Jordmor med hjerte for fødsler og frekvenstabeller

Skrevet av: Ingvild Hersoug Nedberg, jordmor og Ph.D.-stipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Aller først, gratulerer til jordmorutdanningen i Tromsø, til alle dere fantastiske lærere som gjør utdanningen til det den er, og som har bidratt til at det sitter jordmødre spredt utover det ganske land som er stolte over å kunne si at vi tok jordmorutdannelsen vår i Tromsø. Jeg er en av dem, og jeg ønsker å fortelle om hvordan det er mulig å være like glad i frekvenstabeller og å ta imot barn, og hvordan jeg forsøker å ta vare på jordmor-identiteten i det hele. Og jeg har bestemt meg for å starte helt fra begynnelsen:

Fra Gravdal til Sør-Sudan

Her har Ingvild akkurat tatt imot sitt andre barn i karrieren. Hun var ung student i praksis på Fødestua i Lofoten. Foto: Privat

Høsten 2008 dro jeg på min første jordmorpraksis til Fødestua i Lofoten som ligger på Gravdal. Jeg var topp motivert, jeg var fri som fuglen, og jeg hadde fått dra akkurat dit jeg ville. Det manglet ikke på selvtillit, for jeg hadde jo hele 5 uker erfaring fra skolebenken i Tromsø. Jeg kunne ikke sette på en CTG, men jeg hadde da lest om det, og jeg hadde jo tross alt suturert kryss-sting i en bit skumgummi. Jeg hadde valgt å ta Hurtigruta til Lofoten, for jeg skulle ha med 15 kg pensumbøker, sykkel og turutstyr, og da vi nærmet oss Stamsund, kom vi utfor den første høststormen for sesongen og det rullet heftig. Jeg satt og ventet nærmest utgangen med alt mitt pikkpakk. Det var bare meg og en eldre kvinne som satt stoisk i bølgerullingen og lurte på hva en slik ung frøken skulle i Lofoten med en sånn oppakning. Jo, jeg skulle til fødestua i Gravdal og bli jordmor meddelte jeg stolt som en hane. Jeg forventet den vanlige reaksjonen med «oh» og «ah» og tilnærmet applaus, men hun i stedet ble helt stille, så på meg før hun utbrøt: «Åh herregud, stakkars dæ!» For både hennes mor og grandtante hadde vært jordmor, og noe verre yrke enn det der skulle man lete lenge etter, med roping og skriking og jobbing til alle døgnets tider, og dårlig betalt var det også. Men det var ikke synd på meg, jeg ble jordmor, etter praksis i både Lofoten, Bodø, Sandnessjøen, Tromsø og i Palestina, og jeg synes det var kjempeartig.

Det jeg aller mest ville som jordmor var å dra ut for å jobbe, og jeg var så heldig at jeg fikk ta en jordmorpraksis i Palestina og etter noen fine år i Ålesund jobbet jeg som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan for et par år siden. Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet, hvilke ressurser som var tilgjengelig, på mangelen på infrastruktur, mine egne manglende kunnskaper når jeg var alene på vakt og ikke visste hva jeg skulle gjøre med den situasjonen jeg stod opp i, og hvordan tilstander langt utenfor vår kontroll hadde direkte innflytelse på hvordan vi jobbet og hvordan det gikk med de mødrene og nyfødte vi hadde med å gjøre, som en ulovlig okkupasjon på Vestbredden og en alt for lang borgerkrig i Sør-Sudan. Begge opplevelsene var erkjennelser av at svangerskap- og fødselsomsorg ikke skjer i et vakuum.  Vi er prisgitt det politiske systemet som legger styringer for helsepolitikken og eventuelle konflikter som foregår, men også, at med rett kunnskap og kjennskap til lokale forhold så er det mulig å påvirke den i en mer positiv retning.

Ingvild Hersoug Nedberg jobbet som jordmor for Leger uten grenser i Sør-Sudan. – Det var tidvis veldig tøffe tak, med mange sterke inntrykk og en enorm frustrasjon over hvordan kvinner og nyfødte ble behandlet. Foto: Privat

 

Master i folkehelse: Tidenes bratteste læringskurve

Det er nettopp disse to utenlandsoppholdene som mer enn noe annet har bidratt til at jeg tok en master og er stipendiat i dag, for jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste (bortsett fra at det er borgerkrig i Sør-Sudan), og hva burde man egentlig satse på hvis helsemyndighetene i et land har begrensede ressurser til å sette inn for å bedre mor-barn helse? Det er langt fra en flyktningeleir i Sør-Sudan til et kontor i 10. etasje på MH-bygget i Tromsø. Det er langt i både geografisk avstand og i måten å jobbe på. Mens jeg var i Sør-Sudan søkte jeg om opptak på en mastergrad i folkehelse på Universitetet i Tromsø. Det er en master med masse statistikk og epidemiologi og alt jeg ikke kunne. De to årene innebar tidenes bratteste læringskurve, tidvis med tårer og tenners gnissel, for jeg hadde ikke hatt matematikk siden videregående og kunne ingenting om statistikk. Men så, oppdaget jeg at det var et system i galskapen og at jeg sakte men sikkert lærte å knekke en og en kode, jeg begynte å beherske statistikkprogrammer, og jeg fikk en veldig tilfredstillelse når jeg kunne summere opp rader med tall, gjøre analyser, og til og med forstå hva jeg hadde analysert. Jeg likte rett og slett kvantitativ metode.

Kvantitativ metode har en litt skummel klang for mange jordmødre fordi vil har så lite om det på både sykepleie- og på jordmorstudiet. Utøverne blir tidvis portrettert som kalde, kyniske tallknuserne som ikke ser menneskene bak tallene. Men det bildet kjenner jeg meg ikke igjen i, de jeg jobber med gjør det av en sterk interesse for mor-barn helse, flere av oss har klinisk erfaring og vi er veldig klar over at hver rad og kolonne ikke bare er et tall, det er en kvinne og et barn, og det er høyst reelt for oss som jobber med det. Jeg vil også slå et slag for at uansett om du har lyst til å bli stipendiat i kvantitativ metode eller om du har lyst til å jobbe hele livet som jordmor, så får du veldig mye igjen for kunne lese en forskningsartikkel basert på kvantitativ metode. Det er hovedsakelig sammenstillinger av kvantitative undersøkelser som fører til endringer i våre retningslinjer, og da må vi kunne orientere oss, tolke hva som er god og dårlig forskning (for det er dessverre mye dårlig forskning som får stor plass i media) og bruke det til det vi mener er det beste for mor og barn. Bare tenk på betydningen av Ellen Blix sin doktorgrad for selektering av hvem som trenger innkomst-CTG.

– Jeg fikk veldig lyst til å løfte blikket. Jeg ville vite mer om mødrehelse, om hva som funker og hva som ikke funker, hva er det som gjør at Norge er det tryggeste landet å føde i og Sør-Sudan ett av de aller verste, skriver Ingvild Hersoug Nedberg om motivasjonen for å ta master og senere doktorgrad. Foto: Privat

Verdien av et godt fødselsregister

I løpet av mastergraden hadde vi en forelesning om et fødselsregister i Russland, og det vekket såpass interesse at jeg valgte å skrive masteroppgaven min om utfall av fødsler på overtid med data fra dette registeret. Det er vel ingen hemmelighet at det ikke kommer til å bli en bestselger, men jeg lærte veldig mye om nødvendigheten av gode data, nytten av et godt fødselsregister og hvordan det gir et veldig godt bilde på folkehelsen i et land. Det er overraskende få land som har et nasjonalt medisinsk fødselsregister, for det krever mye ressurser både å etablere og drive. Aller sterkest står disse registrene i de nordiske landene med 30 til 50 års fartstid. Det norske feirer 50 år i høst!

Et godt register er fantastisk, hvis datakvaliteten er god nok, kan det kan gi uendelig kunnskap om helsetilstanden til kvinner og barn i et land. Det kan fortelle oss om endringer over tid og gjør det mulig å sammenligne på tvers av land og iverksette tiltak når man ser at en tilstand eller en gruppe har et dårligere utfall av sine svangerskap enn andre. I sin enkleste form har også et fødselsregister en veldig viktig funksjon: det er et offisielt bevis på at en fødsel har funnet sted, og at en fødselsattest kan utstedes, som er avgjørende for å gi deg rettigheter i det landet du bor i.

Jeg har vært veldig heldig og er i dag stipendiat på et prosjekt som foregår i Georgia i Kaukasus, hvor jeg reiser flere ganger i året. Der har institutt for samfunnsmedisin på Universitetet i Tromsø, hvor jeg er ansatt, vært med på å bygge opp et nasjonalt, digitalt fødselsregister. Det fungerer mer eller mindre som det norske og trådte i kraft i januar 2016. Det vil si at informasjon fra svangerskapskontroller, fødsler og barseltid blir registrert og sendt inn til en stor database i Tbilisi, deretter blir anonymiserte data hentet ut til forskning og statistikk. Vi er tre stipendiater som skal gå løs på dette i løpet av høsten, og som fokuserer på hvert vårt tema. Jeg skal se på keisersnitt, som er et svært vanlig inngrep i fødselsomsorgen i Georgia. På landsbasis ligger tallene på rundt 44%. Jeg skal se på omfanget av keisersnitt, om det avhenger hvor kvinnene føder, hvem som betaler, hva slags indikasjoner som dominerer, forløsningsmetode ved neste svangerskap og om det er tilrådelig å redusere en høy keisersnittfrekvens når gynekologene ikke lenger kan bruke tang, vakuum eller manuell fremhjelp ved setefødsel. Dette snakkes det lite om når det gjelder å få ned prosentandelen keisersnitt. For med flere vaginale fødsler, blir det også flere kompliserte fødsler, og da må personalet kunne håndtere dem. Dette er håndverk som har gått tapt i mange land med høy keisersnittfrekvens og få jordmødre.

Jeg sitter ikke bare med hodet begravet i mine egne tall, å være stipendiat gjør at man får være med på veldig mye artig. Jeg underviser både på bachelor og masternivå, jeg er med på å bygge opp en master i folkehelse i Tbilisi, hvor de første studentene blir tatt opp i høst. Vi har brukt mye tid på å kvalitetssikre registeret for å være sikker på at de som skal fylle ut registeret forstår hva de skal gjøre, at vi som skal bruke dem forstår hva som er registrert og diskutert flere etiske sider ved variabler i registeret, for eksempel, er det etisk riktig å be foreldrene krysse av for egen etnisk identitet, når vi vet at Kaukasus har en lang historie med etniske konflikter? Eller om vi burde spørre om gjennomsnittlig inntekt hvis det er fare for at det kan brukes som pressmiddel for bestikkelser fra helsepersonell. Målet med prosjektet og med fødselsregisteret er at mor-barn-helse i Georgia skal bli bedre. Til det trenger vi tall og aller mest noen som kan tolke tallene, og som kan legge de frem for helsemyndighetene for at de kan se hvor man kan og må gjøre noe. Vi vil også publisere våre resultater i tidsskrifter for å vise eller gjøre kjent at noe vi fant i Georgia kanskje også er relevant i andre land og settinger.

Jordmor med doktorgrad

Vi er ikke mange jordmødre som tar doktorgrad i Norge, under ti stykker ved siste opptelling. Om det er for mange eller for få er en helt annen diskusjon, men for meg er det en kjempefordel for meg å være jordmor i det jeg gjør. Etter å ha jobbet seks år som jordmor på forskjellige fødeavdelinger, så kan jeg ganske mye om de praktiske realitetene, jeg kan si noe om hvorfor noen variabler er dårlig utfylt eller hvilke variabler som er umulig å fylle ut presist rett etter en fødsel, jeg kan terminologien og jeg har mange spørsmål fra egen praksis som jeg har lyst til å undersøke, tillegg til at jeg kan være med på å bestemme hva vi skal undersøke. Og jeg vet at skal man få et fødselsregister til å fungere så knirkefritt som mulig så må det være brukervennlig, det skal ikke være for mange spørsmål og det skal være intuitivt og lett å fylle ut. Og det er morsomt å oppleve at kunnskapen og erfaringen vi som jordmødre har er etterspurt på universitetet, og når jeg har vært på konferanser og kurs har det stor interesse for det vi gjør, og derfor er det viktig at noen av oss går i den retningen, for ideelt sett kan vi da være med på å påvirke hva det forskes på og formidle det tilbake til jordmødre og i beste fall være med på å påvirke eller endre praksis. Så hvis det er noen jordmødre der ute som tenker at det høres artig ut, ja det er det! Det er masse jobb, men veldig artig.

Så husk det alle jordmødre, hver gang dere setter dere ned etter en fødsel enten klokka er 12 på dagen eller 05 på natta, og du er sliten og lei, og skal klikke og klikke og klikke i Partus og du lurer på hvorfor i alle dager det skal være nødvendig å fylle inn hvor lang navlesnora var, om asynklitisme og fosterleie ved fødsel.

Men, når dere til slutt trykker send, så forsvinner det ikke i det sorte hull. Det sendes til en fantastisk database i Bergen, som inneholder et av de beste og eldste fødselsregistrene i verden, hvor stipendiater og forskere kan søke tillatelse for å hente ut data og drive forskning, og mye av denne forskningen har hatt og har mye å si for hvordan vi jobber i dag. Så hvis det hjelper på motivasjonen, tenk på meg og mine medforskere og hvor utrolig glade vi blir når vi har komplette data, og at noen av oss faktisk er jordmødre!

 

 

 

Ergoterapeutens rolle i samfunnet

 

Boka Ergoterapi - Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Boka Ergoterapi – Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Skrevet av: Cathrine Arntzen, førsteamanuensis, Astrid Gramstad, førsteamanuensis og Rita Jentoft, førstelektor, alle ansatt ved bachelorprogram for ergoterapi, IHO, Helsefak, UiT Norges arktiske universitet.

Denne uken feires 25 års jubileum for oppstarten av ergoterapeututdanningen ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Da utdanningen ble etablert, var det 37 yrkesaktive ergoterapeuter i landsdelen. Ergoterapeututdanninga i Tromsø har så langt uteksaminert 460 ergoterapeuter og 60 studenter er i gang med studiene.

25 års jubileet vårt markeres med lansering av boken “Ergoterapi – Mangfold og muligheter”, og i den anledningen er betimelig å spørre seg; hvilken kompetanse er det ergoterapeututdanningen utdanner til og er denne kompetansen noe samfunnet har behov for?

Rehabilitering, forebyggende og helsefremmende arbeid

Ergoterapifaget har en tydelig slagside mot menneskers ressurser og muligheter.

Ergoterapi er mangfoldig da vi jobber med mennesker i ulike faser av livet, med mennesker som av svært ulike grunner (som for eksempel sykdom, lyte, skade eller utestenging) har eller står i fare for å oppleve aktivitet- og deltakelsesutfordringer. Ergoterapeuter kan være til nytte både på et pasientnært nivå og et mer organisatorisk nivå i utforming av helsetjenester. Kompetansen vår kommer til nytte både innenfor forebyggende og helsefremmende arbeid, men også i akutt og mer hab/rehabiliterende tjenester. Mangfoldet i ergoterapi vises også gjennom stillinger og funksjoner i samfunnet som ergoterapeuter besitter og bruker sin særlige fagkompetanse.

Verdsatt og etterspurt

Fremtidens helsetjenester skal fokusere på mulighetsbetingelser og hva som kan gjøre den enkelte og familien i stand til å håndtere hverdagen tross sykdom og funksjonsnedsettelse. Sentrale helsepolitiske virkemidler for å oppnå dette er innovative løsninger, evne til å tenke alternativt og kreativt og gjøre bruk av teknologiske løsninger. Aktivitet og deltakelse løftes stadig mer frem som nøkkel til menneskers opplevelse av mening, velvære og livskvalitet gjennom flere politiske dokument fra Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet Stortingsmelding 25: Mestring, muligheter og mening; fremtidas omsorgsutfordringer (2006), i Samhandlingsreformen (2009), Innovasjon i omsorg (2011) og Stortingsmelding 29: Morgendagens omsorg (2013). Ergoterapeuters spisskompetanse på hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi er både verdsatt og etterspurt i norske kommuner.

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Får folk i aktivitet

Dagens helsepolitiske styringsdokumenter peker i bestemte retninger. Brukere av helsetjenester og deres pårørende skal ikke bare bli hørt, de skal også medvirke i beslutninger som gjelder dem selv. De skal regnes som aktive aktører i utforming av helsetjenester og deres kompetanse på eget hverdagsliv og egne behov fremheves som en forutsetning for utøvelse av brukersentrert praksis. Med andre ord er brukerkunnskap et sentralt omdreiningspunkt for faglige valg og prioriteringer på individ og gruppenivå. Ergoterapeuter legger stor vekt på å utvikle faglig kompetanse og gi tilbud til mennesker som står i fare for passivisering og utestenging fra aktivitetsdeltakelse.

Vi bistår enkeltmennesket

Ordlyden i de helsepolitiske føringene klinger godt i ørene til ergoterapeuter! Dreiningen mot større vektlegging av brukernes aktivitet og deltakelse som vi ser i helsevesenet i dag, er ikke nytt tankegods for ergoterapeuter, men ligger tett på vår fagtradisjon og er basis for den kompetansen som vi i årevis har utdannet ergoterapeuter til. Det som knytter ergoterapi sammen som fag er den fundamentale verdien av å være i aktivitet og hva det betyr å delta. Kunnskap og kompetanse som utvikles i fagutøvelsen går ut på å bistå enkeltmennesker og grupper på en slik måte at de blir i stand til å være i aktivitet og delta i samfunnet på egne premisser. Det synes derfor som om helsetjenestens fokus dreier i vår retning. Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen!

40 år med legeutdanning i Nord

Knut Rasmussen, professor emeritus Helsefak
Inger Njølstad, prodekan utdanning Helsefak
Arnfinn Sundsfjord, dekan Helsefak

Ferdighetssenteret, uitHvordan gikk det egentlig med et av de største eksperimenter innen høyere utdanning i Norge?

Ethvert gjennombrudd gjennomgår tre faser, sa Schopenhauer. Først latterliggjøring, så motarbeides det og til sist betraktes det som selvsagt. Etableringen av Universitetet i Tromsø og legeutdanningen vår har gjennomgått alle fasene. Vi feirer nå utdanningens 40 års jubileum.

Historien
Gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen skapte en antagelse om at vi hadde fått et likeverdig samfunn. Dette ikke var tilfelle. Syke- og dødeligheten økte jo lengre nord man kom. Legemangelen var stor. Hjerteinfarkt var ikke en direktørsykdom, men en sykdom blant fiskere i Finnmark. Noe måtte gjøres!

Legeforeningen ønsket mer lønn til leger som dro nordover. I Oslo ønsket man seg flere studieplasser, slik at noen av de uteksaminerte kunne diffundere nordover. Så fremla øyelege Torstein Bertelsen fra Harstad i 1963 en overbevisende analyse. Leger har en stor tendens til å etablere seg der de kommer fra og er utdannet – ”lakse-effekten”. Laksen søker tilbake til elva der den ble klekket ut. En legeutdanning i Nord måtte til.

Motstanden var formidabel. Ved Oslo-fakultetet fikk forslaget om legeutdanning i nord kun én stemme, fra senere rektor Peter F. Hjort. Helsedirektør Karl Evang var en klar motstander. Sosialminister Kjell Bondevik hadde imidlertid liten sans for dem som melte egen kake. Den 26. mars 1968 vedtok Stortinget opprettelsen av UiT med egen legeutdanning. Under Peter F. Hjorts visjonære ledelse kom vi i gang.

Samtidig pågikk en bred internasjonal debatt om utdanning av bedre leger med en helhetlig innsikt i pasienten, samfunnsmessige forhold og forskning. Nye medisinske skoler ble etablert med slike mål. Vi ble en del av denne familien. Dette var en tid for opprør mot det etablerte i god 68-er ånd. Tromsø utga sin ”lille halvrøde” studieplan i bokform; tidlig pasientmøte, praksis i små sykehus og distrikt, store integrerte eksamener med bestått/ikke bestått-karakterer. I integrerte kurs skulle studentene lære om kroppens anatomi og funksjon samtidig med krav om helhetlig syn på pasienten og innsikt i samfunn og sykdom.

Mange advarte mot en slik plan. Men konseptet rekrutterte godt. Unge ambisiøse lærere strømmet til fra Oslo, men også fra Stockholm, Lund, New York og Kampala. Høsten 1973 startet vi i et provisorisk ”Teoribygg” og et nedslitt sentralsykehus. Vi skulle vise verden og “søringan”.

Utviklingen
Etter en boom av bevilgninger til stillinger og utstyr ble det altfor tidlig bråstopp. Utbyggingen av permanente lokaler tok urimelig lang tid. Provisoriene ble semi-permanente. Flyttingen til universitetscampus i Breivika skjedde først i 1991/92. Til tross for at studenttallet økte til 100 per år, ble studiet i hovedsak gjennomført i tråd med studieplanens intensjoner. Fagintegrering, praksisutplassering og forskningsoppgave har vært mest vellykket.

Fra 2012 er det foretatt en mer radikal revisjon av legestudiet med innføring av tverrprofesjonell samarbeidslæring, mentorordning og tydeligere studentaktive læringsformer. Gjennom fusjonen med Høgskolen i Tromsø i 2009 ble alle helseutdanningene samlet i et helsevitenskapelig fakultet. En bedre integrering av helsefaglige utdanninger ble muliggjort.

Hvor ble de av?
Dette var det brennende spørsmål. Gjentatte analyser viser at to tredjedeler av våre 2000 uteksaminerte leger arbeider i nord 5-10 år etter endt utdanning. Statistikken for våre andre utdanninger viser det samme. Det utdannes i nord til nord.

Universitetet og universitetsklinikken har utvilsomt gitt et betydelig bidrag til opprustningen av landsdelens helsevesen. Fakultetets forskere publiserer forskning av internasjonal og lokal betydning. Spådommene om ”barfotleger á la Kina” som studerte “sosiologi med førstehjelpskurs” er gjort til skamme.

Ringvirkninger
Den nye legeutdanningen i Tromsø fikk etter hvert innflytelse på studieplanene lenger sør. Også internasjonalt ble den lille halvrøde markedsført. Impulser gikk til andre universiteter i Norden og tilbake igjen, og fra Linkøping i særdeleshet.

Legestudiet i Tromsø var basert på en optimistisk tro på at man kan forme morgendagens leger gjennom en helt ny utdanning til samfunnets beste. Kanskje var optimismen overdreven. Men det oppleves som et paradoks at mens idealene om tidlig pasientkontakt og helhetssyn ble utviklet hos oss er det etablert et system der norske leger i økende grad blir utdannet ved øst-europeiske universiteter med liten mulighet for kommunikasjon med pasienter. Dette kan gjøre behovet for et studium i nord enda større. Den optimistiske tro på betydningen av en holdningsskapende legeutdanning må ikke forkastes.

Samfunnsoppdraget, å skaffe leger til Nord-Norge, må sies å være innfridd. Faren er at utdanningssuksessen i Tromsø blir en selvfølge. Etter 40 år er vi, og skal fortsatt være underveis.