Å leve med demens

Hender

Foto: colourbox.com

Den 21. september er Verdens Alzheimerdag. Dette markeres i mange byer og lokalsamfunn landet rundt. I Tromsø arrangeres Demensdagene 18. – 21.september , og årets tema er «Å leve med demenssykdom».

Innlegget er skrevet av Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Torunn Hamran, professor emerita, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet.

Det er anslagsvis mellom 70 000 og 104 000 personer som har demens i Norge (Aldring og helse. Nasjonal kompetansetjeneste). Det er langt flere som lever med demens. Når en person har demens, påvirker dette livene til langt flere enn den som er syk.

Forskere ved Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet gjennomfører en studie hvor hovedfokus er nettopp på dem som lever med personer som har demens. I studien har 430 pårørende til eldre, hjemmeboende personer med demens i 32 kommuner i nordre Nordland, Troms og Finnmark svart på et spørreskjema. Videre har over 30 pårørende fortalt om sine erfaringer i individuelle intervju. Pårørende som bor sammen med personen med demens forteller om fysisk krevende omsorgsoppgaver og begrensede muligheter for å ivareta egne behov for sosial kontakt med andre. Pårørende som ikke bor sammen med personen forteller om bekymringer knyttet til om personen klarer seg alene og får nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra helse- og omsorgstjenestene.

Uavhengig av om man bor sammen med personen med demens eller ikke, så er hverdagen til pårørende i stor grad preget av at et familiemedlem har demens. De lever med demens. Dette er ikke en livssituasjon noen ønsker å komme i, og det er en situasjon man ikke kan velge seg bort fra. Samtidig er det mange som forteller at de opplever det som meningsfullt og givende å leve sammen med en person med demens. Nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra helse- og omsorgstjenester, samt støtte fra nettverk, gjør det mulig å fortsatt leve godt sammen, også med demens.

De som lever sammen med personer med demens er en sammensatt gruppe. Deltakerne i vår studie er fra 30 til 95 år. De er kvinner og menn, ektefeller og barn, men også andre slektninger, venner og naboer. De er yrkesaktive og pensjonister. Mange har selv helseplager og behov for hjelp fra helse- og omsorgstjenestene. Det de har til felles er at de bidrar sterkt til at personen med demens kan leve i sitt eget hjem, i tråd med helsepolitiske føringer. De er minst like viktige som den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

I regjerningens Plan for omsorgsfeltet 2015-2020 Omsorg 2020 heter det at brukerne av fremtidens helse- og omsorgstjenester skal få større innflytelse over egen hverdag, og at pårørendes situasjon skal styrkes gjennom bedre tilbud om avlastning, støtte og faglig veiledning. Med utgangspunkt i resultatene fra vår forskning, ønsker vi å understreke at det siste er en forutsetning for det første. Støtte og faglig veiledning er en forutsetning for innflytelse og medbestemmelse.

Foto: colourbox.com

Mange av deltakerne i vår studie fortalte imidlertid om usikkerhet knyttet til hva de kan forvente av hjelp og støtte fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene. De vet ikke hvilken hjelp de kan etterspørre. For enkelte fører dette til at de ikke får den hjelpen de trenger, noe som over tid fører til stor slitasje. Dette bildet bekreftes også i Helsedirektoratets Diagnosestatistikk for kommunale helse- og omsorgstjenester(2015), som viser at personer med demens som får sykehjemsplass ofte har mottatt begrenset hjelp fra hjemmetjeneste.

I tillegg er demens en sykdom som utvikler seg gradvis over tid. Familienes behov for hjelp og støtte vil dermed også være i endring, noe som fordrer en systematisk og kontinuerlig tilpasset oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet påpeker i sin Analyse av utviklingstrekk i omsorgssektoren (2016) at hjemmetjenestene ikke er tilstrekkelig tilpasset behovene til personer med demens. Vi vil føye til at de offentlige helse- og omsorgstjenestene heller ikke er tilstrekkelig tilpasset behovene til dem som lever sammen med personer med demens.

Personer med demens og de som lever sammen med dem er en mangfoldig gruppe. Noen er godt orientert om rettigheter og tilgjengelige hjelpetilbud. For andre er dette mer uklart. Helsepolitiske føringer vektlegger mer innflytelse og brukermedvirkning. Vi vil imidlertid advare mot å utvikle system som forutsetter at brukerne selv etterspør hjelp. Slike system krever god oversikt over rettigheter og tjenestetilbud, noe ikke alle har. Systemer som fordrer høy grad av brukerinitiativ og -medvirkning kan føre til at de som trenger det mest, får minst hjelp.

Vi håper at fremtidens helse- og omsorgstjenester, -politikk og -forskning retter oppmerksomheten mot alle som lever med demens, både de som er syke og de som lever sammen med dem. For at flest mulig skal leve best mulig med demens, er det nødvendig med dialog som involverer de som har demens, de som lever sammen med dem, helse- og omsorgstjenestene, og alle aktører som skal bidra til å skape et mer demensvennlig samfunn. En slik dialog må være kunnskapsbasert, og vi ved Senter for omsorgsforskning, nord deltar gjerne.

 

 

 

 

Å bygge opp for å rive ned

Familiens hus i Tromsø startet opp for snart åtte år siden og har utviklet en rekke suksessfulle forebyggende tiltak som andre norske kommuner ønsker å etterfølge. Nå foreslår kommunens Handlings- og økonomiplan for 2019 å legge ned Langnes Åpen barnehage og nedstyre Familiens hus.

Kronikken er skrevet av Line Moldestad (Avdelingsleder Familiens hus), Lene Haugsdal (Erfaringskonsulent i Landsforeningen for 1001 dager), Catharina Elisabeth Arfwedson Wang (Professor og psykologspesialist, UiT)

Familiens hus med åpen barnehage ved Langnes helsestasjon kan bli stengt fra neste år dersom forslaget fra administrasjonen blir vedtatt. 160 barn og foreldre i måneden kan bli rammet. Foto: Colourbox.com

I dag har vi solid forskningsbasert kunnskap om betydningen av å forebygge fremfor å reparere. Det har imidlertid vist seg å være en vanskelig politisk snuoperasjon å styre økonomiske midler mot tiltak som viser effekt over tid. Da er det enklere med brannslukkingsarbeid, og fylle på der behovene er akutt. Psykisk uhelse i befolkningen utgjør store lidelser for den som rammes og enorme samfunnsøkonomiske belastninger. Nasjonalt og internasjonalt fokus på forebygging av psykiske lidelser har derfor blitt et viktig satsingsområde, og det er viktig å begynne i familien som er vuggen til all helse.

Fredag den 29.06.18, samme dag som Tromsø kommune la frem sin Handlings- og økonomiplan for 2019, la barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland frem regjeringens strategi for foreldrestøtte. Strategien fremhever at alle foreldre skal få god informasjon og riktig hjelp slik at de kan være gode trygge foreldre, og at barn og unges individuelle rettigheter skal ivaretas. Videre poengteres det at forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt og at det reduserer behovet for mer kostbare tiltak på et senere tidspunkt. Tromsø kommune har nasjonalt vært i tet når det gjelder å utvikle gode forebyggende tiltak og lavterskeltilbud for barn og unge. Ikke minst gjelder dette Familiens hus der man systematisk over snart 8 år har bygget opp flere tilbud som har fått mye oppmerksomhet. Det er disse tilbudene som nå står i fare for å bli nedlagt, og som vi kort vil beskrive nedenfor.

Etableringen av Familiens hus i Tromsø startet opp med Stakkevollan Åpen barnehage i 2010 og var en suksess fra første stund med mange besøkende. Noen år senere åpnet også Langnes Åpen barnehage.

I 2017 hadde Stakkevollan og Langnes til sammen besøk av 3857 barn med deres foreldre fra alle samfunnslag med ulik kulturell bakgrunn, kjønn og alder. Tilbudet er utformet for å fremme god utvikling for alle barn, og i 2017 var 60 nasjoner representert i de åpne barnehagene i Tromsø.

I Åpen barnehage kan foreldre være en støtte for hverandre, enten de har spørsmål om hverdagslige utfordringer eller mer krevende utfordringer knyttet til omsorgsrollen.

For noen kan tiden hjemme preges av ensomhet, bekymring, engstelse og utrygghet, og da er det viktig å komme ut blant andre og ha en møteplass der man kan stille spørsmål og lære av hverandre.

Slik er også Åpen barnehage en sosial arena for småbarnsfamilier med lite eller fravær av sosialt nettverk og/eller familie i nærheten. Lett tilgang til pedagogisk personale og helsesøstre er også viktig for mange foreldre som oppsøker Åpen barnehage.

Åpen barnehage er et pedagogisk, helsefremmende og forebyggende lavterskeltiltak. Til forskjell fra en del andre tjenester er ikke tiltaket lovpålagt og derfor utsatt for nedskjæringer. Åpen barnehage er et supplement til ordinære barnehager og ifølge forsker Ingunn Skjesol Bulling inngår den som ett strategisk virkemiddel i kommunens forebyggende og integrerende helse- og familievernarbeid.

Regjeringen ønsker flere minoritetsspråklige barn i barnehagen og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner viser til at Åpen barnehage er en viktig integreringsarena idet han utlyste midler til dette formålet. Tromsø kommune mottok nesten 400.000 kroner i tilskudd for 2018 for å jobbe oppsøkende opp mot foreldrene til de minoritetsspråklige barna for å rekruttere disse til å benytte seg av barnehage.

Foreldreveiledning

Etter etableringen av Åpen barnehage ønsket kommunen å utvide foreldreveiledningstilbudet i Familiens hus. Først startet foreldreveiledningsprogrammet, De utrolige årene, opp med to grupper i året til totalt ca. 30 foreldre. Dette ble raskt utvidet og i 2017 mottok 101 foreldre veiledningstilbud fra Familiens hus som nå også tilbyr flere foreldreveiledningsprogram, Circle of Security (COS) og International Child Development Programmes (ICDP), tilpasset ulike utfordringer.Vi ser at det er en økning i antallet foreldre som søker veiledning og at mange av dagens foreldre er usikre på foreldrerollen.

Dette gjelder foreldre til både de aller minste og til de eldre barna. Derfor har Familiens hus de siste årene tilbudt ungdomsforeldre deltakelse i veiledningsgruppe. Flere kommuner har tatt kontakt for å få inspirasjon og hjelp til å tilby lignende i sin kommune.

Blues Mothers

Foto: Colourbox.com

Mestringsgruppen Blues Mothers startet opp i 2012 og er for nybakte mødre som strever med nedstemthet eller depresjon i forbindelse fødsel og barseltid som er anslått å utgjøre om lag 10-15 prosent av alle barselkvinner. Målet med gruppen er å bidra til positivt samspill mellom mor og barn for å gi barnet et best mulig utgangspunkt for utvikling, samt gi mødre anledning til å møte andre i samme situasjon. Totalt har ca. 120 kvinner deltatt i Blues Mothers og det er en økende pågang av kvinner som har behov for å delta i gruppen. Blues Mothers har fått nasjonal oppmerksomhet og Tromsø kommune har blitt sett på som en foregangskommune som har gode tiltak rettet mot denne målgruppen. Flere kommuner har tatt kontakt for å lære mer om Blues Mothers med tanke på å starte opp tilsvarende tilbud i egen kommune. I samarbeid med Institutt for psykologi ved UiT er det utviklet en nettside om Blues Mothers.

Familiegruppa

Familiegruppa er et møtested for familier med barn i alderen 0-6 år som møtes hver 14. dag til middag, sosialt samvær, lek og aktiviteter. Gruppen består av 4-6 familier med foreldrene som har fysiske, psykiske, eller sosiale utfordringer. Mange av familiene har mangelfullt sosialt nettverk. Slik sett fungerer gruppen nettverksskapende og bidrar til at foreldrene får støtte til foreldrerollen, samt at barna får oppleve å være sammen med andre familier.

Brukererfaring

«Da jeg etter en komplisert tvillingfødsel i 2012 fikk fødselsdepresjon og sosial angst, var Blues Mothers og Åpen barnehage svært viktig for meg ved at jeg hadde noe å gå til og ikke isolerte meg, og at jeg møtte trygge fagpersoner og andre kvinner i tilsvarende situasjon. Gjennom mitt arbeid i Landsforeningen 1001 dager forteller jeg stolt om de flotte tilbudene i Familiens hus i Tromsø, og møter mange brukere, helsepersonell og politikere som ønsker å få til tilsvarende i egne kommuner». 

Konsekvenser

Det er lagt ned store ressurser i å bygge Familiens hus i Tromsø. Tiltakene er varierte og gir støtte til foreldre med barn i ulike aldre, fra de sårbare sped- og småbarna til den kompliserte ungdomstiden. Tilbudene har fått nasjonal oppmerksomhet som nyskapende forebyggende tiltak for sårbare familier, og benyttes av de målgruppene som de er rettet mot.

Ny barnevernlov fra 2018 fremhever at kommunen har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferds problemer. Tromsø kommune har allerede tatt dette ansvaret ved blant annet å etablere Familiens Hus med Åpen barnehage. Hvis Handlings- og økonomiplan for 2019 vedtas i kommunestyret den 26 september vil Langnes Åpen barnehage nedlegges, og det vil bli en reduksjon i øvrige tiltak og tilbud.

Da vil mange familier i Tromsø oppleve å stå mer alene, og ha mindre støtte i hverdagen.

Dette vil spesielt ramme de sårbare familiene med psykososiale utfordringer og/eller familier som er nye i landet vårt. Konsekvensene vil bli et økt press på helsestasjonene og en allerede belastet barnevernstjeneste, og flere barn og familier som kunne blitt hjulpet på et tidligere tidspunkt, kan ha utviklet utfordringer som vanskelig kan reverseres.

Har Tromsø kommune råd til å rive ned et hus som de har brukt store ressurser på å bygge opp?

Kronikken er tidligere publisert i Nordlys

Brett opp ermene for mer studentaktiv læring!

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, førstelektor Rigmor Furu og universitetslektor Nanna Hauksdottir ved Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling (HelPed)

Spania leverte – Internasjonal konferanse med fokus på læringsmiljø og studentaktivitet!

Studentaktiv læring under katastrofeøvelsen ved Helsefak 27. april i år. Foto: Cathrine Brynjulfsen

Det avgjørende nå blir å sette refleksjoner og ideer i spill i egne fagmiljø. Vi gleder oss derfor stort over den kommende konferansen ved UiT 29.-30. november 2018 med tittel: Rom for aktive studenter – en konferanse om undervisningsrom og teknologi for studentaktiv læring!

Noen dager i juli – midt i beste ferietid ble det avholdt en internasjonal konferanse i Girona, Spania, med tittelen: Learning Spaces: agents of change at the university.

Konferansen er den tiende av sitt slag, og i år samlet den mer enn 500 deltakere. De aller fleste kom fra Spania, men Canada, Sør-Amerika, Sør-Afrika, Mexico, Sveits, Tyrkia, England og Norge (ved UiT Norges arktiske universitet) var også representert.

Konferansens tematikk var rettet mot innovasjon, undervisning, læring, forskning, faculty development og bruk av digitale verktøy i høyere utdanning.

Fordelen med å dra på konferanse sammen er at man lærer av, om og med hverandre. Refleksjon og diskusjon under- og etter konferanseopplevelser gir nye perspektiv og nye ideer. Foto: Anita Iversen

Samarbeid på tvers av fagmiljø

Konferansen ble organisert i et samarbeid mellom flere universiteter i Spania som har medlemsforbindelse til ICED- The international Consortium for Educational development.

Norge er også medlem i ICED med forankring i det universitetspedagogiske fagmiljøet

Kjennetegn for konferanser i regi av ICED er at de samler fagpersoner fra høyere utdanning på tvers av fagmiljø og disipliner.

I Girona møtte vi blant annet fagfolk fra helse-, samfunns-, og ingeniørvitenskap, samt fra teknologi- og realfag. I tillegg var det mange representanter fra universitetspedagogiske enheter og senter.

Det fysiske læringsmiljøet – et viktig rom for aktiv læring

Konferansens fokus på både fysiske og digitale læringsrom var inspirerende og samtidig kjent landskap for oss. Særlig spennende var det å høre om erfaringer fra McGill University i Canada. Dr. Laura Winer var en av konferansens hovedtalere, og fortalte om prosessen med redesign av læringsarealene til studentene ved McGill.

Prosessen har pågått siden 2006, og i dag kan studenter og undervisere anvende ulike læringsrom og laboratorier med innredning og design tilpasset ulike gruppestørrelser og læringsaktiviteter. Mange av de store auditoriene er bygget om for å forbedre interaksjon og dialog mellom studenter, og mellom studenter og undervisere.

De ulike rommene er tilrettelagt for varierte læringsaktiviteter, for et best mulig utbytte av undervisningen. Eksempler på læringsaktiviteter kan være: gruppediskusjoner, laboratoriearbeid, plenumsdiskusjon og visualisering og deling av fagstoff. Se eksempler på deres ombygde læringsrom på McGills nettside.

Digitale verktøy, akustikk, gode lys- og lydforhold er nøye gjennomtenkt for å gi best mulig forutsetninger for dialog og samhandling i grupper av varierende størrelse fra 20 til 200 studenter.

Dr. Winer fortalte at de nye undervisningslokalene ved McGill i langt større grad enn tidligere, stimulerer til valg av studentaktiv undervisning. Dette har bidratt til at undervisere endrer sin metode å undervise på. Studentene selv synes de får størst utbytte av å være aktive i undervisningen, noe som krever større involvering, og mer interaksjon med medstudenter.

Å lære av hverandre

Et annet vellykket grep ved McGill er å arrangere faste ”åpne” undervisningsuker. Dette er uker hvor undervisere kan besøke hverandres undervisningsøkter med mål om å lære og hente idéer til egen undervisning.

McGill har gode erfaringer å vise til, samtidig er det tydelig at de er langt fra å være i mål. Endringsprosesser tar tid, og målsettingen er å fortsette å utvikle campus slik at studentaktiv undervisning og læring blir det foretrukne valg.

By- og universitetsplanlegging hånd i hånd

Professor Ignacio Alcalde kom med innspill fra en annen vinkling: for å motivere og inspirere til læring og innovasjon må by-planlegging, arkitektur og universitetscampus i større grad forbindes til hverandre fysisk, men også med mulighet for samfunnskontakt. Utfordringen er etter hans mening å skape en sammenheng mellom undervisningsmetoder, fysiske rom og tidspunkt for læring.

Kanskje vil nye Tromsø Museum som planlegges i hjerte av Ishavsbyen bidra til smarte og innovative bygg for studenter, undervisere og byens befolkning som kan legge til rette for mer interaksjon, utvikling og innovasjon i undervisning og læring?

Professor Ignacio Alcalde taler om fremtidens innovasjon i undervisning og læring- han ønsker større integrasjon mellom arbeid-liv-lek og læring! Foto: Anita Iversen

UiT på det globale utdanningskartet

Vår deltakelse på konferansen ga ikke bare ny innsikt og nye ideer. Erfaringsutveksling og gode diskusjoner har utvidet vårt faglige nettverk, og ikke minst satt UiT og Det helsevitenskapelige fakultet på det globale utdanningskartet.

I en spennende og godt pedagogisk tilrettelagt workshop om innovasjon og ansvarlighet i forskning, var vi alle aktive deltakere. Vi fikk mulighet til å sette oss inn i og vurdere et sett med ulike kreative undervisningsaktiviteter. Ulike vurderingsaktiviteter, kort-, video- og rollespill hadde alle til hensikt å skape aktivitet, refleksjon og diskusjon. Læringsaktivitetene skulle blant annet bidra til kritisk tenkning og problemløsning hos studentene, samtidig som kunnskapselementer tilknyttet ansvarlig forskning og innovasjon ble satt i fokus.

De pedagogiske metodene vi gjennomgikk i workshopen har alle et generisk innhold som muliggjør anvendelse på andre fagområder- også med hensyn til læringsaktiviteter og undervisning for vitenskapelig ansatte – det tar vi med oss hjem!

Vårt nettverk er definitivt utvidet. Dr. Laura Winer fra McGill helt til høyre i bilde. Vin til lunsj på konferanse var en ny opplevelse. Foto: Rigmor Furu

Hjemme igjen – hva nå?

Nå setter vi kursen hjemover til Tromsø med “bagasjen” full. Det avgjørende nå blir å sette refleksjoner og ideer i spill i våre egne fagmiljø. Vi gleder oss derfor stort over den kommende konferansen ved UiT 29.-30.november 2018: Rom for aktive studenter – en konferanse om undervisningsrom og teknologi for studentaktiv læring! Det kunne ikke ha vært bedre timing!

Vi håper mange av dere, våre kollegaer ved Helsefak, vil melde seg på konferansen. La dere inspirere og bidra aktivt med erfaringer. Sammen kan vi utvikle nye idéer om bruk av det virtuelle-, men også det fysiske læringsrommet!

Høsten 2018 skal MH2 åpnes for spente undervisere og studenter. Vi ser frem til å ta i bruk nye læringsrom, og håper disse inviterer til studentaktiv læring!

Norsk-russisk samarbeid trosser kulden

Skrevet av Anje Christina Höper, prosjektleder for Arbeidshelse i Nord og forsker ved Institutt for samfunnsmedisin

Hvordan kan man beholde helsa når man jobber utendørs i storm, snø eller minusgrader nord for polarsirkelen?

Det forsøker forsknings- og utdanningssatsinga Arbeidshelse i Nord å finne ut av, på oppdrag fra Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN.

Russiske og norske deltakere i nettverket «Occupational Hygiene in the North» på nettverkets møte i Tromsø våren 2018. Foto: Marianne Lund

Norsk-russisk nettverk i yrkeshygiene

Nylig kunne Arbeidshelse i Nord og yrkeshygienikerne ved Arbeids- og Miljømedisinsk Avdeling, UNN, ønske kolleger fra North West Public Health Research Centre (NWPHRC) i St Petersburg velkomne til Tromsø. Møtet var det andre møtet i nettverket «Occupational Hygiene in The North», finansiert av Det norske Universitetssenteret i St Petersburg (DNUSP). Arbeidshelse i Nord har et spesielt fokus på forhold i nord, og samarbeid med andre land i Nordområdene er derfor naturlig.

Felles interesser

Hva er arbeidshelse og yrkeshygiene?

Arbeidshelse er et tverrfaglig felt som befatter seg med alle aspekter av sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Det overordnede målet er å forhindre arbeidsrelatert sykdom.

Yrkeshygiene (occupational hygiene) er en av aspektene som fokuserer på evaluering, kontroll og forebygging av potensielt skadelige eksponeringer/faktorer på arbeidsplassen.

Kulde har forskjellige effekter på arbeidslivet. Det mest opplagte er at arbeidstakerne må passe på å kle seg riktig. Andre utfordringer kan være at etablerte normer for eksponeringer på arbeidsplassen forandrer seg avhengig av klimaforhold, eller at varmende klær er vanskelig å kombinere med personlig verneutstyr.

Personlig verneutstyr skal være «siste utvei» på arbeidsplassen, siden det primært skal innføres andre tiltak som kan beskytte mot skadelige påvirkninger på arbeidsplassen.

Allikevel er bruken av personlig verneutstyr utbredt, og de mest kjente er hørselvern, hjelm, vernebriller og åndedrettsvern. Produktene er godt testet, men dette i et laboratorium med standard temperatur og luftfuktighet. Derfor kan vi ikke vite sikkert om utstyret har like god beskyttelse under andre vilkår, f.eks. i kaldt klima eller i kombinasjon med andre verneutstyr og klær.

Deltakere av oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Foto: DNUSP

Head first

Arbeidshelse i Nord organiserte i april 2017 en workshop om forskjellige utfordringer med verneutstyr, finansiert av Helse Nords inkubatorstøtte. Workshopen var kalt «Head first», og temaene var blant annet problemer med bruk av verneutstyr i kaldt klima – dugging av vernebriller og åndedrettsvern, samt dårligere beskyttelse ved kombinasjon av verneutstyr med varmende plagg. Problemene er felles for sirkumpolare land, og erfaringsutveksling og samarbeid kan bidra til ny kunnskap og legge grunnlag for praktiske løsninger.

Workshopen samlet mange relevante grupper som er berørt av denne problematikken: Arbeidstakere fra blant annet bygg- og petroleumsindustrien, bedriftshelsetjenester, leverandører og produsenter av verneutstyr, Arbeidstilsynet, samt forskere fra både Finland og Norge.

Ideer og tanker fra workshopen ble samlet og tatt opp på oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Sammen med partnere fra Finnish Institute of Occupational health og kollegene fra NWPHRC i St Petersburg ble arbeidet med en søknad til et større nordisk-russisk prosjekt om verneutstyr startet. Søknaden ble sendt til EU programmet Kolarctic høsten 2017, men dessverre ikke innvilget.

Gjennom yrkeshygiene-nettverket har vi utvidet samarbeidet vårt til å inkludere HMS faggruppen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

Hvorfor samarbeid med Russland?

Ellen Jensen, Yrkeshygieniker og Førsteamanuensis II, presenterer sin forskergruppe fra NTNU på møtet i Tromsø. Foto: Eva Kramvik

Både UiT og UNN har lange tradisjoner innen samarbeid med Nordvest-Russland, og relasjonen har skiftet fra «bistandssamarbeid» til forskningsbasert samarbeid.

Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN har hatt felles prosjekter om arbeidshelse med Nordvest-Russland siden tidlig på 2000-tallet, og hovedfokus har vært på arbeid i gruver. Samarbeidet inkluderer prosjekter som har ført til en doktorgrad om gruvearbeidernes helse i Murmansk-regionene (Skandfer, M: A study of occupational health among mine workers in Murmansk Oblast, Russia, 2014) og det nordisk-russiske prosjektet «MineHealth». Sistnevnte var finansiert av EU programmet Kolarctic.

Grenseoverskridende forskning og utdanning omstendighetene til tross?

DNUSP som har bevilget støtte til nettverket, vil dessverre stenge dørene ved slutten av året.

Yrkeshygieniker Ann-Helen Olsen forteller om online-kurs til videreutdanning innen yrkeshygiene. Foto: Eva Kramvik

Det generelle politiske samarbeidsklimaet mellom Russland og Norge er kanskje ikke på det beste, men vi håper at dette ikke setter en stopper for vårt praktiske og vitenskapelige samarbeid. For oss er det viktig å kunne opprettholde og videreføre den gode kontakten og det givende samarbeidet vi har hatt over mange år.

I praksis vil samarbeidet tilpasses omstendighetene. Felles forskningsprosjekter som forutsetter transport av utstyr og utveksling av forskningsdata over grensene vil kanskje måtte rykke litt i bakgrunnen. Desto bedre er det at nettverket også har startet utdanningssamarbeid innenfor yrkeshygiene, som nok vil bli det prioriterte samarbeidsområde i en periode. Samarbeid om utdanning vil uansett være hovedfokus på vårt neste planlagte møte i St. Petersburg i oktober.

Kan bandasje basert på nanofiber hjelpe pasienter med kroniske sår?

Skrevet av Jostein Grip, PhD-kandidat ved UiT og forskningssjef for nye produkter Biotec BetaGlucans AS

Pasienter med kroniske sår er en oversett gruppe i forskningssammenheng. Nå forsøker vi å bidra til at denne gruppen kan få et bedre liv ved hjelp av nanoteknologi.

Prototypen av beta-glukan nanofiber bandasje Foto: Jostein Grip

Hvorfor er sårbehandling et problem?

Sårbehandling utgjør en av de største utgiftspostene i helsevesenet og påvirker livskvaliteten til pasientene sterkt. Selv om sår som ikke gror i verste fall kan ende med amputasjon og forkorte levealder, har området hatt lav status innen helsefaget og blitt oversett.

For å sette det i perspektiv; en del av kreftpasientene som har sår som en bivirkning etter behandling mener sårene har større negativ påvirkning på livskvaliteten enn kreft. Pasientene opplever at sårene kan være smertefulle og lukte vondt, stell av sårene tar tid, og isolerer seg som følge av problemene.

Fremtidsrettet metode fra USA

Cellebaserte terapier for sår, også kalt “Biologics”, er i større bruk i USA. Dette er det største sårmarkedet i verden, og er dermed svært attraktivt for aktive sårprodukt som Woulgan. Woulgan er en gele som inneholder en aktiv beta-glukan komponent som kan reaktivere og akselerere sårtilhelingsprosessen. Det gjør den ved å aktivere de hvite blodlegemene i såret.

Den nye bandasjen er en videreutvikling av Woulgan, og benytter beta-glukan isolert fra gjær. Den produseres av Tromsø-selskapet Biotec Beta-Glucans, og er en veldokumentert bioaktiv substans som har vist seg spesielt effektiv på sår.

Her kan du lese artikkelen i European Journal of Pharmaceutical Sciences

Artikkelen fortsetter under bildet

Nanofiber

Nanofibrene danner en 3D-matriks hvor celler kan migrere inn mellom fibrene og sørge for rask sårtilheling, som vist ved elektronmikroskopi. Foto: Jostein Grip.

Enkel bruk, men avansert og effektiv virkning

Det er viktig at avanserte og effektive sårprodukter er enkle i bruk, så enkle at de ikke krever spesielt utstyr eller mye opplæring for å bruke. Da kan den benyttes av blant annet hjemmetjenesten, som i motsetning til sykehus har begrenset tilgang til avansert utstyr. Det er i tillegg billigere at behandling foregår i hjemmet, i stedet for på sykehus.

Gjennom min doktorgrad har jeg jobbet med å utvikle en tørr sårbandasje basert på Woulgan-teknologien. Den eksisterer nå som en prototype som i tidlige tester har vist svært god effekt på sårtilheling. Den tørre bandasjen gir behandling med avanserte biologiske prinsipper som jobber sammen med immunforsvaret for å få sår til å gro. Samtidig kommer den i et enkelt format som alle kan bruke i behandling av sår, siden de fleste kan sette på plaster.

Det ferdige produktet ligger frem i tid, men potensialet er stort for å hjelpe de pasientene det gjelder.

Nærings-ph.d.-en er et samarbeidsprosjekt mellom UiT Norges arktiske universitet og Biotec BetaGlucans AS, og er sponset av Norges Forskningsråd.

Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Et samlet fagmiljø for internklinikker

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra  annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

 

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

Skrevet av førsteamanuensis Elin Damsgård ved
Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte  i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser
Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

Det er bedre å bli overvåket av forskere enn av Facebook

Skrevet av Jonas Linkas stipendiat ved
UiT, Norges arktiske universitet.

Våren 2018 ble det avslørt at Facebook har gitt data om brukerne sine til Cambridge Analytica, som i sin tur har brukt disse dataene til å skreddersy politisk påvirkning til enkeltindividet. Metodene de har brukt kan også brukes til gode ting, som å forutsi depresjon og selvmordsforsøk.

Selv etter Facebook-avsløringene fortsetter vi å bruke tjenestene deres, under unnskyldningen med at det er så praktisk, skriver kronikkforfatteren. Foto: www.coloutbox.com

Facebook har ikke vist seg tilliten verdig. De er skyldige i grove brudd på personvernet. Likevel fortsetter vi å bruke det, selv om Cambridge Analytica har brukt store mengder data til å skreddersy metoder for politisk påvirkning av den enkelte.

Metodene de har brukt kan også brukes til gode ting, som å skreddersy hjelp og løsninger til den enkelte. Datamaskiner kan, basert på slike data, forutsi depresjon og selvmordsforsøk. En viktig forutsetning for å bruke slike metoder i forskning, er at personvernet er på plass.

Facebook-skandalen stopper oss ikke fra å bruke Facebook

Google, Facebook og andre nettsteder har utrolig mye informasjon om oss, basert på vår aktivitet i deres tjenester. Når man kombinerer mange datakilder, blir overvåkningen omfattende gjennom såkalte Big Data. Ved å bruke kunstig intelligens og maskinlæring kan datamaskiner bruke Big Data til å for eksempel skreddersy reklame til den enkelte av oss på Facebook og andre nettsider.

Våren 2018 ble det avslørt at Facebook har gitt data om brukerne sine til Cambridge Analytica, som i sin tur har brukt disse dataene til å skreddersy politisk påvirkning til enkeltindividet. Basert på våre likerklikk på Facebook kan datamaskiner beregne personligheten vår med skremmende nøyaktig grad. Mange av de tilsynelatende uskyldige testene, som for eksempel «Hvem er du i Donald Duck» er faktisk designet for å måle personligheten vår. Basert på personligheten vår og politiske preferanser, kan man gjennom Facebook-poster skreddersy måter å påvirke oss på.

Selv etter Facebook-avsløringene fortsetter vi å bruke tjenestene deres, under unnskyldningen med at det er så praktisk. Men her er det en motsetning.

På den ene siden ønsker vi å ha dataene våre i fred, men på den andre siden er vi ikke så nøye med å lese vilkårene til Facebook før vi huker av på at vi godkjenner dem.

Skreddersøm kan ikke bare misbrukes. Det kan også brukes til mye bra, og er essensen i å hjelpe folk. Psykologer skreddersyr behandlingen basert på hvem de snakker med. Leger skreddersyr medisin og behandling til den enkelte pasient. Big Data og maskinlæring gir også enorme muligheter til å forske på, samt utvikle skreddersømmer for å hjelpe folk. Skreddersydd behandling brukes mer og mer innen medisin, som for eksempel kreftbehandling.

Forskningen basert på Big Data kan redde liv

Tradisjonell forskning består av å få tilbakemelding fra folk. Enten i form av spørreskjemaer eller intervjuer. Denne formen for selvrapportering har mange svakheter. Folk svarer det de tror forskeren vil høre, eller for å sette seg selv i et godt lys. Hvis man blir spurt om noe som har skjedd for en stund siden, kan man ha glemt det, eller rasjonalisere.
Data som samles inn med sensorer og fra Internett har ikke disse svakhetene. Dataene blir mer presise, og vi samle inn store mengder data uten at folk må bruke tid og krefter på å svare på spørreskjemaer.

For eksempel kan smart-klokker samle inn data om puls, hjerteratevariabilitet og svette på huden, som samlet gir informasjon tilsvarende en tradisjonell løgndetektor. Web-kameraer gjenkjenner hvilke muskler som spennes i ansiktet ditt, og dermed kan man vite noe om hvordan du føler deg. Ved å kombinere kroppslig aktivering (smart-klokka) og grimaser (web-kamera) vil vi kunne vite mye om hvordan folk har det. Programmer kan installeres på datamaskinen som overvåker deltakernes aktivitet på internett. Data om internettbruk kan brukes for eksempel som et mål på prokrastinering (utsettelsesatferd) i arbeidstiden, for de som ønsker å forske på det.

Ved å studere hva folk skriver i Facebook-poster, og annen aktivitet der, har forskere klart å forutsi hvem som er i fare for selvmordsforsøk.

Når slik forskning faktisk kan redde liv, kan man spørre seg om dette ikke er noe man bør gjøre med alle brukerne, for i neste skritt kontakte folk som er i faresonen. Vi hadde kanskje kunne forebygget mer nøyaktig hvis vi i tillegg kunne få data fra web-kamera og pulsmålere, og kanskje også analysere stemmen som man har tilgang til fra mobilen, som kan avdekke mer om stemningsleiet. Ulempen er at mange ville følt seg svært overvåket.

Det er en avgjørende forskjell på om vi samler inn data for alle på denne måten alltid, og å gjøre det for færre innen forskning i begrensede tidsrom. Når det blir gjort innen forskning, blir personvernet tatt på alvor på en helt annen måte.

Det finnes ingen som tar personvern like alvorlig som forskere

Innen for eksempel medisin og helsefag er forskere pliktige til å melde inn forskning til Regional komité for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Til REK må forskeren levere en forskningsprotokoll som redegjør for blant annet hva de vil forske på, hvilke data de skal samle inn, personvern og rekruttering og en evaluering av risiko og nytte ved forskningen. REK evaluerer deretter hvorvidt prosjektet oppimot forsvarlighet og lovverk, og kan komme med betingelser for at prosjektet skal bli godkjent.

Forskere beskytter deltakerne i sin forskning ved å gjøre personopplysninger anonyme. Dataene blir bearbeidet slik at det er umulig å knytte informasjon til enkeltpersoner. Dette gjøres for eksempel ved å fjerne navn, e-postadresser eller andre ting som kan brukes til å identifisere enkeltpersoner. Når dette er gjort, er dataene avidentifisert. Da kan de ikke lenger knyttes til en enkeltperson.

Enkelte ganger trenger forskere å følge en person over tid. Da pseudonymiseres dataene. Da erstattes noen av dataene med pseudonymer slik at personen ikke kan kjennes igjen av andre enn forskeren. Her er det ikke umulig å identifisere vedkommende, men det blir i alle fall vanskeligere. Sånn sett fremmer det personvern.

I tillegg krypterer forskere dataene, det vil si at tilgangen til dataene blir låst med en nøkkel, og kan kun åpnes med den samme, eller en annen nøkkel. Et annet beskyttende tiltak, er  to-faktor autentisering (som ved BANK ID), for å gjøre det vanskeligere for uvedkommende å få tak i dataene.

Etter personvernet er ivaretatt på disse måten, vil dataene vil kun godkjennes for ett formål eller studie, for spesifikke forskeres tilgang. Dataene er med andre ord ikke tilgjengelige for andre enn noen få forskere, eller til andre studier.

Ha fokus på ditt personvern

Internett har kommet for å bli, også innen forskning. Forskningen kan føre oss videre på en helt ny måte. Nye metoder og kunnskap innen forskning kan alltid misbrukes. Det har vi sett fra Cambridge Analytica, og vi så det da forskere indirekte utviklet atombomben. Forutsetningen for å bruke nye forskningsmetodene som inkluderer Big Data og maskinlæring, er et sterkt personvern.

Som bruker av Facebook og andre tjenester på nett bør vi som privatbrukere være svært forsiktige med personvernet vårt. Som deltakere innen forskning kan vi stole på at forskerne håndterer det for oss.

Hva skjer med solidaritetsuniversitetet i nord?

Skrevet av: Mona Kiil, Seniorrådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet og Turid Austin Wæhler, Rådgiver, Senter for arktisk og global helse ved UiT Norges arktiske universitet

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer?

Solidaritetsfokuset gjør at UiT markerer seg overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell, skriver forfatterne. Foto: Torbein Kvil Gamst

 

Senter for arktisk og global helse (SAG), som er eid av UiT Norges arktiske universitet og UNN, arrangerte i slutten av januar konferansen Exploring Global Health in the Arctic; et av UiTs mange arrangementer i forbindelse med 50-års jubileet i 2018. Viktige erfaringer fra internasjonalt helsesarbeid ble delt, og bredden i UiT og UNNs «grenseløse» virksomhet synliggjort. For oss som arrangører, så vel som tilbakemeldingene fra deltakerne tilsa, var det likevel først og fremst en nerve av noe annet som preget symposiet, nemlig det mange av oss – av en eller annen grunn – tenker UiT Norges Arktiske Universitet er tuftet på: Solidaritet.

Gjennom sterke vitnesbyrd fra både hverdagsliv og kliniske virkeligheter i blant annet Kambodsja, Haiti, Syria og Russland ble solidaritetsstemmer løftet fram. Stemmer som gjerne passerer en akademisk virkelighet der den vitenskapelige debatten ikke gir rom for, eller har språk til, å uttrykke medmenneskelige verdier.

Tessa Richards, redaktør av British Medical Journal, omtalte symposiet som forfriskende i så måte, hun fremhevet at der hvor de typiske medisinske konferansene utelukkende fokuserer på biomedisinske problemstillinger, hadde UiT klart å forene biomedisin med en lidenskapelig debatt om hvordan ulike politiske og sosiale landskap legger grunnen for helse.

Visjonen i UiTs strategiske dokumenter viser at solidaritetsaspektet gjennomgående har vært et grunnelement hos UiT siden etableringen i 1968. «UiT skal bidra til internasjonalt freds -og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland», heter det seg. Kanskje var også solidaritet selve kongstanken bak opprettelsen av vårt nordligste universitet; UiT ble tidlig en tydelig samfunnsaktør, og selv om utvikling av landsdelen har vært et hovedformål for UiT, har blikket stadig vært vendt mot verden. Viktigst er likevel det gode omdømmet som solidaritetsbærer, og anerkjennelsen som har fulgt med «varemerket» solidaritet, dette har nok vært med på å rekruttere studenter og ansatte fra hele verden som ellers ikke ville sett så langt nord.

Solidaritetsfokuset gjør at vi markerer oss overfor de andre universitetene i landet, det er forskjellen som gjør en forskjell. Kanskje er også UiT et ekte 68`er barn; et litt rampete solidaritetsuniversitet med god takhøyde, noe mange har ønsket å identifisere seg med.

UiT har hatt et vedvarende og naturlig fokus på internasjonalt samarbeid som har vært både essensielt for utvikling av institusjonen og for å sikre at forskningen har internasjonal relevans og kvalitet. Likevel må vi ha i mente at internasjonalisering ikke automatisk fremmer solidaritetsarbeid. Ifølge visjonen, er en viktig aktivitet for UiT «å bidra til internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings -og utdanningsmiljøer i utviklingsland.» I praksis betyr dette at UiT gjennom solidaritet med utsatte studenter og forskere i andre land bistår med ordninger som gjør det mulig for de å fullføre studier eller fortsette sin forskerkarriere, og ikke minst får denne gruppen verktøy som gjør dem i stand til å bidra til oppbygging og utvikling av sine egne land.

Solidaritetsarbeid springer likevel oftest ut fra personlig idealisme, engasjement og dugnadsånd, og de fleste initiativ oppstår på individnivå uten at et klart institusjonelt engasjement foreligger innledningsvis.

UiT har her en utfordring i å legge til rette for at slike initiativ tas vare på i institusjonens faglige arbeid, i forskning og utdanning, i administrative støttefunksjoner og til slutt for at informasjon formidles effektivt.

Vi mistenker at mye godt solidaritetsarbeid går under radaren fordi de som arbeider med dette kanskje ikke er bevisste nok på å formidle sin innsats til omverden; vår oppfordring er derfor at alle ved UiT som jobber med prosjekter som innehar solidaritetsfokus, på et eller annet nivå, synliggjør dette gjennom eksempelvis sosiale media.

Selv om både UiT og UNN i sine strategier har vedtatt å ha et særlig ansvar for nordområdene og å utvikle solidaritet med Nordvest-Russland, har solidaritetsarbeid ved UiT og UNN vært spredt utover verden i mange små prosjekter. For noen år siden ble Det helsevitenskapelige fakultet, i samråd med UNN, enige om å prioritere Arkhangelskregionen og bli ledende i Norge på samarbeid med Nordvest-Russland. Der hvor relasjonen med Nordvest-Russland i starten bar preg av bistand, er det nå et mer forskningsbasert samarbeid som har gitt gode resultater gjennom mange prosjekter og publikasjoner.

I sør er Malawi et uttalt mål som fokus for solidaritetsarbeid, mye grunnet en solid forankring gjennom tidligere og eksisterende norskfinansierte prosjekter og bred støtte gjennom NORAD og UD. Viktig arbeid med å bekjempe antibiotikaresistens, infeksjoner som HIV og Tuberkulose, utvikling av fysioterapiutdanning og økt jordmorkompetanse er eksempler på hvordan UiT har bidratt i Malawi. Selv om Russland og Malawi nå er definerte satsningsområder, vet vi at solidaritet fortsatt operasjonaliseres i en rekke land verden over, gjennom enkeltinitiativ som springer ut fra våre institusjoner.

I en tid hvor en omfattende administrativ omorganisering av universitetet (ADM 2020) preger diskusjonene ved vår kunnskapsinstitusjon, er det ekstra viktig å ikke miste vårt solidariske ankerfeste og hvem vi egentlig er. Hvordan vil UiT forvalte sin solidaritetsidentitet i årene som kommer? Det som utkrystalliserer seg som det mest åpenbare i denne sammenhengen, er to ting: For det første bør UiT vise vei i arbeidet med den norske Sannhets -og Forsoningskommisjonen. UiT huser mye kompetanse på feltet, og her bør vi inn bredt, flerfaglig og med tydelig stemme for å befeste vår solidariske urfolksprofil. Vi må heller ikke glemme flyktningekrisen, som selv om mediebildet kan indikere det motsatte, langt fra er over. Solidariske krefter ved UiT har blant annet opprettet Migra-Nord og jobbet fram Akademisk Dugnad, og vi har fått et Forskningsnettverk for Flyktningehelse som forener innsikt fra både praksisfelt og forskningsverdenen med utgangspunkt i solidaritet med marginaliserte grupper.

Tessa Richards mente at til tross for at vår region kunne fremstå som kald, grisgrendt og avsidesliggende, ga den like fullt et inntrykk av innovasjon, varme og solidaritet. Utfordringen fremover er hvordan vi kan fortsette å omsette dette inntrykket i konkrete handlinger.

Kilder:
Tessa Richards, BMJ
uit.no

Interprofessional Education ved University of Otago, New Zealand

Skrevet av Bente Norbye, dosent, desentralisert sykepleierutdanning, Institutt for helse- og omsorgsfag

Utdanningsterminen på New Zealand har vært et studie i tverrfaglig helseutdanning og en observasjon av kulturforståelse i praksis.

Bilde: www.colourbox.com

Som gjest ved Department of Primary Healt Care & General Practiceved campus Wellington, har jeg fått ta del i deres tverrfaglige satsing. Spesielt interessant var det å få delta i programmet med tverrfaglig praksis i rurale strøk, der helseutfordringene er størst. Jeg har i møte med studenter, veiledere og helsepersonell, lærere og forskere fått innblikk i hvordan de sammen jobber for en ny og forbedret helsetjeneste.

Interprofessional Education

Å ta del i et annet universitets utdanning speiler på mange måter våre egne utfordringer. Tverrfaglig samarbeid i utdanning er ikke enkelt å få til – mange timeplaner, mange utdanningsfelt, studiepoeng og ulike typer praksisfelt skal jobbe mot nye samarbeidsformer, i en tid der vi opplever endring og krav på mange plan. Men troen på at dette er veien å gå er styrket etter utdanningsterminen. Vi må tilrettelegge for at våre studenter kan få ta del i en utdanning som inkluderer samarbeid og samhandling med studenter fra andre helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Da kan studentene lære om hverandres arbeidsfelt og kompetanse, de kan lære sammen om å forstå hva som skal til for å bistå pasienter med langvarige og kompliserte forløp med utgangspunkt i egen utdanning, men i samarbeid med andre. Internasjonal forskning på Interprofessional Education (IPE) og i ulike IPE intervensjoner viser at studentene lærer nye aspekter ved å lære sammen med andre, og jeg har fått tatt del i dette i min utdanningstermin på nye måter.

Helsepersonell, kulturelle veiledere og lærere ansvarlige for gjennomføringen av IPE samling i Rongopai Marae. Foto: Liam Clayton, The Gisborne Herald.

Maoriene – New Zealands urbefolkning

Ett IPE utdanningsløp ved University of Otago, har vært å knytte praksis mot rurale strøk og med fokus på Maoriene, som kom fra de Polynesiske øyer rundt år 1280. I distriktene Bay of Plenty og Tarãphiti, er over 50% av befolkningen Maorier, og det er her helseutfordringene er mest synlige. I mitt besøk til disse områdene møtte jeg en sykepleieleder på et lite sykehus. Hun hadde en nyoperert pasient som var ferdig behandlet, og som dermed skulle utskrives – problemet var at kvinnen bodde under en bro, ingen egnet plass for ei som er nyoperert. Det var ingen helsetjenester eller sosialtjenester som kunne gi henne tak over hode. Sosiale problemer som arbeidsledighet over generasjoner påvirket også helseutfordringene. Utfordringene ser vi i flere land der urbefolkningen har mistet sin kulturelle tilhørighet, sine verdier og sitt språk. Effekten av imperialismen er synlig og krevende å få reversert.

Her, i disse områdene, får studentgrupper sin tverrfaglig praksis og må, i tillegg til sitt helse og sosialfaglig faglige fokus, lære om Maorienes kultur, verdier og språk.

Marae

Som en del av tverrfaglig praksis og for å lære om Maorienes kultur blir studentene i disse rurale områdene invitert til to dager i en Marae, et hellig hus i Maorienes kultur. Studentene ble ønsket velkommen på Maori vis med sang, taler og ritualer. De fikk en innføring i plassens kulturelle betydning – som er viktig, også i dag. De arbeidet så i tverrfaglige grupper med gitte utfordringer knyttet til langvarige kompliserte helseutfordringer hos urbefolkningen, veiledet av Maori veiledere og ressurspersoner for at tiltakene skulle være «culturally safe and relevant».

Les også denne artikkelen i The Gisborne Herald: Gathering at Rongopai Marae to share health sector learning

Wiremu NiaNia, (Cultural Therapist), presenterte et psykiatrisk helsetilbud som inkluderer samarbeid mellom urbefolkningens tradisjonelle verdier og vestlig behandling.  For å sitere Wiremu; «we will use western treatment, but our values and thinking include our ancestors. We need our ancestors with us to enable us to go forward and not be stuck in the history of the past».

Takk for muligheten

Et fem måneders opphold på New Zealand er over og jeg er mange erfaringer og opplevelser rikere. Jeg har fått nye kollegaer og venner som synes Norge er like eksotisk for dem som New Zealand var for meg. Begge landene er ytterpunkter geografisk sett, og med en befolkning på rundt 5 millioner så har vi og en del likhetstrekk og felles utfordringer. Både University of Otago og UiT jobber for å utvikle og forske på utdanning som sikrer at våre kandidater har kunnskap om å samhandle i team til det beste for pasientene. Jeg ser frem til videre samarbeid med kollegaer hjemme og ved University of Otago og Professor Sue Pullon, senterleder for IPE, kommer på gjenvisitt til UiT allerede i mai i år.

Takk til UiT og Felles Utdanningsutvalg for tildelt utdanningstermin. Det har vært lærerikt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Med hilsen

Bente Norbye

 

Ny behandling for spiseforstyrrelser gir håp og optimisme

Skrevet av professor Gunn Pettersen og stipendiat Maria Bakland ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT

At også fagfolk innen idrettsmedisin og ernæring kan behandle spiseforstyrrelser, kan bidra til å korte ned ventelister i helsevesenet.

Vår studie, som er publisert i BMJ Open, viser at terapeuter med fagkompetanse innen fysisk aktivitet/idrettsfag og ernæring kan ha en viktig rolle i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser.

Gunn Pettersen (til venstre) og Maria Bakland håper at ventelistene i helsevesenet kan kortes ned. Foto: Elisabeth Øvreberg

Tre interessante funn

Dette resulterte i tre interessante funn:

  • Terapeutene hadde tiltro til at deres kunnskap og kompetanse om fysisk aktivitet, helse og ernæring var nyttig for pasienter med spiseforstyrrelser.
  • De opplevde at de hadde gitt pasientene verktøy som kunne brukes i hverdagen for å innarbeide bedre spise- og aktivitetsvaner.
  • Studien viste at terapeutene også var bevisste på eget fagområde og dets begrensninger. De ønsket ikke å opptre som psykoterapeuter, men fremholdt likevel betydningen av den personlige egnetheten og kompetansen eksempelvis at det var viktig å «by på seg selv», være medmenneske og å vise omsorg når situasjonene krevde det.

Grunn til håp og optimisme

Hvis fler faggrupper kan bidra med sin kompetanse både i behandling og i det forebyggende arbeidet, gir det oss grunn til håp og optimisme for denne pasientgruppen. Ikke minst er det viktig i en tid hvor ventelistene for behandling av spiseforstyrrelser er lange.

I alt var 112 kvinner med spiseforstyrrelse med i studien vår, som er et samarbeid mellom NIH og UiT.

Kvinnene gjennomførte enten kognitiv terapi, eller en kombinasjon av fysisk aktivitet og kostholdsveiledning gjennom 20 terapitimer over fire måneder.

Nå venter vi alle i spenning på de siste analysene som vil fortelle hvilken effekt den nye terapiformen har hatt. En ny studie som ser på  deltakernes erfaringer med denne nye terapiformen, er også på vei.