Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Skrevet av: Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi, UiT

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

  • 39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
  • 30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
  • 2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

 

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen
Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?                                                                                               

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale. Foto: www.colourbox.com

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.
Foto: www.colourbox.com

Sunn frykt

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Overdreven frykt                                                                                                                       

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre                                                                                                                                         

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

 

 Kilder:

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

 

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

 

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist3,           e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

 

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the  Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

 

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger:   Hertevig forlag.

Syk i hodet?

Det var ikke meningen å begynne med BASE-hopping. Jeg vet det høres dumt ut, men jeg hadde et problem og BASE-hopping ble løsningen.

Skrevet av: Audun Hetland, Ph.D.-stipendiat ved institutt for psykologi

Basehopping er en enveisbillett. Om du ikke gjør nøyaktig slik du skal, er du død om 15 sekunder. Hva er det som driver dem?

Basehopping er en enveisbillett. Om du ikke gjør nøyaktig slik du skal, er du død om 15 sekunder. Hva er det som driver dem?

Jeg er kvalm. Så redd er jeg.

− Hvem vil hoppe først? Steve Baich er instruktør og kikker rolig bort på oss. Ingen svarer. Vi står som frosset fast i fjellet, som fire Vigelandsstatuer på utstilling langt inne i Ryfylkeheiene. − Du Audun, vil du hoppe først? Steve ser på meg. Den siste sommerfuglen i magen dør og blir til stein. Kroppen nekter, jeg nikker.

Steve tar meg rundt skulderen og ser på meg.

– Det går bra dette her, sier han og kikker på meg med en litt bekymret mine. Jeg nikker igjen, og prøver å presse frem et smil før jeg vakler bortover mot stupebrettet.

Det er nesten vindstille. Sola skinner fra en blå himmel full av blomkålskyer. Det er sikkert varmt, det var det i alle fall tidligere i dag. Nå vet jeg ikke lenger. Svetten renner på innsida av jakka, likevel så fryser jeg.

Det er egentlig ikke noe stupebrett, men bare en steinblokk som henger utover kanten. Under den er det bare luft. Skrekkelig mye luft.

Usaklig langt der nede ser jeg ferja komme tøffende innover den speilblanke fjorden. Den er full av amerikanere, tyskere og Diplomis. En hel kilometer skiller meg fra de skuelystne nede på dekk. Jeg sjekker at utløserhåndtaket er der det skal være.

− Tærne helt ut på kanten, kommanderer Steve. Jeg tasser utover som en dødsdømt fange med fotlenker. − Brystet frem, og se opp! Jeg kikker opp i blomkålsalaten, og trekker pusten

− OK! Steve klapper meg hardt på skulderen, og kroppen gjør akkurat som den er opplært til. Jeg lener meg fremover, svikter i knærne og satser.

Det er ingen vei tilbake. Så blir det stille.

De ukjente

Ingen vet hvor mange BASE-hoppere det finnes, verken i Norge, eller resten av verden, men de er flere enn du tror. Hvert år valfarter hoppere fra hele verden til de høye, bratte, norske fjellene, for å delta i en tilsynelatende meningsløs lek med livet. Her, innerst i Lysefjorden, er galskapen satt i system. Verdens eneste klubb for BASEhoppere, Stavanger BASE-klubb, kjører hopperne opp på fjellet og henter dem med båt på landingsplassen Geitaneset, som ligger lengre ute i fjorden. Det er hit inn jeg har forvillet meg.

Hun tar fart, og springer rett ut i ingenting. Noe mer unaturlig kan jeg knapt forestille meg.

Hun tar fart, og springer rett ut i ingenting. Noe mer unaturlig kan jeg knapt forestille meg.

Jeg skal bare forske på disse folka, finne ut hva som driver dem, og kom til Lysebotn med sekken full av spørreskjema, pulsklokker, videokamera og datamaskiner.

Jeg hadde et problem. Forskningsmetoden krevde at jeg filmet hopperne på toppen av fjellet, og at jeg leverte dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet. Som det enmannsteamet jeg er, så jeg bare en løsning, hoppe etter.

Jeg hadde et problem. Forskningsmetoden krevde at jeg filmet hopperne på toppen av fjellet, og at jeg leverte dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet. Som det enmannsteamet jeg er, så jeg bare en løsning, hoppe etter.

BASE er en forkortelse for bygning, antenne, brospenn (spann) og fjell (earth) og beskriver hva hopperne hopper fra. Selv om det blir hoppet fra både bygninger, antenner og broer, så er det fjell Norge er berømt for.

For å finne ut hva som motiverer, eller driver, en BASE-hopper, må vi vite noe om hvordan det føles å hoppe. Motivasjon handler mye om følelser, enten gode følelser som vi er på jakt etter, eller dårlige følelser vi gjerne vil bli kvitt.

Gamle følelser

Så hvordan finner man ut hva folk føler? Den absolutt enkleste og mest innlysende måten er å spørre dem. Hva føler du nå? Det har vi vanligvis ganske god oversikt over. Og om vi ikke har det, så kan vi jo bare kjenne etter. Om jeg spør deg hvor redd du er på en skala fra en, ikke redd i det hele tatt og helt opp til en livredd tier, så vil du nok klare å komme opp med et tall. Eller glede, tristhet, sinne, entusiasme, eller hva du nå måtte føle. Dette kan vi.

Men hva følte du i går på denne tida, eller tirsdag i forrige uke? Det er ikke fullt så enkelt. Hva gjorde du egentlig forrige tirsdag, og hvordan gikk det? Du klarer det nok om du tenker deg om. Men hva med samme tirsdagen i fjor? Sjanseløst, ikke sant?

Om vi går langt tilbake i tid husker vi bare spesielle episoder. De fleste mødre kan nok fortelle deg hvordan det føltes å ligge med sitt nyfødte barn på brystet for første gang. Den intense gleden som helt overskygget frustrasjonen, frykten og smerten. Det overskygger, sier vi. Vi husker altså ikke hele episoden, eller et representativt utvalg av den. Nei, vi husker ofte bare det siste og den mest intense delen. I psykologien kaller vi dette «peak end roule».

Men hva med opplevelser du har mange av? Selv er jeg, mer eller mindre frivillig, deltager på ulike seminarer. Det var jeg også den nevnte tirsdagen i fjor. Så hvordan var det, eller hva følte jeg da?

Hvert år kommer flere hundre utenlandske BASE-hoppere til Norge. Amerikanerne som var i gruppen min har fått pusten tilbake etter å ha vært døden nær av utmattelse på vei inn. Nå gjør de seg klar for sitt aller første BASE-hopp.

Hvert år kommer flere hundre utenlandske BASE-hoppere til Norge. Amerikanerne som var i gruppen min har fått pusten tilbake etter å ha vært døden nær av utmattelse på vei inn. Nå gjør de seg klar for sitt aller første BASE-hopp.

Jeg tror det var kjedelig. Ikke fordi jeg husker å ha følt akkurat det, men fordi seminarer ofte er kjedelige, og når jeg ikke husker nøyaktig fyller jeg hullet i hukommelsen med det vanligste – altså kjedsomhet. Om vi ikke har en hel haug med erfaring bruker vi ofte personligheten vår som mal. Jeg er en ganske utålmodig type og det skjer ofte ikke så mye på seminar, så da var sikkert dette kjedelig. Alt dette går selvsagt av seg selv når vi fisker frem et svar fra hukommelsen, og få, bortsett fra oss som har en nerdete interesse for psykologi, tenker noen gang på dette. Så hvorfor bryr vi oss om dette? Jo, fordi hvis vi skal finne ut hva som driver oss, må vi vite hvordan det føles, ikke bare hva vi husker. Derfor kan jeg ikke bare be BASE-hopperne tenke tilbake på et hopp og fortelle meg hvordan de opplevde det. Jeg må være der når det skjer. Aller helst skulle jeg ha hoppet etter dem med en mikrofon og spurt dem, hva føler du nå? Det er jo selvsagt ikke mulig, og selv om jeg kunne, så ville de ikke hatt verken tid eller mulighet til å svare. De har andre ting å tenke på.

Det nest beste alternativet er å være der rett før og rett etterpå. Det var det jeg skulle. Først skulle hopperne svare på et spørreskjema. Så, når vi kom til toppen skulle jeg utstyre dem med kamera og pulsklokke, samtidig som jeg skulle filme selve avspranget, mens hjelmkameraet deres filmet selve hoppet. Umiddelbart etter at de landet, skulle de få et nytt spørreskjema. For resultatene er det viktig at de svarer på spørsmålene straks, og ikke en halvtime seinere. Jeg måtte være sikker på at det ble gjort – hele forskningsmetoden sto og falt på det. Jeg måtte altså være to steder på samme tid, og jeg var et enmannsteam. Løsningen var like enkel som den var genial. Han som kjørte båten som hentet BASE-hopperne kunne jo levere ut spørreskjema, og passe på at de fylte dem ut med en gang.

Det er avspranget som er det farligste. Rett etter at du har hoppet ut, har du ikke fart nok til å manøvrere. Målet er å falle stabilt som en badmintonfjær de første sekundene, før du har fart nok til å begynne å fly.

Det er avspranget som er det farligste. Rett etter at du har hoppet ut, har du ikke fart nok til å manøvrere. Målet er å falle stabilt som en badmintonfjær de første sekundene, før du har fart nok til å begynne å fly.

Krasjkurs i BASE-hopping

− Nei, det har jeg ikke mulighet til, sier båtføreren, og ser irritert og oppgitt på meg og spørreskjemaene mine. − Jeg sitter i båten midt ute på fjorden og teller fallskjermer. Om noen lander i havet, må jeg være der og hente dem slik at de ikke tuller seg inn i skjermen og drukner. Dette burde jeg selvsagt ha sjekket på forhånd. Å fylle skjemaene ut i båten på vei tilbake er for seint. Da er dataene verdiløse. Å gi dem til hopperne selv er heller ikke noe godt alternativ. I jubelbruset er det fort gjort å glemme hele skjemaet.

− Du får bli med på kurs da, sier båtføreren. − Kurs? Jeg må ha sett ut som om jeg hadde spist en hel pose med overraskelse, for han fortsetter fort: − De starter med nybegynnerkurs i morgen. To dager, så kan du jo hoppe etter dem med skjemaene dine

Jeg blir stående og gape lenge etter at han har gått. Det er ikke bra å spise for mye overraskelse – du blir både rar og litt uvel av det.

Som eneste sted i verden driver Stavanger BASE-klubb nybegynnerkurs i BASE-hopping, samt utleie av utstyr. Etter to intensive dager med trening på bakken, og tørrtrening av avsprang, er dagen kommet. Vi møtes utenfor klubbhuset. Noe av overraskelsen sitter fortsatt fast mellom tennene, resten har fått vinger og surrer rundt nede i magen. Selve fallskjermen ser ut som en liten ryggsekk med utløserhåndtak i bunnen. Utløserhåndtaket er egentlig bare en liten fallskjerm som du kaster ut. Den drar igjen ut selve hovedskjermen. Det er det hele. Her finnes ingen reserveskjerm – ingen plan B.

– Det er ofte i landingen det går galt, sier Steve, og rekker meg hjelm og knebeskyttere. Hjelm, noe så meningsløst, tenker jeg mens jeg trer plastikkbøtta nedover hodet. Selvsagt er det landingen som er problemet, men om du hamrer ned i ura i 200 kilometer i timen så hjelper det lite med hjelm. Steve er en dust, i alle fall nå.

Etter å ha blitt kjørt opp på fjellet er det en to timers fin gåtur ut til selve avsprangspunktet, eller exiten som det heter på fagspråket. Vi er en gjeng av optimistiske idioter, tenker jeg mens vi rusler innover fjellet. Hva i all verden er meningen? Selv om tonen er lett og stemningen blant de andre er god, klarer jeg knapt å presse frem et stivt smil. Sommerfuglene har blitt til en murstein som ligger blytungt i magen. Gruppen er riktig så internasjonal. Det snakkes en håndfull språk, og utlendingene krabber rundt i lyngen og fotograferer gress.

Hvorfor ikke starte hoppet med en strak baklengs salto? Som om BASE-hopping ikke er spennende nok i seg selv. Jeg blir svimmel av å se på, og nå er det snart min tur.

Hvorfor ikke starte hoppet med en strak baklengs salto? Som om BASE-hopping ikke er spennende nok i seg selv. Jeg blir svimmel av å se på, og nå er det snart min tur.

Selv har jeg travet i disse fjelltraktene siden jeg var en liten snørrunge. Jeg kikker innover Ryfylkeheiene, på steder hvor jeg gikk mine første fjellturer, hvor jeg har vært på hyttetur, samlet sauer og jaktet ryper. Bare gode opplevelser. «Her er det frihet og nærhet til Gud. Der nede famler de andre», skriver Ibsen. Det pleier å være en befrielse å komme opp hit, men det slår meg at Ibsen nok aldri har prøvd BASE-hopping. I dag føler jeg meg mest som en dødsdømt fange på vei til retterstedet, og jeg har mine tvil om at han der oppe bryr seg noe særlig med meg. Jeg har jo tross alt valgt det selv.

Drømmen om å fly

Ønsket om å fly er urgammelt, og mennesket har gjort mange mer eller mindre vellykkede forsøk på å sveve fritt som fuglen. I 1912 klatret en østerriksk skredder opp i Eiffeltårnet med en selvlaget fallskjerm av silke. Det gikk ikke bra. Synd, for jeg skulle gjerne ha visst hva han tenkte. Få, om noen, hadde overlevd noe slikt. Likevel så hoppet han. Mange − mer eller mindre heldige − fulgte i hans fotspor.

Her hjemme var det finske og amerikanske pionerer som startet med BASE-hopping tidlig på 1980-tallet. De hoppet fra Trollveggen, og mange døde. Redningsarbeidet var både farlig og krevende, og som en konsekvens ble det nedlagt forbud mot å hoppe fra Trollveggen i 1986. Etter det ble det ikke hoppet mye før Stein Edvardsen fra Stavanger, en sommerdag i 1994, gikk samme vei som vi går nå. Til stor forferdelse blant turistene som var på Kjerag, kastet han seg utfor stupet og landet uskadd nede på Geitaneset. Etter det har han, og mange, mange andre hoppet titusenvis av hopp herfra. Overraskende nok går det stort sett bra. Er det flaks? Neppe. Både utstyret og kompetansen er en helt annen nå enn det den var før. Statistikken er bedre enn man skulle tro. På litt over 20 000 hopp fra Kjerag omkom bare 9 hoppere. Det vil si at for hvert hopp har man 99,6 prosent sjanse for å overleve.

Det føles som en fattig trøst når vi endelig står fremme på exiten. De tre amerikanerne i gruppen har aldri gått så langt i hele sitt liv – sammenlagt. De peste og stønna allerede i første kneika, og har vært døden nær flere ganger. Nå stabber de frem på kanten, rødsprengte og gjennomvåte av svette. Selv har jeg tatt på meg lua – jeg fryser.

Snarveien hjem. BASE-hopping er den udiskutabelt raskeste måten å komme tilbake til campingplassen på. Det er også den udiskutabelt farligste og mest interessante.

Snarveien hjem. BASE-hopping er den udiskutabelt raskeste måten å komme tilbake til campingplassen på. Det er også den udiskutabelt farligste og mest interessante.

Syk i hodet?

Hvorfor driver noen med dette? Mor mener BASE-hoppere er syke i hodet, og hun er ikke alene om å mene det. Tidlig på 1900-tallet ble det å frivillig utsette seg for risiko sett på som sykdom som trengte behandling. Anna Freud, datter av psykoanalysens far Sigmund, mente at dette var uttrykk for et dødsønske og et symptom på maskulint mindreverdighetskompleks. Andre psykologer har senere ment at vi alle har et optimalt nivå av stimuli. Vi kaller det ofte «sensation seeking», eller spenningssøking om du vil. Noen trenger lite spenning, og søker stadig trygghet. Andre trenger mye spenning, og havner blant annet her, på fjellet, med ryggsekken full av silke.

Psykologene har et poeng, om enn et lite et. Linken mellom ekstremsport og spenningssøking varierer fra studie til studie, men er i beste fall moderat. Vi kan kanskje si at det er en nødvendig forutsetning for å hoppe. Akkurat som at det å være musikalsk er en forutsetning for å spille et instrument. Det betyr ikke at alle som er musikalske blir musikere, eller at noen fullstendig blottet for takt og tone ikke gir det et iherdig forsøk.

Sosiologene mener ekstremsport enten er en reaksjon på et overdrevent sikkert samfunn, eller en tilpassing til vår tids individualistiske verdier − nesten som en markedsføringsstrategi. Det slår meg, her jeg sitter og skriver, at det kanskje er det jeg driver med nå – selger meg selv. Som en type som trenger store doser stimuli, har maskulint mindreverdighetskompleks, problemer med å tilpasse meg samfunnet jeg lever i, og ønsker å dø. Ikke akkurat en drømmemann. Det er godt jeg allerede er gift.

Problemet med spenningssøking er at det ikke kan forklare hvorfor noen tar store sjanser på ett område, mens de er veldig konservative på andre områder. BASE-hoppere er ikke hardkokte egg. Svært få av de jeg har snakket med hadde turt å klatre opp fjellene de hopper ned. Selv kjenner jeg faktisk to BASE-hoppere som har høydeskrekk. En annen var livredd da han satt på med meg i bil. Er det et nytt salgsargument? Nei, jeg kjører faktisk ikke som en gris.

Mestring

Få har hørt på hva ekstremsportutøverne selv mener driver dem. De løfter frem ønsker om å mestre og utvikle seg som noe av det viktigste. Det finnes forskning som viser at vi alle er født med et ønske om å utvikle våre evner og vårt potensial. Har vi anledning, vil vi gjerne lære og bli flinkere i noe. Og skal du lære noe som er vanskelig, må du ta det gradvis, i mange små steg. Om vi ser Aksel Lund Svindal dundre ned utforløypa i Kitzbüel, er det ingen som lurer på om han har trent. Det er også få som mener dette er galskap, selv om det går mye av det vi definerer som ekstremsport en god gang. For å begynne med BASEhopping må du ha drevet med fallskjermhopping – lenge. Selv har jeg hoppet fra fly i over ti år, og alt du lærer her er kunnskap du trenger før du står med tærne på kanten av stupet. Stiller du på fjellet uten den treningen, har de gamle psykoanalytikerne et poeng. Du bør få behandling.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Som sagt så handler motivasjon mye om følelser, enten gode følelser du er på jakt etter, eller dårlige følelser du vil bli kvitt. Grovt sett kan vi dele følelser opp i tre slag: de positive, som velbehag, tilfredshet og glede; de negative, som sinne, tristhet og frykt, og de som uttrykker interesse eller engasjement. De vanligste forklaringene for vår atferd er at vi gjør noe fordi vi liker det. Har vi et valg så velger vi, ifølge denne teorien, det alternativet som er behagelig for oss. Selv er det få ting jeg synes er så godt som å synke ned i et varmt badekar, eller sitte med et rødvinsglass en fredag etter jobb. Da kobler jeg ut alt, og vil ikke bytte plass med noen. Likevel, et godt liv handler om mer enn vin og vann.

Hva er det som får folk til å springe maraton for eksempel? Det er jo ikke behagelig, og det handler heller ikke om at de flykter hals over hode fra noe. Det er altså verken positive eller negative følelser som driver løperne. De aller fleste gjør det heller ikke for å vinne, for samme hvor fort du springer kommer det alltid en syltynn spiker fra Kenya, Lom eller indre Østfold blåsende forbi deg på siste indre. Ofte konkurrerer vi ikke mot andre enn oss selv. Vi gjør det fordi det er interessant og engasjerende, og gjerne på tross av at det føles ubehagelig. Målet er å bli flinkere – å mestre. Etterpå sier mange at det var en flott opplevelse. Det kan altså være bra, selv om det føltes vondt.

Kroppens morfin

Disse ulike følelsene har forskjellige kroppslige uttrykk og funksjoner. I avisene blir ofte ekstremsportsutøvere presentert som «adrenalin junkies». Mange mener det er et adrenalinkick ekstremsportsutøverne er på jakt etter. Adrenalin setter kroppen i alarmberedskap. Alle unødvendige prosesser blir satt på pause og blodet dirigeres bort fra fingre, tær, ansikt og til de store muskelgruppene. Pulsen øker og blodtrykket stiger. Vi sier at du er sterk når du er sint – og det er sant. Adrenalinet gjør deg i stand til å hente ut mer enn du ellers kunne ha gjort, og ingen springer så fort som noen som løper for livet.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Adrenalin er knyttet til de negative følelsene, som sinne, og ikke minst frykt. Og er det en ting ekstremsportutøvere har nok av, er det frykt. Høye nivå av adrenalin er vondt, og skulle de ønske seg noe, var det nok heller mindre av dette stresshormonet. Det er akkurat slik det er, tenker jeg, der jeg står. Vondt. Hjertet hamrer og jeg kaldsvetter. Alle er opptatt med sitt. En siste sjekk av utstyret, et par tre siste øvingstrekk for å vite at du vet hvor håndtaket er. Amerikanerne er også blitt bleike. Pulsmåleren på håndleddet viser 175 slag i minuttet, det er 20 slag under makspuls − og jeg står helt i ro.

Om det ikke er adrenalin vi søker, hva er det da? Velvære og engasjement er som sagt positive følelser, men på hver sin måte. Det er engasjement som er den store drivkraften, og disse følelsene henger trolig sammen med dopamin. Dopamin er et signalstoff i hjernen og er knyttet til ønsket om å ville noe. Det er altså det som er den biologiske drivkraften. Når du endelig når målet er det opioidene som overtar. Opioider er en sekkebetegnelse på flere stoff, det mest kjente er endorfin. Disse stoffene ligner mye på morfin og er kroppens naturlige dop. Og når du har nådd et mål og kvittet deg med alle bekymringene, når du synker ned i badekaret, har sex eller nipper til et nydelig glass vin, da gir kroppen deg en dose opioider som belønning. Du er høy på livet.

Terskelglede

Det er min tur. Jeg trekker pusten, kjenner slaget på skulderen og hører Steve si OK. Jeg lener meg fremover og tar sats rett ut i ingenting. Det blir først stille, som om jeg svever, fritatt fra tyngdekraften. Så kjenner jeg vinden. Den treffer meg i ansiktet som en vaskehanske. Det svir og øynene renner. Lufta er hard å ta på og brøler i ørene. Jeg må bort fra veggen som raser forbi noen meter bak tærne. Det føles kaotisk. Så trekker jeg fallskjermen. Den åpner med et brak. Jeg skvises ned i seletøyet, og er helt sikker på at jeg kommer til å svelge adamseplet. Jeg kikker opp og ser fallskjermen slå seg helt ut. Så blir det igjen stille. Det eneste jeg hører er den rolige blafringen fra duken mens jeg styrer inn mot landing.

basehopping 9

Litt til, så enda litt. Til slutt må jeg trekke fallskjermen. Jeg rekker to svinger før jeg setter beina på bakken. Jeg bobler over av glede, men vet at dette var mitt siste hopp, noensinne. Det gjelder å slutte på topp.

Jeg er ikke glad. Jeg er ikke redd, heller. Jeg er tom. Jeg lander, snur meg og kikker opp på fjellet, og føler absolutt ingenting. Borte ved den første hopperen rekker jeg hånda opp til en pliktskyldig «high five», og fisker frem spørreskjemaet. Han griner på nesen, men fyller ut.

De neste dagene går på samme viset. Fremme på toppen filmer jeg hopperne mens de kaster seg utfor. Når alle er borte, pakker jeg videokameraet i lommen, trekker pusten og hopper i det. Det går litt bedre for hver gang, men det føles ikke særlig bra. Ikke foreløpig. Det er ofte slik at du må drive på en stund før det endelig løsner. Min forskerkollega Joar Vittersø kaller dette terskelglede. For meg skjer det på hopp nummer 25.

Jeg står der, aleine. Jeg er redd, men det verker ikke. Jeg kaster et siste blikk innover Ryfylkeheiene, og nyter for første gang synet. Det er så stille på toppen. Bare meg, fjellet og en sekk med silke. Jeg går ut på kanten, trekker pusten helt ned i magen, og så skjer det noe rart. Det er som om det senker seg en ro. Pulsen hamrer like fort som før, men jeg føler meg rolig. Ikke avslappet, nei, ytterst konsentrert, men likevel rolig.

Så tar jeg sats. Stillheten, så lydbruset. Jeg retter meg ut som en skiflyger. Strekker armene ned langs sida, knekker svakt i hofta, strekker beina alt jeg klarer og kikker ned på tærne. Kroppen ligger nesten vannrett i luften, med hodet som nederste punkt. Og jeg flyr.

Jeg flyr! Som en svale, eller en rakett. Den store ura forsvinner bak meg der nede mens jeg har stødig kurs utover mot Geitaneset. Jeg vrir på hodet og kikker utover fjorden, så bortover fjellet. Det er fantastisk! Jeg håper det skal vare evig, men det er snart tid for å trekke. Jeg burde trekke nå, men drøyer litt til. Det er så kjekt. Litt til, så enda litt. Fallskjermen åpner med et brak, og jeg rekker to svinger før jeg setter beina på bakken.

Jeg prøver å holde smilet tilbake i det jeg møter Steve, men klarer det ikke. Han ser på meg, men smiler ikke. − Du begynner å strekke strikken, sier han tørt. Det blir ikke noen «high five». Jeg nikker, og vet dette var siste gangen. Det er mange som er glade i meg. Av og til lønner det seg å slutte på topp.

Artikkelen er tidligere publisert i Ottar.

AudunForfatteren:

Audun Hetland kommer fra Fister i Rogaland, men bor nå i Tromsø. Han er forfatter, jordomseiler, foredragsholder, fotograf, men også stipendiat i psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT. Han forsker på motivasjon og følelser, og lurer på hva som driver oss.
E-post: audun.hetland@uit.no

 

Forskerspirer trenger gode vekstvilkår

May-Britt og Edvard Moser får Nobelprisen i medisin

May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på hvordan gode vilkår tidlig i karrieren kan få forskningen til å blomstre, mener artikkelforfatteren. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU

Forskerlinje i psykologi blir nå lansert som et nasjonalt anliggende, men finansieringen mangler. Vil god forskning alltid sprenge seg vei – som løvetann opp av asfalten? Forskertalentene viser seg ofte allerede i studietiden. Har vi ordninger som tar vare på dem?

Av Ingunn Skre, instituttleder Institutt for psykologi, Leder av nasjonalt profesjonsråd for psykologi

Toppforskning – trass skrinne vilkår?

For 50 år siden forsvant tvillingene Ulf og Bjørn Stabell fra sine plasser på psykologiforelesningene på Blindern og ned i de mørke kjellerne under Helga Enghs hus, der synslaboratoriene befant seg. De hadde fått en idé, og den har de forfulgt siden, i intens jakt på kunnskap om fargesyn og nattsyn. Resultatet ble flere titalls artikler og ”The duplicity theory of vision”. Stabell-tvillingene tok seg aldri tid til å søke jobb, knapt nok til å fullføre profesjonsstudiet i psykologi, og de har nesten ikke hatt forskningsfinansiering. Heldigvis hadde de gode kolleger og mentorer som tok foredragene deres med til internasjonale konferanser tvillingene ikke hadde råd til å reise til selv. Deres spartanske livsførsel og totale vigsel til vitenskapen har vært mytedannende i akademisk psykologi. Myten sies at de knapt hadde råd til månedskort, så de delte ett og dro til laboratoriet annenhver dag uten frykt for å bli tatt i kontroll, eneggede tvillinger som de var. Først da de fikk statsstipend i 1986 kunne de kjøpe hvert sitt månedskort og unne seg annet enn havregrøt på bordet. Forskningen gikk foran alt.

Toppforskning – med bedre vilkår

Tjuefem år etter Stabell-tvillingene forsvinner ekteparet May-Britt og Edvard Moser fra psykologiforelesningene på Blindern og ned i rottelaboratoriet til hjerneforsker Per Andersen. De hadde også fått en idé. Moser og Moser evnet å skaffe finansiering og kunne snart kreve gode rammer for sin forskningsvirksomhet, da dokumentasjon av hjernens ”GPS-system” allerede tidlig i deres karriere vakte stor internasjonal oppmerksomhet. NTNU kunne tilby disse vilkårene, mens Universitetet i Oslo ikke tok sjansen på å investere i deres nyskapende grunnforskning med høy risiko. Resten av historien kjenner vi.

Studentmassen har forskertalentene

Vi som jobber i akademia vet at fagets, forskingen og universitetets fremtid finnes i studentmassen. De skal bære faget og forskningen videre. Vi vet at nye ”Stabeller” og ”Mosere” kan være på benkene i auditoriene våre. Helt nylig har ferske psykologistudenter som skulle øve seg på laboratorieeksperimenter med en øyebevegelsesregistrator gjort funn som kan bidra til å avdekke virkningsmekanismene bak antidepressiva i SSRI-klassen, den såkalte ”lykkepillen” (se bl a denne artikkelen i Aftenposten). Eksperimentet viste at friske unge kvinner som har inntatt SSRI unngår øyekontakt. Dette indikerer at SSRI ikke nødvendigvis hever stemningsleiet, men endrer oppmerksomheten hos de som får medikamentet, slik at de bokstavelig talt skifter fokus. Det er jo også det man forsøker å oppnå i psykoterapi med deprimerte – å hjelpe dem til å rette oppmerksomheten bort fra det som har gått skeis og over til det som faktisk fungerer i livene deres. Forskning utført av norske psykologistudenter publiseres i topptidsskrift.

Forskerlinjer – veksthus for forskertalenter

Hva kan disse fortellingene om forskning fortelle oss? At tvillinger, ektepar eller andre studenter som leker seg i laboratoriet kan nå langt i forskning? Ja – og at forskningstalent og gode ideer viser seg tidlig, og at dersom forholdene legges til rette for dem, kan de nå svært langt og gjøre funn som er viktige for menneskeheten. Et enkelt grep for å gi forskertalentene mulighet til en god start på karrieren er å opprette forskerlinjer, slik at veien til doktorgrad og forskningskompetanse blir bedre tilrettelagt. Det har lyktes å etablere forskerlinjer i medisin ved alle de norske medisinerutdanningene, og etter mer enn 10 år ser det ut til at dette er en suksess. Tannlegestudiet ved UiT har nylig fått sin forskerlinje, en lokal modell opprettet i påvente av et nasjonalt løft.

Psykologifaget ønsker å etablere forskerlinjer som en nasjonal satsning. Derfor har Nasjonalt profesjonsråd for psykologi (NPP) rettet en henvendelse til Kunnskapsdepartementet om etablering og finansiering av forskerlinjer ved de fire universitetene som har profesjonsstudium i psykologi: UiT, UiO, UiB og NTNU. Rektorene ved de fire universitetene støtter søknaden.

Hvert år tas det nasjonalt opp ca 300 studenter til profesjonsstudiet i psykologi, 45 av disse ved UiT. En forskerlinje vil kunne være tilbud for 5-10% av disse. Forskelinjen skal være et supplement til den ordinære PhD-utdanningen. Den er rettet mot de som tidlig i studietiden viser seg å ha ”en forsker i magen”. Ordningen vil bringe disputasalderen ned til under 30 år hos forskerlinjekandidater, mens landsgjennomsnittet nå er 35 år ved disputas i psykologi.

Det er en god investering i fremtiden å involvere studenter i forskning og å ta dem med som medforfattere i artikler der de har bidratt vesentlig med det intellektuelle innholdet. En forskerlinje vil åpne for at talentene kan planlegge doktorgrad og forskerkarriere tidlig i studieløpet, og vil føre studentene fram til førsteplassen på forfatterlisten. Talentene og ideene finnes. Forskerlinjer gir gode vekstforhold.

 

Har du viljestyrke?

illustrasjonsfoto muffins og barnehender

Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Av Pål Johan Karlsen, forsker ved Institutt for psykologi

Viljestyrke. Hva i all verden er det for noe? Har vi nok av det, og hvordan skaffer vi oss mer?

Tenk deg et liv der Facebook og internett aldri forstyrret deg i arbeidet. Et liv der mobiltelefonen fikk ligge i fred i festlige lag. Sparekontoen bugner, pensjonsfondet er sikret, hjemme er det rent og nyoppusset. Et liv der du aldri drakk mer enn du hadde godt av. Røyksuget ville vært til å utstå, sjokoladen ville fått ligge i fred og vi ville aldri sagt noe slemt til noen vi er glade i.

Viljestyrke er evnen til å prioritere langsiktige mål og planer over kortsiktige fristelser, evnen til ikke å falle av i første og beste sving. Her snakker vi om selvkontroll, disiplin og mental utholdenhet. Slikt forutsetter et mylder av små og store ferdigheter – som evnen til å planlegge, prioritere, blokkere impulser, stå imot distraksjoner og til å holde oppmerksomheten oppe. Om vi kan, lar vi gjerne være.

På slutten av 1960-tallet utførte den amerikanske psykologen Walter Mischel en klassisk studie av barns evne til selvkontroll – det såkalte skumputeeksperimentet. Over 600 barn i alderen fire til seks år fikk valget mellom én skumpute (eller en annen populær søtsak) nå, eller to stykker om et kvarter. De fleste hadde mest lyst på dobbel dose og ønsket å vente. Om de mot formodning ikke greide å holde seg, skulle de ringe i en bjelle. Da ville en voksen komme og gi dem det ene godteriet med det samme.

Bare én av tre greide å vente tiden ut. Videoopptakene er slående. Småungene anstrengte seg så godt de kunne for å la godteriet ligge i fred på bordet. For ikke å gi etter for fristelsen dekket de for øynene eller snudde seg bort. Noen holdt godteriet prøvende mot munnen, luktet på det eller koste med det. Det var et fattig substitutt for inntak og ingen god strategi, viste det seg. Mange glemte bjella og slukte godteriet først som sist. En søt studie av hvor vanskelig det er å motstå fristelser og oppnå mer langsiktige mål.

Livsløp

Men studien stoppet ikke der. Mischel og medarbeidere sporer opp de samme forsøkspersonene med jevne mellomrom. De fleste har glemt hvordan de gjorde det på skumputetesten på 1960- tallet eller 1970-tallet, men forskerne har oversikten og følger med på hvordan livet deres utvikler seg videre. Den lille testen av evnen til selvregulering ser ut til å forutsi en hel del om livsløpet. De individuelle forskjellene er selvsagt store. Men de som hadde mest selvkontroll som fireåringer, gjør det vesentlig bedre på skolen som tenåringer. På grunnlag av skumputetesten kunne forskerne etter hvert spå hvem som kom til å fullføre studiene, få høyest inntekt, begynne med dop eller havne i fengsel.

På dette punktet kan det være fristende å konkludere med at viljestyrke er noe man tidlig fikk utdelt fra naturens side – eller noe man totalt mangler. Heldigvis ser svaret ut til å være mer sammensatt.

I ett av sine eksperimenter inviterte psykologen Roy Baumeister én og én deltaker inn i et rom duftende av nystekte småkaker. På bordet sto det et brett med godbiter fra ovnen og en skål med reddiker. Deltakeren fikk enten ta for seg av kakene eller av reddikene. Med kakene innen rekkevidde ble vedkommende satt til å løse en utfordrende tegneoppgave. Som i skumputetesten skjedde det tilsynelatende uten oppsikt av andre. Oppgaven var krevende, for man måtte unngå å løfte blyanten fra papiret. For øvrig var oppgaven uløselig, noe deltakerne ikke ble informert om på forhånd.

De som hadde spist reddiker, ga i gjennomsnitt opp etter åtte minutter. De som hadde spist kaker, holdt ut over dobbelt så lenge.

Fri for viljestyrke

Nå tenker du kanskje at kakespiserne rett og slett hadde mer energi. Men det var ikke denne typen energi som gjorde utslaget. En egen kontrollgruppe ble testet uten nærvær av duftende småkaker og uten noe å spise – og de holdt ut akkurat like lenge som kakespiserne.

Det var altså ikke matinntaket som gjorde forskjellen. Mange av reddikspiserne hadde rett og slett brukt opp viljestyrken sin på å motstå lysten på kaker. Andre studier finner akkurat samme tendens: Hvis man må anstrenge seg for å holde seg selv i sjakk, enten det er alene eller i sosiale situasjoner, tømmes gradvis viljestyrken. Vi er alle forsynt med en god del selvkontroll og kan holde tilbake impulser, men denne er langt fra utømmelig selv hos personer med vilje av jern.

Den amerikanske psykologen Martin Seligman fant nylig ut at selvkontroll og utholdenhet er viktigere enn intelligens for hvor godt man gjør det på skolen. Han målte viljestyrke på ulike måter – blant annet fikk elevene valget mellom å få et bestemt pengebeløp med det samme eller dobbelt sum om en uke. Tenåringer som var villige til å vente hadde mindre fravær og bedre karakterer.

Kan trenes

Kan selvkontrollen øves opp? Svaret ser ut til å være ja: Selv om viljestyrken langt fra er utømmelig, kan reservene bygges opp over tid. Her er fire tips til hvordan du kan bli bedre til å holde ut.

Vi kan lære en god del av ungene som besto skumputetesten. Gjem bort distraksjoner og fristelser. Skal du skrive ferdig en innleveringsoppgave, gjør det på en datamaskin uten Internettilgang. De som finner måter å styre oppmerksomheten sin bort fra mer kortsiktige impulser, takler utfordrende situasjoner bedre.

Lag «hvis, så»-regler å bruke i møte med fristelser: Hvis det er onsdag og klokka er 18, så skal jeg på trening; hvis klokka ikke er blitt 19, så pågår fortsatt treningsøkten. Hvis jeg ikke har noe hyggelig å si og ikke kan la være å åpne kjeften, så sier jeg noe forbløffende positivt. Du greier kanskje ikke følge slike regler hver gang, men de høyner terskelen for å falle for fristelser.

Del opp langsiktige mål i mer kortsiktige og lettere oppnåelige delmål med en klar tidsfrist. Faren for kroniske utsettelser er større om målet er vagt eller langt fram i tid. Hvis belønningen ikke er konkret nok, eller ikke følger raskt og forutsigbart, kommer utsettelsene.

Belønn deg selv hver gang du oppnår et delmål. Enkelte frister blir kanskje brutt, men du nærmer deg det store målet raskere enn du ellers ville ha gjort. Oppnår du et større mål du ikke trodde du hadde viljestyrke til, øker mestringstroen – noe som gjør det lettere å holde ut i krevende situasjoner i framtiden.

Kronikken er tidligere publisert i Ottar.

Vi må våge å tenke nytt innen depresjonsbehandling

Maja Wilhelmsen, allmennlege ved Kaigata legekontor og stipendiat ved Universitetet i Tromsø

Doctor Offering Counselling To Depressed WomanKanskje kan internettbasert kognitiv adferdsterapi (IKAT) med oppfølging bli en del av vår verktøykasse for å bedre behandlingen i primærhelsetjenesten – nå som køene vokser i spesialisthelsetjenesten.

Én av fem

Én av fem sliter med depresjon i løpet av livet – og er en av de største årsakene til sykefravær i Norge (Kringelen 01). Dette gir store lidelser for den enkelte og dens familier samt store kostnader for samfunnet.

E-helse på internett, eller som applikasjoner på smarttelefon, er veldig i vinden, og slike behandlingsmetoder har vist å være effektive mot psykiske lidelser. Det kan enten brukes som ren selvhjelp – eller kan følges opp av helsepersonell. Dessverre er det mange som ikke fullfører dataprogrammene ved slik E-helsebehandling og da blir resultatet av behandlingen dårligere.

Verktøy

I Dagens Medisin har det vært mye debatt rundt lange helsekøer og behovet for å finne strategier for å bedre behandlingstilbudet til pasienter med psykiske lidelser i Norge. Norske allmennleger angir at de mangler verktøy til å møte psykiske lidelser (Mykletun 2010).

Internettbasert kognitiv adferdsterapi (IKAT) er et lite ressurskrevende og effektivt behandlingstilbud til dem som sliter med depressive plager (Høifødt 2012). Børge, 33 år gammel, har forsøkt IKAT og vurderte å droppe ut flere ganger. Det var vanskelig å finne konsentrasjon og initiativ til å sette seg ned med selvhjelpsprogrammet. Ifølge Christensen (2009) sliter mange med depresjon og dropper ut av IKAT før fullført behandlingsopplegg.

Det er lite utforsket hva som motiverer til gjennomføring.

Alternativ?

Forskningsprosjektet «Internettbasert kognitiv terapi i behandling av depresjon i allmennpraksis» ved Universitetet i Tromsø, med Nils Kolstrup som prosjektleder, utforsker om hvorvidt IKAT, med korte støttende konsultasjoner, kan være et behandlingsalternativ. Behandlingen er lett tilgjengelig og lite kostbar. Den vil være i tråd med Samhandlingsreformen, som ønsker at pasienter skal få rask behandling der de bor og oppfordrer til egenomsorg.

Børge var en av pasientene som ble intervjuet etter dette prosjektet. Han fortalte at kjæresten hadde oppfordret ham til å gå på konsultasjonene. Han opplevde at det å møte en terapeut, var viktig for å sette ord på tankene, bli møtt med anerkjennelse, og dette hjalp ham å relatere innholdet i programmet til hans eget liv.

Motivasjon

Erfaringene til Børge og flere av pasientene viste at støttende elementer i relasjon, både ved å involvere kjære i behandlingsprosessen, men også i møtet med terapeut, var viktig. Tilhørighet og tilknytning til de støttende personene, og til innhold i programmet, var behov som særlig trådte frem og som de følte fremmet motivasjon.

«Ansikt til ansikt-oppfølgning» er for mange sentralt for motivasjon til å fullføre behandlingen. Færre dropper ut ved menneskelig oppfølgning ved IKAT (Richards 2012). Allmennleger eller en kommunepsykolog kan oppfordre til at disse pasientene snakker om behandlingen hjemme og oppfordres til å komme til oppfølgende samtaler om hvordan det går med internettprogrammet.

Tilknytning

Kanskje hadde ikke Børge fortsatt i behandlingen hvis ikke kjæresten og terapeuten var støttende? Ved å forsøke å tilfredsstille og tilrettelegge for å få dekket behovene for tilhørighet og tilknytning, vil motivasjonen styrkes og øke muligheten for at pasienten klarer å fullføre behandlingen.

Nettprogrammene, som for eksempel MoodGYM, ligger gratis og tilgjengelig på nett.

Jeg mener at vi må våge å tenke nytt i oppfølgingen av denne gruppen. Kanskje IKAT med oppfølging kan være en del av vår verktøykasse for å bedre behandlingen i primærhelsetjenesten nå som køene i spesialisthelsetjenesten vokser. Vår hjemmeside gir anvisninger og forslag til selvhjelpsbehandling og oppfølging.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 13/2013

Innsikt for bedre utsyn

IllustrasjonsfotoAv Ida Solhaug, Ph.d.-stipendiat, Institutt for psykologi
og Jonas Jakobsen, Ph.d.-stipendiat, Institutt for filosofi

Kritikere av selvutviklingskulturen mener at mindfulness bidrar til selvsentrerthet og forhindrer samfunnsengasjement. Men mindfulness-orientert psykologi har det motsatte potensialet.

Dualismen som selvutviklingskritikere oppstiller mellom selvundersøkelse, på den ene side, og sosialt engasjement, på den andre, er misvisende. I mindfulness-psykologien finner vi radikale korrektiver til kulturens selvsentrerte tendenser.

Mindfulness som motvekt mot egoisme

Mindfulness, både i sine buddhistiske røtter og i evidensbasert psykologi, bygger på den tese at våre identiteter og selvforståelser fyller så mye av vår bevissthet at de skygger for utsikten til andre perspektiver enn de selv-opptatte. Vi fanges i evaluering, sammenligning, konkurranse, overvåkning og begjær, og opplever angst, sinne, stress og nedstemthet hvis vår identitet oppleves som truet. Vi oppslukes av våre egne fortellinger om virkeligheten, våre dommer over oss selv og andre, og andres dommer over oss.

Mens strømninger i selvutviklingskulturen oppfordrer til at vi perfeksjonerer vårt private “selv”, trener man gjennom mindfulness på å ta et skritt tilbake og oppmerksomt observere våre selv-fortellinger, uten helt å la oss definere av dem. Snarere enn å forsøke å kontrollere, dømme eller analysere, fremmes en aksepterende holdning til det vi erfarer. Ved ikke å prøve å vinne krigen mellom ”gode” og dårlige” tanker og følelser, minskes tendensen til konstant selvrefleksjon og -overvåkning. “Selvutvikling” kan i denne tradisjon forstås som en bevegelse hvor vi først må se oss selv, og forstå vår uhensiktsmessige tilknytning til “meg” og “mitt”, for bedre å kunne se verden, andre mennesker, og alt det vi har til felles med dem. Vi ser innover for å bli bedre til å se utover.

Aksept som forutsetning for endring

Aksept i dette perspektiv er ikke passiv overgivelse, men redskapet som gjør det mulig å komme i kontakt med det som er, her og nå, uten vårt sedvanlige filter av motstand, unngåelse og ønsketenkning. Poenget er ikke å diskvalifisere vårt handlingsliv – hvor vi selvfølgelig skal analysere, evaluere og treffe valg – men å kvalifisere det. Ved verken å gjøre motstand mot ubehagelige følelser eller tilstrebe behagelige, som vi har for vane, og ved å ta tankestrømmens innhold litt mindre alvorlig, svekkes automatiske og stereotype reaksjonsmønstre. Dette øker vår evne til å treffe bevisste valg i tråd med våre verdier. Aksept forstås som romsligheten som gir grobunn for vekst og endring. Det vi ikke er oppmerksomme på, kan vi ikke endre.

Er det farlig?

En måte å se på om kritikken av mindfulness har substans, er å teste den empirisk. Er individer som praktiserer mindfulness, for eksempel, typisk mindre sosialt og politisk aktive, samfunnskritiske eller økologisk bevisste? Empiriske studier ser imidlertid ut til å peke i motsatt retning. Flere nyere undersøkelser, blant annet en tysk studie med over 4000 studenter, viser at personer som dyrker meditasjon og såkalte “new age”-praksiser, leser politiske aviser, følger med på nyhetene og diskuterer politikk i høyere grad enn resten av befolkningen, og deltar i politiske protest-aktiviteter og solidaritetskampanjer i betydelig høyere grad. I mindfulness-forskningen viser studier positiv sammenheng mellom mindfulness og økologisk livsstil, kommunikative ferdigheter, empati og forbedrede sosiale relasjoner. En pilotstudie rapporterte at arbeidstakere etter mindfulness-kurs var mer oppmerksomme på arbeidsrelaterte kilder til stress og mer kritiske til sitt arbeidsmiljø.

Ulike midler – samme mål

Med populariseringen av mindfulness følger naturligvis misforståelser, fordreininger og trivialiseringer, både blant utøvere og kritikere. Målet med mindfulness er verken pause fra virkeligheten, passiv selvtilfredshet eller ”feel-goodism”. Mindfulness-perspektivet fokuserer ikke systematisk på de samfunnsmessige forutsetninger for gode menneskeliv, men det har en medansvarlig “sosialitet” som mål. Mindfulness-psykologien antar med andre ord et annet perspektiv på den samme oppgave som kulturkritikerne fremhever: å løsne selv-sentrerthetens grep om oss.

Kronikken har tidligere vært publisert i Morgenbladet