Skrevet av Tristan Kalvenes Natvig, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.
I min praksis hos NINA har jeg fått jobbe med flere forskjellige prosjekter. Det var mange tilgjengelige oppgaver, men med tidsrammene til praksisfaget ble jeg tildelt tre oppgaver. Jeg har jobbet med øresteiner fra Tana-ørret, video av fisk fra Anarjokha og felttur til Skjomen. En fin miks av lab-, kontor- og feltarbeid.
Tanaelva er grenseelven mellom Norge og Finland. Den starter der hvor Karasjokha og Anarjokha møtes. Tanaelva strekker seg 361km og er Norges nest lengste elv. Tanaelva har før huset verdens største bestand av atlanterhavslaks, men det er betydelig nedgang i bestanden nå. Elva har i lang tid vært svært viktig for lokalbefolkningen og for villaksen. Det er derfor viktig å ta vare på laksebestanden her før det går for langt.
Tanaelva renner igjennom flere kommuner på norsk og finsk side. Å fiske etter laks i Tanaelva er svært ettertraktet. At fisket foregår i mange kommuner i to land gjør forvaltningen vanskelig. Vi er avhengig av gode fangstrapporteringer og enighet om reguleringer og uttak fra alle kommuner for å forvalte elva godt. Hva som gjør at laksebestanden gått ned er fortsatt usikkert. Men at laksen er presset av flere grunner er sikkert.
En viktig del av kulturen rundt Tanaelva er laksefiske i elva og i garnfiske i havet. Det er også mange sportsfiskere som fisker her. Overfiske kan være en stor grunn til at det blir færre laks. Det diskuteres også om gjedde og ørret spiser yngelen og smolten. At det kan forverre situasjonen for en nedfisket bestand er det ingen tvil om.
Øresteiner forteller oss alderen til ørreten i Tanaelva
NINA Tromsø har flere prosjekter på laksebestanden i Tanaelva. Jeg har jobbet med øresteiner fra ørret i elva. Øresteiner (eller otolitter) er små «steiner» i hulrom på hver side av fiskens hode. De fungerer sånn som vårt balanseorgan i øret og forteller fisken hva som er opp og ned i vannet. Otolittene vokser mens fisken vokser. Det gjør at vi kan lese av fiskens alder på øresteinene. Temperatur og lys gjør at fisken vokser mer i sommerhalvåret enn vinterhalvåret. Da får øresteinene smale vintersoner og bredere sommersoner. Da kan vi se under en lupe og telle antall vinterringer. Det blir som årringer på et tre.
I tillegg til å finne alderen til ørreten registrerte jeg data om fisken, som vekt, lengde, fangstplass og fangstdato. Jeg skulle også notere ned hvor sikker jeg var på alderen jeg leste fra øresteinene. I starten jobbet jeg sakte fordi jeg var usikker. Etter flere spørrerunder med veilederen min ble jeg sikker på at dette var noe jeg hadde kontroll på. Ved prosjektets slutt fikk jeg gjort mer på kortere tid fordi jeg hadde fått erfaring.
Ekkolodd og video for å telle arter i Anarjokha
En annen jobb jeg gjorde om Tanavassdraget var å jobbe med videoer fra en av de to elvene som danner Tanaelva; Anarjokha. Her har det blitt satt opp en sonar ved elvebredden som bruker ekkolokasjon for å registrere fisk som svømmer forbi. Fiskens bevegelser og størrelse kan si noe om hvilken art det er, men antagelser basert på bare det kan også være feil. For å sjekke hvor nøyaktig vi kan anslå art og størrelse fra ekkoloddet er det satt opp kameraer på tvers av elva der sensoren er. Da kan vi sammenligne signalene fra ekkoloddet med filmen og se hvor rett vi har. Og i tillegg bli bedre på å tolke signalene vi får.
Felttur i Skjoma for å se hvor mange fiskeegg som overlever vinteren
Mitt siste prosjekt under praksisen var en felttur til Skjoma, en elv i Narvik. Skjoma ble kraftregulert for 50 år siden og har lav vannstand på vinterstid. Man tror at den lave vannstanden gjør at en del egg fra ørret og laks blir tørrlagt og dør i løpet av vinteren. Da blir det mindre ørret og laks. Hvor mange egg som dør varierer fra år til år og påvirkes mest av vannstanden på høsten. Lavt vann på høsten får fisken til å gyte på plasser som også har vann på vinteren, det kan være positivt for gytingen. Vi kartla gytegroper og anslo hvor mange egg fra høstens gyting som hadde dødt. Vi fant gytegroper i ulike deler av elva og gravde til vi fant egg. Fant vi levende egg stoppet vi å grave og anslo at alle eggene overlevde. Fant vi døde egg gravde vi til vi eventuelt fant levende egg og laget et anslag på andel av eggene som var døde. Vi lagret GPS-posisjon av gytegropen og tok prøver av eggene for DNA-testing for å finne ut hvilken fiskeart eggene er. Vi fant også flere groper med pukkellaksyngel som hadde klekket og nærmet seg turen ut i havet. De tok vi også prøver av.
Hva har jeg lært fra praksisen?
Mye av det jeg har gjort kan knyttes til ting jeg har gjort i studiene. Det har vært spennende å få bruke kunnskapene fra studiene i praksis. Jeg har fått jobbe med temaer jeg har vært interessert i hele livet og det har vært kjekt å ta del i forskningen som jeg ellers bare hadde lest resultatene fra. Jeg lærte raskt at jeg må stole på egne kunnskaper når man må jobbe selvstendig. Jeg har også lært at man i biologiens verden ofte må finne seg i at man ikke alltid kan få undersøkt alt man håpet på. Som når otolittene er umulig å lese, når mørket og uklart vann gjør kameraer nytteløse eller når været ikke spiller på lag under felttur. Småting vil alltid oppstå, men man finner som regel en løsning.
