Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Norge fortsatt best i verden på lav antibiotikabruk i oppdrett

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det har vært en økning i mengden antibiotika som er brukt, men norsk akvakultur er fremdeles verdensmester i å bruke lite antibiotika for å produsere laks.

En svært liten andel av norsk oppdrettslaks behandles med antibiotika, selv om totalforbruket økte fra 2017 til 2018. Illustrasjonsfoto: Pixabay.com

Hele 98,6 prosent av all norsk oppdrettslaks fikk aldri antibiotika i 2018. Antall fisk som fikk antibiotika gikk ned, men det er likevel en økning i totalforbruket av antibiotika fordi noen av de 1,4 prosentene med laks som ble behandlet var stor fisk – som krever større doser. Dette konkluderer den nylig publiserte NORM-rapporten, som ser på blant annet antibiotikabruk hos mennesker, dyr og fisk i Norge.

Det brukes svært lite antibiotika i norsk akvakultur, for i 2018 ble det brukt 0,069 milligram antibiotika pr kilo laks produsert. Til sammenligning ble det brukt 2,9 milligram for å produsere 1 kilo kjøtt i norsk landbruk. Selv dette er oppsiktsvekkende lavt, svensk kjøttproduksjon bruker 12,9 milligram.

I løpet av de seks siste årene har det i snitt vært utstedt ni antibiotikaresepter per år til behandling av bakterielle infeksjoner hos laks i vekstfase. Grunnen til den lave antibiotikabruken er fokus på forebygging, fiskevelferd og at gode vaksiner er effektive og blir brukt riktig.

Grunnen til den lave antibiotikabruken er fokus på forebygging, fiskevelferd og at gode vaksiner er effektive og blir brukt riktig.

Vi bruker nå riktigere type antibiotika

Totalt ble det i fjor brukt 858 kilo florfenicol, et antibiotikum som også i USA er reservert kun for bruk på dyr og fisk. Dette er en økning fra 269 kilo i 2017. Det var en nedgang i bruken av oxolinsyre, fra 343 kilo i 2017 til 54 kilo i 2018. Etter 10 år uten bruk av tetracyklin, viste 2018 et forbruk på 20 kilo til matfiskproduksjon i Norge.

Reduksjonen på 84 prosent i bruk av oxolinsyre er positivt da dette medikamentet ikke er godkjent for bruk på fisk av amerikanske myndigheter (FDA). Dette har imidlertid resultert i at det er utskrevet mer florfenicol.  FDA har godkjent florfenicol kun til bruk på dyr og fisk for å forhindre at det skal forårsake resistens hos bakterier som gir sykdom hos mennesker.  Det kan være en av årsakene til at antibiotikamengden økte noe i 2018, men bruksprofilen er blitt bedre.

Produserte over 45 000 tonn mer laks i 2018

En annen faktor er at lakseproduksjonen har økt med 45 339 tonn fra 2017 til 2018, til totalt 1 281 874 tonn laks.  NORM-rapporten påpeker også at det i 2018 var noen få sjølokaliteter med stor laks som måtte behandles med antibiotika. Normal dosering er 10 milligram florfenikol per kilo fisk i 10 dager. Sykdom hos stor fisk gir derfor et høyere antibiotikaforbruk. I 2015 og 2016 var det ikke sykdom i lokaliteter med stor laks, og det totale antibiotikaforbruket ble dermed lavere. NORM-rapporten viser at økt bruk av antibiotika ikke betyr økning i antall behandlinger av oppdrettsfisk.

Faktisk viser NORM-rapporten at totalt antall antibiotikaresepter er blitt redusert fra cirka 60 resepter per år i 2015, til kun 43 i 2018.

Strenge nasjonale mål

I Nasjonal strategiplan mot antibiotikaresistens (2015), ble det bestemt at totalforbruket av antibiotika i norsk akvakultur i 2020, ikke burde overstige gjennomsnittet for forbruket av antibiotika i årene 2004-2014, nemlig 1003 kilo totalt. Dette er tolket til også å kunne anvendes som milligram per produserte kilo; 1,14 milligram. I 2018 var totalforbruket 931 kilo, og dette blir 0,69 mg per produserte kilo.

Det er med andre ord mulig at det kan bli restriksjoner for bruk av antibiotika i akvakulturnæringen opp mot 2020. Det kan være at måltallene som ble satt i 2015 for antibiotikabruk i 2020, er for snevre og ikke tok tilstrekkelig hensyn til behandling av stor fisk, og til hvilke antibiotika som brukes.

Norsk akvakultur er fortsatt absolutt verdensledende i storskalaproduksjon av marine arter for konsum med hensyn på bruk av antibiotika.

Men en bør også vurdere andre tiltak enn antibiotikabehandling om samme oppdrettsanlegg opplever gjentatte utbrudd av bakterielle infeksjonssykdommer.  Mange land opplever at infeksjonssykdommer ikke kan behandles grunnet antibiotikaresistens, og søkelyset er derfor også satt på bruk av antibiotika i matproduksjonen. Norge må derfor fortsatt forvalte denne næringen slik at så godt som all norsk laks fortsatt ikke behøver antibiotika.

 

NORM/NORM-VET 2018. Usage of Antimicrobial Agents and Occurrence of Antimicrobial
Resistance in Norway. Tromsø / Oslo 2019. ISSN: 1502-2307 (print) / 1890-9965 (electronic).

 

Se også:

NORM-rapporten fra 2018 og tidligere år: NORM-rapporter

vetinst.no

antibiotikaresistens.no

Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020.

Helsebiblioteket

 

 

Veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi ga gode resultater for pasienter med spiseforstyrrelser

Skrevet av doktorgradsstipendiat Maria Bakland og professor Gunn Pettersen, begge ansatt ved Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Ny behandlingsmetode med veiledning fra fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, gir håp om at flere med bulimi og overspisingslidelser, kan få hjelp.

I en norsk studie er en ny behandling for spiseforstyrrelsene bulimia nervosa og overspisingslidelse vurdert opp mot dagens foretrukne behandlingstilbud. Pasientene som deltok i den nye behandlingen, opplevde at de fikk nye verktøy og et endret syn på kropp og helse, noe som hjelper dem i hverdagen eller også til å bli friske fra en spiseforstyrrelse.

Deltakerne i studien sa at styrketrening ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Den nye behandlingen består av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi, eller FAKT. Studien var et samarbeid mellom Norges idrettshøgskole og UiT Norges arktiske universitet, og pasientene var kvinner i alderen 18 til 40 år.

Terapeutene som drev FAKT-behandlingen er fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, og er tradisjonelt ikke mye brukt som terapeuter i behandling av spiseforstyrrelser.

Resultatene fra behandlingen viser at pasientene opplever symptombedring. Resultatene har vist seg å være stabile opp til to år etter behandlingsslutt, og er like gode som referansegruppen som fikk standard psykoterapi (kognitiv adferdsterapi).

Nye funn fra studien er nå publisert hvor vi har undersøkt pasientenes personlige erfaringer med å ha deltatt i FAKT-behandlingen.

Trening i hverdagen ga mer energi

Pasientene vurderte treningen som inngikk i behandlingen, som et nyttig og motiverende verktøy. Spesielt mente de at styrketreningen ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Som en av pasientene sa:

Jeg har endret måten jeg trener på. Jeg kunne veldig lite om styrketrening, og nå har jeg lært noe om trening som jeg har fortsatt med, og som jeg tenker at jeg skal prøve å opprettholde resten av livet.

Forsto betydningen av fire faste måltider

Et sentralt funn var også at pasientene forstod betydningen av å kunne tillate seg fire faste måltider. De erfarte at de spiste både større og mer regelmessige måltider sammenlignet med tidligere. Et mer regelmessig matinntak bidro til færre episoder av ukontrollert spising. En pasient sa det slik:

Tidligere hadde jeg problemer med å forstå at jeg trengte mat. Jeg har lært at man faktisk trenger ganske mye mat når man trener så mye som jeg gjør. Det har endret synet mitt på kosthold.

Loggføring motiverte deltakerne

Loggføring av trening og matinntak, bidro til kontroll og oversikt i hverdagen. Loggføringen var viktig som motivasjon for å utvikle gode rutiner, og bidro til å reetablere den normale sultfølelsen.

I tillegg til en normalisering av sult- og metthetsfølelsen, opplevde også noen at hormonelle endringer i tiden rundt eggløsning ga ekstra utfordringer med matinntaket og tanker om egen kropp.

Ved å loggføre menstruasjonssyklusen sin, ble deltakerne mer bevisste på dette, og de klarte å møte og håndtere disse dagene på en bedre måte.

Nye perspektiver

Pasientene som deltok i den nye behandlingen, fortalte også at de hadde utviklet nye perspektiver på egen helse, og hvordan de kan møte utfordringer i hverdagen. Treningen, og særlig styrketreningen, hadde hjulpet dem til å oppleve seg mentalt sterkere:

Jeg er blitt sterkere fysisk, og det gjør meg også sterkere psykisk.

Resultatene viste også at pasientene gjennom behandlingen endret sine mål og ønsker for egen kropp og utseende, og at de opplevde å ha fått et sunnere forhold til trening. Tidligere handlet trening om å forbrenne kalorier og gå ned i vekt, men nå ønsket de seg en sterk kropp og en god kroppsholdning.

I kostholdsterapien tilegnet de seg ny kunnskap om ulike næringsstoffer og fikk avkreftet myter de hadde tillært seg gjennom informasjon fra eksempelvis sosiale medier. De startet derfor å spise matvarer igjen som de tidligere hadde kuttet ut. De lærte seg også å planlegge dagen bedre for å kunne spise regelmessig og tilstrekkelig gjennom dagen.

For noen av pasientene medførte behandlingsmodellen noen utfordringer. Ikke alle syntes at det var like enkelt å motta behandling i gruppe. Andre utfordringer var at behandlingen var for kort (16 uker), og at de opplevde et behov for oppfølging i etterkant av behandlingen.

Behandlingen motiverte og ga nyttige verktøy

Pasientperspektivet er viktig, og resultatene fra denne studien viser at pasientene opplevde veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi som motiverende, og at den ga nyttige verktøy i veien ut av en spiseforstyrrelse.

Når vi også vet at denne behandlingen viser tydelige endringer i kjernesymptomene ved spiseforstyrrelser og at en ny gruppe terapeuter kan bidra i behandling, er det grunn til å håpe at flere pasienter med bulimi og overspisingslidelser kan få hjelp fremover.

Denne kronikken er tidligere publisert på forskning.no.

Mer om forskningen og metoden:

  • Kvinner i alderen 18 til 40 år ble tilbudt veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi (FAKT) ved Norges idrettshøgskole (NIH).
  • Prosjektleder for behandlingsstudien FAKT er professor Jorunn Sundgot Borgen ved NIH.
  • Studien er et samarbeid mellom NIH og UiT Norges arktiske universitet.
  • Du kan lese mer om studien her.
  • Implementering av den nye behandlingen er under planlegging.
  • Førsteamanuensis Therese Mathisen er ansvarlig for implementeringen, som er et videre samarbeid mellom Norges idrettshøgskole, Høgskolen i Østfold og UiT Norges arktiske universitet – finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening.

 

Science Buddies – Antibiotic discovery as a team effort

Eric Juskewitz, Doctoral Research Fellow, Department of Medical biology, Faculty of Health Sciences, UiT The Arctic University of Norway

Researcher assemble! Teamwork and science bring the endgame to the antibiotic resistance crisis.

Come together right now! Illustration: Oliviero Spinelli

The Good Old Days

Do you remember the time, when your mother told you to stick to a friend on the way home? Probably your first encounter with the buddy system. Two people watching out for each other provides more than just an additional pair of eyes. You shared your stories, knowledge on how to behave in traffic and maybe even a shortcut. Both of you added value to the endeavor and became greater than the sum of two single parts, 1 + 1 = 3!

So why shouldn’t we use the buddy system in science as well?

It’s always good to have friends

Imagine you look at a cylinder, the two rectangle sides indicate it is a brick. Just with the circle side, you discover its true nature and you can get the bigger picture. The DigiBiotics project uses the same principle to solve the main question: “Is that a good antibiotic?” Eight PhD students from different scientific areas have their own approach to solve that question. Examples? Sure, here we go:

Together we are strong. Image by Colourbox.com

Marte asks herself: What do organisms from the ocean floor do against bacteria?

So she dives down with a submarine and samples them.

Tone is wondering: How does an effective antibiotic structure look like?

She uses chemical LEGO bricks and builds her own antibiotics.

Laura thinks about: How will an antibiotic interact with the bacterial surface?

She logs in to the supercomputer, starts her TETRIS and see how she can fit them in the bacterial layers.

My question is: How do resistant bacteria react to new antibiotic compounds?

I open Pandora’s Box and ask the culprits myself.

What can Pandora’s Box tell us?

I have a collection of “nasty and bad” bacteria from hospitals in my box. Those bacteria have a whole bucket full of tools to avoid treatment with antibiotics and are resistant to multiple antibiotics. So how will I find “the one” that will work against them?

At first, I ask my buddies if they found or build an interesting compound. Then I check if the antibiotic compound can kill those bacteria effectively. If we have a winner from those tests, I zoom onto the molecular level and try to figure out: Where and how is this antibiotic working? And not to forget my buddies! Of course, I tell them my findings so they can improve the antibiotic further.

Just open the lid a bit, please. Image by Colourbox.com

But why?

So why are we doing this? Infectious diseases caused by multi drug resistant bacteria are among the leading causes of death worldwide and if we do not handle the crisis, it is estimated that 10 million people will die from them each year around 2050. The modern health system as we know it would change completely. We would be back in the early 20th century. The routine treatment of infections, wounds after surgery or cancer patients will become impossible. Let’s change that outlook!

Eric Juskewitz. Photo: David Jensen

Interested?

Follow me and my buddies on Social Media to stay tuned on our latest results:

@EJuskewitz Twitter

@DigiBiotics Twitter

@DigiBiotics Facebook

@DigiBiotics Instagram

 

Links:

DigiBiotics UiT

DigiBiotics (Centre for Digital Life Norway)

 

 

Feriesex – hvor i Europa er risikoen for kjønnssykdommer størst?

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

Mange reiser til utlandet i ferien for å nyte sol, sjø, sand… og kanskje også ubeskyttet sex. Men i hvilke land er det størst risiko for å bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Professor i medisinsk biologi, Ørjan Olsvik. Foto: privat

Det er over 30 forskjellige bakterier, virus og parasitter som kan smittes ved seksuell kontakt. Noen er mer vanlige i Europa, som gonoré, klamydia, og syfilis, men en kan få genital smitte også av humant papilloma virus (HPV), herpesvirus, hepatitt B- og C-virus og naturligvis HIV.

Rent statistisk har det de siste 30 årene blitt mindre gonoré og mer klamydia i de industrialiserte landene, samtidig som den fryktede sykdommen syfilis har kommet mer tilbake både i Europa og USA de siste 10 årene. I land som vaksinerer ungdom mot HPV, er de farlige virusvariantene nesten borte. Men i land uten aktiv vaksine, er dette et virus som kan gi kreft i livmorhalsen, analt, på penis og i halsen.

HIV-smitte er ikke lengre en dødsdom siden det fins gode behandlingsalternativer, men fortsatt smittes menn, og i noe mindre grad kvinner, av dette fryktede viruset ved ubeskyttet sex. Et stort problem, særlig i Asia, er økningen av infeksjoner med gonoré-bakterier som nesten ikke lar seg behandle med antibiotika.

Det europeiske sentret for sykdomskontroll ligger utenfor Stockholm, og mottar kontinuerlig data om utbrudd og antall av forskjellige infeksjonssykdommer fra EU- og EØS-land. For å kunne sammenligne tall, bruker vi insidens, det vil si antall smittede per 100 000 innbyggere.

Hvor blir nordmenn smittet av gonoré, klamydia, syfilis og HIV?

Av 1 659 personer i Norge (1 352 menn og 307 kvinner) smittet med gonoré i 2018, oppga 25 % at de var smittet i utlandet. Antall smittede med gonoré økte med 17 % fra 2017. Av 26 579 menn og kvinner med klamydiainfeksjon i 2017, oppga ingen at de var smittet i utlandet. I 2018 fikk 231 diagnosen syfilis, og av disse var kun ni kvinner.  Men hele 81 av disse 231, det vil si 35 %, var smittet i utlandet.  Av 191 personer som fikk diagnosen HIV-infeksjon, oppga hele 156, altså 82 %, at de var smittet utenfor landets grenser.

Hvor i utlandet blir så nordmenn smittet av seksuelt overførbare sykdommer? De fleste blir smittet i Europa, men noen kom hjem fra Afrika og Asia med sykdom etter å ha hatt seksuell omgang med blant annet prostituerte. I Europa, er det i de vanligste ferielandene smitte skjer, som Hellas, Tyrkia og Spania. Men data for smitteinsidens i et land er ikke nødvendigvis en risikofaktor i seg selv, mange blir smittet av andre turister som kommer fra et annet land. Men det er heller ikke uvanlig at ferierende som er blitt smittet, har etablert lengre seksuelle relasjoner til lokale kvinner eller menn, og at disse relasjonene består over mange år.

Klamydia mest utbredt på Island

I Europa er klamydia den sykdommen som smittes oftest, hvor 146 personer per 100 000 får klamydia per år. Det er store nasjonale forskjeller, og på topp med hele 650 per 100 000, kommer Island, deretter Danmark med 573 og Norge med 478. At ferieland som Spania kun har registrert 23 per 100 000, reflekterer nok ikke manglende seksuell aktivitet, men heller at de ikke registrerer alle tilfellene. Italia og Hellas oppga heller ikke sine klamydiatall til europeiske smittevernmyndigheter i 2017. Det var i 2017 hele 25 115 personer som fikk diagnosen klamydia i Norge, og det er litt flere kvinner enn menn som blir smittet.

Hepatitter, HPV og HIV

Det er også noen andre infeksjonssykdommer som kan smittes seksuelt. For perioden 2000 til 2013, viser snitt-insidensen at HPV-smitte skjer oftest i England med hele 131 tilfeller per 100 000, deretter kommer Irland med 73 og Island med 38. For hepatitt B-virus og det farlige hepatitt C-viruset, er Island nok en gang på topp med henholdsvis 13 og 23 tilfeller per 100 000. Frykter du genital herpesinfeksjon, er det i Moldova og England en høy insidens på henholdsvis 67 og 36.  Insidensen for HIV smitte i 2017 var høyest i Latvia og Estland med henholdsvis 18,5 og 17,4 per 100 000 innbyggere. Norge hadde i samme år en insidens for HIV-smitte på 4,2.

Island har størst risiko for syfilissmitte

Syfilis er en meget alvorlig sykdom, og størst mulighet for å bli smittet via ubeskyttet sex, er på Island. Her er det 15 tilfeller av syfilissmitte per 100 000 innbyggere per år. Deretter kommer Malta med 13, England med 12, det populære ferielandet Spania med 10, Danmark med seks og Norge og Sverige med cirka fire tilfeller per år blant 100 000 innbyggere. Snittet for EU- og EØS-land er sju. Og Hellas vil naturligvis ikke ødelegge ferieidyllen med å oppgi sine siste tall.

 

England topper gonoré-statistikken

Europamester i gonoré er utvilsomt England med en insidens på 75. Deretter kommer Irland med 47, Danmark med 33, Island med 29, Norge med 27 og Sverige med 25 tilfeller av gonoré per 100 000 innbyggere i 2017. Snittet for EU/EØS er 22. Hellas har ikke rapportert sine tall for 2017.

 

 

Usikkerheter i tallmaterialet

Selv om tallene fra Det europeiske sentret for sykdomskontroll synes korrekte, må en ta i betraktning at det å ha blitt smittet med seksuelt overførbare sykdommer kan medføre en viss sosial stigmatisering. I noen land blir derfor ikke alle resultater rapportert inn, og en del testing foregår anonymt. Det knytter seg derfor en viss usikkerhet til alle tall som angår slike sykdommer.

Kilder:

Meldingssystem for smittsomme sykdommer, Nasjonalt folkehelseinstitutt. http://www.msis.no/

https://ecdc.europa.eu/en/surveillance-atlas-infectious-diseases

https://forskning.no/land-og-regioner-sykdommer-bakterier/i-disse-ferielandene-er-det-mest-resistente-bakterier/335688

Kommer du fra en fin familie?

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en  familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Er alternativ behandling farleg for born?

Skriven av Ola Lillenes, informasjonssjef ved Nasjonalt forskingssenter innan komplementær og alternativ behandling (NAFKAM), UiT Noregs arktiske universitet

Viss foreldre sitt høve til å gje born alternativ behandling vert innskrenka utan at det er tilstrekkeleg basert på fakta, kan slik behandlingspraksis gå «under radaren». Det er truleg ikkje gunstig.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

NAFKAM reknar born under 12 år som ei sårbar pasientgruppe, særleg fordi dei ikkje tek val om behandling sjølve. Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem. Det var òg fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med sine eigne helseproblem til slike behandlarar. Vi fann òg at nordmenn sitt syn på alternativ behandling til born var delt: Om lag 40 prosent var tydelege på at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60 prosentane fordelte seg ganske likt mellom anten å vere positive eller nøytrale.

Dei siste åra har dette temaet òg vore oppe i samfunnsdebatten: Kva kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine? Kan vi stole på at foreldra tek gode helseval for dei, eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Lovverket: born er ikkje ei spesiell pasientgruppe

Ola Lillenes Foto: Privat

Dei norske reglane for den som tilbyr alternativ behandling, er mellom dei mest liberale i Europa: I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å måtte syne til medisinske kunnskapar. I verste høve kan det føre til at symptom blir oversett eller tolka feil. Dette kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok, og helsetilstanden kan bli verre.

Kritikarar av ordninga som vi har i dag, har meint at alternativbransjen set «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom, og at dette kan føre til overbehandling av pasientar utan samtykkekompetanse. Dei meiner at vi bør sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette har blitt møtt med argument som at aldersgrense og forbod er ei uheldig innskrenking av foreldreansvaret, som kan føre til at slik behandling av born går «under jorda». Nokre har og peika på at regulering vil gje eit uheldig inntrykk av at staten går god for at alternativ behandling «verkar».

Kva veit vi eigentleg?

Vi har sett nærare på korleis den organiserte delen av bransjen sjølv vurderer bruken, grunnar og mål for alternativ behandling på born, og korleis forbunda regulerer medlemmane for å handtere denne pasientgruppa. 42 av 69 kjende forbund for alternative behandlarar tok del i undersøkinga vår. Dei som svarte, ga oss dermed kunnskap om korleis born vert møtt hjå 7.100 slike behandlarar.

Berre 17 % av forbunda stadfesta at medlemmane deira ikkje behandlar born under 12 år. Til saman litt over halvparten opplyste at medlemmane deira behandlar born i ulike samanhengar. Nesten alle desse sa at dei har særlege reglar for behandling av born, som t.d. at behandlaren skal spørje om barnet fyrst har vore hos lækjar med plagene sine, og om barnet får skulemedisinsk behandling for plagene. Om lag ¼ sa at dei hadde andre reglar, som til dømes at foreldra må vere samde om å nytte slik behandling; eller at ein av dei skal vere med under behandlinga.

Undersøkinga synte og at dei fleste av desse borna fyrst har vore hjå lækjar, og at den alternative behandlinga vert nytta som eit tillegg til skulemedisinsk behandling – ikkje i staden for. Dette fell saman med det vi veit om vaksne nordmenn sin bruk av alternativ behandling. Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Dei helseproblema som forbunda meinte er grunnen til at born vert tekne med til alternativ behandlar, såg ut til å vere vanlege plager for pasientgruppa. Nokre av desse vert rekna som ikkje spesifikke og utan tilbod om verksam behandling i helsevesenet. Ifylgje forbunda, såg foreldra sine mål for behandlinga ut til å vere i tråd med dette, ved at dei fleste håper at ho vil dempe eller lindre plagene framfor å kurere dei.

Ein del av svara tydde på at foreldre òg kjem med alternativmedisinske forståingar av sjukdom og plager, som t.d. «ubalansar», «blokkeringar» eller «lave energiar». Slike nemningar er uvanlege i helsetenesta, og saman med alternativbransjen sin bruk av ulike verkty, testar og målingar har «alternative diagnosar» blitt kritiserte for å medverke til overbehandling og helseangst.

Nokre av tilboda som famnast av forbunda som svarte, kan reknast som metodar og teknikkar for sjølvhjelp der ein skal lære å bruke dei frå ein instruktør. Det kan vere vanskeleg å avgjere om desse er helserelaterte slik at lovverket for alternativ behandling gjeld, eller om dei skal reknast som pedagogiske tiltak for vanlege utfordringar. Ved slike høve kan rolleforståinga til den profesjonelle parten ha noko å seie for tryggleiken til pasientar som oppsøkjer dei for hjelp med eit helseproblem. Hovudansvaret for at dette er klårt og tydeleg, må ligge hjå utøvaren.

Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Så å seie alle forbunda som svarte, sa at dei stiller visse krav til utdanning til medlemmane, og har ei form for klageordning for pasientane. Dei faglege krava sprika likevel mykje, og ein kan ikkje gå ut frå at medlemsskap i eit forbund garanterer at behandlaren har tilstrekkelege medisinske kunnskapar. Ingen forbund sa at dei hadde fått inn klage på medlemmane si behandling av born dei siste tre åra. Forbunda uttrykte ulike syn og oppfatningar av risiko på spørsmålet om dei sjølve tykte at høvet til å gi alternativ behandling til born bør regulerast annleis enn i dag: Kring kvart femte forbund meinte at styresmaktene bør vurdere å endre reguleringa.

Dette bør vi få meir kunnskap om:

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Undersøkinga vart gjort blant leiinga i forbunda, og ikkje ute «i felten» blant foreldre og behandlarane som dei oppsøkjer. Mange forbund mangla opplysingar til å svare anna enn «veit ikkje» på spørsmåla våre. Truleg er det difor store mørketal på fleire viktige punkt for pasienttryggleiken:

Foreldra sine grunnar og mål for å ta med borna til alternativ behandlar; metodane og verktya behandlarane nyttar seg av for å avgjere helsetilstanden og behandling av desse borna, samt den totale behandlingssituasjonen deira bør undersøkjast nærare. Nokre forbund uttrykte og at dei ikkje oppfattar seg som «alternative behandlarar» og at lovverket dermed ikkje famnar dei.

Vi har òg lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Får dei det betre eller verre, eller vert dei som før? Vert borna uroa av alternativbehandlarane sine målemetodar og «alternative diagnosar»?

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Inntil vidare er born avhengige også på dette feltet av at dei føresette tek trygge og gode val for seg. Både dei som tek born med til alternativ behandling og dei som gjev slik behandling, har ansvar for ekstra varsemd slik at born ikkje vert utsette for meir ubehag, smerte eller risiko enn naudsynt.

Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Den dødelige hundegalskapen

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

For første gang på over 200 år har rabies tatt liv i Norge, men på verdensbasis dør 60 000 mennesker hvert år.

Tenk deg om to ganger før du klapper et dyr du ikke kjenner. Selv de små og søte kan bære på smitte. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Professor Ørjan Olsvik har arbeidet i felt med de farligste virusene som ebola og rabies. Han har ledet forskning med vaksine mot rabies, og utprøving av ulike vaksiner på veterinærer i Kenya (Journal of Clinical Microbiology, 1990 vol 28: p1847-1850). Foto: privat

Den 6. mai 2019 døde en kvinne i 20-årene på Førde sentralsjukehus av virussykdommen rabies. Hun var blitt bitt av en hund to måneder tidligere, på en ferietur i Asia.

Med økt reisevirksomhet til eksotiske reisemål, blir vi mer utsatt for infeksjonssykdommer vi ikke har i Nord-Europa. Det er derfor viktig å ha kunnskap om risiko og beskyttelsestiltak, både før avreise og dersom man blir smittet av sykdom i utlandet. Rabies er et eksempel på en slik sykdom.

Rabies er ikke utryddet med vaksiner som kopper, eller nesten borte som polio. Nærmere 60 000 mennesker dør årlig av det usedvanlig dødelige viruset.  Ca. 35 000 av dødsfallene er i Asia, over 20 000 i Afrika, og halvparten av disse er barn under 15 år.

Hvilke dyr kan bære smitte?

Flaggermus har et spesielt immunsystem, de kan være bærer av rabiesvirus (og ebolavirus!) uten å bli syk og dø.

En regner med at ca. 99 % har fått sykdommen etter å ha blitt bitt av rabiessyke hunder, derav navnet hundegalskap. Den siste prosenten synes å være smittet av flaggermus. Rabies overføres ikke fra en pasient til en annen ved kontakt- eller dråpesmitte som ikke innebærer åpne sår. Men i et tilfelle fikk en amerikansk pasient transplantert en nyre fra en pasient som, uten å vite det, var bærer av rabiesvirus. Både donor og mottaker døde senere av sykdommen.

Alle pattedyr kan bli smittet av rabiesviruset, og siden mennesker i all hovedsak smittes med rabies fra dyr, er det viktig å unngå kontakt med husdyr som hunder og katter som viser unormal adferd. Ville dyr som ikke synes å være redd mennesker, som f.eks. rev, vaskebjørn, coyote, ulv, ekorn, rotter, skogsmurmeldyr, aper og mus, kan i prinsippet bli smittet av rabies.

Flaggermus har et spesielt immunsystem, de kan være bærer av rabiesvirus (og ebolavirus!) uten å bli syk og dø. De kan smitte mennesker ved å klore og bite med sine små, skarpe tenner uten at det vises. Smitte fra flaggermus er den vanligste formen rabiessmitte hos mennesker i Nord- og Sør-Amerika. I 2015 påviste norske forskere rabiesvirus hos en enslig flaggermus fra Valdres.

I 2015 påviste norske forskere rabiesvirus hos en enslig flaggermus fra Valdres. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Rabies blant norske dyr

Det har vært observert rabiesinfisert rev på Svalbard siden 1980-tallet. I 2011-2012 var det en utbruddlignende spredning der også en trekkhund ble angrepet. En kvinne ble bitt av en rev i Longyearbyen, og senere ble rabiesinfeksjon påvist på fem rever og 10 reinsdyr som ble avlivet. I 2018 ble nok en rabiessmittet rev avlivet, denne gangen på naboøya Hopen. En regner med at revene har vandret inn fra Russland, hvor rabies ikke er uvanlig. Mårhund i Russland og Øst-Europa er også kjent for å kunne bære smitten, og den er nå observert som uønsket innvandrer i Troms og Finnmark.

Sykdomsforløp

Etter å ha blitt smittet med rabiesviruset, kan viruset ligge latent uten videre sykdomsforløp en tid, men de fleste får alvorlige symptomer etter bare 1-2 måneder. I 90 % av tilfellene har pasienter blitt syke innen 6 måneder. Det finnes tilfeller hvor viruset ligger latent i flere år før sykdommen slår til, men dette er svært sjelden.

De første symptomene kommer ofte bare noen dager etter at en er bitt. Kløe og periodevis stikkende smerte i selve bittsåret, samt feber og kvalme er blant de første symptomene. Deretter kommer symptomer på at viruset angriper hjernen. Pasienten blir lett forvirret, irritert og får hydrofobi (redd for vann). Videre hyperventilerer pasienten, spyttproduksjonen øker og man får ukontrollerte muskelbevegelser. Til slutt blir pasienten bevisstløs, og dør av hjerte- og lungesvikt.

Det finnes tilfeller hvor viruset ligger latent i flere år før sykdommen slår til, men dette er svært sjelden.

Rabiesvaksine: både før og etter smitte

6. juli 1885 ble ni år gamle Joseph Meister bitt av en rabiesinfisert «gal» hund, og utfallet syntes sikkert. Tross at han allerede var forventet smittet, fikk gutten Luis Pasteurs nyutviklede vaksine mot rabies. Vaksinen virket, og man fikk dermed bevis for at ved noen sykdommer, som rabies, kan vaksinen settes etter at en er blitt smittet. For mange som kan være utsatt for rabiessmitte, for eksempel veterinærer i land med mye rabies, er det naturlig å være vaksinert på forhånd.

Det er derfor svært viktig at de som tror de kan være blitt smittet, selv om de tidligere allerede er vaksinert, også øyeblikkelig tar kontakt med lege for å få nok en vaksinedose mot rabies. Grundig vask av bittstedet med såpe og vann er anbefalt førstehjelp, og kan redusere risikoen for å bli smittet. Haster det, kan legen også injisere immunglobuliner (antistoffer) mot rabiesvirus direkte inn i blodet til pasienten.

(…) ved noen sykdommer, som rabies, kan vaksinen settes etter at en er blitt smittet.

Tradisjonelt regner man med at ingen overlever rabies med alvorlige symptomer, men i 2004 berget leger i Milwaukee, USA, pasienten «Jenna». De la henne i dyp anestesi i lang tid, og behandlet henne med antivirale midler. Hun måtte lære alt på nytt da hun våknet; til og med å gå. Denne metoden har berget noen få pasienter, men den er meget ressurskrevende og regnes som eksperimentell.

Les også:

Professor kritisk til info om rabies-vaksine

På tide å slå fast at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom?

Skrevet av Inger Torhild Gram, professor ved Institutt for samfunnsmedisin

 

Vi synes det er på tide at alle nye resultater og forskning som finnes om røyking og brystkreft skal vurderes samlet i et nytt lys. Resultatene fra vår (og andre nyere befolkningsstudier), støtter oppfatningen om at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom. Er det nok bevis for at vi kan etablere røyking som en av årsakene til brystkreft nå?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Røyking ble etablert som en årsak til lungekreft på slutten av 1950-tallet. Så tok det 50 år å slå fast at tarmkreft også var en røykerelatert kreftsykdom. I starten av 2019, er årsakssammenheng mellom røyking og brystkreft enda ikke slått fast offisielt. Det kan virke rart at det tar så lang tid å bevise at røyking er en av årsakene til alle de tre vanligste kreftsykdommene. På verdensbasis er det hvert år over 2 millioner nye tilfeller av brystkreft og lungekreft, og rundt 1,8 millioner nye tarmkreft tilfeller.

Data samlet inn i 50 land, viser at røyking sprer seg fra land med høye inntekter til land med lave og mellomnivå inntekter. En konsekvens av dette er at røyking blant kvinner og jenter forventes å fordobles mellom 2005 og 2025.

Før det kan slås fast at røyking er årsak til brystkreft, må sammenhengen mellom røyking og brystkreft vises i forskjellige befolkninger. I vår undersøkelse, nylig publisert i International Journal of Epidemiology, undersøkte vi om den røykerelaterte økningen i brystkreft var den samme for fem etniske grupper i USA: kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, Latin Amerika, og Europa.

Vi fulgte mer enn 70 000 middelaldrende kvinner som i 1993 deltok i den Multietniske befolkningsundersøkelsen.  Kvinnene fylte ut et spørreskjema og rapporterte om de hadde røykt minst 20 pakker med sigaretter i løpet av livet, antall år de hadde røykt, og gjennomsnittlig antall sigaretter per dag i perioden da de røykte. Vi beregnet alder ved røykestart, og for røykere som hadde født barn, antall år med røyking før kvinnens første fødsel. Vi justerte analysene ved å kontrollere for kjente brystkreftrisikofaktorer (alder, brystkreft i familien, utdanning, kroppsmasseindeks, alder ved menarche, alder ved første fødsel, antall barn, alder ved og type overgangsalder, postmenopausal hormon terapi og alkoholforbruk).

Fire viktige funn

Totalt ble 4230 av kvinnene diagnostisert med brystkreft i løpet av de neste 17 årene. Vi gjorde fire viktige funn i studien vår:

  • Vi fant at hvis kvinner røykte før de fødte sitt første barn, økte risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet. Denne høyere risikoen var begrenset til kvinner som hadde begynt å røyke mer enn 5 år før de fikk sitt første barn.
  • Vi fant at størrelsen på denne høyere brystkreftrisikoen var den samme for kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, og Europa.
  • For det tredje observerte vi ingen sammenheng mellom røyking og brystkreft for latinamerikanske kvinner. I denne gruppen var det veldig få som hadde begynt å røyke før de fikk sitt første barn.
  • Til slutt fant vi at den høyere risikoen for røykerelatert brystkreft syntes å være tilstede, og syntes å være av samme størrelse, både for svulster av typen med østrogen- og med progesteron hormon reseptorer.

En grunn til at nyere befolkningsundersøkelser finner en sammenheng mellom røyking og risiko for brystkreft, er at flere kvinner nå enn i tidligere generasjoner begynner å røyke som tenåringer. I en studie av mer enn 300.000 norske kvinner fant vi at gjennomsnittsalderen ved røyke start hadde sunket og at andelen kvinner som begynte å røyke før de fikk sitt første barn hadde økt jevnt, fra 62% for de som ble født før 1946 til 94% for de som er født etter 1955. Heldigvis rapporterer de fleste kvinner som røyker i dag at de vil slutte å røyke når de blir gravide og har fått barn. Det er viktig at tenåringsjenter og unge kvinner blir oppmerksom på at deres risiko for brystkreft er forbundet med antall år de røyker før de har fått sitt første barn. Brystkreft er en veldig vanlig sykdom, så selv en liten økning i risiko resulterer i mange nye tilfeller. Røyking, alkoholforbruk og overvekt etter 50 års alderen er alle risikofaktorer for brystkreft som kan endres, så forebygging av brystkreft er til en viss grad mulig.

Biologisk forklaring ble foreslått for flere år siden

Allerede for mer enn 40 år siden mente forskere at de hadde funnet en troverdig biologisk forklaring på hvordan sigarettrøyking kunne føre til brystkreft. De hadde identifisert nikotin, en av de viktigste bestanddelene av tobakksrøyk, og kotinin en av nedbrytingsstoffene fra nikotin i brystvæsken hos ikke-ammende kvinner som røykte. Det er mer enn 70 etablerte kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk, og minst 20 av dem fremkaller brystkreft hos gnagere i dyreforsøk. Disse stoffene finnes igjen i brystvev fra kvinner. I 1982 antydet Russo og medarbeidere at brystvev er mer utsatt for kreftfremkallende stoffer i perioden fra den første menstruasjonen (menarche) og til det siste trimester av den første graviditeten, når brystcellene utvikler seg og blir fullt differensiert. Våre resultater støtter denne hypotesen.

Les mer:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Om forfatteren:

Inger Torhild Gram er professor i forebyggende medisin ved det Helsevitenskapelig Fakultet, Institutt for Samfunnsmedisin ved UiT Norges Arktiske Universitetet og gjesteprofessor ved Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program ved University of Hawaii Cancer Center.

Is it time to establish breast cancer as a smoking-related cancer?

Written by professor Inger Torhild Gram at the Department of Community Medicine.

 

We think it is time for public health agencies to review the data on smoking and breast cancer and reconsider whether the available evidence is sufficient to establish smoking as a cause of breast cancer. The results of our study, together with those from other recent cohort studies, support the notion that breast cancer is a smoking-related cancer.

Illustration photo: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Smoking was established as a cause of lung cancer in the late 1950s. It then took another 50 years to establish that colorectal cancer was also a smoking-related cancer. However, as of 2018, a causal relationship between smoking and breast cancer had not yet been established. It may seem strange that it is taking so long to prove that smoking is a cause of all three of the most common cancers globally. Breast and lung cancer each account for 2.09 million cases annually and colorectal cancer for 1.8 million.

Data from 50 countries show that smoking is spreading from high-income countries to low- and middle-income countries. One consequence of this is that smoking among women and girls is predicted to double between 2005 and 2025.

Before smoking can be established as a cause of breast cancer, the association between smoking and breast cancer must first be shown in different populations. In our study, recently published in the International Journal of Epidemiology, we investigated whether the smoking-related increase in breast cancer was similar across five ethnic groups in the United States: African Americans, Native Hawaiians, Japanese Americans, Latinas and White Americans.

We followed more than 70,000 postmenopausal women who were enrolled in the Multiethnic Cohort study in 1993. The women completed a questionnaire and reported whether they had smoked at least 20 packs of cigarettes in their lifetime, the number of years they smoked cigarettes, the average number of cigarettes smoked per day during the period when they smoked, and the number of years since they quit smoking. We calculated age at smoking initiation and, for parous smokers, the years of smoking before their first childbirth. We adjusted our analyses by including known breast cancer risk factors (age, family history of breast cancer, education, body mass index, age at menarche, age at first childbirth, number of children, age at and type of menopause, post-menopausal hormone therapy and alcohol consumption) as covariates.

Overall, 4230 of the women were diagnosed with breast cancer during the following 17 years. We made four important findings from our study:

  • We found that if women smoked before giving birth to their first child, their risk of developing breast cancer later in life increased. This higher risk was confined to parous women who had started smoking more than 5 years before the birth of their first child.
  • We found that the magnitude of this higher breast cancer risk was consistent across African Americans, Native Hawaiians, Japanese Americans and White Americans.
  • We did not observe any association for Latinas, of whom only a small proportion had started to smoke before having their first child.
  • We found that a higher risk of smoking-related breast cancer seemed to be present, and of a similar magnitude, for both oestrogen and progestorone hormone receptor tumours.

One reason that recent cohort studies find a consistent association between smoking and breast cancer is that more women than in previous generations now initiate smoking during their teens. In a study of more than 300,000 Norwegian women, we found that the mean age at smoking initiation had lowered and that the proportion of women who started to smoke before their first childbirth had increased steadily, from 62% for those born before 1946 to 94% for those born after 1955. Fortunately, most women who smoke today report that they will stop smoking when they fall pregnant and have a child. However, teenagers and adolescent women need to be made aware that their risk of breast cancer is closely associated with the number of years they smoke before having their first child. Breast cancer is such a common disease that even a small increase in risk results in many new cases. As smoking, alcohol consumption and being overweight after 50 years of age are all avoidable risk factors, breast cancer prevention is, to some extent, possible.

There are more than 70 established carcinogens in cigarette smoke and more than 20 substances that induce mammary cancers in rodents. These compounds are also found in human breast tissue.

More than 40 years ago, scientists suggested there was biological plausibility for an association between cigarette smoking and breast cancer. They had identified nicotine, one of the major constituents of tobacco smoke, and its major metabolite cotinine in the breast fluid of non-lactating women who smoked. There are more than 70 established carcinogens in cigarette smoke and more than 20 substances that induce mammary cancers in rodents. These compounds are also found in human breast tissue. In 1982, Russo et al hypothesised that mammary tissue is more susceptible to carcinogenic exposures between menarche and the last trimester of the first pregnancy, when breast cells become fully differentiated. Our results support this hypothesis.

The article was first published at the blog for International Journal of Epidemiology January 29 2019.

About the author:

Inger Torhild Gram is a professor of preventive medicine in the Faculty of Health Sciences, Institute of Community Medicine at UiT the Arctic University of Norway, and a Visiting Professor in the Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program at the University of Hawaii Cancer Center.

Read more:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4.  Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

 

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.