7
Jan
2016
Av Toril Jenssen, professor ved Regionalt kompetansesenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord)
I norsk barnevern satses det på å styrke familien som omsorgsutøver. Beslutningsmodellen familieråd, inspirert av urbefolkningen i New Zealand, er under utprøving i fosterhjemsarbeid over hele landet. Dette følges av forskning ved UiT Norges arktiske universitet.
Familieråd består i at familie- og nettverksmedlemmer blir invitert til et møte der de skal planlegge hvert familiemedlems innsats overfor barnet i fortsettelsen. Den utvida familien lager en «handlingsplan» for tida etter familierådet. Saksbehandleren informerer på møtet, men deltar ikke i familiens planlegging. Barnevernets kontroll skjer ved godkjenning av planen og utredning av familiemedlemmer foreslått som fosterforeldre. Målet er å hente fram ukjente ressurser i barnets familie. Ofte er den utvida familien større enn forventet.
Deltakerne kan komme fra eksisterende og tidligere familiemedlemmer, fraskilte slektninger med nye partnere, besteforeldre og ste-besteforeldre, ste-søsken, tanter og onkler med og uten partnere, medlemmer fra barnets besøkshjem, venner av foreldrene, menigheten, eks-fosterforeldre og lignende.
Ulike familiemønstre og familiepraksiser synliggjøres og familiemedlemmer er villige til å påta seg omsorgsoppgaver overfor barnet. Komplekse nettverksrelasjoner framtrer på en uvant arena. Gamle og nye familieformer blir aktualisert og satt på prøve gjennom familierådsmodellen. Brytninger kan skje i forholdet mellom fedres og mødres familiesituasjoner, normer og preferanser. I vår type samfunn revitaliserer familierådsmodellen tradisjonelle familieverdier som samhold, fellesskap og tilhørighet, samtidig som den framhever respekt for enkeltindividets rettigheter.
Men når hverdagen kommer, klarer familiene ikke alltid å følge opp det de har forpliktet seg til i planen de har lagd. Heller ikke barnevernets strukturer egner seg i alle tilfellene til å gjennomføre god oppfølging. Saksbehandlerne er overbelastet med saker og må prioritere mellom viktige arbeidsoppgaver. Ved mange kontorer overtar andre avdelinger saken, og nye saksbehandlere erstatter de som representerte barnevernet i første familieråd. Oppfølgende familieråd skal holdes, fortrinnsvis med de samme deltakerne, men ofte blir tradisjonelle metoder brukt i oppfølgingsarbeidet for å spare tid. Profesjonsutøverne etterlyser flere ansatte for å kunne gå grundigere inn i hver sak.
Barnet er i sentrum i familieråd. I tråd med FNs barnekonvensjon gis barnet rett til å delta, bli hørt og få sine ønsker behørig tatt hensyn til, som handlende og tenkende individer, alt etter alder og modenhet. Slik sett er familieråd i takt med moderne faglige barneperspektiver. Men barn har også rett til beskyttelse. Dilemmaer kan oppstå når beslutninger skal tas fra barnevernets side, særlig angående fosterhjem. Det trengs tid til godt relasjonsarbeid. Saksbehandlerne har sjelden tid til en fullgod kommunikasjon med barnet. De kjenner for eksempel ikke godt nok barnets forhold til hvert enkelt medlem av den utvida familien og kan vanskelig skjerme barnet for ubehagelige opplevelser.
Det viktigste barna oppnår gjennom familieråd, er ifølge saksbehandlerne at mange bryr seg og det blir større åpenhet om problemene.
Barnevernets organisering og arbeidsbetingelser er ikke helt i samsvar med modellens mulighet for å nyttiggjøre både tradisjonelle familieverdier og moderne familiemønstre til beste for barnet. Familieråd i barnevernsarbeid åpner for fleksibilitet gjennom tilrettelegging for hvert enkelt barn og families særegne situasjon. Barnets stemme kan gis forrang. Med en mer hensiktsmessig organisering og flere barnevernsarbeidere kan familieråd som metode bidra til at barnet får sine behov for forståelse, støtte, stabilitet og kontinuitet bedre dekket både i den offentlige og den private omsorgsutøvelsen.
Denne kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 23. desember 2015.