Eldre drikker både oftere og mer. Er det et problem?

Skrevet av Line T. Stelander, stipendiat ved UiT Norges arktiske universitet og overlege, spesialist i psykiatri, med spesialområde alderspsykiatri, Universitetssykehuset Nord-Norge

Godt hjulpet av avisoppslag og troen på en helsegevinst som ikke finnes, drikker eldre i Norge mye mer enn før. Noen kjøper seg større vinglass for å holde seg til «kun» 2-3 glass per dag.

Sammenlignet med tidligere generasjoner, har dagens eldre høyere utdanning, bedre økonomi, mer like kjønnsroller og sterkere fokus på individualisme, selvrealisering og nytelse. Foto: Jenny Downing, Creative Commons

I en studie fra Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), har vi ved bruk av data fra Tromsøundersøkelsen undersøkt endringer i alkoholvaner blant 20,939 deltakere mellom 60-99 år i løpet av 22 år.

  • I 1994 rapporterte en av tre avhold fra alkohol. I 2016 sa kun en av ti at de var avholdne.
  • I 1994 rapporterte en av ti å drikke 2-3 ganger i uka eller oftere. I 2016 drakk mer enn hver tredje så hyppig.
  • Kvinner har endret drikkevaner mer enn menn og drakk i 2016 nesten like ofte som menn.
  • Nesten en av tre av de som drakk i 2016, drakk mer enn anbefalt for eldre (3 enheter alkohol eller mer) på en vanlig «drikke dag».

 

Nye vaner + gamle vaner

Line T. Stelander er overlege, spesialist i psykiatri, med spesialområde alderspsykiatri, ved Universitetssykehuset Nord-Norge, Psykiatrisk avdeling, alderspsykiatrisk seksjon og doktorgradsstipendiat ved Institutt for klinisk medisin, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, Norges arktiske Universitet

Sammenlignet med tidligere generasjoner, har dagens eldre høyere utdanning, bedre økonomi, mer like kjønnsroller og sterkere fokus på individualisme, selvrealisering og nytelse. De har også generelt bedre helse og lever lengre. Tradisjonelt har nordeuropeere hatt et drikkemønster med episodisk høykonsum («helgefyll»), mens søreuropeere har drukket hyppigere, men i mer moderate mengder. I vår studie ser vi tydelige tegn på endringer i dette mønsteret. Reiser til søreuropeiske land har blitt vanligere blant eldre og vinvaner fra middelhavslandene ser ut til å ha blitt adoptert. Samtidig er vanene med episodisk høykonsum beholdt. Dette antyder en sammensmeltning av det nord- og søreuropeiske drikkemønsteret blant eldre, noe som gir grunn til bekymring.

 

Medias formidling

Studier av eldres oppfatning av alkohol viser at mange eldre mener at et moderat inntak av alkohol er helsefremmende, sågar at det er skadelig for helsa å ikke drikke alkohol. En viktig kilde til informasjon er aviser og magasiner. Medieoppslag gir ofte inntrykk av at alkohol og spesielt vin er bra for helsen. Eldre forbrukere er kjøpesterke og opptatt av helse, så når redaktørene ønsker seg klikk eller avissalg, selger nok hygge og velvære bedre enn fokus på helserisikoene ved alkohol. Solide forskningsresultater de siste ti årene finner imidlertid ingen sammenheng mellom alkohol og helsegevinster, utover nettopp hygge og sosialt fellesskap. Jeg mener mediene i Norge har hatt en for skjev fremstilling av resultater fra alkoholforskning, med fokus på mulige positive effekter på enkelte helseutfall, på bekostning av beviste negative effekter på de fleste andre helseutfall.

Mindre «blandevann», høyere promille

Når vi blir eldre, reduseres mengden kroppsvæske. En av grunnene er at vi taper en prosent muskelmasse per år fra 50 årsalder og to prosent per år fra 70 årsalder. Dette fører til at kroppens naturlige «blandevann» som vinglasset tynnes ut i reduseres. Videre reduseres kapasiteten til de indre organer. Resultatet blir at:

  • Samme mengde alkohol gir høyere promille ved økende alder.
  • Leverens nedbryting av alkohol blir mindre effektiv, noe som kan gi økt varighet av alkoholpåvirkningen.
  • Hjernens volum og funksjon endres, noe som øker risikoen for sterkere effekt av samme promille, sammenlignet med i yngre alder.

Det er en velkjent sammenheng mellom alkohol og depresjon, høyt blodtrykk, hjerneslag, leversykdom, kreft, ulykker og dødsfall. Svært mange eldre, og også leger og helsepersonell, er ikke klar over at alkohol kan redusere effekten av f.eks. blodtrykksmedisiner eller forsterke effekten av sløvende medisiner mot smerter, angst og søvnvansker. Samlet sett øker farene for uheldige helsekonsekvenser av alkoholbruk med alderen.

Økt kunnskap blant eldre gir bedre helse

Alkohol avdekkes stadig oftere som medvirkende årsak til helseproblemer blant eldre. Studier har vist at eldre har like god eller litt bedre effekt av behandling for å redusere helseskadelig alkoholforbruk enn yngre. Eldre har mer erfaring og innser ofte at endringer må gjøres, dersom helsa skal bedres. Likevel får eldre mindre tilgang til psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling enn det yngre gjør. Så lenge informasjon om alkoholbruk gis med et helsefokus og ikke med en moralistisk pekefinger, opplever jeg at eldre svært ofte gjør gode helsevalg.

 Flere rullatorer enn barnevogner

En av de mange pasientene jeg har snakket med, 78 år gamle «fru Hansen», byttet ut vinserviset hjemme. Hun ville fortsatt kunne si at hun bare drakk «moderat», slik avisene skrev var bra. Norge er innen 15 år et land med flere rullatorer enn barnevogner. Dersom kunnskapsnivået om potensielt negative helsekonsekvenser av alkoholbruk i kombinasjon med høy alder ikke økes i befolkningen, er jeg bekymret for at helsetjenestene ikke vil klare å ivareta den store andelen eldre som får helseproblemer pga alkohol. Kunnskap om endrede alkoholvaner blant eldre må økes, ellers kan helseskadelig bruk forbli et skjult problem. Medias rolle som kunnskapsformidler for å snu en potensielt farlig trend, vil kunne bli meget viktig fremover.

Derfor bør vi forske på egen undervisning

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Foto: Jack Moreh/Stockvault.net

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

  • Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
  • Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
  • Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
  • Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
  • Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nordBodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Woman sitting with her elderly mother.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040.  Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

  • Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
  • Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
  • Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
  • Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse.  Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

 Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Korona endret mitt ph.d.-prosjekt

Skrevet av Solveig Flatebø, stipendiat i forskningsgruppa for barns utvikling ved Institutt for psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Koronapandemien og dens medfølgende restriksjoner endra mitt ph.d.-prosjekt totalt. Jeg er stipendiat innenfor utviklingspsykologi, og ønsker å dele mine opplevelser om dette, både oppturer og nedturer.

Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Foto: Solveig Flatebø

I mars 2020 klappet vi hendene, vår første pilotstudie var ferdig. Vi hadde ferdigutvikla et testbatteri som skulle måle småbarns imitasjon på Tromsø BabyLab. I mitt ph.d.-prosjekt undersøkes barns forståelse av smarttelefonforstyrrelser via imitasjonsatferd. Imitasjon er en tidlig læringsmekanisme hos barn, og er ellers et mye brukt mål for hukommelse og handlingsforståelse.

I en imitasjonstest ser barnet en eksperimentator gjøre ulike handlinger med objekter, og får så selv leke med de samme objektene. Barn som ikke snakker ennå viser at de husker hva de så, via sin imitasjon.

Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

I en normalsituasjon uten korona: Fra venteværelset med barn og forelder før imitasjonstest på Tromsø BabyLab. Foto: Privat

Før korona. Her er vi inne på laben. Eksperimentator (meg, Solveig Flatebø) er på en side av bordet, mens forelder sitter med baby på fanget på den andre siden. Foto: Privat

Vi var endelig klare til å invitere familier til å delta i hovedstudien. Så kom beskjeden. Universitetet stengte mer eller mindre, og restriksjonene kom på rad og rekke på grunn av korona. Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

Mine veiledere og jeg var i tenkeboksen, og forsøkte å finne løsninger. Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

På daværende tidspunkt hadde mye annet blitt digitalisert, og vi tenkte: Hvorfor ikke utføre imitasjonstesten digitalt på Zoom? Men vi hadde et problem. Ingen hadde gjort imitasjonsstudier via medier som Zoom før, og vi stod på bar bakke uten sammenligningsgrunnlag.

Vi begynte å planlegge prosedyren for videotestinga. Det var flere utfordringer med lab versus videotesting. Barna på laben leker med de samme objektene, men hvordan skulle dette gå når de skulle delta hjemmefra? Vi kunne jo ikke akkurat sende en koffert med objektene hjem til alle deltakerne.

Testobjekt fra i høst. Tegneseriefiguren er der for å vise foreldrene i hvilken posisjon testobjektet skal legges foran barnet på bordet under imitasjonstesten. Foto: Privat

Vi tenkte: Finnes det noe som alle har hjemme? Og som ser likeens ut? Hva med kjøkkenredskaper, som en sleiv eller ei øse? Problemet var bare at de fleste ting  faktisk er mer eller mindre forskjellige, både i farge, form og størrelse. Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme – papir? Etter en del klipping og teiping, ble vi enige om nye papirobjekter og handlinger med disse.

Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme? 

I høst deltok de første barna og videotestinga fungerer utmerket! Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator som erstatning for kontakt ansikt til ansikt, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! De lager objektene, følger instruksjoner og navigerer rundt i det tekniske Zoom-landskapet underveis i testen. Videotesting muliggjør at familier fra andre byer kan delta og er mer forenlig med familiers hverdagslogistikk.

Det har vært en spennende prosess med både oppturer og nedturer i overgangen fra lab- til videotesting. Jeg håper denne fortellingen kan være oppløftende for andre som opplever å stå fast i et prosjekt eller noe annet. Veien videre kan være interessant om man tør å tenke nytt!

Studien fortsetter utover i 2021, og vi søker deltakere i alderen 17-20 måneder. Kontakt solveig.flatebo@uit.no for mer info.

Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! Illustrasjon: Siri Jachlin.

Hvorfor går god helse i arv?

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

 

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Til deg som denne uken får en SMS fra UiT: Vi ønsker å finne ut om akkurat du er immun mot korona

Skrevet av professor Torkjel Sandanger og førsteamanuensis Erik Eik Anda, UiT Norges arktiske universitet

Til deg og de 99.999 andre som denne uken får en SMS fra UiT: Du kan få vite om du er immun mot korona – og du er bare to bloddråper unna svaret.

Slik ser SMS-en ut som 100.000 tilfeldig utvalgte nordmenn får denne uken. Lenken som er sladdet sørger for sikker innlogging og mulighet til å delta i forskningen til professor Torkjel Sandanger (t.v) og førsteamanuensis Erik Eik Anda.

Du lurer kanskje på om SMS-en er ekte. Vi har allerede mottatt noen telefoner og e-poster fra inviterte med spørsmål om akkurat det. Den er ekte, og det er helt tilfeldig at det ble du som fikk en SMS fra oss. Du er en av 100.000 nordmenn over 16 år som blitt trukket ut fra Folkeregisteret for å kunne delta i forskningsprosjektet «Korona og immunitet i Norge». Den enkleste måten for oss å komme i kontakt med deg, er via SMS.

Forskning.no: Hjemmetest skal avsløre immunitet mot Covid-19

Det vi ønsker å finne ut, er om du og de andre inviterte har antistoffer i blodet og er immune mot koronaviruset. Svaret kan bety mye for hvordan vi skal ha det i Norge fram til mange nok har fått vaksinen: Når blir det trygt å besøke våre eldre igjen, når kan vi samles til fest eller gå på trening igjen, når oppnår vi flokkimmunitet og hvem skal få vaksinen først? Et stikk i fingeren og to bloddråper fra deg og de andre som er invitert til å delta i studien, bringer oss nærmere en løsning.

Hjemmetesten er enkel å gjennomføre og porto er betalt. Svaret på om deltakerne i forskningsprosjektet er immune er kun to bloddråper unna.

TV2: Ønsker rush av blodgivere i unik nasjonal korona-undersøkelse

For at svaret skal bli så nøyaktig som mulig, er det viktig at akkurat du deltar i forskningen vår. Bare slik kan vi få et best mulig bilde av koronasituasjonen i hele Norge, uansett alder, kjønn og geografi. Du representerer ikke bare deg selv, men også andre på din alder i ditt nærområde. For at svaret skal bli best mulig, er det bare de som blir invitert via SMS som kan delta i forskningen.

NRK: Omfattende studie skal finne ut hvor mange i Norge som faktisk har antistoffer mot koronaviruset

Dersom du allerede har testet positivt og er blitt frisk igjen, er det fortsatt viktig at du deltar. Straks du har logget deg inn på vår forskningsside via bank-id og sikker innlogging (du får lenke i SMS-en), sender vi deg en liten eske med alt du trenger for å avlegge prøven hjemme. Det tar kun noen få minutter å gjennomføre det hele. Porto er allerede betalt. Her kan du se en video på hvor enkelt det er å ta testen.

Etter noen uker får du svaret på om du er immun eller ikke, og vi får svaret på hvor stor andel av befolkningen som faktisk har vært smittet av koronaviruset i Norge. Dermed kan vi bidra bedre i planleggingen for å håndtere pandemien i tiden som kommer.

NRK: Til nå kan det se ut som om særlig de under 30 år trenger litt ekstra motivasjon for å delta.

Dersom du kjenner noen som er invitert, uansett alder, må du gjerne oppmuntre dem til å delta. Hvis du lurer du på noe om forskningsprosjektet «Korona og immunitet i Norge», kan du sjekke vår hjemmeside. Her finner du blant annet svar på ofte stilte spørsmål.

PS: Til deg som er invitert og allerede har sendt din test til oss: Tusen takk for at du deltar!

Les mer:

uit.no/nyheter: Tilfeldig utvalgte nordmenn skal avsløre immunitet mot Covid-19

 

 

Med diabetes, makta og teknologien

Skrevet av Silje C. Wangberg, psykolog og professor i folkehelse Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.

Mennesker med diabetes har ledet an i en pasientrevolusjon. De har gått fra å ha en passiv pasientrolle til en bli aktive beslutningstakere og pådrivere for en ny medisinsk og Preview Changes (opens in a new window)teknologisk utvikling.

Foto: Mostphotos.com

Jeg har både gjennom min jobb og privat møtt mange mennesker med diabetes type 1 eller type 2. Jeg har også fått møte mange som arbeider med å støtte mennesker med diabetes på ulike vis som for eksempel ulike helsearbeidere, ingeniører og forskere.

Fanebærere for den bemyndigede pasientrollen

Gjennom disse møtene og forskningen både jeg og andre har produsert, så har det hos meg vokst frem et bilde av en stor og sterk pasientgruppe som ønsker å være aktive og autonome, det vil si selvstendige beslutningstakere i eget liv. Ja, faktisk ser jeg på mennesker med diabetes som fanebærerne for det skiftet vi har hatt de siste 30-40 årene fra en pasientrolle som var underordnet ekspertlegen til den bemyndigede og likeverdige beslutningstageren vi ser stadig oftere i dag.

Internett har vært en viktig plattform for også denne revolusjonen gjennom at det lar folk med felles utfordringer finne sammen for å dele erfaringer og utforske mulige løsninger. Mange av løsningene for et enklere liv med diabetes involverer ulike former for teknologi.

Hva er diabetes?
Diabetes er én, men flere kroniske sykdommer som har til felles at kroppen mangler hormonet insulin. Hovedtypene er diabetes type 1 og diabetes type 2.

Diabetes type 1 er en alvorlig, kronisk sykdom der kroppen ikke produserer hormonet insulin. Uten insulin blir blodsukkeret for høyt, og du må derfor selv tilføre insulin daglig, med sprøyte eller pumpe.

Diabetes type 2 er en arvelig, kronisk sykdom der blodsukkeret blir for høyt. Det er den vanligste formen for diabetes og utløses ofte av overvekt og mangel på aktivitet.

Kilde: Diabetesforbundet: https://www.diabetes.no/

Teknologi som frigjøringsverktøy

Silje C. Wangberg Foto: Privat

Diabetes type 1 stiller store krav til den som har sykdommen. Å ikke sprøyte inn tilstrekkelige mengder, eller for mye, insulin i forhold til mengden glukose i blodet, kan få umiddelbare svært ubehagelige, eller potensielt livstruende, konsekvenser.

Det er derfor ikke rart at foreldre til barn med type 1 diabetes følger dem tett. Etter hvert som barn vokser til er det naturlig å søke mer selvstendighet, både fra foreldrenes overvåking, men også i forhold til å hele tiden måtte følge med eget blodsukker. Når teknologi ble tilgjengelig som både kunne måle blodsukker automatisk og overføre målinger til foreldre og helsepersonell over telefonnettet, så ga dette mange barn en betydelig utvidet radius og større frihet.

De fleste av oss har også som voksne autonomi som en viktig drivkraft. Vi vil leve livene våre slik vi selv vil. Denne kampviljen kan også føre til små og store innovasjoner. Mennesker med diabetes har blant annet skapt eller bidratt til, online møteplasser for likemenn, insulinpumper som responderer automatisk på kontinuerlig blodsukkermåling fra en chip implantert under huden, og til og med kunstige bukspyttkjertler.

Retten til å få hjelp med livsstilsendring og retten til å si: «nei takk!»

For de fleste med diabetes type 2, så er det et samspill mellom livsstilen og hvordan kroppen fungerer som gjør at ens eget insulin fungerer dårligere og dårligere. Dette kalles insulinresistens. Den gode nyheten er at kroppens celler igjen kan bli mer sensitive ovenfor insulinet gjennom økt fysisk aktivitet og redusert inntak av karbohydrater. Dette kan være vanskelig å få til på egen hånd og det har derfor vært stort fokus på å utvikle gode digitale støtteverktøy og på å utdanne helsepersonell i kommunikasjonsteknikker som er nyttige både i forhold til å støtte livsstilsendring og i å tilpasse helseinformasjon til den enkeltes forståelsesrammer, herunder språk, kultur, holdninger og utdanningsnivå.

Mange ønsker likevel heller å kompensere med medisiner fremfor å endre livsstil. Dette er den fine linja vi som ønsker å hjelpe må balansere på; jeg har så inderlig lyst til at folk skal få oppleve mestrings- og maktfølelsen det gir når din egen innsats fører til bedre funksjonsevne og livskvalitet, samtidig er nettopp selvbestemmelsen i seg selv kjempeviktig for helsa.

Det er da det er så fint med den nye pasientrollen der vi som likeverdige kan diskutere oss frem til de beste løsningene for hvert enkelt individ for å mestre sitt liv med diabetes.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?