Antibiotika, mirakelmedisinen som kan forsvinne

Av professor  Ørjan Olsvik, UiT, professor Gunnar Skov Simonsen, leder for NORM, professor Arnfinn Sundsfjord, dekan ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og professor Sissel Rogne, direktør i Bioteknologinemnda

tablet on the black background

Illustrasjonsfoto, Colourbox.com

Vi kan neppe redusere mengden resistente bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi sørge for at utviklingen går saktere, slik at vi vil ha virksomme antibiotika i mange år til

Antibiotika har vært svært viktig for å bekjempe bakterielle infeksjoner i snart 70 år og har kurert mange med alvorlige sykdommer. Effektiv terapi av infeksjoner har muliggjort nye behandlingsformer innenfor kirurgi, organtransplantasjon og kreftbehandling.

De færreste av oss er så gamle at vi kan huske tiden før antibiotika. Dessverre er det store muligheter for at vi og våre barn vil oppleve tiden etter antibiotika. En tid der beinmargstransplantasjoner, cellegiftbehandling og proteseoperasjoner blir umulig å gjennomføre på grunn av faren for infeksjoner med multiresistente bakterier.

Penicillinets oppdager, Alexander Flemming, sa allerede i 1945 at penicillin vil bli virkningsløs om det ble brukt galt. Samme år fant man sårbakterier som var blitt motstandsdyktige mot mirakelmedisinen. Men det ble oppdaget mange nye antibiotika og en skjøv resistensproblemene fremfor seg. I 1955 ble det i Japan funnet dysenteribakterier som var resistente mot mange forskjellige antibiotika samtidig; multiresistens var et faktum.

figur antibiotikabruk 2012

Antibiotikabruk i 2012
Dette diagrammet viser hvor stor del av befolkningen (per 1000) i de forskjellige Helseregionene som har fått antibiotika i løpet av året 2012. Menn bruker betydelig mindre antibiotika enn kvinner, og både menn og kvinner i Nord-Norge bruker minst.

Smitter

I 1960 ble det endelig dokumentert at resistensegenskaper kan smitte mellom bakterier, gener som koder for resistens mot mange forskjellige antibiotika kan overføres til andre bakterier, ja til og med andre bakteriearter. Bruk av ett antibiotikum kunne dermed gi resistens mot mange forskjellige viktige terapeutika. I dag ser vi dessverre at det neppe er noen prinsipielt nye antibakterielle midler som vil bli markedsført i nærmeste fremtid. Antibiotikaresistens er blitt et problem i behandling av infeksjonssykdommer. I løpet av 2012 døde det i Europa og USA anslagsvis 50.000 personer av infeksjoner som skyldes antibiotikaresistente bakterier.

All bruk av antibiotika vil gi de bakterier som er resistente en fordel fremfor andre bakterier.

Resistente bakterier kan derfor fort bli dominerende i miljøer med antibiotika. Til nå har løsningen vært å bytte til nye typer antibiotika, som så er effektiv en stund, inntil bakteriene utvikler resistens også mot disse medikamentene. Denne utviklingen har medført at noen typer bakterier nå er resistente mot nær sagt alle tilgjengelige antibiotika.  Disse bakteriene kalles multiresistente. Vi har allerede fått de første tilfeller av multiresistent tuberkulose og multiresistente tarmbakterier i Norge.

Figur resistens forbruk

Resistanse og forbruk
Bruk av et antibiotikum vil ofte øke resistensen mot samme antibiotikum. Fra år 2000 til 2012 mer enn fordoblet vi forbruket av antibiotikumet ciprofloxacin. Resultatet var at vi fant seks ganger så mange E. coli bakterier i blod som var blitt resistente mot dette viktige antibiotikumet.

Antibiotikaresistens i helsevesenet

I mange land har imidlertid forbruket av antibiotika i helsevesenet vært så stort at mange sykdomsfremkallende bakterier er blitt motstandsdyktige mot de fleste tilgjengelige antibiotika. Disse bakteriene blir ofte transportert rundt i verden av pasienter som benytter seg av billige helse- og tannhelsetjenester i utlandet.

Slik sprer antibiotikaresistensproblemet seg over landegrensene. I Europa og USA dør anslagsvis 50.000 personer årlig av infeksjoner som skyldes antibiotikaresistente bakterier.

Antibiotikaresistens i landbruket

Antibiotikabruken i matproduksjonen er i flere land så stor at det skaper betydelige utfordringer. I Norge brukes 87 prosent av antibiotika til mennesker, 10 prosent til landdyr og 3 prosent til fisk. Globalt er det anslått at mellom 50 og 65 prosent av all antibiotikabruk går til dyr. I mange land blir antibiotika brukt for å få storfe og svin til å vokse raskere, og for å hindre infeksjoner i kyllingproduksjonen. Resultatet er kjøtt som er forurenset med bakterier som er motstandsdyktige mot mange viktige typer antibiotika. Disse dyrebakteriene kan overføre sine resistensegenskaper til bakterier som gir sykdommer hos mennesker og dyr.

USA bruker svimlende 16 millioner kilo antibiotika årlig, og hele 80 prosent av dette blandes i dyrefôr for å få kyr, kyllinger og gris til å vokse raskere. Sist uke annonserte amerikanske helsemyndigheter en plan for å forby dette, som da vil være det største enkelttiltaket som er gjort for å bremse antibiotikaresistens utviklingen. Norge og EU innførte forbud mot antibiotika i dyrefôr i henholdsvis 1995 og 1998.

Det nytter!

I 1987 brukte den norske oppdrettsnæringen store mengder antibiotika for å bekjempe bakterielle infeksjonssykdommer i norsk oppdrettslaks. Situasjonen var uholdbar. Store ressurser ble satt inn på å fremskaffe gode vaksiner, samt å forbedre hygienen. I dag produserer norsk oppdrettsnæring over 20 ganger mer laks enn i 1987, med mindre enn én prosent av datidens antibiotikaforbruk. Dette eksempelet viser at det nytter!

I 1996 fikk vi en forskrift som påla helsevesenet å undersøke ansatte i helsevesenet for en svært resistent sårbakterier som var blitt et problem i mange land. Sammen med Sverige og Danmark tester vi nå alle helsearbeidere og pasienter som kommer fra områder hvor slike bakterier er påvist for å hindre at ansatte og pasienter i våre sykehus blir smittet. Dette har gitt svært gode resultater og denne strategien tas nå i bruk i flere andre land.

Vi har også fått etablert en systematisk nasjonal overvåking av alle typer antibiotikaresistens i bakterier (NORM) i de viktigste sykdomsfremkallende bakterier i human og veterinærmedisin. På denne måten kan vi sette inn spesielle tiltak om vi ser nye resistensegenskaper eller urovekkende økning i eksisterende problemer.

I tillegg har vi et nasjonalt kompetansesenter som kan påvise de fleste typer antibiotikaresistens  (K-RES). Her forskes det blant annet på hvordan disse egenskapene kan overføres mellom bakterier og utvikling av nye antibiotika. Både NORM og K-RES er lagt til de medisinske fagmiljøene ved UiT og UNN.

Resistens i Norge og utlandet i 2012

Resistens i Norge og utlandet i 2012
I Norge er vi mye mindre resistente mot antibiotika enn i utlandet. Her ser du prosentvis resistens mot 3 viktige antibiotikum hos Campylobacter, fra personer smittet i Norge og i utlandet i 2012.

Forskerne er enige

Forskere over hele verden er enige om hva som må gjøres for å redusere resistensproblemene: Vi må ha en streng politikk for antibiotikabruk og hindre spredning av antibiotikaresistensgener. Antibiotika må foreskrives av kompetente leger, veterinærer og tannleger. Smittevern og infeksjonsforebygging må intensiveres  både i sykehus og i befolkningen som helhet. Færre infeksjoner, mindre bruk, men slike tiltak vil også  hindre at resistente bakterier sprer seg.

Norge må arbeide aktivt internasjonalt for at bruk av antibiotika i matproduksjon må begrenses til det som er veterinærmedisinsk påkrevd, og resistente bakterier i avlsdyr og matvarer, og resistensgener i genmodifisert mat og fôr må kunne forbys.

Vi kan neppe redusere antibiotikaresistens i bakterier vesentlig, men med spesifikke tiltak kan vi begrense utviklingen slik at mange antibiotika vil være virksomme i mange år til.

Kronikken er tidligere publisert i Aftenposten