Ljuset är så ljust och mörkret är så mörkt. Vi människor måste uppträda klokt för att klara båda. Ork och lust kollapsar om du inte smyger försiktigt.m_rkrets_tid_en_tillg_ng_pia_sj_gren_vk

I boken Helsing frå Sameland skriver Nils-Aslak Valkeapää, i Sápmi bedre kjent som Áillohaš følgende om kunst:

Samekulturen er ikkje fremand for kunsten. Slett ikkje. For samane har kunsten høyrd dagleglivet til, noko som ein ikkje ein gong talar om isolert. Verkeleg folkekunst. Som naturlig kan vere, er samekunsten en del av livsfilosofien. Altså er samekunsten noko som går saman med naturen, harmonerer og kling i denne, uten å setje spor etter seg.

Se berre på klesdrakt, joik og forteljetradisjonen. Eg vil understreke at venleik er så viktig for samane at heile levemåten blir kunst. Talen er musikk, rik på metaforar og symbol. Landskapet vi lever i og våre vandringar der. Er ikkje det vakkert for augo? Representerar ikkje vinden, fossen, elden og joiken ein musikk som er utan byrjing og utan ende? Vonleg vil han aldri slutte.

For Áillohaš er naturen en del av kunsten – og grenser mellom kunst, aktivisme og politikk er del av en vestlig måte å ordne verden på, som han er opptatt av å kritisere. I sine kunstneriske verker skjer dette gjennom å ikke følge de etablerte konvensjoner for hvordan og hvor kunst skal uttrykkes.

Samtidig forsetter han…; ein vellukka kulturkamp kan berre førast dersom ein tilegnar seg dei same våpna som andre alt har. Og samtidig syter for å bruke dei slik ein sjølv vil.

Og kanskje er det det vi ser skjer blant de samiske kunstnere vi har møtt her i dag – det er stadig fler som har lært seg våpna og ser etter måter å bruke dem – slik man selv er mest tjent med. Men løfter vi blikket er det pågående grimme paradokser som driver frem en samisk vrede.

Hva er det som har tillatt at vi er kommet i en situasjon der unge samer fratas sine rettigheter spurte Máret Anne Sara – og det spørsmålet bør vi stå i. Lenge. Vi er blitt påminnet at vi trenger å se grundigere gjennom de finansieringsløsninger og den autonomi som samiske institusjoner fremover vil trenge; både for å kunne eie sine egne problemstillinger og for at de skal kunne arbeide frem de politiske løsninger som svarer på den samiske vreden. For som Sametingspresident Aili Keskitalo spurte, hvordan kan vi ikke se hvor vreden kommer fra? Vreden som adresserer måten liberalistisk politiske makt utøves på; usynlig holder den ved like tidligere koloniale praksiser med på en måte som er vanskeligere å se.

Hva er viktig å huske om vi skal jobbe sammen for en mer demokratisk fremtid?

#1 Det samiske er ett; men ett sammensatt folk. Folk reiser gjennom tiden på ulikt vis. Noen samiske lokalsamfunn er robuste og har velfungerende samiske institusjoner. Mange unge samer bærer sitt språk og historie inn i fremtiden med kreativitet og mot. De tar óg til motmæle i offentlig ordskifte. Mens andre steder og mennesker i Sápmi, er i den turbulente fasen der de nylig har fått kjennskap til at det samiske på alle måter angår deres fortid. På disse stedene blir det ofte enkeltpersoner som kjemper med å grave ut og formulere hva deres lokale samiske fortid skal bety. Hvordan kan den bli sett anerkjent og omgjøres til en skapende kraft? Sámi suhttu – samiske sinne er ofte her. Sinne over den lange tidens urett – den lange tidens krenkelser.

Mari Boine er en av de som har snakket om hvordan hennes eget sinne og raseri over å være fratatt noe – av å være blitt lurt – over å ikke få kjennskap til sitt eget folks kultur, hukommelse og historie lå bak og til grunn for hennes vei inn i kunsten. Oppgjør med skammen over det samiske var en personlig kamp for å puste fritt. Har hun sagt. Det å føle på hva det vil si å gjøre opp med forakten for sitt eget; og dermed opplevelsen av å være et halvt menneske.

Og hun er ikke den eneste – selv har jeg et tantebarn på Senja som i seks årsalderen med stor begeistring kunne fortelle at nå hadde han funnet ut av hvem han var; halvt same og halvt menneske. Så ler vi for vi kan ikke annet – og så er det ikke noe å le av. Stopp opp – og lytt til pulsen av det å være et halvt menneske. Det er enda ikke over.

For vi mennesker kan ikke leve vel med hverandre og leve skapende hverken i kunst eller i politikk- om vi lever med skam. Vi kan heller ikke leve vel om vi lever i pågående urett – og en følelse av å ikke bli hørt. Når skammen blir stående fast – retter den seg innover som selvhat eller som krenking av andre i nære relasjoner. Àrran lulesamiske Senter har brukt utstillinger, kunst og seminarer for å åpne; det Anne Kalstad Mikkelsen kaller; «et rom for smerte og forsoning» og hun utdyper «at slik kan vi etablere eierskap til våre egne fortellinger om utenforskap, urett og krenkelser. Og kanskje kan det være slik at det vi frykter aller mest å vise frem for andre, kan være det som peker mot det vakreste i oss – vår felles menneskelighet».

# 2 Vi kan ikke snu oss bort. Svært mange opplever at anerkjennelse og lik behandling slettes ikke er en selvfølge men en daglig kamp. Samisk vrede er ikke bare et samiske anliggende. Det berører på alle måter det norske samfunnet og norske verdier. Tillitt er limet i det norske samfunn. Hvordan kan vi sikre at den samiske befolking har tillitt til våre felles institusjoner og rettspraksis?

#3 Lytt nøye og lær Vi trenger flere undersøkelser, artikuleringer og til siste anerkjennelse av de forskjeller som faktisk eksisterer i samiske samfunn. I dette arbeidet spiller kunst og kultur er viktig rolle – det som er vanskelig å formidle – det Áillohaš var opptatt av; en hørsel og respekt for at det eksisterer faktiske ontologier anderledesheter – i for eksempel måter natur blir til på, og i måter kunst og natur er sammenvevd på – som det slettes ikke er så lett å oversette – og plassere innenfor etablerte modeller og rammer. Vi lever i en tid der samiske kunnskapskrav, i alt for stor grad blir oversatt til etnopolitiske krav. Når det skjer er det mye som går tapt. Så lytt nøye og lær.

#4 Kunst som sannhetsskapende. Kunstnere og kulturinstitusjoner bør ses som viktige partnere i det fremtidige arbeidet som «sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge» skal gjøre. I tillegg bør vi se etter nye måter som vi kan jobbe sammen på – på tvers – av det som er institusjonelle rammer. Vi kan ikke bare åpne fortiden på nytt, selv om det er viktig – vi må se etter måter og møter der vi står sammen – og der kunsten kan åpne for innsikt i de koloniale utfordringer som både den samiske og den norske befolkningen fremdeles er vevd inn i. Frihet fra en kolonial fortiden er noe som vi alle vil ha fremtidig glede av.

Vreden må deles, være noe den samiske og den norske befolkningen opplever at de kan bevege seg i relasjon til. Vi trenger at flere med Tone Hansen føler seg snytt, at den norske befolkning uttrykker vrede over det de ikke har lært. Torill Olsen sa at vreden er en advarsel – er det sant må vi høre veldig veldig godt etter.