Noen av sykdommene myggen kan gi deg i varme strøk

Snakk med legen før du drar til sydlige strøk. Ferieidyllen burde ikke bli ødelagt av sykdom fra mygg. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Snakk med legen før du drar til sydlige strøk. Ferieidyllen burde ikke bli ødelagt av sykdom fra mygg. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Skrevet av professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Malaria er en alvorlig sykdom som tar livet av nesten 500 000 mennesker årlig, og den smittes med mygg. Det er de 30-40 artene innen slekten Anopheles, som kan være bærer av malariaparasittene. Mer en 90 prosent av tilfellene er i Afrika, men en mildere variant er godt utbredt i Sør-Amerika.

Før var ikke malaria uvanlig i Norden, og Sverige ble malariafritt i 1920. Siste tilfeller langs Oslofjorden var i 1870, mens Finland hadde over 3000 tilfeller i 1941-45. Så at mygg kan spre sykdommer, er godt kjent, men nå må vi dra sørover for å oppleve dette.

Mygg fra Aedes-familien er mest interessant, for de kan være smittebærer for minst fire klassiske virus-sykdommer, Zika inkludert. La oss gå igjennom de forskjellige sykdommene.

Zika-virus

Zika-viruset ble oppdaget allerede i 1947 i en ape i Zika-skogen nær Entebbe, Uganda, men de alvorlige sykdommene viruset kan forårsake, ble først kjent i 2015. Da mistet noen Zika-smittede mødre barna under graviditeten, eller fødte barn med små hoder og betydelig hjerneskade.

Andre sykdomstilstander Zika-viruset kan forårsake, er Guillain-Barré-syndrom, en autoimmun sykdom som kan gi nerveskader og lammelser. Noen pasienter kan bli helt friske.

Det er to myggarter som er kjent for å kunne smitte med Zika-viruset. Den vanligste er Aedes aegyptia, og den mindre vanlige er Aedes albopicus. Begge krever høye temperaturer i lengre tid for å kunne formere seg. Ingen av disse er kjent for å kunne etablere seg i Europa i dag, men sporadisk finner vi mygg som er importert via fly eller bagasje.

Dengue-virus

Aedes aegyptia og Aedes albopicus kan også smitte oss med dengue-virus. Dengue gir høy feber og sterke smerter i bein og armer, derfor også kalt for «break-bone disease» allerede i 1779.

Det er over en 400 millioner tilfeller av dengue-sykdom årlig i verden, og mindre enn en prosent av disse dør. Det er mange land som har begge Aedes-myggartene, men det betyr ikke at myggen er bærere av dengue-viruset.

Gulfeber-virus

Gulfeber-virus blir overført med Aedes aegyptia, men også av andre myggarter. Det er cirka 200.000 tilfeller per år, og mellom 30-60.000 dødsfall. Sykdommen hadde sin opprinnelse i Afrika og ble sammen med Aedes aegyptia-myggen brakt til Nord Amerika og Europa kort tid etter 1492. I Nord-Amerika ble det de neste 300 årene flere store utbrudd med høy dødelighet.

Viruset forårsaker feber, vondt i ryggen, hodepine og kvalme med oppkast. Et mindretall får sykdom som involverer nyrene og levra. Infeksjonen i levra resulterer i mørk urin, samt gule øyne og hud – det er dette som gir navnet til sykdommen. Cirka 50 prosent av de som får disse symptomene, dør.

Det fines en utmerket vaksine med optimal beskyttelse.

Chikungunya-virus

Disse to Aedes-myggene har mer på lager, for de kan være smittebærere for et virus som kalles chikungunya. Dette ble først sett i Tanzania i 1952, men er nå vanlig i hele Afrika og Asia.

Sykdommen gir sterk feber og leddsmerter som kan vare flere uker, men de aller fleste blir helt friske.

Sprer Aedes-myggene disse sykdommene til andre land?

Disse virusene kan i utgangspunktet ikke smitte direkte mellom mennesker, mygg er smittekilden. Det er riktignok rapportert om funn av Zika-virus i sæd, men det er fortsatt usikkert i hvilken grad dette kan bidra til smitte og sykdom.

I mange land finnes disse to Aedes-myggene, men de er ikke alltid bærere av virusene som er nevnt ovenfor. Selv om A. aegyptia fantes over hele Brasil, ble ikke dengue introdusert før i 1986, chikungunya i 2013 og Zika i 2014.

Andre land står kanskje for tur: A. aegyptia finnes i 30 stater i USA og A. albopictus i 40 stater, men inntil videre er ikke myggene bærere av virusene, selv om det er sporadiske tilfeller av virussykdom.

Hva så med Europa?

Selv om A. albopictus tåler noe lavere temperatur, var det en overraskelse i 2007 da det ble et utbrudd av chikungunya-feber i nord-østlige deler av Italia. Mer enn 197 tilfeller ble registrert, og dette viser at Aedes-mygg med virus kan formere seg i Europa. Men utbruddet spredte seg ikke videre.

Det er andre sporadiske, oftest enkelttilfeller av A. aegyptia-assosiert virussykdom i europeiske land, men det er per i dag ingen grunn til å frykte etablering og spredning nord for Middelhavet. Mange ser på «global oppvarming» som noe som vil gi tropesykdommer i Europa. Dette er ikke et faktum, for som tidligere nevnt har vi hatt malaria i Norden uten at dette nødvendigvis var forårsaket av tropevarme.

Hvordan kan du beskytte deg mot sykdommer fra mygg?

Skal du til et tropisk område er det viktig å informere din fastlege om hvilket land, slik at han kan gi deg medisiner du kan ta før du reiser. Malariaparasittene er nemlig i enkelte områder blitt resistente mot viktige medisiner.

I dag er det mye snakk om Zika-redselen i forbindelse med OL i Rio de Janeiro i Brasil. Mange utøvere og publikummere er redde for å bli stukket av Aedes aegyptia-myggen. Denne myggen har adaptert seg til å leve også i byer, og svermer og stikker ikke bare sent om kvelden, men gjerne hele dagen. Risikoen for å bli smittet og syk er heldigvis forsvinnende liten. Derfor vil bruk av heldekkende klær sprayet med anti-insektmidler gi så å si full sikkerhet. Dette vil også beskytte mot de tre andre sykdommene denne myggen kan være bærer av (dengue, gulfeber og Chikungunya), samt andre virus som kan spres med myggstikk.

Som nevnt så finnes det en utmerket vaksine mot gulfeber, og det arbeides med vaksiner mot de tre andre virusene.

Men for dere som vil feriere her hjemme: myggen på Finnmarksvidda kan nok være irriterende, men den er helt ufarlig.

Dette blogginnlegget er også publisert som kronikk i Nordlys lørdag 9. juli 2016.

Vaksiner – frivillig eller tvang?

Skrevet av: Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT- Norges Arktiske Universitet, og Forsvarets Sanitet

I 1960 begynte jeg på barneskolen på Gibostad – ei bygd på innersida av Senja. I 2. klasse møtte jeg Rigmor, som hadde jernkorsett. Hun klarte selv å reise seg opp med armene, låse korsettet i knærne og deretter bevege seg med krykker. Men hun kunne ikke slå ball i friminuttene eller delta på skidager og sykkelturer. Hun hadde hatt polio og var delvis lam.

Helsesøster kom etterhvert på skolen med poliovaksine på en sukkerbit. Alle måtte vaksineres, og med Rigmor i klasserommet var saken mer enn krystallklar.

Gibostad folkeskole 1961, 2. og 3. klasse. Bakre rekke fra venstre: Roy, Brynjulf, Ørjan, Lillian, Ruth, Hanne Marit, Aud-Sissel, Airun. Første rekke fra venstre: Eva, Mat-Britt, Hilda, Freidis, Synnøve, Rigmor, Thorild, Solbjørg og lærer Rolf.

Gibostad folkeskole 1961, 2. og 3. klasse. Bakre rekke fra venstre: Roy, Brynjulf, Ørjan, Lillian, Ruth, Hanne Marit, Aud-Sissel, Airun. Første rekke fra venstre: Eva, Mat-Britt, Hilda, Freidis, Synnøve, Rigmor, Thorild, Solbjørg og lærer Rolf.

Dagens andreklassinger har ingen Rigmor med jernkorsett i vennegjengen. Barnas foreldre, som skal avgjøre om de får sprøyten eller ikke, mangler kanskje også et synlig bevis på at poliovaksinen gir mening. Men er det allikevel riktig å tvinge dem til å vaksinere sine barn?

Dagens urbane samfunn er utenkelig uten vaksiner

For hvor viktig er det egentlig at «alle er med»? Jo, uten vaksiner hadde store deler av Norges helsebudsjett gått med til å ta vare på dem som ville blitt skadet for livet av bare polio alene. Bildene fra USA på 50-tallet av store hangarer fylt av polioskadde barn i pustemaskiner er et klart bevis på dette. Utryddelsen av den fryktede og dødelige sykdommen kopper, var bare mulig via effektive vaksiner og internasjonal innsats.

En mengde vaksiner er i dag tilgjengelig mot virus og bakteriesykdommer. Mange av disse inngår i barnevaksineprogrammer over hele verden.

Vaksiner har redusert antallet bakterielle infeksjoner betraktelig. Det har igjen redusert behovet vårt for antibiotika. Vaksiner er derfor viktige for å bremse utviklingen av antibiotikaresistens – en av våre store medisinske utfordringer i tiden som kommer. Det samme kan sannsynligvis også hevdes for medisiner som brukes mot virusinfeksjoner.

Kreft er ingen infeksjonssykdom, men enkelte virus kan forårsake kreft. Vaksine mot slike virus kan derfor gi en beskyttelses mot enkelte kreftformer. HPV-vaksinen, som nå tilbys gratis til jenter i Norge, gir en god beskyttelse mot enkelte kreftformer på livmorhalsen, og i hode- og nakkeområdet.

Bildene fra USA på 50-tallet viser store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner.

Bildene fra USA på 50-tallet viser store hangarer fylt av polioskadde barn i «jernlunger», den tids pustemaskiner.

Er vaksiner feilfrie?

Medisinske nyvinninger er naturligvis ikke uten problemer. Vaksiner har vært forurenset med mikroorganismer, og enkelte vaksiner har gitt meget uvanlige immunologiske og neurologiske sykdommer. Et eksempel er svineinfluensavaksinen fra 2009, hvor man oppdaget en klar sammenheng mellom vaksinen og økningen av narkolepsi hos barn.

I 1976 skjedde det samme i USA. Ett dokumentert tilfelle av svineinfluensa fikk helsemyndighetene til å vaksinere 40 millioner mennesker. Rundt 500 fikk en neurologisk lidelse, GBS, og cirka 50 døde.

Utprøvingen av en norsk vaksine mot hjernehinnebetennelse på 50.000 rekrutter og 180.000 barn i perioden 1988-94, resulterte i at enkelte fikk alvorlig sykdom. Både Folkehelseinstituttets daværende direktør Geir Steene Larsen og nåværende helseminister Bent Høye har i ettertid beklaget hvordan utprøvingen ble foretatt.

Vaksinemotstanden ble ikke mindre etter at Andrew Wakefield hevdet at MMR-vaksinen kunne føre til forskjellige former for autisme i det anerkjente tidsskriftet «The Lancet» i 1998. Mange foreldre over hele verden nektet å vaksinere sine barn. Men det viste seg at Wakefields arbeide var uriktig. Funnene hadde blitt manipulert, og publikasjonen ble trukket tilbake. Påstanden om sammenhengen mellom autisme og vaksiner har blitt omtalt som «den mest ødeleggende juks de siste 100 år».

Vaksinepolitikk er problematisk

Vårt samfunn er avhengig av at flest mulig, helst over 80-90 % av befolkningen, er vaksinert. Men hva med barn som ikke kan ta egne beslutninger? Bør helsemyndighetene bruke trusler eller tvang for å sikre deres helse med obligatorisk vaksinering?

Smittevernloven fra 1995 sier klart at tvang kun kan anvendes for å pålegge en smittet person legeundersøkelse eller isolering i sykehus dersom det er nødvendig for å bekytte andre mot smitte. Forsvaret kan kreve at offiserer må vaksineres mot spesifikke sykdommer. Helsevesenet kan kreve det samme overfor sine ansatte hvis smittesituasjonen på arbeidsplassen skulle tilsi det. Men folk flest kan ikke tvinges til medisinsk behandling. Det mener jeg vi skal holde fast ved.

Prinsipielt tror jeg det er uheldig å stigmatisere vaksinemotstandere, og kalle dem uvitende og uopplyste. Å true med å nekte uvaksinerte barn tilgang til barnehager og skoler er ikke veien å gå. Det har vakt internasjonal oppsikt at australske myndigheter vil fjerne eller redusere trygdeutbetalinger til foreldre som ikke vaksinerer barna sine.

Informer om hva vaksinene har betydd

Helsevesenet, skoler og media må heller gjøre en bedre jobb med å fortelle om vaksinesuksessen. Hvordan epidemiene av kopper, difteri og polio har blitt bekjempet, hvordan vaksiner kan forebygge kreft og hvorfor vaksiner mot ebola og malaria vil være nye medisinske gjennombrudd.

For vår klasseveninne Rigmor kom poliovaksinen for sent. På Tranøy kirkegård ved Senja ligger nesten en hel skoleklasse begravet etter en difteriepidemi som herjet noen uker i begynnelsen av forrige århundre. La Rigmor og de andre barna være med oss videre. Vi trenger dem som påminnelse om hva som står på spill.