Bedre prioritering i helsevesenet

Av Henrik Wåhlberg, PhD-stipendiat og assistentlege ved medisinsk avdeling, UNN Harstad

Kan det politiske handlingsrommet i etterkant av et valg brukes til fornuftig tenkning?

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde

I valgkampen fokuserte mange av partiene på helsevesenet. De fleste lovet effektivisering og forbedring, med kortere ventelister og mer tid til pasientrettet arbeid. Men, hvem står i køene? Hvordan skal vi definere hvem som er behandlingstrengende? Skal alle telles, eller kun de hvor det mistenkes alvorlig sykdom? Hvordan skal legene øke tiden sin i pasientrettet arbeid opp fra dagens 43 prosent? Og hvilket annet arbeid skal reduseres? Nå når valgkampen er over er det kanskje tid for saklig diskusjon. Kanskje til og med faglige råd og relevant forskning kan vise vei?

Frister for helsehjelp

Som et hverdagseksempel fra sykehusenes korridorer kan vi bruke henvisninger. Hvert år sendes over 2 millioner av disse fra fastlegen til sykehuset. Ut fra disse bestemmer sykehuslegene om en pasient har rett til helsehjelp eller ikke, og setter en frist for start av helsehjelpen. Denne vurderingen skal bygge på et faglig grunnlag utviklet av nasjonale eksperter innenfor hvert fagfelt, dokumentert i prioriteringsveiledere. Men i det daglige arbeid mangler ofte opplysninger i henvisningene. Eller en ung, uerfaren lege settes til å lese igjennom henvisningene. Konklusjonen blir ofte at mange får en rett til helsehjelp med kort frist, gjerne av dager eller ukers lengde. Denne rettslige plikten til helsehjelp gjør at andre pasientgrupper nedprioriteres, som kronisk syke som venter på kontrolltime og oppfølging. Dette frister igjen til triksing med ventelister og frister som det har vært flere eksempler på de senere år.

Vanskelig å prioritere

Men viser kunnskap og forskning tydelig vei fremover? Tidligere prosjekter over store deler av verden har vist at det er vanskelig å vite hvem som trenger behandling først, bare ut fra henvisningen. For tiden arbeider undertegnede med et prosjekt med forbedring av henvisninger til sykehuset, hvor målet er å kunne prioritere pasientene riktigere. Dette tar tid. Det er langt fra sikkert at vi finner nøkkelen som kan bestemme hvem som skal prioriteres og hvem som vi må våge å la vente. Men sammen med andre kan vi kanskje komme litt nærmere hva som skal til for å sikre at de som trenger det mest får behandling først.

Komplekse systemer trenger ikke populistiske hurtigløsninger eller krafttak i dugnadens ånd. Forskning og gjennomtenkte løsninger skaper ikke avisoverskrifter og fyller ikke debattsendinger før valg. Kanskje derfor det nå er tiden for det helsevesenet trenger. Gjennomtenkte løsninger skapt i samarbeid mellom de som arbeider med behandling av sykdom, og de som trenger behandlingen.

Print Friendly, PDF & Email