Skrevet av førsteamanuensis Arve Lynghammar, Forskningsgruppe for genetikk, NFH.

Tid er et knapphetsgode ved de fleste universiteter, inkludert UiT. Adjektivet fremragende skal helst følge alle ansatte og studerende til enhver tid som en skygge, men man kommer ikke unna at det tidvis må prioriteres knallhardt.

Masterstudenter er som stamceller, de må prioriteres og dyrkes. Med mer eller mindre veiledning kan disse i prinsippet bli til hva som helst. Noen er totipotente og vil gjerne bli til alt, mens andre er unipotente og har en klar faglig retning. Hvor mye av dette som skyldes arv eller miljø varierer fra kandidat til kandidat, men i alle tilfeller kreves noen dytt i konstruktiv retning. Man skulle kanskje tro at forskningsgruppe for genetikk kunne gjøre noe med den arvelige delen, men vi må som alle andre konsentrere oss om miljø-delen.

Mentorordning

Kan man utdanne masterkandidater på en bedre måte uten å prioritere ned andre viktige oppgaver? Det tror vi er mulig, og vi mener man får andre positive effekter med på kjøpet. Under julehandelen i 2020 startet forskningsgruppe for genetikk en mentorordning for sine masterstudenter. Prinsippet er at nye masterstudenter får tildelt en personlig mentor. Mentoren er fortrinnsvis godt i gang med sin masteroppgave, og kjenner dermed til universitetssystemet og de vitenskapelig ansattes luner og lyter.

Som studenter flest kommer våre kandidater fra svært ulike populasjoner med ulike styrker og svakheter. Et godt eksempel er skrivehjelp; her kan studentene med engelskspråklig bakgrunn hjelpe studentene fra Skjervøy med smidige formuleringer og rydde opp i gale synonymer. I motsatt retning vil nok en som har vokst opp på Skjervøy ha bedre forutsetninger for å skaffe biologiske prøver fra et oppdrettsanlegg enn en fra Miami.

Umiddelbart etter oppstarten kom det inn et initiativ fra studentene selv, om å lage et regneark der man identifiserer sine styrker og svakheter. Dermed har gruppa en «kompetansebank» under stadig utvikling. Hvorfor bruke lang tid på selvlæring av GGplot i R dersom man bare kan spørre en medstudent?

Hovedfokuset er på det vitenskapelige, men det oppfordres også til fritidsaktiviteter innenfor gjeldende smitterammer. I en pandemisk tid med mye hjemmeundervisning kan dette utgjøre en stor forskjell for den enkelte og kanskje spesielt for studenter fra andre kanter av verden. Ordningen fungerer bra for noen så langt, og for andre betyr det mindre. Det viktige er midlertid at forskningsgruppa legger til rette for et godt og interagerende (ikke utagerende!) miljø. Selv om det kreves en del innsats fra de vitenskapelig ansatte for å få det hele til å rulle, har vi tro på at det vil bli selvgående på sikt.

Positive bi-effekter

Fra de vitenskapelig ansattes side handler det ikke bare om å frigjøre tiden man vanligvis bruker på å forklare hvordan man refererer til en bok, eller andre enklere utfordringer som den nevnte engelske grammatikken. Vi vil helst bruke tiden til å løfte studentene fra «ok» til et «fremragende nivå», og ikke bare fra «tilfredsstillende» til «ok».

Ved å gi studentene ansvar for en annen person gjør at mange vokser på det personlige plan, og ikke minst bidrar det til en sterkere følelse av tilhørighet i gruppa. Naturlig nok er det høy gjennomtrekk av masterstudenter, og ett eller to år er i knappeste laget for å føle seg som en del av laget. Det er lite kontroversielt å hevde at følelsen av tilhørighet øker trivselen. Økt trivsel fører som regel til høyere tillit mellom gruppas medlemmer, og dermed bedre læringsmiljø. I tillegg lærer man bedre av sine medstudenter (peer teaching), og de fleste vet at dersom man skal forklare noe til andre vil det kreve en høyere forståelse av emnet.

Mentorordningen skal evalueres neste gang julen ringes inn, og vi håper å kunne rapportere om mange fremragende prestasjoner.

Et lite utvalg av medlemmer i forskningsgruppe for genetikk under fjorårets sosiale arrangement. Legg merke til at også torsken (Gadus morhua) holder en meters avstand. Foto: Kim Præbel