Da klokka klang – hvem stod igjen og hang?

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania,  Stian Lydersen og  Siv Kvernmo ved UiT.

Drop-out, frafall eller bortfall i videregående skole – mange navn på en og samme floke.

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Sjokkrapporten «Skolekvalitet i videregående utdanning» må få varsellysene til å blinke!
Den kom ut i april 2016 fra Senter for økonomisk forskning (SØF), basert på et bestillingsverk fra Torbjørn Røe Isaksen og Kunnskaps- departementet.

SØF, ved Torberg Falch, Simon Bensnes og Bjarne Strøm, gikk bredt ut for å vurdere skolekvaliteten ved de enkelte videregående skolene. Noe av det som ble undersøkt var hvor mange elever som kom gjennom på normert tid (3 år), gjennomstrømningstid (fullført videregående opplæring innen fem år etter avsluttet grunnskole) og skolekarakterer. Laveste score var 1.0 og høyeste score 6.0.

Samtlige videregående skoler i Finnmark fylke ble karaktersatt på ett-tallet. Rapporten kom samtidig som vi analyserte data knyttet til skolefrafall i videregående skole i Nord-Norge.

Vi har fulgt 3700 ungdommer

I Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge fra 2003-2005 ble nærmere 5000 10.klassinger spurt om deres utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og betydning av familie, venner og lærere. Ungdommene svarte også på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Rundt 3700 av ungdommene tillot at vi fulgte dem videre i livet, noe vi gjorde ved bruk av registerdata fra norsk utdanningsdatabase. Vi ønsket å finne ut hvor mange ungdommer som droppet ut av videregående skole i Nord-Norge i 2008 til 2010, men også hva som var årsaken.

Vi var interessert i å finne ut hva som kjennetegnet ungdom som droppet ut, og like mye hvem som klarte å gjennomføre videregående skole i løpet av 5 år (som er definisjonen på fullføring i Norge).

Ikke forskjell på jenter og gutter

Vi fant ut at like mange jenter og gutter droppet ut av videregående skole. Dette overrasket oss, fordi på landsbasis og i andre sammenlignbare land (OECD-land) er det guttene som i størst grad faller fra.

Vi fant også tendenser til at ungdom med samisk bakgrunn droppet ut i enda større grad enn ikke-samisk ungdom. Frafallet var 36 % av ikke-samisk ungdom, sammenlignet med 41% av samisk ungdom.

Minst like interessant er de forskjellige faktorer som bidrar til at jenter og gutter ramlet ut av videregående skole. Risikofaktorene for jentene var venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner, mens for gutter var bosted viktigst. Gutter bosatt i Finnmark fylke hadde det største frafallet. Gutter som bodde hjemmefra, og gutter som rapporterte vansker med å takle hverdagslivet utfordringer pga. psykiske vansker, hadde forhøyet risiko til å droppe ut av skolen. Uten oppfølging fra familie kan det være vanskelig for dem å håndtere døgnrytme og søvn, lekselesing, vennskap og fritidsaktiviteter. Dette kan påvirke gjennomføringsgrad i videregående skole.

Et positivt funn fra studien er at ungdommer som rapporterte lese- og skrivevansker gjennomfører videregående skole i like stor grad som de som ikke har disse læremessige utfordringene. Skolekarakterer fra ungdomsskolen viser seg også å ha mindre betydning enn hva man finner i andre studier.

Skolehelsetjenesten må prioriteres

Studien vår viser at ungdom, uavhengig av kjønn, behøver oppfølging. Å styrke helse- og sosialtjenestene for skolelever, spesielt for borteboende skoleelever, er å anbefale. Lett tilgjengelige tjenester som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, der ungdom uten henvisning kan snakke med trygge voksne, må prioriteres. Videre vil et slikt lavterskeltilbud, som må være der ungdommene befinner seg, kunne bistå dem med psykiske plager og lidelser.

Ungdommene trenger å få muligheten til å snakke med kompetente fagfolk og evt. bli henvist til spesialisthelsetjenesten før de kommer så langt at de velger bort videregående skole. Både hjem og skole må engasjeres, ikke minst nå med den nye fraværsgrenseordningen. For ungdom som må flytte hjemmefra for å gjennomføre videregående utdanning, bør bemannede internat og vertsfamilier være mer tilgjengelig, og tilgang på fritidsaktiviteter i regi av skolen.

Økende skolefrafall

Oppdaterte tall fra Statistisk sentralbyrå for perioden fra 2010 til 2015 viser at frafall i videregående skole har gått ned blant jenter både i Nordland og Troms (Troms: 24% frafall og Nordland: 29% frafall). For guttene i Finnmark, viser tallene at kun 46% gjennomfører videregående skolegang, altså et sterkt økende skolefrafall (Finnmark: 54% frafall blant gutter og i Troms 41% og i Nordland 39%).

Det er en stø kurs mot et fortsatt massivt tap av fremtidig kompetanse, som kunne vært rekruttert til ulike næringer i eget hjemfylke. Det er snakk om noen hundre enkeltpersoner, og det bør være i alles interesse å sette inn virksomme tiltak som gjør at ungdommene greier å gjennomføre hensiktsmessig skolegang.

 

For å lese mer om studien:

 

Bania, Elisabeth Valmyr, Lydersen Stian & Kvernmo Siv.

Non-completion of upper secondary school among female and male young people in an Arctic sociocultural context; The NAAHS study.

BMC Public Health 16:960 DOI 10.1186/s12889-016-3644-2 (2016)

 

Rapporten det henvises til:

Falch, T., Bensnes, S., & Strøm, B. Skolekvalitet i videregående utdanning. SØF-rapport nr. 01/16.

Derfor er vi stolte av vår tannlegeutdanning!

Tannlegestudenter

Til høsten starter UiT opp forskerlinje, og tannlegestudentene på 2.året synes forskning kombinert med studier høres spennende ut. Fra høyre: Eveline Røberg, Tiril Colberg Evensen og Carolilne W. R. Hagelien. Foto: Elisabeth Øvreberg

Skrevet av: Claes-Göran Crossner, leder for Institutt for klinisk odontologi, UiT.

Tannlegeutdanningen ved UiT startet opp for å utdanne tannleger til Nord-Norge. Dette har blitt en suksess, men vi har mye mer å være stolte av.

Vi kan jo begynne med at våre studenter har en omfattende praksis i pasientbehandling før de er uteksaminert. Faktisk så omfatter tannlegeutdanningen vår mer enn 2500 timer i praksis med pasienter. Vi har en egen tannklinikk som tar inn ekte pasienter. Pasienter som våre studenter får behandle og kommunisere med.

Dessuten har våre studenter 28 ukers eksternpraksis, noe som er i tråd med Kunnskapsdepartementets ønske om at utdanninger innen helsesektoren skal utføres i den kliniske virkeligheten.

Til sammenligning har tannlegestudentene i Bergen og Oslo kun tre/fire uker eksternpraksis.

Men det er ikke bare vi som mener at utdanningen vår er god, for ifølge NOKUTs studiebarometer får tannpleier- og tannlegeutdanningen i Tromsø høyere ranking enn øvrige norske odontologiske utdanninger. Det er stas.

Strekker oss lenger

Men vi gir oss ikke med å være nasjonalt bra innen grunnutdanningen, for i år starter vi opp forskerlinje i odontologi (for mer informasjon se separat blogginnlegg). Dette er unikt, for det er kun UiB som har et lignende tilbud til sine tannlegestudenter.

Vi i Tromsø starter i liten skala allerede til høsten, men i de kommende årene håper vi at ti prosent av tannlegestudentene våre vil gjennomføre forskerlinjen.

Forskerlinje vil gi et betydelig løft, for i tillegg til å forbedre pasientbehandlingen i framtiden, vil tannleger med forskningskompetanse styrke nyrekruttering til forskning i odontologiutdanning.

Stadig flere studenter er engasjert i forskningsaktiviteter, men generelt sett har noen studenter en oppfatning av at forskning er «skremmende». Derfor håper vi at vår forskerlinje vil bidra til å styrke studenters forståelse av faget, styrke deres kritisk tenkning og gi motivasjon for videre faglig utvikling etter at de er ferdig utdannet. Dette gjøres ved at vi involverer våre studenter i forskningsaktiviteter innen både grunnforskning og klinisk anvendt forskning.

Vi kriger mot antibiotikaresistens

I dag har vi flere forskningsgrupper som driver med viktig forskning vi er stolte av. Vi har for eksempel en nyetablert grunnforskning der vi ser på problemet med antibiotikaresistens – et av samfunnets store trusler når det kommer til helse.

Antibiotikaresistens hos orale bakterier har blitt et økende klinisk problem de siste årene.
Nesten åtte prosent av antibiotikabruken i Norge kommer fra resepter fra tannleger. Det er derfor viktig at våre studenter tar aktivt del i forskningsaktiviteter som fokuserer på dette problemet.

Fra 2016 gjennomfører tredjeårs tannlegestudenter en masteroppgave i laboratorieforsøk som fokuserer på genetiske elementer med henhold til antibiotikaresistens. Prosjektet innebærer at våre studenter blir bevisstgjort om, og tar aktiv rolle i, den globale «krigen» mot antibiotikaresistens hos bakterier. Dette er viktig. Vi tar ansvar.

Det er vi stolte av.

Hva påvirker ungdommens utdanningsplaner?

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner. Foto: www.colourbox.com

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania  og Siv Kvernmo, UiT

Fylkeslegen i Finnmark uttale på konferansen “Ung fremtidshelse i nord” i 2013 at ungdommers frafall i videregående skole er den største helseutfordringen i fylket. Denne utfordringen er ikke Finnmark alene om. Nord-Norge er interessant av mange årsaker på grunn av store avstander, spredt bebyggelse, sin etniske sammensetning med samisk, norsk og kvensk befolkning, og en særegen religiøs retning, nemlig læstadianismen.

Vi ønsket å undersøke hva som påvirker og kjennetegner ungdommers utdanningsplaner.

I denne studien, NAAHS (Norwegian Arctic Adolescent Health Study) fra 2003-2005, spurte vi nesten 5000 nordnorske 10. klassinger om blant annet utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og hvilken betydning familie, venner og lærere har. Ungdommene svarte på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Får ikke støtte fra venner

Ungdom som hadde planer om en lang akademisk utdannelse, eller yrkesfaglige utdanningsplaner, opplevde mindre støtte fra venner. De opplevde derimot mer mobbing, ensomhet og mindre kontakt, enn ungdom som planla en kortere akademisk utdanning.

Den svake støtten kan forstås ved venners krav om likhet og det å ikke stikke seg ut.

Et positivt funn er at de samme ungdom som ønsker utdanning av lang akademisk/yrkesfaglig utdanning opplever at foreldrene støtter dem i deres utdanningsplaner.

Jentene ønsker akademisk utdanning

Som i mange andre studier fant vi at skolekarakterer og utdanningsplaner henger sammen. Ungdommer med gode karakterer planlegger akademisk utdanning, og jo bedre karaktersnitt, jo høyere utdanning. Ungdom med lavt karaktersnitt sikter mot yrkesfag.

Jenter har jevnt over høyere akademiske utdanningsplaner, mens gutter oppgir mer yrkesfaglige utdanningsplaner.

Ungdommer med emosjonelle vansker (angst, depresjon) synes å avgrense sine utdanningsønsker ved å planlegge kortere utdanningsløp, mens de med lite vansker hadde høye akademiske utdanningsplaner.

Mange uten utdanningsønsker

Vi fant også at en fjerdedel av 15-16 åringene ikke hadde noen bestemte utdanningsønsker, selv om de hverken hadde dårligere karakterer, mindre støtte fra omgivelsene eller hadde  mer vansker enn de som hadde klare planer.

Ungdomstiden er en periode i livet hvor ungdom både skal bli kjent med seg selv og ta viktige valg for fremtiden. Utdanning er et av disse.

Denne studien har vist at ungdommens utdanningsmotivasjon og ønsker henger sammen med deres forhold til venner, foreldre, skoleprestasjoner og psykiske helse.

Det er derfor viktig at familie, skole og behandlere støtter ungdom, både med å håndtere vanskene sine og ved å gi dem den støtten de ikke får fra jevnaldrende. Dette kan bidra til at ungdom kan velge utdanning ut fra egen motivasjon og ønske.

Fra sykepleiermangel til suksesshistorie

Tromsø var først i Norge med å utdanne sykepleiere i distriktene. Nå viser modellen seg å være viktigere enn noen gang.

Av Mari Wolff Skaalvik (prodekan utdanning) og Bente Norbye (førstelektor), Det helsevitenskapelige fakultet

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

I år er det 25 år siden daværende Sykepleierhøgskolen i Tromsø startet opp desentralisert sykepleierutdanning. Bakgrunnen var prekær mangel på sykepleiere i Midt- og Nord-Troms, og spesielt innen psykisk helsevern. Målet med etableringen var å bedre tilgangen på kvalifiserte sykepleiere i distriktskommunene, ved å legge til rette for at studentene kunne kombinere utdanning med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Desentralisert sykepleierutdanning ble organisert som en deltidsutdanning på fire år, til forskjell fra det ordinære tre-årige studieforløpet. Utdanningen bygde på et samarbeid med kommunale og regionpolitiske miljøer. Dette samarbeidet har blitt videreført fordi det styrker utdanning i små lokalmiljø der kommunen har fått et eierforhold til studiet. Og det er verdifullt. Studiekvaliteten heves og det blir stabil tilgang på sykepleiere i distriktet.

Faktisk, så var vi i Tromsø de første i Norge med et desentralisert studietilbud, og erfaringene ble raskt etterspurt ved andre høgskoler og i andre kommuner. Etter hvert ble utdanningen også internasjonalt kjent, og det er i dag etablert forskningsnettverk innenfor desentralisert sykepleierutdanning med universiteter i blant annet Canada, Grønland, Island og Sibir.

God dialog mellom UiT og distrikt

I vår desentraliserte sykepleierutdanningen er lokal tilknytning vektlagt. I dag har faktisk fem universitetslektorer arbeidsplassen sin i distriktet på ulike studiesteder i Troms fylke. Den lokale tilstedeværelsen har resultert i at UiT er en aktør i distriktet, og kanskje vel så viktig får vi impulser fra regionen som har betydning for vår virksomhet.

Universitetslektorene i distriktet blir ofte involvert i planarbeid i kommunehelsetjenesten, og det er med på å styrke den viktige dialogen mellom distriktskommuner og universitetet for kvalitet i helsetjenesten. Den desentraliserte studieorganiseringen har vist seg å være et godt virkemiddel for å skape sammenheng mellom studieinnhold og kompetansebehov.

Populært studie med gode studenter

Til nå har vi tatt opp 15 kull og 430 desentraliserte sykepleiere er utdannet. Rekrutteringen til studiet har vært svært god, og det har ved alle opptak vært mer enn dobbelt så mange søkere som studieplasser. Ved oppstarten av tilbudet var det noen kritiske røster som antydet faren for det som ble kalt «B-sykepleier». Denne skepsisen er gjort til skamme, for undersøkelser har vist at eksamensresultatene er minst like bra som for fulltidsstudentene. 97 % av de som har gjennomført studiet gjorde det på normert tid, og det er bedre enn ved fulltidsstudiet.

Moderne undervisning

I den kontinuerlige utviklingen av den desentraliserte studiemodellen har nye undervisningsmetoder blitt tatt i bruk; bruk av videokonferanser, streaming av forelesninger og bruk av IKT-læringsplattform er noen eksempler. Dette har gitt oss som utdanningsinstitusjon viktige erfaringer. Det viktigste resultatet er selvfølgelig at vi innfridde – og innfrir forventningen om å gi distriktene kvalifiserte sykepleiere, noe som har betydning for at helsetjenesten imøtekommer behovene i distriktet.

Den desentraliserte sykepleierutdanningen kjennetegnes av at den treffer behovene der de til enhver tid er størst. I 2001 visste vi for eksempel at etableringen av Viken Senter i Bardu ville føre til behov for flere sykepleiere. Det ble derfor gjort et ekstraordinært opptak slik at kommunene Bardu og Målselv fikk utdannet flere sykepleiere. Da Viken Senter for psykiatri og sjelesorg ble åpnet i 2006, sto 23 sykepleiere fra nærliggende kommuner klare.

Hvor ble studentene av?

Med et mål om å tilføre sykepleierkompetanse til distriktskommuner, er det naturlig å spørre seg hvor de 430 uteksaminerte sykepleierne har blitt av. Vi vet at 87.5 % av dem begynte å arbeide i en distriktskommune, og de fleste i sin hjem- eller nabokommune. Videre vet vi at mer en halvparten av de som var utdannet pr. 2011 har gjennomført en eller flere videreutdanninger i sykepleie. De fleste hadde tatt videreutdanning i helsetjenester til eldre, en gruppe som utgjør en stor del av den kommunale helsetjenesten – og som i fremtiden vil utgjøre en enda viktigere del.

Fremtiden

Som en konsekvens av samhandlingsreformen vil behovet for kompetanse øke i kommunene, og vår desentraliserte sykepleierutdanning får økt betydning. Videreutdanninger organisert som desentralisert og/eller deltidsutdanning øker også i kjølvannet av samhandlingsreformen. Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer og kreftomsorg, er sentralt.

Vi kan konkludere med at desentralisert sykepleierutdanning gjennom 25 år har utviklet en studiemodell for vår tid. Den vil sikre tilgangen på sykepleiere i distriktskommunene i Troms.

Vi ved UiT Norges arktiske universitet ivaretar dermed vårt samfunnsansvar.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei. Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Skrevet av: Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning, UiT.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre. Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

Ergoterapeutens rolle i samfunnet

 

Boka Ergoterapi - Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Boka Ergoterapi – Mangfold og muligheter lanseres 7. og 8. mai

Skrevet av: Cathrine Arntzen, førsteamanuensis, Astrid Gramstad, førsteamanuensis og Rita Jentoft, førstelektor, alle ansatt ved bachelorprogram for ergoterapi, IHO, Helsefak, UiT Norges arktiske universitet.

Denne uken feires 25 års jubileum for oppstarten av ergoterapeututdanningen ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Da utdanningen ble etablert, var det 37 yrkesaktive ergoterapeuter i landsdelen. Ergoterapeututdanninga i Tromsø har så langt uteksaminert 460 ergoterapeuter og 60 studenter er i gang med studiene.

25 års jubileet vårt markeres med lansering av boken “Ergoterapi – Mangfold og muligheter”, og i den anledningen er betimelig å spørre seg; hvilken kompetanse er det ergoterapeututdanningen utdanner til og er denne kompetansen noe samfunnet har behov for?

Rehabilitering, forebyggende og helsefremmende arbeid

Ergoterapifaget har en tydelig slagside mot menneskers ressurser og muligheter.

Ergoterapi er mangfoldig da vi jobber med mennesker i ulike faser av livet, med mennesker som av svært ulike grunner (som for eksempel sykdom, lyte, skade eller utestenging) har eller står i fare for å oppleve aktivitet- og deltakelsesutfordringer. Ergoterapeuter kan være til nytte både på et pasientnært nivå og et mer organisatorisk nivå i utforming av helsetjenester. Kompetansen vår kommer til nytte både innenfor forebyggende og helsefremmende arbeid, men også i akutt og mer hab/rehabiliterende tjenester. Mangfoldet i ergoterapi vises også gjennom stillinger og funksjoner i samfunnet som ergoterapeuter besitter og bruker sin særlige fagkompetanse.

Verdsatt og etterspurt

Fremtidens helsetjenester skal fokusere på mulighetsbetingelser og hva som kan gjøre den enkelte og familien i stand til å håndtere hverdagen tross sykdom og funksjonsnedsettelse. Sentrale helsepolitiske virkemidler for å oppnå dette er innovative løsninger, evne til å tenke alternativt og kreativt og gjøre bruk av teknologiske løsninger. Aktivitet og deltakelse løftes stadig mer frem som nøkkel til menneskers opplevelse av mening, velvære og livskvalitet gjennom flere politiske dokument fra Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet Stortingsmelding 25: Mestring, muligheter og mening; fremtidas omsorgsutfordringer (2006), i Samhandlingsreformen (2009), Innovasjon i omsorg (2011) og Stortingsmelding 29: Morgendagens omsorg (2013). Ergoterapeuters spisskompetanse på hverdagsrehabilitering og velferdsteknologi er både verdsatt og etterspurt i norske kommuner.

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

– Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen! skriver artikkelforfatterne. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Får folk i aktivitet

Dagens helsepolitiske styringsdokumenter peker i bestemte retninger. Brukere av helsetjenester og deres pårørende skal ikke bare bli hørt, de skal også medvirke i beslutninger som gjelder dem selv. De skal regnes som aktive aktører i utforming av helsetjenester og deres kompetanse på eget hverdagsliv og egne behov fremheves som en forutsetning for utøvelse av brukersentrert praksis. Med andre ord er brukerkunnskap et sentralt omdreiningspunkt for faglige valg og prioriteringer på individ og gruppenivå. Ergoterapeuter legger stor vekt på å utvikle faglig kompetanse og gi tilbud til mennesker som står i fare for passivisering og utestenging fra aktivitetsdeltakelse.

Vi bistår enkeltmennesket

Ordlyden i de helsepolitiske føringene klinger godt i ørene til ergoterapeuter! Dreiningen mot større vektlegging av brukernes aktivitet og deltakelse som vi ser i helsevesenet i dag, er ikke nytt tankegods for ergoterapeuter, men ligger tett på vår fagtradisjon og er basis for den kompetansen som vi i årevis har utdannet ergoterapeuter til. Det som knytter ergoterapi sammen som fag er den fundamentale verdien av å være i aktivitet og hva det betyr å delta. Kunnskap og kompetanse som utvikles i fagutøvelsen går ut på å bistå enkeltmennesker og grupper på en slik måte at de blir i stand til å være i aktivitet og delta i samfunnet på egne premisser. Det synes derfor som om helsetjenestens fokus dreier i vår retning. Vår kompetanse etterspørres som aldri før, og vi som faggruppe og som utdanning er rede til å ta imot utfordringen!

Hva påvirker ungdommens utdanningsplaner?

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania  og Siv Kvernmo ved Det helsevitenskapelige fakultet

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner. Foto: www.colourbox.com

Fylkeslegen i Finnmark uttale på konferansen “Ung fremtidshelse i nord” i 2013 at ungdommers frafall i videregående skole er den største helseutfordringen i fylket. Denne utfordringen er ikke Finnmark alene om. Nord-Norge er interessant av mange årsaker på grunn av store avstander, spredt bebyggelse, sin etniske sammensetning med samisk, norsk og kvensk befolkning, og en særegen religiøs retning, nemlig læstadianismen. Vi ønsket å undersøke hva som påvirker og kjennetegner ungdommers utdanningsplaner.

Lite støtte fra venner

I denne studien, NAAHS (Norwegian Arctic Adolescent Health Study) fra 2003-2005, spurte vi nesten 5000 nord-norske 10.klassinger bl.a om utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og hvilken betydning familie, venner og lærere har. Ungdommene svarte på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Ungdom som hadde planer om lang akademisk utdannelse eller yrkesfaglige utdanningsplaner opplevde mindre støtte fra venner enn ungdom som planla en kortere akademisk utdanning, men mer mobbing, ensomhet og mindre kontakt.

Den svake støtten kan forstås ved venners krav om likhet og det å ikke stikke seg ut. Et positivt funn er at de samme ungdommer som ønsker utdanning av lang akademisk eller yrkesfaglig utdanning, opplever at foreldrene støtter dem i deres utdanningsplaner.

Jenter sikter høyest

Som i mange andre studier fant vi at skolekarakterer og utdanningsplaner henger sammen. Ungdommer med gode karakterer planlegger akademisk utdanning, og jo bedre karaktersnitt jo høyere utdanning. Ungdommer med lavt karaktersnitt sikter mot yrkesfag. Jenter har jevnt over høyere akademiske utdanningsplaner, mens gutter oppgir mer yrkesfaglige utdanningsplaner.

Ungdommer med emosjonelle vansker (angst, depresjon) synes å avgrense sine utdanningsønsker ved å planlegge kortere utdanningsløp, mens de med lite vansker med konsentrasjon og uro hadde høye akademiske utdanningsplaner.

Vi fant også at en fjerdedel av 15-16 åringene ikke hadde noen bestemte utdanningsønsker, og de hadde hverken dårligere karakterer, mindre støtte fra omgivelsene eller  mer vansker enn de som hadde klare planer.

Viktig med støtte

Ungdomstiden er en periode i livet hvor ungdom både skal bli kjent med seg selv og ta viktige valg for fremtiden. Utdanning er et av disse. Denne studien har vist at ungdommens utdanningsmotivasjon og ønsker henger sammen med deres forhold til venner, foreldre, skoleprestasjoner og psykiske helse. Det er derfor viktig at familie, skolen og behandlere støtter ungdom, både med å håndtere vanskene sine og ved å gi dem den støtten de ikke får fra jevnaldrende. Dette kan bidra til at ungdom kan velge utdanning ut fra egen motivasjon og ønsker.