Norsk-russisk samarbeid trosser kulden

Skrevet av Anje Christina Höper, prosjektleder for Arbeidshelse i Nord og forsker ved Institutt for samfunnsmedisin

Hvordan kan man beholde helsa når man jobber utendørs i storm, snø eller minusgrader nord for polarsirkelen?

Det forsøker forsknings- og utdanningssatsinga Arbeidshelse i Nord å finne ut av, på oppdrag fra Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN.

Russiske og norske deltakere i nettverket «Occupational Hygiene in the North» på nettverkets møte i Tromsø våren 2018. Foto: Marianne Lund

Norsk-russisk nettverk i yrkeshygiene

Nylig kunne Arbeidshelse i Nord og yrkeshygienikerne ved Arbeids- og Miljømedisinsk Avdeling, UNN, ønske kolleger fra North West Public Health Research Centre (NWPHRC) i St Petersburg velkomne til Tromsø. Møtet var det andre møtet i nettverket «Occupational Hygiene in The North», finansiert av Det norske Universitetssenteret i St Petersburg (DNUSP). Arbeidshelse i Nord har et spesielt fokus på forhold i nord, og samarbeid med andre land i Nordområdene er derfor naturlig.

Felles interesser

Hva er arbeidshelse og yrkeshygiene?

Arbeidshelse er et tverrfaglig felt som befatter seg med alle aspekter av sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Det overordnede målet er å forhindre arbeidsrelatert sykdom.

Yrkeshygiene (occupational hygiene) er en av aspektene som fokuserer på evaluering, kontroll og forebygging av potensielt skadelige eksponeringer/faktorer på arbeidsplassen.

Kulde har forskjellige effekter på arbeidslivet. Det mest opplagte er at arbeidstakerne må passe på å kle seg riktig. Andre utfordringer kan være at etablerte normer for eksponeringer på arbeidsplassen forandrer seg avhengig av klimaforhold, eller at varmende klær er vanskelig å kombinere med personlig verneutstyr.

Personlig verneutstyr skal være «siste utvei» på arbeidsplassen, siden det primært skal innføres andre tiltak som kan beskytte mot skadelige påvirkninger på arbeidsplassen.

Allikevel er bruken av personlig verneutstyr utbredt, og de mest kjente er hørselvern, hjelm, vernebriller og åndedrettsvern. Produktene er godt testet, men dette i et laboratorium med standard temperatur og luftfuktighet. Derfor kan vi ikke vite sikkert om utstyret har like god beskyttelse under andre vilkår, f.eks. i kaldt klima eller i kombinasjon med andre verneutstyr og klær.

Deltakere av oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Foto: DNUSP

Head first

Arbeidshelse i Nord organiserte i april 2017 en workshop om forskjellige utfordringer med verneutstyr, finansiert av Helse Nords inkubatorstøtte. Workshopen var kalt «Head first», og temaene var blant annet problemer med bruk av verneutstyr i kaldt klima – dugging av vernebriller og åndedrettsvern, samt dårligere beskyttelse ved kombinasjon av verneutstyr med varmende plagg. Problemene er felles for sirkumpolare land, og erfaringsutveksling og samarbeid kan bidra til ny kunnskap og legge grunnlag for praktiske løsninger.

Workshopen samlet mange relevante grupper som er berørt av denne problematikken: Arbeidstakere fra blant annet bygg- og petroleumsindustrien, bedriftshelsetjenester, leverandører og produsenter av verneutstyr, Arbeidstilsynet, samt forskere fra både Finland og Norge.

Ideer og tanker fra workshopen ble samlet og tatt opp på oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Sammen med partnere fra Finnish Institute of Occupational health og kollegene fra NWPHRC i St Petersburg ble arbeidet med en søknad til et større nordisk-russisk prosjekt om verneutstyr startet. Søknaden ble sendt til EU programmet Kolarctic høsten 2017, men dessverre ikke innvilget.

Gjennom yrkeshygiene-nettverket har vi utvidet samarbeidet vårt til å inkludere HMS faggruppen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

Hvorfor samarbeid med Russland?

Ellen Jensen, Yrkeshygieniker og Førsteamanuensis II, presenterer sin forskergruppe fra NTNU på møtet i Tromsø. Foto: Eva Kramvik

Både UiT og UNN har lange tradisjoner innen samarbeid med Nordvest-Russland, og relasjonen har skiftet fra «bistandssamarbeid» til forskningsbasert samarbeid.

Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN har hatt felles prosjekter om arbeidshelse med Nordvest-Russland siden tidlig på 2000-tallet, og hovedfokus har vært på arbeid i gruver. Samarbeidet inkluderer prosjekter som har ført til en doktorgrad om gruvearbeidernes helse i Murmansk-regionene (Skandfer, M: A study of occupational health among mine workers in Murmansk Oblast, Russia, 2014) og det nordisk-russiske prosjektet «MineHealth». Sistnevnte var finansiert av EU programmet Kolarctic.

Grenseoverskridende forskning og utdanning omstendighetene til tross?

DNUSP som har bevilget støtte til nettverket, vil dessverre stenge dørene ved slutten av året.

Yrkeshygieniker Ann-Helen Olsen forteller om online-kurs til videreutdanning innen yrkeshygiene. Foto: Eva Kramvik

Det generelle politiske samarbeidsklimaet mellom Russland og Norge er kanskje ikke på det beste, men vi håper at dette ikke setter en stopper for vårt praktiske og vitenskapelige samarbeid. For oss er det viktig å kunne opprettholde og videreføre den gode kontakten og det givende samarbeidet vi har hatt over mange år.

I praksis vil samarbeidet tilpasses omstendighetene. Felles forskningsprosjekter som forutsetter transport av utstyr og utveksling av forskningsdata over grensene vil kanskje måtte rykke litt i bakgrunnen. Desto bedre er det at nettverket også har startet utdanningssamarbeid innenfor yrkeshygiene, som nok vil bli det prioriterte samarbeidsområde i en periode. Samarbeid om utdanning vil uansett være hovedfokus på vårt neste planlagte møte i St. Petersburg i oktober.

Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Et samlet fagmiljø for internklinikker

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra  annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

 

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

Skrevet av førsteamanuensis Elin Damsgård ved
Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte  i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser
Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!

Forskningspermisjon Down Under

Av professor Siv Kvernmo, Institutt for klinisk medisin, UiT og Melbourne University, og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT og Australian Catholic University

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender en hilsen til forskerkollegaer i Norge.

Hva er vitsen med å dra til andre siden av jorda på forskningspermisjon? Og hva driver dere forskere med egentlig når dere er på forskningspermisjon? Disse spørsmålene fikk vi mange ganger mens vi forberedte oss til den store Australiareisen. Tre måneder etter at vi forlot Tromsø og Helsefak har vi lyst til å formidle noen av våre opplevelser.

Hvorfor Australia?

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender hilsen til forskerkollegaer i Norge. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Vi er venner fra medisinstudiet i Tromsø. Den ene med hjerte og forebygging og den andre med barn/unge og urfolk som arbeidsområder. I flere år hadde vi planlagt å reise sammen til Melbourne og dele en leilighet nær stranda. En av oss har familie her, den andre har venner. Og det er klart at en vinter uten glarholka og snøfokk var fristende, selv om tanken på solvarm jul uten snø og skigåing stakk litt. Vi hadde hørt om spennende fagmiljøer, og brukte et par år på å knytte faglige kontakter ved ulike universiteter innenfor våre respektive forskningsområder. For å finne det rette universitetet og samarbeidspartnere hadde vi googlet, lett i PubMed, sjekket referanselistene i artikler og kontaktet foredragsholdere vi hadde støtt på ved ulike anledninger. Vi var heldige, fikk napp ved første henvendelse, invitasjoner ble ordnet og planen for forskningspermisjon ble godkjent av fakultetet. Etter halvannet år med etablering av formaliteter i Australia, søknad om forskningspermisjon og visum, utleie og rydding av husene, ordning med forsikringer og NAV, innkjøp av gaver til samarbeidspartnere i Australia og bestilling av flybilletter kunne vi endelig sette oss på flyet og reise i ett døgn.

På jobb Down Under

Spenningen var stor første dagen. Hvordan ville det være? Var vi ventet, ønsket, hadde de tid til oss, så de på oss som en ressurs eller en belastning? Vi ble tatt godt imot. Nytt dørskilt med navn og tittel som Visiting Academic, kontor med PC og egen epostkonto. Våre verter og kollegaer kom og hilste på og var interessert i hvorfor vi hadde valgt deres universitet. Seminar ble holdt der vi fikk presentert vår egen forskning. Vi ble invitert med på middager og arbeidsseminar med jobben, uten å betale et øre. Snart var vi begge introdusert for aktuelle samarbeidspartnere, og felles forskningsideer og prosjekter har gradvis utviklet seg. Et rikt fagmiljø gjør det mulig å ”shoppe” på øverste hylle i gode foredrag, kurs og vitenskapelige møter. Vi føler oss inkludert og velkommen på alle måter. Begge har vi etablert samarbeid som vil kunne vare, og forhåpentligvis resultere i felles vitenskapelige artikler og prosjekter. Australske kolleger ønsker å komme til Helsefak på gjenvisitt, og gjerne om vinteren for å få med seg nordlys, snø og kanskje en filmfestival, men gjerne midnattssol også. De er svært interessert i våre befolkningsstudier, nemlig ungdomsundersøkelsen blant samisk og norsk ungdom og Tromsøundersøkelsen. De ønsker samarbeid og er imponert over helsevesenet i Norge og Skandinavia, levekår og spesielt at universitetene i Melbourne og Tromsø begge tilhører ytterkantene globalt sett. Og ikke minst- vi får mange ideer om hvordan vi kan gjøre ting annerledes hjemme.

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia's National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: private

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia’s National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: privat

Bare forskningsfri, eller?

Mye av tiden vår handler om nye jobbopplevelser og erfaringer, men det er ikke til å stikke under en stol at en vesentlig del av forskningspermisjonen brukes på stipendiater, studenter og samarbeidende kolleger i Tromsø. Skype og epost letter heldigvis arbeidet. På grunn av tidsforskjellen som er 10 timer nå, foregår kontakten oftest på kveldstid her når folk er på jobb hjemme. En kveldsprat med kolleger om et manus på Skype kan rett og slett gi et lite sug av hjemlengsel, og bra er jo det. Og så er det veldig hyggelig å våkne opp nesten hver morgen til eposter med ulike henvendelser og manuskripter. Nye erfaringer gir også mer energi og lyst til å komme hjem igjen til Helsefak og gjøre noe nytt både når det gjelder undervisning og forskning.

Hva er det med Melbourne?

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning.

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning. Foto: privat

Foto: privat

Mange av kollegene våre har vært i Australia på permisjon. De har fortalt levende historier om oppholdet, og alle har anbefalt Australia. Klimaet, folket, naturen, kenguruer, wombater, possumer, maten, mentaliteten, gjestfriheten, bare godord har vi hørt. Vi prøver å gjøre Melbourne til vår by. Her bor det omtrent like mange innbyggere som i Norge, og byen vokser stadig. Det er lett å forflytte seg rundt med trikk, metro og buss. Byen er planlagt i et regelmessig rutenett slik at det er enkelt å orientere seg. I City er offentlig transport gratis, slik vanlig er i mange australske byer. Mange sykler, det finnes en del sykkelfelt, men veldig sikkert er det ikke. Været er et kapittel for seg. Fire årstider på en dag, sies det. Temperaturendringer på 15 grader i løpet av noen minutter forekommer regelmessig. Vinden kan være veldig kraftig opp mot storm, men mange dager er varme med klar himmel. Sommeren nærmer seg, og da kan det bli opp mot 40 grader, men oftest ikke så lenge ad gangen. Deilig er det nå å kunne rusle rundt med sandaler mesteparten av året.

Australia er et konglomerat av ulike etniske grupper. Urfolk har vært på dette kontinentet i ca. 50 000 år, mens den eldste innvandrergruppen kom fra Storbritannia og besto av eventyrere og bortviste småkriminelle. Innvandrerbefolkningen i Melbourne for øvrig består i stor grad av asiater, grekere og italienere som har kommet hit etter krigen. I motsetning til i Norge har urfolk en fremtredende plass i media, kunst og politikk. Gapet mellom urfolk (Aboriginere og Torres Strait Islandere) og resten av befolkningen er stor hva gjelder levekår, dødelighet og sykelighet, spesielt i de spredt bebygde områdene, men også i en by som Melbourne. Man jobber aktivt med ”closing the gap” og man kan bli slått av hvor mange institusjoner og enheter som finnes som har et spesifikt urfolksformål. Det finnes en rekke nasjonale forskningsenheter for urfolkshelse i tillegg til enhetene ved universitetene. På dette feltet ligger Australia langt foran Norge. Og ikke bare det- Melbourne har flere gallerier og museer der aboriginsk kunst og kultur på sitt beste er lett tilgjengelig og virkelig verdt å besøke.

Melbourne er ypperlig for fysisk aktivitet med gode treningsforhold og mange tilbud. Vi hadde som et hovedmål å øke vår fysiske aktivitet både når det gjelder intensitet, hyppighet og type. Så nå går det i heftig styrketrening med personlig trener, jogging på stranda og tredemølle og yin yoga med autogen trening, stearinlys og rolig mediterende bakgrunnsmusikk de fleste dagene i uka. Ikke helt sikkert vi kommer hjem som senete, muskuløse og superslanke damer, men vi gjør vårt beste for å forebygge helseproblemer knyttet til inaktivitet. Utfordringen blir å fortsette den spreke livsstilen hjemme og greie å prioritere fysisk helse i en travel hverdag.

Resept for dere som har forskningspermisjon i sikte

Forskningspermisjon er et utrolig gode. Det er noe å se frem til når hverdagen er hektisk og man aldri får skrevet de artiklene man hadde planlagt eller fordypet seg i et viktig tema fordi både møter, planlegging, undervisning, søknader og veiledning spiser opp tiden. Å reise bort er å hente inspirasjon og ny kunnskap, etablere vennskap, få gode kollegaer og bidra til utveksling og faglig samarbeid mellom UiT og utenlandske universitet til glede for flere enn bare oss. Alle anbefales å benytte seg av muligheten. Vi skulle bare gjort dette for lenge siden.

God jul fra Melbourne!

Siv Kvernmo og Maja-Lisa Løchen