450 sykepleiere til distriktene i Troms

Skrevet av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø
Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.
Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.
Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull
I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi
I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.
Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.
Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning. Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Store forskjeller på hjelp til pårørende

 

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Skrevet av:
Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik
Institutt for helse- og omsorgsfag

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Ikke lik hjelp til alle
Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer
Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!
Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap
Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

 

 

Raske fakta om studien:
”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

Trenger vi en arktisk helseutdanning?

UNNs ambulansehelikopter med personell. Foto: Jan Fredrik Frantzen, UNN

UNNs ambulansehelikopter med personell. Foto: Jan Fredrik Frantzen, UNN

Forestill deg at Norges fem millioner innbyggere var delt i åtte regioner med hvert sitt helsevesen og hvert sitt utdanningssystem. Det er situasjonen for den arktiske regionen; en situasjon som alle andre steder på planeten ville oppfattes som svært ugunstig for pasientsikkerhet, god diagnostikk og behandling. Hva gjør vi med det?

Av Torkjel Tveita, professor ved Institutt for klinisk medisin, UiT og lege ved UNN

Issmelting og behov for nye energikilder er i ferd med å gi økt aktivitet i Arktis. Internasjonal gods- og passasjertransport, utvinning av olje og gass, samt utvikling av tradisjonelle næringer som fiske og havbruk, er områder som blir mer viktig i regionen. Vår urørte natur er allerede en arena for rekreasjon og opplevelser for turister fra hele verden, men kan vokse mer på sikt. Slik økt aktivitet kan styrke økonomi og infrastruktur, men vil også sette krav til fornyet helseforståelse og utøvelse av et helsevesen tilpasset en region i stor endring.

I tillegg vil vi alle eksponeres for de menneskeskapte klimaendringer som i økende grad vil avsløre et nytt og til dels ukjent sykdomspanorama. Klimapanelets konklusjoner er her uomtvistelige: Helsearbeidere må ‘rope fra alle hustak’ at de pågående, menneskeskapte klimaendringene er også et helseproblem. Risiko og skade på folkehelsen er uakseptabelt høy, skrev det anerkjente British Medical Journal på nylig lederplass. I akuttmedisinen snakker vi om «den gyldne timen» for vellykket behandling. For miljøet går vi mot slutten av ‘den gylne timen’.

Yrkesmedisin

Arbeid i et arktisk klima bør stille klare krav til god fysisk og psykisk helse hos den enkelte yrkesutøver. Det sies at fremtidig arbeid på olje- og gassinstallasjoner vil foregå innendørs i beskyttede, innebygde installasjoner uten direkte eksponering for raskt endrede temperatur og vindforhold. Imidlertid er det svært usikkert om slike innebygde installasjoner kan konstrueres og benyttes, da utvinning stiller klare krav til ventilasjon for å forebygge

eksplosjonsfare. Det er sannsynlig at også slikt arbeid må foregå utendørs, med de helsemessige konsekvenser dette kan påføre den enkelte. I en etableringsperiode for slik aktivitet vil man sannsynligvis ha behov for innleid arbeidskraft, uten erfaring fra fysisk arbeid under arktiske forhold. Samtidig vil langvarig skiftarbeid under varierende lysforhold kunne oppleves som en ekstra belastning for helsa. Slike klimatiske og årstidsrelaterte påkjenninger for helsa er så langt lite kartlagt og øker behovet for ny forskning.

Akuttmedisinske utfordringer

De medisinske konsekvensene av økt aktivitet i nord er også åpenbare når man tar i betraktning det barske klima vi eksponeres for. De arktiske områdene har store årstidsvariasjoner med svingninger i vær- og lysforhold, og dessuten lange avstander mellom bo- og arbeidsplass og medisinske tjenester. Det siste forholdet er en stor utfordring ved ulykker og akutt sykdom. Dette er hverdagen til vår godt utbygde akuttmedisinsk helsetjeneste på fastlandet, men det samme tilbudet er enda ikke etablert for våre nære havområder. Å tilpasse helsetjenestene til økt aktivitet i havområdene og ny næringsstruktur i regionen vil kreve ressurser og målbevisst utvikling av egnet kompetanse og infrastruktur. Forsknings- og utviklingsarbeid rettet mot den nordnorske overlevelseskjeden er et viktig arbeidsfelt for det akuttmedisinske fagmiljøet ved UNN og UiT.

Nedkjølingsulykker

I vår region har vi relativt få tilfeller der personer blir utsatt for alvorlige nedkjøling. Årsaken er trolig at befolkningen har en nedarvet respekt for klimaet, og god innsikt i å ta vare på seg selv og andre for å unngå nedkjøling og frostskader. I nær fremtid kan man frykte at antall nedkjølingsulykker vil øke, når personell uten erfaring med å oppholde seg i kalde omgivelser jobber her.

Helsepersonell ved UNN har vellykket varmet opp den person som i verdenslitteraturen er rapportert med lavest kroppstemperatur (13,7C). Dette viser at den akuttmedisinske kompetansen på området er sterk, og har bidratt til økt entusiasme og interesse for livreddende behandling av nedkjølte pasienter. Miljøet har vært en pådriver for etablering og styrking av grunnleggende forskning på nedkjøling (hypotermi). Pågående hypotermiforskning ved UiT med formål å bedre akuttbehandlingen av denne livstruende tilstanden har gjennom årene rekruttert mange unge forskere i både inn- og utland. På den måten er det etablert en forskningsplattform med en klar internasjonal forskningsprofil. Flere av disse unge forskerne vil presentere sine nyeste forskningsresultater ved Arctic Frontiers 2014.

Felles arktisk helseutdanning

Innen helse og omsorg må kunnskap om ytre menneskelige påvirkninger fra arktisk klima formidles til de som skal håndtere denne befolkningsgruppen. Helseutdanninger må kunne formidle innsikt om den forventede økning i spektret av nye helseproblemer og skader. Dette forutsetter at helseutdanninger i Arktis i høyere grad tar utgangspunkt i de vanlige og farlige fysiske utfordringer som pasienter eksponeres for, og som pasienten møter behandleren med i vår region. Økt bevisstgjøring om årsaker til sykdom, symptombilder, hvordan pasienten formidler symptomer og muligheter for diagnostikk og behandling, vil avvike fra det som læres i urbant orienterte utdanningsprogrammer. Helseutdanningene i nord må gi mere slipp på forankringen mot den urbane medisin og heller øke forståelsen av helse og sykdom i vår region, også ved å tilnærme oss våre kolleger i øst og vest.

Fem millioner mennesker er ikke et stort antall, globalt sett, men hver enkelt trenger kompetente helsearbeidere i et moderne helsevesen som er tilpasset nye menneskelige utfordringer. Denne arktiske sirkelen må vi selv klare å skape.

Tidligere publisert i Nordlys.

«Lægen min»!

Legebytter skjer av til og fordi pasienten er misfornøyd med legen. Imidlertid skjer nesten halvparten av alle bytter fordi legen flytter, trapper ned – eller avvikler praksisen.

Av Anne Helen Hansen, spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin, Nasjonalt senter for Samhandling og Telemedisin, Universitetssykehuset Nord-Norge

En kollega arrangerte en i overkant kreativ innflyttingsfest, hvor deltakerne skulle stille på ulike utesteder i Tromsø, iført ymse staffasje. Jeg skulle møte opp på gamle Gjøa Pub – med løsbart. Med kløende ulltråder under nesen og ellers rimelig pyntet entret jeg Gjøa, som definitivt ikke var et av mine stamsteder. Der skulle jeg finne tre andre med løsbart.

Usikker speidet jeg utover lokalet da en middelaldrende mann, uten løsbart, reiste seg fra et bord med halvliteren i den ene hånden og røyken i den andre (dette er lenge siden) og ropte utover hele lokalet: «Lægen min».

Jeg ble dratt ned ved bordet, hvor hele gjengen engasjerte seg i hans oppdatering om siste spesialistbesøk.

Kontinuitet

Det kan være en sterk tilhørighet mellom lege og pasient i fastlegeordningen. De fleste konsultasjonene er med den faste legen, og lege-/pasientforholdet er oftest langvarig.

Kontinuitet kan defineres som et terapeutisk forhold mellom en lege og en pasient som består ut over spesifikke episoder med sykdom eller plager. Det er vist at kontinuitet verdsettes høyt av pasienter og leger, øker etterlevelse av legens råd, bidrar til forebygging, og reduserer bruk av legevakt og innleggelser. Kunnskap om sammenhengen mellom kontinuitet og polikliniske spesialistbesøk har vært mangelvare.

Færre til spesialist

Med data fra den siste Tromsøundersøkelsen (2007–08), undersøkte vi sammenhengen mellom et langvarig lege-/pasientforhold og bruk av spesialisthelsetjenesten i en voksen befolkning (30–87 år).

Vi fant at de som har hatt den samme legen i mer enn to år, brukte spesialist mindre, både poliklinisk og i form av innleggelse. Tendensen var den samme i alle alders- og helsegrupper, men funnene var tydeligst for dem som vurderte egen helse som dårlig eller middels.)

Sparer ressurser

I studien inngikk selvrapporterte data fra 10624 pasienter som hadde vært hos fastlegen minst én gang det siste året. Av dem hadde 85 prosent hatt den samme legen i mer enn to år. Om alle hadde vært i denne gruppen, tilsier et grovt estimat at pasientene og samfunnet kunne ha vært spart for cirka 50 innleggelser og 415 spesialistkonsultasjoner per 1000 fastlegebrukere per år.

Mange oppbrudd fra hjem og arbeid, mange slitsomme pasientreiser og mye unødig ressursbruk kunne ha vært unngått. De fleste har et ønske om å leve livet i nærmiljøet, ikke på venterom og i sykehussenger, dersom det ikke er helt nødvendig.

Når legen slutter

Vår første tanke er at legebytter skjer fordi pasienten er misfornøyd med legen, og slik er det av og til. Imidlertid skjer nesten halvparten av alle bytter fordi legen flytter, trapper ned – eller avvikler praksisen.

I 2011 skjedde 13 prosent av byttene fordi pasienten flyttet. Når legen forsvinner rammes alle pasienter på listen likt, mens de fleste i befolkningen som selv flytter er unge og friske. Dette tilsier at de som får brudd i lege-/pasientforholdet, i mindre grad enn vi kanskje skulle tro, er misfornøyde pasienter med dårlig selvvurdert helse, på jakt etter en lege som forstår dem bedre.

Tillit

Hva kan være årsaken til sammenhengen mellom kontinuitet i fastlegerelasjonen og redusert bruk av spesialisthelsetjenesten?

Vi har ikke undersøkt årsakene direkte, men kan støtte oss på tilgrensende undersøkelser som fremholder at utvikling av kjennskap og tillit til hverandre over tid har stor betydning.

Grunnfjellet

Da fastlegeordningen ble innført i 2001, var bedret kontinuitet i allmennlegetjenesten et viktig formål. Dette er langt på vei oppnådd. De aller fleste, 99,6 prosent, er med i fastlegeordningen. Vi har et stabilt fastlegekorps på godt og vel 4000 leger.

I 2012 utførte norske fastleger 13,5 millioner konsultasjoner, gjennomsnittlig mellom 3000 og 3500 på hver lege. Fastlegene er grunnfjellet i helsetjenesten.

Kontinuitet

Når vi i Samhandlingsreformens tidsalder ønsker mest mulig behandling nærmest mulig pasienten, bør det fortsatt tilrettelegges for kontinuitet og stabilitet i allmennlegetjenesten. Dette er ikke oppnådd en gang for alle. Det viktigste virkemidlet for å ivareta kontinuitet mellom lege og pasient, er at legen ikke slutter.

Pasienten på Gjøa visste hvor han hørte til, både når han var på legekontoret og når han var på byen. For de fleste ligger det en trygghet i å vite hvem som kan tituleres «lægen min». Det gjelder enten helseutfordringene er store eller små, og det gjelder ut over spesifikke episoder med sykdom og plager.

Kronikken er tidligere publisert i Dagens medisin

Antibiotika, mirakelmedisinen som kan forsvinne

tablet on the black background

Illustrasjonsfoto, Colourbox.com

Vi kan neppe redusere mengden resistente bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi sørge for at utviklingen går saktere, slik at vi vil ha virksomme antibiotika i mange år til.

Av: professor  Ørjan Olsvik, UiT, professor Gunnar Skov Simonsen, leder for NORM – Norsk overvåkingssystem for antibiotikaresistens, professor Arnfinn Sundsfjord, dekan ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og professor Sissel Rogne, direktør i Bioteknologinemnda.

Antibiotika har vært svært viktig for å bekjempe bakterielle infeksjoner i snart 70 år og har kurert mange med alvorlige sykdommer. Effektiv terapi av infeksjoner har muliggjort nye behandlingsformer innenfor kirurgi, organtransplantasjon og kreftbehandling.

De færreste av oss er så gamle at vi kan huske tiden før antibiotika. Dessverre er det store muligheter for at vi og våre barn vil oppleve tiden etter antibiotika. En tid der beinmargstransplantasjoner, cellegiftbehandling og proteseoperasjoner blir umulig å gjennomføre på grunn av faren for infeksjoner med multiresistente bakterier.

figur antibiotikabruk 2012

Antibiotikabruk i 2012
Dette diagrammet viser hvor stor del av befolkningen (per 1000) i de forskjellige Helseregionene som har fått antibiotika i løpet av året 2012. Menn bruker betydelig mindre antibiotika enn kvinner, og både menn og kvinner i Nord-Norge bruker minst.

Penicillinets oppdager, Alexander Flemming, sa allerede i 1945 at penicillin vil bli virkningsløs om det ble brukt galt. Samme år fant man sårbakterier som var blitt motstandsdyktige mot mirakelmedisinen. Men det ble oppdaget mange nye antibiotika og en skjøv resistensproblemene fremfor seg. I 1955 ble det i Japan funnet dysenteribakterier som var resistente mot mange forskjellige antibiotika samtidig; multiresistens var et faktum.

Smitter

I 1960 ble det endelig dokumentert at resistensegenskaper kan smitte mellom bakterier, gener som koder for resistens mot mange forskjellige antibiotika kan overføres til andre bakterier, ja til og med andre bakteriearter. Bruk av ett antibiotikum kunne dermed gi resistens mot mange forskjellige viktige terapeutika. I dag ser vi dessverre at det neppe er noen prinsipielt nye antibakterielle midler som vil bli markedsført i nærmeste fremtid. Antibiotikaresistens er blitt et problem i behandling av infeksjonssykdommer. I løpet av 2012 døde det i Europa og USA anslagsvis 50.000 personer av infeksjoner som skyldes antibiotikaresistente bakterier.

All bruk av antibiotika vil gi de bakterier som er resistente en fordel fremfor andre bakterier.

Resistente bakterier kan derfor fort bli dominerende i miljøer med antibiotika. Til nå har løsningen vært å bytte til nye typer antibiotika, som så er effektiv en stund, inntil bakteriene utvikler resistens også mot disse medikamentene. Denne utviklingen har medført at noen typer bakterier nå er resistente mot nær sagt alle tilgjengelige antibiotika.  Disse bakteriene kalles multiresistente. Vi har allerede fått de første tilfeller av multiresistent tuberkulose og multiresistente tarmbakterier i Norge.

Figur resistens forbruk

Resistanse og forbruk
Bruk av et antibiotikum vil ofte øke resistensen mot samme antibiotikum. Fra år 2000 til 2012 mer enn fordoblet vi forbruket av antibiotikumet ciprofloxacin. Resultatet var at vi fant seks ganger så mange E. coli bakterier i blod som var blitt resistente mot dette viktige antibiotikumet.

Antibiotikaresistens i helsevesenet

I mange land har imidlertid forbruket av antibiotika i helsevesenet vært så stort at mange sykdomsfremkallende bakterier er blitt motstandsdyktige mot de fleste tilgjengelige antibiotika. Disse bakteriene blir ofte transportert rundt i verden av pasienter som benytter seg av billige helse- og tannhelsetjenester i utlandet.

Slik sprer antibiotikaresistensproblemet seg over landegrensene. I Europa og USA dør anslagsvis 50.000 personer årlig av infeksjoner som skyldes antibiotikaresistente bakterier.

Antibiotikaresistens i landbruket

Antibiotikabruken i matproduksjonen er i flere land så stor at det skaper betydelige utfordringer. I Norge brukes 87 prosent av antibiotika til mennesker, 10 prosent til landdyr og 3 prosent til fisk. Globalt er det anslått at mellom 50 og 65 prosent av all antibiotikabruk går til dyr. I mange land blir antibiotika brukt for å få storfe og svin til å vokse raskere, og for å hindre infeksjoner i kyllingproduksjonen. Resultatet er kjøtt som er forurenset med bakterier som er motstandsdyktige mot mange viktige typer antibiotika. Disse dyrebakteriene kan overføre sine resistensegenskaper til bakterier som gir sykdommer hos mennesker og dyr.

USA bruker svimlende 16 millioner kilo antibiotika årlig, og hele 80 prosent av dette blandes i dyrefôr for å få kyr, kyllinger og gris til å vokse raskere. Sist uke annonserte amerikanske helsemyndigheter en plan for å forby dette, som da vil være det største enkelttiltaket som er gjort for å bremse antibiotikaresistens utviklingen. Norge og EU innførte forbud mot antibiotika i dyrefôr i henholdsvis 1995 og 1998.

Det nytter!

I 1987 brukte den norske oppdrettsnæringen store mengder antibiotika for å bekjempe bakterielle infeksjonssykdommer i norsk oppdrettslaks. Situasjonen var uholdbar. Store ressurser ble satt inn på å fremskaffe gode vaksiner, samt å forbedre hygienen. I dag produserer norsk oppdrettsnæring over 20 ganger mer laks enn i 1987, med mindre enn én prosent av datidens antibiotikaforbruk. Dette eksempelet viser at det nytter!

I 1996 fikk vi en forskrift som påla helsevesenet å undersøke ansatte i helsevesenet for en svært resistent sårbakterier som var blitt et problem i mange land. Sammen med Sverige og Danmark tester vi nå alle helsearbeidere og pasienter som kommer fra områder hvor slike bakterier er påvist for å hindre at ansatte og pasienter i våre sykehus blir smittet. Dette har gitt svært gode resultater og denne strategien tas nå i bruk i flere andre land.

Resistens i Norge og utlandet i 2012

Resistens i Norge og utlandet i 2012
I Norge er vi mye mindre resistente mot antibiotika enn i utlandet. Her ser du prosentvis resistens mot 3 viktige antibiotikum hos Campylobacter, fra personer smittet i Norge og i utlandet i 2012.

Vi har også fått etablert en systematisk nasjonal overvåking av alle typer antibiotikaresistens i bakterier (NORM) i de viktigste sykdomsfremkallende bakterier i human og veterinærmedisin. På denne måten kan vi sette inn spesielle tiltak om vi ser nye resistensegenskaper eller urovekkende økning i eksisterende problemer.

I tillegg har vi et nasjonalt kompetansesenter som kan påvise de fleste typer antibiotikaresistens  (K-RES). Her forskes det blant annet på hvordan disse egenskapene kan overføres mellom bakterier og utvikling av nye antibiotika. Både NORM og K-RES er lagt til de medisinske fagmiljøene ved UiT og UNN.

Forskerne er enige

Forskere over hele verden er enige om hva som må gjøres for å redusere resistensproblemene: Vi må ha en streng politikk for antibiotikabruk og hindre spredning av antibiotikaresistensgener. Antibiotika må foreskrives av kompetente leger, veterinærer og tannleger. Smittevern og infeksjonsforebygging må intensiveres  både i sykehus og i befolkningen som helhet. Færre infeksjoner, mindre bruk, men slike tiltak vil også  hindre at resistente bakterier sprer seg.

Norge må arbeide aktivt internasjonalt for at bruk av antibiotika i matproduksjon må begrenses til det som er veterinærmedisinsk påkrevd, og resistente bakterier i avlsdyr og matvarer, og resistensgener i genmodifisert mat og fôr må kunne forbys.

Vi kan neppe redusere antibiotikaresistens i bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi begrense utviklingen slik at mange antibiotika vil være virksomme i mange år til.

Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten

 

En verdig eldreomsorg i sykehjem

Av Margrethe Kristiansen, PhD-stipendiat

Illustrasjonsfoto eldre

Illustrasjonsfoto eldre. Fra colourbox.com

Media skriver ofte om uverdige forhold i sykehjem. Eldre må bo på fellesbad, dele rom med fremmede, blir fratatt mulighet til å komme seg ut i frisk luft og får ikke god nok medisinsk behandling. Dette bryter med forskrift for en verdig eldreomsorg, den såkalte Verdighetsgarantien.

Økt bruk av mål- og resultatstyring

Sykehjem er en hjørnestein i norsk eldreomsorg og skal tilby medisinsk behandling og omsorg til sine beboere. Siden 70-tallet har kjerneoppgaven til sykehjem vært å gi helsetjenester til eldre som ikke lenger kan bo i egen bolig.

Uverdige forhold i sykehjem blir ofte begrunnet i manglende faglige og økonomiske ressurser. For å sikre optimal ressursutnyttelse stiller myndighetene økt krav til bruk av mål- og resultatstyring. Hvordan mål- og resultatstyring virker sammen med eksisterende styringsformer i sykehjem er derimot lite beskrevet.

Profesjonsstyring dominerende

Tradisjonelt har profesjonsstyring vært den dominerende styringsformen i sykehjem. Profesjonsstyring kjennetegnes ved høy faglig autonomi hvor helsepersonell har stor innflytelse på beslutninger som fattes, både med hensyn til organisering av arbeidet og til utforming av det helsefaglige tilbudet. Derimot har profesjonsstyring blitt kritisert for å være vag og ineffektiv. Kritikerne mener at uklare mål for tjenesten og diffuse beslutningsprosesser gjør det vanskelig å kontrollere og koordinere arbeidet i sykehjem på en effektiv måte. Som løsning på utfordringen implementeres mål- og resultatstyring med strengere krav til dokumentasjon og budsjettkontroll.

Tilsidesettes helsefaglige verdier?

Gjennom bruk av resultatindikatorer innhentes styringsinformasjon som synliggjør for eksempel kostnader pr. bruker, antall enerom, gjennomsnittlig liggetid, dekningsgrad av faglært arbeidskraft og legedekning. Slik informasjon brukes til å evaluere kvalitet på tjenestetilbudet og til å kontrollere økonomi- og ressursbruk på en mer effektiv måte. Motstanderne av mål- og resultatstyring mener at økt krav til kontroll og dokumentasjon fører til mindre tid til beboerne og at helsefaglige verdier blir tilsidesatt i arbeidet.

Nye styringspraksiser

Styringsformene bygger på motstridende handlingsregler og normer for hvordan ansatte på sykehjem skal utøve og organisere helsetjenestene. Mål- og resultatstyring vektlegger økonomi, kontroll og måloppnåelse, mens profesjonsstyring vektlegger helsefaglige verdier og normer. Dette skaper krysspress og opplevelse av ikke å strekke til i arbeidet. Likevel, til tross for uenighet om hva som er best egnet styringsform fortsetter sykehjem å tilby helsetjenester til eldre. Hvordan kan vi forstå dette? Betyr det at ansatte ukritisk har tilpasset arbeidet etter nye styringskrav, har ansatte forkastet dem eller har nye styringspraksiser blitt dannet? Jeg har observert det siste.

Nye ansvarsforhold

Lederne er blitt pålagt utvidet ansvar og myndighet for daglig drift i sykehjem. Det innebærer økt krav til budsjettkontroll og mer administrativt arbeid. Lederne opptrer mer som administratorer enn helsefaglige ledere. De er mindre involvert i det praktiske arbeidet nært beboerne og sykepleiere blir stående alene med det faglige ansvaret. Helsefaglig ledelse skyves lengre ned i organisasjonen.

Nye samarbeidskonstellasjoner

Økonomien i sykehjem er presset. Ledere må forholde seg til stramme budsjettrammer som vanskelig lar seg forene med variasjoner i beboernes behov for tjenester. Løsninger på ressursutfordringene må skapes internt. I arbeidet med å finne fleksible og effektive løsninger er sykepleierne informert og involvert. De kjenner beboerne og har de beste forutsetningene for å vurdere om og hvordan forbedringer og innsparinger kan virke uten at kvaliteten på tjenestene svekkes. Det tette samarbeidet mellom ledere og sykepleiere besørger faglige hensyn i omorganiseringsprosesser.

Nye og mer omfattende dokumentasjonsrutiner

Ledere og sykepleiere sier at flere viktige sider ved helsetjenestene er vanskelig å dokumentere etter fastsatte standarder. Samtidig er standardisert dokumentasjon nødvendig for å synliggjøre uverdige forhold ved arbeidet og for å kunne begrunne faglige vurderinger som ledere og sykepleiere står til ansvar for. Dokumentasjonen er blitt sentral i forhandlingene om faglige verdier.

Behov for større bevisstgjøring

Nye styringspraksisene handler om å ivareta profesjonsstyring på nye måter. I forsøk på å forene faglige verdier med mål- og resultatstyring tar både ledere og sykepleiere ansvar. De finner frem til kreative arbeidsmåter for å beholde faglig handlingsrom i møte med mål om økt effektivitet.

Min påstand er at det i dag foregår en pågående omforming av tradisjonell profesjonsstyring i sykehjem hvor ivaretakelsen av en verdig eldreomsorg handler vel så mye om organisatoriske- som pasientrelaterte prosesser. Jeg mener derfor det er behov for en større bevisstgjøring rundt de virkninger, muligheter og begrensninger nye styringspraksiser får for utøvelse og organisering av det daglige arbeidet i sykehjem.

Om forfatteren:

Margrethe Kristiansen jobber med en doktorgradsavhandling der hun undersøker hvordan innføring av mål- og resultatstyring får betydning for ansattes utøvelse og organisering av det daglige arbeidet. Kristiansen er spesielt opptatt av styringspraksiser som dannes når nye styringskrav møter helsefaglige verdier i sykehjem.

Blogginnlegget har tidligere vært publisert i Nordlys 10. desember 2013.

Med enkle tiltak kommer pasientene raskere på beina etter kirurgiske inngrep

Av Eirik Kjus Aahlin, lege og PhD-stipendiat

Illustrasjonsbilde kirurgi

Illustrasjonsbilde: Colourbox.no

Forskning har vist at enkle tiltak kan føre til at pasienter restitueres raskere etter kirurgiske inngrep. Ny forskning viser overaskende stor internasjonal enighet om hvilke tiltak og mål som er viktigst.

Omveltninger i helsevesenet

Den kommende regjering har varslet en 48 timers frist fra fastlegen sender en henvisning til spesialisthelsetjenesten, grunnet mistanke om kreftsykdom, til diagnostikk er igangsatt. Det er også varslet økende konkurranse om helsetjenester. Således er det viktig å ha et riktig grunnlag å sammenligne tilbydere av helsetjenester på. Det er også viktig å frigjøre ressurser i helsevesenet, for eksempel ved å kutte ned tiden en pasient er innlagt etter et kirurgisk inngrep.

Internasjonal enighet

Forskning har i flere år vist at enkle tiltak slik som tidlig mobilisering og kortvarig faste gjør at en rekke pasienter kommer raskere tilbake til sin normalfunksjon etter kirurgiske inngrep. Det har imidlertid ikke vært noen enighet blant forskere om hvilke tiltak som er viktigst og hvilke mål man skal bruke på en pasients restitusjon. Ny forskning fra Universitetet i Tromsø (UiT) og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har kartlagt hvilke tiltak og mål som ansees som viktigst blant en stor internasjonal gruppe forskere, leger og sykepleiere.

Funksjonell restitusjon

I en tid hvor helsevesenet står ovenfor store endringer og kanskje økende grad av privatisering er det viktig å enes om hvilke kvalitetsmål som brukes. Disse kvalitetsmålene vil bli brukt når forskjellige institusjoner måles opp mot hverandre. De fleste slike mål omhandler pasientenes restitusjon. Det har imidlertid ikke vært noen enighet om hvordan man måler restitusjon og den tiden restitusjon tar. Dette kan føre til dårlige og urettferdige sammenligninger og innføring av tiltak som ikke er til nytte for pasientene. I en tid hvor økonomi i helsevesenet vektlegges sterkt har det vært en tendens til å bruke den tiden det tar før en pasient reiser hjem fra sykehus som et mål på restitusjon. Nyere forskning, blant annet fra UiT/UNN, har vist at forskere, leger og sykepleiere anser funksjonell restitusjon som langt viktigere. Eksempler på funksjonell restitusjon kan være å kunne bevege seg fritt og å kunne spise og drikke uten kvalme.

Tradisjon var viktigere enn vitenskap

I mange tiår, og frem til nylig, var kirurgien preget av dogmer som ikke hadde basis i vitenskap. Ifølge noen av disse dogmene skulle en pasient ikke få spise og drikke før man hadde bevis på at tarmen var kommet i gang etter operasjonen. I tillegg skulle magen og tarmene være helt tomme før operasjonen og man oppnådde dette med tarmtømming og lang tids fasting. Fastetiden etter en operasjon var nesten alltid på mange dager. Dette førte til at pasientene var i en elendig forfatning, utsultet og avmagret, når de skulle gjennomgå det store traumet som et kirurgisk inngrep er. Man kan sammenligne det med en skiløper som ikke får love å spise verken før eller etter en operasjon. Komplikasjonene var hyppige og pasientene var innlagt i over en uke etter en tarmoperasjon. Etter hvert viste forskning, blant annet fra UiT/UNN, at en pasient trygt kan spise rett etter de fleste tarmoperasjoner og at tarmtømming i de fleste tilfeller er unødvendig. Denne kunnskapen har bidratt til at vi i dag ser langt færre komplikasjoner og pasientene kan reise raskere hjem, noen ganger dagen etter operasjonen eller til og med samme dag.

Vitenskap er ikke alltid viktigst

I kirurgiens verden er det ikke like lett å forske på alt. Noen ting er så logisk og fornuftig at det er meningsløst eller uetisk å forske på det. Standardmetoden for å finne ut om en behandling er bedre enn en annen er å ha to grupper pasienter som mottar hver sin behandling. Pasientene fordeles tilfeldig til gruppene. Hvis en behandling åpenbart er bedre enn en annen er en slik tilfeldig fordeling selvfølgelig uetisk. Eksempelvis vil vi aldri kunne bevise at det er bedre å hoppe fra et fly med fallskjerm sammenlignet med å hoppe uten fallskjerm. Forskning fra UiT/UNN viser at når forskere rangerer behandlingstiltak og mål er fornuft og logikk ofte viktigere enn resultater fra forskning.

Lytt til erfarne helsearbeidere

Det er viktig at endringer i helsevesenet er til nytte for pasientene. Det er viktig med gode verktøy for å sammenligne ulike tilbydere av helsetjenester. Resursene må utnyttes optimalt. Endringer må være basert på den vitenskap som foreligger og råd fra helsearbeidere og pasienter.

Bedre prioritering i helsevesenet

Kan det politiske handlingsrommet i etterkant av et valg brukes til fornuftig tenkning?

Av Henrik Wåhlberg, PhD-stipendiat og assistentlege ved medisinsk avdeling, UNN Harstad

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde

I valgkampen fokuserte mange av partiene på helsevesenet. De fleste lovet effektivisering og forbedring, med kortere ventelister og mer tid til pasientrettet arbeid. Men, hvem står i køene? Hvordan skal vi definere hvem som er behandlingstrengende? Skal alle telles, eller kun de hvor det mistenkes alvorlig sykdom? Hvordan skal legene øke tiden sin i pasientrettet arbeid opp fra dagens 43 prosent? Og hvilket annet arbeid skal reduseres? Nå når valgkampen er over er det kanskje tid for saklig diskusjon. Kanskje til og med faglige råd og relevant forskning kan vise vei?

Frister for helsehjelp

Som et hverdagseksempel fra sykehusenes korridorer kan vi bruke henvisninger. Hvert år sendes over 2 millioner av disse fra fastlegen til sykehuset. Ut fra disse bestemmer sykehuslegene om en pasient har rett til helsehjelp eller ikke, og setter en frist for start av helsehjelpen. Denne vurderingen skal bygge på et faglig grunnlag utviklet av nasjonale eksperter innenfor hvert fagfelt, dokumentert i prioriteringsveiledere. Men i det daglige arbeid mangler ofte opplysninger i henvisningene. Eller en ung, uerfaren lege settes til å lese igjennom henvisningene. Konklusjonen blir ofte at mange får en rett til helsehjelp med kort frist, gjerne av dager eller ukers lengde. Denne rettslige plikten til helsehjelp gjør at andre pasientgrupper nedprioriteres, som kronisk syke som venter på kontrolltime og oppfølging. Dette frister igjen til triksing med ventelister og frister som det har vært flere eksempler på de senere år.

Vanskelig å prioritere

Men viser kunnskap og forskning tydelig vei fremover? Tidligere prosjekter over store deler av verden har vist at det er vanskelig å vite hvem som trenger behandling først, bare ut fra henvisningen. For tiden arbeider undertegnede med et prosjekt med forbedring av henvisninger til sykehuset, hvor målet er å kunne prioritere pasientene riktigere. Dette tar tid. Det er langt fra sikkert at vi finner nøkkelen som kan bestemme hvem som skal prioriteres og hvem som vi må våge å la vente. Men sammen med andre kan vi kanskje komme litt nærmere hva som skal til for å sikre at de som trenger det mest får behandling først.

Komplekse systemer trenger ikke populistiske hurtigløsninger eller krafttak i dugnadens ånd. Forskning og gjennomtenkte løsninger skaper ikke avisoverskrifter og fyller ikke debattsendinger før valg. Kanskje derfor det nå er tiden for det helsevesenet trenger. Gjennomtenkte løsninger skapt i samarbeid mellom de som arbeider med behandling av sykdom, og de som trenger behandlingen.