Hvor er det blitt av kreativiteten?

Av Sunniva Amalie Foss

Husker du hva slags tavle ditt klasserom var utstyrt med da du var ung? Det aner meg at det var en grønn krittavle med sur svamp som måtte vætes med jevne mellomrom. Slik jeg husker det fra min skolegang, for omtrent tjue år siden, forsøkte læreren etter beste evne å illustrere på tavla. Illustrasjonene ble ofte i grønt og hvitt i mangel på fargekritt, så tillat meg å si forholdsvis enkle. Siden den tid har klasserommet, som resten av samfunnet, gjort store teknologiske fremskritt. I mitt møte med det moderne klasserommet er det kun et fåtall av krittavler igjen. Den digitale tavlen har inntatt klasserommet og ser ut til å bli. Kan denne digitaliseringen føre til et jag etter fasit og hemme kreativiteten hos elevene?

Den digitale tavla erstatter krittavla og dens tradisjonelle bruksomfang. I tillegg kan den digitale tavla brukes interaktivt og vise lyd og bilde. Læreren vil som regel også benytte seg av iPad, PC eller Apple TV for å formidle eller støtte seg til i en undervisningssituasjon. Med andre ord er den digitale tavla et viktig verktøy i undervisningen. Den gir læreren tilgang til ulike læringsressurser og ikke minst internettet som gjør at mulighetene blir mange. På den måten kan en si at den digitale tavla kan føre til variert og engasjerende undervisning.

I regjeringens digitaliseringsstrategi for grunnskolen fremkommer det at informasjons- og kommunikasjonsteknologi, heretter kalt ikt, skal være en del av fagene gjennom lærerens metoder og kompetansemål. Når det er sagt er læreren nødt til å ha et etisk blikk på bruken av digitale verktøy. Det står forklart i strategien; «digitalisering av opplæringen kan føre til at elevene er avhengige av tilgang til ikt-utstyr til skolearbeid og informasjon utenfor skoletiden. Dette kan bidra til et økt press om å ha tilgang til utstyr hjemme» (Kunnskapsdepartementet, 2017). I 2006 kom digitale ferdigheter på banen i den norske skole, og står fremdeles som en av de fem grunnleggende ferdighetene. Ferdigheten blir beskrevet som et nødvendig redskap for læring og utvikling, og skal være en del av kompetansen i fagene (Utdanningsdirektoratet, 2017). 

Med dette vet vi at elevene skal bruke digitale hjelpemidler og at ikt har en sentral plass i skolehverdagen til barn og unge. Bruk av digitale tavler i klasserommet er med på å videreføre undervisningen i den retning. Likevel er det et spesifikt område ved bruken av de digitale tavlene jeg setter spørsmålstegn ved. I seks år har jeg jobbet som lærervikar og gjennom lærerstudiet hatt flere praksisperioder. Samlet sett vil jeg si at det har gitt meg et innblikk i hverdagen til ulike skoler. Ved flere anledninger, særlig på småtrinnet, har jeg opplevd at elevene har behov for visuell støtte når de skal tegne. Dette er selvsagt forståelig da det kan hjelpe elevene på vei til mål. Likevel vil jeg i denne sammenheng påstå at elevene får for mye hjelp, og for ofte. Enkelte elever, som ellers er aldersadekvate både sosialt og faglig kan streve med noe så simpelt som å tegne en blomst eller en ball på egenhånd.

Jeg vil forklare det hele med et eksempel; på 1. trinn har elevene har fått i oppgave å tegne og skrive om noe de liker å gjøre. Læreren har hatt en nøye gjennomgang i forkant og elevene setter i gang. I skriveprosessen arbeider elevene på egenhånd og skrivingen foregår nokså selvstendig. Når det kommer til illustrasjonene elevene skal lage, rekkes flere hender i været. «Hvordan ser en ball ut?» «Kan du vise bilde av en blomst?» «Kan du vise bilde av en sol?» «Hva med et blad?». Ved et par tasteklikk søker læreren opp de etterspurte bildene og deler på storskjerm. Dermed får elevene støtten de ønsker for å utføre den gitte oppgaven, men trolig mer til, for ofte blir resultatet nærmest likt det etterspurte bildet. Når slike ønsker blir oppfylt gang på gang er jeg redd for hvor det blir av elevenes kreativitet, og om de evner å tenke abstrakt.

Jeg vil også løfte frem et tilfelle jeg nylig opplevde i praksis. I faget kunst & håndverk skal en elev skal tegne regnbuen. Hånda går i været og eleven spør «hvordan ser en regnbue ut?». Jeg bet meg merke i situasjonen og spør om eleven kan spesifisere hva han lurer på når det gjelder regnbuen. Det viser seg å være rekkefølgen. Jeg forklarer roggbiff-reglen og skriver opp fargene på tavla. Eleven nikker med og gir uttrykk for at han forstår. Etter litt ser jeg at eleven har tatt opp iPad-en, som riktignok viser seg å være etter tillatelse fra medstudent, der han selv har søkt opp et bilde av en regnbue. Nok en gang sitter jeg igjen med et spørsmål om hvorfor dette skjer. Kan det være et ønske om et perfekt resultat? I så fall kan det tenkes at dette jaget fører til svekket selvtillit hos elevene når det kommer til å tegne på frihånd, som jeg anser bekymringsverdig. Dessuten må det stilles spørsmål om slik bruk av ikt-utstyr fremmer eller hemmer økt læringsutbytte hos elevene. 

Regjeringen sin strategi om skolen og økt press av IKT-utstyr må tas på alvor, og tilfeller som nevnt ovenfor kan bevisst eller ubevisst bidra til at elevene opplever presset. Hvis det er slik at elevene ofte i en tegneprosess opplever at de er nødt til å følge en mal på et ikt-utstyr for å fullføre oppgaven, vil jeg si at presset er til å ta og føle på. Derfor er det tenkelig at elevene etter hvert begynner med den samme strategien. Det skal påpekes at dette ansvaret ikke bare kan hvile på læreren og den digitale tavlen. Jeg kan selv overføre dette til egen hverdag med tilgjengelighet på internett til enhver tid. Daglig søker jeg på informasjon på google da det er effektivt, lite energikrevende og raskt har det blitt til en uvane. Dette understreker hva regjeringens digitaliseringsstrategi for grunnskolen sier om avhengighet på tilgang til ikt-utstyr når en skal innhente informasjon. Videre er det interessant å tenke over om denne kunnskapen virkelig festes og om det er noe jeg lærer, eller om det er glemt innen kort tid.

Madsen (2011, s. 64) forteller at de digitale tavlene utgjør en reell fare for å teoretisere undervisningen ved at lærestoffet blir todimensjonalt og flatt, fremfor virkelighetsnært og konkret. Et eksempel kan være at elevene skal lære om ulike blomster. Fremfor å ha med en blomst inn i klasserommet, kan læreren søke opp et bilde av en blomst og dele via skjermen. Ved å ha med blomsten vil elevene kunne lære gjennom ulike sanser, som at de kan ta og lukte på blomsten. Elevene vil med andre ord få førstehåndserfaring. Når læreren heller søker opp bildet av en blomst er det både tidsbesparende og lettvint. I en travel skolehverdag er det ikke alltid mulig å gi elevene en førstehåndserfaring, og særlig da kan den digitale tavla være et nyttig verktøy. I tillegg gir den læreren muligheten til å være spontan og gripe tak i rykende ferske situasjoner og spørsmål som oppstår i klasserommet og som engasjerer elevene.

I norske klasserom er de digitale tavlene et resultat av store teknologiske fremskritt de siste tiårene. Dette medfører en endring av den pedagogiske praksis, og læreren er nødt til å være bevisst på bruken av ikt-utstyr i klasserommet. Det er fordeler og ulemper ved ikt-utstyr, og selvsagt flere områder en kan diskutere innenfor dette temaet. Jeg har riktig nok bitt meg merke i en liten del av det, nemlig hvordan enkelte lærere i en tegneprosess serverer fasit og dermed gir elevene en raskere vei til mål. Hvis tilfellet er slik at elevene konsekvent får svaret før de førsøker selv, er det bekymringsverdig for elevenes kreativitet, læring og mestring.

Likevel vil jeg understreke at det, særlig på de yngre trinnene, er hensiktsmessig med visuell støtte. Som snart ferdig utdannet lærer er jeg er forberedt at hender går i været når elevene skal tegne, og da vil jeg oppfordre elevene til å først forsøke selv.

Litteraturliste

Kunnskapsdepartementet. (2017). Framtid, fornyelse og

digitalisering – digitaliseringsstrategi for grunnopplæringen 2017–2021. https://www.regjeringen.no/contentassets/dc02a65c18a7464db394766247e5f5fc/kd_framtid_fornyelse_digitalisering_nett.pdf

Madsen, T. G. (2011). Bedre Skole 2. Pedagogisk bruk av digitale tavler – erfaringer og tid for ettertanke, 60-65. https://www.utdanningsnytt.no/files/2019/08/22/Bedre%20Skole%202%202011.pdf

Utdanningsdirektoratet. (2017). Rammeverk for grunnleggende

ferdigheter. https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeverk/rammeverk-for-grunnleggende-ferdigheter/rammeverk/

Dette innlegget ble publisert i Barn og ungdoms mediebruk, Digital teknologi i skolen, Kreativitet. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.