Can oil and gas companies be a driver for a clean future? A case from petroleum industry

Written by PhDstudent Tahrir Jaber, REIS research group, Handelshøgskolen ved UiT.

Reflecting the call made by the United Nation to solve our current climate challenges and reduce our carbon emissions, there is a strong need for countries to improve their environmental standards. Norway was among the first countries who welcomed Paris Agreement and ensured its commitment to the UN’s 17 sustainable development goals. This made for significant changes regarding environmental policy, where renewable energy has been introduced as an alternative clean source of energy and is promoted as a climate change adaptation.

Foto: SURASAK SUWANMAKE /mostphotos.com

How has Equinor, a state-owned oil and gas company, adapted to meet the clean shift?

Equinor (formerly Statoil) is mostly owned by the Norwegian government who committed itself to a clean shift at all levels of society. This forced Statoil as an oil and gas company to reshape its strategy and invest heavily in clean energy activities to becoming a mixed-energy company. However, this shift is considered critical because the petroleum activities are crucial for the Norway’s economic growth and for funding the Norwegian welfare state. Also, investing in new clean activities requires Equinor to enhance its capabilities, knowledge and competences outside their boundaries.

Oil and gas companies in transition are required to include cultural and technological changes. Therefore, I found it interesting to understand why Equinor introduced new clean activities to the company and how people in Equinor accept and manage this clean shift. However, in order to answer those questions, I intended to collect my data through interviews and survey. This enabled me as a researcher to enrich the evidence and answer my questions more deeply.

The results show that Equinor’s owner (Norwegian state), top management team, board of directors and top leader play the most essential role in reshaping the company’s strategy in order to take a step towards a new clean shift. However, employees play an important role in strengthening this clean shift. This shows that employees understand the importance of the clean shift, accept it and are interested to develop new clean projects and introduce it to the management team.

Governments and policymakers play the most important role towards a sustainable future

This case shows us, first, the important role government plays in establishing environmental regulations that force companies to change and work to reduce their own carbon emissions. Second, it shed the light on the manager’s moral role in reshaping the company’s strategy by adopting new sustainable projects. Third, the Equinor case shows that its employees are invited to introduce any clean projects to the top management team. By this, employees will have a personal stake in the company and its success, create an opportunity for employees to share ideas, find that their contributions are valued and this enables them to contribute more.

To conclude, I believe that governments and policymakers play the most important role in achieving a sustainable future. Countries should commit to work towards reducing our emissions and have to take action in order to force companies and societies to achieve this goal. Therefore, it is extremely important for policymakers to establish new regulations and incentives that motivate companies to reduce their emissions and reward companies who intend to adopt clean activities.

 

 

 

 

Å ha et åpent sinn er viktig når vi forhandler i markeder som er kulturelt krevende

Skrevet av førsteamanuensis Gro Alteren, Handelshøgskolen ved UiT.

Regjeringen har begynt å utvikle planer for å styrke norske bedrifters posisjon i utenlandske markeder. Men planer er ikke nok for å lykkes; bedriften må ha forhandlingskompetanse for å få i havn gode avtaler. Hvert år taper norsk næringsliv store summer fordi de forhandler dårlig i markeder som er kulturelt krevende. Sjansene til å få i havn gode avtaler øker hvis bedriftene finner medarbeidere med et åpent sinn og evne til å tilpasse sin forhandlingsstil.

Åpent sinn og fleksibel forhandlingsstil skaper gode relasjoner. Foto: Lightfield/mostphotos.com

Kultur uttrykkes i våre sosiale omgivelser. Som i hvordan samfunnet er organisert med institusjoner, økonomiske systemer og lovgivning. Det kommer også frem i hvordan vi omgås med hverandre og hvilke verdier og tro som er fremtredende. Kulturelle forskjeller mellom forretningspartnere skaper usikkerhet fordi partene har ulike strategier og ulike stiler i hvordan man kommuniserer. Det kan gjøre det vanskelig å forstå hverandres interesser og prioriteringer.

Hvis disse utfordringene ikke håndteres av kompetente personer, blir det vanskelig å få informasjon som er viktig for å oppnå gode avtaler. Å få til en god kommunikasjon hvor begge parter deler viktig informasjon er avgjørende for å øke felles forståelse. For å bygge tillit er det viktig at utveksling av informasjon kommer begge parter til gode. I mange land er tillit et viktig grunnlag for å gjøre forretninger med utenlandske bedrifter. Tillit mellom partene påvirker bedriftens økonomiske og strategiske mål i positiv retning. Tillit er også en forutsetning for å finne gode løsningene når det oppstår problemer.

Åpent sinn og fleksibel forhandlingsstil skaper gode relasjoner

Jeg har vært med å gjøre forskning i den eksporterende sjømatnæringen. Det vi fant ut var at ansatte som har et åpent sinn og en fleksibel forretnings- og forhandlingsstil lykkes bedre med å etablere gode relasjoner med kunder i forskjellige kulturer (som i for eksempel Russland, Kina og Japan). Å ha et åpent sinn betyr at personen stiller spørsmål til etablerte «sannheter» av situasjonen og kunden, og er åpen for ny informasjon. En person som er åpen vil fange opp ulike taktikker som forretningspartneren bruker.

Å ha et åpent sinn er viktig for å kunne gjøre tilpasninger av forhandlingsstil som passer til situasjonen. Da reduseres risikoen for å bli utnyttet av en utenlandsk partner. Med andre ord, en person som kan tilpasse sin forretnings- og forhandlingsstil til den kulturelle sammenhengen og partnerens forhandlingsstil kan påvirke kommunikasjonen på en god måte.

Det er dyrt å ansette feil person

Det er et konkurransefordel å lykkes med forretninger i markeder som er kulturelt forskjellig. En bedrift med erfaringer fra disse markedene får mer kompetanse og gjør det enklere å utvide i andre lignende markeder. Men det kan bli dyrt å ansette «feil» person til å ivareta kunder og forbindelser i markeder som har store kulturelle forskjeller fra Norge. For å lykkes krever det personer som er gode til å redusere usikkerhet og etablere relasjoner.

En som overser viktig informasjon og trekker feil konklusjoner risikerer å ende opp med en dårlig avtale. Å investere i trening av denne personens forhandlingsferdigheter vil nok gi liten gevinst.

Hvordan kan man velge riktig kandidat?

Personlige egenskaper som graden av et åpent sinn er ofte stabil og vanskelig å endre. Bedriftsledere bør derfor rekrutterer personer som har høy grad av et åpent sinn. De med et åpent sinn er klare til å utvikle ulike forhandlingsstrategier og opplæringen vil være mindre krevende.

For å finne en person med åpent sinn bør man bruke flere verktøy i utvelgelsesprosessen. Foto: Lightfield/mostphotos.com

For å rekruttere riktig person må flere verktøy kombineres. Bedriften bør bruke intervju og spørreskjema for å avdekke «åpenheten». For eksempel holdningen til alternative tolkninger av en situasjon, holdning til ny erfaring og informasjon og evne til selvrefleksjon. Det bør også arrangeres rollespill som utfordrer kandidatens evne til å være fleksibel. Kandidaten må få teste seg i mer enn et rollespill, og gjerne med ulike team og motparter. Den utvalgte kandidaten må få oppfølging og veiledning av en kollega som har erfaring med å forhandle i kulturelt krevende markeder. Det kan skje ved at den nyrekrutterte blir en del av forhandlingsteamet, og blir med på forretningsbesøk. Da vil forhandlingskompetansen som allerede er i bedriften bli overført og videreutviklet av nye personer.

“En person som ignorerer viktig informasjon og trekker gale konklusjoner om kunden og markedet, risikerer å ende opp med en dårlig avtale”

Kan vi sette en pris på føling i fjæra?

Tekst av Margrethe Aanesen, Norges fiskerihøgskole, MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway

Mange land, deriblant Norge, har sluttet seg til ideen om “blå vekst”. Det betyr at mye av den økonomiske veksten i årene framover skal komme i marine og maritime næringer. I utgangspunktet er dette godt nytt for et institutt som er dedikert til marine næringer. Forskere ved Norges fiskerihøgskole jobber ikke bare med marin næringsutvikling, men også potensielle konsekvenser av vekst i de blå næringene. Det har vi gjort lenge før “blå vekst” strategien ble unnfanget.

I Nord-Norge har det kommet mange planer for økt næringsaktivitet i kystsonen. Kommunene Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Målselv og Tromsø har vedtatt en felles kystplan for Tromsøregionen.

Oppdrettsanlegg (foto: Andrey Armyagov)

Noen kaller planen en «oppdrettsplan» fordi den foreslår en betydelig økning i areal avsatt til oppdrett av laks i området. I tillegg til vekstplaner for oppdrett i kystsonen, så har det, i alle fall før korona, blitt etablert nye fisketurismeanlegg langs kysten i nord. Det skjer til tross for at mange norske fritidsfiskere stiller spørsmålstegn ved det de mener er sløsing med fisk i turistfiske. Og så har vi fjordene våre, hvor det i noen tilfeller åpnes opp for sjødeponi. Hva betyr så alt dette?

Næringsutvikling basert på bruk av naturressurser må ikke bare være økologisk bærekraftig, den må også være sosialt bærekraftig. Med sosial bærekraft mener vi at befolkningen som bor i områdene aksepterer utviklingen. Det betyr også at det er mer lønnsomt for samfunnet at næringsaktører får en eksklusiv tilgang til våre felles marine ressurser, enn at de er allment tilgjengelig.

(foto: Julide Ceren Ahi)

For det er ikke slik at dersom oppdrettsselskap, fisketuristanlegg eller gruveselskap ikke får bruke ressursene og tjenestene som havet gir, så er det ingen som bruker dem. De ressursene som «blå vekst» strategien gir næringsaktører tilgang til, har alle en såkalt alternativ-averdi. Det betyr den velferden eller nytten ressursene gir hvis de er allment tilgjengelige og ikke brukes til næringsvirksomhet. Problemet er at mens næringsaktører kan operere med priser på det de bruker ressursene til, så kan den allmenne bruken av de marine ressursene oftest ikke måles i penger. For hva er markedsprisen på grilling i fjæra, å hente seg koksei til et sommerkveldsmåltid, å kunne bade i sjøen, eller bare sitte og høre på den særegne stillheten i fjæra? Det er vanskelig for politikerne å ta gode beslutninger om hvordan samfunnet skal bruke våre felles marine ressurser, når noen ressurser kan måles i priser mens andre ikke kan det. Da er det lett for at de som kan måles i priser vinner. Er det i det hele tatt mulig å sette priser på «føling i fjæra»?

(foto: Katja Kircher, Mostphotos)

I MarES-prosjektet har vi undersøkt dette. Vi har utført valgeksperiment ut fra kystplanen for Tromsøregionen, planene for gjenåpning av gruvevirksomhet i Repparfjorden, og planer for vekst i turistfiske i kystsamfunn i Nord-Norge. Dagens planer for utvikling i disse næringene presenteres som ett alternativ. Og så lager vi andre alternativ der den planlagte næringsaktiviteten enten ikke finner sted, eller er redusert. – Om man velger alternativ med lav eller ingen næringsaktivitet, så må man være villig til å betale mer i skatt som kompensasjon for bortfall av inntektene og jobbene næringsaktiviteten ville gitt. I valgeksperimentet beskrives både fordelene med den planlagte næringsvirksomheten, som skatteinntekter og jobber, og ulempene, som fare for forurensing og ødeleggelse av marine økosystem. Den økte skatten som følger med de alternative planene, gjør at vi kan beregne priser på tjenester som kysten og de marine ressursene gir oss allmennbrukere.

Så hva er prisene folk setter på de «gratis» tjenestene vi nyter godt av langs kysten? Når det gjelder oppdrettsplanen, så beregnet vi hva det var verdt for folk som bor i de fem kommunene i og rundt Tromsø å få redusert antall nye lokaliteter. Det viktigste for dem var å få redusert potensiell forurensing av havbunnen. For det var hver person villig til å betale rundt 600 kroner mer i skatt per år. De var også villige til å betale for å redusere faren for at oppdrett påvirker kysttorsken negativt. Her var betalingsvilligheten 260 kroner per person per år. Noe overraskende var det at de som deltok i undersøkelsen bare var villige til å betale rundt 170 kroner per person per år for å redusere negative effekter på villaksen. På den andre siden var folk ikke villige til å betale noe for å redusere sjenerende utsikt eller støy fra oppdrettsanlegg. Det kan skyldes at de ikke synes det å se og høre oppdrettsanlegg er sjenerende.

(foto: Julide Ceren Ahi)

Når det gjelder fisketurisme, undersøkte vi først om folk var villige til å betale mer skatt for at myndighetene skulle jobbe mer for å øke kysttorskbestandene – noe de var. Hver person var i snitt villig til å betale over 900 kroner mer i skatt per år for det. Videre ba vifolk om å angi hvordan de ønsket å fordele ressursen kysttorsk mellom kystfiskere, fisketurister og private fritidsfiskere som dem selv. Her var det en helt entydig tilbakemelding om at folk ikke ønsket å regulere kystfiskerne strengere, mens de aksepterte at de selv som private fritidsfiskere ble strengere regulert, dersom også turistfiskere ble det. I de to nevnte undersøkelsene var resultatene relativt klare og entydige.

Det var de ikke i gruveundersøkelsen. Der spurte vi om folk var villige til å betale mer i skatt for å få redusert planene for ny gruvevirksomhet i Repparfjorden. Vi tok ikke opp diskusjonen for eller imot gruvevirksomheten. Også her var det forurensingen av havbunnen som var det viktigste for folk. Hver person var i snitt villig til å betale over 1000 kroner i skatt for at gruveselskapet skulle gjøre tiltak slik at havbunnen fortest mulig skulle bli rehabilitert. Folk var også villige til å betale 550 kr per person for å unngå negative effekter av gruvevirksomheten på villaksen i Repparfjordelva. De var derimot ikke villige til å betale noe for å få lokale arbeidsplasser i gruvevirksomheten.

Så hva sier disse resultatene oss? Resultatene er et første forsøk på å finne priser på goder som ikke omsettes i marked, og som derfor ikke har en markedspris. Likevel er de viktige for vår velferd. Problemet er at de ofte blir oversett av beslutningstakere fordi de ikke har priser. Da kan de ta beslutninger som er langt fra optimale for samfunnet, det vil si oss.

Forskningsprosjektet MarES – Changing use and values of marine ecosystem services in Arctic Norway har fått støtte fra Norges Forskningsråd i perioden 2017-2020 og avsluttes 31.12.2020. Prosjektet har vært ledet av professor Margrethe Aanesen ved Norges fiskerihøgskole, og i tillegg har professor Claire Armstrong, professor Vera Hausner og stipendiat Julide Ceren Ahi deltatt fra UiT. Nasjonale samarbeidspartnere er Akvaplan-niva, NMBU, Universitetet i Stavanger, og Menon. Prosjektet har hatt en internasjonal ekspertgruppe bestående av økonomer som jobber med naturressurser fra UK, Danmark og Canada, og en styringsgruppe med representanter fra Fiskeridirektoratet og Fylkesmannen i Troms sin miljøvernavdeling.

Grandmaternal shadow on health inequalities

Written by Emre Sari, The Centre for Economic Research 

Inequalities, especially health inequality, are quite complex due to the economic, technological, and cultural developments of nations, and globalization. What is it that inspires economists to think ahead of their scope of expertise concerning social inequalities in health?

Health is one of the main determinants of well-being as an economic resource. It helps to measure the quality of human capital. On the other hand, differences in individual and even neighbourhood socioeconomic status are among the main mechanisms underlying health inequalities. When we take a more in-depth look at health inequalities for adults, it is clear that this problem cannot be fully explained only by adulthood health choices and socioeconomic status. – Even conditions in early life and mild shocks in the womb may affect health later in life.

In a current study, we focus on health transmission from grandmother to grandchild. We want to understand how the health of a grandchild gets effected by shiftings in ecenomy during the grandmother’s pregnancy of the grandchild’s mother.

Our question is: How far does the origin of our current health condition go?

Our research examined population counts in Rendalen, covering the period 1733-1925.

By testing an up-to-date hypothesis through a historical data set, we can open a door for understanding later in life health inequalities. Thanks to the fetal origins hypothesis, we know that our mother’s health and even her socioeconomic status have a significant impact on our health today. With this study, we take this one step further and include the grandmother to our health equation.

Ultimately, the next question is: Why is it important to understand the roots of our unfortunate health outcomes today? Except for acute injuries, some infectious and genetic diseases, there may be many resources behind your health outcomes. Life-style, education, income, occupational status, and neighbourhood, are factors affecting our health. Those variables can be changed somehow within your life span. However, what you inherited by birth cannot be reversed easily without identifying it clearly. Therefore, we must proceed to the very root of the problem and set the diagnosis correctly to intervene in time to prevent future negativities.

Emre Sari

Our findings are critical to shed light on health outcomes from an intergenerational perspective. However, many studies with more modern data should be conducted in the following years.

For future Research, we will investigate deeper into intergenerational mechanisms of health transmission, linking Tromsø Study Data (Tromsøundersøkelsen) with Norwegian Historical Population Register data.

 

 

References

  • Barker, D. J. P. (1990). The fetal and infant origins of adult disease. BMJ: British Medical Journal, 301(6761), 1111.
  • O’Donnell, O., Van Doorslaer, E., & Van Ourti, T. (2015). Health and inequality. Handbook of Income Distribution. https://doi.org/10.1016/B978-0-444-59429-7.00018-2
  • Schultz, T. W. (1961). Investment in human capital. American Economic Association, 51(1), 1–17.