Ergoterapeutens rolle i samfunnet

 

Boka Ergoterapi - Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Boka Ergoterapi – Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Skrevet av: Cathrine Arntzen, førsteamanuensis, Astrid Gramstad, førsteamanuensis og Rita Jentoft, førstelektor, alle ansatt ved bachelorprogram for ergoterapi, IHO, Helsefak, UiT Norges arktiske universitet.

Denne uken feires 25 års jubileum for oppstarten av ergoterapeututdanningen ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Da utdanningen ble etablert, var det 37 yrkesaktive ergoterapeuter i landsdelen. Ergoterapeututdanninga i Tromsø har så langt uteksaminert 460 ergoterapeuter og 60 studenter er i gang med studiene.

25 års jubileet vårt markeres med lansering av boken “Ergoterapi – Mangfold og muligheter”, og i den anledningen er betimelig å spørre seg; hvilken kompetanse er det ergoterapeututdanningen utdanner til og er denne kompetansen noe samfunnet har behov for?

Rehabilitering, forebyggende og helsefremmende arbeid

Ergoterapifaget har en tydelig slagside mot menneskers ressurser og muligheter.

Ergoterapi er mangfoldig da vi jobber med mennesker i ulike faser av livet, med mennesker som av svært ulike grunner (som for eksempel sykdom, lyte, skade eller utestenging) har eller står i fare for å oppleve aktivitet- og deltakelsesutfordringer. Ergoterapeuter kan være til nytte både på et pasientnært nivå og et mer organisatorisk nivå i utforming av helsetjenester. Kompetansen vår kommer til nytte både innenfor forebyggende og helsefremmende arbeid, men også i akutt og mer hab/rehabiliterende tjenester. Mangfoldet i ergoterapi vises også gjennom stillinger og funksjoner i samfunnet som ergoterapeuter besitter og bruker sin særlige fagkompetanse.

Verdsatt og etterspurt

Fremtidens helsetjenester skal fokusere på mulighetsbetingelser og hva som kan gjøre den enkelte og familien i stand til å håndtere hverdagen tross sykdom og funksjonsnedsettelse. Sentrale helsepolitiske virkemidler for å oppnå dette er innovative løsninger, evne til å tenke alternativt og kreativt og gjøre bruk av teknologiske løsninger. Aktivitet og deltakelse løftes stadig mer frem som nøkkel til menneskers opplevelse av mening, velvære og livskvalitet gjennom flere politiske dokument fra Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet Stortingsmelding 25: Mestring, muligheter og mening; fremtidas omsorgsutfordringer (2006), i Samhandlingsreformen (2009), Innovasjon i omsorg (2011) og Stortingsmelding 29: Morgendagens omsorg (2013). Ergoterapeuters spisskompetanse på hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi er både verdsatt og etterspurt i norske kommuner.

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Får folk i aktivitet

Dagens helsepolitiske styringsdokumenter peker i bestemte retninger. Brukere av helsetjenester og deres pårørende skal ikke bare bli hørt, de skal også medvirke i beslutninger som gjelder dem selv. De skal regnes som aktive aktører i utforming av helsetjenester og deres kompetanse på eget hverdagsliv og egne behov fremheves som en forutsetning for utøvelse av brukersentrert praksis. Med andre ord er brukerkunnskap et sentralt omdreiningspunkt for faglige valg og prioriteringer på individ og gruppenivå. Ergoterapeuter legger stor vekt på å utvikle faglig kompetanse og gi tilbud til mennesker som står i fare for passivisering og utestenging fra aktivitetsdeltakelse.

Vi bistår enkeltmennesket

Ordlyden i de helsepolitiske føringene klinger godt i ørene til ergoterapeuter! Dreiningen mot større vektlegging av brukernes aktivitet og deltakelse som vi ser i helsevesenet i dag, er ikke nytt tankegods for ergoterapeuter, men ligger tett på vår fagtradisjon og er basis for den kompetansen som vi i årevis har utdannet ergoterapeuter til. Det som knytter ergoterapi sammen som fag er den fundamentale verdien av å være i aktivitet og hva det betyr å delta. Kunnskap og kompetanse som utvikles i fagutøvelsen går ut på å bistå enkeltmennesker og grupper på en slik måte at de blir i stand til å være i aktivitet og delta i samfunnet på egne premisser. Det synes derfor som om helsetjenestens fokus dreier i vår retning. Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen!

40 år med legeutdanning i Nord

Knut Rasmussen, professor emeritus Helsefak
Inger Njølstad, prodekan utdanning Helsefak
Arnfinn Sundsfjord, dekan Helsefak

Ferdighetssenteret, uitHvordan gikk det egentlig med et av de største eksperimenter innen høyere utdanning i Norge?

Ethvert gjennombrudd gjennomgår tre faser, sa Schopenhauer. Først latterliggjøring, så motarbeides det og til sist betraktes det som selvsagt. Etableringen av Universitetet i Tromsø og legeutdanningen vår har gjennomgått alle fasene. Vi feirer nå utdanningens 40 års jubileum.

Historien
Gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen skapte en antagelse om at vi hadde fått et likeverdig samfunn. Dette ikke var tilfelle. Syke- og dødeligheten økte jo lengre nord man kom. Legemangelen var stor. Hjerteinfarkt var ikke en direktørsykdom, men en sykdom blant fiskere i Finnmark. Noe måtte gjøres!

Legeforeningen ønsket mer lønn til leger som dro nordover. I Oslo ønsket man seg flere studieplasser, slik at noen av de uteksaminerte kunne diffundere nordover. Så fremla øyelege Torstein Bertelsen fra Harstad i 1963 en overbevisende analyse. Leger har en stor tendens til å etablere seg der de kommer fra og er utdannet – ”lakse-effekten”. Laksen søker tilbake til elva der den ble klekket ut. En legeutdanning i Nord måtte til.

Motstanden var formidabel. Ved Oslo-fakultetet fikk forslaget om legeutdanning i nord kun én stemme, fra senere rektor Peter F. Hjort. Helsedirektør Karl Evang var en klar motstander. Sosialminister Kjell Bondevik hadde imidlertid liten sans for dem som melte egen kake. Den 26. mars 1968 vedtok Stortinget opprettelsen av UiT med egen legeutdanning. Under Peter F. Hjorts visjonære ledelse kom vi i gang.

Samtidig pågikk en bred internasjonal debatt om utdanning av bedre leger med en helhetlig innsikt i pasienten, samfunnsmessige forhold og forskning. Nye medisinske skoler ble etablert med slike mål. Vi ble en del av denne familien. Dette var en tid for opprør mot det etablerte i god 68-er ånd. Tromsø utga sin ”lille halvrøde” studieplan i bokform; tidlig pasientmøte, praksis i små sykehus og distrikt, store integrerte eksamener med bestått/ikke bestått-karakterer. I integrerte kurs skulle studentene lære om kroppens anatomi og funksjon samtidig med krav om helhetlig syn på pasienten og innsikt i samfunn og sykdom.

Mange advarte mot en slik plan. Men konseptet rekrutterte godt. Unge ambisiøse lærere strømmet til fra Oslo, men også fra Stockholm, Lund, New York og Kampala. Høsten 1973 startet vi i et provisorisk ”Teoribygg” og et nedslitt sentralsykehus. Vi skulle vise verden og “søringan”.

Utviklingen
Etter en boom av bevilgninger til stillinger og utstyr ble det altfor tidlig bråstopp. Utbyggingen av permanente lokaler tok urimelig lang tid. Provisoriene ble semi-permanente. Flyttingen til universitetscampus i Breivika skjedde først i 1991/92. Til tross for at studenttallet økte til 100 per år, ble studiet i hovedsak gjennomført i tråd med studieplanens intensjoner. Fagintegrering, praksisutplassering og forskningsoppgave har vært mest vellykket.

Fra 2012 er det foretatt en mer radikal revisjon av legestudiet med innføring av tverrprofesjonell samarbeidslæring, mentorordning og tydeligere studentaktive læringsformer. Gjennom fusjonen med Høgskolen i Tromsø i 2009 ble alle helseutdanningene samlet i et helsevitenskapelig fakultet. En bedre integrering av helsefaglige utdanninger ble muliggjort.

Hvor ble de av?
Dette var det brennende spørsmål. Gjentatte analyser viser at to tredjedeler av våre 2000 uteksaminerte leger arbeider i nord 5-10 år etter endt utdanning. Statistikken for våre andre utdanninger viser det samme. Det utdannes i nord til nord.

Universitetet og universitetsklinikken har utvilsomt gitt et betydelig bidrag til opprustningen av landsdelens helsevesen. Fakultetets forskere publiserer forskning av internasjonal og lokal betydning. Spådommene om ”barfotleger á la Kina” som studerte “sosiologi med førstehjelpskurs” er gjort til skamme.

Ringvirkninger
Den nye legeutdanningen i Tromsø fikk etter hvert innflytelse på studieplanene lenger sør. Også internasjonalt ble den lille halvrøde markedsført. Impulser gikk til andre universiteter i Norden og tilbake igjen, og fra Linkøping i særdeleshet.

Legestudiet i Tromsø var basert på en optimistisk tro på at man kan forme morgendagens leger gjennom en helt ny utdanning til samfunnets beste. Kanskje var optimismen overdreven. Men det oppleves som et paradoks at mens idealene om tidlig pasientkontakt og helhetssyn ble utviklet hos oss er det etablert et system der norske leger i økende grad blir utdannet ved øst-europeiske universiteter med liten mulighet for kommunikasjon med pasienter. Dette kan gjøre behovet for et studium i nord enda større. Den optimistiske tro på betydningen av en holdningsskapende legeutdanning må ikke forkastes.

Samfunnsoppdraget, å skaffe leger til Nord-Norge, må sies å være innfridd. Faren er at utdanningssuksessen i Tromsø blir en selvfølge. Etter 40 år er vi, og skal fortsatt være underveis.