Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Korona endret mitt ph.d.-prosjekt

Skrevet av Solveig Flatebø, stipendiat i forskningsgruppa for barns utvikling ved Institutt for psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Koronapandemien og dens medfølgende restriksjoner endra mitt ph.d.-prosjekt totalt. Jeg er stipendiat innenfor utviklingspsykologi, og ønsker å dele mine opplevelser om dette, både oppturer og nedturer.

Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Foto: Solveig Flatebø

I mars 2020 klappet vi hendene, vår første pilotstudie var ferdig. Vi hadde ferdigutvikla et testbatteri som skulle måle småbarns imitasjon på Tromsø BabyLab. I mitt ph.d.-prosjekt undersøkes barns forståelse av smarttelefonforstyrrelser via imitasjonsatferd. Imitasjon er en tidlig læringsmekanisme hos barn, og er ellers et mye brukt mål for hukommelse og handlingsforståelse.

I en imitasjonstest ser barnet en eksperimentator gjøre ulike handlinger med objekter, og får så selv leke med de samme objektene. Barn som ikke snakker ennå viser at de husker hva de så, via sin imitasjon.

Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

I en normalsituasjon uten korona: Fra venteværelset med barn og forelder før imitasjonstest på Tromsø BabyLab. Foto: Privat

Før korona. Her er vi inne på laben. Eksperimentator (meg, Solveig Flatebø) er på en side av bordet, mens forelder sitter med baby på fanget på den andre siden. Foto: Privat

Vi var endelig klare til å invitere familier til å delta i hovedstudien. Så kom beskjeden. Universitetet stengte mer eller mindre, og restriksjonene kom på rad og rekke på grunn av korona. Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

Mine veiledere og jeg var i tenkeboksen, og forsøkte å finne løsninger. Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

På daværende tidspunkt hadde mye annet blitt digitalisert, og vi tenkte: Hvorfor ikke utføre imitasjonstesten digitalt på Zoom? Men vi hadde et problem. Ingen hadde gjort imitasjonsstudier via medier som Zoom før, og vi stod på bar bakke uten sammenligningsgrunnlag.

Vi begynte å planlegge prosedyren for videotestinga. Det var flere utfordringer med lab versus videotesting. Barna på laben leker med de samme objektene, men hvordan skulle dette gå når de skulle delta hjemmefra? Vi kunne jo ikke akkurat sende en koffert med objektene hjem til alle deltakerne.

Testobjekt fra i høst. Tegneseriefiguren er der for å vise foreldrene i hvilken posisjon testobjektet skal legges foran barnet på bordet under imitasjonstesten. Foto: Privat

Vi tenkte: Finnes det noe som alle har hjemme? Og som ser likeens ut? Hva med kjøkkenredskaper, som en sleiv eller ei øse? Problemet var bare at de fleste ting  faktisk er mer eller mindre forskjellige, både i farge, form og størrelse. Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme – papir? Etter en del klipping og teiping, ble vi enige om nye papirobjekter og handlinger med disse.

Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme? 

I høst deltok de første barna og videotestinga fungerer utmerket! Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator som erstatning for kontakt ansikt til ansikt, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! De lager objektene, følger instruksjoner og navigerer rundt i det tekniske Zoom-landskapet underveis i testen. Videotesting muliggjør at familier fra andre byer kan delta og er mer forenlig med familiers hverdagslogistikk.

Det har vært en spennende prosess med både oppturer og nedturer i overgangen fra lab- til videotesting. Jeg håper denne fortellingen kan være oppløftende for andre som opplever å stå fast i et prosjekt eller noe annet. Veien videre kan være interessant om man tør å tenke nytt!

Studien fortsetter utover i 2021, og vi søker deltakere i alderen 17-20 måneder. Kontakt solveig.flatebo@uit.no for mer info.

Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! Illustrasjon: Siri Jachlin.

Hvorfor går god helse i arv?

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

 

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Til deg som denne uken får en SMS fra UiT: Vi ønsker å finne ut om akkurat du er immun mot korona

Skrevet av professor Torkjel Sandanger og førsteamanuensis Erik Eik Anda, UiT Norges arktiske universitet

Til deg og de 99.999 andre som denne uken får en SMS fra UiT: Du kan få vite om du er immun mot korona – og du er bare to bloddråper unna svaret.

Slik ser SMS-en ut som 100.000 tilfeldig utvalgte nordmenn får denne uken. Lenken som er sladdet sørger for sikker innlogging og mulighet til å delta i forskningen til professor Torkjel Sandanger (t.v) og førsteamanuensis Erik Eik Anda.

Du lurer kanskje på om SMS-en er ekte. Vi har allerede mottatt noen telefoner og e-poster fra inviterte med spørsmål om akkurat det. Den er ekte, og det er helt tilfeldig at det ble du som fikk en SMS fra oss. Du er en av 100.000 nordmenn over 16 år som blitt trukket ut fra Folkeregisteret for å kunne delta i forskningsprosjektet «Korona og immunitet i Norge». Den enkleste måten for oss å komme i kontakt med deg, er via SMS.

Forskning.no: Hjemmetest skal avsløre immunitet mot Covid-19

Det vi ønsker å finne ut, er om du og de andre inviterte har antistoffer i blodet og er immune mot koronaviruset. Svaret kan bety mye for hvordan vi skal ha det i Norge fram til mange nok har fått vaksinen: Når blir det trygt å besøke våre eldre igjen, når kan vi samles til fest eller gå på trening igjen, når oppnår vi flokkimmunitet og hvem skal få vaksinen først? Et stikk i fingeren og to bloddråper fra deg og de andre som er invitert til å delta i studien, bringer oss nærmere en løsning.

Hjemmetesten er enkel å gjennomføre og porto er betalt. Svaret på om deltakerne i forskningsprosjektet er immune er kun to bloddråper unna.

TV2: Ønsker rush av blodgivere i unik nasjonal korona-undersøkelse

For at svaret skal bli så nøyaktig som mulig, er det viktig at akkurat du deltar i forskningen vår. Bare slik kan vi få et best mulig bilde av koronasituasjonen i hele Norge, uansett alder, kjønn og geografi. Du representerer ikke bare deg selv, men også andre på din alder i ditt nærområde. For at svaret skal bli best mulig, er det bare de som blir invitert via SMS som kan delta i forskningen.

NRK: Omfattende studie skal finne ut hvor mange i Norge som faktisk har antistoffer mot koronaviruset

Dersom du allerede har testet positivt og er blitt frisk igjen, er det fortsatt viktig at du deltar. Straks du har logget deg inn på vår forskningsside via bank-id og sikker innlogging (du får lenke i SMS-en), sender vi deg en liten eske med alt du trenger for å avlegge prøven hjemme. Det tar kun noen få minutter å gjennomføre det hele. Porto er allerede betalt. Her kan du se en video på hvor enkelt det er å ta testen.

Etter noen uker får du svaret på om du er immun eller ikke, og vi får svaret på hvor stor andel av befolkningen som faktisk har vært smittet av koronaviruset i Norge. Dermed kan vi bidra bedre i planleggingen for å håndtere pandemien i tiden som kommer.

NRK: Til nå kan det se ut som om særlig de under 30 år trenger litt ekstra motivasjon for å delta.

Dersom du kjenner noen som er invitert, uansett alder, må du gjerne oppmuntre dem til å delta. Hvis du lurer du på noe om forskningsprosjektet «Korona og immunitet i Norge», kan du sjekke vår hjemmeside. Her finner du blant annet svar på ofte stilte spørsmål.

PS: Til deg som er invitert og allerede har sendt din test til oss: Tusen takk for at du deltar!

Les mer:

uit.no/nyheter: Tilfeldig utvalgte nordmenn skal avsløre immunitet mot Covid-19

 

 

Med diabetes, makta og teknologien

Skrevet av Silje C. Wangberg, psykolog og professor i folkehelse Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.

Mennesker med diabetes har ledet an i en pasientrevolusjon. De har gått fra å ha en passiv pasientrolle til en bli aktive beslutningstakere og pådrivere for en ny medisinsk og Preview Changes (opens in a new window)teknologisk utvikling.

Foto: Mostphotos.com

Jeg har både gjennom min jobb og privat møtt mange mennesker med diabetes type 1 eller type 2. Jeg har også fått møte mange som arbeider med å støtte mennesker med diabetes på ulike vis som for eksempel ulike helsearbeidere, ingeniører og forskere.

Fanebærere for den bemyndigede pasientrollen

Gjennom disse møtene og forskningen både jeg og andre har produsert, så har det hos meg vokst frem et bilde av en stor og sterk pasientgruppe som ønsker å være aktive og autonome, det vil si selvstendige beslutningstakere i eget liv. Ja, faktisk ser jeg på mennesker med diabetes som fanebærerne for det skiftet vi har hatt de siste 30-40 årene fra en pasientrolle som var underordnet ekspertlegen til den bemyndigede og likeverdige beslutningstageren vi ser stadig oftere i dag.

Internett har vært en viktig plattform for også denne revolusjonen gjennom at det lar folk med felles utfordringer finne sammen for å dele erfaringer og utforske mulige løsninger. Mange av løsningene for et enklere liv med diabetes involverer ulike former for teknologi.

Hva er diabetes?
Diabetes er én, men flere kroniske sykdommer som har til felles at kroppen mangler hormonet insulin. Hovedtypene er diabetes type 1 og diabetes type 2.

Diabetes type 1 er en alvorlig, kronisk sykdom der kroppen ikke produserer hormonet insulin. Uten insulin blir blodsukkeret for høyt, og du må derfor selv tilføre insulin daglig, med sprøyte eller pumpe.

Diabetes type 2 er en arvelig, kronisk sykdom der blodsukkeret blir for høyt. Det er den vanligste formen for diabetes og utløses ofte av overvekt og mangel på aktivitet.

Kilde: Diabetesforbundet: https://www.diabetes.no/

Teknologi som frigjøringsverktøy

Silje C. Wangberg Foto: Privat

Diabetes type 1 stiller store krav til den som har sykdommen. Å ikke sprøyte inn tilstrekkelige mengder, eller for mye, insulin i forhold til mengden glukose i blodet, kan få umiddelbare svært ubehagelige, eller potensielt livstruende, konsekvenser.

Det er derfor ikke rart at foreldre til barn med type 1 diabetes følger dem tett. Etter hvert som barn vokser til er det naturlig å søke mer selvstendighet, både fra foreldrenes overvåking, men også i forhold til å hele tiden måtte følge med eget blodsukker. Når teknologi ble tilgjengelig som både kunne måle blodsukker automatisk og overføre målinger til foreldre og helsepersonell over telefonnettet, så ga dette mange barn en betydelig utvidet radius og større frihet.

De fleste av oss har også som voksne autonomi som en viktig drivkraft. Vi vil leve livene våre slik vi selv vil. Denne kampviljen kan også føre til små og store innovasjoner. Mennesker med diabetes har blant annet skapt eller bidratt til, online møteplasser for likemenn, insulinpumper som responderer automatisk på kontinuerlig blodsukkermåling fra en chip implantert under huden, og til og med kunstige bukspyttkjertler.

Retten til å få hjelp med livsstilsendring og retten til å si: «nei takk!»

For de fleste med diabetes type 2, så er det et samspill mellom livsstilen og hvordan kroppen fungerer som gjør at ens eget insulin fungerer dårligere og dårligere. Dette kalles insulinresistens. Den gode nyheten er at kroppens celler igjen kan bli mer sensitive ovenfor insulinet gjennom økt fysisk aktivitet og redusert inntak av karbohydrater. Dette kan være vanskelig å få til på egen hånd og det har derfor vært stort fokus på å utvikle gode digitale støtteverktøy og på å utdanne helsepersonell i kommunikasjonsteknikker som er nyttige både i forhold til å støtte livsstilsendring og i å tilpasse helseinformasjon til den enkeltes forståelsesrammer, herunder språk, kultur, holdninger og utdanningsnivå.

Mange ønsker likevel heller å kompensere med medisiner fremfor å endre livsstil. Dette er den fine linja vi som ønsker å hjelpe må balansere på; jeg har så inderlig lyst til at folk skal få oppleve mestrings- og maktfølelsen det gir når din egen innsats fører til bedre funksjonsevne og livskvalitet, samtidig er nettopp selvbestemmelsen i seg selv kjempeviktig for helsa.

Det er da det er så fint med den nye pasientrollen der vi som likeverdige kan diskutere oss frem til de beste løsningene for hvert enkelt individ for å mestre sitt liv med diabetes.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Å være barn når en forelder er syk i tankene og følelsene

Kjersti Bergum Kristensen, stipendiat, RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Mange barn har foreldre som har en psykisk sykdom, det vil si er syk i tankene. Noen voksne synes det er vanskelig å snakke med barna sine om den psykiske sykdommen. Men barn har rett til å få informasjon og svar på ting de lurer på.

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp. Foto: Wikimedia

Trenger du noen å snakke med? Kors på halsen, Tlf.: 800 333 21, Alarmtelefon For barn og unge som utsettes for vold eller overgrep. Tlf.: 116 111, SnakkOmPsyken.no Chattetjeneste for barn og unge som har det vanskelig

Jeg forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Jeg vet at barn har det bedre hvis de forstår hvorfor foreldrene gjør det de gjør. Da blir det enklere å godta at det er sånn. I tillegg slipper barna å bruke masse energi på å tenke og lure på ting. Det er også lettere å be om hjelp for barn som har lært seg å snakke om det som er vanskelig.

 For vanskelige følelser og tanker

Har du noen gang blitt kjempelei deg for at du ikke fikk lov til å være med på overnatting med venner? Eller har du kanskje noen ganger blitt kjemperedd fordi du trodde det var noe skummelt bak deg når du var ute og gikk i mørket? Det er helt vanlig å bli redd og trist. Sånn skal det være. Ellers hadde vi gjort ting som var farlig for oss. Sånn som å gå bort til en stor bjørn i skogen. At vi er redd skal beskytter oss. Sånn at vi ikke gjøre ting som er farlig, eller som kroppen tror er farlig.

Kjersti Bergum Kristensen forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Foto: Privat

Men noen ganger kan det bli for mye av de vonde følelsene. Flere vonde følelser enn det vi klarer å takle. Og det er da vi kan bli syk i tankene, – eller psykisk syk som det heter. Foreldre som har en psykisk sykdom kan være mer trist, sliten eller redd enn det som er vanlig.

 Mange barn har det sånn som du

Har du en mamma eller pappa som ofte ikke orker å bli med på ting? Eller kanskje du har en mamma eller pappa som er sur eller sint hele tiden uten at du egentlig vet hvorfor? Da er du ikke alene. Det er mange andre barn som har det sånn som du har det. Se for deg en skoleklasse med 20 elever. I den klassen vil det typisk være 4 elever med en forelder som har psykisk sykdom.

 Det er noe som er viktig at du vet:

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp.

I gamledager løy foreldre

I gamledager fikk ikke barn være med i begravelser. Noen barn fikk heller ikke vite det hvis for eksempel tanten deres døde. Tenk så rart! I gamledager kunne voksne finne på å lyve med å si at tanten hadde reist på ferie, når hun egentlig hadde dødd. De voksne løy ikke for å være slem. De trodde faktisk at barna hadde det bedre da, fordi de slapp å bli lei seg. Det de voksne glemte å tenke på var at de fleste barna skjønte at det de voksne sa, ikke stemte.

I gamledager måtte derfor barna tenke masse på hva som egentlig hadde skjedd. De tenkte så mye at de ble kjempeslitne i hode. Barna skjønte jo heller ikke hvorfor alle var så lei seg hvis tanten bare hadde dratt på ferie!? I tillegg så ble kanskje barna redd hvis foreldrene sa at bestefar skulle reise på ferie. Da visste jo ikke barna om det betydde at bestefar faktisk skulle reise på ferie eller om det betydde at han skulle dø.

I dag vet de fleste foreldre at de ikke skal lyve for barn. De fleste vet også at det er helt normalt å bli lei seg, og at det ikke er farlig. Men fortsatt er det litt sånn at noen foreldre tror at barna har det bedre om de ikke snakker med dem om sin psykiske sykdom. Noen foreldre vil ikke at barna skal bekymre seg, og tror de beskytter barna med å ikke fortelle. Litt sånn som de gjorde i gamledager.

Snakk om det!

Mange voksne synes det er lettere å snakke om ting som er galt med kroppen, enn hvis det er noe galt med tankene og følelsene. Det er litt rart at det er sånn kanskje, men noen voksne synes at det er litt flaut eller at det er vanskelig å forklare. Heldigvis finnes det voksne som ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om å ha foreldre med psykisk sykdom.

Faktisk er det bestemt i loven at barn har rett til å få informasjon om forelderens sykdom. Det betyr at alle barn har rett til å snakke med dem som jobber der hvor forelderen deres får hjelp. Barn har rett til å få svar på ting de lurer på. De har også rett til å besøke sin forelder på sykehuset eller der hvor de er for å få hjelp til å bli frisk. Barn har denne rettigheten fordi vi vet at barn får det bedre hvis de får informasjon og mulighet til å spørre om ting de lurer på.

Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Hvis du trenger det kan du snakke med helsesøster på skolen, en lærer eller en voksne du stoler på. I den gule boksen finner du chattetjenester og telefonnummer du kan ringe.

Smarttelefon øker muligheten for vellykket brystoperasjon

Skrevet av lege og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry og Louis de Weerd, overlege, professor, avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet.

Ny forskning og ekstrautstyr til smarttelefoner gjør at kirurger kan hjelpe flere kvinner til vellykket rekonstruksjon av bryster etter brystkreft.

Ved autolog brystrekonstruksjon hentes en hudlapp med bevarte blodårer (A; gul pil) fra nedre del av magen (B). Denne hudlappen blir så formet til et bryst gjennom en mikrokirurgisk prosedyre hvor plastikkirurger syr sammen de minste blodårene i brystkassen mot blodårene til selve hudlappen. Det skjer ved bruk av et operasjonsmikroskop (C).

 

Å få tilbake et bryst gjennom plastikkirurgisk rekonstruksjon betyr veldig mye for en kvinne som har fullført behandling for brystkreft. Gjenoppbygging av brystet med eget vev (autolog brystrekonstruksjon) har blitt vanligere de siste årene hos kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge gjør vi det cirka 30 ganger i året.

Fra mage til bryst

Ved en autolog brystrekonstruksjon blir hud og underliggende fettvev fra nedre del av kvinnens mage brukt til å forme et nytt bryst. Dette gir en høyere pasienttilfredshet, da pasienten får et bryst med naturlig fasade og elastisitet i stedet for en silikonprotese.

Professor Louis de Weerd (t.v) og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry som deltar på en internasjonal kongress om plastikk- og rekonstruktive kirurgi (PAPS CON 2020). Forskningsprosjektet fra UNN/UiT Norge vant prisen for nest beste vitenskapelige presentasjon på denne kongressen. Bilde til høyre: Øverste bilde viser markert område på bukveggen antydet med standard metoder (CT angiografi og ultralyd). Dynamisk bildeteknologi (termografi [midten] og ICG angiografi [nederst]) hos samme pasient viser noe annerledes plassering av slike blodårer. Disse bilder kan fremstilles både før, under og etter en operasjon, noe som viser pågående endringer i blodtilførselen til hudlappen. (Foto: Privat)

For at dette vevet skal overleve som nytt bryst, er det viktig at den såkalte hudlappen får god nok blodforsyning. Under det friske hudvevet ligger det et nettverk av tynne blodårer, og disse er utrolig viktige for å forhindre komplikasjoner etter at det nye brystet er på plass. Små problemer med blodtilførselen kan føre til store problemer. Derfor har det vært mye forskning på å kartlegge blodsirkulasjonen i dette området.

Avansert bildeteknologi

Et team av plastikkirurger og forskere ved UNN/UiT har klart å finne en metode for å identifisere de beste blodårene og sikre at blodtilførselen til det nye brystet blir god nok. Tidligere brukte vi en standard CT-undersøkelse som viste et stillestående bilde av blodårene til vevet som vi tok fra buken. Nå kan vi bruke smarttelefoner med litt ekstrautstyr og kan da se blodsirkulasjonen live, mens operasjonen pågår. Med den nye metoden kan vi også velge den mest aktive blodåren og dermed sikre best mulig blodforsyning.

Teknikken vi bruker er en kombinasjon av infrarød termografi, som viser sirkulasjon av det varme blodet, og fluorescens angiografi, hvor vi kan overvåke blodsirkulasjonen ved hjelp av et fargestoff i blodet. Både infrarød termografi og fluorescens angiografi er med teknologisk fremgang blitt mer tilgjengelig, og kommer i dag som ekstrautstyr til smarttelefoner til en gunstig pris.

Vår forskning viser at det nye utstyret er nyttig i sammenheng med kompliserte plastikkirurgiske rekonstruksjoner. Det gjør at læringskurven innenfor slik avansert kirurgi forenkles. Dette bidrar i sin tur til å gi mange kvinner bedre livskvalitet og det reduserer faren komplikasjoner for denne typen kirurgiske inngrep. Vi får øye på endringer i sirkulasjonsmønsteret til hudlappen allerede mens operasjonen pågår. Ser vi sirkulasjonssvikt under inngrepet, kan vi hente ekstra blodårer fra andre deler av kroppen og sikre god sirkulasjon i det nye brystet.

Bedre livskvalitet og færre komplikasjoner

Resultater fra forskningsprosjektet har blitt presentert og godt mottatt på internasjonale kongresser. Ett av de mest interessante funnene fra forskningen vår, er at vi har klart å påvise en sammenheng mellom et sirkulasjonsbilde lest gjennom vårt avansert dynamiske bildekamera, og undersøkelser som normalt krever kontrastvæske sprøytet inne i blodet med bestråling (som CT angiografi).

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Det er hjelp å få: Informasjon ved demens

Jill-Marit Moholt, daglig leder og postdoktor, Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet

Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator og spesialsykepleier, Tromsø kommune
Heidi Øines Martinussen, leder, Nasjonalforeningen Tromsø demensforening

Personer med demens og pårørende kan oppleve mangelfull informasjon etter diagnose. Selv om noen tilbud varierer ut fra hvor du bor, er det hjelp å få.

Jakten på svar kan bli omfattende og utmattende. I dag finnes det flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. (Foto: Bulat Silvia, Mostphotos)

Flere berørte beskriver det å få en demensdiagnose som å ramle ned i et sort hull. Andre føler lettelse fordi de får en forklaring på hva som er galt. Demenssykdom utvikler seg ofte langsomt, og tegn kan være hukommelsesproblemer og glemsomhet, desorientering for tid og sted, språkproblemer og problemer med å utføre oppgaver som man tidligere har mestret. Noen opplever endring i adferd, interesseløshet og raske humørsvingninger uten åpenbar årsak. Endringene kan medføre bekymringer hos de berørte, som igjen kan vokse til frustrasjon og maktesløshet. Tiden før og etter demensdiagnose kan være preget av mange og til dels motstridende følelser som lettelse, håp, sorg, bekymringer, redsel og tapsfølelse. Mange trenger noen å snakke med, samt å få informasjon, råd og hjelp.

Manglende informasjon

Det kan ta tid å komme seg opp av det sorte hullet og få hjelpen som trengs. Hildegunn Fredheim er ektefelle til Jannicke Granlund som fikk diagnosen Alzheimers sykdom i ung alder. I årene etter diagnosen har de opplevd manglende informasjon, hjelp og støtte fra velferdstjenestene. I et blogginnlegg fra 2019 publisert på hjemmesidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver Fredheim:

«Jakten på informasjon, løsninger og helsetjenester har vært min hovedoppgave de siste tre årene. Hvor finnes det hjelp? Finnes det behandling? Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Hvilke rettigheter har vi? Hva kan helsevesenet gjøre for oss? Hva med økonomien? Gjelder forsikringer?»

Beskrivelsen er ikke unik. Forskere ved Senter for omsorgsforskning Nord, har undersøkt situasjonen til nordnorske pårørende til hjemmeboende personer med demens i et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2019. Deltakere beskrev stort behov for informasjon om sykdom og støttetiltak. Noen beskrev mangelfull informasjon fra fastlegen, og at de selv måtte søke kunnskap og finne svar på spørsmål. Mange var usikre på hvilken hjelp de kunne få fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og flere opplevde å ikke få den hjelpen de etterspurte. I tillegg opplevde mange pårørende at omsorgsoppgavene var belastende. En av deltakerne sa:

«Det er nesten ikke til å leve med. Du blir så sliten at du skjønner ikke hvordan du skal greie det. Samfunnet generelt er ikke god til å informere om tjenester ut til den vanlige borger, så informasjonen er utrolig mangelfull.»

Studien viste også at tjenester som dagaktivitetstilbud, støttekontakt, avlastning og pårørendeskole ble lite brukt. Mangelfull informasjon om tjenestene kan være en årsak til dette.

Det er hjelp å få

Det finnes flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. Her nevnes:

  • Hukommelsesteam/demenskoordinator
    De fleste kommunene har etablert hukommelsesteam (tidligere demensteam) og/eller demenskoordinator for utredning og oppfølging av de berørte. Dette er viktige ressurser som kan bistå før og etter diagnose, gi råd og veiledning samt være et bindeledd til hjelpeapparatet.
  • Pårørendeskole
    Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demens. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen, samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Mange kommuner har også tilbud om samtalegrupper i forbindelse med pårørendeskolen. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller ved at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Noen få kommuner tilbyr også Demensskolen. Den gir personer med demens i tidlig fase veiledning i mestring av hverdagen. Målet er at tilbudet skal etableres i langt flere kommuner enn i dag.
  • Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale demensforeninger
    Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. I Troms og Finnmark finnes det totalt 18 lokallag som jobber aktivt for mer informasjon og større åpenhet rundt demenssykdom. Lokallagene har ofte arrangementer og egne tilbud. Nasjonalforeningen drifter også telefontjenesten Demenslinjen. Den er bemannet med fagfolk som svarer på spørsmål, gir råd og informasjon om demens. De tilbyr også kontakt med likepersoner som selv har erfaring som pårørende.
  • Aldring og helse
    Aldring og helse er en nasjonal kompetansetjeneste som blant annet arrangerer flere kurs for personer med demens og deres pårørende. Møteplass for mestring er et landsdekkende kurstilbud der yngre personer med demens deltar sammen med en nær pårørende, fortrinnsvis ektefelle/partner. De arrangerer også tilbud til barn og unge som har foreldre med demens.

Større åpenhet om demens

Økt oppmerksomhet og åpenhet bidrar til å øke kunnskap og fjerne myter og stigmatisering forbundet med demens.

I Tromsø arrangeres Demensdagene 2020 fra 21. – 24. september. Årets tema er «Å leve med demenssykdom – forebygging og tidlig innsats». Målet med arrangementet er å bidra til åpenhet og spre kunnskap om demens og tilbud som finnes i helsetjenesten. Programmet er variert, med både foredrag, film og demonstrasjon av velferdsteknologi. Det vil også være informasjon om pårørendeskole, demensvenn og aktivitetsvenn. Demensdagene 2020 er tilrettelagt i samråd med smittevernsmyndighetene i Tromsø kommune og i henhold til gjeldende retningslinjer anbefalt av Folkehelseinstituttet. Deltakelse på arrangementene er gratis, og deler av programmet kan følges digitalt.

Vi anbefaler berørte som ikke har anledning til å delta på Demensdagene i Tromsø til å søke etter informasjon om tjenester og tilbud på kommunens egne nettsider, eller til å ta kontakt med demenskoordinator eller hukommelsesteamet i egen kommune. Det er også mulig å kontakte din lokale demensforening eller telefontjenestene til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lenker og kontaktinformasjon

Demensdagene Tromsø 2020: https://demensdagene.no/

Demenslinjen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, telefon 23 12 00 40

Likepersoner, Nasjonalforeningen for folkehelsen:
https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Aldring og helse: https://www.aldringoghelse.no/demens/hjelp-til-parorende/

Et firkanta norsk system sender flyktninger til NAV før de får prøvd seg i arbeidslivet

Skrevet av Johanna Laue, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet, Rita Sørly, forsker II ved Norce og Inger Marie Holm, førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Flyktningene ønsker seg jobb for å kunne klare seg selv. Et firkanta norsk system sender dem til NAV allerede før de får prøvd seg i arbeidslivet. Det ønsker vi som forskere å gjøre noe med.

Introduksjonsprogrammet for flyktninger er regjeringens viktigste tiltak for at flyktninger skal komme raskt i arbeid. Et firkanta norsk system sender flyktningene til NAV allerede før de får prøvd seg i arbeidslivet. (Foto: CC BY-SA 3.0)

Dårlig helse står ofte i veien for å mestre vanskelige livssituasjoner og hverdagens krav. Sånn er det for oss alle.

Flyktninger som nylig har kommet til Norge er oftest i en utfordrende livssituasjon: Mange har opplevd traumer, de har mistet familiemedlemmer og venner og må skape et nytt liv i et fremmed land. I tillegg er rask innpassing til det norske arbeidsmarkedet en tydelig forventning fra norske myndigheter.

Vanskelig å fullføre

Introduksjonsprogrammet for flyktninger er regjeringens viktigste tiltak for at flyktninger skal komme raskt i arbeid. Kommunene har ansvar å tilby det to-årige introduksjonsprogrammet til alle flyktninger mellom 18 og 55 år.

Programmet gir grunnleggende ferdigheter i norsk språk, norsk samfunnsliv, samt forberedelse til yrkeslivet.

Men evalueringer har vist at for flyktninger med helseutfordringer kan det være vanskeligere å fullføre introduksjonsprogrammet og komme seg inn på arbeidsmarkedet eller et utdanningsløp.

Dårlig tilpasset

Sammen med en gruppe flyktninger selv, NAV Harstad, Senja kommune og Sør-Varanger kommune har vi som forskere jobbet med forprosjektet «HelseIntro». Målet er å få en bedre forståelse av barrierene helseutfordringer kan skape i introduksjonsprogrammet, og å finne ut hva forskning kan bidra med for å forbedre situasjonen.

Resultatene vi ser allerede i forprosjektet tyder på at det norske systemet er lite tilpasset de ulike behovene flyktninger har.

Flyktningene som deltok i forprosjektet poengterte ønsket om mer brukermedvirkning i Introduksjonsprogrammet. For å kunne skape endring i programmet, tenker vi som forskere også at flyktninger selv må kunne delta i utviklingsarbeid rundt denne ordningen.

Flyktningene forteller at de ønsker å bli selvstendige og bidra i samfunnet, men at lover og regler setter grenser for hvordan undervisning og arbeidspraksis kan tilrettelegges.

De kan oppleve at «alle» vet om helseutfordringene de har, både fastlege, programrådgiver og lærer, men på grunn av regelverket er det «ingen» som kan tilrettelegge for en meningsfull deltakelse i programmet til tross for helseplagene.

Da blir utveien ofte en sykemelding, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.

Høyt tempo

I tillegg opplever flyktningene og ansatte i kommunene en uoverensstemmelse mellom tempoet i de ulike systemene flyktninger er avhengige av for å kunne delta i introduksjonsprogrammet: Utredning av helseplager tar tid, og det finnes ikke alltid en rask og effektiv behandling. Samtidig skal flyktningene gjennom et program som har et høyt tempo og som gir lite rom for forsinkelser.

Forprosjektet har satt oss på sporet av at både flyktninger og kommuneansatte opplever et system i utakt. Dette forteller oss at tverretatlig samarbeid må realiseres i større grad. I HelseIntro har både flyktninger og offentlig ansatte en sentral plass for finne svar på hvordan ulike fagfelt kan jobbe bedre sammen for at flyktninger med helseutfordringer kan gjennomføre introduksjonsprogrammet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne uken er det mindre smittetrykk i Italia enn i Sverige og Kroatia

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Til alle som planlegger å reise ut av Norge på ferie: Finland skiller seg ut med å ha de laveste smittetallene i Europa denne uken. Akkurat nå er det også mindre smitte i Italia enn i både Sverige og Kroatia.

Hvor skal du reise på ferie i sommer. Mange land har solsenger som venter på norske turister. Foto: Flickr/gnuckx

I dag kommer norske myndigheter med nye reiseråd. Det kommer sikkert til å skape en del misnøye blant folk flest og reiseoperatører. Fordi vi har kontroll på koronasituasjonen her hjemme, blir nordmenn ønsket velkommen til stadig flere land som lokker med sol og sommer-garanti. Noen av disse landene, for eksempel Kroatia (114 døde), har langt færre døde av viruset enn Norge (251 døde). Det betyr ikke at det er lurt å reise dit.

Hvor er det mye smitte nå?

For å vurdere hvilket land du skal reise til akkurat nå, er ikke antall døde eller tidligere smittede interessant. Disse tallene forteller kun om det som har vært, og her vet vi at Italia har vært ekstremt hardt rammet med nesten 35.000 døde. Det interessante nå er risikoen for å bli smittet i ukene som kommer. For å finne det ut, må vi se på hvor det såkalte smittepresset er størst: Hvor er det flest nye smittetilfeller per million innbyggere akkurat nå.

Av de landene nordmenn gjerne reiser på ferie til, er USA nå det landet med høyest smittetrykk. Her øker antall smittede med ti prosent for hver dag som går, og onsdagen alene ble det registrert 61.855 nye smittede. Tallet for nye smittetilfeller per million innbyggere i USA de tre første dagene denne uken, er 107. Det er over 80 ganger så høyt som Norge (1,2) og 144 ganger så høyt som det landet med det laveste smittetrykket akkurat nå: Finland (0,74). På verstinglisten finner vi i tillegg til USA også Russland (44,6), Portugal (31) og Sverige (21). På listen over land med færrest antall nye smittede denne uken, finner vi Finland (0,74), Norge (1,2), Ungarn (1,3) og Italia (1,9). Danmark har 4,9 nysmittede per million innbyggere.

Antall tester viktig

Databasen Worldometers har daglig oppdaterte Covid-19-tall for så å si alle land. Her presenteres blant annet tall for nye og bekreftede tilfeller, for totalt antall døde og hvor mange som er blitt testet. Det siste er viktig, for antall tester forteller mye om hvor nøyaktig de andre tallene er. Jo større andel av befolkningen som blir testet, jo sikrere blir smittetallene.

Norge og mange andre sammenlignbare land har testet cirka 7-8 prosent av befolkningen. Noen land er bedre, Island og Danmark med cirka 20 prosent og Russland med 14 prosent. På bunnen finner vi USA og Hellas med 3 prosent og Kroatia med 2 prosent. Det betyr at smittetallene og antall nysmittede fra disse tre landene er usikre. Smittetallene i Hellas er denne uken på 3,3 per million, mens Kroatia har 14 nysmittede per million. Men fordi landene har testet en så liten andel av sin befolkning, kan tallene være høyere.

Dine valg avgjør

Island var tidlig ute med å stenge landet og har testet hver femte innbygger. Fordi det kun bor 341.284 på sagaøya, vil lokal smitte i en familie gi store utslag i antall nysmittede per million innbyggere. Denne uken har Island registret 7 nye tilfeller mandag, 3 nye tilfeller tirsdag og 7 nye tilfeller onsdag, tilsammen 17 personer. Smittetallet per million blir likevel så høyt som 16.

Hva så med de typiske reisemålene utenom Skandinavia? Portugal hadde de tre første dagene denne uken i snitt 31 nysmittede pr million innbyggere, det er hele 25 ganger høyere enn Norge. Antall nysmittede i Kroatia ligger denne uken på 14 per million, mer enn 11 ganger høyere enn Norge. Ferske smittetall fra andre populære ferieland er Spania 8,1, Frankrike 6,7 og Tyskland 4,8. I Italia viser smittetallene fra de tre siste dagene at de har kontroll over smittesituasjonen med bare 1,9 nye smittede per million innbyggere.

Men uansett hvor du velger å reise – dine egne valg på feriestedet er helt avgjørende for hvor mye smitte du utsetter deg for. Tar du ferie også fra smittevernregler, som å holde avstand og ha god håndhygiene, utsetter du deg for økt smittefare uansett hvor du reiser. Det kan også komme lokale smitteutbrudd. Derfor bør du følge lokale smittevernråd og følge med på informasjon fra Norge om nettopp det landet du befinner deg i.

Tallene i tabellene nedenfor er et gjennomsnitt for smittetrykk mandag – onsdag i land som er populære, norske reisemål.