Hvem spiser hvem – er det parasittene som avgjør?

Skrevet av Eirik Haugstvedt Henriksen, forskningsgruppa Freshwater Ecology

Du har kanskje hørt om parasitter som gjør mus kåte på katter, forårsaker selvmord hos verten sin eller gjør marihøner om til zombier? Hvis ikke må du sjekke ut denne linken!

Slike beskrivelser er pepret med metaforer og overdrivelser, og heldigvis finnes det ingen parasitter som gjør verten om til hjernespisende monstre. Likevel er det et faktum at mange parasitter får sin vert til å oppføre seg ganske annerledes enn «normalt». Parasitter som endrer adferden til verten, øker gjerne sannsynligheten for at den selv blir videreført til neste vert i livssyklusen. Hva betyr dette for økosystemene våre?

Illustrasjon: Trepigget stingsild.

I mange innsjøer langs kysten av Norge finner vi en liten fisk som heter trepigget stingsild. Den har, som navnet tilsier, pigger på ryggen og magen som en beskyttelse mot å bli spist. Dette forsvaret har den utviklet gjennom evolusjonen over titusenvis av år. På tross av dette er stingsilda et viktig byttedyr for større fisker som ørret og fugler som siland. Faktisk observerer vi at mange stingsild svømmer fryktløst rundt i vannet. De bryr seg ikke nevneverdig om en predator (eller en biolog) nærmer seg, som du kan se i denne videoen.

Stingsilda i videoen er infisert med stingsildmark. Stingsildmarken er avhengig av at stingsilda blir spist av en fugl for å fullføre livssyklusen sin. I fugletarmen produserer den voksne stingsildmarken egg som slippes ut med avføringa til fuglen. Havner dette i en innsjø klekker eggene til små larver som spises av hoppekreps. Hoppekrepsen blir da infisert. Og hvis ei stingsild spiser hoppekrepsen og en fugl spiser stingsilda, er livssyklusen komplett!

Illustrasjon: Livssyklusen til stingsildmark. Parasitten legger egg i fugletarmen, og fuglen er dermed “sluttvert” for denne parasitten.

Veldig mange ulike parasitter utviklet slike kompliserte livssykluser for å videreføre genene sine. Det er blant annet disse vi i ferskvannsgruppa forsker på.

Har slike parasitter egentlig noe å si i et økosystem? Eller er de bare noen kuriøse skapninger som har plass i fascinerende og litt skremmende anekdoter?

Svaret på det siste er et klart nei! Ved å gjøre stingsilda mer sårbar for å bli spist, bidrar stingsildmarken til at en stor energikilde blir lettere tilgjengelig for fuglen (predatoren). Fuglene får i seg masse energi, men blir jo samtidig infisert av mange parasitter. Dermed kan det nok diskuteres om nettoeffekten av dette er positiv eller negativ for fuglene.

Infiserte stingsild blir også et enkelt bytte for andre predatorer, som for eksempel ørret. I ørreten dør stingsildmarken. Ørret er i så måte en blind endestasjon for parasitten.

I Takvatnet i indre Troms ser vi at ørret som spiser mye stingsild kan bli store og veie flere kilo. Men heller ikke her kommer stingsildbeitinga uten kostnader. Som denne videoen viser, er nemlig stingsilda infisert med flere andre arter bendelmark, som måsemark og fiskandmark.

I motsetning til stingsildmark dør ikke bendelmarkene når de spises av andre fisk – de reinfiserer fisken. Man kan finne hundrevis av dem i cyster på fiskens mage. Noen ganger kan infeksjonen bli så stor at cystene også finnes i kjøttet, slik bildet viser.

Gyteklar røye som har spist fisk og blitt infisert med tusenvis av fiskandmark og måsemark som ligger inni cyster utpå innvollene (foto: Eirik Haugstvedt Henriksen).

Som økologer er vi interessert i hvordan energien i et økosystem utnyttes av de ulike organismene som lever der. For å se på dette, lager vi gjerne en oversikt over hvem som spiser hvem – et såkalt næringsnett. Ved å endre adferden til stingsilda, påvirker stingsildmarken strømmen av energi til predatorer. De påvirker også overføringen av andre parasitter til både fisk og fugl. Stingsild med stingsildmark har dermed en helt sentral rolle i næringsnettet.

Marflomarken

En mindre studert, men minst like spektakulær parasitt som finnes i våre vann og vassdrag, er marflomarken. Denne bendelmarken infiserer tangloppen marflo, som er kjent som et meget profitabelt byttedyr for bl.a. ørret og røye. Fiskene blir infisert ved å spise infisert marflo, og marflomarken blir voksen i tarmen til fisken hvor den reproduserer. Som vi kan se i denne videoen, vokser parasitten seg diger inni marfloa.

Påvirker denne parasitten marfloas adferd? I Takvatnet og Fjellfroskvatnet har vi samlet marflo som svømmer fritt rundt i innsjøen, og fra magesekkene fra røye. Deretter sammenliknet vi infeksjonene av marflomark i de to gruppene. Det gir en indikasjon på om infisert marflo har større risiko for å bli spist av røye, enn de uten parasitten.

Og svaret er klinkende klart: Andelen infiserte marflo fra fiskemagene var hele åtte ganger høyere enn i innsjøen! Infiserte marflo oppfører seg trolig på en måte som gjør den til et enklere bytte, noe som er forståelig når man tar den relativt enorme størrelsen til parasitten i betraktning. Denne parasitten er ikke farlig for mennesker. Og ettersom den lever inni fisketarmen legger vi som regel ikke merke til den. For røya er likevel infeksjonene trolig forbundet med en betydelig kostnad. Så bør røya unngå å spise infisert marflo? Vi har fått tilgang på røye fra innsjøer i Dividalen, hvor de nesten utelukkende spiser marflo. Røya her er kjent for sin formidable vekst og nydelige kvalitet. Likevel fant vi at fisketarmene var proppfulle av marflomark. Det kan tyde på at fordelene ved å beite marflo oppveier kostnadene ved å bli infisert av parasitten.

Parasitter som endrer adferden til verten påvirker nødvendigvis ikke bare strømmen av energi oppover i næringsnettet. Marflo er en økologisk viktig art. Den bryter ned dødt plantemateriale og gjør denne energien tilgjengelig for predatorer. I tillegg til marflomarken er marfloa infisert av flere andre ulike parasitter som bruker fisk og fugl som sluttvert. Dersom disse påvirker beiteadferden til marfloa, vil det påvirke energistrømmen i hele systemet. Ved hjelp av eksperimenter håper vi i fremtiden å kunne svare på hvordan parasittinfeksjoner påvirker beiteadferden til marflo, snegl og andre verter i ferskvannsystemer.

Som vi ser er parasitter viktige brikker i økosystemene. Studiene vi hittil har gjort har skrapt litt i overflaten av den økologiske betydningen av parasitter. De fleste spørsmålene er ubesvarte. Med klimaendringer forventer vi at flere sørlige vertsarter trekker nordover. Og med disse kommer en rekke nye parasitter. For å forstå hvordan økosystemene vil respondere på slike endringer, må vi kartlegge mangfoldet av parasitter og forske videre på deres økologiske rolle.

In Mr. Wolf we trust!

Skrevet av Giovanna Bertella og Sara Lupini, forskergruppen Research on Entrepreneurship Innovation and Sustainability

Våren 2020 ble alt snudd på hodet for reiselivsnæringen på grunn av Covid-19. Etter gyldne år med turister i hopetall, var kundesegmentet for bedrifter i Tromsøregionen nærmest over natten begrenset til nordmenn. Vi vet at nordmenns ferievaner skiller seg vesentlig fra en klassisk nordlysturist. Så hvordan tiltrekke seg og beholde kunder i et radikalt endret marked? Er det mulig å skape en ny bærekraftig fremtid for reiselivsnæringen?

Nybrottsarbeid

Handelshøgskolen i Tromsø har siden mars vært en del av et samarbeidsprosjekt utenom det vanlige. Sentrale aktører innen reiseliv, kommunal sektor, akademia, kulturnæring og ulike bransjer i næringslivet samarbeider på tvers av medlemsbaser, segment og næringer. Et felles ønske er å koble ulik kunnskap og erfaring, for å sammen komme gjennom en vanskelig tid.

(illustrasjonsfoto: Elena Volf, MostPhotos)

Vi vet at behovet for innovasjon, nytenking og samarbeid er nødvendig for å tilrettelegge for et prissensitivt norsk marked. Reiselivet før covid-19 har gått så det suser i Norge. Men vi vet også at det har ført til overbelastning på både lokalsamfunn, klima og natur. 2020 har vist oss at næringen er sårbar for endringer. Et ubalansert reiseliv har dermed godt av nye kreative løsninger.

Å gjøre utfordringer om til muligheter

For å få til dette, brukes kreative metoder for innovasjon og bærekraft. Med sikte på å utvikle metoder og verktøy for å støtte den lokale økonomien startet Handelshøgskolen prosessen ved hjelp av Design Thinking. Design Thinking er en kreativ tilnærming til utvikling og prototyping av nye produkter og tjenester. I prosessen brukes forskjellige teknikker og verktøy som utløser fantasi og empati for å stimulere kritisk tenkning. Denne fremgangsmåten kan få frem latente behov og oppdage nye muligheter.

Handelshøgskolens Design Thinking Lab arrangerte workshoper for noen av de lokale bedriftene. Problemstillinger som ble presentert og diskutert var flere: Hvordan nå frem til den nye målgruppen nordmenn med tilbud som før var spisset mot utenlandske turister? Hvordan stimulere og motivere lokalbefolkningen til å benytte seg av Tromsø og området rundt – og betale for det? Hvordan kan vi utnytte ressursene på best mulig måte med alle begrensninger som stadig er i endring?

Design Thinking i praksis (foto: Maite Desiree Pettersen-Cruz )

Inspirert av disse gruppearbeidene, jobbet prosjektet videre med ulike metodikker i flere workshoper. Samarbeidsprosjektet skal hjelpe ulike næringer med å identifisere muligheter og utvikle nye produkter og tjenester som kan hjelpe den lokale økonomien nå og fremover. Vi utviklet en trinn-for-trinn verkstedmetodikk, basert på innspill og samarbeid med lokale bedrifter og aktører. Metodikken baserer seg på deltakende tilnærminger til endring, og kombinerer ideer fra Theory of Change, Design Thinking og Sustainable Business Model Canvas.

(foto: Maite Desiree Pettersen-Cruz )

Theory of Change er en tilnærming som brukes bredt i utviklingsstudier. Metoden bygger på evnen til å tenke strategisk og kritisk om ønskede endringer på samfunnsnivå. Sustainable Business Canvas er verktøy som hjelper til med å visualisere ulike komponenter som trengs når man planlegger for bærekraftige næringslivsaktiviteter. Kombinasjonen av Theory of Change og Sustainable Business Canvas sammen Design Thinking gjør det mulig å planlegge strategisk, kritisk og kreativt som svar på bærekraftige næringslivs- og samfunnsendringer.

Gode diskusjoner (foto: Maite Desiree Pettersen-Cruz )

Utviklingen og testingen av denne verkstedmetodikken har vært VELDIG GØY! Med omfattende bruk av plakater, rollespill, post-it-lapper, motiverende videoer, gruppediskusjoner og presentasjoner, ble workshop-deltakerne invitert til å komme med nye gjennomførbare ideer for å bevege den lokale økonomien i retning av en mer bærekraftig fremtid. Arbeidet hadde også som mål å skape et uformelt nettverk og allianser blant deltakerne. Et nettverk som forhåpentligvis vil vokse og involvere flere mennesker som er interesserte og engasjerte i innovasjon for bærekraft.

Metodikken kalte vi for «Mr Wolf», etter den minneverdige karakteren fra filmen Pulp Fiction – personen som i samarbeid med klientene sine «løser alle problemer». Grunnen til dette? Vi tror at bærekrafts-utfordringene for reiselivet kan møtes og løses med kreativitet, innovasjon og samarbeid.

Vi jobber nå med å analysere resultatene og er spente på utfallet. I praksis kan resultatene føre til nye produkter og tjenester og – enda viktigere – nye strategiske allianser for en mer bærekraftig fremtid.

(bilde hentet fra filmen Pulp Fiction, 1994, Miramax Films)

In Mr. Wolf we trust!

Smågnageren er viktigere enn du tror

Skrevet av Eeva Marjatta Soininen, forskningsgruppen Northern Populations and Ecosystems

Smågnagerne er kanskje ikke de mest synlige dyrene når man går på tundraen i Nord-Norge. Men de sykliske svingningene i smågnagernes bestandstetthet utgjør pulsen i hele næringsnettet på tundraen. Smågnagerne er nemlig både viktige byttedyr og spiser mye planter. Så selv om vi ikke ser dem så ofte, så former de mye av plante- og dyrelivet rundt oss.

Norsk lemen er et spesielt viktig byttedyr for fjellrev og snøugle. Yngling av disse rovdyrartene på Varangerhalvøya er avhengig av at de har tilgang på lemen som mat (foto: Rolf. A Ims)

Alle rovdyrene på tundraen spiser smågnagere. Enkelte rovdyr, slik som fjellrev og snøugle, er spesielt avhengige av lemen. De yngler bare når det er toppår for gnagere. Andre rovdyr med mer generalisert diett, slik som rødrev og kråkefugler, yngler også mer i toppår med smågnagere. Dette systemet gjør at toppår for gnagere gir økning i bestandstettheten hos rovdyr. Det igjen gir negative ringvirkninger for andre byttedyrarter, som for eksempel rypa.

Smågnagerne har også betydning for plantelivet. I toppårene spiser smågnagerne til sammen store mengder planter. Det påvirker både plantesamfunnets biomasse og artssammensetning. Vi kan godt si at smågnagere vedlikeholder sine habitat. Både mose og dvergbusker på heiene hadde sett nokså annerledes ut uten gnagertopper.

Hva gjør klimaendringene med dette systemet?

Vi forventer varmere og våtere vintre som følge av klimaendringene. Mildværsperioder med regn om vinteren fører til at snøen smelter og fryser flere ganger. Dermed dannes islag i snødekket. Islag begrenser spesielt gnagernes tilgang til mat under snøen. Dette vil igjen kunne resultere i færre og sjeldnere gangertoppår. Så hva skjer med gnagerne når klimaet forandrer seg? Og hvordan påvirker forandringer i gnagersykluser resten av økosystemet?

Kameraene er plassert i metallkasser som har hull i begge ender. På denne måten er kameraboksen integrert som en del av gnagernes naturlige habitat. Kameraet sitter i taket og ser nedover, og tar bilde av alle dyr som passerer under (foto: Mike Murphy)

For å svare på disse spørsmålene, har vi utviklet et system for kameraovervåking av smågnagere. Arbeidet gjøres i regi av prosjektet Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT). I prosjektet har vi en egen forskningsmodul med fokus på gnagere.

Vi antar at klimaforandringene hovedsakelig påvirker gnagere via endringer i vinterklimaet. Det gjør det spesielt viktig å forstå hva som skjer under snøen. Nye typer viltkamera gjør det mulig å overvåke både røyskatt og snømus året rundt – også under snøen. Kameraene tar bilder av gnagere og rovdyr som er spesialisert på å spise dem.

Røyskatt med lemenbytte

Bildene gir oss mulighet til å observere dynamikken mellom rovdyr og gnagere, for eksempel å skille nedgang i gnagerbestand som skyldes predasjon fra nedgang som skyldes vanskelige snøforhold. I tillegg registrerer kameraene temperatur, som brukes til å beregne når gnagerne har vært under snøen.

Informasjon om snøforholdene brukes for å modellere effekten av snø på populasjonsdynamikk av gnagere.

Informasjon om smågnagernes bestandstetthet er viktig for en optimal forvaltning av utrydningstruede dyr, som for eksempel fjellreven. Smågnager-syklusene har en indirekte effekt på småvilt, som rypa. Informasjon om smågnagere kan hjelpe å forutsi småviltbestandens utvikling og dermed forvaltningen av småvilt.

Parallelt med utsetting av kamera og innsamling av bilder, har vi også jobbet med automatisering, optimalisering og modellering av bildene. Noen av bildene kan du se her.

I noen lokaliteter er det flere dyr som ofte kommer innom kamera. Her en røyskattfamilie, der tre ungdyr gjentatte ganger var på bildene.

 

Kan vi sette en pris på føling i fjæra?

Tekst av Margrethe Aanesen, Norges fiskerihøgskole, MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway

Mange land, deriblant Norge, har sluttet seg til ideen om “blå vekst”. Det betyr at mye av den økonomiske veksten i årene framover skal komme i marine og maritime næringer. I utgangspunktet er dette godt nytt for et institutt som er dedikert til marine næringer. Forskere ved Norges fiskerihøgskole jobber ikke bare med marin næringsutvikling, men også potensielle konsekvenser av vekst i de blå næringene. Det har vi gjort lenge før “blå vekst” strategien ble unnfanget.

I Nord-Norge har det kommet mange planer for økt næringsaktivitet i kystsonen. Kommunene Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø har vedtatt en felles kystplan for Tromsøregionen.

Oppdrettsanlegg (foto: Andrey Armyagov)

Noen kaller planen en «oppdrettsplan» fordi den foreslår en betydelig økning i areal avsatt til oppdrett av laks i området. I tillegg til vekstplaner for oppdrett i kystsonen, så har det, i alle fall før korona, blitt etablert nye fisketurismeanlegg langs kysten i nord. Det skjer til tross for at mange norske fritidsfiskere stiller spørsmålstegn ved det de mener er sløsing med fisk i turistfiske. Og så har vi fjordene våre, hvor det i noen tilfeller åpnes opp for sjødeponi. Hva betyr så alt dette?

Næringsutvikling basert på bruk av naturressurser må ikke bare være økologisk bærekraftig, den må også være sosialt bærekraftig. Med sosial bærekraft mener vi at befolkningen som bor i områdene aksepterer utviklingen. Det betyr også at det er mer lønnsomt for samfunnet at næringsaktører får en eksklusiv tilgang til våre felles marine ressurser, enn at de er allment tilgjengelig.

(foto: Julide Ceren Ahi)

For det er ikke slik at dersom oppdrettsselskap, fisketuristanlegg eller gruveselskap ikke får bruke ressursene og tjenestene som havet gir, så er det ingen som bruker dem. De ressursene som «blå vekst» strategien gir næringsaktører tilgang til, har alle en såkalt alternativ-averdi. Det betyr den velferden eller nytten ressursene gir hvis de er allment tilgjengelige og ikke brukes til næringsvirksomhet. Problemet er at mens næringsaktører kan operere med priser på det de bruker ressursene til, så kan den allmenne bruken av de marine ressursene oftest ikke måles i penger. For hva er markedsprisen på grilling i fjæra, å hente seg koksei til et sommerkveldsmåltid, å kunne bade i sjøen, eller bare sitte og høre på den særegne stillheten i fjæra? Det er vanskelig for politikerne å ta gode beslutninger om hvordan samfunnet skal bruke våre felles marine ressurser, når noen ressurser kan måles i priser mens andre ikke kan det. Da er det lett for at de som kan måles i priser vinner. Er det i det hele tatt mulig å sette priser på «føling i fjæra»?

(foto: Katja Kircher, Mostphotos)

I MarES-prosjektet har vi undersøkt dette. Vi har utført valgeksperiment ut fra kystplanen for Tromsøregionen, planene for gjenåpning av gruvevirksomhet i Repparfjorden, og planer for vekst i turistfiske i kystsamfunn i Nord-Norge. Dagens planer for utvikling i disse næringene presenteres som ett alternativ. Og så lager vi andre alternativ der den planlagte næringsaktiviteten enten ikke finner sted, eller er redusert. – Om man velger alternativ med lav eller ingen næringsaktivitet, så må man være villig til å betale mer i skatt som kompensasjon for bortfall av inntektene og jobbene næringsaktiviteten ville gitt. I valgeksperimentet beskrives både fordelene med den planlagte næringsvirksomheten, som skatteinntekter og jobber, og ulempene, som fare for forurensing og ødeleggelse av marine økosystem. Den økte skatten som følger med de alternative planene, gjør at vi kan beregne priser på tjenester som kysten og de marine ressursene gir oss allmennbrukere.

Så hva er prisene folk setter på de «gratis» tjenestene vi nyter godt av langs kysten? Når det gjelder oppdrettsplanen, så beregnet vi hva det var verdt for folk som bor i de fem kommunene i og rundt Tromsø å få redusert antall nye lokaliteter. Det viktigste for dem var å få redusert potensiell forurensing av havbunnen. For det var hver person villig til å betale rundt 600 kroner mer i skatt per år. De var også villige til å betale for å redusere faren for at oppdrett påvirker kysttorsken negativt. Her var betalingsvilligheten 260 kroner per person per år. Noe overraskende var det at de som deltok i undersøkelsen bare var villige til å betale rundt 170 kroner per person per år for å redusere negative effekter på villaksen. På den andre siden var folk ikke villige til å betale noe for å redusere sjenerende utsikt eller støy fra oppdrettsanlegg. Det kan skyldes at de ikke synes det å se og høre oppdrettsanlegg er sjenerende.

(foto: Julide Ceren Ahi)

Når det gjelder fisketurisme, undersøkte vi først om folk var villige til å betale mer skatt for at myndighetene skulle jobbe mer for å øke kysttorskbestandene – noe de var. Hver person var i snitt villig til å betale over 900 kroner mer i skatt per år for det. Videre ba vifolk om å angi hvordan de ønsket å fordele ressursen kysttorsk mellom kystfiskere, fisketurister og private fritidsfiskere som dem selv. Her var det en helt entydig tilbakemelding om at folk ikke ønsket å regulere kystfiskerne strengere, mens de aksepterte at de selv som private fritidsfiskere ble strengere regulert, dersom også turistfiskere ble det. I de to nevnte undersøkelsene var resultatene relativt klare og entydige.

Det var de ikke i gruveundersøkelsen. Der spurte vi om folk var villige til å betale mer i skatt for å få redusert planene for ny gruvevirksomhet i Repparfjorden. Vi tok ikke opp diskusjonen for eller imot gruvevirksomheten. Også her var det forurensingen av havbunnen som var det viktigste for folk. Hver person var i snitt villig til å betale over 1000 kroner i skatt for at gruveselskapet skulle gjøre tiltak slik at havbunnen fortest mulig skulle bli rehabilitert. Folk var også villige til å betale 550 kr per person for å unngå negative effekter av gruvevirksomheten på villaksen i Repparfjordelva. De var derimot ikke villige til å betale noe for å få lokale arbeidsplasser i gruvevirksomheten.

Så hva sier disse resultatene oss? Resultatene er et første forsøk på å finne priser på goder som ikke omsettes i marked, og som derfor ikke har en markedspris. Likevel er de viktige for vår velferd. Problemet er at de ofte blir oversett av beslutningstakere fordi de ikke har priser. Da kan de ta beslutninger som er langt fra optimale for samfunnet, det vil si oss.

Forskningsprosjektet MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway har fått støtte fra Norges Forskningsråd i perioden 2017-2020 og avsluttes 31.12.2020. Prosjektet har vært ledet av professor Margrethe Aanesen ved Norges fiskerihøgskole, og i tillegg har professor Claire Armstrong, professor Vera Hausner og stipendiat Julide Ceren Ahi deltatt fra UiT. Nasjonale samarbeidspartnere er Akvaplan-niva, NMBU, Universitetet i Stavanger, og Menon. Prosjektet har hatt en internasjonal ekspertgruppe bestående av økonomer som jobber med naturressurser fra UK, Danmark og Canada, og en styringsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Fylkesmannen i Troms sin miljøvernavdeling.

Hjernens termostat

Skrevet av Vebjørn Jacobsen Melum, forskningsgruppen Arctic Chronobiology and Physiology 

Jorda roterer rundt sin egen akse og samtidig går den i en elliptisk bane rundt sola. Ved å rotere rundt sin egen akse skaper den natt og dag for majoriteten av verdens befolkning. Ved å gå i bane rundt sola skapes årstider. Både natt og dag og årstider er rytmiske hendelser som gjentar seg, dag etter dag, og år etter år. I de polare områdene er de lysmessige endringene gjennom et år fenomenale. Det går fra 24 timer med mørke til 24 timer med fullt dagslys. Som en følge av denne ekstreme endringen i lysinnstråling og temperatur er det store svingninger i planteproduksjon. For dyr som lever av å spise planter, går det fra perioder med overflod til perioder med minimal næringstilgang. For å overleve i et slikt miljø, hele året, kreves intrikate tilpasninger. Det finnes utallige av dem, og en av dem er å gå i dvale i den del av året som byr på ugunstige næringsforhold.

Arktisk jordekorn (foto: Shona Wood)

Et av de mest ekstreme eksemplene er arktisk jordekorn. De lever i Nord-Amerika og Sibir, og tilbringer opp til 8 måneder av året under jorda i sine hi hvor de ligger i dyp dvale. Ved hjelp av denne livsstrategien sparer de energi, men hvordan kan de klare å svitsje mellom full aktivitet og en nærmest komatøs tilstand?

 

De fleste pattedyr har en kroppstemperatur på rundt 36-37 grader. Denne høye temperaturen sørger for effektiv drift av kroppslige funksjoner. Muskulatur eller fordøyelse fungerer uavhengige av dagens værmelding, på en helt annen måte enn hos vekselvarme dyr som frosk og slanger. Likevel har det en pris. En høy kroppstemperatur forutsetter et høyt stoffskifte (metabolsk aktivitet), altså at kroppen bruker mye energi bare på å holde seg i gang (hvilemodus). Derfor vil en lavere temperatur gi lavere metabolsk aktivitet og mindre energi vil brukes per tidsenhet (sparebluss). Og det er dette prinsippet dyr som kan gå i dvale utnytter til sin fordel, i en unik energisparende strategi. For mange gnagere, som arktisk jordekorn, er i stand til å senke kroppstemperaturen sin til nær omgivelsestemperaturen. «Verdensrekorden» er så lavt som -2.9 grader, det vil si under frysepunktet til vann! Hvordan i alle dager kan et pattedyr tolerere å ha en så lav kroppstemperatur og hva er det som utløser denne dramatiske endringen?

Hjernens termostat (illustrasjon: Shona Wood, Vebjørn J. Melum)

For å forstå det må vi se til hjernen. Inne i hjernen er det et kontrollsenter for kroppstemperatur. Den ledende teorien om hvordan et pattedyr kan nå minusgrader, er at hjernens termostatfunksjon er blitt skrudd ned til, nettopp, minusgrader. Hvis hjernen sier at minusgrader er greit, ja da iverksettes ingen motstandsmekanismer for å forhindre at kroppstemperaturen faller så lavt. Kroppen lar seg rett og slett kjøle ned av omgivelsene. Men hjernen aksepterer ikke alt. Det kommer en nedre grense for hva hjernen og kroppen tåler. Når grensen nås, ringer alarmbjellene.

Gnagerkroppen starter da å aktivt produsere varme, akkurat som en ovn som får beskjed av termostaten at temperaturen er for lav. Og sånn kan et arktisk jordekorn holde det gående. Det kan ligge i sitt hi, sammenkrøllet og holde en jevn kroppstemperatur på rundt minus 1 grad i en måned. Men, med så lave temperaturer, hvordan kan hjertet fortsette å slå slik at blodet sirkulerer? Hvordan kan cellene i hele dyret få det oksygenet og energien de trenger? Og hva skjer så etter en hel måned i denne tilstanden?

Hamster i dvale (foto: Vebjørn J. Melum)

Våken hamster (foto: Vebjørn J. Melum)

 

 

 

 

 

 

 

Etter en måned begynner temperaturen plutselig å stige igjen. Hurtig stiger den tilbake til «normal» kroppstemperatur på rundt 36-37 grader. Her holder den seg i noen timer, mens gnageren fortsatt ligger sammenkrøllet som en ball og tilsynelatende sover, før den returnerer ned til minusgradene. Hvordan hjernen igangsetter og kontrollerer vekslingen mellom dyp dvale og oppvåkning/gjenoppvarming vet vi fortsatt ikke. Vi vet heller ikke nøyaktig hvor hjernens termostatfunksjon er lokalisert, eller hvordan den blir regulert for å bestemme når et dyr skal gå inn i dvale.

Det vi vet er at det er et uhyre spennende forskningsområde som vi i forskningsgruppen Arktisk kronobiologi og fysiologi prøver å finne svar på. Om vi lykkes i å forstå hvordan jordekornet skrur ned hjernens termostat vil det ha potensiale til å kunne brukes i en rekke medisinske sammenhenger. Blant annet hvordan man kan minimere systemisk vevsskade ved hjertestans og slag, og hvordan man kan bevare organer som skal transplanteres.

Grandmaternal shadow on health inequalities

Written by Emre Sari, The Centre for Economic Research 

Inequalities, especially health inequality, are quite complex due to the economic, technological, and cultural developments of nations, and globalization. What is it that inspires economists to think ahead of their scope of expertise concerning social inequalities in health?

Health is one of the main determinants of well-being as an economic resource. It helps to measure the quality of human capital. On the other hand, differences in individual and even neighbourhood socioeconomic status are among the main mechanisms underlying health inequalities. When we take a more in-depth look at health inequalities for adults, it is clear that this problem cannot be fully explained only by adulthood health choices and socioeconomic status. – Even conditions in early life and mild shocks in the womb may affect health later in life.

In a current study, we focus on health transmission from grandmother to grandchild. We want to understand how the health of a grandchild gets effected by shiftings in ecenomy during the grandmother’s pregnancy of the grandchild’s mother.

Our question is: How far does the origin of our current health condition go?

Our research examined population counts in Rendalen, covering the period 1733-1925.

By testing an up-to-date hypothesis through a historical data set, we can open a door for understanding later in life health inequalities. Thanks to the fetal origins hypothesis, we know that our mother’s health and even her socioeconomic status have a significant impact on our health today. With this study, we take this one step further and include the grandmother to our health equation.

Ultimately, the next question is: Why is it important to understand the roots of our unfortunate health outcomes today? Except for acute injuries, some infectious and genetic diseases, there may be many resources behind your health outcomes. Life-style, education, income, occupational status, and neighbourhood, are factors affecting our health. Those variables can be changed somehow within your life span. However, what you inherited by birth cannot be reversed easily without identifying it clearly. Therefore, we must proceed to the very root of the problem and set the diagnosis correctly to intervene in time to prevent future negativities.

Emre Sari

Our findings are critical to shed light on health outcomes from an intergenerational perspective. However, many studies with more modern data should be conducted in the following years.

For future Research, we will investigate deeper into intergenerational mechanisms of health transmission, linking Tromsø Study Data (Tromsøundersøkelsen) with Norwegian Historical Population Register data.

 

 

References

  • Barker, D. J. P. (1990). The fetal and infant origins of adult disease. BMJ: British Medical Journal, 301(6761), 1111.
  • O’Donnell, O., Van Doorslaer, E., & Van Ourti, T. (2015). Health and inequality. Handbook of Income Distribution. https://doi.org/10.1016/B978-0-444-59429-7.00018-2
  • Schultz, T. W. (1961). Investment in human capital. American Economic Association, 51(1), 1–17.

Kan vi utvikle norsk sjømatindustri uten plast?

Skrevet av Roger B. Larsen

Svaret på overskriften er NEI. Forskingsgruppen HARVEST ved Norges fiskerihøgskole skal de neste årene likevel lede et senter for forskningsdrevet innovasjon på tema bio-nedbrytbar plast til bruk i fiskeriene.

Torsk fanget med bio-nedbrytbart fiskegarn (Foto: J. Vollstad, SINTEF Ocean AS)

Hvor hadde verden vært i dag uten «vidundermaterialet» plast? Bare se rundt deg der du står eller sitter – det er plast overalt. Mennesker som ennå ikke har nådd pensjonsalder kan vel knapt forestille seg hvordan verden klarte å leve uten dette brukervennlige materialet.

Den industrielle måten å bruke petrokjemikalier på for å fremstille plast og syntetfibre, gjør nedbrytingstiden i det marine miljøet svært lang. Miljødirektoratet anslår at en brusflaske av plast vil ha en levetid på flere hundre år om den havner på havets bunn. Den brytes gradvis ned til mindre bestanddeler, og endeproduktet mikroplast blir værende i det marine miljøet langt inn i evigheten.

Dagens situasjon

Vi har ingen ambisjon om å rydde opp i gamle synder. Etter snart 70 år med fangstredskaper som i stor grad er laget av plastbaserte materialer, vil de negative effektene dukke opp på rekke og rad i årene framover. Perspektivet er uhyggelig med tanke på generasjonene som skal arve jorda etter oss.

Garn med nyfanget og gammel, død fisk. Dette garnet anslås tapt for ca. 35 år siden og det har fisket mer eller mindre kontinuerlig siden (Foto: Roger B. Larsen)

Så mye som 8-12 millioner tonn plast havner i havene årlig. De fleste tapte fiskeredskaper og deler av slike er praktisk umulig å få tak i. Fiskeri- og havbruksnæringen er selvsagt ikke alene om tilføre havene plast, men strandryddinger og årlige opprenskinger langs fiskefeltene viser at en stor andel av dette søppelet dessverre stammer fra næringen.

Det usynlige søppelet som havner i vårt marine spiskammer fører til spøkelsesfiske av både fisk og skalldyr. Spøkelsesfiske er et stort problem for forvaltning av ressursene, fordi slik skjult beskatning egentlig betyr tap for fiskeriene. Det økonomiske tapet kan være betydelig. Det er på høy tid vi prøver å få kontroll. Og det må sterkere lut enn strandrydding til om vi skal kunne gjøre en forskjell.

Noen i næringen vil hevde at vi har blitt flinke til å rydde opp etter oss og at tap av redskaper nesten ikke forekommer. Og skulle uhellet være ute, så kommer Fiskeridirektoratet og rydder opp på sine årlige ryddeaksjoner langs norske fiskefelt. Men faktum er heller at fiskeriene våre tilfører årlig store mengder plast i havet. Dette skjer i form av tråd, tauverk eller nett som kommer på avveie, og gjennom slitasje på plastbaserte redskaper. Miljødirektoratet regner med at mindre enn ti prosent av dette ender opp som strandsøppel. Resten flyter i havene eller havner på havbunnen. I tillegg forårsaker daglig bruk i alle deler av fiskerinæringen betydelige utslipp av mikroplast.

En del av strandsøppel fra Svalbard – minst 90% av dette kan relateres til fiskeri (Foto: Roger B. Larsen)

Kan vi øke verdiskapingen i sjømatsektoren uten bruk av plast?

I vår moderne fiskerinæring er det krav til effektivitet og inntjening. Det gjør at utstyr regelmessig må skiftes ut på grunn av slitasje. Generelt kan vi si at levetiden til ulike fiskeredskaper varierer med brukstid og hvor hardt de anvendes. I praksis snakker vi om levetid som varierer fra opptil flere år og ned til bare én enkelt sesong. Hvorfor må redskapene lages av «evigvarende» plast når levetiden er så begrenset?

Fiskerier over hele verden står overfor en enorm utfordring med å finne løsninger som kan forhindre enda mer skade på naturens mangfold og potensielle utbytte i form av mat. Norge er i en særstilling ved at vi er en sjømatnasjon. Vi har også ambisjoner om å være verdensledende på det meste.

Kongekrabbe viklet inn i restene av et fiskegarn av nylon (Foto: Roger B. Larsen)

Den norske fiskerinæringen står for produksjon av 3-4 millioner tonn sjømat hvert eneste år. Eksportverdien alene nærmer seg 110 milliarder kroner. Det tilsvarer en verdiskaping på flere millioner kroner for hver direkte ansatt i sjømatindustrien. I tillegg kommer alle ringvirkningene av aktivitet i både privat og offentlig sektor. Om vi steller oss fornuftig og utvikler fiskerinæringen på en bærekraftig måte kan vi mangedoble verdiskapingen i denne delen av norsk næringsliv. Men kan vi nå de skyhøye ambisjonene uten plast og samtidig bruke moderne redskaper?

Vår ambisjon er å «ta det onde ved roten». Vi vil finne løsninger som gjør at våre framtidige fiskerier i størst mulig grad bruker «smarte» materialer som forsvinner over en viss tid.

SFI Biodegradable plastics for marine applications

Tildelingen av et Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) for å utvikle bio-nedbrytbare plastmaterialer er store greier for en bitteliten forskningsgruppe. Vi er stolte over den tilliten som styret i Norges forskningsråd har vist oss. Målet er at forskningsmiljøer i samarbeid med fiskeri- og akvakulturnæringen skal finne frem til løsninger som eliminerer eller reduserer problemene dagens former for syntetisk plast skaper. Ambisjonen er å sette Norge i en ledende posisjon for å styre overgangen til bruk av bio-nedbrytbare materialer i fiskeri- og akvakulturnæringen.

Bak senteret står 14 industripartnere fra fiskeri, havbruk og utstyrsleverandører, samt fem nasjonale forskningsinstitusjoner (UiT – Norges arktiske universitet, SINTEF Ocean, Norner forskning, SINTEF Industri og Norsus) og fire internasjonale forskningsinstitusjoner. I tillegg deltar offentlige etater og organisasjoner som Fiskeridirektoratet, Miljødirektoratet, Norges Fiskarlag, Norges Råfisklag, Senter for Hav og Arktis og SALT.

SFI Biodegradable plastics er satt sammen av seks tema. Vi skal utvikle nye plasttyper, teste styrke, holdbarhet og nedbrytingstid, utføre forsøk på ulike fiskefartøy og oppdrettsanlegg, gjøre analyser av motivasjonen for å kunne ta i bruk nye materialer i fiskerinæringen, og analysere og teste gjenvinnbarheten av materialer fiskerinæringen bruker.

Arbeidet med å utvikle nye, smarte bio-nedbrytbare plasttyper hvor man kan kontrollere nedbrytningsgrad og -hastighet i et marint miljø, vil være med på å gi oss et løft innen forskning og industriell utvikling. Prosjektet skal utdanne mange PhD-, postdoktor- og mastergradsstudenter i løpet av de neste åtte årene. Vi er ikke i tvil om at senteret vil være bidra til å løfte kompetansenivået og konkurransefortrinn betydelig på dette området – i produksjonsbedrifter og på leverandørsiden. For fiskerinæringen vil introduksjon og bruk av de nye materialene utvilsomt gi næringen enda et løft i miljøprofilen.

Ordinær og bio-nedbrytbar plast i fiskerinæringen

Ordinære syntetiserte fibre er basis for tråd, nett og tauverk som brukes i fiskeriene. Disse lages av langkjedete karbon-molekyler, der råvaren kommer fra olje. Den kjemiske sammensetningen i ulike materialer som nylon, terylene og ulstron, og måten de produseres på, bestemmer styrke og holdbarhet. Hvis hele redskaper eller deler av dem tapes i naturen, så vil alle de vanlige materialene brytes langsomt ned. Sluttproduktet er mikroplast som blir værende i miljøet i uoverskuelig framtid. Tråd, nett og tauverk slites også under vanlig bruk. Det avgis dermed årlig tonnevis av mikroplast fra alle segmenter i fiskerinæringa. Dette vil vi gjøre noe med.

Vi vil i årene som kommer være i stand til å lage «smarte» materialer. Ved å tilsette forskjellige komponenter kan vi modulere nedbrytningshastighet. Ulike mikroorganismer, bakterier, alger og enzymer vil da kunne bryte materialene ned over tid. Sluttproduktene blir ufarlige produkter som vann og CO2. Det nye senteret må finne balansen mellom brukervennlighet, effektivitet og nedbrytingstid for å konkurrere med dagens produkter som anvendes i fiskeriene.

 

Strategi, styring og ledelse? Stipendiatene er på saken!

Av forskergruppelederne Trude Høgvold Olsen og Elsa Solstad

I forskergruppa Strategi, Styring og Ledelse ved Handelshøgskolen forsker vi på små og mellomstore bedrifter i nordområdene. Disse bedriftene må være konkurransedyktige på pris, kvalitet og leveringsevne. Samtidig opererer de ofte ut i fra små lokalsamfunn der det kan være utfordrende å rekruttere kompetent arbeidskraft, og der lokalsamfunnene forventer at bedriften tar ansvar både for arbeidsplasser og for stedsutvikling. Bedriftene møter altså motstridende forventninger. Vi studerer hvordan de rigger seg for konkurransen nå og i framtida gjennom sitt arbeid med strategi, styring og ledelse.

Vi ønsker å gi dere en smakebit av denne forskninga, og presenterer her våre 5 PhD-stipendiater og deres prosjekter. Alle studerer temaer som ligger innenfor forskergruppas fokus. Noen av dem har nettopp startet, andre er snart ferdige. Bli med oss og heie dem fram!

Hilde Hannevig: Balansen mellom drift og utvikling i små- og mellomstore selskaper

En bedrift som bare utnytter eksisterende ressurser uten å utforske nye forretningsmuligheter er dømt til å mislykkes på lang sikt. Men stemmer påstanden når markedet ikke oppfyller prinsippet om fri konkurranse, og konkurransearenaen er relativt stabil? Dette undersøker jeg i mitt doktorgradsprosjekt.

Hilde Hannevig (foto: Privat).

Med data fra den norske havgående ringnotflåten har vi undersøkt om påstanden stemmer i regulerte markeder, der konkurransearenaen er stabil og styrt av strenge rammer. I fiskerisektoren er fiskekvoter fast fordelt mellom fartøyer og det er ingen intern konkurranse om fiskeressursene. Resultatet var overraskende. Noen båter brukte utforskingsstrategien. Men vi fant at båtene som ikke utforsket i særlig grad, men som utnyttet og forbedret eksisterende ressurser, hadde bedre økonomiske resultater (Hannevig & Bertheussen, 2020). Dette kan bety at små- og mellomstore bedrifter som opererer i sterkt regulerte bransjer med lite rom for å øke prestasjoner gjennom utvikling av ny teknologi, produkter eller markeder, ikke bør velge en strategi med stor grad av ny utvikling. Det kan vise seg å være ulønnsomt.

I Nord-Norge består næringslivet hovedsakelig av små- og mellomstore bedrifter. Men hvordan overlever noen av disse i skiftende markeder over mange år, mens mange ikke gjør det? Faktorer som endret etterspørsel, rask teknologisk utvikling, eller nye konkurrenter kan by på utfordringer i et kontinuerlig skiftende marked.

Det er forsket mye på hvordan store multinasjonale selskaper håndterer utfordringer knyttet til balansen mellom drift og utvikling, med å tilpasse seg omgivelsene. Likevel lurer vi fortsatt på hvordan små- og mellomstore bedrifter, med begrensede ressurser, klarer denne balansegangen. I et fler-case studie ser jeg at eieres og lederes roller og holdninger til utvikling påvirker balansen mellom nyutvikling og utvikling av eksisterende ressurser. Det kan finnes forskjeller mellom bedrifter ledet av eierne, og med ansatte ledere. Jeg håper resultatet av studiet vil bidra til økt forståelse for hvordan små- og mellomstore selskaper overlever over tid.

Renathe E. Jakobsen: Prosjektifisering i norske kommuner

Prosjekter har blitt en stadig mer populær arbeidsform i flere sektorer, også i norske kommuner. Denne trenden omtales som prosjektifisering. Men hva skjer når flere oppgaver, spesielt innen utvikling og fornying, skal foregå i prosjekter i norske kommuner? Dette undersøker jeg i min doktorgrad.

Renathe E. Jakobsen (foto: Kine Sandnes)

Kommunal sektor er en viktig aktør i den norske velferdsstaten. Tradisjonelt har norske kommuner hatt en form for byråkratisk organisering. Denne organiseringen kan gjøre det spesielt interessant å forstå bruken av prosjekter i administrasjon og forvaltning. Forskningslitteraturen innen prosjektifisering påpeker at det har vært lite fokus på hvordan prosjekter som organisasjonsform har spredd seg til offentlig sektor. Det kan avhandlingen min bidra med kunnskap til.

Jeg har sammenfattet kunnskap fra eksisterende litteratur om fenomenet. Nå er jeg i gang med datainnsamlingen der jeg intervjuer offentlig ansatte og politikere om det samme. Jeg ønsker å finne ut hva som driver kommuner til å løse oppgaver i prosjekter. Ikke minst håper jeg å belyse hva prosjektifisering har å si for kommunene som organisasjon og for politikkutforming.

Kristian Wærness: Økonomistyring i lakseoppdrettsnæringen

Norge har vært verdens største produsent av laks i mange år. De første lakseoppdretterne startet for rundt 50 år siden, og lakseoppdrett er i dag den viktigste eksportnæringen i Norge ved siden av olje og gass. Lakseoppdrett er svært lønnsomt for flere av aktørene, og mange oppnår såkalt superprofitt. – Hvorfor er det slik at lønnsomheten i næringen er langt over det normale? I hvor stor grad og hvordan kan dette knyttes til økonomistyringen i de ulike selskapene?

Bilde: Mostphotos.

Innsikt i hvordan økonomistyringen foregår er viktig i en næring i hurtig endring. Oppdrettsnæringen står overfor flere utfordringer som blant annet må løses gjennom forskning og kompetanseutvikling. Regjeringen har gitt klare signaler på at den støtter en mangedobling av produksjonen av oppdrettslaks de nærmeste årene.

Noe av hensikten med økonomistyringssystemer er å gi informasjon til å vurdere og styre prestasjoner på best mulig måte i lys av organisatoriske ressurser. Systemene er viktige for å realisere organisasjoners strategier – som igjen skal sørge for konkurransemessige fortrinn. Økonomistyringssystemene består gjerne av flere deler som påvirkes av hverandre. Det kan derfor være fornuftig å studere disse som en pakke bestående av ulike deler, fremfor å studere de ulike delene isolert. Forskning viser at dette kan være lønnsomt.

Kristian Wærness (foto: Privat).

Jeg studerer økonomistyringen i norsk lakseoppdrettsnæring ved å bruke et rammeverk som har et pakkeperspektiv. Det skal kunne gi en bedre forståelse for hvordan organisasjoner kan utforme kontrollsystemer for å sikre ønskede resultater. Forskningsresultatene vil ikke bare kunne være interessante for aktører innen norsk lakseoppdrett, men for aktører i mange ulike bransjer rundt om i verden.

Jørgen Breivik: Effektivitet i et kunde- og varehandelsperspektiv

Jørgen Breivik (foto: Kine Sandnes).

Effektivitet handler i hovedsak om å bruke minst mulig ressurser for å skape et produkt eller tjeneste. Effektivitet er viktig for de fleste bedrifter fordi det er med på å opprettholde konkurransekraft. Men visste du at en «rask» tur i butikken uten handlevogn eller kurv, er lite effektivt?

I mitt PhD-prosjekt undersøker jeg to perspektiver på effektivitet innen varehandel. For det første ser jeg nærmere på varelagereffektivitet. Jeg har funnet ut at kjedetilhørighet, størrelse på bedriften, geografisk lokalisering, antall innbyggere, avstand til regionsenter og tidstrend bidrar til å forklare hvorfor noen bedrifter er mer effektive enn andre (Breivik, 2019; Breivik, Thyholdt & Myrland, 2018). For det andre ser jeg på om kundeatferd i butikk kan beskrive kundeeffektivitet. Vi har undersøkt om alder og kjønn, og størrelsen på handlekurven har noe å si for hvor effektiv kundens handletur er (Larsen, Sigurdsson, Breivik, Fagerstrøm & Foxall, 2019).

Vi har også undersøkt kundens valg av hjelpemiddel (kurv, vogn eller ingenting) på handleturen (Larsen, Sigurdsson, Breivik & Orquin, 2020). Vi fant at valg av hjelpemiddel var den eneste faktoren som kunne forklare de store variasjonene i kundeatferd på dagligvarebutikken. Kunder som velger å gjennomføre handleturen uten bruk av hjelpemiddel er de minst effektive. Det vi fant har betydning for dagens kunnskap på fagområdet. Det har også betydning for ledelse og styring av virksomheter innen varehandelen. Funnene kan hjelpe ledere til å vurdere hvor effektiv butikken er på å holde et optimalt sammensatt varelager, butikkens utvikling over tid og gjøre sammenlikninger med andre.

Heidi Angell Strøm: Nordnorske kulturentreprenører i storm og i stilla

Heidi Angell Strøm (foto: Tomas Rolland).

Kulturentreprenører lever av kunst og kultur. Vi trenger kulturentreprenører, men å leve av kunst og kultur er utfordrende. Kulturentreprenørene i nord bor langt borte fra de store markedene og bevilgende myndigheter. De har lang reisevei til tilgjengelige nettverk i en bransje som i stor grad bygger sine referanser på bekjentskap. I tillegg har de nå en pandemi hengende over seg som gjør at de ikke kan utøve sin kunst og kultur som før. Hva skal til for at kulturentreprenører skal kunne leve og bo i Nord-Norge?

Det fascinerende med kulturentreprenørene er at de er kontinuerlig nyskapende – men hvordan klarer de det? Hvordan klarer de å være nyskapende samtidig som de opererer i et minefelt av spenninger? Spenninger der de på den ene siden må ivareta kunstnerisk kvalitet, mens de på den andre siden må tilpasse et produkt for et marked. I dette spennet mellom børs og katedral, mellom markedskreftene og kunsten ligger det et hav av muligheter og trusler.

Illustrasjon: Julian Høgset, Grafiske tjenester UiT.

Jeg startet med en litteraturstudie sammen med to av veilederne mine (Strøm, Olsen & Foss, 2020). Fokuset var på hvordan litteraturen har beskrevet de utfordringene som kulturentreprenører møter. Funnene viste at utfordringene var relatert til det å være en administrativ blekksprut, være nytenkende hele tiden, utvikle forretningsplaner og lede en bedrift, samt bygge nettverk. Akkurat nå er jeg midt i feltarbeidet. Jeg er på en digital reise i rundt i Nord-Norge for å intervjue kreative mennesker som bor i nord og lever av kunst og kultur. De har delt av sine erfaringer om utfordringene de står i. Resultatene av denne forskningen gleder jeg meg stort til å få dele med dere etter jul.

 

PhD-studentenes publiserte arbeider

Breivik, J. (2019). Retail chain affiliation and time trend effects on inventory turnover in Norwegian SMEs. Cogent Business and Management, 6(1), 1–17. https://doi.org/10.1080/23311975.2019.1604932

Hannevig, H., & Bertheussen, B.A. (2020). The exploitation-exploration dilemma of fishing vessels with institutionally protected quota shares. Frontiers in Marine Science, Vol. 7, Article 436. https://doi.org/10.3389/fmars.2020.00436

Larsen, N. M., Sigurdsson, V., Breivik, J., & Orquin, J. L. (2020). The heterogeneity of shoppers’ supermarket behaviors based on the use of carrying equipment. Journal of Business Research, 108(February 2019), 390–400. https://doi.org/10.1016/j.jbusres.2019.12.024

Larsen, N. M., Sigurdsson, V., Breivik, J., Fagerstrøm, A., & Foxall, G. R. (2020). The marketing firm: Retailer and consumer contingencies. Managerial and Decision Economics, 41(2), 203–215. https://doi.org/10.1002/mde.3053

Strøm, H. A. (2018) Creativity in Science – Scientific Essay. InFormation – Nordic Journal of Art and Research,7 (1). https://doi.org/10.7577/information.v7i1.3084

Strøm, H.A., Olsen, T.H., & Foss, L. (2020). Tensions for Cultural Entrepreneurs Managing Continuous Innovation: A Systematic Literature Review. International Journal of Arts Management. Akseptert for publisering.

Raphaelle Descoteaux vant Forsker Grand Prix i Tromsø 2020!

Årets FGP-vinnere i Tromsø. Foto: Jonatan Ottesen.

Formidling av ypperste klasse og sterk BFE-innsats i årets regionale finale i Forsker Grand Prix! Raphaelle Descoteaux og Bente Johnsen vant delfinanlen i Tromsø. På lørdag representerer de UiT i den nasjonale finalen i Trondheim.

Sterk BFE-innsats

10 dyktige stipendiater fra UiT presenterte forskningen sin i årets regionale finale på Driv. BFE stilte sterkt med to av dem, Raphaelle Descoteaux fra Institutt for arktisk og marin biologi og Heidi Angell Strøm fra Handelshøgskolen. Begge gikk videre til superfinalen!

Raphaelle fikk skryt av juryen for engasjerende og personlig fortellerteknikk. Foto: Christian Halvorsen.

 

Raphaelle dro publikum med på en engasjerende reise under havoverflaten. Hun forsker på babyene til sjøstjerner og anemoner, og hvordan de bidrar til spredningen av artene på havets bunn.

 

 

Heidi Angell Strøm fra Handelshøgskolen kom på tredjeplass i superfinalen med sitt show om nordnorske kulturentreprenører. Foto: Christian Halvorsen

 

Heidi leverte et forrykende sceneshow om kulturentreprenører i nord. Vi fikk innblikk i hvordan nordnorske kulturentreprenører håndterer spenningen mellom kunst og marked, langt unna bevilgende myndigheter. 

 

 

 

I juryen satt kunstner, musiker, regissør og produsent Elle Márjá Eira, journalist i NRK Hege Iren Hansen, og prorektor ved UiT Kenneth Ruud. De hadde et vanskelig valg, og ga begge kandidatene velfortjent skryt for levende, engasjerende og god forkningsformidling.

Nå heier vi videre på Raphaelle i den nasjonale finalen på Byscenen i Trondheim på lørdag!

Når den praktiske undervisningen blir gjort digitalt

Skrevet at Tore Seternes

Kobling av praksis og teori gir gjerne bedre læring. Når kunnskapen får en praktisk setting blir den til kompetanse. Ved et universitet kan det være utfordrende å få til når det meste av undervisning foregår i klasserom og auditorier. For akvamedisinstudentene er det litt annerledes. I alle fall på kurset i klinikk og HMT-evaluering som alle studentene gjennomfører som del av sitt studie. Kurset har et intensivt undervisningsopplegg der det meste foregår ute, så og si på merdkanten. I dette spesielle året måtte vi løse kurset digitalt. Vi fikk jobbet frem gode løsninger, men noe mistet nok årets studenter.

Kurset før korona

Klinikkkurset (BIO-3603) har i flere år blitt gjennomført i samarbeid med næringsaktører og ÅkerBlå til samme tid og på samme sted. Kurset er lagt til Frøya. Frøya er et kjent miljø i norsk lakseoppdrettsnæring med alle ledd i produksjonen, fra settefisk til slakteri. Altså, relativt kort mellom leddene i produksjonskjeden. Her har studentene fått opplæring i veterinærmedisinske feltrutiner og prosedyrer ved inspeksjon, prøvetaking og disseksjon. De har også gjennomført evaluering av helse, miljø og teknologi (HMT) til et oppdrettsanlegg ute på anlegg. Et av kursets mål er å motivere studenter til en karriere som aktive aktører og bidragsytere til utvikling av oppdrettsnæringen. Studentene samles og reiser til Frøya for å lære mer om den praktiske hverdagen ferdigutdannede fiskehelsebiologer møter. De lærer hvordan arbeid i førstelinjen foregår, på merdkanten ute på oppdrettsanlegg. At studentene er på tur sammen i en uke har også en sosial nytte som ikke skal undervurderes.

Deler av arbeidet er på merdkanten, her lines det på nota (venstre). Det gir studentene et god inntrykk av dimensjonene og hva arbeide med uttak av fisk fra nota egentlig innebærer. Studenter observerer notfisk og folk fra dekket av en servicebåt (høyre), med tid til å diskutere hva de er med på.

På kurset deltar studentene i det praktiske arbeidet som fiskehelsebiologer gjennomfører ute på anleggene. De håndterer fisk og utstyr, og kan få svar på spørsmål direkte fra personell som har dette som sin faste jobb. Tilgang på førstehåndskunnskap om arbeidet de senere selv skal gjennomføre er uvurderlig. Det er ikke noe vi får til med pensumlitteratur og klasserom. Ved å delta i praktisk gjennomføring får studentene en annen innsikt i hva oppdrettsproduksjonen innebærer, og hvilke utfordringer og begrensinger den setter for fiskehelsebiologer.

Hvordan teller man lus? Hvilke stadier telles? Hvordan får man tak i fisken? Har det betydning for vurderingen? Hvordan kan man sikre seg at fisken man teller lusa på er representativ for merden?

Helsekontroll. Her er det tatt ut fisk fra merden i bildet til høyre. Metoden som benyttes for å få tak i fisken har betydning for resultatet; hvordan kan en sikre at fisken en får opp er representativ for hva en ønsker å undersøke?

Hvordan er miljøtilstanden ved anlegget? Studentene er med og undersøker status. Her studeres innholdet fra en bunngrabb. Omgivelsene er viktig for fiskens velferd og helse, og for fiskehelsebiologene er det nødvendig med en forståelse av miljø også ut over tilstanden inne i merden.

 

Digital løsning på kurset

Bilde viser dataskjerm fra besøk på settefiskanlegg med obduksjon og vaksinekontroll av settefisk. Det et litt bedre enn å lese om det i en bok, men langt i fra den praktiske nytteverdien studentene får ved å delta selv.

Bildene over er fra i fjor. Årets kurs var ferdig planlagt, men en uke før oppstart kom beskjeden fra næringsaktørene; på grunn av endringer i smitterisiko kan vi ikke lengre ta imot besøk på anleggene våre. Siden kurset er obligatorisk i et studieprogram som gir reseptrett, kunne det ikke avlyses. Men hvordan gjennomfører man et praktisk kurs ute i næringen, når næringen ikke kan ta imot studentene? En sentral aktør i kurset, Åkerblå, fikk heller ikke tilgang til oppdrettsanleggene for kontroll. De måtte finne andre løsninger for hvordan de kunne observere fisken og anlegget og ta ut prøver for senere analyse. De har tatt i bruk direkteoverført video. Ansatte ved anleggene ble utstyrt med kamera på hjelmen og bildene ble sendt live tilbake til Åkerblå. Med direkte kommunikasjon kunne de beskrive arbeidsoppgavene de ville ha utført til personellet som bar hjelmkamera. Personellet ble fjernstyrte stedfortredere for fiskehelsepersonell. Kunne de hjelpe til med gjennomføring av klinikk kurset også? Årets kurs ble dermed gjennomført hjemmefra hvor studentene var pålogget sin egen PC.

Gode digitale løsninger gir ikke fullverdig erstatning for praktisk øvelse

Den digitale versjonen av kurset gikk etter planen og med svært stor innsats fra Åkerblå fikk man gjennomført kurs og program etter beste evne. Både studenter, forelesere og arrangører skal ha honnør for gjennomføring, deltakelse og generell positiv innstilling til den nye digitale hverdagen vi har fått tildelt i disse koronatider. Men kurset slik det har vært tidligere er et praktisk kurs med sosialt samvær med praktisk arbeid på land og hav. Det er håndtering av fisk og bunnprøver, båt og bilkjøring i tillegg til klatring på båter og merder. Lukt og andre sanseinntrykk overføres ikke gjennom en dataskjerm. For å få god tid til spørsmål og diskusjon jobber vi sammen med profesjonelt fiskehelsepersonell på merdekanten i små grupper. Vi må være ærlige å si at for studentene i år er nok læringsutbyttet av den digitale versjonen av kurset mindre enn tidligere år, mest på grunn av at den praktiske og sosiale dimensjonen ikke har vært tilstede i lik grad.