gjør dem interessante for bruk som medisiner. I mange land kan man få marihuana eller syntetiske cannabinoider på resept for å behandle dårlig appetitt hos kreftpasienter, nervesmerter og multippel sklerose (MS). I Norge ble produktet Sativex®, som inneholder Delta-9-tetrahydrocannabinol (THC) og cannabidiol (CBD) markedsført høsten 2012 for symptomforbedring hos pasienter med moderat til alvorlig spastisitet grunnet MS.

Cannabis og alkohol sammenlignes gjerne med hverandre, siden deres bruksmønstre i ulike sosiale grupper kan være relativt like. Begge kan brukes til rekreasjon i lave til moderate doser, og fører ikke nødvendigvis til avhengighet. Både cannabis og alkohol påvirker evnen til å kjøre bil negativt, men for øvrig har de ganske ulike egenskaper. En person som er påvirket av alkohol er gjerne utadvendt, mens en som er påvirket av cannabis som regel er innadvendt. Mens en som er i alkoholrus kan bli aggressiv og voldelig, er det svært lite sannsynlig at en som er i hasjrus får en slik atferd. Under en hasjrus kan en få en midlertidig tilstand av paranoia, mens dette er usannsynlig under alkoholrus. Abstinenssymptomer fra alkohol er svært alvorlige, mens man ved hasjmisbruk ser små eller ingen abstinenssymptomer. Ved kronisk cannabisbruk kan noen, men ikke alle, utvikle avhengighet. Moderat bruk av cannabis kan synes ikke å være alvorlig skadelig, men det kan gi en svekkelse av lungefunksjonen. I de siste årene har det vært en økt forekomst av syntetiske cannabinoider i Norge. Disse forbindelsene er mye kraftigere enn THC, og risikoen for å få eksempelvis paranoia er dermed større.

Cannabis sativa, marihuanaplanten, har vært brukt i hvert fall siden 2000 år f.Kr. for rekreasjon og til medisinsk bruk. Marihuana er tørkede blader og blomstertopper, mens hasj er den ekstraherte harpiksen til planten. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Cannabis sativa, marihuanaplanten, har vært brukt i hvert fall siden 2000 år f.Kr. for rekreasjon og til medisinsk bruk. Marihuana er tørkede blader og blomstertopper, mens hasj er den ekstraherte harpiksen til planten.
Illustrasjonsfoto: Colourbox

Andre nytelsesmidler

Kaffe, te, sukker, tobakk og kakao gir en svakere effekt i belønningssystemet enn rusmidler. I farmakologien klassifiseres både kaffe, te og tobakk som stimulanter. Koffein, som er det aktive stoffet i kaffe, gir langt svakere abstinenssymptomer enn for eksempel amfetamin. Nikotin, som er det aktive stoffet i tobakk, er på den annen side svært avhengighetsskapende.

Sjokolade inneholder blant annet fenyletylamin og anandamid. Disse stoffene virker på hjernens «lystsenter», og begge stoffene finnes i hjernen fra før. Fenyletylamin ligner på dopamin og amfetamin, og virker på lystsenteret ved å gi eufori og ved å øke våkenheten og tilfredsheten, og på hjertet ved å øke blodtrykket og pulsen. Fenyletylamin kalles også «the love drug» fordi den frigjøres i hjernen ved forelskelse. På samme vis gir det forelskelsesfølelse om vi får det i oss i mat, for eksempel ved å spise sjokolade. Fenyletylamins rolle som «sjokolade-amfetamin» har vært debattert blant forskere, ettersom fenyletylamin brytes ned i mage, tarm og lever. Dersom sjokoladen smelter i munnen, vil fenyletylamin bli absorbert direkte i blodbanen, og nå hjernen raskt. Anandamid er et endocannabinoid som finnes i hjernen fra før, og virker på samme steder i hjernen som THC fra cannabis. Forskere har regnet ut at man må spise ca. 12 kg sjokolade for å få en «hasjrus». Anandamid finnes også i morsmelk.

Sukker øker utskillelsen av endorfiner, altså «kroppens egen morfin». I tillegg øker sukker dopaminnivået i lystsenteret, samt at man får økt blodsukkernivå. Sukkeravhengighet er en målbar fysiologisk tilstand, og forskning har vist at sukkeravhengighet har mange likhetstrekk med narkomani. I dyreforsøk har man også sett at rotter som er sukkeravhengige lettere blir avhengige av alkohol og kokain enn rotter som ikke er sukkeravhengige. Kanskje noe å tenke på når man inviterer på kaffe og kake?

Denne artikkelen står også på trykk i Ottar nr. 4/2013: “Dopamin – molekylet for lyst, last og lidelse”

Litteratur

  • Feldman, R.S., Meyer, J.S. & Quenzer, LF. 1997: Principles of Nevropsychopharmacology. Sinauer Associates.
  • Mann, T. 1992: Murder, Magic and Medicine. Oxford University Press.
  • Walsh, C.T. & Schwartz-Bloom, R.D. 2005: Levine’s pharmacology – Drug actions and reactions. 7. utgave. Informa Healthcare.