Oppgaver og erfaringer fra praksis hos Norsk Polarinstitutt

Posted on 10/05/2022 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av André Johansen Marhaug, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Til nå har jeg i praksisen min hos Norsk Polarinstitutt jobbet med flere spennende oppgaver. Jeg har lært mye og hatt bruk for den kunnskapen jeg har fra utdanningen.

Klimarapport

En av de første oppgavene jeg gjorde var å lese gjennom synteserapporten til FNs klimapanel. FNs klimapanel eller ICPP (Intergovernmental Panel on Climate Change) er en internasjonal institusjon innenfor FNs miljøprogram og verdens meteorologiorganisasjon.

IPCC sammenstiller kunnskap om klimaendringer og tiltak til å redusere endringene. Det blir publisert som hovedrapporter som så blir fordelt i delrapporter. Delrapport 2 ble publisert i slutten av februar og fikk en del oppmerksomhet i media, som sikkert flere fikk med seg. Oppsummering fra Miljødirektoratet finner du her. Norsk Polarinstitutt har fått i oppgave å komme med tilbakemelding på to deler av synteserapporten. Synteserapport er en type oppsummeringsrapport fra de andre delrapportene. De skal publiseres senere i 2022.

Jeg skulle lese igjennom og markere feil, mangler eller ting som var vanskelig å forstå i rapportene. Dette var lettere sagt enn gjort. Rapportene var ganske tunge og fylt med vanskelig språk og data. Det var likevel interessant å lese gjennom, fordi jeg fikk et innblikk i hva som skjer i verden. Jeg syns også at å være med i prosessene som skjer før en så stor rapport publiseres er veldig spennende.

Deception Island

Et annet spennende prosjekt jeg har jobbet med handler om en aktiv vulkanøy i Sørishavet som heter Deception Island. Norsk Polarinstitutt hadde fått en søknad om en prøvestudie som ønskes å gjøre på øya. Studiet går ut på å bruke droner til å kartlegge vulkansk aktivitet på øya. Det jeg måtte gjøre da var å skrive et notat på miljøforstyrrelsene dette kunne føre til. Spesielt hvordan dyre- og fugleliv kunne forstyrres hvordan det kan unngås.

På øya er det mange sjøfugler, flere selarter og verdens største koloni av ringpingvin. Så jeg måtte finne artikler om hvordan droner påvirker disse artene. Det var litt vanskelig å finne det, men litteratursøk er noe jeg har gjort gjennom hele studiet og jeg fant til slutt noen gode artikler. Jeg syns det var veldig spennende og jeg har lært mye nytt. Ikke bare det faglige jeg har hentet ut av artiklene, men også det å hente kunnskap fra litteratur og bruke det i en rådgivende sammenheng.

Bouvetøya

Jeg har også jobbet med Bouvetøya. Bouvetøya er en norsk vulkanøy i Sørishavet og regnes som den mest isolerte øya i verden. Hele 89% av øya er dekt av is. Siden øya er så isolert h [JN1] ar den et sårbart dyreliv. I 1971 ble øya et naturreservat på grunn av sårbarheten. Jeg skulle lage en oversikt over hvilke arter som er på øya og finne ut hvordan de reagerer på menneskelige forstyrrelser som f.eks helikopterstøy, droneflyvning og nær ferdsel til fots. Da var det igjen å finne forskning om dette. Det gikk litt lettere siden jeg allerede hadde gjort det med Deception Island. Jeg laget en oversikt om forstyrrelser på miljøet som kan skje med aktivitet på øya. Det kan brukes når det kommer forespørsler om aktivitet på øya fremover. Jeg syns det var både stas og litt skummelt kan ha påvirket hva som kan gjøres på øya i fremtiden.

Bærekraftig turisme på Svalbard

Jeg har også gjort en jobb om ferdsel på Svalbard. Miljøavdelingen hos sysselmesteren på Svalbard ønsket en oversikt over hvor, når og hvorfor det er sårbart med ferdsel på Svalbard. De ville vite når vi må være ekstra obs på sårbar vegetasjon, dyreliv og kulturminner. Oversikten skal brukes i guideopplæring og som vil forhåpentligvis føre til en turistnæring som er tryggere for miljøet på Svalbard. Det er allerede skrevet en del om dette, så da var det bare å trekke ut det viktigste og lage en oversikt. Jeg lærte mye nytt om hvor sårbart dyrelivet på Svalbard er for menneskelig aktivitet og konsekvensene hvis vi ikke tar hensyn til det. Her syns jeg også det var litt skummelt siden oversikten skulle brukes aktivt i opplæringen av guider og kan ha gode konsekvenser for dyrelivet på Svalbard.

I praksisen min hos Norsk Polarinstitutt har jeg hatt mange forskjellige oppgaver. De jeg har nevnt er de jeg syns er viktigst og mest spennende og forteller om. Jeg har fått god bruk for den kunnskapen jeg har fått gjennom studiet så langt, som f.eks litteratursøk og kildebruk. Jeg sitter også igjen med mye kunnskap. Ikke bare faglig, men også om prosessene bak arbeidet som blir gjort her hos Norsk Polarinstitutt.

Praksisen er en del av kurset BIO-2014 Praksis i næringslivet for biologistudenter.

Første inntrykk fra praksis i SALT, Svolvær

Posted on 06/05/2022 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Victoria Eggen, masterstudent ved institutt for arktisk og marin biologi.

Tenk å få lov til å redde havet og i tillegg få studiepoeng da!

Så lenge jeg kan huske har mitt kall i livet vært livet i havet. Fra jeg var 15 år var jeg oppslukt av dykking og alt som levde på bunnen. Det har ført til at jeg valgte å studere marin biologi. Ofte får jeg en liten bakoversveis over hvor lite den norske befolkningen vet om havet, kysten og alt som vi er så avhengig av. Har derfor vært veldig engasjert i kunnskapsformidling og det å hjelpe folk å skape en relasjon til havet.

Jeg visste at SALT var nettopp en sånn bedrift. Nytenkende, engasjert og utrolig god på å koble den akademiske verden til samfunnet. Det hjelper jo ikke om det sitter tusen forskere som vet at marin forsøpling øker, oksygennivået minker og arter er truet, hvis ingen andre vet det. Jeg var veldig interessert i hvordan jeg kunne bruke den kunnskapen jeg allerede sitter med til noe vettug og bidra til den forvaltningen vi sårt trenger.

En firbent kollega med lodden pels. Foto: privat.

Mine første dager ble jeg tatt imot med åpne armer. Med eget kontor, felles morgenkaffe og lunsj og utrolig mange fine mennesker med ulik bakgrunn og høy kompetanse. Og det aller beste: en firbent kollega med lodden pels. Jeg fikk vite mer om de ulike prosjektene som var i gang som jeg skulle få være med på. Jeg skulle jobbe med to ulike områder; marin forvaltning og marin forsøpling.

Det første prosjektet jeg satt meg inn i var havplastmodellen, interaksjon av søppel mellom strand og sjø. Her skal vi lage en måte å få bedre tiltak mot marin forsøpling. Det skal vi gjøre ved bruk av havstrømsmodeller, overvåke værets påvirkning av tilsig og identifisere lokale søppelkilder sånn at man kan forbygge dette i fremtiden.

Vi hadde feltarbeid 2 ganger annen hver uke. SALT har merket like typer marin forsøpling med GPS tagger sånn at vi kan spore om søppelet forflytter seg på stranden eller om det igjen blir slukt av havet.

Samling og merking av søppel. Foto: privat

Her registrer vi hva vi har funnet og samler opp søppelet, samtidig som vi merker allerede markerte gjenstander med GPS. Dette er en mark-recapture datainnsamlings metode som er ellers brukt mye i økologi. Jeg synes det var veldig interessant å kunne relatere min økologi bakgrunn til marin forsøpling på den måten. Uavhengig om det forskes på planter, fugler eller plastikk-biter er den vitenskapelige metoden lik.

Når jeg ikke plasket rundt i gummistøvler med hendene fulle av søppel, satt jeg her.

Mitt andre prosjekt var kunnskapsplanlegging rundt sjøareal. Her fikk jeg undersøke hvordan ulike arter må ha det rundt seg for å kunne leve og hvordan man skal skape bærekraftig havbruksproduksjon uten å skade økosystemet. Med andre ord = superhelt i forkledning. Her fikk jeg brukt min kompetanse i marin økologi, litteraturstudier og kildekritikk. Samtidig er det gull verdt å få erfaring innen en bransje så stor som havbruksnæring og hva slags påvirkning det har på økosystemet.

Innimellom fikk jeg være flue på veggen på mange spennende møter og presentasjoner, utspurt alle ansatte om masse rart og blitt kjent med mulighetene som finnes i en slik konsulentvirksomhet. Jeg fikk i tillegg gleden av å spise middag med både havnesjefer, ordførere og fiskeridirektøren. Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte å «small-talk’e» om røyefiske på Ringvassøy med en tidligere stortingspolitiker.

Denne praksiserfaringen har gitt meg innsikt i arbeidslivet på godt og vondt. Jeg har funnet ut at det handler mye om hvordan du er som person og hvilke jobber som gir det det du trenger i hverdagen. Selv om kontorlivet kan virke litt stillesittende, gjør spennende arbeidsoppgaver og engasjerte kollegaer dagene veldig morsom. Det å jobbe med prosjektarbeid er varierende og givende i den grad du faktisk er ute i verden og gjør noe med problemene. Forskningen kan jo være så mangt, men det er nytteløst om det ikke tas med videre. Ut av laben og inn i samfunnet. Det er dette jeg liker med SALT og det er dette som gir meg veldig lyst til å muligens jobbe her en dag (når jeg blir voksen).

Første inntrykk fra praksis hos ferskvannsavdelingen ved NINA

Posted on 03/05/2022 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Tristan Kalvenes Natvig, bachelorstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Under hele oppveksten min på Lillehammer har jeg hatt et nært forhold til ferskvann og vassdrag. Fra ekspedisjoner i elven som rant gjennom hagen, til storørretjakt i Mjøsa og på høyfjellet. I fiskermiljøet ble ørret og forvaltning ofte temaer rundt kaffekjelen. Det var alltid like mange meninger som det var personer rundt bålet. Som regel ble det konkludert med at man måtte lytte til ekspertene, altså forskerne. Som en liten, og i overkant ivrig guttunge, var det en stor glede å høre at det fantes mennesker som jobbet som fiskeforskere. Tanken på at jeg som voksen kunne jobbe med ørret og andre ferskvannsarter appellerte til meg. Når jeg ble eldre fikk jeg med meg mer av forskningen i mitt nærområde. Da ble jeg kjent med institusjonen NINA, som på Lillehammer jobbet mye med den storvokste mjøsørreten. Jeg syntes mye av NINA sin forskning hørtes spennende ut og jeg så for meg at jeg kunne trives med en slik jobb. Da jeg startet med praksisemnet BIO-2014 var valget om hvor jeg skulle søke praksis enkelt. Ved hjelp av en bekjent som jobber på NINA fikk jeg forhørt meg om dette var noe som lot seg gjøre. Etter positiv tilbakemelding sendte jeg straks av gårde en søknad til de ansvarlige på ferskvannsavdelingen.

NINA står for norsk institutt for naturforskning, noe som godt beskriver dem som institusjon. NINA har siden 1988 drevet med uavhengig forskning på natur, samfunn og samspillet mellom dem. Det inkluderer overvåkning av natur og miljø, ny forskning, ny utredning , rådgivning og evaluering. NINA’s kompetanse strekker seg over de fleste fagfelt når det kommer til naturen og oss menneskers bruk og påvirkning på den. De har fem kontorer spredt rundt i landet, med hovedkontor i Trondheim og avdelingskontorer i Tromsø, Bergen, Oslo og Lillehammer. Under praksisen jobber jeg i Tromsø.

Jeg var svært usikker på hvilke arbeidsoppgaver jeg ville få som praksisstudent. Jeg er på siste året i min bachelorgrad og har fått en del biologikunnskap. Samtidig var jeg spent på hva jeg har kompetanse til å håndtere. Målet mitt var å kunne jobbe med litt forskjellig for å få et fint innblikk i forskningen. Og kanskje til og med delta på feltarbeid.

Under mitt første møte med forskerne på NINA ble jeg positivt overrasket over de ulike prosjektene jeg kunne delta på. Det var ikke mangel på oppgaver og jeg skjønte raskt at det ville bli enkelt å fylle de 120 arbeidstimene som kreves i praksisfaget. Etter litt planlegging kom vi frem til at hovedoppgavene mine ville være i et prosjekt i Tanavassdraget og på et feltarbeid i Skjomen.

For prosjektet i Tana skal jeg bestemme alderen til ørret med å se på otolitter. Otolitter er øresteinene til fisk og vi kan lese av årringene i de for å finne ut hvor gammel fisken er, hvor mye mat den har spist i de ulike årene osv. Jeg skal også digitalisere data om disse fiskene og artsbestemme fisker som passerer i Tanaelva. Det skal jeg gjøre med å bruke undervannskameraer. Under feltturen til Skjomen skal vi overvåke fiskebestander i elven ved å undersøke gytegroper. Gytegroper er gropene i elvebunnen hvor fiskene legger eggene sine. Begge prosjektene er veldig interessante. De har problemstillinger som har vært relevante for storørretvassdraget jeg har vokst opp ved. I neste blogginnlegg fortelle mer om prosjektene jeg får jobbe med.

Min første dag startet med kaffe sammen med de ansatte og jeg fikk bli bedre kjent noen av forskerne. Ved NINA i Tromsø er det fire forskere og to ingeniører som jobber med ferskvannsfisk og bunndyr. De forsker også på sjøvandringene til arter som laks, ørret og røye. Det var spennende å høre om de forskjellige prosjektene og det ble raskt tydelig at unge studenter med engasjement og nysgjerrighet var velkomne. Jeg fikk et kontor med flott utsikt og kort vei til kaffemaskinen. På pulten sto en lupe, en pc og en svær kasse otolitter, klare for første prosjekt. Etter en kort innføring startet jeg på egenhånd og sakte men sikkert fant jeg alderen til de første ørretene.

Students go on an unsual expedition in the Arctic: What did they discover?

Posted on 06/04/2022 by Sunniva Katharina Thode

Written by Sona Hakhverdyan, master student at Department of Arctic and Marine Biology.

Well… Where to begin. I mean to even even be granted the opportunity to go to the Greenland Sea and study seals, possibly see whales, cool birds, and polar bears?! If you would have asked me 10 months ago if this was even possible I would not even have this in my mind.

First of all, let me point out that our trip to the ice was indeed wavy for the first three days, but once we got there it all settled down. When we arrived, many of us simply stood on the bridge and watched the beautiful ice. There was so much variety in its shapes.

I will not say it was this expedition was a vacation, because it was not. The days started off with breakfast at 07.30, followed by a meeting at 09.00, then everyone got to work. While some did practicals and studied anatomy and physiology of seals, others worked on their report, while others helped out with other projects, so no time was wasted. The days were long and everyone worked until very late, but it was worth it.

Moving on to one of the highlights on this trip and only the second day in the ice. Our group was studying the anatomy of a seal out on the deck. I decided to walk over to the back of the boat, enjoy the view and look at the seals when suddenly, I turn back to my group literally two minutes after I walked away, and they were gone. I looked up to the upper deck and saw a person with a camera and realized… POLAR BEAR. I grabbed my camera and, walked up, and there they were, two magnificient polar bears.

Everybody took a break from their tasks and enjoyed watching them walking, and jumping around on the ice floats, occasionally biting and eating a seal pup. The polar bears also have to eat and that day there were cute Harp seal pups on the menu. The interesting thing was that they ate some, but some they just walked by or just nagged a little bit on their hind flippers and then walked away. I guess they were not that hungry or just bored

Polar bears on the ice. Photos by Sona Hakhverdyan.

One of the polar bears suddenly stood up on his hind legs and started smelling for something. Well… it was us he smelled. He started moving closer to the boat and at the same time following our scent. That was cool. The pictures below show how he was heading towards the boat.

Polar bear heading towards our boat. Photos by Sona Hakhverdyan.

What we saw in the West Ice was the two species of seal, Harp and Hooded seal. The Harp seal pups are those with the white fluffy lanugo fur and Hooded seal pups are called bluebacks because they have this blue/greyish color to their fur. Anyway, the Harp pups were definitely A LOT noisier and sounded very cute but I guess most of us got tired of hearing them all day long.

Harp and hodded seal pups. Photos by Sona Hakhverdyan.

We witnessed how the mothers recognize their pups by smell and sound. When they touch each other noses they learn how their pup smell. So, there was a large ice float with three pups and two mothers. The third mother resurfaces from the water and gets up on the float and starts searching for her pup. She approaches another mother and they start “fighting”. After a short while, the mother with the pup lets the other mother smell her pup and she realizes that it is not her pup and moves on until the heard the scream from her pup.

Mothers recognize their pups by smell and sound. Photos by Sona Hakhverdyan.

On the last day of work out on the ice we had the best weather! Stunning sunrise, sunshine all day and everybody had the chance to stand on an actual ice float! Imagine, you are standing on the ice in the Greenland Sea at maybe 2000 m depth of water, how crazy is that!? Here are pictures of all the amazing people that joined this cruise, our course leader, and the best teachers!

Students, crew and teachers on the ice. Photos by Sona Hakhverdyan.

Throughout this expedition we have done a lot of practicals that have provided us with a lot of knowledge, but it is so much more! Even as we enjoyed watching and photographing seals, polar bears, and birds, we observed their behavior. It was fascinating to see how Arctic animals behave in the wild. What we had learned in lectures and seminars preceding the expedition, we were able to apply in the field. There were a number of interesting aspects we saw during our trip, such as how the seal pups are adapted to the harsh environment, how a male Hooded seal displayed his “affection” for a female, how polar bears hunted, and how Arctic birds spend their entire lives out at sea. Having the opportunity to experience all of that was truly amazing, and those are things you usually only see on nature documentaries.

This expedition cruise is part of the course BIO-2310 Arctic biology.

De som jobber backstage i forskningen

Posted on 10/12/2021 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Arve Lynghammar og Kim Præbel, forskningsgruppe Genetikk (NFH).

BFE backstage blogg omtaler de mange ulike aktivitetene på fakultetet. Men ofte blir materiale samlet, opparbeidet og analysert av noen helt andre enn forskeren som speiler seg i rampelyset som førsteforfatter på artiklene. Vi snakker selvsagt om vår tekniske støtte – altså de som faktisk er backstage i forskning og undervisning. I denne bloggposten blir du bedre kjent med tre ingeniører som gjør et uvurderlig arbeid backstage for at BFEs store maskineri fungerer som det skal, uke etter uke.

Karin Strand Johannesen, overingeniør ved AMB

Hvor og hva jobber du mest med? Hvor lenge har du hatt denne jobben? Jeg jobber på Ferskvannsgruppa, og jeg har hatt denne jobben siden 2013. Jobben min er en god blanding av lab-arbeid, feltarbeid, feltkurs, opplæring av masterstudenter, HMS-arbeid, og å holde orden på utstyr og infrastruktur som ferskvannsgruppa har. Labarbeidet kan for eksempel være analyser av mageinnhold hos fisk, aldersavlesing av otolitter (ørestein), identifisering av zooplankton og identifisering og telling av parasitter hos fisk. På feltarbeid gjør vi ofte garnfiske i innsjøer for å samle inn fisk til ulike analyser, i tillegg til el-fiske og innsamling av bunndyr og zooplankton. Arbeidsoppgavene varierer alt etter hvilke prosjekter de vitenskapelig ansatte og stipendiatene holder på med.

Hva liker du med jobben din? Aller best liker jeg variasjonen i arbeidet. Ingen uker er like og i løpet av en arbeidsdag gjør jeg som regel mange ulike arbeidsoppgaver. Det er lite tid foran skjermen på kontoret, og det er bra siden jeg trives best med praktisk arbeid. Og så må jeg nevne kollegaene mine! De er en av hovedgrunnene til at jeg liker jobben min så godt, og vi har fokus på å være sosiale både på og utenfor jobb.

Hva liker du minst med jobben din? Egentlig er det ikke noe jeg misliker av de arbeidsoppgavene jeg har, fordi de er med på å gi stor variasjon.

Hvordan ser en optimal arbeidsuke ut? Det må være ei uke på feltarbeid, for eksempel i Pasvik eller Takvatnet. Det er lange og intense arbeidsdager, men en veldig trivelig måte å arbeide på. Vi er flere kollegaer, og ofte studenter, som jobber sammen. Vi får vært utendørs og vi både samler inn materiale og bearbeider dette på felt-lab.

Hvilken ressurs på fakultetet tenker du er den viktigste? Det syns jeg er vanskelig å si, fordi her er vi jo alle avhengige av hverandre. Jeg vil nevne studentene, for uten dem hadde jo ingen av oss andre vært her. Vi har mange trivelige og flinke studenter. Jeg syns det er veldig givende å være med på felt- og lab-kurs og å hjelpe/lære opp masterstudentene våre.

Shripathi Bhat, senioringeniør ved NFH

Hvor og hva jobber du mest med? Hvor lenge har du hatt denne jobben? Jeg er bioinformatiker og jobber med databehandlingsdelen. Hoveddataene jeg behandler er neste-generasjons-sekvenser (en streng med ATGC-bokstaver i en tekstfil, milliarder av dem). Store datamaskiner er nødvendig for å behandle dem. Mer spesifikt bruker jeg disse dataene til populasjonsgenomisk analyse, som er en sammenstilling av genomet (hele arvematerialet) til en art, i ett stykke. Så prøver jeg å koble de genomiske dataene til biologi. Jeg har jobbet i denne stillingen siden 2017.

Hva liker du med jobben din? Hvis ting går bra er dataanalyse ganske morsomt!

Hva liker du minst med jobben din? Selv om det kan se lett ut å sitte foran datamaskinen og knuse data er det utfordrende mange ganger. Det krever ekstremt fokus å lese mange programmanualer og gjøre mye prøving og feiling. Dette resulterer i et stort tap av energi i løpet av en arbeidsdag. En annen ulempe er at du sitter på ett sted i timevis og mange ganger møter du svært få mennesker i løpet av en arbeidsdag (i motsetning til i laboratorier).

Hvordan ser en optimal arbeidsuke ut? En optimal arbeidsuke forventer jeg selvfølgelig skal være jevn og at de planlagte prosjektene for den uken blir fullført. Men som alle andre som jobber med akademikere, møter du mange tekniske problemer når du arbeider med dataene. Det er frustrerende.

Hvilken ressurs på fakultetet tenker du er den viktigste? For meg er den viktigste ressursen en datamaskin med høy ytelse, inkludert IT-støtte, da det meste av dataanalysedelen jeg utfører krever store beregningsressurser. Jo større jo bedre. En annen viktig ting jeg trenger er internett. For bioinformatikere er internett den beste kilden til kunnskap og få hjelp fra det større bioinformatikkmiljøet.

Hege Devold, avdelingsingeniør ved NFH

Hvor og hva jobber du mest med? Hvor lenge har du hatt denne jobben? Jeg jobber på gruppen Marin Bioprospektering. Her har jeg jobbet i 11 år. Gruppa vår jobber med marin bioprospektering – blant annet med identifisering av nye bioaktive metabolitter fra marine dyr, alger og mikroorganismer. Det er dette jeg er mest involvert i. Nå har vi akkurat fått et nytt fokusområde på gruppa; isolering og identifisering av bakteriofager fra arktiske områder for antibakteriell bruk. Dette gleder jeg meg veldig til å jobbe med.

Hva liker du med jobben din? Jeg har alltid sett på lab-arbeid som et håndverk – det krever trening for å få «fingerfølelse» – og jeg liker handverket mitt veldig godt! Det jeg liker med akkurat vår gruppe er at vi jobber med hele prosessen – fra selve dyret til identifisering av peptider og mekanismer ned på struktur-nivå. Hele biologien er derfor involvert, og det blir lite rutinepreget. Forskningsfokuset føles også samfunnsnyttig. I tillegg synes jeg vi har et utrolig fint kollegialt fellesskap, og jeg trives derfor både faglig og sosialt.

Hva liker du minst med jobben din? Har egentlig ingenting jeg ikke liker 😊

Hvordan ser en optimal arbeidsuke ut? En optimal arbeidsuke er litt travel, med varierte oppgaver.

Hvilken ressurs på fakultetet tenker du er den viktigste? Vi som jobber med eksperimentell forskning er helt avhengige av at logistikken fungerer. Vi må ha det vi trenger for å kunne gjøre jobben vår. Derfor blir Tore med sine folk på lageret og John Terje og gjengen på Seksjon for fartøy og tekniske tjenester utrolig viktige. Tore sitter på en enorm og uvurderlig kunnskap om hva man får hvor, og folka på teknisk om hvordan ting og utstyr kan fikses. Det å ha denne kompetansen lokalt på bruket – noen som kan utstyret vårt, gjør service og reparerer – ikke bare letter hverdagen når behovet er der, men bidrar også i stor grad til bærekraft på fakultetet. Det hadde for eksempel kostet skjorta å få noen utenfra til å fikse 20 år gamle inkubatorskap, bare for å få beskjed om det at det er for gammelt. Det er ingen tvil om at lokal kompetanse øker levetida på det meste av utstyret vårt.

Neste gang du leser en vitenskapelig publikasjon, kan du sende en varm tanke til personene backstage som gjorde det mulig. Tusen takk til de tre som stilte opp!

The Barents Sea Polar Front Study 2021 – student immersion into cutting edge science

Posted on 26/08/2021 by Sunniva Katharina Thode

Written by Professor Rolf Gradinger, Department of Arctic and marine biology.

Barents Sea ecosystems supports one of the most economically valuable fisheries on Earth. But the high latitudes are changing drastically with the climate changes. It is uncertain if and how the future Barents Sea will function in the future. Will food web interactions change and current species disappear and be replaced by other taxa? This challenging question is the major focus of the Norwegian Arven etter Nansen project supported by other ongoing research.

In May 2021, the research and education network ARCTOS teamed up with Arven etter Nansen to investigate the biology in the dynamic frontal zone between Arctic and North Atlantic water masses in the so-called Polar Front region east of Svalbard. During the 11-day long expedition onboard Helmer Hansen (a UiT research vessel), we did not only conduct cutting edge research but also provided a framework for education of early career scientists as part of the UiT course BIO-8510.

Study area and station map of the ARCTOS-AeN Polar Front study (ARCTOS).

The expedition crossed the Polar Front twice and collected samples. We wanted to explore and understand the distribution patterns and activity of plankton, fish, seafloor living creatures, marine mammals, and relate these patterns and their activities to how this frontal zone was structured. Was it just a boundary, separating Arctic from Atlantic domains and species? Or does it have unique dynamics leading to e.g., enhanced food availabilities to sea birds and marine mammals creating an oasis in the desert?

In addition to the use of traditional sampling devices , we used innovative new tools. These new tools were two gliders and two sailbuoys (sponsored by Equinor) and fast repetition rate fluorometers. They provide insights into both the small-scale distributions and physiology and broad-scale distributions of marine organisms which is not possible to be assessed with normal ship-board instruments. Sea ice limited our ability to trawl and use gliders in the northern part of the Polar Front, but provided us with a short insight into the life of two polar bears. The crew of Helmer Hanssen provided us with outstanding support to our many wishes, not minding the frequent adjustments of the scientific program.

Our first results show that we sampled a well-developed frontal system with clear separation of Arctic and Atlantic water, combined different community patterns on all trophic levels. We also encountered an exceptionally strong microalgal spring bloom, dominated by millions of diatom microalgae in the water column. Further conclusions must wait now for the data analyses which are currently conducted and will be summarized at the upcoming AeN annual meeting, and a dedicated Polar Front workshop end of this year.

Examples of microalgal species encountered during the expedition (R. Gradinger).

The PhD level teaching component (BIO-8510), organized through ARCTOS and UiT, attracted 15 early career scientists from Norwegian, UK and US universities. They had widely ranging interests, from remote sensing, ocean physics to marine mammal acoustics. All students participated in research programs, whether it was algal activity measurements or the study of benthic macrofauna. Participating senior researchers came from Akvaplan-niva, NINA, and UiT. This experience provided the students with a unique training in Arctic Systems Science, a holistic view looking at interconnections between different components of the living and non-living parts of the Barents Sea. Without the excellent student engagement, their energy and commitment, this expedition would not have been able to achieve the broad scientific success that we had. Although the course has officially ended, the participating students have been invited to be involved in future sample analyses, data processing and manuscript writing.

Students analysing zooplankton samples (R. Gradinger).

The cruise participant nationalities included Brazil, Canada, China, Cyprus, Denmark, France, Finland, Germany, Iran, Norway, Pakistan, Philippines, Switzerland, UK, and USA. The combination of home institutions and diversity of nationalities allowed all participants to further build their networks of scientific connections and culture experiences – both important attributes for successful career and personal growth.

Celebrating May 17, 2021 onboard Helmer Hanssen (ARCTOS).

To make reasonable predictions is a task given rightfully to us scientists from the public. Such predictions can only be as good as the data that are used to develop them. Only field-going research like this AeN and ARCTOS partnership can solve the puzzle how the future Barents Sea will work, and if it will continue to sustain one of the most economically important fisheries on Earth. Therefore, information from our cruise is critical as the Barents Sea is a sea in change, driven by multiple human stressors. This research will continue as we in an ARCTOS consortium were just awarded funding from the Norwegian Research Council (in cooperation with Equinor and Conoco Philips) to continue our Polar Front research through further seasonal research cruises and extended science missions with May 2022 as next targeted time window, again together with BIO-8510.

Further reading:

En reise til det kjente ukjente.

Livet på havbunnen.

Fyrstehandserfaring om bord FF Helmer Hanssen.

Der det varme Atlanterhavsvannet møter Arktisk kulde.

ARCTOS-Nansen Legacy Polar Front cruise.

Where the Atlantic heat meets the Arctic Cold.

Departure into the known unknown.

First experience onboard the RV “Helmer Hanssen”.

Life at the seabed: studying bottom-dwelling fish and invertebrates across the polar front.

MOSAiC: An inside look at the largest Arctic expedition in history

Posted on 03/06/2021 by Sunniva Katharina Thode

Written by postdoctoral fellow Jessie Gardner, AMB.

MOSAiC was the largest ever expedition to the Arctic, with one purpose: to improve our understanding of climate change.Dr Jessie Gardner, from the Department of Arctic and Marine Biology (UiT), was on board during the summer and shares her insights from this exceptional scientific campaign.

Unravelling the mysteries of the Central Arctic Ocean

In 2019 the German research icebreaker, Polarstern, set sail from Tromsø bound for the Central Arctic Ocean, the epicentre of climate change. Once there, the ship allowed itself to become trapped in the ice for a year, drifting alongside an ice floe with the speed and direction of the winds and currents alone. The idea follows that of the Norwegian researcher and explorer Fridtjof Nansen, who set sail on the first ever drift expedition with his wooden sailing ship Fram 127 years ago. The Polarstern was laden with state-of-the-art scientific equipment. Throughout the year, 442 experts from 70 institutions in 20 different countries took part in the field campaign, which was supported by six other ships, several aircraft and hundreds of others on land.

The Polarstern reached the northern Laptev Sea by mid-October 2019, located a suitable ice floe and set up a small floating city of scientific instruments in time for the polar night. With temperatures plummeting to -42°C and fierce winds transforming the ice around them, researchers battled to sample the floe in the darkness. Ultimately, they succeeded, giving us a rare glimpse into the central Arctic Ocean environment during the winter while the sea ice thickened beneath their feet.

The Russian icebreaker Kapitan Dranitsyn alongside the Polarstern during the wintertime in the central Arctic Ocean. Photo: Esther Horvath.

Research expeditions into the central Arctic Ocean have traditionally be fraught with problems and MOSAiC was no exception. Some of them were predictable and had been considered during the decade of planning, such as the Russian icebreaker Kapitan Dranitsyn being much delayed by the strength of the winter ice pack. Other issues were completely unforeseen, like the declaration of a pandemic around the world- just as the spring rotation of participants, crew and re-supplies was planned.

It was this rotation that I was scheduled to be part of part of “Team ECO” and the HAVOC project (Ridges – Safe HAVens for ice-associated Flora and Fauna in a Seasonally ice-covered Arctic Ocean). HAVOC is the largest Norwegian project to participate in MOSAiC, led by the Norwegian Polar Institute and funded by the Research Council of Norway. HAVOC aims to investigate sea ice ridges and their role in the Arctic sea-ice system. However, there were moments where it seemed like the MOSAiC field campaign might have been abandoned completely…

How to continue research during a global pandemic

The first hint of the seriousness of coronavirus came after I had attended a polar bear protection training course at the beginning of March in Germany. We were all tested for corona as a precaution, and one of the participants tested positive! I received the news while making a pit stop in the U.K. and immediately went into 2 weeks of quarantine. During those 2 weeks, coronavirus shifted from being a distant issue to a severe threat around the world. Straight after, countries went into lockdown, borders closed and plans for the Spring personnel exchange from Svalbard to the Polarstern were abandoned.

The MOSAiC coordinators, led by the Alfred Wegener Institute, Helmholtz Centre for Polar and Marine Research (AWI), worked tirelessly to find an alternative despite airports, military facilities and seaports worldwide shutting down. First, we gained special permission to travel to Germany, underwent testing and then quarantined in isolation for two weeks. After I boarded the research vessel Maria S Merian and spent another two weeks sailing to Svalbard, sleeping in a modified container chained to her deck. The Polarstern had to leave the camp and floe temporarily for the personnel exchange. Unfortunately, this was at the cost of capturing the crucial time when the ice begins to melt, but this is a small price to pay compared to abandoning the expedition altogether.

I could hardly believe it when we finally reached the floe. Photos of sea ice from above makes it seem like a vast expanse of white, flat nothingness but actually this landscape is a diverse and beautiful- littered with tall ice blocks, jagged ridges, leads, cracks and melt ponds which change before your eyes. Now, we could finally get stuck into the science!

Home sweet home! Extra accommodation was needed on the Maria S Merian so many of us slept in converted containers chained to the deck. Photo: Jessie Gardner.

Going with the “floe”

Team ECO collected thousands of samples and measured a diverse suite of ecological and biogeochemical properties from snow, ice, and seawater. With the Polarstern as our base, we built onto the time series capturing the variability of the Arctic system. The dynamic nature of the Arctic and how fast the world around you can transform was something that really struck me. There were new cracks opening and closing throughout the floe, as well as melt ponds and streams forming and draining which we would have to jump over or wade through on the way to collect the samples. These events would be accompanied with a cascade of processes and pulses of life within the associated ecosystem. We were only able to capture these through intensive sampling bouts, working on the ice for 24 hours straight, powered by copious amounts of coffee and gummy bears.

You had to be constantly vigilant, since below us was thousands of meters of seawater, and a polar bear could emerge from the sea ice rubble any time! We were lucky during our time on the floe in that we experienced long periods of calm weather with perpetual bright sunshine. Occasionally there were some very foggy days where it was too unsafe to work on the ice due to poor visibility hindering polar bear guarding.

Team ECO during Leg 4 of MOSAiC. Left to right: Celia Gelfman, Allison Fong, Jessie Gardner, Giulia Castellani, Oliver Müller, John Paul Balmonte and Katyanne Shoemaker. Photo: Lianna Nixon.

Breaking boundaries: working together for a common goal

The name MOSAiC (Multidisciplinary drifting Observatory for the Study of Arctic Climate) reflects the complexity and diversity of the science during the expedition. The MOSAiC field campaign provided an unparalleled opportunity to simultaneously observe and measure the temporal evolution of a number of co-varying Arctic climate system variables from the central Arctic atmosphere, ocean, and ice. With this mindset I was amazed how much more we were able to achieve by working together. For example, it would have been impossible to have collected the number of samples for the HAVOC project that we managed, without others volunteering their precious free time to help. Working across these disciplines and breaking down the boundaries between traditional subjects will give new perspectives on the central Arctic, and it is here that ground-breaking discoveries could be made.

Participants from 70 institutions in 20 different countries took part in the field campaign where everyone worked towards a common goal. Photo: Jessie Gardner.

The expedition has ended, but the research is only just beginning

While the field campaign has ended, MOSAiC is by no means over. Samples are now being shipped to various institutions around the world to be analysed. These, alongside the suite of measurements taken by other teams will likely take the scientific community over a decade to analyse the data collected on MOSAiC. Through virtual meetings we have kept the cross-cutting discussions alive and we already have ideas of combining data and theories in unique and exciting ways. These data and observations will be fundamental to improve our understanding of climate change, and help inform pressing political decisions on climate protection.

On its return in October 2020 the Polarstern offloaded thousands of samples which are being shipped around the world for further analysis. Photo: Jessie Gardner.

Hvem spiser hvem – er det parasittene som avgjør?

Posted on 13/11/2020 by Lena Korsnes

Skrevet av Eirik Haugstvedt Henriksen, forskningsgruppa Freshwater Ecology

Du har kanskje hørt om parasitter som gjør mus kåte på katter, forårsaker selvmord hos verten sin eller gjør marihøner om til zombier? Hvis ikke må du sjekke ut denne linken!

Slike beskrivelser er pepret med metaforer og overdrivelser, og heldigvis finnes det ingen parasitter som gjør verten om til hjernespisende monstre. Likevel er det et faktum at mange parasitter får sin vert til å oppføre seg ganske annerledes enn «normalt». Parasitter som endrer adferden til verten, øker gjerne sannsynligheten for at den selv blir videreført til neste vert i livssyklusen. Hva betyr dette for økosystemene våre?

Illustrasjon: Trepigget stingsild.

I mange innsjøer langs kysten av Norge finner vi en liten fisk som heter trepigget stingsild. Den har, som navnet tilsier, pigger på ryggen og magen som en beskyttelse mot å bli spist. Dette forsvaret har den utviklet gjennom evolusjonen over titusenvis av år. På tross av dette er stingsilda et viktig byttedyr for større fisker som ørret og fugler som siland. Faktisk observerer vi at mange stingsild svømmer fryktløst rundt i vannet. De bryr seg ikke nevneverdig om en predator (eller en biolog) nærmer seg, som du kan se i denne videoen.

Stingsilda i videoen er infisert med stingsildmark. Stingsildmarken er avhengig av at stingsilda blir spist av en fugl for å fullføre livssyklusen sin. I fugletarmen produserer den voksne stingsildmarken egg som slippes ut med avføringa til fuglen. Havner dette i en innsjø klekker eggene til små larver som spises av hoppekreps. Hoppekrepsen blir da infisert. Og hvis ei stingsild spiser hoppekrepsen og en fugl spiser stingsilda, er livssyklusen komplett!

Illustrasjon: Livssyklusen til stingsildmark. Parasitten legger egg i fugletarmen, og fuglen er dermed “sluttvert” for denne parasitten.

Veldig mange ulike parasitter utviklet slike kompliserte livssykluser for å videreføre genene sine. Det er blant annet disse vi i ferskvannsgruppa forsker på.

Har slike parasitter egentlig noe å si i et økosystem? Eller er de bare noen kuriøse skapninger som har plass i fascinerende og litt skremmende anekdoter?

Svaret på det siste er et klart nei! Ved å gjøre stingsilda mer sårbar for å bli spist, bidrar stingsildmarken til at en stor energikilde blir lettere tilgjengelig for fuglen (predatoren). Fuglene får i seg masse energi, men blir jo samtidig infisert av mange parasitter. Dermed kan det nok diskuteres om nettoeffekten av dette er positiv eller negativ for fuglene.

Infiserte stingsild blir også et enkelt bytte for andre predatorer, som for eksempel ørret. I ørreten dør stingsildmarken. Ørret er i så måte en blind endestasjon for parasitten.

I Takvatnet i indre Troms ser vi at ørret som spiser mye stingsild kan bli store og veie flere kilo. Men heller ikke her kommer stingsildbeitinga uten kostnader. Som denne videoen viser, er nemlig stingsilda infisert med flere andre arter bendelmark, som måsemark og fiskandmark.

I motsetning til stingsildmark dør ikke bendelmarkene når de spises av andre fisk – de reinfiserer fisken. Man kan finne hundrevis av dem i cyster på fiskens mage. Noen ganger kan infeksjonen bli så stor at cystene også finnes i kjøttet, slik bildet viser.

Gyteklar røye som har spist fisk og blitt infisert med tusenvis av fiskandmark og måsemark som ligger inni cyster utpå innvollene (foto: Eirik Haugstvedt Henriksen).

Som økologer er vi interessert i hvordan energien i et økosystem utnyttes av de ulike organismene som lever der. For å se på dette, lager vi gjerne en oversikt over hvem som spiser hvem – et såkalt næringsnett. Ved å endre adferden til stingsilda, påvirker stingsildmarken strømmen av energi til predatorer. De påvirker også overføringen av andre parasitter til både fisk og fugl. Stingsild med stingsildmark har dermed en helt sentral rolle i næringsnettet.

Marflomarken

En mindre studert, men minst like spektakulær parasitt som finnes i våre vann og vassdrag, er marflomarken. Denne bendelmarken infiserer tangloppen marflo, som er kjent som et meget profitabelt byttedyr for bl.a. ørret og røye. Fiskene blir infisert ved å spise infisert marflo, og marflomarken blir voksen i tarmen til fisken hvor den reproduserer. Som vi kan se i denne videoen, vokser parasitten seg diger inni marfloa.

Påvirker denne parasitten marfloas adferd? I Takvatnet og Fjellfroskvatnet har vi samlet marflo som svømmer fritt rundt i innsjøen, og fra magesekkene fra røye. Deretter sammenliknet vi infeksjonene av marflomark i de to gruppene. Det gir en indikasjon på om infisert marflo har større risiko for å bli spist av røye, enn de uten parasitten.

Og svaret er klinkende klart: Andelen infiserte marflo fra fiskemagene var hele åtte ganger høyere enn i innsjøen! Infiserte marflo oppfører seg trolig på en måte som gjør den til et enklere bytte, noe som er forståelig når man tar den relativt enorme størrelsen til parasitten i betraktning. Denne parasitten er ikke farlig for mennesker. Og ettersom den lever inni fisketarmen legger vi som regel ikke merke til den. For røya er likevel infeksjonene trolig forbundet med en betydelig kostnad. Så bør røya unngå å spise infisert marflo? Vi har fått tilgang på røye fra innsjøer i Dividalen, hvor de nesten utelukkende spiser marflo. Røya her er kjent for sin formidable vekst og nydelige kvalitet. Likevel fant vi at fisketarmene var proppfulle av marflomark. Det kan tyde på at fordelene ved å beite marflo oppveier kostnadene ved å bli infisert av parasitten.

Parasitter som endrer adferden til verten påvirker nødvendigvis ikke bare strømmen av energi oppover i næringsnettet. Marflo er en økologisk viktig art. Den bryter ned dødt plantemateriale og gjør denne energien tilgjengelig for predatorer. I tillegg til marflomarken er marfloa infisert av flere andre ulike parasitter som bruker fisk og fugl som sluttvert. Dersom disse påvirker beiteadferden til marfloa, vil det påvirke energistrømmen i hele systemet. Ved hjelp av eksperimenter håper vi i fremtiden å kunne svare på hvordan parasittinfeksjoner påvirker beiteadferden til marflo, snegl og andre verter i ferskvannsystemer.

Som vi ser er parasitter viktige brikker i økosystemene. Studiene vi hittil har gjort har skrapt litt i overflaten av den økologiske betydningen av parasitter. De fleste spørsmålene er ubesvarte. Med klimaendringer forventer vi at flere sørlige vertsarter trekker nordover. Og med disse kommer en rekke nye parasitter. For å forstå hvordan økosystemene vil respondere på slike endringer, må vi kartlegge mangfoldet av parasitter og forske videre på deres økologiske rolle.

Smågnageren er viktigere enn du tror

Posted on 30/10/2020 by Lena Korsnes

Skrevet av Eeva Marjatta Soininen, forskningsgruppen Northern Populations and Ecosystems

Smågnagerne er kanskje ikke de mest synlige dyrene når man går på tundraen i Nord-Norge. Men de sykliske svingningene i smågnagernes bestandstetthet utgjør pulsen i hele næringsnettet på tundraen. Smågnagerne er nemlig både viktige byttedyr og spiser mye planter. Så selv om vi ikke ser dem så ofte, så former de mye av plante- og dyrelivet rundt oss.

Norsk lemen er et spesielt viktig byttedyr for fjellrev og snøugle. Yngling av disse rovdyrartene på Varangerhalvøya er avhengig av at de har tilgang på lemen som mat (foto: Rolf. A Ims)

Alle rovdyrene på tundraen spiser smågnagere. Enkelte rovdyr, slik som fjellrev og snøugle, er spesielt avhengige av lemen. De yngler bare når det er toppår for gnagere. Andre rovdyr med mer generalisert diett, slik som rødrev og kråkefugler, yngler også mer i toppår med smågnagere. Dette systemet gjør at toppår for gnagere gir økning i bestandstettheten hos rovdyr. Det igjen gir negative ringvirkninger for andre byttedyrarter, som for eksempel rypa.

Smågnagerne har også betydning for plantelivet. I toppårene spiser smågnagerne til sammen store mengder planter. Det påvirker både plantesamfunnets biomasse og artssammensetning. Vi kan godt si at smågnagere vedlikeholder sine habitat. Både mose og dvergbusker på heiene hadde sett nokså annerledes ut uten gnagertopper.

Hva gjør klimaendringene med dette systemet?

Vi forventer varmere og våtere vintre som følge av klimaendringene. Mildværsperioder med regn om vinteren fører til at snøen smelter og fryser flere ganger. Dermed dannes islag i snødekket. Islag begrenser spesielt gnagernes tilgang til mat under snøen. Dette vil igjen kunne resultere i færre og sjeldnere gangertoppår. Så hva skjer med gnagerne når klimaet forandrer seg? Og hvordan påvirker forandringer i gnagersykluser resten av økosystemet?

Kameraene er plassert i metallkasser som har hull i begge ender. På denne måten er kameraboksen integrert som en del av gnagernes naturlige habitat. Kameraet sitter i taket og ser nedover, og tar bilde av alle dyr som passerer under (foto: Mike Murphy)

For å svare på disse spørsmålene, har vi utviklet et system for kameraovervåking av smågnagere. Arbeidet gjøres i regi av prosjektet Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (COAT). I prosjektet har vi en egen forskningsmodul med fokus på gnagere.

Vi antar at klimaforandringene hovedsakelig påvirker gnagere via endringer i vinterklimaet. Det gjør det spesielt viktig å forstå hva som skjer under snøen. Nye typer viltkamera gjør det mulig å overvåke både røyskatt og snømus året rundt – også under snøen. Kameraene tar bilder av gnagere og rovdyr som er spesialisert på å spise dem.

Røyskatt med lemenbytte

Bildene gir oss mulighet til å observere dynamikken mellom rovdyr og gnagere, for eksempel å skille nedgang i gnagerbestand som skyldes predasjon fra nedgang som skyldes vanskelige snøforhold. I tillegg registrerer kameraene temperatur, som brukes til å beregne når gnagerne har vært under snøen.

Informasjon om snøforholdene brukes for å modellere effekten av snø på populasjonsdynamikk av gnagere.

Informasjon om smågnagernes bestandstetthet er viktig for en optimal forvaltning av utrydningstruede dyr, som for eksempel fjellreven. Smågnager-syklusene har en indirekte effekt på småvilt, som rypa. Informasjon om smågnagere kan hjelpe å forutsi småviltbestandens utvikling og dermed forvaltningen av småvilt.

Parallelt med utsetting av kamera og innsamling av bilder, har vi også jobbet med automatisering, optimalisering og modellering av bildene. Noen av bildene kan du se her.

I noen lokaliteter er det flere dyr som ofte kommer innom kamera. Her en røyskattfamilie, der tre ungdyr gjentatte ganger var på bildene.

BFE backstage

– en blogg om biovitenskap, fiskeri og økonomi

Tag Archives: økologi