Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4.  Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

 

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

Ikke steng, men styrk Veterinærinstituttet i Tromsø!

For tredje gang på kort tid trues nå Veterinærinstituttet i Tromsø av nedlegging gjennom økonomiske nedskjæringer og hardhendt sentralisering av funksjoner. Vi som har helsefaglig ansvar for medisinsk beredskap på ulike områder i nordområdene, kan ikke akseptere at viktige statsinstitusjoner som Veterinærinstituttet i Tromsø skal flyttes til et senter på Ås.

Av Mads Gilbert, overlege Universitetssykehuset Nord-Norge og professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet og Ørjan Olsvik, professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Flytting vil svekke dagens lokale og regionale fagkyndighet og forskning, men kanskje aller mest: Den helsefaglige overvåkingen og beredskapen mot potensielt livstruende infeksjoner som overføres fra dyr til befolkningen blir avhengig av laboratorier lokalisert 1800 kilometer unna.

 

Veterinærinstituttet i Tromsø ble opprettet for å samarbeide med og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa og arktisk landbruk, og skulle i tillegg drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Stadige forsøk på nedlegging

Veterinærinstituttet ble etablert i Tromsø i 1997 etter vedtak i Stortinget. Instituttet skulle samarbeide og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa, arktisk landbruk og drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Instituttet startet med tre ansatte, men meningen var at det skulle bygges kompetanse som skulle sikre overvåkning og beredskap i hele landsdelen (Nordland, Troms Finnmark og Svalbard). Likevel har sentrale aktører forsøkt å legge ned Veterinærinstituttet i Tromsø både i 2001 og 2014. Nå kommer det tredje forsøket på å omgå et svært viktig stortingsvedtak. I 2014 var ‘økonomi’ begrunnelse for forslag om nedlegging, angivelig manglet 20 mill. på budsjettet. AP fremmet motforslag i Stortinget som førte til høring. Næringskomiteen var helt klart mot nedlegging og vedtok at instituttet i Tromsø skulle videreføres og styrkes.

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket.

Det ble gjort nytt stortingsvedtak i desember 2015: Veterinærinstituttet i Tromsø skulle flytte til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Holt på vestsiden av Tromsøya. Der skulle det også bygges ny obduksjonssal for dyr så instituttet kunne obdusere mer med mål om styrket overvåkning og beredskap. Men Veterinærinstituttet i Oslo synes å ha hatt en annen agenda: Nedskjæring av budsjetter for Veterinærinstituttet i Tromsø fram mot en planlagt avvikling. Instituttet i Tromsø har fått bli, men uten styrking av miljøet. Det er fortsatt bare to patologer og en laboratorieansatt. Instituttet i Tromsø har ingen lokal leder. Lederen sitter paradoksalt nok i Oslo.

Det nye, store Veterinærbygget på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås er kostnadsberegnet til 7,5 milliarder kroner, dit skal de sentrale institusjonene Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet flytte i 2020.

Høsten 2018 var planarbeidet i Tromsø kommet så langt at alt var klart til byggestart på Holt. Anbud var tildelt – med forbehold om finansiering. Så får Veterinærinstituttet et nytt underskudd på 20 mill. og de lokale ansatte i Tromsø informeres mandag 11.februar om at det likevel ikke skal bygges ny obduksjonssal i Tromsø, og at laboratoriedelen skal nedlegges. Veterinærinstituttet vil bare ha to forskere på et kontor i Tromsø som et pinlig alibi. All patologi-beredskap og forskning på klimaendringer og dyresykdommer i Nord, skal altså lokaliseres til Oslo.

Alvorlige konsekvenser og svekket beredskap

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket. Den nye planen er at ‘alt skal gjøre sentralisert til Ås’.  Noen mener åpenbart at det blir bedre, men kunnskapsgrunnlaget for sentraliseringen synes å være fraværende.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Det er helt avgjørende å opprettholde og videreutvikle solid lokal overvåkning og styrke beredskapssenteret i nord. Skal vi være rustet mot framtidas sykdommer og det økende smittepotensialet fra dyr til mennesker må vi ruste oss for framtiden. Kunnskap om zoonosene, de infeksjonssykdommene vi kan få fra dyr, er av stor betydning for å hindre utbrudd gjennom vann og annen mat. Hele 34 av de 36 siste oppdagete infeksjonssykdommene som rammer mennesker er zoonoser som Ebola og HIV. Vi har allerede rabies på Svalbard, også en aktiv og mulig livstruende zoonose med stort smittepotensiale.

I en naturkatastrofe, ved terror konflikt eller krig, er kompetent lokal beredskap helt avgjørende. Desentraliserte helseinstitusjoner en mindre sårbare enn kjempe-institusjoner i storbyene. Så også kapasitet og kompetanse til å overvåke dyrehelse og sikre befolkningen mot livstruende dyrebårne infeksjonssykdommer enten det kommer i vann, næringsmidler eller gjennom dyrebitt. Med bare én nasjonal og sterkt sentralisert veterinærmedisinsk kompetanseenhet på Ås, blir ikke vår nasjonale sikkerhet godt nok ivaretatt. Et styrket samarbeid mellom Veterinærinstituttet i Tromsø og det medisinske mikrobiologiske miljøet på UiT og UNN er en langt bedre beredskapsstrategi enn en sårbar sentralisering av funksjonene til Oslo/Ås.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Ta grep, minister Bollestad!

Vi forventer at vår helsefaglige kollega, nå minister også for dyrehelse, landbruksminister Olaug Bollestad, tar et fast grep og sikrer en utvetydig marsjordre om at Veterinærinstituttet i Tromsø skal bestå, styrkes og utbygges på Holt i Tromsø.

Noe annet vil være særdeles uforsvarlig og en dårlig start på ministerens første vakt.

Relaterte saker:

Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys under Nordnorsk debatt

Har vi grunn til å frykte «digital demens»?

Digital demens, illustrasjonsbilde

Det er ingen tvil om at overdreven bruk av smarttelefoner eller nettbrett kan overbelaste hjernen. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Vi lever i en stadig mer digitalisert verden og antall eldre i samfunnet øker. Derfor er det mange som frykter «digital demens». Men har vi egentlig noen grunn til å frykte at digitale medier skal gi oss demens? Nei, vi kan ta det helt med ro.

Av Martin Bystad, ph.d.-stipendiat ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Som forsker på hukommelse og demens og som klinisk psykolog, har jeg fått en rekke henvendelser fra personer som er redde for å få slik «digital demens». Det er ikke så overraskende. For det er vist at demens og kreft er de to mest fryktede sykdommene hos eldre. Bare ordet «demens» vekker ubehag hos mange. Spesielt gjelder dette for personer over 60 år, men jeg har også møtt personer i 20-årene som frykter at de er i ferd med å få demens fordi de synes de glemmer for mye.

Hjerneforsker og psykiater Manfred Spitzer er opphavsmannen til begrepet «digital demens». Han er bekymret for at stadig flere unge personer får problemer med hukommelsen fordi de tilbringer mye tid på digitale medier. Eksempelvis viser han til Sør-Korea, der leger blir kontaktet av personer som føler at hukommelse og konsentrasjon svekkes på grunn av digitale medier. Spitzer kaller altså dette for «digital demens» og har skrevet en egen bok med samme tittel der han advarer mot de alvorlige konsekvensene som digitale medier kan medføre.

Hva er demens?

Vi kan aller først se litt nærmere på hva demens faktisk er. Demens er en samlebetegnelse på patologiske prosesser i hjernen som fører til hukommelsesproblemer, men også vansker med språk, romfølelse, oppmerksomhet, planlegging og orientering. Demens innebærer at denne svikten er av et slikt omfang at det blir vanskelig å fungere i dagliglivet. Eksempelvis kan det bli vanskelig å håndtere økonomi, huske innholdet fra en samtale eller forstå hvordan man lager seg mat. Så demens innebærer altså ikke bare lettere problemer med hukommelse. Alzheimers sykdom og cerebrovaskulære hendelser (hjerneblødning/hjerneinfarkt) er de vanligste årsakene til demens. Demens skyldes at hjernen har fått så store og uopprettelige skader at hjernens funksjon nedsettes. Som regel har demens et progressivt forløp, det betyr at hjernens funksjon gradvis blir dårligere. Dessverre finnes det ennå ingen behandling som kan kurere eller stoppe demens.

Vi vet at alder er en helt sentral risikofaktor for å få demens. Generelt kan vi si at jo eldre vi blir, desto større er risikoen for å få demens. På grunn av det økende antallet eldre i samfunnet er det forventet at stadig flere vil bli rammet. Men genetikk spiller også inn. Noen har større risiko for få demens fordi de er arvelig belastet. I tillegg har det kommet en del ny dokumentasjon som viser at livsstil også har betydning. Eksempelvis kan utdanning, mosjon, optimisme og gode sosiale relasjoner ha en beskyttende effekt mot demens. Og motsatt, så kan en usunn livsstil øke risikoen for demens.

Det kan oppstå en form for mental tretthet, på samme måte som når en muskel blir sliten etter langvarig anstrengelse.

Mental tretthet

Når det gjelder digitale medier, er det ingen tvil om at overdreven bruk av smarttelefoner eller nettbrett kan overbelaste hjernen. Det vil si at hjernen får mer informasjon enn den klarer å håndtere på en gang. For hjernen har en begrenset evne til å ta inn store mengder informasjon på kort tid. Konsekvensen kan bli stress og slitenhet. Det kan oppstå en form for mental tretthet, på samme måte som når en muskel blir sliten etter langvarig anstrengelse. Og en sliten hjerne husker dårligere enn en uthvilt hjerne. Jeg har hørt mange småbarnsforeldre som klager over hukommelsen, noe som nesten utelukkende skyldes stress og slitenhet.

Å huske noe utenat er positivt for hjernen, det er god hjernetrim. Men når vi alltid har kunnskapen lett tilgjengelig på en smarttelefon, trenger vi ikke å huske like mye utenat. Vi kan bli sløvere. Da går vi glipp av en type dyp læring som kan ha en positiv effekt på hjernen. I tillegg kan digitale medier være distraherende. Hvis du stadig leser meldinger mens du leser til eksamen, vil du oftest huske mindre av eksamenspensumet fordi smarttelefonen blir en kilde til distraksjon. Selv legger jeg ofte smarttelefonen og nettbrettet i en skuff når jeg skal konsentrere meg og tilegne meg ny informasjon.

I et helseperspektiv er det selvsagt ikke godt for den psykiske eller den fysiske helsen å bruke et nettbrett 15 timer daglig. Et stort forbruk av digitale medier kan altså gjøre oss litt mer glemske dersom det fører til at vi blir stressede og slitne. Men dette er forbigående og en slik form for glemsel må overhodet ikke sidestilles med demens. For, som nevnt, så er demens noe helt annet enn å huske litt dårlig.

Et stort forbruk av digitale medier kan altså gjøre oss litt mer glemske dersom det fører til at vi blir stressede og slitne. Men dette er forbigående og en slik form for glemsel må overhodet ikke sidestilles med demens.

Selv om livsstil kan påvirke demensrisikoen, er det helt usannsynlig at digitale medier skal kunne overbelaste hjernen av en slik grad at det vil være en risikofaktor for demens. Det finnes heller ingen entydig dokumentasjon som tilsier at digitale medier gir påvisbare skader på hjernen. Demens er en altfor alvorlig sykdom til at overbelastning fra digitale medier skulle utgjøre noen nevneverdig risiko. Det er like usannsynlig som at man skal få alvorlige øyesykdommer av å se på TV.

Illustrasjonsfoto digital demens, eldre mann med nettbrett.

Digitale medier kan være nyttige læringsverktøy uansett alder, og nettbrettet kan bidra til hjernetrim. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Digitale medier som læringsverktøy

Digitale medier kan dessuten være nyttige læringsverktøy. Jeg vet om eldre som har lastet ned egne «hjernetrim-apper» på nettbrettet og opplevd at det har gitt bedre hukommelse. Videre vet jeg også om eldre som har lært seg et nytt språk ved hjelp av en egen app på nettbrettet. Å lære et nytt språk er glimrende hjernetrim, og der kan altså nettbrettet være til hjelp. I tillegg kjenner jeg flere eldre som regelmessig spiller sjakk på nettbrettet, noe som utvilsomt er positivt for hjernen. Så digitale medier kan altså gi hjernen utfordrende og stimulerende oppgaver. Bruk av digitale medier innebærer ikke nødvendigvis at hjernen misbrukes, men at den kanskje brukes på en litt annen måte enn hvis man leser en bok eller hører på musikk.

I mine barneår husker jeg at min generasjon ble advart mot de alvorlige konsekvensene som TV-spill ville medføre. Enkelte mente at konsekvensene kunne bli en eksplosjon av barn som fikk epilepsi, hukommelsesproblemer og hyperaktivitet. Spådommene var høyst negative. Med all beskjedenhet kan jeg meddele at min generasjon ser ut til å ha klart seg ganske bra og at spådommene ble gjort til skamme.

Fra et faglig ståsted mener jeg bestemt at begrepet «digital demens» er en alvorlig og feilaktig overdrivelse. Digital demens bør heller byttes ut med «digital tretthet» eller «digitalt stress». For blir vi demente – på kort eller lang sikt – av å bruke digitale medier? Nei, det er det ingen holdepunkter for. Kutt gjerne ned på bruken av digitale medier – men ikke la frykten for demens være årsaken.

En æresdoktor for fremtiden

Æresdoktor Richard Horton sammen med rektor Anne Husebekk. Foto: Stig Brøndbo

Av: Turid Austin Wæhler og Mona Kiil, Senter for arktisk og global helse

“Can medicine save the planet?” er spørsmålet Richard Horton stilte et fullsatt auditorium i høst. Han besøkte Tromsø i forbindelse med at han ble utnevnt til æresdoktor ved UiT.

En solidarisk utnevnelse

Horton representerer en tydelig stemme for solidaritet i en verden hvor goder fortsatt fordeles svært ulikt, og hvor helse avhenger av nasjonale og internasjonale politiske føringer.

Horton er kjent for sitt engasjement for global helse, og sine kontroversielle publikasjoner om blant annet Irak-krigen, genmodifiserte organismer og helseforholdene til det palestinske folket. Han er i tillegg initiativtaker og drivkraft for utviklingen av «The Lancet Palestinian Health Alliance». Alliansen er et nettverk av palestinske og internasjonale forskere som arbeider for å belyse og evaluere helsetilstanden for palestinere og utvikle evidensbasert helsepolitikk og praksis i det okkuperte Palestina.

Solidaritet er et ord som har stått sentralt også i UiTs historie. Ifølge vårt universitets visjon er en viktig aktivitet for UiT «å bidra til internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings- og utdanningsmiljøer i utviklingsland». En æresdoktor kjent for sitt solidariske engasjement er derfor helt på sin plass.

Helse i et bærekraftperspektiv

Solidaritetsperspektivet gir seg også uttrykk i mer overordnede tilnærminger til helse. Horton er svært engasjert i utviklingen av global og bærekraftig helse, såkalt planetary health. Han oppfordrer helsearbeidere og universiteter i alle land til å engasjere seg i en felles kamp for helse for alle. Tidsskriftet The Lancet bruker han som en plattform for å fremme mangfold, demokrati og globalisme også innen medisinen.

The Lancet er bare en av mange aktører som taler for å utvide folkehelsebegrepet til å omfatte også miljø som en viktig brikke. Det dreier seg om å anerkjenne at mennesker er en viktig del av årsaken til de økologiske forandringene verden nå står overfor. Klimaendringer utfordrer livet på planeten, hvilket har alvorlige konsekvenser for helsen til både mennesker og dyr. Spennet i problemstillinger er enorm – her snakker vi om alt fra ressursknapphet og tørke til økt ekstremvær og framvekst av vektorbårne sykdommer, for å nevne noe. Fordi problemstillingene er så komplekse, må de møtes med en tverrfaglig tilnærming. Det holder altså ikke bare å undersøke effektene økoendringer har på helsen – vi må også studere de politiske, økonomiske og sosiale forholdene som ligger til grunn.

En æresdoktor for fremtidens helseutfordringer

Det vil være viktig for UiT å bidra til å løse fremtidens helseutfordringer i årene som kommer. Her er Richard Horton en viktig talsmann, og utnevnelsen av ham til æresdoktor er en viktig symbolsk handling når det gjelder fokuset UiT bør ha i årene som kommer.

Les også: «An open letter for the people of Gaza»

 

 

 

Å bryte tausheten om vold


Årets fredspris viser at åpenhet og formidling om vold og seksuelle overgrep er grunnleggende for å skape et bedre samfunn for alle. Det gjelder i alle kulturer – også her hjemme.

Innlegget er skrevet av forsker PhD Astrid M.A. Eriksen ved Senter for Samisk Helseforskning – UiT Norges arktiske universitet. 

Forskning bør ha en viktig rolle i å formidle informasjon om vold og seksuelle overgrep i samfunnet, samt dets helsemessige konsekvenser. Få helse- og levekårsundersøkelser inkluderer imidlertid spørsmål om vold og seksuelle overgrep. Vår forskning der vi bruker data fra Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med norsk og samisk bosetning, SAMINOR 2, utviklet av Senter for Samisk Helseforskning ved UiT, viser en høy forekomst av vold og overgrep generelt i befolkningen, og spesielt i den samiske befolkningen. For eksempel rapporterer 21.8 prosent av samiske kvinner at de har opplevd seksuell vold som barn og/eller voksen, sammenlignet med ikke-samiske kvinner der 15.5 prosent rapporterte det samme.

Gjelder også menn

18.8 prosent av samiske menn rapporterer om fysisk vold som barn og/eller voksen sammenlignet med de ikke-samiske mennene der 9.5 prosent har opplevd det samme. Vold i barndom er ansett som spesielt skadelig for en sunn utvikling og god helse. Også når det gjelder opplevd vold i barndom er det de samiske respondentene som rapporterer høyest forekomst, der 39.4 prosent av de samiske kvinnene rapporterer emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold. De tilsvarende tallene for de ikke samiske kvinnene er 26.5 prosent. Også samiske menn rapporterer høyere forekomst av vold i barndom (32.4 prosent) sammenlignet med de ikke-samiske (18 prosent). Vår forskning viser en sterk sammenheng mellom vold i barndom og mentale helseplager som voksen både blant samer og ikke-samer. I et folkehelseperspektiv er derfor denne problematikken spesielt viktig.

Viktig med kunnskap

Vold og overgrep er et sensitivt og skambelagt tema.  I tillegg kan negative forskningsfunn bidra til ytterligere å stigmatisere den samiske befolkningen. Likevel har det samiske samfunnet selv tatt et oppgjør med dette, blant annet gjennom flere media-saker. Dette viser et ønske og en vilje til å korrigere negative samfunnstrekk. I denne prosessen har formidling av forskningsfunn vært viktig. Både i lokalsamfunn men også på nasjonalt nivå. Forskning på dette vanskelige temaet kan derfor bidra til å gjøre en forskjell både for enkeltindivider, lokal- og storsamfunnet.

Bedre behandling av offer

Vi trenger mer forskning og kunnskap om ulike aspekter ved denne problematikken. Vi vet for eksempel lite om voldsutøver i samiske samfunn, eller bruk av helsetjenester for voldsutsatte. Et mer kultursensitivt helsetilbud og rettsvern til voldsutsatte er nødvendig. Blant annet trenger vi skreddersydde behandlingsløp for voldsutsatte, og kortere behandlingstid og frister for påtalemyndigheten, som i dag ikke har behandlingsfrister i saker som omhandler vold i nære relasjoner. I dagens samfunn der mye ressurser blir utløst av det som kan telles og måles, vil saker uten behandlingsfrist bli nedprioritert.

LES OGSÅ: Childhood violence and mental health among indigenous Sami and non-Sami populations in Norway: a SAMINOR 2 questionnaire study.

Overgrep angår oss alle

Vold og seksuelle overgrep skjer i alle samfunn og samfunnslag, og har som fenomen lite med etnisitet å gjøre. For eksempel belyser media at fremtredende personer blant annet innen politikk er tiltalt og også dømt for grove seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og at enkelte lokalsamfunn kan ha mange overgripere. Vi vet lite om årsakssammenhenger. Senter for Samisk Helseforskning planlegger nå SAMINOR 3. Her blir det viktig å få belyst mekanismer som gjør at ukultur voksner frem i enkelte samfunn, og hvordan enkelte personer kan drive med overgrep mot barn i en mannsalder uten at dette blir ansvarliggjort – altså en usynliggjøring eller blindhet for vold og overgrep fra lokalsamfunnet. Kanskje dette også handler om få overgripere men med svært mange ofre. Likevel er det et paradoks at det oppfordres til å anmelde samtidig som nesten alle voldtektsanmeldelser henlegges. Dette kan slite ut en befolkning og gir et signal til voldsofre og lokalsamfunnet at det er ingen vits å anmelde. Det gir også et sterkt signal til overgripere at det er minimal sjanse for å bli stilt til ansvar fra påtalemyndighetene. Vi vet også at voldtekt er et kjønnet problem.

Vold og seksuelle overgrep angår alle – vern om menneskeverdet og si fra.

 

 

Innlegget har tidligere vært publisert i Nordnorsk Debatt hos Bladet Nordlys. 

Polio – sykdommen som nesten er utryddet med vaksiner

Vaksiner er kanskje vårt viktigste våpen mot utbrudd av alvorlige infeksjonssykdommer. Vaksinasjon en enkel prosess, forholdsvis billig og gir flere tiår med beskyttelse. Alternativet er å måtte behandle infeksjonene med medisiner som antibiotika. Vaksiner er usedvanlige viktige i kampen mot overdreven antibiotikabruk med økt antibiotikaresistens som resultat.

Et barn får poliovaksine. Foto: India Polio Communication Review

Innlegget er skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT

Poliomyelitt, eller polio som sykdommen ble kalt, rammet oftest barn. De første symptomene var influensa-lignende; feber, men uten snørr og hoste. Deretter smerter og lammelser i bein og armer. For noen ble åndedrettet også lammet, dette resulterte oftest i død. Selv om en på 3500 år gamle steintavler kan se personer som har typiske polioskader, er de første beskrivelsene av sykdommen fra tidlig på 1800-tallet. Først fire pasienter i 1808 med polio-lignende sykdom i Gøteborg, nye fire i 1835 i Worksop, England, og i 1841, ti pasienter i fra Louisiana, USA. Lammelsene var permanente og føtter og armer uten virksomme muskler ble raskt deformerte. Tilfellene kom oftest samtidig som lokale utbrudd.

Sannsynligvis ble verdens første beskrevne utbrudd av smittsom poliosykdom gjort av den norske legen Andreas Christian Bull i Sør-Odal i 1868. Senere ble det klart at sykdommen som paralyserer pasientene er et virus.

Polioviruset spres fra syke via avføring og kommer som oftest inn i pasienten via munn og tarm. Viruset angriper så ryggmargen slik at nervene ikke kan kommunisere med musklene og permanent lammelse oppstår. Kun 0,5 prosent av de som blir smittet med poliovirus får permanente paralyser.

Polioepidemiene i det 20. århundre

Det er først fra begynnelsen av 1900-tallet vi får internasjonale og nasjonale tall som viser størrelsen på utbruddene av poliosykdom. Det første store utbruddet i USA kom i 1916 med over 26000 tilfeller av paralyserte barn og ca. 7000 døde. I tiden fram til 1945 var det årlig 2000 til 16000 tilfeller. I 1947 begynte den store epidemien som toppet seg i 1952 med 57628 rapporterte tilfeller av paralytisk polio, der 3145 døde.

I Norge ble det i 1905 registrert hele 952 tilfeller, 422 klassifisert som invalide, og 84 døde. Allerede i 1911 kom nok et utbrudd, 1158 nye poliotilfeller, hele 20 prosent døde, og over 500 ble invalide. Denne gangen var det områdene fra Trøndelag til og med Troms som ble sterkest rammet. Lignende utbrudd skjedde i 1925 (ca. 680 syke), 1936 (ca. 1000 syke), og 1941 (1800 tilfeller).

Fra 1941 og fram til 1950 var det i snitt 400 tilfeller årlig i Norge. Da kom et stort utbrudd som toppet seg i 1951 med 2233 tilfeller, av disse 1563 med betydelige lammelser. I 1955 var tiden for de store utbruddene over. Et mindre utbrudd kom 1958, som faset ut i 1965. Det siste tilfelle av poliosykdom som ble smittet i Norge skjedde i 1969. Vi har også hatt noen få personer som er smittet i utlandet og tatt med seg viruset til Norge, men uten videre spredning.

Poliovaksinen ankommer Fornebu 4. oktober 1956

Vaksine mot polio

I USA var det stor jubel og massiv mediedekning da Jonas Salk og Thomas Francis kl. 10.30 den 12. april 1955 offentligjorde at de hadde forsket fram en injeksjonsvaksine bestående av drepte poliovirus som ga god beskyttelse. To timer etter annonseringen utstedte Helsedepartementet produksjonslisens for vaksinen.

Mediaoppfølgingen var stor den 4. oktober 1956, da et SAS fly landet på Fornebu med de første 57850 små nedkjølte doser med poliovaksine. Overlege Fredrik Mellbye i Helsedirektoratet sto klar til å ta de i bruk.

Allerede i 1954 prøvde Albert Sabin ut en vaksine bestående av levende, men så svekkede poliovirus at de ikke kunne fremkalle sykdom. Denne vaksinen ble i perioden 1955 til 1961 testet ut på over 100 millioner mennesker i Russland, Øst-Europa, Singapore og Nederland før den ble satt i produksjon. Denne vaksinen hadde den fordel at man ikke behøvde å bli injisert, men kunne dryppe den på en sukkerbit så pasienten fikk svelge vaksinen. Sabins vaksine hadde lengre effekt og bedre beskyttelse mot poliosykdom og ble etter hvert verdensledende.

Kan poliosykdom utryddes?

Norge ble erklært poliofritt sammen med resten av Europa i 2004, intense vaksinekampanjer rettet mot barn og unge. Men for alle praktiske formål var det ingen som ble smittet her i landet etter 1969.

Australian Medical Task Force hjelper en poliorammet pike med nye krykker. Foto: Australian Department of Defence

Suksessen med å eliminere kopper hos mennesker i 1980 ved hjelp av vaksiner, gjorde at man tenkte at det var en mulighet for at også poliosykdom kunne fjernes. I 1988 vedtok derfor Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliomyelitt med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Finansieringen har vært unik; i perioden 1985-2019 er det blitt gitt 123 milliarder NOK. De største giverne har vært USA med 25 milliarder, England med 12 milliarder, Bill og Melinda Gates Foundation med 25 milliarder og Rotary International med hele 13 milliarder NOK. Antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 er nå blitt redusert med over 99,99 prosent.

Per november 2018 er det kun Afghanistan (15 pasienter) og Pakistan (4 pasienter) som har rapportert om poliosykdom forårsaket av tradisjonelt poliovirus. Men en noe mildere form for poliosykdom kan i sjeldne tilfeller oppstå fra det levende vaksineviruset. Dette kalles vaksineindusert poliovirus ykdom og skjer hos barn og voksne med antatt svekket immunsystem. Til nå i 2018 er det rapportert om slik sykdom i Nigeria (16), Niger (3) Somalia (12), Den Demokratiske Republikken Kongo (15), og i Papua Ny Guinea (15). Det er med andre ord 19 tilfeller av tradisjonell poliovirussykdom mot 61 tilfeller av vaksineindusert polio globalt til nå i 2018. I 2017 rapporterte Syria hele 52 tilfeller. Poliosykdom kan derfor sannsynligvis ikke utryddes med bruk av vaksiner basert på levende virus, men nå er det tilgjengelig gode vaksiner basert på komponenter av døde virus.

IHO satser på internasjonalisering – og det gir resultater!

Ergoterapistudentene ligger helt i utvekslingstoppen ved UiT der 62 prosent som tok sjansen på utveksling i Kull 2016. Foto: Rikke Falk Jensen

Bachelorprogrammene ved Institutt for helse- og omsorgsfag har hatt sterk vekst i antall utvekslingsstudenter de siste årene. Og ikke bare reiser flere studenter ut, men vi får flere studenter til Tromsø!

Av: Marianne Olsen, universitetslektor og Nina Emaus, professor og instituttleder

Ergoterapistudenter på utvekslingsopphold i Zambia. Foto: Rikke Falk Jensen

20 prosent innen 2020

Alle skal ut! Å være i Norge hele studietiden bør være unntaket – ikke regelen. Dette var budskapet fra kunnskapsminister Rød Isaksen i 2015. Det stadfestes i Stortingsmeldingen «Kultur for Kvalitet i høyere utdanning», der det er satt et mål om at halvparten av alle studentene i Norge skal ha et studieopphold i utlandet.

UiT har et mål på 20 prosent innen 2020, og kunne i 2016 sende 11 prosent av studentene på utveksling*. For helse-sosial- og idrettsfag er tallet lavere, der har kun 8 prosent av studentene tatt sjansen på et opphold i utlandet. Heldigvis er dette er i endring!

Ergoterapeutene leder an

Ergoterapistudenter på utveksling i Zambia. Foto: Rikke Falk Jensen

I høstsemestret er IHO vertskap for 18 studenter fra ulike studiesteder som Bristol, Linkøping, Ålborg, Århus, Stockholm og Hellas.

Ergoterapeututdanninga ligger på utvekslingstoppen ved UiT, der har hele 62 prosent av studentene på Kull 2016 enten vært på eller er på utvekslingsopphold. Som en god nummer to ved instituttet har fysioterapeutene sendt 25 prosent av studentene i Kull 2016 ut av landet.

Hva virker?

Suksessen for noen av studiene ved IHO er et resultat av at instituttet bevisst jobber med å styrke nettverket til noen utvalgte samarbeidspartnere. Samtidig beholder vi en bredde i avtalene med samarbeidsinstitusjoner i de nordiske landene, noen Europeiske land og noen få land utenfor Europa.

En styrket relasjon til noen få gir positive effekter for alle ved at man kan samarbeide på tvers av instituttets studieprogrammer og får et bedre kjennskap til de utdanningene man samarbeider med. Samtidig har ERASMUS lærerstipend gjort det mulig med gjensidige besøk og studieopphold for faglærerne. Faglærerne våre har gjennom besøkene fått god kjennskap til utvekslingsstedene og kan gi studentene relevant og oppdatert informasjon.

Internasjonale studenter på besøk i Tromsø. Foto: Oliver Cook

Studentene bidrar

Fornøyde studenter som kommer tilbake fra utvekslingsopphold og deler sine erfaringer med sine medstudenter er en annen suksessfaktor. Denne overleveringen er kanskje den mest effektive markedsføringen av verdien av å studere i utlandet. Det er derfor viktig at studieprogrammene legger til rette for å dele både fag og det sosiale aspektet ved å være utvekslingsstudent. Det er med på å ta verden inn i klasserommet for de som ikke reiser ut.

Og sist, men ikke minst har det vært en god erfaring for oss å ta imot internasjonale studenter i undervisningen. De bringer inn perspektiver og erfaringer fra andre fagmiljø og utdanningssystemer og gjør en veldig god jobb med å markedsføre sitt eget studiested for våre studenter.

* Statistikk fra SIU

Pårørendeskolen – et nyttig, men lite kjent tilbud

Demens berører pårørende. Det finnes få offentlige tjenestetilbud rettet mot pårørende til personer med demenssykdom. Pårørendeskolen er ett av dem. Dessverre er det mange som ikke kjenner til tilbudet. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Innlegget er skrevet av, stipendiat Jill-Marit Moholt ved Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Lill Sverresdatter Larsen, PhD ved Institutt for helse og omsorgsfag UiT Norges arktiske universitet.

Flere blir eldre, og dette fører til at antallet som får demenssykdom øker. Personer med demenssykdom blir etter hvert avhengige av hjelp for å klare seg i dagliglivet. Pårørendes hjelpeinnsats er stor. Målt i timer er den faktisk flere ganger høyere enn hjelpen som gis fra det offentlige. Samtidig er det kjent at over tid kan omfattende omsorgsoppgaver bli belastende. For noen pårørende blir belastningen så stor at de selv blir syke.

Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demenssykdom. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Funn fra en omfattende forskningsstudie i regi av Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet, tyder på at informasjonen ikke når alle. Bare en av seks pårørende hadde deltatt på pårørendeskolen.

Pårørendeskolen er et nyttig tilbud

En datter fortalte oss om moren sin. Hun fortalte om symptomer som nedsatt hukommelse, språkproblemer, desorientering og nedsatt evne til å utføre dagliglivets aktiviteter, og hun fortalte om symptomer som ble forverret over tid. Hun sa:

«Den viktigste hjelpen for meg var pårørendeskolen. Før den, var det mye informasjon på kort tid. Først mistanke, også få mamma til å innse sykdommen, eller å få lov til å ta henne med til lege. Da gikk det ganske fort. Vi kom til sykehuset og der ble vi tatt inn på samtale og fikk vite. Vi fikk bekreftelsen. Deretter ble det stille. Jeg satt bare foran dataen og tenkte, hvor kan jeg få tak i informasjon? Jeg googlet, og da kom det med pårørendeskole opp. Jeg ville jo vite hva denne sykdommen er for noe og hva kunne vi gjøre? Hvilken medisin, hvor mye og alle de spørsmålene om hva og hvor. Det hjalp pårørendeskolen meg med».

LES OGSÅ: «Å leve med demens»

Pårørendeskolen finnes i dag i de fleste kommuner, og målet er at kurset skal være tilgjengelig over hele landet innen 2020. Faste temaer gjennom forelesninger og samtaler i grupper er sykdomslære, kommunikasjon, pårørendes situasjon, lovverk og tilbud fra helse- og omsorgstjenestene og frivillige organisasjoner i kommunen. Andre aktuelle tema er holdninger til demens, tap- og sorgreaksjoner, stress og mestring, tekniske hjelpemidler, utfordrende adferd og sosiale aktiviteter.

Vi undersøker pårørendes erfaringer

Vi er nå i gang med å kartlegge hvorfor så få har deltatt på pårørendeskolen, samt å undersøke erfaringene til dem som har gjennomført kurset. De foreløpige resultatene viser at pårørendeskolen er lite kjent blant pårørende. Flere etterlyser mer informasjon om demenssykdom, sykdomsutvikling og hva de kan forvente seg i tiden fremover. Mange forteller om behovet for å bli sett og anerkjent også for egne behov som pårørende. En datter fortalte om samtalene med andre pårørende som deltok på pårørendeskolen og sa:

«Det var veldig godt å få snakke med noen andre om hvordan det var. For jeg følte meg veldig alene. De i familien og på jobb støtta meg veldig, men jeg hadde behov for å få snakke om hvordan det er for meg, altså for meg om det å være pårørende».

Pårørendeskolen kan også bidra til at pårørende kommer i kontakt med ressurspersoner som demenskoordinator, demensteam og andre som jobber med demensomsorg i kommunen. Disse kan informere og gi råd og veiledning om andre tilgjengelige omsorgstjenester i kommunen, samt være kontaktpersoner i etterkant av kurset.

Teksten har tidligere blitt publisert på debattsidene til «Bladet Nordlys».

Å leve med demens

Hender

Foto: colourbox.com

Den 21. september er Verdens Alzheimerdag. Dette markeres i mange byer og lokalsamfunn landet rundt. I Tromsø arrangeres Demensdagene 18. – 21.september , og årets tema er «Å leve med demenssykdom».

Innlegget er skrevet av Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Torunn Hamran, professor emerita, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet.

Det er anslagsvis mellom 70 000 og 104 000 personer som har demens i Norge (Aldring og helse. Nasjonal kompetansetjeneste). Det er langt flere som lever med demens. Når en person har demens, påvirker dette livene til langt flere enn den som er syk.

Forskere ved Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet gjennomfører en studie hvor hovedfokus er nettopp på dem som lever med personer som har demens. I studien har 430 pårørende til eldre, hjemmeboende personer med demens i 32 kommuner i nordre Nordland, Troms og Finnmark svart på et spørreskjema. Videre har over 30 pårørende fortalt om sine erfaringer i individuelle intervju. Pårørende som bor sammen med personen med demens forteller om fysisk krevende omsorgsoppgaver og begrensede muligheter for å ivareta egne behov for sosial kontakt med andre. Pårørende som ikke bor sammen med personen forteller om bekymringer knyttet til om personen klarer seg alene og får nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra helse- og omsorgstjenestene.

Uavhengig av om man bor sammen med personen med demens eller ikke, så er hverdagen til pårørende i stor grad preget av at et familiemedlem har demens. De lever med demens. Dette er ikke en livssituasjon noen ønsker å komme i, og det er en situasjon man ikke kan velge seg bort fra. Samtidig er det mange som forteller at de opplever det som meningsfullt og givende å leve sammen med en person med demens. Nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra helse- og omsorgstjenester, samt støtte fra nettverk, gjør det mulig å fortsatt leve godt sammen, også med demens.

De som lever sammen med personer med demens er en sammensatt gruppe. Deltakerne i vår studie er fra 30 til 95 år. De er kvinner og menn, ektefeller og barn, men også andre slektninger, venner og naboer. De er yrkesaktive og pensjonister. Mange har selv helseplager og behov for hjelp fra helse- og omsorgstjenestene. Det de har til felles er at de bidrar sterkt til at personen med demens kan leve i sitt eget hjem, i tråd med helsepolitiske føringer. De er minst like viktige som den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

I regjerningens Plan for omsorgsfeltet 2015-2020 Omsorg 2020 heter det at brukerne av fremtidens helse- og omsorgstjenester skal få større innflytelse over egen hverdag, og at pårørendes situasjon skal styrkes gjennom bedre tilbud om avlastning, støtte og faglig veiledning. Med utgangspunkt i resultatene fra vår forskning, ønsker vi å understreke at det siste er en forutsetning for det første. Støtte og faglig veiledning er en forutsetning for innflytelse og medbestemmelse.

Foto: colourbox.com

Mange av deltakerne i vår studie fortalte imidlertid om usikkerhet knyttet til hva de kan forvente av hjelp og støtte fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene. De vet ikke hvilken hjelp de kan etterspørre. For enkelte fører dette til at de ikke får den hjelpen de trenger, noe som over tid fører til stor slitasje. Dette bildet bekreftes også i Helsedirektoratets Diagnosestatistikk for kommunale helse- og omsorgstjenester(2015), som viser at personer med demens som får sykehjemsplass ofte har mottatt begrenset hjelp fra hjemmetjeneste.

I tillegg er demens en sykdom som utvikler seg gradvis over tid. Familienes behov for hjelp og støtte vil dermed også være i endring, noe som fordrer en systematisk og kontinuerlig tilpasset oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet påpeker i sin Analyse av utviklingstrekk i omsorgssektoren (2016) at hjemmetjenestene ikke er tilstrekkelig tilpasset behovene til personer med demens. Vi vil føye til at de offentlige helse- og omsorgstjenestene heller ikke er tilstrekkelig tilpasset behovene til dem som lever sammen med personer med demens.

Personer med demens og de som lever sammen med dem er en mangfoldig gruppe. Noen er godt orientert om rettigheter og tilgjengelige hjelpetilbud. For andre er dette mer uklart. Helsepolitiske føringer vektlegger mer innflytelse og brukermedvirkning. Vi vil imidlertid advare mot å utvikle system som forutsetter at brukerne selv etterspør hjelp. Slike system krever god oversikt over rettigheter og tjenestetilbud, noe ikke alle har. Systemer som fordrer høy grad av brukerinitiativ og -medvirkning kan føre til at de som trenger det mest, får minst hjelp.

Vi håper at fremtidens helse- og omsorgstjenester, -politikk og -forskning retter oppmerksomheten mot alle som lever med demens, både de som er syke og de som lever sammen med dem. For at flest mulig skal leve best mulig med demens, er det nødvendig med dialog som involverer de som har demens, de som lever sammen med dem, helse- og omsorgstjenestene, og alle aktører som skal bidra til å skape et mer demensvennlig samfunn. En slik dialog må være kunnskapsbasert, og vi ved Senter for omsorgsforskning, nord deltar gjerne.

 

 

 

 

Å bygge opp for å rive ned

Familiens hus i Tromsø startet opp for snart åtte år siden og har utviklet en rekke suksessfulle forebyggende tiltak som andre norske kommuner ønsker å etterfølge. Nå foreslår kommunens Handlings- og økonomiplan for 2019 å legge ned Langnes Åpen barnehage og nedstyre Familiens hus.

Kronikken er skrevet av Line Moldestad (Avdelingsleder Familiens hus), Lene Haugsdal (Erfaringskonsulent i Landsforeningen for 1001 dager), Catharina Elisabeth Arfwedson Wang (Professor og psykologspesialist, UiT)

Familiens hus med åpen barnehage ved Langnes helsestasjon kan bli stengt fra neste år dersom forslaget fra administrasjonen blir vedtatt. 160 barn og foreldre i måneden kan bli rammet. Foto: Colourbox.com

I dag har vi solid forskningsbasert kunnskap om betydningen av å forebygge fremfor å reparere. Det har imidlertid vist seg å være en vanskelig politisk snuoperasjon å styre økonomiske midler mot tiltak som viser effekt over tid. Da er det enklere med brannslukkingsarbeid, og fylle på der behovene er akutt. Psykisk uhelse i befolkningen utgjør store lidelser for den som rammes og enorme samfunnsøkonomiske belastninger. Nasjonalt og internasjonalt fokus på forebygging av psykiske lidelser har derfor blitt et viktig satsingsområde, og det er viktig å begynne i familien som er vuggen til all helse.

Fredag den 29.06.18, samme dag som Tromsø kommune la frem sin Handlings- og økonomiplan for 2019, la barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland frem regjeringens strategi for foreldrestøtte. Strategien fremhever at alle foreldre skal få god informasjon og riktig hjelp slik at de kan være gode trygge foreldre, og at barn og unges individuelle rettigheter skal ivaretas. Videre poengteres det at forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt og at det reduserer behovet for mer kostbare tiltak på et senere tidspunkt. Tromsø kommune har nasjonalt vært i tet når det gjelder å utvikle gode forebyggende tiltak og lavterskeltilbud for barn og unge. Ikke minst gjelder dette Familiens hus der man systematisk over snart 8 år har bygget opp flere tilbud som har fått mye oppmerksomhet. Det er disse tilbudene som nå står i fare for å bli nedlagt, og som vi kort vil beskrive nedenfor.

Etableringen av Familiens hus i Tromsø startet opp med Stakkevollan Åpen barnehage i 2010 og var en suksess fra første stund med mange besøkende. Noen år senere åpnet også Langnes Åpen barnehage.

I 2017 hadde Stakkevollan og Langnes til sammen besøk av 3857 barn med deres foreldre fra alle samfunnslag med ulik kulturell bakgrunn, kjønn og alder. Tilbudet er utformet for å fremme god utvikling for alle barn, og i 2017 var 60 nasjoner representert i de åpne barnehagene i Tromsø.

I Åpen barnehage kan foreldre være en støtte for hverandre, enten de har spørsmål om hverdagslige utfordringer eller mer krevende utfordringer knyttet til omsorgsrollen.

For noen kan tiden hjemme preges av ensomhet, bekymring, engstelse og utrygghet, og da er det viktig å komme ut blant andre og ha en møteplass der man kan stille spørsmål og lære av hverandre.

Slik er også Åpen barnehage en sosial arena for småbarnsfamilier med lite eller fravær av sosialt nettverk og/eller familie i nærheten. Lett tilgang til pedagogisk personale og helsesøstre er også viktig for mange foreldre som oppsøker Åpen barnehage.

Åpen barnehage er et pedagogisk, helsefremmende og forebyggende lavterskeltiltak. Til forskjell fra en del andre tjenester er ikke tiltaket lovpålagt og derfor utsatt for nedskjæringer. Åpen barnehage er et supplement til ordinære barnehager og ifølge forsker Ingunn Skjesol Bulling inngår den som ett strategisk virkemiddel i kommunens forebyggende og integrerende helse- og familievernarbeid.

Regjeringen ønsker flere minoritetsspråklige barn i barnehagen og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner viser til at Åpen barnehage er en viktig integreringsarena idet han utlyste midler til dette formålet. Tromsø kommune mottok nesten 400.000 kroner i tilskudd for 2018 for å jobbe oppsøkende opp mot foreldrene til de minoritetsspråklige barna for å rekruttere disse til å benytte seg av barnehage.

Foreldreveiledning

Etter etableringen av Åpen barnehage ønsket kommunen å utvide foreldreveiledningstilbudet i Familiens hus. Først startet foreldreveiledningsprogrammet, De utrolige årene, opp med to grupper i året til totalt ca. 30 foreldre. Dette ble raskt utvidet og i 2017 mottok 101 foreldre veiledningstilbud fra Familiens hus som nå også tilbyr flere foreldreveiledningsprogram, Circle of Security (COS) og International Child Development Programmes (ICDP), tilpasset ulike utfordringer.Vi ser at det er en økning i antallet foreldre som søker veiledning og at mange av dagens foreldre er usikre på foreldrerollen.

Dette gjelder foreldre til både de aller minste og til de eldre barna. Derfor har Familiens hus de siste årene tilbudt ungdomsforeldre deltakelse i veiledningsgruppe. Flere kommuner har tatt kontakt for å få inspirasjon og hjelp til å tilby lignende i sin kommune.

Blues Mothers

Foto: Colourbox.com

Mestringsgruppen Blues Mothers startet opp i 2012 og er for nybakte mødre som strever med nedstemthet eller depresjon i forbindelse fødsel og barseltid som er anslått å utgjøre om lag 10-15 prosent av alle barselkvinner. Målet med gruppen er å bidra til positivt samspill mellom mor og barn for å gi barnet et best mulig utgangspunkt for utvikling, samt gi mødre anledning til å møte andre i samme situasjon. Totalt har ca. 120 kvinner deltatt i Blues Mothers og det er en økende pågang av kvinner som har behov for å delta i gruppen. Blues Mothers har fått nasjonal oppmerksomhet og Tromsø kommune har blitt sett på som en foregangskommune som har gode tiltak rettet mot denne målgruppen. Flere kommuner har tatt kontakt for å lære mer om Blues Mothers med tanke på å starte opp tilsvarende tilbud i egen kommune. I samarbeid med Institutt for psykologi ved UiT er det utviklet en nettside om Blues Mothers.

Familiegruppa

Familiegruppa er et møtested for familier med barn i alderen 0-6 år som møtes hver 14. dag til middag, sosialt samvær, lek og aktiviteter. Gruppen består av 4-6 familier med foreldrene som har fysiske, psykiske, eller sosiale utfordringer. Mange av familiene har mangelfullt sosialt nettverk. Slik sett fungerer gruppen nettverksskapende og bidrar til at foreldrene får støtte til foreldrerollen, samt at barna får oppleve å være sammen med andre familier.

Brukererfaring

«Da jeg etter en komplisert tvillingfødsel i 2012 fikk fødselsdepresjon og sosial angst, var Blues Mothers og Åpen barnehage svært viktig for meg ved at jeg hadde noe å gå til og ikke isolerte meg, og at jeg møtte trygge fagpersoner og andre kvinner i tilsvarende situasjon. Gjennom mitt arbeid i Landsforeningen 1001 dager forteller jeg stolt om de flotte tilbudene i Familiens hus i Tromsø, og møter mange brukere, helsepersonell og politikere som ønsker å få til tilsvarende i egne kommuner». 

Konsekvenser

Det er lagt ned store ressurser i å bygge Familiens hus i Tromsø. Tiltakene er varierte og gir støtte til foreldre med barn i ulike aldre, fra de sårbare sped- og småbarna til den kompliserte ungdomstiden. Tilbudene har fått nasjonal oppmerksomhet som nyskapende forebyggende tiltak for sårbare familier, og benyttes av de målgruppene som de er rettet mot.

Ny barnevernlov fra 2018 fremhever at kommunen har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferds problemer. Tromsø kommune har allerede tatt dette ansvaret ved blant annet å etablere Familiens Hus med Åpen barnehage. Hvis Handlings- og økonomiplan for 2019 vedtas i kommunestyret den 26 september vil Langnes Åpen barnehage nedlegges, og det vil bli en reduksjon i øvrige tiltak og tilbud.

Da vil mange familier i Tromsø oppleve å stå mer alene, og ha mindre støtte i hverdagen.

Dette vil spesielt ramme de sårbare familiene med psykososiale utfordringer og/eller familier som er nye i landet vårt. Konsekvensene vil bli et økt press på helsestasjonene og en allerede belastet barnevernstjeneste, og flere barn og familier som kunne blitt hjulpet på et tidligere tidspunkt, kan ha utviklet utfordringer som vanskelig kan reverseres.

Har Tromsø kommune råd til å rive ned et hus som de har brukt store ressurser på å bygge opp?

Kronikken er tidligere publisert i Nordlys

Brett opp ermene for mer studentaktiv læring!

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, førstelektor Rigmor Furu og universitetslektor Nanna Hauksdottir ved Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling (HelPed)

Spania leverte – Internasjonal konferanse med fokus på læringsmiljø og studentaktivitet!

Studentaktiv læring under katastrofeøvelsen ved Helsefak 27. april i år. Foto: Cathrine Brynjulfsen

Det avgjørende nå blir å sette refleksjoner og ideer i spill i egne fagmiljø. Vi gleder oss derfor stort over den kommende konferansen ved UiT 29.-30. november 2018 med tittel: Rom for aktive studenter – en konferanse om undervisningsrom og teknologi for studentaktiv læring!

Noen dager i juli – midt i beste ferietid ble det avholdt en internasjonal konferanse i Girona, Spania, med tittelen: Learning Spaces: agents of change at the university.

Konferansen er den tiende av sitt slag, og i år samlet den mer enn 500 deltakere. De aller fleste kom fra Spania, men Canada, Sør-Amerika, Sør-Afrika, Mexico, Sveits, Tyrkia, England og Norge (ved UiT Norges arktiske universitet) var også representert.

Konferansens tematikk var rettet mot innovasjon, undervisning, læring, forskning, faculty development og bruk av digitale verktøy i høyere utdanning.

Fordelen med å dra på konferanse sammen er at man lærer av, om og med hverandre. Refleksjon og diskusjon under- og etter konferanseopplevelser gir nye perspektiv og nye ideer. Foto: Anita Iversen

Samarbeid på tvers av fagmiljø

Konferansen ble organisert i et samarbeid mellom flere universiteter i Spania som har medlemsforbindelse til ICED- The international Consortium for Educational development.

Norge er også medlem i ICED med forankring i det universitetspedagogiske fagmiljøet

Kjennetegn for konferanser i regi av ICED er at de samler fagpersoner fra høyere utdanning på tvers av fagmiljø og disipliner.

I Girona møtte vi blant annet fagfolk fra helse-, samfunns-, og ingeniørvitenskap, samt fra teknologi- og realfag. I tillegg var det mange representanter fra universitetspedagogiske enheter og senter.

Det fysiske læringsmiljøet – et viktig rom for aktiv læring

Konferansens fokus på både fysiske og digitale læringsrom var inspirerende og samtidig kjent landskap for oss. Særlig spennende var det å høre om erfaringer fra McGill University i Canada. Dr. Laura Winer var en av konferansens hovedtalere, og fortalte om prosessen med redesign av læringsarealene til studentene ved McGill.

Prosessen har pågått siden 2006, og i dag kan studenter og undervisere anvende ulike læringsrom og laboratorier med innredning og design tilpasset ulike gruppestørrelser og læringsaktiviteter. Mange av de store auditoriene er bygget om for å forbedre interaksjon og dialog mellom studenter, og mellom studenter og undervisere.

De ulike rommene er tilrettelagt for varierte læringsaktiviteter, for et best mulig utbytte av undervisningen. Eksempler på læringsaktiviteter kan være: gruppediskusjoner, laboratoriearbeid, plenumsdiskusjon og visualisering og deling av fagstoff. Se eksempler på deres ombygde læringsrom på McGills nettside.

Digitale verktøy, akustikk, gode lys- og lydforhold er nøye gjennomtenkt for å gi best mulig forutsetninger for dialog og samhandling i grupper av varierende størrelse fra 20 til 200 studenter.

Dr. Winer fortalte at de nye undervisningslokalene ved McGill i langt større grad enn tidligere, stimulerer til valg av studentaktiv undervisning. Dette har bidratt til at undervisere endrer sin metode å undervise på. Studentene selv synes de får størst utbytte av å være aktive i undervisningen, noe som krever større involvering, og mer interaksjon med medstudenter.

Å lære av hverandre

Et annet vellykket grep ved McGill er å arrangere faste ”åpne” undervisningsuker. Dette er uker hvor undervisere kan besøke hverandres undervisningsøkter med mål om å lære og hente idéer til egen undervisning.

McGill har gode erfaringer å vise til, samtidig er det tydelig at de er langt fra å være i mål. Endringsprosesser tar tid, og målsettingen er å fortsette å utvikle campus slik at studentaktiv undervisning og læring blir det foretrukne valg.

By- og universitetsplanlegging hånd i hånd

Professor Ignacio Alcalde kom med innspill fra en annen vinkling: for å motivere og inspirere til læring og innovasjon må by-planlegging, arkitektur og universitetscampus i større grad forbindes til hverandre fysisk, men også med mulighet for samfunnskontakt. Utfordringen er etter hans mening å skape en sammenheng mellom undervisningsmetoder, fysiske rom og tidspunkt for læring.

Kanskje vil nye Tromsø Museum som planlegges i hjerte av Ishavsbyen bidra til smarte og innovative bygg for studenter, undervisere og byens befolkning som kan legge til rette for mer interaksjon, utvikling og innovasjon i undervisning og læring?

Professor Ignacio Alcalde taler om fremtidens innovasjon i undervisning og læring- han ønsker større integrasjon mellom arbeid-liv-lek og læring! Foto: Anita Iversen

UiT på det globale utdanningskartet

Vår deltakelse på konferansen ga ikke bare ny innsikt og nye ideer. Erfaringsutveksling og gode diskusjoner har utvidet vårt faglige nettverk, og ikke minst satt UiT og Det helsevitenskapelige fakultet på det globale utdanningskartet.

I en spennende og godt pedagogisk tilrettelagt workshop om innovasjon og ansvarlighet i forskning, var vi alle aktive deltakere. Vi fikk mulighet til å sette oss inn i og vurdere et sett med ulike kreative undervisningsaktiviteter. Ulike vurderingsaktiviteter, kort-, video- og rollespill hadde alle til hensikt å skape aktivitet, refleksjon og diskusjon. Læringsaktivitetene skulle blant annet bidra til kritisk tenkning og problemløsning hos studentene, samtidig som kunnskapselementer tilknyttet ansvarlig forskning og innovasjon ble satt i fokus.

De pedagogiske metodene vi gjennomgikk i workshopen har alle et generisk innhold som muliggjør anvendelse på andre fagområder- også med hensyn til læringsaktiviteter og undervisning for vitenskapelig ansatte – det tar vi med oss hjem!

Vårt nettverk er definitivt utvidet. Dr. Laura Winer fra McGill helt til høyre i bilde. Vin til lunsj på konferanse var en ny opplevelse. Foto: Rigmor Furu

Hjemme igjen – hva nå?

Nå setter vi kursen hjemover til Tromsø med “bagasjen” full. Det avgjørende nå blir å sette refleksjoner og ideer i spill i våre egne fagmiljø. Vi gleder oss derfor stort over den kommende konferansen ved UiT 29.-30.november 2018: Rom for aktive studenter – en konferanse om undervisningsrom og teknologi for studentaktiv læring! Det kunne ikke ha vært bedre timing!

Vi håper mange av dere, våre kollegaer ved Helsefak, vil melde seg på konferansen. La dere inspirere og bidra aktivt med erfaringer. Sammen kan vi utvikle nye idéer om bruk av det virtuelle-, men også det fysiske læringsrommet!

Høsten 2018 skal MH2 åpnes for spente undervisere og studenter. Vi ser frem til å ta i bruk nye læringsrom, og håper disse inviterer til studentaktiv læring!

Norsk-russisk samarbeid trosser kulden

Skrevet av Anje Christina Höper, prosjektleder for Arbeidshelse i Nord og forsker ved Institutt for samfunnsmedisin

Hvordan kan man beholde helsa når man jobber utendørs i storm, snø eller minusgrader nord for polarsirkelen?

Det forsøker forsknings- og utdanningssatsinga Arbeidshelse i Nord å finne ut av, på oppdrag fra Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN.

Russiske og norske deltakere i nettverket «Occupational Hygiene in the North» på nettverkets møte i Tromsø våren 2018. Foto: Marianne Lund

Norsk-russisk nettverk i yrkeshygiene

Nylig kunne Arbeidshelse i Nord og yrkeshygienikerne ved Arbeids- og Miljømedisinsk Avdeling, UNN, ønske kolleger fra North West Public Health Research Centre (NWPHRC) i St Petersburg velkomne til Tromsø. Møtet var det andre møtet i nettverket «Occupational Hygiene in The North», finansiert av Det norske Universitetssenteret i St Petersburg (DNUSP). Arbeidshelse i Nord har et spesielt fokus på forhold i nord, og samarbeid med andre land i Nordområdene er derfor naturlig.

Felles interesser

Hva er arbeidshelse og yrkeshygiene?

Arbeidshelse er et tverrfaglig felt som befatter seg med alle aspekter av sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Det overordnede målet er å forhindre arbeidsrelatert sykdom.

Yrkeshygiene (occupational hygiene) er en av aspektene som fokuserer på evaluering, kontroll og forebygging av potensielt skadelige eksponeringer/faktorer på arbeidsplassen.

Kulde har forskjellige effekter på arbeidslivet. Det mest opplagte er at arbeidstakerne må passe på å kle seg riktig. Andre utfordringer kan være at etablerte normer for eksponeringer på arbeidsplassen forandrer seg avhengig av klimaforhold, eller at varmende klær er vanskelig å kombinere med personlig verneutstyr.

Personlig verneutstyr skal være «siste utvei» på arbeidsplassen, siden det primært skal innføres andre tiltak som kan beskytte mot skadelige påvirkninger på arbeidsplassen.

Allikevel er bruken av personlig verneutstyr utbredt, og de mest kjente er hørselvern, hjelm, vernebriller og åndedrettsvern. Produktene er godt testet, men dette i et laboratorium med standard temperatur og luftfuktighet. Derfor kan vi ikke vite sikkert om utstyret har like god beskyttelse under andre vilkår, f.eks. i kaldt klima eller i kombinasjon med andre verneutstyr og klær.

Deltakere av oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Foto: DNUSP

Head first

Arbeidshelse i Nord organiserte i april 2017 en workshop om forskjellige utfordringer med verneutstyr, finansiert av Helse Nords inkubatorstøtte. Workshopen var kalt «Head first», og temaene var blant annet problemer med bruk av verneutstyr i kaldt klima – dugging av vernebriller og åndedrettsvern, samt dårligere beskyttelse ved kombinasjon av verneutstyr med varmende plagg. Problemene er felles for sirkumpolare land, og erfaringsutveksling og samarbeid kan bidra til ny kunnskap og legge grunnlag for praktiske løsninger.

Workshopen samlet mange relevante grupper som er berørt av denne problematikken: Arbeidstakere fra blant annet bygg- og petroleumsindustrien, bedriftshelsetjenester, leverandører og produsenter av verneutstyr, Arbeidstilsynet, samt forskere fra både Finland og Norge.

Ideer og tanker fra workshopen ble samlet og tatt opp på oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Sammen med partnere fra Finnish Institute of Occupational health og kollegene fra NWPHRC i St Petersburg ble arbeidet med en søknad til et større nordisk-russisk prosjekt om verneutstyr startet. Søknaden ble sendt til EU programmet Kolarctic høsten 2017, men dessverre ikke innvilget.

Gjennom yrkeshygiene-nettverket har vi utvidet samarbeidet vårt til å inkludere HMS faggruppen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

Hvorfor samarbeid med Russland?

Ellen Jensen, Yrkeshygieniker og Førsteamanuensis II, presenterer sin forskergruppe fra NTNU på møtet i Tromsø. Foto: Eva Kramvik

Både UiT og UNN har lange tradisjoner innen samarbeid med Nordvest-Russland, og relasjonen har skiftet fra «bistandssamarbeid» til forskningsbasert samarbeid.

Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN har hatt felles prosjekter om arbeidshelse med Nordvest-Russland siden tidlig på 2000-tallet, og hovedfokus har vært på arbeid i gruver. Samarbeidet inkluderer prosjekter som har ført til en doktorgrad om gruvearbeidernes helse i Murmansk-regionene (Skandfer, M: A study of occupational health among mine workers in Murmansk Oblast, Russia, 2014) og det nordisk-russiske prosjektet «MineHealth». Sistnevnte var finansiert av EU programmet Kolarctic.

Grenseoverskridende forskning og utdanning omstendighetene til tross?

DNUSP som har bevilget støtte til nettverket, vil dessverre stenge dørene ved slutten av året.

Yrkeshygieniker Ann-Helen Olsen forteller om online-kurs til videreutdanning innen yrkeshygiene. Foto: Eva Kramvik

Det generelle politiske samarbeidsklimaet mellom Russland og Norge er kanskje ikke på det beste, men vi håper at dette ikke setter en stopper for vårt praktiske og vitenskapelige samarbeid. For oss er det viktig å kunne opprettholde og videreføre den gode kontakten og det givende samarbeidet vi har hatt over mange år.

I praksis vil samarbeidet tilpasses omstendighetene. Felles forskningsprosjekter som forutsetter transport av utstyr og utveksling av forskningsdata over grensene vil kanskje måtte rykke litt i bakgrunnen. Desto bedre er det at nettverket også har startet utdanningssamarbeid innenfor yrkeshygiene, som nok vil bli det prioriterte samarbeidsområde i en periode. Samarbeid om utdanning vil uansett være hovedfokus på vårt neste planlagte møte i St. Petersburg i oktober.