Avslører blodpropprisiko med et nålestikk

Av Trygve S. Ellingsen, forskerlinjestudent tilknyttet
K. G. Jebsen TREC – senter for tromboseforskning

En billig og lett tilgjengelig blodprøve kan gi deg svar på om du står i fare for å få blodpropp, viser ny forskning fra Tromsø. Tidlig forebygging redder liv, men halvparten av de rammede har ingen kjent årsak.

Mange dødsfall kan unngås med tidlig og målrettet forebygging, mener artikkelforfatteren. Foto: Elisabeth Øvreberg, UiT Helsefak

Mange dødsfall kan unngås med tidlig og målrettet forebygging, mener artikkelforfatteren. Foto: Elisabeth Øvreberg, UiT Helsefak

Billig “standardprøve”

Over syv tusen nordmenn rammes hvert år av venøs blodpropp, dvs. blodpropp i venene – blodårene som frakter oksygenfattig blod tilbake til hjertet. Som regel dannes blodproppen i en vene i benet og kalles dyp venetrombose. Dersom deler av blodproppen løsner, kan den bli med blodstrømmen via hjertet opp til lungene. Dette kalles lungeemboli, og er en alvorlig tilstand. Blant hjerte- og karsykdommene er venøs blodpropp den tredje mest vanlige og dødelige. Mange dødsfall kan med andre ord reddes med tidlig og målrettet forebygging.

Blodtelling eller blodstatus er en av de mest brukte blodprøvene på norske legekontor og sykehus. En blodprøve puttes inn i en maskin som gir oss oversikt over de ulike cellene som finnes i blodet, altså røde og hvite blodceller. Maskinen gir også info om hvor store de røde blodcellene er, samt hvor stor variasjon det er i størrelse mellom cellene. Det siste kalles red cell distribution width (RDW) – de røde cellenes distribusjonsbredde. Resultatet oppgis i en prosent. Høy prosent betyr stor variasjon i størrelse. De fleste av oss har en RDW rundt 12-13 %. Leger overser ofte denne verdien med mindre de mistenker at pasienten har en eller annen form for blodmangel (anemi). Tradisjonelt har heller ikke RDW hatt noen kjent bruksområde utover å skille mellom ulike typer blodmangler, så til legens forsvar har han eller hun ikke hatt særlig grunn til å bry seg om den. Nå viser det seg imidlertid at verdien fortjener langt større oppmerksomhet. Flere nylige studier har avdekket en sammenheng mellom RDW og hjerteinfarkt, slag, inflammasjon og generell dødelighet. RDW er også et godt mål på risiko for venøs blodpropp, viser ferske forskningsresultater utført ved K.G. Jebsen – senter for tromboseforskning i Tromsø. Resultatene er publisert i tidsskriftet “Thrombosis and Haemostasis”

Mange kan ha økt risiko

I overkant av 26 000 innbyggere i Tromsø kommune deltok i studien der man har sammenlignet blodprøvene til de som utviklet blodpropp med blodprøvene til de som ikke fikk blodpropp. Studien er en del av Tromsøundersøkelsen. I løpet av de 17 årene studien pågikk viste det seg at gruppen med blodpropp hadde gjennomgående høyere verdier av RDW enn de uten blodpropp. De med RDW over 13.2 % hadde økt risiko i forhold til studiedeltakere med lavere verdier. I vår studie hadde en fjerdedel av deltakerne verdier over denne grensen. Det betyr ikke at en av fire har grunn til bekymring. Risikoen for venøs blodpropp er generelt lav, og selv om denne risikoen øker litt, er den fremdeles lav. Som regel må flere risikofaktorer til før risikoen økes betydelig. Vi må passe oss for å påføre enkelte unødvendige bekymringer. Samtidig kan en bevisstgjøring på egen blodpropprisiko bidra med økt motivasjon til en sunnere livsstil, som igjen gir store helsegevinster – ikke bare med tanke på blodpropp.

Ofte ukjent årsak

De siste tiårene har forskningsmiljøer verden over avdekket en rekke risikofaktorer for venøs blodpropp. Blant de mest kjente er lange flyreiser, langvarig sengeleie, graviditet, bruk av p-piller, kreft, høy alder og overvekt. Det finns også en del genetiske mutasjoner som gir deg økt risiko. Hver for seg er disse risikofaktorene nokså ufarlige, men samlet kan de forsterke hverandre. Halvparten av de som får venøs blodpropp har imidlertid ingen kjente risikofaktorer. Behovet for, og gevinsten av, å avdekke nye risikofaktorer er dermed betydelig. Resultatene fra Tromsø tyder på at stor variasjon i størrelsen til de røde blodcellene øker risikoen for blodpropp uavhengig av de risikofaktorene vi kjenner fra før. Vi har foreløpig ingen sikre svar på hvorfor økt RDW gir økt risiko for propp. En mulig forklaring er at blodstrømmen gjennom blodårene påvirkes. La oss si at blodåren er en tunell og de røde blodcellene kjøretøy. Dersom trafikken består av helt like biler, er det forholdsvis enkelt å holde lik fart og avstand. Er det derimot en blanding av personbiler, traktorer og lastebiler, går farten nødvendigvis ned. Da kan en personbil fristes til å kjøre forbi. Vanligvis går det bra, men av og til ender det i kollisjon og påfølgende trafikkork (blodpropp). Dersom denne modellen stemmer, betyr det at økt RDW i seg selv øker risikoen for propp. En annen forklaring er at en underliggende sykdom forårsaker både økt RDW og økt risiko for blodpropp. Slike “skjulte” sammenhenger er vanlige innen all forskning, og kan ofte lure oss til å trekke feilaktige konklusjoner. Anne Kielland brukte et godt eksempel i en kronikk i aftenposten i fjor. I Danmark har man sett en sammenheng mellom antall stork og antall barnefødsler. Det fødes flere barn i områder med mye stork enn i områder med lite stork. Forklaringen har imidlertid ikke noe med storken å gjøre, men er ikke mer sensasjonell enn at både storker og barnefamilier ønsker å bo i landlige omgivelser framfor i byer. Tilsvarende kan vi med sikkerhet si at det er en sammenheng mellom økt RDW og risiko for blodpropp, men det er behov for mer forskning før vi kan forklare hvorfor det er en sammenheng.

Hvordan forebygge?

I prinsippet er forebygging enkelt: unngå risikofaktorer eller ta medisiner som reduserer blodets evne til å danne propp, såkalt blodfortynnende medisin. Utfordringen er å plukke ut hvem som har stor nok risiko til at forebygging er nødvendig og gunstig. Dette er ekstra utfordrende når bare halvparten av de som rammes har kjente risikofaktorer. Unødvendig behandling kan medføre psykiske og fysiske plager for de det gjelder, og det er en bortkastet utgift for samfunnet. Ved å avdekke nye risikofaktorer blir det enklere å spisse forebyggende behandling mot dem som har mest utbytte av det. Forebyggende behandling har størst effekt når den startes tidlig, og det er viktig å gi rett behandling til rett person. En måling av blodcellenes variasjon i størrelse kan nå bli et verdifullt verktøy til tidlig å plukke ut hvem som skal ha forebyggende behandling og hvilken behandling de trenger. Dermed kan en billig og enkel blodprøve redde liv.

Print Friendly, PDF & Email