Av Kasper Gillund-Paulsen
Blomstringen av datamaskin som bruksmiddel i klasserommet, og i elevenes hverdag har ført til mange nye nødvendige mål for opplæringen i barneskolen. Ett av disse er kildekritikk. I LK20 står det Opplæringen skal gi elevene en forståelse av kritisk og vitenskapelig tenkning. (Dette) innebærer å bruke fornuften på en undersøkende og systematisk måte i møte med konkrete praktiske utfordringer, fenomener, ytringer og kunnskapsformer (…) og at valg av metode påvirker det vi ser (Utdanningsdirektoratet, 2020). Når en leser denne setningen er det lett å tenke umiddelbart at det er Wikipedia som siktes etter, og andre innlegg som popper opp på Facebook. Det er jo en selvfølge. Når elevene skal innhente kunnskap er det naturlig å være obs på at nesten hvem som helst kan skrive på Wikipedia. Det er kanskje hva nettsiden er best kjent for på skolen. Men hvem er det egentlig som skriver elevenes lærebøker? Hvor har de sine kilder fra?
Kritisk tenkning – men bare på internettet
I skoler over hele Norge lærer elevene seg å bruke tre spørsmål når de leser en nyhetsartikkel for å se kritisk på den.
- Hvem skrev artikkelen?
- Hvem er artikkelen skrevet for?
- Sier andre kilder det samme?
Disse er tre av mange grunnspørsmål en elev får i oppgave å kjenne til, og stille til artikler på internett. Når elevene blir bedt om å skrive fagtekster hvor de henter inn informasjon, er Wikipedia ofte frarådet eller tatt vekk som en mulig kilde elevene kan bruke. Det er trygt å si at elevene blir godt trent i å være kritiske i sin digitale hverdag, og mange timer dedikeres til dette. Det er en positiv ting, som verver elevene for feilinformasjon, og gjør elevene mer bevisste på sine søk.
Et skille i klasserommet
Elevene som går på skolen i dag har vokst opp i en digital mediakontekst og bringer med seg ofte store digitale ferdigheter. Lærere som nekter elevene å bruke digitale midler i skolen, eller presser på at elevene skal være kritiske i sin informasjonsinnhenting på internettet, men ikke i fagboka eller leksikon, kan ubevisst gjøre elevenes digitale kompetanse ubrukelig. Pierre Bourdieu snakker om kulturell kapital som legitim kunnskap, utdanning og kompetanse som kan brukes i det sosiale spillet som omgår oss (Wilken, 2008, s. 39). Sett i en klasseromssetting kan dette sees som at elevenes kulturelle kapital gjennom kunnskap og ferdigheter rundt å bruke digitale medier kan bli gjort verdiløst dersom læreren skaper et overkritisk bilde av deres ferdigheter, men den selv ikke er kritisk til sin egen. En lærer har evnen til å skape en slik klassekultur gjennom å bruke symbolsk vold. Bourdieu definerer symbolsk vold som evnen til å skape en virkelighetsforståelse til å fremstå som objektiv og sann (Wilken, 2008, s. 68). Med sin makt har læreren evnen til å skape en klassekultur der elevenes kulturelle kapital blir sett ned på, i motsetning til lærerens kulturelle kapital i form av bruk av leksikon.
Lærebøker – en faktisk sikker kilde?
Lærebøker er kanskje noe av det første en vil tenke på når man tenker på utstyr som befinner seg i klasserommet, bak tavle og pult. I tiår har disse midlene gitt elevene kilden til sikker kunnskap som ikke bør stilles spørsmål til. Lærebøkene kan beskrive bøyingsreglene for verbet ‘’å gå’’, beskrive hvordan en disposisjon til fortelling ser ut, fortelle hvor mange innbyggere det er i Danmark (på den tiden den var skrevet), eller fortelle at i mars så er det vår (i Øst-, Vest- og Sør-Norge). Det klassiske bildet på en skole er en lærer som står med lærebok i hånda foran tavla, og elevene foran hver sin pult med samme lærebok foran seg. Læreren leser fra boka, og det er det som stemmer med virkeligheten. Elevene lærer at det som står i bøkene er fakta, eller i hvert fall læres de ikke til å stille kritiske spørsmål til dem slik man ville gjort med en artikkel på nettet. Dette skaper et skille mellom læreren med læreboka og eleven. Dette er en ubalanse hvor læreren er allvitende. En slik ubalanse er en pedagogisk undertrykkende måte å lære på, beskrevet av Freire. Hans sin kritikk speiler vilkårene han opplevde i Brazil på sin tid. Men noe av kritikken rettet mot utdanningssystemet der kan fremdeles brukes i en norsk setting. Hans poeng om at fagbøkene presenterer en virkelighet som ikke tar hensyn til den lokale kulturen, konteksten og kunnskapen (Simonsen, 2021) kan sees i Norge i dag. Fremstillingen om at mars er en vårmåned i Norge er basert på at i Øst-, Vest og Sør-Norge er mars en vårmåned. Fremstillingen ignorerer den Nordnorske konteksten hvor det ofte er snø og kulde i mars og kan klassifiseres som en vintermåned. Informasjon som ikke stemmer med barnets hverdag er med på å undertrykke, ifølge Freire i boken ‘’De undertryktes pedagogikk’’ (Simonsen, 2021).
En spørreundersøkelse utført av Utdanningsforbundet januar 2021, viser at 76 prosent av tillitsvalgte i grunnskolen har i liten grad økonomiske midler til å fornye læremidlene i forbindelse med fagfornyelsen der de jobber (Vik, 2021). Konsekvensen av dette er at elever ofte vil jobbe med utdaterte lærebøker. Ett slikt eksempel har jeg fra min tid i praksis. Mens jeg så gjennom samfunnsfagboken de hadde i forberedelse til en undervisning, oppdaget jeg et geografi-kapittel der det handlet om alle fylkene. Fylker som ikke lenger, etter 2019 eksisterer på grunn av fylkessammenslåingen. Folketall stemte heller ikke. Dette skaper en konflikt i form av at lærebøkene, som er sett på som faktabøker inneholder feilinformasjon. Jeg prøver ikke å si at en lærer vil lære elevene om utdaterte fylker bare fordi det står i læreboka, poenget er at dette er en mulighet for en samtale om misinformasjon og utdatert informasjon i bøker, samt som på internettet. Den sjansen bør lærere gripe i andre fag også.
Bruk av undersøkende kilder legger opp for danning.
Lillian Gran, som er høgskolelektor ved Høgskolen i Innlandet, utførte en studie hvor hun testet arbeidet med elevenes IKT ferdigheter. Hun kom frem til at dette ikke skjer (Bergum, 2020). Ved å bare jobbe med IKT hvor det blir fremstilt som en negativ ting som bare inneholder misinformasjon og manipulerte tekster, kan elevene bli påvirket på en måte slik at de velger å unngå å bruke sine ferdigheter med data for å finne informasjon.
Hvor de fleste er kjent med skolens arbeid med å utdanne elevene – å gi kunnskap som hjelper elevene å navigere hverdagen, har skolen også en plikt om å danne elevene. Hva som menes med danning fremfor den mer kjente utdanning er at danning er når en utvikler ulike ferdigheter som ikke nødvendigvis bare er kunnskap. Wolfgang Klafki peker på en relevant form for danning som kalles de formale danningsteorier. Kort oppsummert er disse teoriene til for å utvikle elevens iboende evner eller å tilføre metoder (Klafki, 1983 s. 45).Jeg vil trekke frem en underkategori innen disse teoriene som Klafki (1983, s. 50) referer til som Metodisk danningsteorier. Disse bygger på at danning skjer ved å tilføre eleven metoder som kan benyttes senere i livet (Klafki, s. 51). Jeg vil argumentere for å lære elevene å ta lærebøkene for gitt, og skape en slags frykt over å bruke internett for informasjonssøking, kan muligheten eleven har for å faktisk tenke kritisk ved å tilegne seg evnen til å benytte seg av flere kilder kan bli svekket. Dermed kan eleven risikere å ikke danne seg etter kompetansemålet i overordnet del av LK20 som beskriver at ‘‘Skolen skal bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet.’’ (Utdanningsdirektoratet, 2020).
.
Oppsummering
I denne artikkelen har målet mitt ikke vært å ta et oppgjør med å bruke fagbøker, og fraråde elevene å bruke internettet. Målet mitt har heller vært å se på presentasjonen av fagbøker og internettet som kilder, og diskutere og reflektere over hvordan disse to er presentert sammen med hverandre. Vi skal fortsatt lære elevene at misinformasjon finnes på nettet, og vi skal fortsatt bruke bøker som før. En god kritisk tenker kan naturlig søke informasjon fra ulike kilder. Derfor mener jeg at det er viktig at holdningen noen lærere har til bruk av internett bør endres, ettersom bruk av internett sammen med lærebøker vil naturlig danne en kritisk tenker. Det er naturligvis viktig at elevene lærer seg å være kritisk til informasjonskilder, så hvorfor ikke rette blikket mot utdaterte fagbøker? Det kan gjøre at elevene ikke føler at deres kompetanse og ferdigheter blir satt ned på av læreren, og heller gjøre læreren og elevene likestilt. Siden vi nå er i en tid hvor informasjon er lettere tilgjengelig på internettet, kommer elevene med mye ferdigheter, siden dagens barn vokser opp i en tid med internettet. Da er det viktig at lærere bruker denne kompetansen.
Teknologien og samfunnet utvikler seg. Derfor må skolen gjøre det samme.
Referanser
Vik, M. G. (2021). Nye læreplaner, gamle læremidler. Hentet fra: https://www.utdanningsforbundet.no/nyheter/2021/nye-lareplaner-gamle-laremidler/
Utdanningsforbundet. (2020). Overordnet del: Kritisk tenkning og etisk bevissthet. Hentet fra: https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/opplaringens-verdigrunnlag/1.3-kritisk-tenkning-og-etisk-bevissthet/
Wilken, L. (2008). Pierre Bourdieu. (1. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.
Klafki, W. (1983). Kategoreal dannelse og kritisk-konstruktiv pædagogik. (1. utg.). København: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck.