Skrevet av Solveig Flatebø, stipendiat i forskningsgruppa for barns utvikling ved Institutt for psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Koronapandemien og dens medfølgende restriksjoner endra mitt ph.d.-prosjekt totalt. Jeg er stipendiat innenfor utviklingspsykologi, og ønsker å dele mine opplevelser om dette, både oppturer og nedturer.

I mars 2020 klappet vi hendene, vår første pilotstudie var ferdig. Vi hadde ferdigutvikla et testbatteri som skulle måle småbarns imitasjon på Tromsø BabyLab. I mitt ph.d.-prosjekt undersøkes barns forståelse av smarttelefonforstyrrelser via imitasjonsatferd. Imitasjon er en tidlig læringsmekanisme hos barn, og er ellers et mye brukt mål for hukommelse og handlingsforståelse.

I en imitasjonstest ser barnet en eksperimentator gjøre ulike handlinger med objekter, og får så selv leke med de samme objektene. Barn som ikke snakker ennå viser at de husker hva de så, via sin imitasjon.

Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

Vi var endelig klare til å invitere familier til å delta i hovedstudien. Så kom beskjeden. Universitetet stengte mer eller mindre, og restriksjonene kom på rad og rekke på grunn av korona. Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

Mine veiledere og jeg var i tenkeboksen, og forsøkte å finne løsninger. Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

På daværende tidspunkt hadde mye annet blitt digitalisert, og vi tenkte: Hvorfor ikke utføre imitasjonstesten digitalt på Zoom? Men vi hadde et problem. Ingen hadde gjort imitasjonsstudier via medier som Zoom før, og vi stod på bar bakke uten sammenligningsgrunnlag.

Vi begynte å planlegge prosedyren for videotestinga. Det var flere utfordringer med lab versus videotesting. Barna på laben leker med de samme objektene, men hvordan skulle dette gå når de skulle delta hjemmefra? Vi kunne jo ikke akkurat sende en koffert med objektene hjem til alle deltakerne.

Vi tenkte: Finnes det noe som alle har hjemme? Og som ser likeens ut? Hva med kjøkkenredskaper, som en sleiv eller ei øse? Problemet var bare at de fleste ting  faktisk er mer eller mindre forskjellige, både i farge, form og størrelse. Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme – papir? Etter en del klipping og teiping, ble vi enige om nye papirobjekter og handlinger med disse.

Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme? 

I høst deltok de første barna og videotestinga fungerer utmerket! Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator som erstatning for kontakt ansikt til ansikt, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! De lager objektene, følger instruksjoner og navigerer rundt i det tekniske Zoom-landskapet underveis i testen. Videotesting muliggjør at familier fra andre byer kan delta og er mer forenlig med familiers hverdagslogistikk.

Det har vært en spennende prosess med både oppturer og nedturer i overgangen fra lab- til videotesting. Jeg håper denne fortellingen kan være oppløftende for andre som opplever å stå fast i et prosjekt eller noe annet. Veien videre kan være interessant om man tør å tenke nytt!

Studien fortsetter utover i 2021, og vi søker deltakere i alderen 17-20 måneder. Kontakt solveig.flatebo@uit.no for mer info.