Høy smertetoleranse kan maskere symptomer på hjerteinfarkt

Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling.

Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av: Andrea Milde Øhrn. Lege og PhD-student ved UiT

Høy smerte- toleranse kan nemlig forklare fravær av symptomer ved stumme hjerteinfarkt. Stumme hjerteinfarkt er et skjult folkehelse- problem som utgjør en større del av kvinners hjertesykdom sammenlignet med menn.

De fleste forbinder hjerteinfarkt med sterke brystsmerter og akutt medisinsk behandling. Det de færreste vet, er at mange har gjennomgått et hjerteinfarkt uten å vite det. Det er ikke kjent hvorfor noen opplever hjerteinfarkt med lite eller ingen symptomer, såkalte stumme infarkt.

Smertetestet mange tusen personer

Selv tilhører jeg en forskningsgruppe som jobber med å forstå stumme infarkt bedre. Vi er tilknyttet Universitetet i Tromsø, Universitetssykehuset Nord-Norge, Folkehelseinstituttet og Oslo universitetssykehus, og nylig publiserte vi en studie der vi sammenlignet smertetoleranse hos personer som har hatt klassiske og stumme hjerteinfarkt.

Vi har brukt data fra Tromsøundersøkelsen for å undersøke dette.
4,849 personer ble undersøkt med både elektrokardiografi (EKG) og en smertetest som undersøker smerte ved å putte en hånd ned i et kaldtvannsbad. Et gjennomgått infarkt kan i ettertid påvises på EKG, og de som hadde tegn til tidligere infarkt på EKG, men ingen registrert diagnose i sykehusjournaler, ble definert som stumme infarkter. Jo lengre deltakerne holdt ut smertene ved kaldtvannsbadet, jo høyere toleranse for smerte hadde de. Så undersøkte vi hvor lenge de med stumme infarkt holdt ut smertetesten sammenlignet med de med klassiske infarkt.

Høyere smertoleranse

Vi fant at personer med stumme infarkt har en signifikant høyere toleranse for smerte enn personer som har gjennomgått et klassisk infarkt. Ingen har tidligere undersøkt dette, og våre funn kan delvis forklare hvorfor noen opplever stumme infarkter.
Mange har en oppfatning av egen toleranse for smerte, men siden dette er vanskelig å måle objektivt, er dette ofte noe leger ikke legger vekt på i vurderingen av pasienter. Vår studie viser at dette er en faktor man ikke må overse. Dersom man har høy smertetoleranse kan faktisk symptomer på hjerteinfarkt maskeres slik at man ikke får rett diagnose og behandling!

Går glipp av behandling

Hvert år opplever cirka 15,000 mennesker i Norge et akutt, klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter. Sannsynligvis rammes en nesten like stor gruppe av stumme hjerteinfarkt i tillegg. Et stumt hjerteinfarkt gir like stor risiko for framtidig hjertesykdom og død som et klassisk hjerteinfarkt med brystsmerter, men denne pasientgruppen tar enten ikke kontakt med lege, eller de får ikke riktig diagnose, og de går dermed glipp av mulig livreddende behandling.
Per i dag har vi ikke nok kunnskap om stumme hjerteinfarkt til å lage retningslinjer for screening eller behandling. Det er enda uklart om stumme infarkt har en noe ulik sykdomsmekanisme sammenlignet med klassiske infarkt, og det er ikke gjort studier for å se på effekt av behandling. Enda er det mye som må gjøres!

Dersom det derimot blir oppdaget et stumt infarkt på EKG ved undersøkelse hos fastlege, eller på sykehus anbefales en nøye gjennomgang av personens risikofaktorer, slik som kolesterol, blodsukker, blodtrykk, og behandling av disse etter gjeldende retningslinjer.

Det er også viktig å tenke på stumt hjerteinfarkt dersom en pasient søker lege på grunn av for eksempel tung pust og hovne ben. Dette kan være symptomer på hjertesvikt etter et infarkt, selv om pasienten ikke tidligere har fått hjerteinfarktdiagnosen.

Kvinner rammes i større grad

Mesteparten av det vi vet om forebygging og behandling av hjerteinfarkt er i stor grad basert på studier av menn med klassiske hjerteinfarkt. Både kvinner og menn rammes av stumme infarkt, men stumme infarkt utgjør en større del av kvinners hjertesykdom. Den manglende kunnskapen om stumme hjerteinfarkt er derfor problematisk i et kjønnsperspektiv. Det er en økende interesse for hvordan kjønnsforskjeller medfører ulikhet i helse, og kunnskap om stumme infarkt er viktig for å få fram det fulle bildet av hjertesykdom.

Stumme hjerteinfarkt er et skjult folkehelseproblem som utgjør en større del av kvinners hjertesykdom. Det er bruk for mer forskning på dette feltet, og vår studie er et eksempel på at man kanskje må studere andre karakteristika enn de velkjente risikofaktorene for hjerte-og karsykdom for å beskrive denne gruppen.

 

 

Studien er finansiert av Nasjonal kompetansetjeneste for kvinnehelse.

Hjerte- og karsykdom: Viten og uviten om årsaker og forebygging

“Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet.” Foto: www.colourbox.com

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Skrevet av:
Sidsel Graff-Iversen, seniorforsker Folkehelseinstituttet
Grethe Seppola Tell, professor, UiB
Maja-Lisa Løchen, professor, UiT  Norges arktiske universitet

 

Et inntrykk man kan få ved å lese dagspressen, er at livsstilsykdommene herjer i Norge. Stadig flere har kroppsvekt på fedme-nivå, og vi hører om problemene det fører med seg – med hjerte- og karsykdom som det mest alvorlige. Fagfolk og andre som stiller seg kritiske til dagens statlige kostråd får mye oppmerksomhet; det samme får hypoteser om nye årsaker til kroniske sykdommer. Det man kan sitte igjen med fra media, er et bilde av faglig uenighet og kunnskapsmangel.

Hvordan ligger vi egentlig an?

Hjerte- og karsykdom er dødsårsak nummer én i Norge og i verden for øvrig. I Norge har det vært slik de siste 60-70-årene. Mange er kjent med at forekomsten steg kraftig i Norge etter 2. verdenskrig. Men er det like kjent hvor mye den har sunket de siste 40 årene? Figur 1 viser at nedgangen startet på 1970-tallet, før vi fikk effektive behandlingsmetoder, slik som utblokking av blodårer, oppløsning av blodpropper med medikamenter, bedre behandling av høyt blodtrykk og kolesterolsenkende medisiner. Nedgangen gjelder dødeligheten av begge de største hjerte- og karsykdommene, hjerteinfarkt og hjerneslag.

 

hjerteinfarkt

Figur 1. Døde av hjerte- og karsykdom i Norge 1951-2010, per 100.000 personer, alle aldre. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: Norgeshelsa).

 

Innen gruppen «hjerte- og karsykdom» er det tilstander som skyldes innsnevringer av blodårene (hjerteinfarkt og angina, kalt iskemisk hjertesykdom), som rammer flest og har vist de største endringene i tiden fra 1950-årene og fremover. Alle de nordiske landene lå høyt på den internasjonale hjerte-statistikken i 1960- og 1970-årene, med Finland på verdenstoppen. Senere har det vært nedgang i dødeligheten i vest-europeiske land, USA, Canada, Australia og New Zealand. Nedgangen i de nordiske landene har vært særlig stor. Nå ligger Norge på nivå med middelhavslandene (figur 2).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

Figur 2. Døde av hjerteinfarkt før 65 års alder 100.000 personer. Aldersstandardisert etter Norges befolkning pr 1.1.1981 (Kilde: FHI, Folkehelserapporten).

 

Skyldes nedgangen bedre behandling av dem som rammes? Eller forebygging?

I 1980- og 1990-årene viste et prosjekt i regi av Verdens helseorganisasjon (WHO) at nedgangen i hovedsak skyldtes forebygging, det vil si at færre ble rammet av førstegangs hjerteinfarkt, og bare i liten grad at behandlingen stadig ble bedre. Men de siste årene har langt mer effektive behandlingsmetoder tatt over, og beregning fra en rekke land har vist at behandling forklarer langt mer enn før – rundt 40 prosent av nedgangen siden 1980-årene. Men forebygging er fortsatt viktigst, ifølge de samme beregningene: mindre røyking, samt lavere nivåer av blodkolesterol og blodtrykk, har fortsatt det meste av æren for at dødeligheten har gått ned.

For norske forhold: hvilken faktor har vært viktigst for nedgangen?

Her vil vi nevne en ganske fersk publikasjon fra Tromsøundersøkelsen, en stor befolkningsundersøkelse som har pågått siden 1974 i regi av UiT Norges arktiske universitet. Studiens formål var å beregne bidraget fra risikofaktorene kolesterol, blodtrykk, røyking og fysisk inaktivitet, både samlet og fra hver enkelt faktor. Det nye ved denne publikasjonen er at den analyserte data fra enkeltpersoner fremfor kun å bruke data på gruppenivå, slik tidligere studier gjorde. Blant Tromsøværinger som deltok i helseundersøkelser i tiden fra 1994 til 2008 var det jevn nedgang i nye førstegangs tilfeller av hjerteinfarkt, og dette gjaldt både sykehusinnlagte pasienter og plutselige dødsfall av hjerteinfarkt utenfor sykehus. Hele 66 prosent av nedgangen i hjerteinfarkter kunne forklares av de fire risikofaktorene samlet: lavere blodkolesterol, lavere blodtrykk, mindre røyking og mer mosjon. Lavere blodkolesterol forklarte mest, med «æren» for 32 prosent av nedgangen. Nedgangen i blodkolesterol, blodtrykk og røyking ikke er særegne for Norge, men har funnet sted i en rekke land, spesielt land i vest Europa, i USA og Australia.

Medisiner eller kost?

Er det først og fremst medisiner som har senket kolesterol og blodtrykk, eller lever vi sunnere? I et globalt perspektiv blir det argumentert for at endringer i kosten er viktigst: Bruken av blodtrykks- og kolesterolsenkende medisiner er for lav til å kunne gi noe vesentlig bidrag til nedgangen. I Norge er nok både levevaner og medisiner viktig. Reseptregisteret viser at bruken av disse medisinene øker fra 8 prosent i alder 40-44 år til å omfatte godt over halve befolkningen ved 75 års alder. Ny forskning fra Tromsøundersøkelsen gir imidlertid gode holdepunkter for at blodtrykksnivået er redusert i alle aldersgrupper, også under 45 år. Nedgangen i blodkolesterol i Norge startet mange år før effektive medisiner kom i bruk. Til tross for økende kroppsvekt, tyder utviklingen på at vi har et kosthold som er bedre for blodomløpet enn det vi hadde i 1970, 80- og 1990-årene.

Er hjerteinfarkt i ferd med å bli en mindre farlig sykdom enn før?

Det eneste som kanskje forstyrrer solskinnshistorien om forebygging, er at nedgangen i nye infarkter hos norske kvinner og menn i alder under 65 år var minimal gjennom det første ti-året etter 2000, til forskjell fra en klar nedgang hos de eldre i samme tidsrom. Slik konkluderer en studie ved Universitetet i Bergen, hvor data fra hele landet var inkludert. Hvordan kan dette stemme med at dødeligheten forsetter å gå ned i alle aldersgrupper? En mulighet er at behandlingen er blitt bedre slik at overlevelsen øker og risikoen for gjentatte infarkter blir redusert. En annen mulighet er at infarktene er i ferd med å bli «snillere», i den betydning at hjertemuskelen blir mindre skadet. Studien fra Tromsø støtter opp under den sistnevnte muligheten: fra 1994 til 2008 var stadig færre av Tromsøværingenes infarkter av den farligste typen – i tillegg til total nedgang, økte andelen «snille» infarkter. Forskerne bak studien bemerker at kombinasjonen av høyt kolesterol og røyking kan ha gitt opphav til store blodpropper med infarkter av den farligste typen som resultat. Nasjonale registre over hjerte- og karsykdom følger med på utviklingen og kan på brukes til å undersøke om funnet fra Tromsø er del av en nasjonal trend.

Sosial ulikhet

Går vi 60-70 år tilbake i tid, var hjerteinfarkt regnet som en rikmannssykdom. Senere er det sosiale mønsteret snudd. Siden 1960-årene vet vi at hjerte- og karsykdommer har bidratt til et økende gap mellom sosiale lag når det gjelder dødeligheten av alle årsaker samlet. Forskjellen i dødelighet mellom de med høy versus lav utdannelse er stor, og hjerte- og karsykdommer har vært hovedårsaken til dette sosiale gapet. Nå går dødeligheten av hjerte- og karsykdom ned i alle sosiale lag. Men nedgangen var lenge størst i de høyere sosiale lagene, noe som førte til at den sosiale forskjellen økte. De siste årene har imidlertid nedgangen vært størst i de lavere sosioøkonomiske gruppene slik at den sosiale forskjellen i dødelighet av hjerte- og karsykdommer har blitt mindre.

Den sosiale profilen ved «tobakksepidemien» ser ut til å forklare mye av den sosiale ulikheten i dødelighet av hjerte- og karsykdom. Nedgangen i røyking startet først hos høyt og sist hos lavt utdannede og startet blant menn før kvinner. Nå er røyking på nedtur i alle sosiale lag. Dette peker mot fremtidig nedgang i alle helseproblemer som skyldes tobakk, ikke bare hjerte- og karsykdom, men også flere kreftformer og lungesykdommer. Hos norske menn ser vi et trendbrudd allerede. Rundt tusenårsskiftet sluttet den sosiale forskjellen i dødelighet uansett årsak å øke, fordi bidraget fra hjerte-kardødeligheten gikk ned. Det er håp om at det samme snart vil skje hos kvinner. Hos kvinner har bidraget fra annen røykerelatert sykdom til nå vært stort nok til å øke den sosiale kløften, selv om bidraget fra hjerte- og karsykdom har gått ned.

Vet vi nok om sykdomsårsaker og forebygging?

Det korte svaret er nei. Et viktig område er virkemiddelforskning, som går ut på å omsette dagens kunnskap i enda bedre helse for alle. Man vet en god del allerede, som at kampanjer og helseopplysning virker best blant bedrestilte og ikke reduserer sosial ulikhet. Og man vet at universelle tiltak kan virke sosialt utjevnende, slik som mindre salt i ferdigmaten, gode tilbud på frisk frukt og grønnsaker i dagligvarebutikker over hele landet og tilrettelegging for fysisk aktivitet i hverdagen. Dette, sammen med restriksjoner av type røykeforbud, reklameforbud og selektive avgifter, vet vi virker. Slike allmenne virkemidler kan falle sammen med bedre livskvalitet og andre gode formål; det er ikke alltid snakk om upopulære tiltak. Noen tiltak er smartere og lettere gjennomførbare enn andre – her vet vi ikke nok.

Selv om trenden har vært god, er hjerte- og karsykdom fortsatt den sykdomsgruppen som tar flest liv i Norge. Selv om vi vet mye om årsaker til disse sykdommene, vet vi for lite om hvordan psykisk helse og stress påvirker helsevaner og sykelighet, og vi vet for lite om hvilke forhold i oppvekst og familie som spiller inn. Slik kunnskap vil være viktig for forebygging i grupper med særlig høy risiko. Vi vet heller ikke nok om årsaker til mindre vanlige typer av hjerte- og karsykdom, som for eksempel perifer karsykdom, hvor blodårene til legger og føtter er for trange til å kunne sørge for nok oksygen. Et annet eksempel på kunnskapsmangel er atrieflimmer, en vanlig rytmeforstyrrelse som medfører økt risiko for hjerneslag. Her vet vi ikke nok, verken om årsaker eller forebygging.

Fra tid til annen utfordres etablerte teorier, i form av såkalte paradokser. Utviklingen for kolesterol og dødelighet av hjerteinfarkt i Japan er eksempel på en utvikling forskerne ikke forstår. I Japan lå både blodkolesterolverdiene og hjertedødeligheten veldig lavt for 30 år siden. Men senere har kolesterolet steget. Da kunne man vente mer hjertesykdom i Japan, men statistikken viser nedgang. Det hører riktignok med i bildet at røyking og blodtrykk har gått ned i Japan som i andre land med høy levestandard, og at dødeligheten har gått mindre dramatisk ned i Japan enn for eksempel i Vest-Europa. Likevel: Dødelighetsutvikling i Japan er forbløffende god, gitt at kolesterolet har økt. Samtidig vet vi fra overbevisende studier at «kolesterolet biter» på japanere som på andre: Når japanere flytter til USA, stiger dødeligheten av hjerteinfarkt, og innen Japan gir stigende kolesterolverdier økende risiko. Hvis forutsetningen holder vann, at kolesterolmålingene som viser økning er representative for hele befolkningen, må man spørre hva det er som virker inn. Er det for eksempel noe i den japanske kosten som beskytter, ut over det man kjenner til nå?

Vi vet mye om risikofaktorer for de vanligste hjerte- og karsykdommene, utviklingen har vært positiv de siste 40 årene og sykdomsgruppens bidrag til sosial ulikhet har krympet. Men fortsatt rammes altfor mange og fortsatt er bidraget til sosial ulikhet stort. Sykdomsgruppen har vist seg dynamisk, med store endringer gjennom ganske korte tidsperioder. Det betyr at forebyggingsmulighetene fortsatt er store.

 

 

Blodpropp i beina øker risikoen for å bli arbeidsufør

Skrevet av Sigrid Brækkan, forsker ved K.G. Jebsen Senter for tromboseforskning (TREC), UiT Norges arktiske universitet

En nylig publisert studie viser at personer som har hatt blodpropp har 30% høyere risiko for å bli uføre enn de som ikke har hatt blodpropp. Dette gjaldt spesielt etter blodpropp i beina som hadde oppstått uten åpenbare årsaker, hvor risikoen var 70% høyere. Funnene tyder på at tapt arbeidstid som følge av uførhet kan bidra til å øke samfunnskostnadene av blodpropp utover kostnadene knyttet til selve behandlingen.

Studien inkluderte 66 000 personer under 65 år som hadde deltatt i Tromsøundersøkelsen og Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag på midten av 1990-tallet. Deltakerne ble så fulgt opp fram til 2008 og alle tilfeller av venøs blodpropp og uføretrygd ble registrert. Personer som fikk blodpropp hadde i utgangspunktet mer enn 50% høyere risiko for å bli uføretrygdet sammenlignet med personer som ikke fikk blodpropp. Etter at forskerne justerte for forskjeller i alder, kjønn, utdanningsnivå, andre sykdommer og selvrapportert helsetilstand var risikoen fortsatt 30% høyere.

Fakta om blodpropp

Venøs blodpropp er dannelsen av en blodpropp inne i en blodåre (vene), og oppstår som oftest i beina.  Blodproppen kan løsne og vil da føres med blodstrømmen til lungene hvor den kan sette seg fast og blokkere blodgjennomstrømningen. Dette kalles lungeemboli, og er en tilstand som kan være svært alvorlig – i verste fall med dødelig utgang. Hvert år rammes 7-10 000 nordmenn av venøs blodpropp.

Kilde: K.G. Jebsen TREC

I Norge må man være sykemeldt i minst ett år før man kan motta uføretrygd. Dette betyr at i tilfeller hvor pasienten ble uføretrygdet mindre enn ett år etter blodproppen, var det lite sannsynlig at blodproppen i seg selv var årsaken til uførheten. For å ta høyde for dette, gjorde forskerne også analyser hvor datoen for uførhet ble flyttet ett år fram. Disse analysene viste som forventet at risikoen for uføretrygd etter en provosert blodpropp sannsynligvis kunne forklares av andre sykdommer (for eksempel kreft, hjertesykdom, hjerneslag etc.). Analysene viste imidlertid også at risikoen for uføretrygd var 70% høyere hos personer med uprovosert blodpropp i beina. En uprovosert blodpropp er en blodpropp som oppstår uten åpenbare årsaksfaktorer, og vanligvis er inntil halvparten av alle blodpropptilfeller klassifisert som uprovoserte.

Se video: Venøs blodpropp – enkelt forklart

En stor andel av pasientene med blodpropp i beina blir i etterkant plaget av kronisk hevelse og smerte i det rammede beinet (post-trombotisk syndrom), noe som kan påvirke aktivitetsnivået og muligheten til å være i arbeid. Dette kan muligens forklare den økte risikoen for uføretrygd etter uprovosert blodpropp i beina.

Studien var et samarbeid mellom forskere fra K.G.Jebsen Senter for tromboseforskning (TREC) ved Universitetet i Tromsø, Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, og Centers for Disease Control and Prevention (CDC) i USA. Siden Norge har et helsevesen og trygdesystem som omfatter hele befolkingen (i motsetning til andre land hvor helseforsikringsordninger kan påvirke behandling og utfall i forhold til uføretrygd) hadde vi en unik mulighet til å undersøke denne problemstillingen. Studien er således den første som har undersøkt sammenhengen mellom blodpropp og arbeidsuførhet. Studien er publisert i Journal of Thrombosis and Haemostasis.

Forskningspermisjon og trening ved en billabong

Hva er det viktigste jeg sitter igjen med nå som forskningspermisjonen Down Under nærmer seg slutten? Kjærlighet til et spennende kontinent? Forskningsresultater og forskningssamarbeid? Trening? Alt sammen!

Skrevet av professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin UiT og Visiting Academic, Australian Catholic University, Melbourne

Maja-Lisa Løchen har lært mye om det australske samfunnet. Her i Hosier Lane, Melbourne CBD. Foto: Privat

Maja-Lisa Løchen har lært mye om det australske samfunnet. Her i Hosier Lane, Melbourne CBD. Foto: Privat

Billabong betyr vannhull. Begrepet er udødeliggjort i Australias uoffisielle nasjonalsang Waltzing Matilda om swagmannen som campet ved en billabong. Typisk australsk. De snakker jo engelsk, men har mange morsomme, sjarmerende og rare ord. Å bo i Australias nest største by, med en befolkning på størrelse med Norges, føles nesten tryggere enn i enkelte byer i Norge, selv på trikken eller gatelangs og gjennom parker nattestid. Folk er svært vennlige og livsstilen avslappet. Men ikke alt er idyll. Politisk er landet meget konservativt, helsevesenet har en for oss merkelig blanding av privat og offentlig tilbud, det samme gjelder skolene som ofte og litt overraskende har kjønnsdelte klasser. Veldig mye som hos oss er offentlig er her privat. Man må til og med ordne sin egen pensjon privat. Fødselspermisjonen og ferien er kort, arbeidslivets rettigheter er dårligere regulert enn hos oss og det er store sosiale og helsemessige forskjeller mellom urbefolkningen og den øvrige befolkningen. Aboriginere og Torres Strait Islanderes dødelighet er gjennomsnittlig 80 % høyere enn for andre innbyggere. Kvinner og menn fra urbefolkningen lever gjennomsnittlig 61,5 og 55,4 år, sammenlignet med 85,0 og 78,6 år blant de øvrige beboerne. Men forskjellene er i ferd med å avta og det arbeides mye med “to close the gap”.

Les også: Forskningspermisjon Down Under

Forskning: Hjerteflimmer i Melbourne og Tromsø

Jeg valgte Australia til min  forskningspermisjon for å forske mer på atrieflimmer, en av mine favorittsykdommer, hvis man kan si det sånn. Forskningsgruppen min her i Melbourne arbeider spesielt med atrieflimmer, men også med hjertesvikt. Studier på både behandling, forebygging og epidemiologi er i fokus, og de har en spesiell interesse for hjertesykdom hos kvinner og urfolks hjertehelse. Vi har etablert forskningssamarbeid innen noen av disse områdene som vil fortsette i flere år med utgangspunkt i data vi har fra Tromsøundersøkelsen og data som er innsamlet i Australia og som også vil omfatte utveksling av forskere fra Australia til vår forskningsgruppe ved UiT.

Trening: Best å være akkurat passe aktiv

I Tromsøundersøkelsen har vi i alle år forsket på fysisk aktivitet, og dette fortsetter i den sjuende Tromsøundersøkelsen med nye metoder for aktivitetsmåling. Nylig publiserte vi fra vår forskningsgruppe ved Helsfak, med postdoc og førsteamanuensis Bente Morseth i spissen, en artikkel i det internasjonale tidsskriftet European Heart Journal om sammenhengen mellom fysisk aktivitet, slik den registreres på spørreskjema, og senere risiko for atrieflimmer. Den viser at de inaktive og de som trener aller hardest har størst risiko for atrieflimmer. Best er det å være sånn akkurat passe fysisk aktiv. Artikkelen er også omtalt i en stor reportasje i Dagens Næringsliv om intensiv trening og effekt på hjertet.

Dette er spørsmålene om fysisk aktivitet i Tromsøundersøkelsen:

  • Inaktiv: Leser, ser fjernsyn eller annen stillesittende beskjeftigelse.
  • Lett aktiv: Spaserer, sykler eller annen mosjon minst fire timer i uken.
  • Moderat aktiv: Driver mosjonsidrett, tyngre hagearbeid, snømåking eller lignende minst fire timer i uken.
  • Intensiv: Trener hardt eller driver konkurranseidrett regelmessig og flere ganger i uken.
Målet er fire timer i uken med moderat aktivitet. Her med personlig trener. Foto: Privat

Målet er fire timer i uken med moderat aktivitet. Her med personlig trener Simon Nash. Foto: Privat

Sist jeg var deltaker i Tromsøundersøkelsen, i 1994, var jeg vel såvidt i kategorien lett aktiv. Det var litt pinlig, husker jeg. Målet mitt her i Australia var å komme meg opp i kategorien moderat aktiv, altså minst fire timer i uken med mosjonsidrett, slik at jeg kunne krysse av for det ved den sjuende Tromsøundersøkelsen som jeg nettopp er innkalt til og skal møte til når jeg kommer hjem. Hvorfor trene mer? Dette ville jeg gjøre på bakgrunn av de resultatene både vi og mange andre har vist vitenskapelig, nemlig at regelmessig fysisk aktivitet, både kondisjonstrening og styrketrening, beskytter mot mange sykdommer og forlenger livet. Det har jeg klart. Men jeg innrømmer det, det har vært vanskelig å motivere seg til å jogge, sykle og trene styrke og ikke minst balanse ofte og regelmessig (balanse for ikke å falle i vinter-Tromsø). Og hvordan skal det gå når man kommer tilbake til det vanlige livet hjemme? Heldigvis har vi over 60 år både lengre ferie og seniordager vi kan bruke til intensiv fysisk aktivitet.

God sommer fra Melbourne!

Maja-Lisa


Kilder:

Kaffe i Tromsøundersøkelsen

Du har kanskje hørt at kaffe kan øke risikoen for hjerte-karsykdom? Her er forskningen som ligger bak.

Se opp for presskannekaffe! Den inneholder de samme stoffene som kokekaffe som kan øke risikoen for hjertesykdom. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Se opp for presskannekaffe! Den inneholder de samme stoffene som kokekaffe og øker risikoen for hjertesykdom. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor og prodekan forskning ved Det helsevitenskapelige fakultet

På 1970-tallet var det ikke sjelden at menn i sin beste alder (50+ år) falt overende og var døde av akutt hjerteinfarkt. I den vestlige verden var det en epidemi av hjerte-karsykdom i denne perioden. Epidemien var mer uttalt i Nord-Europa enn lenger sør, og den rammet Nord-Norge hardere enn resten av landet.

Tromsøundersøkelsen startet i 1974 for å finne ut hvorfor flere menn i Nord-Norge enn ellers i landet døde av hjerte-karsykdom, og hva som kunne gjøres for å forhindre det. I den første Tromsøundersøkelsen (Tromsø 1, 6595 menn, 74,4% oppmøte) ble det klart at nivået av kolesterol i blodet, blodtrykk og forekomsten av røyking var høyere i Tromsø enn ellers i landet.

I den andre Tromsøundersøkelsen (Tromsø 2 i 1979-80, omfattet 16 621 menn og kvinner, 77,5 % oppmøte) gjorde forskerne et tilfeldig funn i det store datamaterialet – de fant at personer som drakk mye kaffe hadde høyere nivå av kolesterol i blodet enn personer som drakk mindre kaffe (1). Selv trodde forskerne de hadde gjort et tilfeldig funn på datafisketur, men for å undersøke saken nærmere gjorde de et eksperiment. I alt 17 personer ble rekruttert til et kaffeeksperiment og delt tilfeldig i to grupper: Den ene gruppen drakk mye kaffe i de første 4 ukene og ingen kaffe de neste 4 ukene. For den andre gruppen var det omvendt, ingen kaffe i 4 uker, deretter mye kaffe de neste 4 ukene. Resultatene viste at kolesterolnivået i blodet økte når forsøkspersonene drakk mye kaffe og det falt igjen når de sluttet å drikke kaffe (2).

Har det noe å si hvordan kaffen tilberedes?

Det finnes mange typer kaffe og den tilberedes forskjellig. I den tredje Tromsøundersøkelsen (Tromsø 3, 1986-97, 21 826 kvinner og menn, 75,2 % oppmøte) undersøkte forskerne om det har noen betydning hvordan kaffen tilberedes. De fant at blant personer som drakk kokekaffe økte kolesterolnivået jo mer kaffe de drakk, mens hos personer som drakk filterkaffe så de ingen sammenheng mellom antall kopper kaffe daglig og nivå av kolesterol i blodet (3). Personer som drakk 9 eller flere kopper kaffe daglig hadde 10 % høyere nivå av nivå i kolesterol i blodet enn personer som ikke drakk kaffe. Forskerne hadde slått fast at kokekaffe øker nivået av kolesterolet i blodet, men hva er det med kokekaffe som driver kolesterolet opp?

Cafestol og kahweol er skurkene

Herfra overtok nederlandske forskere stafettpinnen: Kaffe inneholder kaffeolje, den består blant annet av stoffene cafestol og kahweol. Eksperimenter har vist at cafestol og kahweol øker kolesterolnivået i blodet (4). Disse stoffene gjenfinnes i mye større mengder i kokekaffe og presskannekaffe enn i filter- og pulverkaffe, og dette forklarer at personer som drikker mye kokekaffe får høyere kolesterol i blodet enn personer som drikker filterkaffe.

Forskning virker!

I dag har inntaket av kokekaffe falt betydelig i Norge, mye som resultat av funn fra Tromsøundersøkelsen. Nivået av kolesterol i blodet har også falt vesentlig i befolkningen siden 1970-tallet, og det samme har dødeligheten av hjerte-karsykdom. Det er ikke lenger slik at menn og kvinner i Nord-Norge dør oftere av hjerte-karsykdom enn folk ellers i landet. Data fra Tromsøundersøkelsen viser at 2/3 av nedgangen i dødelighet av hjerte-karsykdom skyldes nedgang i blodtrykk, kolesterol og forekomst av røyking i befolkningen (5).

[youtube width=”500″ height=”344″]https://www.youtube.com/watch?v=Il0Rj7wPejE[/youtube]

Referanser

  1. Thelle DS, Arnesen E, Forde OH. The Tromso heart study. Does coffee raise serum cholesterol? The New England journal of medicine. 1983;308(24):1454-7.
  2. Arnesen E, Forde OH, Thelle DS. Coffee and serum cholesterol. British medical journal (Clinical research ed). 1984;288(6435):1960.
  3. Bonaa K, Arnesen E, Thelle DS, Forde OH. Coffee and cholesterol: is it all in the brewing? The Tromso Study. BMJ (Clinical research ed). 1988;297(6656):1103-4.
  4. Urgert R, Katan MB. The cholesterol-raising factor from coffee beans. Annual review of nutrition. 1997;17:305-24.
  5. Mannsverk J, Wilsgaard T, Mathiesen EB, Lochen ML, Rasmussen K, Thelle DS, et al. Trends in Modifiable Risk Factors Are Associated With Declining Incidence of Hospitalized and Nonhospitalized Acute Coronary Heart Disease in a Population. Circulation. 2016;133(1):74-81.

 

Hepatitt C – en stille epidemi i Tromsø?

Av Eyvind J. Paulssen, professor og instituttleder ved Klinisk medisin, i samarbeid med ph.d.-stipendiat Hege Kileng og professor Tore Gutteberg.

Hepatitt C kan gi alvorlig leverskade hvis det ikke behandles. Illustrasjon: www.colourbox.com

Hepatitt C kan gi alvorlig leverskade hvis det ikke behandles. Illustrasjon: www.colourbox.com

Hepatitt C tar 500 000 liv på verdensbasis hvert år. I Norge regner man med at 0,2 – 0,5 % av befolkningen er smittet, men det reelle tallet kan være høyere. Typisk for sykdommen er at den sniker seg innpå med symptomer som ligner på influensa og som forsvinner fort. Da kan du likevel sitte igjen med hepatitt C-viruset i kroppen som i verste fall kan føre til alvorlig leverskade og død.

”Usynlig” leverbetennelse

Hepatitt C-virus er årsak til sykdommen hepatitt C. Blir man smittet med hepatitt C vil dette hos de fleste gi en akutt fase med lett følelse av sykdom, ofte med influensalignende symptomer, som sjelden leder til legebesøk. Den akutte fasen vil etter kort tid gå over av seg selv, men dersom viruset ikke fjernes av immunforsvaret, vil det forbli i kroppen og forårsake en kronisk leverbetennelse. Vi regner at 70-80 % av de som utsettes for smitte får kronisk sykdom. Kronisk hepatitt C har også nesten ingen symptomer den første tiden. Ubehandlet vil sykdommen kunne gi alvorlig leverskade etter flere tiår. Dette fraværet av alvorlige plager både i akuttfasen og den kroniske fasen gjør at sykdommen med rette kan kalles «stille» og sykdommen oppdages gjerne tilfeldig eller ved målrettet testing.

Smitter via blod og kroppsvæsker

Hepatitt C smitter ved overføring av blod eller andre kroppsvæsker mellom mennesker. Før viruset ble oppdaget, ble noen smittet ved blodoverføring. Blødere, som trengte stadig tilførsel av blodprodukter, var spesielt utsatt. I dag testes alle blodprodukter for hepatitt C og denne smitteveien er ikke lenger aktuell i land med moderne helsevesen. Hepatitt C er utbredt i miljøer der det brukes intravenøse rusmidler, og tidligere eller pågående bruk av slike midler regnes som vanligste smittemåte. Seksuell overføring av hepatitt C regnes som sjelden. Smitte ved uhell eller dårlige prosedyrer i helsevesenet er sjeldent i vår del av verden, men stikkskader, som kan gi slik smitte, er dessverre vanligere enn man tidligere har trodd og har ført til smitte i helsevesenet også hos oss.[1] Kartlegger man alle som er smittet med hepatitt C, vil det imidlertid være en gruppe hvor man ikke kan forklare hvorfor de er smittet.

Slik tester vi tromsøværinger for hepatitt C
Tromsøundersøkelsen tar blodprøver og sender en del av blodet til analyse ved UNN Tromsø. Blodet testes for antistoff mot hepatitt C, og en positiv prøve vil fortelle at man har vært utsatt for hepatitt C-smitte. En ny prøve må til for å bekrefte dette funnet, og eventuelt si om man har pågående hepatitt C eller er frisk. Alle som tester positivt ved første prøve vil få tilbud om oppfølgende prøver og behandling dersom de er syke.

Les mer om Tromsøundersøkelsen på www.tromsoundersokelsen.no

En stille epidemi?

I verden antar vi at 2-3 % er smittet.[2] Dette utgjør 130-200 millioner mennesker, og fører til en for tidlig død hos ca. 500 000 mennesker årlig. Til sammenlikning regner man at det finnes ca. 40 millioner mennesker som lever med HIV[3] og 240 millioner med hepatitt B.[4] Hepatitt C regnes imidlertid som sjeldnere i Norge. I en undersøkelse fra Oslo i 2000-2001 fant man at 0,5 % av de undersøkte hadde kronisk hepatitt C, og at 0,2 % i tillegg hadde vært utsatt for smitte,[5] mens det i Nord-Norge er tidligere antatt å være 0,20 – 0,25 % smittede (2 per 1 000 innbyggere).[6],[7] Tallene fra Nord-Norge er ikke basert på undersøkelser i befolkningen og er derfor noe usikre.

Kan kureres – bare man har diagnosen

Hepatitt C-viruset ble oppdaget på slutten av 80-tallet.[8] Behandlingen var den første tiden forbundet med mange bivirkninger og hadde ikke alltid ønsket effekt. Etter hvert er det utviklet gode medikamenter med færre bivirkninger og nær fullgod effekt, og pasienter som har hepatitt C i dag kan ofte bli kvitt sin sykdom. Det finnes ingen vaksine for hepatitt C og gjennomgått sykdom gir ingen immunitet.

Den syvende runden av Tromsøundersøkelsen er i disse dager i full gang med innsamling av data og biologiske prøver. Tromsøværingenes blodprøver vil gi oss kunnskap om hvor mange som er rammet av hepatitt C i den nordnorske befolkningen. De vil også gi oss muligheten til å finne personer som kan få et behandlingstilbud for en sykdom de sannsynligvis ikke visste at de hadde.

 

[1] Olsen K, Dahl PE, Paulssen EJ, Husebekk A, Widell A, Busund R: Increased risk of transmission of hepatitis C in open heart surgery compared with vascular and pulmonary surgery. Ann Thoracic Surg (2010); 90: 1425-31.

[2] WHO (2015): Hepatitis C. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs164/en/ (14.09.15)

[3] WHO (2015): HIV/AIDS. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs360/en/ (14.09.15)

[4] WHO (2015): Hepatitis B. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs204/en/ (14.09.15)

[5] Dalgard O, Jeansson S, Skaug K, Raknerud N, Bell H: Hepatitis C in the general adult population of Oslo: prevalence and clinical spectrum. Scand J Gastroenterol (2003); 38: 864-70.

[6] Kristiansen MG, Gutteberg T, Berg LK, Sjursen H, Mortensen L, Florholmen J: Hepatitt C i Nord-Norge- et 8-års materiale. Tidsskr Nor Legeforen (2002); 122: 1974-6.

[7] Kristiansen MG, Eriksen BO, Maltau JM, Holdo B, Gutteberg TJ, Mortensen L, Løchen ML, Florholmen J: Prevalences of viremic hepatitis C and viremic hepatitis B in pregnant women in Northern Norway. Hepatogastroenterology (2009); 56: 1141-5.

[8] http://hcvadvocate.org/hepatitis/factsheets_pdf/Brief_History_HCV.pdf

Gull for folkehelsen

Kjell Arvid Andreassen deltar i Tromsøundersøkelsen for 7. gang. Foto: Lars Åke Andersen

Kjell Arvid Andreassen deltar i Tromsøundersøkelsen for 7. gang. Foto: Lars Åke Andersen

Takket være tromsøværingene, utvinnes det norsk forskningsgull i nord.

Av Anne Husebekk (rektor UiT Norges Arktiske universitet), Lars Vorland (adm. direktør Helse Nord RHF) og Tor Ingebrigtsen (adm. direktør UNN).

Denne kronikken ble også publisert i Nordlys 5.3.2015

Den sjuende runden av Tromsøundersøkelsen er i startgropen. Alle i alderen 40 år eller mer og bosatt i Tromsø kommune vil få invitasjon, og på Langnes står nærmere 50 medarbeidere parat til å ta godt imot de 22 000 tromsøværingene som forventes å delta.

Starten på bedre helse

Tromsøundersøkelsen startet i 1974 på grunn av svært høy forekomst av tidlig hjertedød i nord. Ved det nye universitet var oppgaven «å tjene folket», og kloke hoder startet en befolkningsundersøkelse for å forklare den dystre statistikken. Tromsøundersøkelsen viste at nivået av de tradisjonelle risikofaktorene som røyk, blodtrykk og kolesterol var høyere i nord enn ellers i landet. Gjennom ny kunnskap har undersøkelsen bidratt til betydelig redusert forekomst av hjerte- og karsykdom.

Tromsøværingene stiller opp

Siden den gang er undersøkelsen gjentatt hvert 6-7 år og forskningen inkluderer de store folkesykdommene som diabetes, kreft, lungesykdom, angst og depresjon, demens, muskel-skjelettsykdom, kronisk smerte og rusmisbruk. Mer enn 40 000 tromsøværinger har deltatt én eller flere ganger i undersøkelsen som har den høyeste frammøteprosenten i Norge.

Viktig forskning og helsesjekk

Tromsøværingene ønsker å bidra til viktig forskning. Vår ambassadør Inger Johanne som nå skal delta for 6. gang, sier «jeg tenker at det å delta er investering i helsen til de neste generasjonene. Jeg tenker på framtiden til barna og barnebarna mine».

Tromsøværingene sier også at helsesjekken er en årsak til at de stiller opp. En drosjesjåfør fortalte nylig; «naboen min reddet livet sitt på grunn av Tromsøundersøkelsen. En alvorlig tilstand ble avdekket og han fikk hjelp i tide». Heldigvis er ikke alle tilstander alvorlige, men det har blitt noen slike historier opp gjennom årene.

Bidrar til bedre pasientbehandling

Tromsøværingene ser nytten av Tromsøundersøkelsen, men verdien den har for pasientbehandlingen i “eget” sykehus er kanskje mindre kjent. To av tre forskere som tar doktorgrad med data fra Tromsøundersøkelsen er leger fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Kunnskapen fra forskningen tar de med seg inn i pasientbehandlingen hvor den kommer pasientene direkte til gode. Undersøkelsen bygger sterke, attraktive og anerkjente fagmiljøer i aksen UiT-UNN-Helse Nord, og er en stor og viktig felles satsning. Samarbeidet mellom UiT Norges arktiske universitet og kliniske fagmiljøer på UNN og i Helse Nord, er også enestående i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Nasjonalt anliggende

Tromsøundersøkelsen er landets eldste og mest omfattende samling av helsedata. Den unike samlingen data fra spørreskjema, blodprøver og kliniske undersøkelser gjennom 40 år gjør at vi kan følge helseutviklingen over tid både hos enkeltindivider og i befolkningen. Dette gjør «The Tromsø Study» svært etterspurt av forskere i både inn- og utland. Vi deltar i bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid, blant annet for kartlegging av gener som disponerer for hjerteinfarkt, hjerteflimmer, diabetes og nivå av D-vitamin og kolesterol.

Nasjonale vurderinger slår fast at befolkningsundersøkelser er Norges viktigste ressurs i helseforskning. Den nye nasjonale helseforskningsstrategien, HelseOmsorg21, peker på at datamaterialet må videreutvikles og utnyttes bedre enn i dag. For å oppnå dette må undersøkelsene sikres robust organisering og tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Folkehelsen er et nasjonalt anliggende og forskning for folkehelsen bør også være det. Vår samarbeidspartner, helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT) mottar årlige, statlige overføringer til å forske på folkehelsen. Tromsøundersøkelsen er båret frem av lokal finansiering, selv om resultatene fra undersøkelsen kommer hele samfunnet til gode. En nasjonal ressurs krever nasjonal oppmerksomhet og forutsigbar finansiering over statsbudsjettet. Vi forventer at dette følges opp av ansvarlige politikere.

Venter på svar

Nye data viser at i Finland og Sverige har kolesterolverdiene økt etter 2007. Høyt kolesterol øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Har vi den samme utviklingen i Norge? Skyldes økningen endret kosthold? Øker vekta fremdeles, og hvor mange av oss har fått diabetes? Både forskere og myndigheter spør seg om dette, og svaret får vi når den sjuende Tromsøundersøkelsen er gjennomført. I alt er 54 forskningsprosjekter fra sterke fagmiljøer med i denne runden. Hjerte- og kar forskningen står fortsatt sterkt, i tillegg til økt fokus på de mest utbredte kreftformene, lungesykdom, psykisk helse, aldring og demens, fysisk aktivitet, rusmisbruk, antibiotikaresistens, smerteforskning og mye mer.

Har innfridd

Har så universitetet innfridd sin oppgave og tjent folket? Svaret er JA, bedømt fra betydelig redusert forekomst og dødelighet av hjerte- og karsykdom hvor vi nå er på nivå med resten av landet. Men vi trenger ny kunnskap og mer forskning på forekomst, risikofaktorer og årsaker til sykdom, ny kunnskap for å kunne forebygge og behandle sykdom. Det skal vi fortsette med i Tromsøundersøkelsen så lenge tromsøværingene står oss bi og stiller opp slik de har gjort siden 1974. Vårt ansvar er å formidle resultatene til forskere, politikere og folk flest. Velkommen til en ny runde!

 

 

Kronisk nyresykdom – en trussel mot den gode alderdommen

nyrebildeAv Bjørn Odvar Eriksen,
professor II i klinisk medisin
og overlege i nyresykdommer

En av tre vil i løpet av livet utvikle kronisk nyresykdom, og risikoen øker kraftig jo eldre man blir. Noen holder seg imidlertid forbausende friske. Nå skal forskere i Tromsø finne hemmeligheten bak friske nyrer.

Flere eldre med nyresykdom

Hvis nyrene dine svikter, må du ha nyretransplantasjon eller blodrensing med dialyse for å overleve. Stadig flere eldre må avslutte livet med denne belastende behandlingen selv om de overlever andre alvorlige sykdommer som kreft og hjertesykdom.

Nyrenes oppgave er å rense blodet. Omlag en av tre personer vil i løpet av livet utvikle kronisk nyresykdom med nedsatt renseevne eller annen nyreskade. Risikoen øker kraftig i de eldste aldersgruppene. Kronisk nyresykdom gir få symptomer i tidlig fase, men kan påvises med enkle blod- og urinprøver. De aller fleste med kronisk nyresykdom klarer seg heldigvis uten nyretransplantasjon eller dialyse, men vil ha økt risiko for andre sykdommer.

Fallende reservekapasitet

Fra naturens side har nyrene stor reservekapasitet, faktisk så stor at man kan gi fra seg den ene til noen som trenger nyretransplantasjon. Reservekapasiteten er størst hos unge, men avtar gradvis når man blir eldre. Derfor blir nyrene mer utsatt for sykdom og bivirkninger av medisinsk behandling jo eldre man blir, og risikoen for kronisk nyresykdom øker. De vanligste årsakene til kronisk nyresykdom er høyt blodtrykk, hjertekar-sykdom, sukkersyke eller spesielle nyresykdommer.

Noen beholder god nyrefunksjon når de blir eldre, selv om hovedregelen er at den faller. Vi vet lite om hvorfor nyrefunksjonen faller med økende alder hos tilsynelatende friske personer. Selv om sykdom forklarer noe av forskjellen mellom folk, vet vi for lite om sunn livsførsel eller medisinsk behandling kan forebygge dårlig nyrefunksjon.

Tromsøundersøkelsen ser på nyrefunksjon

Årsaken til mangelen på kunnskap er at det er vanskelig å måle nyrefunksjonen nøyaktig i store befolkningsundersøkelser. Men forskere i Tromsø har likevel gjort nettopp det! I forbindelse med Tromsøundersøkelsen i 2007 ble nyrene undersøkt grundig hos 1627 Tromsøværinger på Forskningsposten ved UNN.  En tilsvarende undersøkelse er ikke gjort noe annet sted i verden. Resultatene fra denne studien viste sammenhenger mellom nyrefunksjon og blodtrykk, røyking, blodsukker og fysisk aktivitet som ikke var kjent tidligere. Undersøkelsen vil nå bli gjentatt hos de samme personene for å finne ut hvordan nyrefunksjonen forandrer seg når folk blir eldre. Håpet er å finne tiltak for å bevare god nyrefunksjon i høy alder. God nyrefunksjon henger sammen med god helse og dermed også med god livskvalitet og en god alderdom.

Video av nyretransplantasjon på NHI.no
Video av nyretransplantasjon på kirurgen.no