40 år med legeutdanning i Nord

Knut Rasmussen, professor emeritus Helsefak
Inger Njølstad, prodekan utdanning Helsefak
Arnfinn Sundsfjord, dekan Helsefak

Hvordan gikk det egentlig med et av de største eksperimenter innen høyere utdanning i Norge?

Ferdighetssenteret, uitEthvert gjennombrudd gjennomgår tre faser, sa Schopenhauer. Først latterliggjøring, så motarbeides det og til sist betraktes det som selvsagt. Etableringen av Universitetet i Tromsø og legeutdanningen vår har gjennomgått alle fasene. Vi feirer nå utdanningens 40 års jubileum.

Historien

Gjenoppbyggingen av Nord-Norge etter krigen skapte en antagelse om at vi hadde fått et likeverdig samfunn. Dette ikke var tilfelle. Syke- og dødeligheten økte jo lengre nord man kom. Legemangelen var stor. Hjerteinfarkt var ikke en direktørsykdom, men en sykdom blant fiskere i Finnmark. Noe måtte gjøres!

Legeforeningen ønsket mer lønn til leger som dro nordover. I Oslo ønsket man seg flere studieplasser, slik at noen av de uteksaminerte kunne diffundere nordover. Så fremla øyelege Torstein Bertelsen fra Harstad i 1963 en overbevisende analyse. Leger har en stor tendens til å etablere seg der de kommer fra og er utdannet – ”lakse-effekten”. Laksen søker tilbake til elva der den ble klekket ut. En legeutdanning i Nord måtte til.

Motstanden var formidabel. Ved Oslo-fakultetet fikk forslaget om legeutdanning i nord kun én stemme, fra senere rektor Peter F. Hjort. Helsedirektør Karl Evang var en klar motstander. Sosialminister Kjell Bondevik hadde imidlertid liten sans for dem som melte egen kake. Den 26. mars 1968 vedtok Stortinget opprettelsen av UiT med egen legeutdanning. Under Peter F. Hjorts visjonære ledelse kom vi i gang.

Samtidig pågikk en bred internasjonal debatt om utdanning av bedre leger med en helhetlig innsikt i pasienten, samfunnsmessige forhold og forskning. Nye medisinske skoler ble etablert med slike mål. Vi ble en del av denne familien. Dette var en tid for opprør mot det etablerte i god 68-er ånd. Tromsø utga sin ”lille halvrøde” studieplan i bokform; tidlig pasientmøte, praksis i små sykehus og distrikt, store integrerte eksamener med bestått/ikke bestått-karakterer. I integrerte kurs skulle studentene lære om kroppens anatomi og funksjon samtidig med krav om helhetlig syn på pasienten og innsikt i samfunn og sykdom.

Mange advarte mot en slik plan. Men konseptet rekrutterte godt. Unge ambisiøse lærere strømmet til fra Oslo, men også fra Stockholm, Lund, New York og Kampala. Høsten 1973 startet vi i et provisorisk ”Teoribygg” og et nedslitt sentralsykehus. Vi skulle vise verden og “søringan”.

Utviklingen

Etter en boom av bevilgninger til stillinger og utstyr ble det altfor tidlig bråstopp. Utbyggingen av permanente lokaler tok urimelig lang tid. Provisoriene ble semi-permanente. Flyttingen til universitetscampus i Breivika skjedde først i 1991/92. Til tross for at studenttallet økte til 100 per år, ble studiet i hovedsak gjennomført i tråd med studieplanens intensjoner. Fagintegrering, praksisutplassering og forskningsoppgave har vært mest vellykket.

Fra 2012 er det foretatt en mer radikal revisjon av legestudiet med innføring av tverrprofesjonell samarbeidslæring, mentorordning og tydeligere studentaktive læringsformer. Gjennom fusjonen med Høgskolen i Tromsø i 2009 ble alle helseutdanningene samlet i et helsevitenskapelig fakultet. En bedre integrering av helsefaglige utdanninger ble muliggjort.

Hvor ble de av?

Dette var det brennende spørsmål. Gjentatte analyser viser at to tredjedeler av våre 2000 uteksaminerte leger arbeider i nord 5-10 år etter endt utdanning. Statistikken for våre andre utdanninger viser det samme. Det utdannes i nord til nord.

Universitetet og universitetsklinikken har utvilsomt gitt et betydelig bidrag til opprustningen av landsdelens helsevesen. Fakultetets forskere publiserer forskning av internasjonal og lokal betydning. Spådommene om ”barfotleger á la Kina” som studerte “sosiologi med førstehjelpskurs” er gjort til skamme.

Ringvirkninger

Den nye legeutdanningen i Tromsø fikk etter hvert innflytelse på studieplanene lenger sør. Også internasjonalt ble den lille halvrøde markedsført. Impulser gikk til andre universiteter i Norden og tilbake igjen, og fra Linkøping i særdeleshet.

Legestudiet i Tromsø var basert på en optimistisk tro på at man kan forme morgendagens leger gjennom en helt ny utdanning til samfunnets beste. Kanskje var optimismen overdreven. Men det oppleves som et paradoks at mens idealene om tidlig pasientkontakt og helhetssyn ble utviklet hos oss er det etablert et system der norske leger i økende grad blir utdannet ved øst-europeiske universiteter med liten mulighet for kommunikasjon med pasienter. Dette kan gjøre behovet for et studium i nord enda større. Den optimistiske tro på betydningen av en holdningsskapende legeutdanning må ikke forkastes.

Samfunnsoppdraget, å skaffe leger til Nord-Norge, må sies å være innfridd. Faren er at utdanningssuksessen i Tromsø blir en selvfølge. Etter 40 år er vi, og skal fortsatt være underveis.

Print Friendly, PDF & Email