Familieråd – det beste for barnet?

Av Toril Jenssen, professor ved Regionalt kompetansesenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord)

I norsk barnevern satses det på å styrke familien som omsorgsutøver. Beslutningsmodellen familieråd, inspirert av urbefolkningen i New Zealand, er under utprøving i fosterhjemsarbeid over hele landet. Dette følges av forskning ved UiT Norges arktiske universitet.

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren.
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Familieråd består i at familie- og nettverksmedlemmer blir invitert til et møte der de skal planlegge hvert familiemedlems innsats overfor barnet i fortsettelsen. Den utvida familien lager en «handlingsplan» for tida etter familierådet. Saksbehandleren informerer på møtet, men deltar ikke i familiens planlegging. Barnevernets kontroll skjer ved godkjenning av planen og utredning av familiemedlemmer foreslått som fosterforeldre. Målet er å hente fram ukjente ressurser i barnets familie. Ofte er den utvida familien større enn forventet.

Deltakerne kan komme fra eksisterende og tidligere familiemedlemmer, fraskilte slektninger med nye partnere, besteforeldre og ste-besteforeldre, ste-søsken, tanter og onkler med og uten partnere, medlemmer fra barnets besøkshjem, venner av foreldrene, menigheten, eks-fosterforeldre og lignende.

Ulike familiemønstre og familiepraksiser synliggjøres og familiemedlemmer er villige til å påta seg omsorgsoppgaver overfor barnet. Komplekse nettverksrelasjoner framtrer på en uvant arena. Gamle og nye familieformer blir aktualisert og satt på prøve gjennom familierådsmodellen. Brytninger kan skje i forholdet mellom fedres og mødres familiesituasjoner, normer og preferanser. I vår type samfunn revitaliserer familierådsmodellen tradisjonelle familieverdier som samhold, fellesskap og tilhørighet, samtidig som den framhever respekt for enkeltindividets rettigheter.

Men når hverdagen kommer, klarer familiene ikke alltid å følge opp det de har forpliktet seg til i planen de har lagd. Heller ikke barnevernets strukturer egner seg i alle tilfellene til å gjennomføre god oppfølging. Saksbehandlerne er overbelastet med saker og må prioritere mellom viktige arbeidsoppgaver. Ved mange kontorer overtar andre avdelinger saken, og nye saksbehandlere erstatter de som representerte barnevernet i første familieråd. Oppfølgende familieråd skal holdes, fortrinnsvis med de samme deltakerne, men ofte blir tradisjonelle metoder brukt i oppfølgingsarbeidet for å spare tid. Profesjonsutøverne etterlyser flere ansatte for å kunne gå grundigere inn i hver sak.

Barnet er i sentrum i familieråd. I tråd med FNs barnekonvensjon gis barnet rett til å delta, bli hørt og få sine ønsker behørig tatt hensyn til, som handlende og tenkende individer, alt etter alder og modenhet. Slik sett er familieråd i takt med moderne faglige barneperspektiver. Men barn har også rett til beskyttelse. Dilemmaer kan oppstå når beslutninger skal tas fra barnevernets side, særlig angående fosterhjem. Det trengs tid til godt relasjonsarbeid. Saksbehandlerne har sjelden tid til en fullgod kommunikasjon med barnet. De kjenner for eksempel ikke godt nok barnets forhold til hvert enkelt medlem av den utvida familien og kan vanskelig skjerme barnet for ubehagelige opplevelser.

Det viktigste barna oppnår gjennom familieråd, er ifølge saksbehandlerne at mange bryr seg og det blir større åpenhet om problemene.

Barnevernets organisering og arbeidsbetingelser er ikke helt i samsvar med modellens mulighet for å nyttiggjøre både tradisjonelle familieverdier og moderne familiemønstre til beste for barnet. Familieråd i barnevernsarbeid åpner for fleksibilitet gjennom tilrettelegging for hvert enkelt barn og families særegne situasjon. Barnets stemme kan gis forrang. Med en mer hensiktsmessig organisering og flere barnevernsarbeidere kan familieråd som metode bidra til at barnet får sine behov for forståelse, støtte, stabilitet og kontinuitet bedre dekket både i den offentlige og den private omsorgsutøvelsen.

Denne kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 23. desember 2015.

Verdens farligste yrke (og hva vi kan gjøre for å redusere risikoen)

Av Camilla Lauritzen, førsteamanuensis ved
RKBU Nord

Jeg tipper at når du hører betegnelsen verdens farligste yrke så får du noen bilder i hodet. Løvetemmer? Trapesartist på sirkus? Arbeid med farlige kjemikalier? Bombeekspert? Alle disse har yrker som er forbundet med risiko!

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren.

Verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten, mener forfatteren. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Min påstand er at verdens farligste yrke har den som er nyutdannet barnevernspedagog og trår ut i sin første jobb i barneverntjenesten. Den typiske, nyutdannede barnevernspedagogen er ung, gjerne rundt 22 år, fordi barnevernspedagog kan man bli etter en treårig bachelorutdannelse. De fleste er jenter, og mange av dem har svært lite livserfaring og har ikke barn selv.

Her kommer utfordringen. En løvetemmer har sannsynligvis noen med bedøvelsespil i bakhånd når han trener med løvene. Trapesartisten har sikkerhetsnett. Om du arbeider med farlige kjemikalier har du antakeligvis en beskyttelsesmaske, og jobber i en lab med avtrekksvifte. Er du bombeekspert har du beskyttelsesutstyr av materiale jeg ikke kan navnet på. I tillegg har du nok blitt spesialisert over mange år før du får slippe til på reelle detoneringsjobber.

En nyutdannet barnevernarbeider har som regel ikke et sikkerhetsnett. Man kommer rett inn i et praksissjokk som kan ta pusten fra de fleste. Det kan være enormt krevende å være en profesjonell i møtet med familier i krise. Arbeid med barn som har blitt mishandlet eller opplevd omsorgssvikt innebærer en stor følelsesmessig belastning for barnevernsarbeideren. Å forholde seg til realitetene man observerer mens man samtidig behersker å stå i konflikt med rak rygg er en krevende øvelse, men mange barnevernsarbeidere har ikke hatt relevant praksis i sitt utdanningsløp. Det er stor variasjon i hvor godt rustet nye barnevernsarbeidere er når de er ferdig med utdannelsen sin.

Jeg har enormt stor respekt for barnevernsarbeiderne. Som barnevernsarbeider skal du kanskje gå inn i familier med mange utfordringer. Du kan oppleve mange situasjoner der du ikke føler deg trygg. Det mest belastende med å jobbe i barnevernet er nok likevel knyttet til det å være mottaker av tunge livshistorier. Kostnadene med å være mottakere av barns historier om frykt og lidelse kan være store. I verste fall kan mange barnevernsarbeidere selv få noen av de samme symptomene som barnet som er i krise, for eksempel hodepine, søvnproblemer, vondt i magen, engstelse og mistillit til omverdenen. I faglitteraturen kalles dette gjerne sekundær traumatisering, omsorgstretthet eller medfølelsesutmattelse. Dette kan bety at barnevernspedagogen føler seg overveldet av omfanget av brutalitet og overgrep hun er mottaker av i sakene hun jobber med. For å beskytte seg selv trår en rekke overlevelsesstrategier i kraft, slik at man bagatelliserer eller unnviker å ta inn over seg alvoret. Konsekvensene av dette kan være at noen utvikler en form for kynisme, som resultat av gjentatte skuffelser.

Som barnevernsarbeider er risikoen for å utvikle utbrenthet stor. Yrkesutøvere som er utsatt for et for stort følelsesmessig arbeidspress kan som følge av dette utvikle fysisk og psykisk utmattelse. Utbrenthet medfører ofte også utvikling av negativ holdning til jobben sin, og tap av empati for klientene.

Som ny går man i tillegg ofte rundt med en følelse av å ikke helt vite om det man gjør er rett. Det er sannsynlig at man vil bli stående overfor mange dilemmaer og får kjenne på usikkerhet knyttet til komplekse saker hvor det antageligvis ikke bare er ett svar, men mange og sammensatte.

Løsningen ligger kanskje i veiledet praksis, og mange dyktige fagfolk har tatt til orde for nødvendigheten av å investere i videre faglig utvikling etter studiene. Som nyutdannet lege har du turnustjeneste før du får jobbe helt selvstendig, og tanken er at som nyutdannet barnevernsarbeider skal du også få et slags sikkerhetsnett når du går fra studenttilværelse til arbeid i barneverntjenesten. Denne nye satsningen innen barnevernet kalles ofte for «veiledet førsteår», og innebærer veiledning gitt av kollegaer med videreutdanning i veiledningspedagogikk.

Å få på plass dyktige og erfarne veiledere i barneverntjenestene er svært viktig. Veiledere kan bidra til at barnevernsarbeider ikke lenger oppleves som verdens farligste yrke. Veiledere kan sette nyutdannede i bedre stand til å stå i vanskelige saker og følelsesmessig belastende arbeid, og slik være med på å redusere risikoen for utbrenthet. Veiledere kan også bidra til at kvaliteten på barnevernsarbeidet ute i tjenestene blir bedre. Som samfunn er vi tjent med at de som skal jobbe med de aller mest sårbare familiene får muligheten til å holde ut i et belastende yrke. Da må de få hjelp til å håndtere risikoen forbundet med jobben.

Forskningspermisjon Down Under

Av professor Siv Kvernmo, Institutt for klinisk medisin, UiT og Melbourne University, og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT og Australian Catholic University

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender en hilsen til forskerkollegaer i Norge.

Hva er vitsen med å dra til andre siden av jorda på forskningspermisjon? Og hva driver dere forskere med egentlig når dere er på forskningspermisjon? Disse spørsmålene fikk vi mange ganger mens vi forberedte oss til den store Australiareisen. Tre måneder etter at vi forlot Tromsø og Helsefak har vi lyst til å formidle noen av våre opplevelser.

Hvorfor Australia?

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender hilsen til forskerkollegaer i Norge. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Vi er venner fra medisinstudiet i Tromsø. Den ene med hjerte og forebygging og den andre med barn/unge og urfolk som arbeidsområder. I flere år hadde vi planlagt å reise sammen til Melbourne og dele en leilighet nær stranda. En av oss har familie her, den andre har venner. Og det er klart at en vinter uten glarholka og snøfokk var fristende, selv om tanken på solvarm jul uten snø og skigåing stakk litt. Vi hadde hørt om spennende fagmiljøer, og brukte et par år på å knytte faglige kontakter ved ulike universiteter innenfor våre respektive forskningsområder. For å finne det rette universitetet og samarbeidspartnere hadde vi googlet, lett i PubMed, sjekket referanselistene i artikler og kontaktet foredragsholdere vi hadde støtt på ved ulike anledninger. Vi var heldige, fikk napp ved første henvendelse, invitasjoner ble ordnet og planen for forskningspermisjon ble godkjent av fakultetet. Etter halvannet år med etablering av formaliteter i Australia, søknad om forskningspermisjon og visum, utleie og rydding av husene, ordning med forsikringer og NAV, innkjøp av gaver til samarbeidspartnere i Australia og bestilling av flybilletter kunne vi endelig sette oss på flyet og reise i ett døgn.

På jobb Down Under

Spenningen var stor første dagen. Hvordan ville det være? Var vi ventet, ønsket, hadde de tid til oss, så de på oss som en ressurs eller en belastning? Vi ble tatt godt imot. Nytt dørskilt med navn og tittel som Visiting Academic, kontor med PC og egen epostkonto. Våre verter og kollegaer kom og hilste på og var interessert i hvorfor vi hadde valgt deres universitet. Seminar ble holdt der vi fikk presentert vår egen forskning. Vi ble invitert med på middager og arbeidsseminar med jobben, uten å betale et øre. Snart var vi begge introdusert for aktuelle samarbeidspartnere, og felles forskningsideer og prosjekter har gradvis utviklet seg. Et rikt fagmiljø gjør det mulig å ”shoppe” på øverste hylle i gode foredrag, kurs og vitenskapelige møter. Vi føler oss inkludert og velkommen på alle måter. Begge har vi etablert samarbeid som vil kunne vare, og forhåpentligvis resultere i felles vitenskapelige artikler og prosjekter. Australske kolleger ønsker å komme til Helsefak på gjenvisitt, og gjerne om vinteren for å få med seg nordlys, snø og kanskje en filmfestival, men gjerne midnattssol også. De er svært interessert i våre befolkningsstudier, nemlig ungdomsundersøkelsen blant samisk og norsk ungdom og Tromsøundersøkelsen. De ønsker samarbeid og er imponert over helsevesenet i Norge og Skandinavia, levekår og spesielt at universitetene i Melbourne og Tromsø begge tilhører ytterkantene globalt sett. Og ikke minst- vi får mange ideer om hvordan vi kan gjøre ting annerledes hjemme.

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia's National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: private

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia’s National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: privat

Bare forskningsfri, eller?

Mye av tiden vår handler om nye jobbopplevelser og erfaringer, men det er ikke til å stikke under en stol at en vesentlig del av forskningspermisjonen brukes på stipendiater, studenter og samarbeidende kolleger i Tromsø. Skype og epost letter heldigvis arbeidet. På grunn av tidsforskjellen som er 10 timer nå, foregår kontakten oftest på kveldstid her når folk er på jobb hjemme. En kveldsprat med kolleger om et manus på Skype kan rett og slett gi et lite sug av hjemlengsel, og bra er jo det. Og så er det veldig hyggelig å våkne opp nesten hver morgen til eposter med ulike henvendelser og manuskripter. Nye erfaringer gir også mer energi og lyst til å komme hjem igjen til Helsefak og gjøre noe nytt både når det gjelder undervisning og forskning.

Hva er det med Melbourne?

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning.

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning. Foto: privat

Foto: privat

Mange av kollegene våre har vært i Australia på permisjon. De har fortalt levende historier om oppholdet, og alle har anbefalt Australia. Klimaet, folket, naturen, kenguruer, wombater, possumer, maten, mentaliteten, gjestfriheten, bare godord har vi hørt. Vi prøver å gjøre Melbourne til vår by. Her bor det omtrent like mange innbyggere som i Norge, og byen vokser stadig. Det er lett å forflytte seg rundt med trikk, metro og buss. Byen er planlagt i et regelmessig rutenett slik at det er enkelt å orientere seg. I City er offentlig transport gratis, slik vanlig er i mange australske byer. Mange sykler, det finnes en del sykkelfelt, men veldig sikkert er det ikke. Været er et kapittel for seg. Fire årstider på en dag, sies det. Temperaturendringer på 15 grader i løpet av noen minutter forekommer regelmessig. Vinden kan være veldig kraftig opp mot storm, men mange dager er varme med klar himmel. Sommeren nærmer seg, og da kan det bli opp mot 40 grader, men oftest ikke så lenge ad gangen. Deilig er det nå å kunne rusle rundt med sandaler mesteparten av året.

Australia er et konglomerat av ulike etniske grupper. Urfolk har vært på dette kontinentet i ca. 50 000 år, mens den eldste innvandrergruppen kom fra Storbritannia og besto av eventyrere og bortviste småkriminelle. Innvandrerbefolkningen i Melbourne for øvrig består i stor grad av asiater, grekere og italienere som har kommet hit etter krigen. I motsetning til i Norge har urfolk en fremtredende plass i media, kunst og politikk. Gapet mellom urfolk (Aboriginere og Torres Strait Islandere) og resten av befolkningen er stor hva gjelder levekår, dødelighet og sykelighet, spesielt i de spredt bebygde områdene, men også i en by som Melbourne. Man jobber aktivt med ”closing the gap” og man kan bli slått av hvor mange institusjoner og enheter som finnes som har et spesifikt urfolksformål. Det finnes en rekke nasjonale forskningsenheter for urfolkshelse i tillegg til enhetene ved universitetene. På dette feltet ligger Australia langt foran Norge. Og ikke bare det- Melbourne har flere gallerier og museer der aboriginsk kunst og kultur på sitt beste er lett tilgjengelig og virkelig verdt å besøke.

Melbourne er ypperlig for fysisk aktivitet med gode treningsforhold og mange tilbud. Vi hadde som et hovedmål å øke vår fysiske aktivitet både når det gjelder intensitet, hyppighet og type. Så nå går det i heftig styrketrening med personlig trener, jogging på stranda og tredemølle og yin yoga med autogen trening, stearinlys og rolig mediterende bakgrunnsmusikk de fleste dagene i uka. Ikke helt sikkert vi kommer hjem som senete, muskuløse og superslanke damer, men vi gjør vårt beste for å forebygge helseproblemer knyttet til inaktivitet. Utfordringen blir å fortsette den spreke livsstilen hjemme og greie å prioritere fysisk helse i en travel hverdag.

Resept for dere som har forskningspermisjon i sikte

Forskningspermisjon er et utrolig gode. Det er noe å se frem til når hverdagen er hektisk og man aldri får skrevet de artiklene man hadde planlagt eller fordypet seg i et viktig tema fordi både møter, planlegging, undervisning, søknader og veiledning spiser opp tiden. Å reise bort er å hente inspirasjon og ny kunnskap, etablere vennskap, få gode kollegaer og bidra til utveksling og faglig samarbeid mellom UiT og utenlandske universitet til glede for flere enn bare oss. Alle anbefales å benytte seg av muligheten. Vi skulle bare gjort dette for lenge siden.

God jul fra Melbourne!

Siv Kvernmo og Maja-Lisa Løchen

Uverdig med hjernesjekk for eldre

Av Martin Bystad, Ph.D.-stipendiat ved Institutt for psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Hva hadde du sagt om legen helt ut av det blå ville sjekke hukommelsen din? Skal det bli slik leger i USA foreslår, vil eldre snart kunne få demensdiagnose på 10 minutter.

At alle eldre blir «surrete» er en seiglivet myte som bidrar til å stigmatisere eldre, mener forfatteren.

At alle eldre blir «surrete» er en seiglivet myte som bidrar til å stigmatisere eldre, mener forfatteren. Illustrasjon: www.colourbox.com

Illustrasjon: www.colourbox.com

«Alle eldre bør hjernesjekkes» kunne vi lese på Dagbladets forside torsdag 17. september. Dette forslaget ble fremsatt av en gruppe leger ved Saint Louis University i USA. Forslaget går ut på at det bør gjøres en årlig undersøkelse av alle personer over 70 år der man bruker under 10 minutter på å teste hukommelse og andre intellektuelle funksjoner. Et slikt forslag er jeg meget skeptisk til. Det bryter ikke bare med fagkunnskap, men også – og det er kanskje verre – med en grunnleggende respektfull holdning overfor eldre.

Selvmotsigelse

Enkle tester (også kalt «screeningtester) er uegnet til å fange opp tidlige symptomer på demens. Det er nettopp den viktigste begrensningen med slike enkle tester. Derfor er det feilaktig å anbefale enkle tester når hensikten er å fange opp tidlige symptomer. Slike enkle tester tar heller ikke hensyn til alder, kulturell bakgrunn eller utdanning. Dessuten er det ofte nærpersoner eller pårørende som merker symptomene på demens aller først.

Seiglivet myte

To tredeler av alle 85-åringer er ikke demente. Man skal også merke seg at aldring faktisk ikke er ensbetydende med demens. Aldring er riktignok en risikofaktor for demens. Omtrent en tredel av alle 85-åringer har demens. Dette viser imidlertid at flesteparten av de eldre ikke er demente. At alle eldre blir «surrete» er en seiglivet myte som bidrar til å stigmatisere eldre.

Det er derimot ikke alle som har like god fysisk helse og det kan være belastende for en eldre pasient å bli undersøkt med tester. Dette har tidligere studier vist. Derfor bør testing av eldre ha en klar hensikt og kun gjøres dersom det er mistanke om demens. Demens er noe de fleste eldre frykter. Da vil det ha en uheldig signaleffekt dersom alle eldre skal undersøkes regelmessig.

Bruk ressursene på bedre helsetjenester

Screening av alle over 70 år vil være svært ressurs- og tidkrevende. Da bør heller ressursene brukes på å styrke spesialisthelsetjenesten, slik at det blir lettere for fastleger å henvise når det er nødvendig med en grundig undersøkelse for å fange opp symptomer på demens så tidlig som mulig.

Det er etter min mening ingen overbevisende argumenter for å hjernesjekke alle over 70 år. Et slikt forslag bærer preg av aldersforakt. Eldre utgjør en heterogen gruppe som fortjener mer respekt enn de får. Forslaget vitner dessuten om overdreven tro på enkle tester. Nei, alle eldre bør ikke hjernesjekkes!

Genmodifisert ”monsterlaks” – en trussel for norsk lakseindustri?

Av Anne Ingeborg Myhr, Marianne Iversen (begge GenØk –Senter for biosikkerhet, Tromsø) og Ørjan Olsvik, professor ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Genmodifisert laks vokser dobbelt så fort som sine norske artsfrender, men den har så langt ikke vært godkjent som mat i store markeder som USA.

Den norske laksen har foreløpig ingenting å frykte fra sine genmanipulerte artsfrender, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Den norske laksen har foreløpig ingenting å frykte fra sine genmanipulerte artsfrender, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Den genmodifiserte (GM) laksen er et produkt fra selskapet AquaBounty Technologies i Canada. GM-laksen vokser dobbelt så raskt som sin opprinnelse, vanlig atlantisk laks som brukes i akvakulturindustrien. Grunnen er noen ekstra gener hentet fra amerikanske kongelaks og ålekvabbe (tilhører piggfinnfiske familien), som sørger for at ekstra veksthormoner produseres gjennom hele året og dermed vokser den genmodifiserte laksen -ikke bare om våren og sommeren som vanlig oppdrettslaks gjør. Norge har lenge vært en av verdens ledende eksportører av laks. Hva vil en eventuell godkjenning som mat i USA bety for norsk oppdrettsnæring?

AquaBounty har godkjenning for å lage GM-befruktede lakseegg i Canada, mens oppdrett av disse rasktvoksende GM-laksene blir utført i lukkede landbaserte anlegg i Panama. Selskapet har ikke godkjenning for oppdrett i Canada. Usikkerhet vedrørende eventuelle dyrevelferd- og miljøkonsekvenser gjør at det er lite trolig at laksen vil bli tillatt produsert i mange andre land.

AquaBounty planlegger å kun drive oppdrett for matproduksjon med steril hunnfisk. De befruktede fiskeeggene som skal brukes i matproduksjon blir sterile ved trykksjokk. Behandlingen er derimot ikke 100 % effektiv, og det vil derfor alltid være noen egg som ikke blir sterile. Konsekvensene av rømning er ikke klarlagt da GM-laksen ikke er tilgjengelig for testing hos uavhengige forskningsmiljøer.

Det amerikanske mattilsynet (FDA) har i 20 år behandlet søknaden om å få godkjent GM-laksen fra AquaBounty som mat i USA. Grunnen er at FDA har bestemt at søknaden skal behandles som «new animal drug»; «nytt legemiddel for dyr». Dette er i kontrast til GM-planter, som er blitt godkjent som mat med begrunnelsen «substantial equivalence»; «i all hovedsak identisk med den opprinnelige planten» og følgelig ikke trenger omfattende godkjenningsbehandling med konsekvensutredning.

Ved å behandle GM-laksen som «nytt legemiddel for dyr» ber FDA om dokumentasjon om hvilke mulige biologiske effekter det nye veksthormonet og reguleringsgenene kan ha på laksen og mennesker, for å kunne si at laksen er trygg som mat. Her inngår blant annet det å sette såkalte grenseverdier (tolerance levels) for «nye» molekyler som tidligere ikke fantes naturlig i atlantisk laks. FDA har vært meget kritisk til de data som er lagt fram av AquaBounty, og har bedt om ekstern eksperthjelp.

Det er grunn til å stille spørsmål ved mulige helseeffekter ved å spise denne GM-laksen siden den inneholder 5 % mindre protein og 50 % mere fett enn ikke-genmodifiserte atlantiske laks. Det bør også undersøkes betydningen av at GM-laksen har et høyt innhold av insulin-lignende vekst faktor-1, en vekstfaktor som kan være assosiert med enkelte sykdommer.

Denne genmodifiserte laksen er allerede svært kontroversiell hos forbrukerne, og det vil blir en større prinsippsak dersom den blir godkjent som mat i USA. Det er i dag imidlertid ingen nasjonale amerikanske krav om at mat basert på GM-råvarer må merkes som GMO, dette kan bestemmes av hver enkelt stat. Det synes klart at GM-laksen, dersom den blir godkjent som mat, bør bli merket som GMO for å gi forbrukerne reelle valgmuligheter.

Det er fortsatt mange tekniske og juridiske problemer som må løses; i Panama har selskapet AquaBounty fått flere bøter for manglende kontroll på utslipp, brudd på hygieneforskrifter. USA, som er hovedmarkedet, har ikke godkjent laksen som matprodukt. Aksjekursen til AquaBounty har hatt en negativ utvikling og i 2014 gikk hovedpatentet for denne GM-laksen ut.

Derfor synes det på det nåværende tidspunkt ikke at «monsterlaksen fra Panama» kan være en reell konkurrent i til norsk laks i det amerikanske markedet på svært mange år.

Avstand teller, alltid.

Av Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin,
UiT, Norges arktiske universitet

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket.

Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Biokrig og bioterrorisme – teori eller virkelighet?

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og rådgiver Forsvarets sanitet, Per Ballangrud, major (ret) og koordinator RDOIT, Forsvarets sanitet og Dag Hjelle, brigader, sjef medisinsk avdeling, Forsvarets sanitet

Bakterier og virus tar millioner av liv årlig, men fortsatt er naturen langt bedre enn menneskene til lage sykdomsutbrudd. Er frykten for biokrig og bioterrorisme overdrevet?

I tiden før antibiotika og vaksiner var infeksjonssykdommer en av de viktigste årsakene til tidlig død. Man kjente ikke til bakterier og virus, og trodde sykdom skyldtes onde ånder, eller var straff fra høyere makter grunnet brudd på religiøse leveregler.

Da bakterier som årsak til spesifikke sykdommer ble oppdaget rundt 1880, begynte kunnskapsutviklingen som har gitt oss både vaksiner og antibiotika. Samtidig ble det skapt nye muligheter for misbruk av kunnskapen i form av bioterror.

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner.

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner. Foto: www.colourbox.com

Biologi som våpen

Mennesker har i all tid hatt konflikter seg imellom. Det er derfor ikke vanskelig at å tenke seg at noen kunne ønske å bruke infeksjonssykdommer som våpen. Hva kan være mer skremmende og panikkskapende enn et «våpen» som er usynlig?

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og toppforskningsinstitusjoner.

Historien inneholder en mengde anekdoter om hvordan infeksjonssykdommer er anvendt som våpen. Felles for disse er imidlertid at det er svært vanskelig å dokumentere hva som er naturlige utbrudd og hva som er eventuell biokrig eller bioterrorisme.

Faktisk er det, med noen få unntak av begrenset størrelse, ikke mulig å dokumentere at biologiske våpen har vært effektive i krig eller for terrorformål. Det er vanskelig å lage biologiske våpen: mikroorganismer mister sin evne til å forårsake sykdom når de blir dyrket i større volum, mange kan ikke lagres, og menneskets motstandskraft er svært forskjellig.

Biologisk eller psykologisk effekt?

Ettersom den biologiske effekten av slike våpen er diskuterbar, er de psykologiske virkningene minst like interessante.

Mange husker miltbrann-spredningen i USA i 2001. Miltbrannsporer ble blandet med et hvitt pulver, og sendt i brev til flere mediehus og to senatorer. 17 personer ble syke og fire døde, de fleste innen postverket. «Hvitt pulver» ble synonymt med miltbrannangrep over hele verden i løpet av få dager. Helsevesenets og politiets reaksjon, villig formidlet via media, gjorde dette til et lærebokeksempel i hvordan psykologisk terrorisme kan gjennomføres.

En annen måte flere terrororganisasjoner bruker for å skape frykt, er å søke på nettsteder som registrerer mindre, naturlige utbrudd av spesielt farlige virus og bakterier. Deretter går de ut i media og stjeler «æren» for å ha gjennomført et suksessfullt bioangrep.

Økonomisk og politisk bioterrorisme

Å skade økonomien er en annen bioterror-strategi. Blant annet kan matproduksjonen rammes, for eksempel ved å spre dyresykdommer som vil kreve nedslaktning som mottiltak.

En kan også tenke seg bevisst utplassering av virus, bakterier og skadedyr som spres gjennom matvarer og distribueres over store deler av landet, eller at planter eller vegetasjon ødelegges. I Norge vil spredning av sykdommer i vår store, åpne og ubeskyttede akvakulturnæring være et tenkelig mål for økonomisk bioterror.

Et annet mulig mål er drikkevannet. Mye av vårt konsumvann henter vi fra åpne vannreservoarer. Disse ligger ubeskyttet, og vann som tas herfra blir ikke kontinuerlig kontrollert, selv om mange vannverk tilsetter klorforbindelser for delvis desinfeksjon.

Kan vi oppleve biokrig?

Sannsynligheten for et større biologiske angrep fra en selvstendig stat mot en annen er forholdsvis liten, til tross for at anklager om at slike angrep stadig forekommer. Det er utviklet flere avanserte automatiske analysesystemer, såkalte «sorte bokser», som kan påvise spesielle bakterier og virus som kan tenkes benyttet i biokrig og bioterror.

Hensikten er at boksene skal varsle militære og sivile om et angrep, men et problem med boksene er at de lett kan lures til å gi falsk alarm. Det norske forsvaret har valgt en annen strategi, med opprettelsen av «Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team» (RDOIT), som også FN ønsker å benytte.

RDOIT er en militær enhet som spesialiserer seg på å skille naturlige sykdomsutbrudd fra tilfeller som kan være menneskeskapte. Dette er viktig da anklager om brudd på internasjonale regler kan få konflikter til å eskalere til reell våpenbruk.

Redsel bekjempes med korrekt opplysning

Ebola-utbruddet i et område i Vest Afrika i 2014 drepte over 10 000 mennesker, og panikken spredte seg til alle verdensdeler. Vi vet at terrorister har vært i utbruddsområder kamuflert som hjelpearbeidere i håp om å få med seg ebolavirus.

Men befolkningen har lite å frykte. Det er så å si umulig å lage et større ebola-utbrudd med mange døde i et land med oppegående helsevesen (og en effektiv vaksine). Det er imidlertid mulig å lage panikk og hysteri om ikke vi har gode planer for å få fram faglig korrekt informasjon, samt iverksette effektive mottiltak raskt.

Hvordan vi reagerer på større naturlige infeksjonsutbrudd eller pandemier, gir et bilde på hvordan den psykologiske reaksjonen vil bli ved reell eller mistenkt biokrig eller bioterrorisme. Ved utbruddet av svineinfluensa i Norge i 2009 ble et «worst-case»-krisesenario presentert som fakta for publikum. Informasjonsarbeidet var ikke egnet til å beskrive utbruddenes realiteter og konsekvenser, men i større grad rettet mot krisemaksimering og personlig fokus på utbruddsledelsen.

Dette skapte stor utrygghet i befolkningen. Mange ønsket ikke vaksiner, siden de ikke stolte på informasjonen som ble gitt. Disse erfaringene bør gi grunn til ettertanke.

Hepatitt C – en stille epidemi i Tromsø?

Av Eyvind J. Paulssen, professor og instituttleder ved Klinisk medisin, i samarbeid med ph.d.-stipendiat Hege Kileng og professor Tore Gutteberg

Hepatitt C tar 500 000 liv på verdensbasis hvert år. I Norge regner man med at 0,2 – 0,5 % av befolkningen er smittet, men det reelle tallet kan være høyere. Typisk for sykdommen er at den sniker seg innpå med symptomer som ligner på influensa og som forsvinner fort. Da kan du likevel sitte igjen med hepatitt C-viruset i kroppen som i verste fall kan føre til alvorlig leverskade og død.

”Usynlig” leverbetennelse

Hepatitt C kan gi alvorlig leverskade hvis det ikke behandles. Illustrasjon: www.colourbox.com

Illustrasjon: www.colourbox.com

Hepatitt C-virus er årsak til sykdommen hepatitt C. Blir man smittet med hepatitt C vil dette hos de fleste gi en akutt fase med lett følelse av sykdom, ofte med influensalignende symptomer, som sjelden leder til legebesøk. Den akutte fasen vil etter kort tid gå over av seg selv, men dersom viruset ikke fjernes av immunforsvaret, vil det forbli i kroppen og forårsake en kronisk leverbetennelse. Vi regner at 70-80 % av de som utsettes for smitte får kronisk sykdom. Kronisk hepatitt C har også nesten ingen symptomer den første tiden. Ubehandlet vil sykdommen kunne gi alvorlig leverskade etter flere tiår. Dette fraværet av alvorlige plager både i akuttfasen og den kroniske fasen gjør at sykdommen med rette kan kalles «stille» og sykdommen oppdages gjerne tilfeldig eller ved målrettet testing.

Smitter via blod og kroppsvæsker

Hepatitt C smitter ved overføring av blod eller andre kroppsvæsker mellom mennesker. Før viruset ble oppdaget, ble noen smittet ved blodoverføring. Blødere, som trengte stadig tilførsel av blodprodukter, var spesielt utsatt. I dag testes alle blodprodukter for hepatitt C og denne smitteveien er ikke lenger aktuell i land med moderne helsevesen. Hepatitt C er utbredt i miljøer der det brukes intravenøse rusmidler, og tidligere eller pågående bruk av slike midler regnes som vanligste smittemåte. Seksuell overføring av hepatitt C regnes som sjelden. Smitte ved uhell eller dårlige prosedyrer i helsevesenet er sjeldent i vår del av verden, men stikkskader, som kan gi slik smitte, er dessverre vanligere enn man tidligere har trodd og har ført til smitte i helsevesenet også hos oss.[1] Kartlegger man alle som er smittet med hepatitt C, vil det imidlertid være en gruppe hvor man ikke kan forklare hvorfor de er smittet.

Slik tester vi tromsøværinger for hepatitt C
Tromsøundersøkelsen tar blodprøver og sender en del av blodet til analyse ved UNN Tromsø. Blodet testes for antistoff mot hepatitt C, og en positiv prøve vil fortelle at man har vært utsatt for hepatitt C-smitte. En ny prøve må til for å bekrefte dette funnet, og eventuelt si om man har pågående hepatitt C eller er frisk. Alle som tester positivt ved første prøve vil få tilbud om oppfølgende prøver og behandling dersom de er syke.

Les mer om Tromsøundersøkelsen på www.tromsoundersokelsen.no

En stille epidemi?

I verden antar vi at 2-3 % er smittet.[2] Dette utgjør 130-200 millioner mennesker, og fører til en for tidlig død hos ca. 500 000 mennesker årlig. Til sammenlikning regner man at det finnes ca. 40 millioner mennesker som lever med HIV[3] og 240 millioner med hepatitt B.[4] Hepatitt C regnes imidlertid som sjeldnere i Norge. I en undersøkelse fra Oslo i 2000-2001 fant man at 0,5 % av de undersøkte hadde kronisk hepatitt C, og at 0,2 % i tillegg hadde vært utsatt for smitte,[5] mens det i Nord-Norge er tidligere antatt å være 0,20 – 0,25 % smittede (2 per 1 000 innbyggere).[6],[7] Tallene fra Nord-Norge er ikke basert på undersøkelser i befolkningen og er derfor noe usikre.

Kan kureres – bare man har diagnosen

Hepatitt C-viruset ble oppdaget på slutten av 80-tallet.[8] Behandlingen var den første tiden forbundet med mange bivirkninger og hadde ikke alltid ønsket effekt. Etter hvert er det utviklet gode medikamenter med færre bivirkninger og nær fullgod effekt, og pasienter som har hepatitt C i dag kan ofte bli kvitt sin sykdom. Det finnes ingen vaksine for hepatitt C og gjennomgått sykdom gir ingen immunitet.

Den syvende runden av Tromsøundersøkelsen er i disse dager i full gang med innsamling av data og biologiske prøver. Tromsøværingenes blodprøver vil gi oss kunnskap om hvor mange som er rammet av hepatitt C i den nordnorske befolkningen. De vil også gi oss muligheten til å finne personer som kan få et behandlingstilbud for en sykdom de sannsynligvis ikke visste at de hadde.

Referanser

[1] Olsen K, Dahl PE, Paulssen EJ, Husebekk A, Widell A, Busund R: Increased risk of transmission of hepatitis C in open heart surgery compared with vascular and pulmonary surgery. Ann Thoracic Surg (2010); 90: 1425-31.

[2] WHO (2015): Hepatitis C. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs164/en/ (14.09.15)

[3] WHO (2015): HIV/AIDS. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs360/en/ (14.09.15)

[4] WHO (2015): Hepatitis B. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs204/en/ (14.09.15)

[5] Dalgard O, Jeansson S, Skaug K, Raknerud N, Bell H: Hepatitis C in the general adult population of Oslo: prevalence and clinical spectrum. Scand J Gastroenterol (2003); 38: 864-70.

[6] Kristiansen MG, Gutteberg T, Berg LK, Sjursen H, Mortensen L, Florholmen J: Hepatitt C i Nord-Norge- et 8-års materiale. Tidsskr Nor Legeforen (2002); 122: 1974-6.

[7] Kristiansen MG, Eriksen BO, Maltau JM, Holdo B, Gutteberg TJ, Mortensen L, Løchen ML, Florholmen J: Prevalences of viremic hepatitis C and viremic hepatitis B in pregnant women in Northern Norway. Hepatogastroenterology (2009); 56: 1141-5.

[8] http://hcvadvocate.org/hepatitis/factsheets_pdf/Brief_History_HCV.pdf

Fra sykepleiermangel til suksesshistorie

Av Mari Wolff Skaalvik (prodekan utdanning) og Bente Norbye (førstelektor), Det helsevitenskapelige fakultet

Tromsø var først i Norge med å utdanne sykepleiere i distriktene. Nå viser modellen seg å være viktigere enn noen gang.

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer øker, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

I år er det 25 år siden daværende Sykepleierhøgskolen i Tromsø startet opp desentralisert sykepleierutdanning. Bakgrunnen var prekær mangel på sykepleiere i Midt- og Nord-Troms, og spesielt innen psykisk helsevern. Målet med etableringen var å bedre tilgangen på kvalifiserte sykepleiere i distriktskommunene, ved å legge til rette for at studentene kunne kombinere utdanning med arbeid eller omsorgsoppgaver.

Desentralisert sykepleierutdanning ble organisert som en deltidsutdanning på fire år, til forskjell fra det ordinære tre-årige studieforløpet. Utdanningen bygde på et samarbeid med kommunale og regionpolitiske miljøer. Dette samarbeidet har blitt videreført fordi det styrker utdanning i små lokalmiljø der kommunen har fått et eierforhold til studiet. Og det er verdifullt. Studiekvaliteten heves og det blir stabil tilgang på sykepleiere i distriktet.

Faktisk, så var vi i Tromsø de første i Norge med et desentralisert studietilbud, og erfaringene ble raskt etterspurt ved andre høgskoler og i andre kommuner. Etter hvert ble utdanningen også internasjonalt kjent, og det er i dag etablert forskningsnettverk innenfor desentralisert sykepleierutdanning med universiteter i blant annet Canada, Grønland, Island og Sibir.

God dialog mellom UiT og distrikt

I vår desentraliserte sykepleierutdanningen er lokal tilknytning vektlagt. I dag har faktisk fem universitetslektorer arbeidsplassen sin i distriktet på ulike studiesteder i Troms fylke. Den lokale tilstedeværelsen har resultert i at UiT er en aktør i distriktet, og kanskje vel så viktig får vi impulser fra regionen som har betydning for vår virksomhet.

Universitetslektorene i distriktet blir ofte involvert i planarbeid i kommunehelsetjenesten, og det er med på å styrke den viktige dialogen mellom distriktskommuner og universitetet for kvalitet i helsetjenesten. Den desentraliserte studieorganiseringen har vist seg å være et godt virkemiddel for å skape sammenheng mellom studieinnhold og kompetansebehov.

Populært studie med gode studenter

Til nå har vi tatt opp 15 kull og 430 desentraliserte sykepleiere er utdannet. Rekrutteringen til studiet har vært svært god, og det har ved alle opptak vært mer enn dobbelt så mange søkere som studieplasser. Ved oppstarten av tilbudet var det noen kritiske røster som antydet faren for det som ble kalt «B-sykepleier». Denne skepsisen er gjort til skamme, for undersøkelser har vist at eksamensresultatene er minst like bra som for fulltidsstudentene. 97 % av de som har gjennomført studiet gjorde det på normert tid, og det er bedre enn ved fulltidsstudiet.

Moderne undervisning

I den kontinuerlige utviklingen av den desentraliserte studiemodellen har nye undervisningsmetoder blitt tatt i bruk; bruk av videokonferanser, streaming av forelesninger og bruk av IKT-læringsplattform er noen eksempler. Dette har gitt oss som utdanningsinstitusjon viktige erfaringer. Det viktigste resultatet er selvfølgelig at vi innfridde – og innfrir forventningen om å gi distriktene kvalifiserte sykepleiere, noe som har betydning for at helsetjenesten imøtekommer behovene i distriktet.

Den desentraliserte sykepleierutdanningen kjennetegnes av at den treffer behovene der de til enhver tid er størst. I 2001 visste vi for eksempel at etableringen av Viken Senter i Bardu ville føre til behov for flere sykepleiere. Det ble derfor gjort et ekstraordinært opptak slik at kommunene Bardu og Målselv fikk utdannet flere sykepleiere. Da Viken Senter for psykiatri og sjelesorg ble åpnet i 2006, sto 23 sykepleiere fra nærliggende kommuner klare.

Hvor ble studentene av?

Med et mål om å tilføre sykepleierkompetanse til distriktskommuner, er det naturlig å spørre seg hvor de 430 uteksaminerte sykepleierne har blitt av. Vi vet at 87.5 % av dem begynte å arbeide i en distriktskommune, og de fleste i sin hjem- eller nabokommune. Videre vet vi at mer en halvparten av de som var utdannet pr. 2011 har gjennomført en eller flere videreutdanninger i sykepleie. De fleste hadde tatt videreutdanning i helsetjenester til eldre, en gruppe som utgjør en stor del av den kommunale helsetjenesten – og som i fremtiden vil utgjøre en enda viktigere del.

Fremtiden

Som en konsekvens av samhandlingsreformen vil behovet for kompetanse øke i kommunene, og vår desentraliserte sykepleierutdanning får økt betydning. Videreutdanninger organisert som desentralisert og/eller deltidsutdanning øker også i kjølvannet av samhandlingsreformen. Behovet for sykepleiere med solid kunnskap om blant annet demenssykdommer og kreftomsorg, er sentralt.

Vi kan konkludere med at desentralisert sykepleierutdanning gjennom 25 år har utviklet en studiemodell for vår tid. Den vil sikre tilgangen på sykepleiere i distriktskommunene i Troms.

Vi ved UiT Norges arktiske universitet ivaretar dermed vårt samfunnsansvar.

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

Kreftpasienter skal behandles ulikt!

Av Erna-Elise Paulsen, lege og ph.d.-student,
Translasjonell Kreftforskningsgruppe IKM

Lungekreftpasienter som har mange immunceller i eller omkring kreftsvulsten har bedre framtidsutsikter enn de som ikke har det. Persontilpasset behandling er derfor løsningen.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Kreft er ikke én sykdom. Kreftceller kan ha helt ulike egenskaper, også innad i én kreftsvulst. Og vevet som omgir en kreftsvulst, påvirker den – på godt og ondt. En kreftbehandling kan ha god virkning hos noen, dårlig hos andre, og med bivirkninger hos alle – i ulik grad. Derfor er persontilpasset behandling viktig.

En utfordring ved persontilpasset behandling, er å forutse hva som er riktig behandling til hver enkelt pasient. Vi trenger å plukke ut de som kan få et bedre og/eller lengre liv etter en tøff, langvarig og kostbar behandling. Vi må også unngå å bruke av pasientens dyrebare tid, og samfunnets penger, på plagsom behandling som ikke vil gi slik nytte. Nye, mer «treffsikre» medikamenter, kan gi bedre effekt og mindre bivirkninger. Men bare hvis de brukes på de riktige pasientene.

Ved å undersøke immunforsvaret i vev fra over 500 lungekreftpasienter, forsøker vi å finne ny kunnskap som kan hjelpe oss til å velge riktig behandling.

Immunforsvaret har hukommelse og bekjemper kreft

De fleste vet at immunforsvaret gir kroppen evnen til å bekjempe infeksjoner, og at vi kan bli immune mot smitte. Det er fordi immunforsvaret kan gjenkjenne en «fiende» og har forberedt ammunisjon til neste smitteangrep. Dette benytter vi oss av ved vaksinering; immunforsvaret får en liten prøvesmak på fienden, og «husker» hvordan infeksjonen kan bekjempes raskt og effektivt, mange år senere.

Det mange ikke vet, er at immunforsvaret også bekjemper unormale celler som kunne blitt til kreftsvulster – hver dag! Noen immunceller (drepeceller) kan ved første møte sprenge (!) de unormale cellene. Andre immunceller (hjelpeceller) gjenkjenner fienden og gir signal til drepecellene om å få jobben gjort. Noen av disse hvite blodcellene blir til «hukommelsesceller», med ammunisjon rettet mot kreftceller. Disse sirkulerer i blodbanen, eller bor i f.eks. lymfeknuter, hud og tarm, klare til å sette i gang en kjapp respons hvis fienden på ny skulle prøve seg.

Men enkelte kreftceller unnslipper immunforsvaret og kreftsvulster oppstår. Faktisk kan kreftsvulster tvinge immunforsvarets celler til å bytte lag. Disse «korrupte» immuncellene kan hjelpe kreftsvulsten til å vokse, f.eks. ved å hjelpe kreftsvulsten til å skaffe seg nye blodårer, eller ved å svekke de «gode» immuncellene.

Prognoser er nyttige, men ikke presise

Vårt viktigste verktøy for å velge behandling ved lungekreft er sykdommens stadium. Det vil si at vi ut fra størrelsen på en kreftsvulst og om kreftcellene har spredt seg, kan beregne pasienters sannsynlige framtidsutsikter (prognoser). For eksempel vil pasienter med stadium I lungekreft ha bedre prognose (ca. 6 av 10 er i live etter fem år) enn pasienter med stadium II sykdom (ca. 4 av 10 lever fem år senere).

Stadieinndeling er et godt hjelpemiddel når vi velger behandling, men det er ikke en presis kunnskap. Mange pasienter med stadium I lungekreft blir helt friske, mens andre får raskt tilbakefall og dør. Noen av de med stadium III sykdom lever mye lenger enn andre. Hvem skal ha mest intensiv behandling og oppfølging, og hvem kan slippe? Her kan immunforsvaret lede oss i riktig retning.

Immunforsvaret kan gjøre oss treffsikre

Vår forskningsgruppe har funnet ut at det som kjennetegner pasienter med god prognose, uansett stadium, er de med opphopning av drepe- og hukommelsesceller i og omkring kreftsvulsten.
Det betyr at mange pasienter med opphopning av slike immunceller overlever lenger enn de som har liknende kreftsvulster, men uten opphopning av immunceller.

Slik ny kunnskap kan endre behandlingsvalgene våre. For det første gir det mulighet til å skreddersy behandlingen bedre. Pasienter uten opphopning av immunceller har dårligere prognoser enn vi har trodd, og de bør kanskje tilbys tilleggsbehandling/oppfølging eller intensivert behandling, mens andre bør slippe. For det andre kan slik ny kunnskap bidra til nye metoder for å behandle kreftsykdom.

I tillegg til at vi kan angripe kreftcellene med f.eks. cellegift, kan nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter, og det råder optimisme også ved f.eks. lungekreft.

Håp

Lungekreft er den krefttypen som tar flest menneskeliv, både i Norge og verden for øvrig. Hvert 5. menneske som dør av kreft, dør av lungekreft. Derfor er forskning på lungekreft viktig, og med immunforsvaret i fokus, har vi håp om ei bedre framtid for lungekreftpasienter.

Når smittefrykt rammer uskyldige

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

I de siste ukene har noen tusen asylsøkere ankommet Norge for å søke beskyttelse mot de krigshandlinger som har rammet dem. Vi har en moralsk og juridisk plikt til å hjelpe disse. Men når enkelte påpeker at disse flyktningene utgjør en smitterisiko for vår egen befolkning, må vi raskt og kontant replisere med at dette er rent tøv!

Ubegrunnet smittefrykt er med på å stemple en uskyldig gruppe mennesker som farlige og urenslige, mener Ørjan Olsvik. Foto: UNHCR / S. Rich / April 2013

Ubegrunnet smittefrykt er med på å stemple uskyldige mennesker som farlige og urenslige, mener Ørjan Olsvik. Foto:
UNHCR / S. Rich / April 2013

Flyktningene har ingen smittsomme sykdommer vi ikke allerede har her i landet. De får en helsesjekk når de ankommer og skal behandles slik som vi behandler hverandre. At egen overdreven smittefrykt skal ramme en uskyldig gruppe som trenger vår hjelp i en kritisk tid, sier mer om dem som fremsetter slike faglig udokumenterte påstander.

At medisinsk personell som undersøker pasienter bruker hansker, er normalt. Men det er ikke normalt at personell som tar imot flyktninger bruker hansker og krever ekstra vaksiner utenom de norske vaksineprogram.

Vi skal være ytterst forsiktig med å anvende vår ubegrunnede redsel for smitte på flyktninger. Det er ensbetydende med å stemple dem som «farlige og urenslige». Jeg synes Folkehelseinstituttets klare standpunkt i denne saken er eksemplarisk.

– Det er ingen spesielle forholdsregler man trenger å ta. Flyktningene bærer ikke med seg noen sykdommer som vi ikke har i vår flora allerede, sier Folkehelseinstituttets Trude Arnesen til NRK.

Aviser og annen media som problematiserer smitterisiko bygget på ankommende flyktninger, er med på å spre farlige brune understrømmer; vi er de rene og skikkelige, de andre er smittsomme og skitne. Dersom temaet er å kontrollere sykdommer som kommer inn i landet foreslår jeg at disse smitte-redsel-predikanter studerer Folkehelseinstituttets Meldesystem for infeksjonssykdommer (MSIS) og rapportene over hvilke smittsomme sykdommer ferierende nordmenn tar med seg hjem. I 2014 ble over 30 % av pasientene med kjønnssykdommene gonore og syfilis smittet i utlandet. Diaresykdommene campylobacteriose (77 % smittet i utlandet), salmonellose (86%) og shigellose (86), viser at vi nordmenn drasser med oss mer fra utlandet enn suvenirer.

Flyktninger som nå ankommer vår land skal bli møtt med respekt og forståelse for hva de har vært gjennom, ikke ubegrunnet stigmatisering som potensielt smittsomme individer basert på antagelser som ikke er faglig begrunnet. Med hysteriet rundt HIV epidemien her i landet i slutten av 80-tallet, hvor HIV-smittede ble nektet adgang til fly, resultanter, barnehager etc, og frisk i minne, bør de som fremsetter slike synspunkter og de som videreformidler dem, være sitt ansvar bevisst.