Grådig grågås og klimaflyktende reinsdyr

Posted on 11/05/2022 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Sigrid Vold Jensen, masterstudent ved Institutt for arktisk og marin biologi.

Hva jobber en biolog med, sånn egentlig? Det spørsmålet har jeg stilt meg selv, og jeg har til tider hatt vanskelig med å gi et tilfredsstillende svar når jeg har blitt stilt spurt av venner og familie. For en som meg, som har kjærlighet for friluftsliv og interesse for dyr og vekster vil en praktisk jobb ute i naturen høres veldig fristende ut. Men hvordan er det å jobbe ute i felt? Og hva gjør en biolog på kontoret? Her er noen av mine erfaringer fra praksis i NIBIO.

Kan nordnorsk kyst bli matfat for reinen ved mildere klima?

Jeg startet praksisen min I NIBIO med feltarbeid på Ljøssøya. Det er en ganske liten øy som ligger idyllisk til i havgapet cirka 50 kilometer fra Tromsø. På øya bor det fire tamrein; Mats, Emil, Kasper og Jonathan. NIBIO er så heldig å få bruke de i en del av et prosjekt om reindriftens utfordringer. De forsker på kystterreng som mulig vinterbeite for reinsdyr.

Rein i solnedgang på Ljøssøya. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.

Mildere klima skaper trøbbel for reinen

Reinsdyr er tilpasset lange og kalde vintre i nord og lever på en vegetardiett. Det til tross for karrige kår gjennom vinterhalvåret. Mildvær betyr problemer for reinen. Regn som fryser til is rundt vegetasjonen gjør maten utilgjengelig. Vi forventer oftere milde vintre på grunn av klimaendringene og det kan det bli katastrofe i reindriften. Spesielt i indre deler av Nord-Norge er det økende mildvær. I disse områdene er mange rein er på vinterbeite. Klimaet ytterst på kysten er jevnt mildere og har mindre snøfall enn i innlandet. Da kan maten være mer tilgjengelig langs kysten for reinen på vinteren. Terrenget ute på Ljøssøya er derfor et ypperlig sted for å se om kysten kan være en løsning på fremtidige sultkatastrofer.

Merking av reinsdyr med GPS-sendere

På feltarbeidet på Ljøssøya i januar merket vi de fire reinene med GPS-sendere. Før reinsdyrene kunne merkes, måtte vi hente de inn og gjete dem inn i en innhegning. Selve innhentingen var ingen problem. For Mats, Emil, Kasper og Jonathan er godt vant med folk og kom velvillig springende i retning matmor Ane, matfar Jan og besøket fra NIBIO. Det var en forunderlig erfaring å ha fire reinsdyr hakk i hæl på alle små turer rundt omkring på øya. Her snakker vi om å leve opp til begrepet tamrein, altså.

Innhenting av reinsdyrene. Foto: privat.

Å få reinsdyrene inn i innhegningen var heller vanskelig. Her fikk jeg erfare at reinene ikke lar seg friste av kraftfôr til enhver pris. Jeg har tidligere erfaring med håndtering av reinsdyr fra fjøset på UiT som kom til nytte her. Som for eksempel å unngå øyenkontakt når reinen er stresset. Etter mange forsøk fikk vi dem inn og vi kunne montere på GPS-halsbåndene.

Kartlegge hva reinene spiser mest

GPS-senderne logger posisjonen til reinene med nøyaktighet på pluss/minus en meter. Senere denne våren skal jeg delta på kartlegging av vegetasjonen på øya. Og vi kan koble posisjonene til vegetasjonen. Da kan vi se hvilke planter reinen liker best å spise. GPS-senderne gjør at biologiene kan vite hvor reinene er til enhver tid mens de sitter varmt og godt på kontoret sitt.

Hvor lenge holder Grågåsa til på jordet?

I april hadde jeg mitt andre feltarbeid med NIBIO ute på Musvær. Musvær er en skjærgård utenfor Vengsøy i Troms. Der er det et geitebruk med 160 dyr til produksjon av geitemelk. På skjærgården er det også et yrende fugleliv. Bonden har observert 40 ulike hekkende fugl, inkludert grågås. Grågåsa lever også av en vegetarisk diett og liker å benytte seg av matfatet til husdyrene når de har sjansen. Beiteskadene på jordene gir store økonomiske tap for bonden hvis grågåsa får beite fritt fordi da bonden kjøpe gress for å mette dyrene sine. NIBIO forsker på omfanget av grågås-problematikken, blant annet ved beiteovervåking med viltkamera.

Grågås på jordet. Foto: Jo Jorem Aarseth, NIBIO.

Montering av viltkamera

Jeg var med på å montere viltkameraer på et av de fem jordene på Musvær. Dette jordet skal stå uforstyrret så gåsa kan beite fritt. Vi monterte fire viltkameraer i ulike vinkler for å dekke hele jordet. Viltkameraet tar opp film når noe beveger seg foran kameraet. Senere denne våren skal jeg ut til Musvær å skifte minnekort og se gjennom opptakene for å finne ut hvor lenge gåsa er på jordet ved hvert beiteforsøk.

Meg som monterer opp viltkamera. Foto: privat.

Kvalitetssikring av rapporter, videoanalyser og annet kontorsyssel

I tillegg til feltarbeid har jeg fått en smakebit på kontorarbeidet en ansatt i NIBIO gjør. Jeg har bistått i kvalitetssikring av rapporter med innspill på rettskriving og kompliserte formuleringer. Jeg har analysert videoer av reinsdyr til forskning på søvnrytmer og drøvtygging og fått lekt meg med statistiske metoder med rådataene. Her har erfaringer med kontortilværelsen, digitale ferdigheter og kunnskap om dataanalyser fra studiene kommet godt med.

Hva har jeg erfart?

Etter å ha vært i praksis en stund har jeg erfart at hverdagen til en biolog kan være svært variert og fleksibel. Jeg har lært nye dataprogrammer og børstet støv av gamle kunnskapene mine i statistikk på kontordagene mine på NIBIO. Jeg har lært mye nytt om grågås og reinsdyr og hvordan forskning på disse dyrene kan være i praksis. Feltarbeid i nydelige omgivelser og et hyggelig kontormiljø på NIBIO har gitt mersmak. Jeg gleder meg til resten av praksisen!

Praksisen er en del av kurset BIO-2014 Praksis i næringslivet for biologistudenter.

De som jobber backstage i forskningen

Posted on 10/12/2021 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av Arve Lynghammar og Kim Præbel, forskningsgruppe Genetikk (NFH).

BFE backstage blogg omtaler de mange ulike aktivitetene på fakultetet. Men ofte blir materiale samlet, opparbeidet og analysert av noen helt andre enn forskeren som speiler seg i rampelyset som førsteforfatter på artiklene. Vi snakker selvsagt om vår tekniske støtte – altså de som faktisk er backstage i forskning og undervisning. I denne bloggposten blir du bedre kjent med tre ingeniører som gjør et uvurderlig arbeid backstage for at BFEs store maskineri fungerer som det skal, uke etter uke.

Karin Strand Johannesen, overingeniør ved AMB

Hvor og hva jobber du mest med? Hvor lenge har du hatt denne jobben? Jeg jobber på Ferskvannsgruppa, og jeg har hatt denne jobben siden 2013. Jobben min er en god blanding av lab-arbeid, feltarbeid, feltkurs, opplæring av masterstudenter, HMS-arbeid, og å holde orden på utstyr og infrastruktur som ferskvannsgruppa har. Labarbeidet kan for eksempel være analyser av mageinnhold hos fisk, aldersavlesing av otolitter (ørestein), identifisering av zooplankton og identifisering og telling av parasitter hos fisk. På feltarbeid gjør vi ofte garnfiske i innsjøer for å samle inn fisk til ulike analyser, i tillegg til el-fiske og innsamling av bunndyr og zooplankton. Arbeidsoppgavene varierer alt etter hvilke prosjekter de vitenskapelig ansatte og stipendiatene holder på med.

Hva liker du med jobben din? Aller best liker jeg variasjonen i arbeidet. Ingen uker er like og i løpet av en arbeidsdag gjør jeg som regel mange ulike arbeidsoppgaver. Det er lite tid foran skjermen på kontoret, og det er bra siden jeg trives best med praktisk arbeid. Og så må jeg nevne kollegaene mine! De er en av hovedgrunnene til at jeg liker jobben min så godt, og vi har fokus på å være sosiale både på og utenfor jobb.

Hva liker du minst med jobben din? Egentlig er det ikke noe jeg misliker av de arbeidsoppgavene jeg har, fordi de er med på å gi stor variasjon.

Hvordan ser en optimal arbeidsuke ut? Det må være ei uke på feltarbeid, for eksempel i Pasvik eller Takvatnet. Det er lange og intense arbeidsdager, men en veldig trivelig måte å arbeide på. Vi er flere kollegaer, og ofte studenter, som jobber sammen. Vi får vært utendørs og vi både samler inn materiale og bearbeider dette på felt-lab.

Hvilken ressurs på fakultetet tenker du er den viktigste? Det syns jeg er vanskelig å si, fordi her er vi jo alle avhengige av hverandre. Jeg vil nevne studentene, for uten dem hadde jo ingen av oss andre vært her. Vi har mange trivelige og flinke studenter. Jeg syns det er veldig givende å være med på felt- og lab-kurs og å hjelpe/lære opp masterstudentene våre.

Shripathi Bhat, senioringeniør ved NFH

Hvor og hva jobber du mest med? Hvor lenge har du hatt denne jobben? Jeg er bioinformatiker og jobber med databehandlingsdelen. Hoveddataene jeg behandler er neste-generasjons-sekvenser (en streng med ATGC-bokstaver i en tekstfil, milliarder av dem). Store datamaskiner er nødvendig for å behandle dem. Mer spesifikt bruker jeg disse dataene til populasjonsgenomisk analyse, som er en sammenstilling av genomet (hele arvematerialet) til en art, i ett stykke. Så prøver jeg å koble de genomiske dataene til biologi. Jeg har jobbet i denne stillingen siden 2017.

Hva liker du med jobben din? Hvis ting går bra er dataanalyse ganske morsomt!

Hva liker du minst med jobben din? Selv om det kan se lett ut å sitte foran datamaskinen og knuse data er det utfordrende mange ganger. Det krever ekstremt fokus å lese mange programmanualer og gjøre mye prøving og feiling. Dette resulterer i et stort tap av energi i løpet av en arbeidsdag. En annen ulempe er at du sitter på ett sted i timevis og mange ganger møter du svært få mennesker i løpet av en arbeidsdag (i motsetning til i laboratorier).

Hvordan ser en optimal arbeidsuke ut? En optimal arbeidsuke forventer jeg selvfølgelig skal være jevn og at de planlagte prosjektene for den uken blir fullført. Men som alle andre som jobber med akademikere, møter du mange tekniske problemer når du arbeider med dataene. Det er frustrerende.

Hvilken ressurs på fakultetet tenker du er den viktigste? For meg er den viktigste ressursen en datamaskin med høy ytelse, inkludert IT-støtte, da det meste av dataanalysedelen jeg utfører krever store beregningsressurser. Jo større jo bedre. En annen viktig ting jeg trenger er internett. For bioinformatikere er internett den beste kilden til kunnskap og få hjelp fra det større bioinformatikkmiljøet.

Hege Devold, avdelingsingeniør ved NFH

Hvor og hva jobber du mest med? Hvor lenge har du hatt denne jobben? Jeg jobber på gruppen Marin Bioprospektering. Her har jeg jobbet i 11 år. Gruppa vår jobber med marin bioprospektering – blant annet med identifisering av nye bioaktive metabolitter fra marine dyr, alger og mikroorganismer. Det er dette jeg er mest involvert i. Nå har vi akkurat fått et nytt fokusområde på gruppa; isolering og identifisering av bakteriofager fra arktiske områder for antibakteriell bruk. Dette gleder jeg meg veldig til å jobbe med.

Hva liker du med jobben din? Jeg har alltid sett på lab-arbeid som et håndverk – det krever trening for å få «fingerfølelse» – og jeg liker handverket mitt veldig godt! Det jeg liker med akkurat vår gruppe er at vi jobber med hele prosessen – fra selve dyret til identifisering av peptider og mekanismer ned på struktur-nivå. Hele biologien er derfor involvert, og det blir lite rutinepreget. Forskningsfokuset føles også samfunnsnyttig. I tillegg synes jeg vi har et utrolig fint kollegialt fellesskap, og jeg trives derfor både faglig og sosialt.

Hva liker du minst med jobben din? Har egentlig ingenting jeg ikke liker 😊

Hvordan ser en optimal arbeidsuke ut? En optimal arbeidsuke er litt travel, med varierte oppgaver.

Hvilken ressurs på fakultetet tenker du er den viktigste? Vi som jobber med eksperimentell forskning er helt avhengige av at logistikken fungerer. Vi må ha det vi trenger for å kunne gjøre jobben vår. Derfor blir Tore med sine folk på lageret og John Terje og gjengen på Seksjon for fartøy og tekniske tjenester utrolig viktige. Tore sitter på en enorm og uvurderlig kunnskap om hva man får hvor, og folka på teknisk om hvordan ting og utstyr kan fikses. Det å ha denne kompetansen lokalt på bruket – noen som kan utstyret vårt, gjør service og reparerer – ikke bare letter hverdagen når behovet er der, men bidrar også i stor grad til bærekraft på fakultetet. Det hadde for eksempel kostet skjorta å få noen utenfra til å fikse 20 år gamle inkubatorskap, bare for å få beskjed om det at det er for gammelt. Det er ingen tvil om at lokal kompetanse øker levetida på det meste av utstyret vårt.

Neste gang du leser en vitenskapelig publikasjon, kan du sende en varm tanke til personene backstage som gjorde det mulig. Tusen takk til de tre som stilte opp!

Leverandørutvikling for havnæringene

Posted on 09/09/2021 by Sunniva Katharina Thode

Vi har nylig hatt fjerde og siste studiesamling i SVF-6014 Leverandørutvikling for havnæringene ved BFE fakultetet. Kurset er et skreddersydd utdanningstilbud som vi startet på initiativ fra leverandørutviklingsprogrammet LU Havtek. Bedriftene i nettverket ønsket seg et tilrettelagt kompetansetilbud.

Kurset bidrar til utvikling av bedriftene og næringene ved at deltakerne får nye perspektiver og analytiske redskaper, de deler erfaringer og knytter kontakter. Foto: redpixel/mostphotos.com

— LU Havtek kartla temaene bedriftene var opptatt av og vi utviklet studietilbudet i dialog med dem for å oppfylle bedriftenes ønsker og behov, sier faglig ansvarlig professor Peter Arbo. Studiet er laget for ansatte i små og mellomstore nordnorske bedrifter som er leverandører til havnæringene som fiskeri, havbruk, maritim industri og petroleum. Og det er tilpasset de som jobber med innovasjon og utviklingsprosjekter knyttet til teknologi, marked, organisasjon og ledelse.

— Opplegget er variert, sier koordinator Ingrid Hovda Lien. På samlingene veksler vi mellom faglige forelesninger, praktiske eksempler, oppgaver i grupper og erfaringsutveksling. Mellom samlingene leser deltakerne teori og jobber med konkrete prosjekter som er relevant for sine bedrifter. Disse prosjektene starter de med allerede på første samling, og deltakerne får individuell veiledning underveis.

— Studiet har blitt en spennende møteplass, sier Arbo. Deltakerne er veldig fornøyd med det faglige programmet og mulighetene for å lære av andre. Vi har hatt innledere fra en rekke virksomheter, slik som Lerøy, SalMar, Wilsgård Fiskeoppdrett, Equinor, Vår Energi, Aker Solutions, NOFI, NSK Ship Design, JM Hansen og Grovfjord Mek. Verksted. På siste samling bidro blant annet advokatfirmaet Rønning-Hansen, Innovasjon Norge og Norges forskningsråd.

— Kurset bidrar til utvikling av bedriftene og næringene ved at deltakerne får nye perspektiver og analytiske redskaper, de deler erfaringer og knytter kontakter. Og de får hjelp til arbeidet med konkrete utviklingsprosjekter relatert til egen virksomhet, sier Arbo.

Vi har kjørt studietilbudet to ganger, i 2020 og i 2021. Til sammen har 24 bedrifter deltatt. Mange av bedriftene har deltatt med flere deltakere. Det planlegges nå for en tredje runde i 2022.

Se her for å få vite mer om studietilbudet.

Uncovering the hidden link in glacier melting

Posted on 13/08/2021 by Sunniva Katharina Thode

Written by Euan Paterson, Communications and Media Officer at The Scottish Association for Marine Science. First published here.

The team will examine fresh water flow from the Kronebreen glacier. Photo: SAMS.

Marine scientists will today (Friday) deploy robotic vehicles on a dangerous mission to the face of a glacier in Svalbard as they attempt to expose the hidden link in how rapidly melting Arctic ice is changing our ocean.

The mission to Ny Ålesund, the world’s most northerly settlement, is a collaboration between the Scottish Association for Marine Science (SAMS), UiT The Arctic University of Norway, the Norwegian Polar Institute and University Centre on Svalbard. The team will examine the Kronebreen glacier in Kongsfjorden, measuring the freshwater run-off as it melts, and assessing how it interacts with the saltier sea water coming into the fjord from the North Atlantic.

Humans are unable to sample at the glacier face because of the risk of huge chunks of ice collapsing into the sea below, a process known as glacier calving.

Instead, the team will use an autonomous surface vehicle (ASV) built by Norwegian company Maritime Robotics, to record various oceanographic measurements at the face of the glacier, while an autonomous underwater vehicle, known as an ecoSUB, will take temperature, salinity and oxygen readings below the surface. Meanwhile, aerial drones will survey the so-called freshwater ‘plumes’ that run off from the glacier.

Lead scientist Prof Finlo Cottier of SAMS said: “Fjords are the connection between the changing ocean and our rapidly melting northern glaciers. The transfer of heat and water at these points, often just a few kilometres wide, are therefore extremely important in understanding how climate change is impacting our ocean.

“However, as these areas are too dangerous to survey fully and too small to be picked up on global ocean models, the interactions between fjords and glaciers have not been sufficiently represented in ocean and climate predictions.

“We need to know much more about the fresh water coming into the ocean: How much is there? Where does it end up? How does it move?

“It would simply be too dangerous to go into such a hostile and remote environment with a boat. Not only is there a risk of falling ice, but large-scale calving causes huge waves, so it is a dangerous place. That is where the robotic systems come into their own, working at the front line of Arctic science.”

While rising global temperatures increase glacial melt, glaciers are also breaking up below the surface of the water. In a process known as sub-glacial discharge, melt water flows down through the glacier and out into the ocean. This water is fresher than the surrounding sea water, so starts to rise in the water column, creating a plume that pulls in warmer Atlantic water which increases the melt rate at the face of the glacier. This process undermines the wall of ice, causing huge chunks to collapse into the sea.

The marine robotics deployed by the team will collect crucial data to improve our understanding of this process.

Dr. Emily Venables will pilot the ASV during the mission. Photo: UiT The Arctic University of Norway

The project is funded through the Norwegian research centre, The Fram Centre, under the Coasts and Fjords flagship programme.

Can oil and gas companies be a driver for a clean future? A case from petroleum industry

Posted on 16/04/2021 by Sunniva Katharina Thode

Written by PhDstudent Tahrir Jaber, REIS research group, Handelshøgskolen ved UiT.

Reflecting the call made by the United Nation to solve our current climate challenges and reduce our carbon emissions, there is a strong need for countries to improve their environmental standards. Norway was among the first countries who welcomed Paris Agreement and ensured its commitment to the UN’s 17 sustainable development goals. This made for significant changes regarding environmental policy, where renewable energy has been introduced as an alternative clean source of energy and is promoted as a climate change adaptation.

Foto: SURASAK SUWANMAKE /mostphotos.com

How has Equinor, a state-owned oil and gas company, adapted to meet the clean shift?

Equinor (formerly Statoil) is mostly owned by the Norwegian government who committed itself to a clean shift at all levels of society. This forced Statoil as an oil and gas company to reshape its strategy and invest heavily in clean energy activities to becoming a mixed-energy company. However, this shift is considered critical because the petroleum activities are crucial for the Norway’s economic growth and for funding the Norwegian welfare state. Also, investing in new clean activities requires Equinor to enhance its capabilities, knowledge and competences outside their boundaries.

Oil and gas companies in transition are required to include cultural and technological changes. Therefore, I found it interesting to understand why Equinor introduced new clean activities to the company and how people in Equinor accept and manage this clean shift. However, in order to answer those questions, I intended to collect my data through interviews and survey. This enabled me as a researcher to enrich the evidence and answer my questions more deeply.

The results show that Equinor’s owner (Norwegian state), top management team, board of directors and top leader play the most essential role in reshaping the company’s strategy in order to take a step towards a new clean shift. However, employees play an important role in strengthening this clean shift. This shows that employees understand the importance of the clean shift, accept it and are interested to develop new clean projects and introduce it to the management team.

Governments and policymakers play the most important role towards a sustainable future

This case shows us, first, the important role government plays in establishing environmental regulations that force companies to change and work to reduce their own carbon emissions. Second, it shed the light on the manager’s moral role in reshaping the company’s strategy by adopting new sustainable projects. Third, the Equinor case shows that its employees are invited to introduce any clean projects to the top management team. By this, employees will have a personal stake in the company and its success, create an opportunity for employees to share ideas, find that their contributions are valued and this enables them to contribute more.

To conclude, I believe that governments and policymakers play the most important role in achieving a sustainable future. Countries should commit to work towards reducing our emissions and have to take action in order to force companies and societies to achieve this goal. Therefore, it is extremely important for policymakers to establish new regulations and incentives that motivate companies to reduce their emissions and reward companies who intend to adopt clean activities.

Student Daniel finner molekyler i havdyr som kan bli nye medisiner

Posted on 29/03/2021 by Sunniva Katharina Thode

Skrevet av forsker Kine Østnes Hansen ved Marbio, Norges fiskerihøgskole.

I forskningsgruppa Marbio leter vi etter nye molekyler som kan utvikles til medisiner. Vi leter i planter, dyr og mikrober som lever i havet, fra kysten vår og opp til Nordpolen. Molekylene vi finner kan for eksempel brukes mot kreft og bakterier. Masterstudent i bioteknologi, Daniel Simonsen, er 24 år og kommer fra Vadsø. Han begynte i høst og skal være en del av vår forskningsgruppe i 10 måneder. Hos oss skal han finne og isolere molekyler fra et marint mosdyr, finne ut hvordan molekylene er bygd opp og teste hva de kan brukes til. Prøven Daniel skal jobbe med ble samlet inn fra havbunnen i Hinlopenstredet, som ligger mellom Spitsbergen og Nordaustlandet, i 2019.

I denne trålhaugen ligger flere kolonier av mosdyret som Daniel jobber med. Etter at (f.v.) Eivor, Renate, Gunilla og Gregg var ferdig med sorteringen, ble prøven sendt til Marbio for videre analyse. Foto: Espen H. Hansen.

Vi mennesker har alltid brukt naturprodukter for å få bedre helse. Tannanalyser av neandertalerne viser at de tygde på bark, som vi nå vet inneholder salisylsyre. En variant av salisylsyre brukes fremdeles som smertestillende i medisinen Aspirin. Andre kjente eksempler på medisiner fra naturen er morfin og antibiotika. Faktisk har over 50% av alle medisiner opphav fra naturen. Felles for de fleste er at de kommer fra dyr, planter og bakterier som lever på land. Dette er fordi livet på land er mer tilgjengelig for oss mennesker sammenliknet de som lever i havet. Planter, dyr og mikrober som lever i havet har samme rike innhold av molekyler som livet på landjorda. Ny teknologi har gjort det mulig å samle inn flere marine arter, og vi begynner å få medisiner med opphav fra havet. Men havet er stort, og bare en brøkdel av livsformene som lever her har blitt undersøkt for innhold av molekyler som kan videreutvikles til medisiner. Havområder i Arktis, der vi i Marbio samler inn prøver, er lite undersøkt. Siden det er så stor del av dagens medisiner som stammer fra naturen er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vi er motiverte til å lete etter nye medisiner der ingen har lett før.

Forskningsgruppen Marbio har i dag 15 ansatte og 3 masterstudenter. Professor Jeanette H. Andersen (fremst t.h.) er gruppeleder. De ansatte har bakgrunn fra bioteknologi, biokjemi, mykologi, farmasi, virologi og molekylærbiologi. Vi har arbeidssted i Siva innovasjonssenter Tromsø. Vi har en variert arbeidsdag og mange spennende prosjekter på gang. Marbio er en flott plass å jobbe!

Det er flere grunner til at Daniel skal lete i mosdyr etter molekyler som kan videreutvikles til medisiner. Mosdyr er invertebrater (virvelløse dyr). Det betyr blant annet at de ikke har like bra immunsystem som oss mennesker. De fleste mosdyrene sitter fast på en plass på havbunnen, hvor de får næring ved å filtrere sjøvann. Det gjør at de er sårbare for angrep fra rovdyr og bakterier, eller kan bli overgrodd av andre arter. For å overleve produserer flere av invertebratene molekyler som er giftige for artene som truer dem, som en måte å beskytte seg. Molekylene er blitt bedre og bedre gjennom evolusjon: dyrene som lagde molekyler som ga best beskyttelse, overlevde. Det er denne molekyltypen Daniel ønsker å finne. Marbio har lang erfaring med å analysere biomasse fra invertebrater. Tidligere har vi blant annet funnet molekyler som fungerer mot brystkreftceller i et nesledyr (Thuiaria breitfussi) fra havet utenfor Bjørnøya (1). Flere masterstudenter har også gjort liknende arbeid som det Daniel gjør nå (2). Vi leter også etter aktive molekyler fra marine bakterier og sopp.

Marbio deler kontorlandskap med Marbank, den nasjonale marine biobanken. Her studerer Daniel det rike utvalget av prøver vi har tilgang til.

Daniel startet arbeidet med kjemisk analyse av et ekstrakt fra mosdyr. I ekstraktet fant han det vi tror er et kjent molekyl og fire som vi tror er nye. Etter å ha funnet disse begynte den tidskrevende oppgaven med å isolere forbindelsene. For å gjøre dette brukte Daniel avansert kjemisk utstyr som kan trekke ut enkeltmolekyler fra ekstraktet. I metoden, der vi bruker noe som heter en HPLC-kolonne, sorteres molekylene etter hvor fettløselige og vannløselige de er. Det gjør at vi får rene forbindelser som vi kan analysere videre. Etter flere måneder på kjemilaben er flere av prøvene til Daniel isolerte og klare til at vi skal finne ut hvordan de er satt sammen.

Daniel jobber med kjemisk isolering av fire antatt nye og et kjent molekyl fra mosdyrekstraktet.

Daniel skal finne ut hvordan molekylene er bygget opp med en kjemisk teknikk som heter NMR spektroskopi. Det skal han gjøre sammen med forskeren Johan Isaksson ved institutt for kjemi, UiT.

Utvalgte NMR spekter fra den tidligere kjente forbindelsen i Daniel sin mosdyrprøve. Spektrene forteller oss egenskapene til proton og karbonatomene i prøven, og hvordan disse atomtypene er plassert i forhold til hverandre.

Nå på våren skal Daniel teste om molekylene han har funnet kan brukes mot blant annet kreftceller, bakterier, sopp og mot bakteriell biofilm. Kort forklart testes stoffene i ulike konsentrasjoner mot de forskjellige målene. Både for å se om de er «aktive» (om de fungerer) og for å finne ut hvor kraftig aktiviteten er. Medisiner må virke kun på det de skal treffe i kroppen vår. Dette er for at medisinen skal virke godt nok og ikke gi for mange bivirkninger. Det beste i en slik første testrunde er at stoffene viser aktivitet i en av testene. Hvis et stoff for eksempel viser aktivitet mot en kreftcelletype betyr det at stoffet kan videreutvikles til en målrettet kreftmedisin. Det betyr en medisin som bare virker på syke celler og ikke ødelegger friske celler i kroppen. Tidligere har Marbio funnet molekyler som virker bare mot brystkreftceller (1). Når vi testet disse stoffene så vi at brystkreftcellene døde, mens andre celletyper ikke ble påvirket. Vi jobber nå med å forstå hvilke prosesser inne kreftcellene molekylet «angriper». I tillegg jobber vi i Marbio med flere stoffer vi har oppdaget. Blant annet jobber vi med stoffer mot blodkreftceller og som forhindrer at insulinproduserende celler hos pasienter med diabetes type I dør.

Dette er de første resultatene som viste oss at vi hadde funnet marine molekyler som virket mot brystkreftceller. I de lilla brønnene er det levende celler, i de gule brønnene er cellene døde. Et av molekylene er her testet i en konsentrasjonsserie mot brystkreftceller, hudkreftceller og normale lungeceller. Vi så en målrettet effekt mot brystkreftcellene og at stoffet var aktivt ved lave konsentrasjoner. Hudkreftcellene og lungecellene ble ikke påvirket av stoffet.

Hva vi skal gjøre videre med molekylene Daniel har funnet vil de første testrundene vise oss. Hvis stoffene er aktive mot kreftceller kan vi gjøre oppfølgingsstudier for å få en forståelse av hvordan kreftcellene dør. Dette kan inkludere ulike stadier av cellesyklusen, om molekylene påvirker signalene imellom cellene eller om cellene dreper seg selv (dette kalles apoptose). Daniel sin masteroppgave vil være tilgjengelig i Munin i slutten av mai 2021.

(1) Molekyl fra havet dreper brystkreftceller.

Searching the Arctic ocean for novel antimicrobials – our first research cruise experience

Posted on 14/09/2020 by Sunniva Katharina Thode

Written by Andrea Iselin Elvheim and Ataur Rahman.

Sea ice.

In august we attended a research cruise on the research vessel “Kronprins Haakon”, the Biodiscovery Cruise 2020. We were three scientists from our group: The Marine Bioprospecting Group, together with 14 other scientists mainly from UiT. The aim of our group was collecting marine invertebrates, marine sediments, and marine bacteria for discovering bioactive compounds. The discovery of novel bioactive compounds is important in combating the increasing amount of antimicrobial resistance in bacteria and finding new medicines. New compounds can also be useful in research and other industries.

The participants from the Marine Bioprospecting Group: Ataur Rahman, Klara Stensvåg and Andrea Iselin Elvheim, on Bear Island.

We started in Longyearbyen 4^th of August and travelled north towards the ice edge. Our first sample was from the northernmost part of the cruise. Then, we sampled while moving south along the Atlantic Ridge. A major highlight was sampling from the Molloy Hole, the deepest part of the Arctic Ocean, with approximately 5550 m below the surface. With the help of the experienced crew, we finally succeeded in collecting sediments after three unsuccessful tries. We also sampled around and on Bear Island, before we travelled back home to Tromsø on 22^nd of August.”

The stations where we collected samples.

In the northernmost parts of our journey, we got to experience large amounts of drift ice, a truly fascinating sight. After a week of nice weather and almost completely calm waters, we encountered the rough, undulating sea and experienced seasickness for the first time. That cost us one day of working! We went ashore on Bear Island, on a beautiful beach below a bird cliff with unfathomable amounts of birds. There were several species of birds including fulmars, seagulls and puffins. After the final sampling near Bjørnøya, we had the chance to catch some fish. We enjoyed sorting the fish, learning how to cut filets, and got to taste some fresh shrimps on board.

Puffins on Bear Island. Foto: Aleksander Eeg.

Life on board followed specific routines. It revolved around meals and collecting samples, in that order. We were sampling continuously through the day and night, and therefore had to work in shifts. Between the meals, our shifts, and when waiting for samples we had some spare time. This was mainly spent socialising, sleeping, reading, watching movies, exercising, knitting, or watching whales and birds. Parts of the journey, a young falcon accompanied us, after he lost his course and got stranded on the ship. He soon won everyone’s hearts and became the mascot of the cruise.

The falcon visiting RV Kronprins Haakon during the cruise. Foto: Aleksander Eeg.

For our group the sampling mainly consisted of isolating bacteria from marine invertebrates and marine sediment. We collected marine invertebrates, such as sponges, sea stars, sea anemones, and bryozoans from the bottom of the sea using a beam trawl, a small trawl that moves along the bottom. First, we rinsed the contents of the beam trawl were of sediments. Then, we sorted the animals. We crushed interesting invertebrates with sterile salt water, and plated this on agar plates. To collect sediments we used a box corer, a box with a lid for the bottom that closes after the box has been pressed into the sediments. The sediments are trapped in the box exactly as they were on the seabed. After collecting sediments we mixed it with sterile salt water and plated it on agar plates. In addition to growing bacteria, we also froze down big quantities of animals for chemical extraction of compounds.

The marine invertebrates we collected from the Molloy Hole.

Taking sediment sample from the box corer.

Now that we are back in Tromsø, we will continue with isolation, identification and characterization of interesting marine bacteria that could be a potential source of bioactive compounds. We are excited about getting some new equipment that will help with identifying bacteria, and we are optimistic that we will get some good results. For the two of us, this was our first research cruise. We had many new and amazing experiences, got to know some new people, and hopefully we will get some interesting results, helping us towards finishing our PhDs.

Bacteria from one of the marine invertebrates.

Kan teknologi fortelle hvorfor vi liker natur?

Posted on 10/08/2020 by Sunniva Katharina Thode

Hvordan kan teknologi fortelle hva vi setter pris på i naturen?Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Skrevet av Sunniva Katharina Thode.

Lorena Muñoz har forsket på hvilke steder i naturen vi liker best og hvorfor. Det har hun gjort ved å bruke en app, se på hva vi poster i sosiale medier og med spørreundersøkelser som kartla hvilke steder deltakerne likte best. Hun sier at teknologi gjør det enkelt å hente mye informasjon. Informasjonen kan vi bruke til å forvalte norsk natur som besøkes av flere og flere for hvert år.

– Vi ser på hva vi mennesker setter pris på i naturen og hvilke steder vi liker best. Det forteller oss hvorfor noen steder er viktige for oss og hvor naturen får mest slitasje, sier Munoz.

Teknologi kan hjelpe oss å ta vare på naturen

Munoz har brukt spørreundersøkelser basert på kart, lastet ned data fra sosiale medier (Flickr) og en egenutviklet app for å samle inn data. Appen har stort potensiale for de som skal passe på områdene. I appen svarer man på spørsmål om hvordan man liker stedene man er mens man er der. For de som forvalter områdene kan appen være nyttig, ifølge Muñoz. Å vite hvor folk ferdes forteller hvor det er størst slitasje på naturen. For å spre slitasjen kan forvaltere markedsføre andre steder. De kan også planlegge tiltak for å unngå skade på naturen.

Flere hensyn må tas i forvaltning av naturen

Muñoz har forsket på hva vi setter pris på i beskyttede områder i Jotunheimen, Utladalen og Breheimen. Lokalbefolkningen har brukt områdene i århundrer og er sterkt knyttet til dem. Flere turister har oppdaget det spektakulære landskapet og besøkene øker for hvert år. For å fortsatt ta vare på områdene må vi vite mer, ifølge Muñoz.

– Vi må vite hva som er som er viktig for oss i naturen for å kunne ta vare på den riktig. De som forvalter områdene må ta hensyn til hva både de lokale og de besøkende setter pris på, sier hun.

Regjeringen vil ha mer turisme i distriktene for å øke inntekter. Da er det også viktig at vi balanserer hensynet til både de lokale og de besøkende for å unngå konflikter, ifølge Muñoz.

Skilt til turstier i Jotunheimen. Foto: Lorena Muñoz

Turister og lokale setter pris på ulike ting

Muñoz og hennes kolleger har sett på om det er forskjell på hva turister og lokale setter pris på ved naturen. Besøkende i området setter pris på litt andre ting enn lokalbefolkningen.

– Internasjonale besøkende setter gjerne pris på områder som oppleves som ren og urørt natur og at de er lett tilgjengelige. Lokalbefolkningen setter pris på å kunne høste fra naturen i tillegg til å nyte vakker natur, sier Muñoz.

Hun trekker også frem at kultur og tilknytting til området er viktig for de lokale. Hva vi setter pris på med naturen avhenger av tilknytning til stedet, kultur og utdanning, ifølge Muñoz’ forskning.

– Det viktigste jeg har funnet ut er at vi virkelig bryr oss om naturen, avslutter hun.

En turist på tur i Jotunheimen. Foto: Francisco-Javier Ancin

Lorena Muñoz disputerte 16. juni 2020 for graden PhD i naturvitenskap med avhandlingen “Mapping nature’s contribution to people: Opportunities and limitations of crowdsourced data to identify place-based values and conservation concerns”. Veiledere for avhandlingen var professor Vera Helene Hausner (UiT), seniorforsker Per Fauchald (NINA) og professor Christopher Monz (Utah State University). Bedømmelseskomitéen bestod av professor Yu-Fai Leung (North Carolina State University) som førsteopponent, Dr. Nora Fagerholm (University of Turku) som andreopponent og førsteamanuensis Keshav Prasad Paudel (UiT) som internt medlem og leder av komitéen. Disputasen ble ledet av prodekan Jørgen Berge (UiT).

BFE backstage

– en blogg om biovitenskap, fiskeri og økonomi

Tag Archives: teknologi