Westernromaner på pensum

Det er ikke til å stikke under en stol at verdensbildet mellom generasjonene ser forskjellige ut. Hva som oppfattes som de store konfliktene for de som vokste opp under den kalde krigen vil av åpenbare årsaker være annerledes enn for de som vokste opp etter. Det som før var den overhengende frykten alle gikk å følte på, atomkrig, oppfattes ikke nødvendigvis som den samme eksistensielle frykten for de som vokste opp etter murens fall. På samme måte har nok også teknologisk utvikling medvirket til ulike verdensbilder mellom generasjonene. For oss som nå utdanner oss til å bli lærere var det for de fleste normen, og ikke unntaket med et hav av ulike kanaler som vi kunne boltre oss i. Bare en generasjon tidligere var det kun statskanalen. Nå ser de fleste ungdommene ikke på TV engang. Hva gjør egentlig det med deres forståelse av eldre generasjoner?

For de som vokser opp i dag er virkeligheten en annen. De forholder seg ikke til skillet mellom den digitale arenaen og den virkelige verdenen, men beveger seg mer sømløst mellom disse (Løvskar, 2019). Samtidig kan man peke på digitale arenaer som gode arenaer der barna kan utvikle gode sosiale ferdigheter. Deltakelse i nettforum, multiplayer spill, sub-Redditer og liknende har alle sine sosiale regler for hva som er akseptabel atferd som gode spillere må forholde seg til. Elevene blir altså ikke nødvendigvis sosialt analfabete selv om mye av den sosiale interaksjonen foregår på nettet. Samtidig så er disse i liten grad arenaer som ansvarlige voksne i stor grad ikke er til stede i (Løvskar, 2019). Et annet Hva gjør dette med elevenes evne til forholde seg til sosiale hierarki der det også finnes en generasjonskløft? Dersom elevene kulturelt sett sosialiseres inn i kulturelle utrykk helt fremmed for eldre generasjoner og de også ikke øves på sosial omgang med mennesker fra andre generasjoner, hvilke implikasjoner vil det ha for deres senere arbeidsliv?

Det er rart med det – selv om vi ikke har kanaler hjemme hos oss abonnerer vi fremdeles på TV2 Sumo. For min del betyr det å betale drøssevis med penger så jeg kan se Bonanza på lørdager etter familiefrokosten, akkurat som da jeg vokste opp. Det var liksom vår greie jeg og far min. Jeg arvet også pappas entusiamse for korte western-Romaner alla Luis Masterson /Kjell Hallbing og god spaghettiwestern med Clintern i hovedrollen. Denne entusiasmen har for oss laget en slags bro mellom generasjonene der vi kan snakke et felles intertekstuelt språk med felles referansepunkt, jeg og min far. Dette hjalp meg også voldsomt i arbeidslivet. Jeg ble straks en av gutta når jeg visste «the basics»: At Morgan Kane har skifergrå øyne, var svak for kvinner og whisky, stjerneformet arr på høyre hånd og kan trekke så fort at to skudd lyder som ett. Jeg hadde det som på finspråket kalles for rett kulturell kapital[1] for å passe inn i arbeiderklassen.

Det var ikke imidlertid alle som hadde det. Som styrmannskadett på en Stand By båt i den Engelske kanal husker jeg at vi på en tur fikk ombord en matroslæring. Før jeg forteller om han må jeg fortelle om settingen. I stand by fart ligger man å plass og passer på en rigg, hver dag, i fire uker. Ligger man samtidig i kanalen ligger man på grunt vann, i ro, for alle båter involverer det bevegelse – mye bevegelse. Kort oppsummert er det en jobb der du og elleve andre sitter å venter på katastrofen som mest sannsynlig aldri kommer, samtidig som du kastes rundt i en gammel utrangert båt som en sprettball i fire uker. For at dette skal være på noen som helst måte brukbart, er det viktig med et godt miljø ombord. Inn i dette miljøet kommer vår mann, den unge uerfarne lærlingen. Når jeg ser tilbake syns jeg litt synd på han, men da? Da irriterte han meg.

Jeg kommer ikke på om han gjorde jobben sin på en bra måte eller ikke. Det har jeg faktisk ikke den fjerneste anelse om. Det jeg vet var at han aldri satt med oss andre i salongen, han satt heller på lugaren sin alene for å spille på PCen. På en måte er det forsåvidt greit, hva hver og en gjør med sin fritid er helt opp til den enkelte. På den andre måten var det ikke greit i det hele tatt. Livet på havet er vanskelig, for at det skal fungere må alle bidra i fellesskapet. Likevel var ikke dette noe vi gjorde noe nummer ut av. Nummer ble det likevel når lærlingen tok frem mobiltelefonen ved messebordet. Kardinalsynd. Ikke ok. På havet er det regler. Man snakker ikke om hest, man bruker ikke ryggsekk, man plystrer ikke på været, vaffeljern er fy fy, og man sitter faen ikke med mobilen ved messebordet. Kapteinen reagerte, selvfølgelig, på dette overtrampet. Det som fulgte var en irettesettelse jeg da (og kanskje nå) mente (mener) var helt på sin plass. Dette var habitus[2] som ikke passet i det hele tatt! Dette var for meg en selvfølge. Reglene er jo åpenbare der, det er jo bare å følge dem. De var i alle fall åpenbare for meg. Det var de fra den første dagen jeg satte mine føtter ombord på en båt.

Reglene for arbeidslivet, særlig i mannsdomminerte yrker, er ikke nødvendigvis enkle og kan ofte i begynnelsen virke svært kompliserte. Eksempelvis for havet så er min erfaring at det er litt typisk at skårungen, førstereisgutten og liknende opplever denne perioden som svært vanskelig. For det første blir man satt til forholdsvis strevsomme, men nokså enkle oppgaver. Det kan være flere årsaker til dette, men den mest innlysende er mangelen på kompetanse. Mange oppgaver krever en del kompetanse og erfaring som de nye ikke har. De må derfor gjøre strevsomme oppgaver til de har fått tilegnet seg denne kompetansen. I et slikt perspektiv ligger den kunnskap og kompetanse med høy verdi, hos de «voksne» ombord. Førstereisguttene bør derfor forholde seg ydmykt til den nye verdenen de befinner seg i å lære så mye som de kan, fort. Samtidig kan arbeidsplassen være langt hjemmefra så støtteapparatet de ellers kunne lent seg på, på fritiden, er ikke der – fysisk. At lærlingen da tar opp telefonen for å støtte seg på et digitalt støttenettverk er dermed forståelig.

Spørsmålet man kan stille seg i en skolekontekst er: hvilke implikasjoner har dette for kulturell undervisning i skolen? Hva skal hovedformålet for undervisning i kultur være i for eksempel norskundervisningen? Det er et uttalt mål i norsk skolepolitikk at vi ønsker at flere elever velger og gjennomfører yrkesfaglig utdanning. Jeg tenker at det kan ikke bare bety at jeg som ungdomsskolelærer kun skal rigge elevene for den delen som omhandler videregående utdanning, jeg må også hjelpe dem å tilegne seg verktøy for å overleve lærlingetiden også. Vi kan ikke legge til grunne for å nå målsettingen om flere fagfolk, at alle har den kulturelle og sosiale kapitalen, samt habitusen, til å passe inn i slike yrkessettinger. Det kan for på den norsklærersiden være å eksponere elevene for kulturelle utrykk som menn fra arbeiderklassen typisk har verdsatt høyt i Norge, slik at de får et innpass i det sosiale fellesskapet på en arbeidsplass. Men er dette nok?

Jamfør Løvskar (2019) kan det være en generell oppfatning i vår kultur om at det ikke er de voksne som vet best, men heller at de unge skal være forbilder for de voksne. Det er nok mange arenaer der dette i stor grad viser seg å være tilfellet, som i den digitale verdenen. Denne oppfatningen av at de voksnes kunnskap er avleggs og utdatert er imidlertid ikke passende for en lærlingsetting som den jeg har beskrevet over. I en setting der lærlingen måles i ståpåvilje og ydmykhet samt om vedkomne forholder seg til de sosiale reglene, må vi også synliggjøre at verdensbildet som forfektes om at gammel kunnskap ikke er god kunnskap ikke nødvendigvis stemmer. Dersom vi vil at de skal trives på for eksempel havet, må vi også anerkjenne disse arenaenes komplekse kulturelle arv og forventninger, som den digitale verden ikke har forberedt dem på. Vi må gjøre disse synlige for elevene slik at de kan lære seg å omgås fremtidige kolleger og finne sin plass i arbeidsplassens sosiale hierarki.

Kilder:

Broady, D. & Palme, M. (1988). Pierre Bourdieus kultursociologi & Pierre Bourdieus utbildningssociologi. I Harald Thuen & Sveinung Vaage (red.), Oppdragelse til det moderne (s. 181-218). Oslo: Universitetsforlaget.

Løvskar, T. (2019). Skolen i det digitale samfunnet. Bergen: Fagbokforlaget.

Meyer, F. (2008). Nasjonen inn i kropp og sjel – hvordan ulike profesjoner har formet barnas nasjonale habitus. I A. M. Otterstad (red.), Profejonsutøvelse og kulturelt mangfold – fra utsikt til innsikt (s. 96-107). Oslo: Universitetsforlaget.

 

Tips til videre lesing:

Carter, F. (2009). Flukten til Texas. Cappelen Damm

 

Sluttnoter:

[1] Kulturell kapital: At man hjemmefra og fra skolen er formet på en sånn måte at man behersker kulturens referansesystem og selv er kultivert (Broady & Palme, 1988)

[2] Habitus: «…et system av disposisjoner, ubevisste tanke-, forståelses- og handlingsmønstre…» (Meyer, 2008)

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *