Schizofreni – en mulig konsekvens av overgrep?

Barndomstraumer kan bidra til økt risiko for psykose, skriver stipendiat Nina Mørkved. Foto: www.colourbox.com.

Skrevet av Nina Mørkved, psykolog og stipendiat ved UiT

I mediebildet den siste tiden har det fremkommet alvorlige avsløringer av voksne som forgriper seg på barn. Det er på tide at vi snakker hva overgrep kan føre til.

Overgrep og misbruk av barn, kalt barndomstraumer, knyttes til utviklingen av schizofreni og psykose i voksen alder.I en studie gjennomført av forskningsmiljø i Bergen fant vi at nesten 70 % av mennesker med psykose hadde opplevd misbruk og omsorgssvikt i oppveksten, i tillegg til flere og mer alvorlige hendelser sammenliknet med andre mennesker med psykisk lidelser.

En oppvekst med mishandling og omsorgssvikt

Psykoselidelser, som schizofreni, er fellesbetegnelsen på en sammensatt gruppe psykiske lidelser, kjennetegnet av en nedsatt eller manglende evne til å skille mellom hva som er virkelig, og hva som ikke er virkelig. Typisk er at en ser eller hører ting andre ikke gjør, eller har tanker om verden som ikke stemmer.

Det er mange ulike årsaker til at mennesker utvikler en psykose. Blant annet kan faktorer i miljøet, som barndomstraumer, bidra til økt risiko for psykose (se faktaboks).

Vi sammenliknet 52 psykosepasienter og 52 pasienter med andre psykiske lidelser, som angst og depresjon. Målet var å finne ut av om pasientene med en psykose hadde opplevd flere og mer alvorlige hendelser i barndommen.
Menneskene med psykose rapporterte om en barndom preget av ulike former for misbruk og omsorgssvikt i større grad enn pasientene med andre psykiske lidelser. Dette var spesielt knyttet til fysisk og seksuelt misbruk, og fysisk forsømmelse.

  • Nesten syv av ti psykosepasienter i vår studie angav at de har vært utsatt for ett eller flere traumer, sammenliknet med fire av ti pasienter i den andre gruppen
  • En av ti psykosepasienter hadde opplevd fire eller flere slike hendelser, noe ingen i den andre pasientgruppen rapporterte

Resultatene bekrefter nasjonal og internasjonal forskning – barndomstraumer, altså det å ha opplevd alvorlig misbruk og omsorgssvikt i ung alder, må tas på alvor!

Når voksne mennesker svikter

…må barna betale prisen. Mishandling av barn omtales av WHO som et globalt problem med livslange negative konsekvenser. Ulike former for mishandling er hyppig forekommende, og blir sjelden oppdaget. Dette er problematisk, da barndomstraumer anses som en risikofaktor for utviklingen av alvorlige psykiske lidelser, som psykoser og schizofreni.

Men, hvordan kan vi forklare dette?
Noen mener at det å utsettes for alvorlig overgrep og mishandling kan føre til at hjernen endrer seg.

En konsekvens av endringer i hjernen kan være en lavere terskel for å tåle hverdagslig belastning, slik at relativt lite stress fører til at man overveldes. En annen mulighet er at uttrykket til enkelte gener endrer seg, og fører til en sårbarhet for å utvikle en psykoselidelse. Det kan være at disse barna vokser opp med negative grunnleggende tanker om seg selv og andre; at de har mindre verdi, eller at mennesker ikke er til å stole på. Dette kan bidra til en betydelig psykologisk belastning – en følelsesmessig vei inn i psykosen.
Vi vet dessverre ikke svaret på dette. Sannsynligvis er det en sammensatt forklaring på en sammensatt problemstilling. Det finnes også mennesker med psykose som aldri har opplevd traumer, og ikke alle som har opplevd traumer utvikler psykose senere i livet.

Forventet levetid reduseres med 20 år

Vi vet at mennesker med psykoselidelser har en risiko for å samtidig utvikle andre psykiske og fysiske lidelser.
Vi vet at det er en risiko for å utvikle rusavhengighet, og økt risiko for selvmord.
Vi vet at mennesker med schizofreni har en redusert forventet levetid på 20 år grunnet blant annet hjerte- og karlidelser.

Det er altså snakk om en alvorlig psykisk lidelse, med store konsekvenser for den som rammes, familien og for samfunnet. Hva kan vi gjøre med dette? Et sted å starte, er at alle som har ansvar for barns oppvekst, oppdragelse, omsorg og velvære, er klar over hva mange barn utsettes for, og konsekvensene av dette.

Mørkved, N., Endsjø, M., Winje, D., Johnsen, E., Dovran, A., Arefjord, K., Kroken, R. A., Helle, S., Anda-Ågotnes, L. G., Rettenbacher, M. A., Huber, N. & Løberg, E. M. (2017). Childhood trauma in schizophrenia spectrum disorders as compared to other mental health disorders. Psychosis, 9(1), 48-56. doi:10.1080/17522439.2016.1201135

Den viktige barnesamtalen om vold og overgrep

rkbu, overgrep, barn

Foto: www.colourbox.com

En overgrepssak ryster Tromsø, og det har også vært mye snakk om at de involverte fagpersonene; politiet, Barnehuset og kommuneoverlegen, fremstår som meget kompetente. Dessverre må vi ta høyde for at noe like alvorlig vil skje igjen, men vil fagfolkene som får ansvaret være like flinke?

Skrevet av: Merete Saus, instituttleder og Svein Arild Vis, førsteamanuensis, begge ansatt ved RKBU Nord, Det helsevitenskapelige fakultet.

Fagmiljøet på Barnehuset gjennomfører gode dommeravhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. I dommeravhørene får de barnet til å fortelle hva det har opplevd, samtidig som de ivaretar barnas behov for omsorg og trygghet. Formen på avhøret, gjennomføringen og lokalene er tilpasset barnets alder og modning.

På den andre siden av Tromsøya finner man et senter med det vanskelige navnet RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Navnet er ikke det eneste vanskelige ved dette senteret; oppgaven de har er også vanskelig – men de får det til. De gir kurs, veiledning og sørger for nettverk for fagpersoner som møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep. Barnehuset og RVTS er blant de viktigste grunnene til at kunnskapsnivået har vært så høyt i saken om de seksuelle overgrepene.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving.

Samtale med barn må prioriteres

For tiden pågår det en storstilt og omfattende kunnskapsheving når det gjelder arbeid for barn og unge i sårbare og vanskelige livssituasjoner. Fagfolk går på kurs og videreutdanner seg innenfor mange nye og aktuelle tema. UiT er med på denne kompetansehevingen. Ved Det helsevitenskaplige fakultet har vi kurs og utdanninger som bidrar til at kompetanse økes. For eksempel tilbys det kurs om det å snakke med barn. På kurset lærer fagfolk metoder for å få gode samtaler med barn som har hatt vonde opplevelser hjemme eller på skolen. Alle som arbeider med barn trenger kunnskap om hvordan man går frem for å snakke med små barn om slike tema.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn, er man avhengig av at barna forteller om hva som har skjedd. Dette er viktig både for å avdekke strafferettslige forhold, men også for å kunne gi barn riktig oppfølging og støtte i etterkant.

Det er i dag god kunnskap om hvilke metoder som bør anvendes. Denne kunnskapen er fremkommet gjennom internasjonal forskning de siste 20 årene. Studier av hvordan ulike intervjuteknikker påvirker barns evne og vilje til å fortelle, ligger til grunn for de metoder som anvendes av politiet, barnevernet og helsetjenestene. Metodene går under fellesbetegnelsen dialogbaserte samtalemetoder.

I en dialogbasert samtale leder den voksne samtalen, men det er barnets initiativ og fortellinger som er i fokus. Ved å basere samtalen på prinsipper for utviklingsstøttene dialog, får man frem den best mulige beskrivelsen av barnets opplevelser, følelser og synspunkter.

UiT kurser i barnesamtaler

Kommunene, barnevernet og spesialisthelsetjenestene har behov for arbeidstakere med høy kompetanse i arbeid med barn og unge i vanskelige situasjoner. UiT og kompetansesentrene samarbeider med arbeidsgiverne om dette, for eksempel er kurset om metodiske barnesamtaler utviklet etter en bestilling fra det statlige barnevernet.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving. Tid til å delta på kurs som arrangeres av universitetet og RVTS bør enhver kommune prioritere. Disse strategiske, og faktisk nokså billige tiltakene, vil bidra til at dyktige fagfolk jobber godt med den neste store, tragiske saken.

Det er god investering å la barnevernspedagoger, sosialarbeidere, lærere, førskolelærere eller helsesøstre delta på kurs for å lære om metodiske barnesamtaler eller andre nye arbeidsmåter. Disse kursene finnes i landsdelen, og det er viktig at kommunene benytter seg av tilbudene som sikrer at befolkningen i Nord-Norge møter like kompetente fagpersoner som man gjør i andre deler av landet. Uansett om den neste alvorlige saken handler om seksuelle overgrep, grov omsorgssvikt, naturkatastrofer som fører til traumer for barn, eller store mobbeutfordringer på en skole, er forventningen den samme: Den neste alvorlige hendelsen må håndteres av like dyktige fagfolk som i denne omfattende og tragiske overgrepssaken.