Putting health into place – perspectives from The Innovative Learning Institute

Students from arctic universities

Students from the arctic universities participated in the conference.
Photo by Mari Wollf Skaalvik

Distributed nursing education is essential for a good health care service in rural and remote areas. Together with cultural competence the health care needs of first nation people can be met.

By: Mari Wolff Skaalvik, assistant professor at UiT The Arctic University of Norway

This is the conclusion after meetings in Saskatoon, Canada, with educators, students and health care professionals from the arctic region at the conference the Innovative Learning Institute.

The program was varied and included greetings from government, lectures from health care providers, discussions and visits to other teaching facilities.

The importance of putting health into place for northern Indigenous people, was highlighted in an address by newly elected prime minister of Canada; Justin P.J. Trudeau.

True to some of the tools used in distributed education, the Minister responsible for Rural and Remote Health greeted the participants “on line” when he appreciated the role nurses play on the health care team.

UiT method presented

Lecturers included Dr. Edward Hauck, who talked about “The High Risk Foot: Recognizing, Treating and Referring”, Dr. Ken Coates on “Innovations to Advance Education in Support of Northern Development”.

UiT lecturer Catrine Buck-Jensen presented the use of online discussion boards as part of supervision for clinical placements. Catrine’s work impressed the audience, as it allows for high quality feedback over great distances, without wasting precious time.

The decentralised nursing education were highlighted in a presentation by Bente Nordby, and I talked about the impact of nursing competence for Sami health and wellbeing.

Host 2017

The students who participated got to travel around to see how education in rural and remote areas in Canada works. Among other activities they participated in a discussion on health and client services in Lac La Ronge Indian Band.

In between posts on the program there was time for everybody to get to know each other and I am sure that the participating students will constitute a network in their future as registered nurses in Canada, Greenland, Finland, Iceland and Norway.

Next summer UiT The Arctic University of Norway is hosting The Innovative Learning Institute.

We are looking forward to it!

Omsorg i velferdsteknologien si tid

Skrevet av Astrid Gramstad, forsker, Senter for omsorgsforskning, UiT

Per Hansen er eit friluftslivmenneske. Han vil gjerne gå langt og lenge. Kona til Per veit kor viktig dette er for han, men er bekymra for at han skal rote seg bort når han går ut. Per har nemleg demens, i likheit med om lag 70 000 andre personar i Noreg. For Per betyr dette at han snur døgnet, kan gå ut midt på natta og ikkje finne heim igjen. Dette er sjølvsagt ein svært risikofull situasjon for Per.

For å gjere kvardagane enklare og tryggare for personar som Per og kona, og for å kunne tilby gode tenester til brukarane sine, investerte Stortinget i fjor 70 millionar til satsingar på velferdsteknologi i kommunane.

Sporing ved hjelp av GPS kan gjere kvardagen enklare og tryggare, men ny teknologi kan vere komplisert og er tid- og energikrevjande. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Sporing ved hjelp av GPS kan gjere kvardagen enklare og tryggare, men ny teknologi kan vere komplisert og er tid- og energikrevjande. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Velferdsteknologi er ikkje eit klart avgrensa begrep, men eksempel på slik teknologi kan vere elektroniske medisindosettar som gjev deg beskjed om når du skal ta medisin, eller digitale arbeidslister for heimetenestene som kan oppdateras fortløpande, der personale kan sjekke medisinlister, journalnotat og skrive rapport utan å vere innom kontoret først.

Eit anna eksempel på velferdsteknologi er noko som fekk store konsekvensar for Per Hansen og kona hans: lokaliserings- og sporingsteknologi, eller GPS. Ved å bruke GPS, kunne Per leggje i veg i visse om at pårørande eller tilsette i heimetenestene ville finne han att om han ikkje kom heim til avtala tid.

Men teknologien gjer ikkje dette aleine. For at den skal fungere etter tilsikta, er ein avhengig av tilstrekkeleg infrastruktur og teknisk støtte, og at folka som er involvert veit kva dei gjer, og kva dei kan gjere om teknologien ikkje fungerer etter tilsikta.

Helsedirektoratet leverte i slutten av januar sin første rapport om gevinstar frå det nasjonale programmet med å innføre velferdsteknologi som ein del av det kommunale tenestetilbodet innan 2020. Rapporten anbefaler mellom anna at GPS blir integrert som ei av tenestene kommunane kan tilby. Helsedirektoratet meiner vidare at digitale arbeidslister i heimetenestene òg kan vere ein lovande teknologi. Kommunane som har innført teknologien, viste seg å spare pengar. Mange pengar. Drammen kommune sparte 6,2 millionar kroner etter at ni av innbyggarane tok i bruk GPS. I tillegg kjende brukarar og pårørande seg tryggare, og dei tilsette treivs betre med arbeidsoppgåvene.

Gevinstrealisering er likevel ikkje ein uforskyldt lottogevinst, men eit resultat av hardt og gjennomtenkt arbeid der fleire aktørar må vere involvert. Kommunen må ha varslingsrutinar for GPS. Pårørande må ofte ta ansvar for å organisere og passe på teknologien. I Per Hansen sitt tilfelle medførte dette at kona måtte ordne med mobilabonnement, sikre at GPS apparatet var lada og at ikkje Per la den frå seg ute.

Dei norske forskarane Ingunn Moser og Hilde Thygesen skriv om Per i eit kapittel av boka «Samhandling for helse». Deira poeng er at ansvar og arbeidsoppgåver ikkje forsvinn ved innføring av GPS, men vert omorganisert til pårørande og tilsette i heimetenestene. Teknologi som GPS påverkar tenestene som blir gitt. Har pårørande og helsepersonell gode nok føresetnadar til å ta ansvar for og bruke teknologien?

Ny teknologi kan vere komplisert. Det skal berre ei uheldig hending til før kjensla av tryggheit kan forsvinne og tilliten til teknologien forvitrar. Har kommunar og helsepersonell kompetanse, kunnskap og ferdigheiter i å bruke den nye teknologien?

Tromsø kommune har innført digital arbeidsliste i ei av sine heimetenestesoner, og forskingsinstituttet NORUT har studert prosessen. Dei peikar i sin rapport på fleire utfordringar her, sett frå dei tilsette sitt perspektiv. Ustabil nettilgang og manglande teknisk support gjorde det vanskeleg for tilsette å venje seg til å bruke, og å stole på den digitale løysinga. Å ta i bruk ny teknologi og å gjere ting på nye måtar er tid- og energikrevjande.

Det er ein annan og ny type kompetanse som krevs av både pårørande og helsepersonell no og i framtida.

Dei må vere teknologikompetente, ha kunnskap om teknologiens moglegheiter, verkeområde og avgrensingar. Kjente arbeidsoppgåver må gjerast på ein ny måte. Å ha tilsyn med Per Hansen inneber noko anna i 2016 enn det gjorde for berre få år sidan. Innføring av velferdsteknologi krev difor at kommunane ikkje berre investerer i ny og spennande teknologi, men òg skaffar seg og investerer i teknologikompetente fagfolk, og organiserer tenestene slik at teknologi kan implementeras klokt og langsiktig.

Denne kronikken ble publisert i Kommunal rapport 24. februar 2016

Avstand teller, alltid.

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Skrevet av: Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin, UiT

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket. Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket. Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Store forskjeller på hjelp til pårørende

 

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Skrevet av:
Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik
Institutt for helse- og omsorgsfag

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Ikke lik hjelp til alle
Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer
Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!
Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap
Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

 

 

Raske fakta om studien:
”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

”Pasientens helsetjeneste”; hvorfor dette maset om samarbeid?

Av Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning og førsteamanuensis ved Det helsevitenskapelige fakultet

Radiografstudent Iselin Eriksen og medisinstudent Anja Thomassen prøver å redde livet til en simulert pasient. Foto: Bjørn-Kåre Iversen.

Mange helsearbeidere hevder at «vi har alltid samarbeidet». Slik har ikke pasienter alltid erfart det.

«…når de ikke samarbeider i det hele tatt fordi den ene sier det, den andre noe annet – når skal de snakke sammen og med meg?»

Slik uttrykker en pasient sin frustrasjon. Det er mange gode grunner for tverrfaglig samarbeid for å sikre at pasienter får riktig pleie og behandling til rett tid og fra de rette fagfolkene. Men hvordan kan vi forberede fremtidige helsearbeidere på teamarbeid på tvers av profesjoner?

Helsearbeidere må forstå at de er del av et tverrfaglig team, og at god kommunikasjon med pasient, pårørende og andre medlemmer i teamet er avgjørende. Helsearbeidere må også vite hva andre kan og gjør slik at gjentakelser og eventuelle hull i pleie og behandling ikke forekommer. Helt avgjørende er det at helsearbeidere lærer og vet hvordan de skal samarbeide for et godt pasientforløp. Dette kan realiseres når studenter lærer med, av og om hverandre i løpet av studiet.

Helsefak er i forkant

Studenter ved Helsefak har i flere år fått tverrfaglig undervisning gjennom emnet HEL-0700 som har fokus på den felles kompetansen kandidatene skal ha ved endt utdanning; kommunikasjon, etikk, helse– og sosialpolitikk med mer. Men Helsefak vil videre for å utdanne kandidater som kan sette pasientenes behov i sentrum ved å samarbeide og bruke hverandres kunnskap i en helhetlig tjeneste overfor den enkelte. Studenter ved Helsefak gjør dette gjennom HEL-0700, simulering av akuttsituasjoner, samarbeid om legemiddelhåndtering i spesialisthelsetjenesten og om smerteproblematikk hos pasienter i sykehjem.

Et godt eksempel er når studenter fra farmasi, fysioterapi, medisin og sykepleie møter en eldre pasient med langvarig smerteproblematikk og hennes pårørende for å utarbeide en rapport med videre pleie – og behandlingstiltak.

De beste teamarbeiderne utdannes i Tromsø!

Ytterligere tverrprofesjonell samarbeidslæring blir det når arbeidet videreføres med nye prosjekter og studentdrevne sengeposter i både sykehus og sykehjem. Det er skritt på veien mot det første målet om at alle studieprogrammene skal delta i minst ett tverrprofesjonelt læringsopplegg. Det neste målet er at alle studenter ved Helsefak i løpet av studietiden deltar i et tverrprofesjonelt samarbeidslæringsprosjekt. Vi skal utdanne Helse-Norges beste teamarbeidere!

Les også:

Lik tilgang til helsetjenester

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

 

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking