Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte  i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av Elin Damsgård, Førsteamanuensis Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser:

Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

 

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!

Forskningspermisjon Down Under

Av professor Siv Kvernmo, Institutt for klinisk medisin, UiT og Melbourne University, og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT og Australian Catholic University

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender en hilsen til forskerkollegaer i Norge.

Hva er vitsen med å dra til andre siden av jorda på forskningspermisjon? Og hva driver dere forskere med egentlig når dere er på forskningspermisjon? Disse spørsmålene fikk vi mange ganger mens vi forberedte oss til den store Australiareisen. Tre måneder etter at vi forlot Tromsø og Helsefak har vi lyst til å formidle noen av våre opplevelser.

Hvorfor Australia?

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender hilsen til forskerkollegaer i Norge. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Vi er venner fra medisinstudiet i Tromsø. Den ene med hjerte og forebygging og den andre med barn/unge og urfolk som arbeidsområder. I flere år hadde vi planlagt å reise sammen til Melbourne og dele en leilighet nær stranda. En av oss har familie her, den andre har venner. Og det er klart at en vinter uten glarholka og snøfokk var fristende, selv om tanken på solvarm jul uten snø og skigåing stakk litt. Vi hadde hørt om spennende fagmiljøer, og brukte et par år på å knytte faglige kontakter ved ulike universiteter innenfor våre respektive forskningsområder. For å finne det rette universitetet og samarbeidspartnere hadde vi googlet, lett i PubMed, sjekket referanselistene i artikler og kontaktet foredragsholdere vi hadde støtt på ved ulike anledninger. Vi var heldige, fikk napp ved første henvendelse, invitasjoner ble ordnet og planen for forskningspermisjon ble godkjent av fakultetet. Etter halvannet år med etablering av formaliteter i Australia, søknad om forskningspermisjon og visum, utleie og rydding av husene, ordning med forsikringer og NAV, innkjøp av gaver til samarbeidspartnere i Australia og bestilling av flybilletter kunne vi endelig sette oss på flyet og reise i ett døgn.

På jobb Down Under

Spenningen var stor første dagen. Hvordan ville det være? Var vi ventet, ønsket, hadde de tid til oss, så de på oss som en ressurs eller en belastning? Vi ble tatt godt imot. Nytt dørskilt med navn og tittel som Visiting Academic, kontor med PC og egen epostkonto. Våre verter og kollegaer kom og hilste på og var interessert i hvorfor vi hadde valgt deres universitet. Seminar ble holdt der vi fikk presentert vår egen forskning. Vi ble invitert med på middager og arbeidsseminar med jobben, uten å betale et øre. Snart var vi begge introdusert for aktuelle samarbeidspartnere, og felles forskningsideer og prosjekter har gradvis utviklet seg. Et rikt fagmiljø gjør det mulig å ”shoppe” på øverste hylle i gode foredrag, kurs og vitenskapelige møter. Vi føler oss inkludert og velkommen på alle måter. Begge har vi etablert samarbeid som vil kunne vare, og forhåpentligvis resultere i felles vitenskapelige artikler og prosjekter. Australske kolleger ønsker å komme til Helsefak på gjenvisitt, og gjerne om vinteren for å få med seg nordlys, snø og kanskje en filmfestival, men gjerne midnattssol også. De er svært interessert i våre befolkningsstudier, nemlig ungdomsundersøkelsen blant samisk og norsk ungdom og Tromsøundersøkelsen. De ønsker samarbeid og er imponert over helsevesenet i Norge og Skandinavia, levekår og spesielt at universitetene i Melbourne og Tromsø begge tilhører ytterkantene globalt sett. Og ikke minst- vi får mange ideer om hvordan vi kan gjøre ting annerledes hjemme.

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia's National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: private

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia’s National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: privat

Bare forskningsfri, eller?

Mye av tiden vår handler om nye jobbopplevelser og erfaringer, men det er ikke til å stikke under en stol at en vesentlig del av forskningspermisjonen brukes på stipendiater, studenter og samarbeidende kolleger i Tromsø. Skype og epost letter heldigvis arbeidet. På grunn av tidsforskjellen som er 10 timer nå, foregår kontakten oftest på kveldstid her når folk er på jobb hjemme. En kveldsprat med kolleger om et manus på Skype kan rett og slett gi et lite sug av hjemlengsel, og bra er jo det. Og så er det veldig hyggelig å våkne opp nesten hver morgen til eposter med ulike henvendelser og manuskripter. Nye erfaringer gir også mer energi og lyst til å komme hjem igjen til Helsefak og gjøre noe nytt både når det gjelder undervisning og forskning.

Hva er det med Melbourne?

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning.

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning. Foto: privat

Foto: privat

Mange av kollegene våre har vært i Australia på permisjon. De har fortalt levende historier om oppholdet, og alle har anbefalt Australia. Klimaet, folket, naturen, kenguruer, wombater, possumer, maten, mentaliteten, gjestfriheten, bare godord har vi hørt. Vi prøver å gjøre Melbourne til vår by. Her bor det omtrent like mange innbyggere som i Norge, og byen vokser stadig. Det er lett å forflytte seg rundt med trikk, metro og buss. Byen er planlagt i et regelmessig rutenett slik at det er enkelt å orientere seg. I City er offentlig transport gratis, slik vanlig er i mange australske byer. Mange sykler, det finnes en del sykkelfelt, men veldig sikkert er det ikke. Været er et kapittel for seg. Fire årstider på en dag, sies det. Temperaturendringer på 15 grader i løpet av noen minutter forekommer regelmessig. Vinden kan være veldig kraftig opp mot storm, men mange dager er varme med klar himmel. Sommeren nærmer seg, og da kan det bli opp mot 40 grader, men oftest ikke så lenge ad gangen. Deilig er det nå å kunne rusle rundt med sandaler mesteparten av året.

Australia er et konglomerat av ulike etniske grupper. Urfolk har vært på dette kontinentet i ca. 50 000 år, mens den eldste innvandrergruppen kom fra Storbritannia og besto av eventyrere og bortviste småkriminelle. Innvandrerbefolkningen i Melbourne for øvrig består i stor grad av asiater, grekere og italienere som har kommet hit etter krigen. I motsetning til i Norge har urfolk en fremtredende plass i media, kunst og politikk. Gapet mellom urfolk (Aboriginere og Torres Strait Islandere) og resten av befolkningen er stor hva gjelder levekår, dødelighet og sykelighet, spesielt i de spredt bebygde områdene, men også i en by som Melbourne. Man jobber aktivt med ”closing the gap” og man kan bli slått av hvor mange institusjoner og enheter som finnes som har et spesifikt urfolksformål. Det finnes en rekke nasjonale forskningsenheter for urfolkshelse i tillegg til enhetene ved universitetene. På dette feltet ligger Australia langt foran Norge. Og ikke bare det- Melbourne har flere gallerier og museer der aboriginsk kunst og kultur på sitt beste er lett tilgjengelig og virkelig verdt å besøke.

Melbourne er ypperlig for fysisk aktivitet med gode treningsforhold og mange tilbud. Vi hadde som et hovedmål å øke vår fysiske aktivitet både når det gjelder intensitet, hyppighet og type. Så nå går det i heftig styrketrening med personlig trener, jogging på stranda og tredemølle og yin yoga med autogen trening, stearinlys og rolig mediterende bakgrunnsmusikk de fleste dagene i uka. Ikke helt sikkert vi kommer hjem som senete, muskuløse og superslanke damer, men vi gjør vårt beste for å forebygge helseproblemer knyttet til inaktivitet. Utfordringen blir å fortsette den spreke livsstilen hjemme og greie å prioritere fysisk helse i en travel hverdag.

Resept for dere som har forskningspermisjon i sikte

Forskningspermisjon er et utrolig gode. Det er noe å se frem til når hverdagen er hektisk og man aldri får skrevet de artiklene man hadde planlagt eller fordypet seg i et viktig tema fordi både møter, planlegging, undervisning, søknader og veiledning spiser opp tiden. Å reise bort er å hente inspirasjon og ny kunnskap, etablere vennskap, få gode kollegaer og bidra til utveksling og faglig samarbeid mellom UiT og utenlandske universitet til glede for flere enn bare oss. Alle anbefales å benytte seg av muligheten. Vi skulle bare gjort dette for lenge siden.

God jul fra Melbourne!

Siv Kvernmo og Maja-Lisa Løchen