Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Til deg som denne uken får en SMS fra UiT: Vi ønsker å finne ut om akkurat du er immun mot korona

Skrevet av professor Torkjel Sandanger og førsteamanuensis Erik Eik Anda, UiT Norges arktiske universitet

Til deg og de 99.999 andre som denne uken får en SMS fra UiT: Du kan få vite om du er immun mot korona – og du er bare to bloddråper unna svaret.

Slik ser SMS-en ut som 100.000 tilfeldig utvalgte nordmenn får denne uken. Lenken som er sladdet sørger for sikker innlogging og mulighet til å delta i forskningen til professor Torkjel Sandanger (t.v) og førsteamanuensis Erik Eik Anda.

Du lurer kanskje på om SMS-en er ekte. Vi har allerede mottatt noen telefoner og e-poster fra inviterte med spørsmål om akkurat det. Den er ekte, og det er helt tilfeldig at det ble du som fikk en SMS fra oss. Du er en av 100.000 nordmenn over 16 år som blitt trukket ut fra Folkeregisteret for å kunne delta i forskningsprosjektet «Korona og immunitet i Norge». Den enkleste måten for oss å komme i kontakt med deg, er via SMS.

Forskning.no: Hjemmetest skal avsløre immunitet mot Covid-19

Det vi ønsker å finne ut, er om du og de andre inviterte har antistoffer i blodet og er immune mot koronaviruset. Svaret kan bety mye for hvordan vi skal ha det i Norge fram til mange nok har fått vaksinen: Når blir det trygt å besøke våre eldre igjen, når kan vi samles til fest eller gå på trening igjen, når oppnår vi flokkimmunitet og hvem skal få vaksinen først? Et stikk i fingeren og to bloddråper fra deg og de andre som er invitert til å delta i studien, bringer oss nærmere en løsning.

Hjemmetesten er enkel å gjennomføre og porto er betalt. Svaret på om deltakerne i forskningsprosjektet er immune er kun to bloddråper unna.

TV2: Ønsker rush av blodgivere i unik nasjonal korona-undersøkelse

For at svaret skal bli så nøyaktig som mulig, er det viktig at akkurat du deltar i forskningen vår. Bare slik kan vi få et best mulig bilde av koronasituasjonen i hele Norge, uansett alder, kjønn og geografi. Du representerer ikke bare deg selv, men også andre på din alder i ditt nærområde. For at svaret skal bli best mulig, er det bare de som blir invitert via SMS som kan delta i forskningen.

NRK: Omfattende studie skal finne ut hvor mange i Norge som faktisk har antistoffer mot koronaviruset

Dersom du allerede har testet positivt og er blitt frisk igjen, er det fortsatt viktig at du deltar. Straks du har logget deg inn på vår forskningsside via bank-id og sikker innlogging (du får lenke i SMS-en), sender vi deg en liten eske med alt du trenger for å avlegge prøven hjemme. Det tar kun noen få minutter å gjennomføre det hele. Porto er allerede betalt. Her kan du se en video på hvor enkelt det er å ta testen.

Etter noen uker får du svaret på om du er immun eller ikke, og vi får svaret på hvor stor andel av befolkningen som faktisk har vært smittet av koronaviruset i Norge. Dermed kan vi bidra bedre i planleggingen for å håndtere pandemien i tiden som kommer.

NRK: Til nå kan det se ut som om særlig de under 30 år trenger litt ekstra motivasjon for å delta.

Dersom du kjenner noen som er invitert, uansett alder, må du gjerne oppmuntre dem til å delta. Hvis du lurer du på noe om forskningsprosjektet «Korona og immunitet i Norge», kan du sjekke vår hjemmeside. Her finner du blant annet svar på ofte stilte spørsmål.

PS: Til deg som er invitert og allerede har sendt din test til oss: Tusen takk for at du deltar!

Les mer:

uit.no/nyheter: Tilfeldig utvalgte nordmenn skal avsløre immunitet mot Covid-19

 

 

Med diabetes, makta og teknologien

Skrevet av Silje C. Wangberg, psykolog og professor i folkehelse Institutt for helse- og omsorgsfag ved UiT Norges arktiske universitet.

Mennesker med diabetes har ledet an i en pasientrevolusjon. De har gått fra å ha en passiv pasientrolle til en bli aktive beslutningstakere og pådrivere for en ny medisinsk og Preview Changes (opens in a new window)teknologisk utvikling.

Foto: Mostphotos.com

Jeg har både gjennom min jobb og privat møtt mange mennesker med diabetes type 1 eller type 2. Jeg har også fått møte mange som arbeider med å støtte mennesker med diabetes på ulike vis som for eksempel ulike helsearbeidere, ingeniører og forskere.

Fanebærere for den bemyndigede pasientrollen

Gjennom disse møtene og forskningen både jeg og andre har produsert, så har det hos meg vokst frem et bilde av en stor og sterk pasientgruppe som ønsker å være aktive og autonome, det vil si selvstendige beslutningstakere i eget liv. Ja, faktisk ser jeg på mennesker med diabetes som fanebærerne for det skiftet vi har hatt de siste 30-40 årene fra en pasientrolle som var underordnet ekspertlegen til den bemyndigede og likeverdige beslutningstageren vi ser stadig oftere i dag.

Internett har vært en viktig plattform for også denne revolusjonen gjennom at det lar folk med felles utfordringer finne sammen for å dele erfaringer og utforske mulige løsninger. Mange av løsningene for et enklere liv med diabetes involverer ulike former for teknologi.

Hva er diabetes?
Diabetes er én, men flere kroniske sykdommer som har til felles at kroppen mangler hormonet insulin. Hovedtypene er diabetes type 1 og diabetes type 2.

Diabetes type 1 er en alvorlig, kronisk sykdom der kroppen ikke produserer hormonet insulin. Uten insulin blir blodsukkeret for høyt, og du må derfor selv tilføre insulin daglig, med sprøyte eller pumpe.

Diabetes type 2 er en arvelig, kronisk sykdom der blodsukkeret blir for høyt. Det er den vanligste formen for diabetes og utløses ofte av overvekt og mangel på aktivitet.

Kilde: Diabetesforbundet: https://www.diabetes.no/

Teknologi som frigjøringsverktøy

Silje C. Wangberg Foto: Privat

Diabetes type 1 stiller store krav til den som har sykdommen. Å ikke sprøyte inn tilstrekkelige mengder, eller for mye, insulin i forhold til mengden glukose i blodet, kan få umiddelbare svært ubehagelige, eller potensielt livstruende, konsekvenser.

Det er derfor ikke rart at foreldre til barn med type 1 diabetes følger dem tett. Etter hvert som barn vokser til er det naturlig å søke mer selvstendighet, både fra foreldrenes overvåking, men også i forhold til å hele tiden måtte følge med eget blodsukker. Når teknologi ble tilgjengelig som både kunne måle blodsukker automatisk og overføre målinger til foreldre og helsepersonell over telefonnettet, så ga dette mange barn en betydelig utvidet radius og større frihet.

De fleste av oss har også som voksne autonomi som en viktig drivkraft. Vi vil leve livene våre slik vi selv vil. Denne kampviljen kan også føre til små og store innovasjoner. Mennesker med diabetes har blant annet skapt eller bidratt til, online møteplasser for likemenn, insulinpumper som responderer automatisk på kontinuerlig blodsukkermåling fra en chip implantert under huden, og til og med kunstige bukspyttkjertler.

Retten til å få hjelp med livsstilsendring og retten til å si: «nei takk!»

For de fleste med diabetes type 2, så er det et samspill mellom livsstilen og hvordan kroppen fungerer som gjør at ens eget insulin fungerer dårligere og dårligere. Dette kalles insulinresistens. Den gode nyheten er at kroppens celler igjen kan bli mer sensitive ovenfor insulinet gjennom økt fysisk aktivitet og redusert inntak av karbohydrater. Dette kan være vanskelig å få til på egen hånd og det har derfor vært stort fokus på å utvikle gode digitale støtteverktøy og på å utdanne helsepersonell i kommunikasjonsteknikker som er nyttige både i forhold til å støtte livsstilsendring og i å tilpasse helseinformasjon til den enkeltes forståelsesrammer, herunder språk, kultur, holdninger og utdanningsnivå.

Mange ønsker likevel heller å kompensere med medisiner fremfor å endre livsstil. Dette er den fine linja vi som ønsker å hjelpe må balansere på; jeg har så inderlig lyst til at folk skal få oppleve mestrings- og maktfølelsen det gir når din egen innsats fører til bedre funksjonsevne og livskvalitet, samtidig er nettopp selvbestemmelsen i seg selv kjempeviktig for helsa.

Det er da det er så fint med den nye pasientrollen der vi som likeverdige kan diskutere oss frem til de beste løsningene for hvert enkelt individ for å mestre sitt liv med diabetes.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Å være barn når en forelder er syk i tankene og følelsene

Kjersti Bergum Kristensen, stipendiat, RKBU Nord, UiT Norges arktiske universitet

Mange barn har foreldre som har en psykisk sykdom, det vil si er syk i tankene. Noen voksne synes det er vanskelig å snakke med barna sine om den psykiske sykdommen. Men barn har rett til å få informasjon og svar på ting de lurer på.

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp. Foto: Wikimedia

Trenger du noen å snakke med? Kors på halsen, Tlf.: 800 333 21, Alarmtelefon For barn og unge som utsettes for vold eller overgrep. Tlf.: 116 111, SnakkOmPsyken.no Chattetjeneste for barn og unge som har det vanskelig

Jeg forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Jeg vet at barn har det bedre hvis de forstår hvorfor foreldrene gjør det de gjør. Da blir det enklere å godta at det er sånn. I tillegg slipper barna å bruke masse energi på å tenke og lure på ting. Det er også lettere å be om hjelp for barn som har lært seg å snakke om det som er vanskelig.

 For vanskelige følelser og tanker

Har du noen gang blitt kjempelei deg for at du ikke fikk lov til å være med på overnatting med venner? Eller har du kanskje noen ganger blitt kjemperedd fordi du trodde det var noe skummelt bak deg når du var ute og gikk i mørket? Det er helt vanlig å bli redd og trist. Sånn skal det være. Ellers hadde vi gjort ting som var farlig for oss. Sånn som å gå bort til en stor bjørn i skogen. At vi er redd skal beskytter oss. Sånn at vi ikke gjøre ting som er farlig, eller som kroppen tror er farlig.

Kjersti Bergum Kristensen forsker på om barn får den hjelpen de trenger og om hjelpen er bra nok. Foto: Privat

Men noen ganger kan det bli for mye av de vonde følelsene. Flere vonde følelser enn det vi klarer å takle. Og det er da vi kan bli syk i tankene, – eller psykisk syk som det heter. Foreldre som har en psykisk sykdom kan være mer trist, sliten eller redd enn det som er vanlig.

 Mange barn har det sånn som du

Har du en mamma eller pappa som ofte ikke orker å bli med på ting? Eller kanskje du har en mamma eller pappa som er sur eller sint hele tiden uten at du egentlig vet hvorfor? Da er du ikke alene. Det er mange andre barn som har det sånn som du har det. Se for deg en skoleklasse med 20 elever. I den klassen vil det typisk være 4 elever med en forelder som har psykisk sykdom.

 Det er noe som er viktig at du vet:

Det er aldri barn sin skyld at foreldre blir psykisk syk. Det er heller ingenting barn kan gjøre for at foreldre skal bli frisk eller få det bra. Det er voksne som jobber med helse som har ansvar for å hjelpe foreldre som trenger hjelp.

I gamledager løy foreldre

I gamledager fikk ikke barn være med i begravelser. Noen barn fikk heller ikke vite det hvis for eksempel tanten deres døde. Tenk så rart! I gamledager kunne voksne finne på å lyve med å si at tanten hadde reist på ferie, når hun egentlig hadde dødd. De voksne løy ikke for å være slem. De trodde faktisk at barna hadde det bedre da, fordi de slapp å bli lei seg. Det de voksne glemte å tenke på var at de fleste barna skjønte at det de voksne sa, ikke stemte.

I gamledager måtte derfor barna tenke masse på hva som egentlig hadde skjedd. De tenkte så mye at de ble kjempeslitne i hode. Barna skjønte jo heller ikke hvorfor alle var så lei seg hvis tanten bare hadde dratt på ferie!? I tillegg så ble kanskje barna redd hvis foreldrene sa at bestefar skulle reise på ferie. Da visste jo ikke barna om det betydde at bestefar faktisk skulle reise på ferie eller om det betydde at han skulle dø.

I dag vet de fleste foreldre at de ikke skal lyve for barn. De fleste vet også at det er helt normalt å bli lei seg, og at det ikke er farlig. Men fortsatt er det litt sånn at noen foreldre tror at barna har det bedre om de ikke snakker med dem om sin psykiske sykdom. Noen foreldre vil ikke at barna skal bekymre seg, og tror de beskytter barna med å ikke fortelle. Litt sånn som de gjorde i gamledager.

Snakk om det!

Mange voksne synes det er lettere å snakke om ting som er galt med kroppen, enn hvis det er noe galt med tankene og følelsene. Det er litt rart at det er sånn kanskje, men noen voksne synes at det er litt flaut eller at det er vanskelig å forklare. Heldigvis finnes det voksne som ikke synes det er vanskelig å snakke med barn om å ha foreldre med psykisk sykdom.

Faktisk er det bestemt i loven at barn har rett til å få informasjon om forelderens sykdom. Det betyr at alle barn har rett til å snakke med dem som jobber der hvor forelderen deres får hjelp. Barn har rett til å få svar på ting de lurer på. De har også rett til å besøke sin forelder på sykehuset eller der hvor de er for å få hjelp til å bli frisk. Barn har denne rettigheten fordi vi vet at barn får det bedre hvis de får informasjon og mulighet til å spørre om ting de lurer på.

Det hjelper å snakke om det som er vanskelig. Hvis du trenger det kan du snakke med helsesøster på skolen, en lærer eller en voksne du stoler på. I den gule boksen finner du chattetjenester og telefonnummer du kan ringe.

Smarttelefon øker muligheten for vellykket brystoperasjon

Skrevet av lege og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry og Louis de Weerd, overlege, professor, avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet.

Ny forskning og ekstrautstyr til smarttelefoner gjør at kirurger kan hjelpe flere kvinner til vellykket rekonstruksjon av bryster etter brystkreft.

Ved autolog brystrekonstruksjon hentes en hudlapp med bevarte blodårer (A; gul pil) fra nedre del av magen (B). Denne hudlappen blir så formet til et bryst gjennom en mikrokirurgisk prosedyre hvor plastikkirurger syr sammen de minste blodårene i brystkassen mot blodårene til selve hudlappen. Det skjer ved bruk av et operasjonsmikroskop (C).

 

Å få tilbake et bryst gjennom plastikkirurgisk rekonstruksjon betyr veldig mye for en kvinne som har fullført behandling for brystkreft. Gjenoppbygging av brystet med eget vev (autolog brystrekonstruksjon) har blitt vanligere de siste årene hos kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge gjør vi det cirka 30 ganger i året.

Fra mage til bryst

Ved en autolog brystrekonstruksjon blir hud og underliggende fettvev fra nedre del av kvinnens mage brukt til å forme et nytt bryst. Dette gir en høyere pasienttilfredshet, da pasienten får et bryst med naturlig fasade og elastisitet i stedet for en silikonprotese.

Professor Louis de Weerd (t.v) og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry som deltar på en internasjonal kongress om plastikk- og rekonstruktive kirurgi (PAPS CON 2020). Forskningsprosjektet fra UNN/UiT Norge vant prisen for nest beste vitenskapelige presentasjon på denne kongressen. Bilde til høyre: Øverste bilde viser markert område på bukveggen antydet med standard metoder (CT angiografi og ultralyd). Dynamisk bildeteknologi (termografi [midten] og ICG angiografi [nederst]) hos samme pasient viser noe annerledes plassering av slike blodårer. Disse bilder kan fremstilles både før, under og etter en operasjon, noe som viser pågående endringer i blodtilførselen til hudlappen. (Foto: Privat)

For at dette vevet skal overleve som nytt bryst, er det viktig at den såkalte hudlappen får god nok blodforsyning. Under det friske hudvevet ligger det et nettverk av tynne blodårer, og disse er utrolig viktige for å forhindre komplikasjoner etter at det nye brystet er på plass. Små problemer med blodtilførselen kan føre til store problemer. Derfor har det vært mye forskning på å kartlegge blodsirkulasjonen i dette området.

Avansert bildeteknologi

Et team av plastikkirurger og forskere ved UNN/UiT har klart å finne en metode for å identifisere de beste blodårene og sikre at blodtilførselen til det nye brystet blir god nok. Tidligere brukte vi en standard CT-undersøkelse som viste et stillestående bilde av blodårene til vevet som vi tok fra buken. Nå kan vi bruke smarttelefoner med litt ekstrautstyr og kan da se blodsirkulasjonen live, mens operasjonen pågår. Med den nye metoden kan vi også velge den mest aktive blodåren og dermed sikre best mulig blodforsyning.

Teknikken vi bruker er en kombinasjon av infrarød termografi, som viser sirkulasjon av det varme blodet, og fluorescens angiografi, hvor vi kan overvåke blodsirkulasjonen ved hjelp av et fargestoff i blodet. Både infrarød termografi og fluorescens angiografi er med teknologisk fremgang blitt mer tilgjengelig, og kommer i dag som ekstrautstyr til smarttelefoner til en gunstig pris.

Vår forskning viser at det nye utstyret er nyttig i sammenheng med kompliserte plastikkirurgiske rekonstruksjoner. Det gjør at læringskurven innenfor slik avansert kirurgi forenkles. Dette bidrar i sin tur til å gi mange kvinner bedre livskvalitet og det reduserer faren komplikasjoner for denne typen kirurgiske inngrep. Vi får øye på endringer i sirkulasjonsmønsteret til hudlappen allerede mens operasjonen pågår. Ser vi sirkulasjonssvikt under inngrepet, kan vi hente ekstra blodårer fra andre deler av kroppen og sikre god sirkulasjon i det nye brystet.

Bedre livskvalitet og færre komplikasjoner

Resultater fra forskningsprosjektet har blitt presentert og godt mottatt på internasjonale kongresser. Ett av de mest interessante funnene fra forskningen vår, er at vi har klart å påvise en sammenheng mellom et sirkulasjonsbilde lest gjennom vårt avansert dynamiske bildekamera, og undersøkelser som normalt krever kontrastvæske sprøytet inne i blodet med bestråling (som CT angiografi).

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Det er hjelp å få: Informasjon ved demens

Jill-Marit Moholt, daglig leder og postdoktor, Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet

Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator og spesialsykepleier, Tromsø kommune
Heidi Øines Martinussen, leder, Nasjonalforeningen Tromsø demensforening

Personer med demens og pårørende kan oppleve mangelfull informasjon etter diagnose. Selv om noen tilbud varierer ut fra hvor du bor, er det hjelp å få.

Jakten på svar kan bli omfattende og utmattende. I dag finnes det flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. (Foto: Bulat Silvia, Mostphotos)

Flere berørte beskriver det å få en demensdiagnose som å ramle ned i et sort hull. Andre føler lettelse fordi de får en forklaring på hva som er galt. Demenssykdom utvikler seg ofte langsomt, og tegn kan være hukommelsesproblemer og glemsomhet, desorientering for tid og sted, språkproblemer og problemer med å utføre oppgaver som man tidligere har mestret. Noen opplever endring i adferd, interesseløshet og raske humørsvingninger uten åpenbar årsak. Endringene kan medføre bekymringer hos de berørte, som igjen kan vokse til frustrasjon og maktesløshet. Tiden før og etter demensdiagnose kan være preget av mange og til dels motstridende følelser som lettelse, håp, sorg, bekymringer, redsel og tapsfølelse. Mange trenger noen å snakke med, samt å få informasjon, råd og hjelp.

Manglende informasjon

Det kan ta tid å komme seg opp av det sorte hullet og få hjelpen som trengs. Hildegunn Fredheim er ektefelle til Jannicke Granlund som fikk diagnosen Alzheimers sykdom i ung alder. I årene etter diagnosen har de opplevd manglende informasjon, hjelp og støtte fra velferdstjenestene. I et blogginnlegg fra 2019 publisert på hjemmesidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver Fredheim:

«Jakten på informasjon, løsninger og helsetjenester har vært min hovedoppgave de siste tre årene. Hvor finnes det hjelp? Finnes det behandling? Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Hvilke rettigheter har vi? Hva kan helsevesenet gjøre for oss? Hva med økonomien? Gjelder forsikringer?»

Beskrivelsen er ikke unik. Forskere ved Senter for omsorgsforskning Nord, har undersøkt situasjonen til nordnorske pårørende til hjemmeboende personer med demens i et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2019. Deltakere beskrev stort behov for informasjon om sykdom og støttetiltak. Noen beskrev mangelfull informasjon fra fastlegen, og at de selv måtte søke kunnskap og finne svar på spørsmål. Mange var usikre på hvilken hjelp de kunne få fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og flere opplevde å ikke få den hjelpen de etterspurte. I tillegg opplevde mange pårørende at omsorgsoppgavene var belastende. En av deltakerne sa:

«Det er nesten ikke til å leve med. Du blir så sliten at du skjønner ikke hvordan du skal greie det. Samfunnet generelt er ikke god til å informere om tjenester ut til den vanlige borger, så informasjonen er utrolig mangelfull.»

Studien viste også at tjenester som dagaktivitetstilbud, støttekontakt, avlastning og pårørendeskole ble lite brukt. Mangelfull informasjon om tjenestene kan være en årsak til dette.

Det er hjelp å få

Det finnes flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. Her nevnes:

  • Hukommelsesteam/demenskoordinator
    De fleste kommunene har etablert hukommelsesteam (tidligere demensteam) og/eller demenskoordinator for utredning og oppfølging av de berørte. Dette er viktige ressurser som kan bistå før og etter diagnose, gi råd og veiledning samt være et bindeledd til hjelpeapparatet.
  • Pårørendeskole
    Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demens. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen, samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Mange kommuner har også tilbud om samtalegrupper i forbindelse med pårørendeskolen. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller ved at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Noen få kommuner tilbyr også Demensskolen. Den gir personer med demens i tidlig fase veiledning i mestring av hverdagen. Målet er at tilbudet skal etableres i langt flere kommuner enn i dag.
  • Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale demensforeninger
    Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. I Troms og Finnmark finnes det totalt 18 lokallag som jobber aktivt for mer informasjon og større åpenhet rundt demenssykdom. Lokallagene har ofte arrangementer og egne tilbud. Nasjonalforeningen drifter også telefontjenesten Demenslinjen. Den er bemannet med fagfolk som svarer på spørsmål, gir råd og informasjon om demens. De tilbyr også kontakt med likepersoner som selv har erfaring som pårørende.
  • Aldring og helse
    Aldring og helse er en nasjonal kompetansetjeneste som blant annet arrangerer flere kurs for personer med demens og deres pårørende. Møteplass for mestring er et landsdekkende kurstilbud der yngre personer med demens deltar sammen med en nær pårørende, fortrinnsvis ektefelle/partner. De arrangerer også tilbud til barn og unge som har foreldre med demens.

Større åpenhet om demens

Økt oppmerksomhet og åpenhet bidrar til å øke kunnskap og fjerne myter og stigmatisering forbundet med demens.

I Tromsø arrangeres Demensdagene 2020 fra 21. – 24. september. Årets tema er «Å leve med demenssykdom – forebygging og tidlig innsats». Målet med arrangementet er å bidra til åpenhet og spre kunnskap om demens og tilbud som finnes i helsetjenesten. Programmet er variert, med både foredrag, film og demonstrasjon av velferdsteknologi. Det vil også være informasjon om pårørendeskole, demensvenn og aktivitetsvenn. Demensdagene 2020 er tilrettelagt i samråd med smittevernsmyndighetene i Tromsø kommune og i henhold til gjeldende retningslinjer anbefalt av Folkehelseinstituttet. Deltakelse på arrangementene er gratis, og deler av programmet kan følges digitalt.

Vi anbefaler berørte som ikke har anledning til å delta på Demensdagene i Tromsø til å søke etter informasjon om tjenester og tilbud på kommunens egne nettsider, eller til å ta kontakt med demenskoordinator eller hukommelsesteamet i egen kommune. Det er også mulig å kontakte din lokale demensforening eller telefontjenestene til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lenker og kontaktinformasjon

Demensdagene Tromsø 2020: https://demensdagene.no/

Demenslinjen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, telefon 23 12 00 40

Likepersoner, Nasjonalforeningen for folkehelsen:
https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Aldring og helse: https://www.aldringoghelse.no/demens/hjelp-til-parorende/

Coronaviruset: Historien gjentar seg

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Før var det svineinfluensa, MERS, SARS, Zika, Ebola og AIDS. Nå er det Coronaviruset som skaper hysteriske tilstander verden over. Hvorfor lærer vi ikke av historien?

Så skjer det igjen. Et nytt virus skaper frykt – land stenger grenser, hele byer blir isolert og folk blir så redde at de tar dårlige valg. TV, radio, aviser og myndigheter forteller oss om alt det forferdelige som muligens kan skje. Nyansene og forbeholdene blir usynlige, sammenhengen mellom faktisk antall smittede og antall døde blir ikke viktig. Snart over 100 000 smittede, drøyt 2 000 døde.

Som ved et helt vanlig influensavirus, er det syke og eldre som rammes hardest. Det er f.eks. cirka 50 ganger større risiko å dø av sykdom fra coronavirus i Kina om du er over 80 år sammenlignet med de som er under 50 år. Under 50 år har viruset til nå hatt en dødelighet på 0,4 prosent, under 40 år på 0,2 prosent.

Foto: Wikimedia Commons

Tilbakeblikk

Det er lett å skylde på media – store redselsoverskrifter selger bedre enn nøkterne situasjonsbeskrivelser om hva som trolig kommer til å skje. Men er svaret virkelig så enkelt? Mitt svar er nei. Panikken vi ser verden over, skyldes ikke sensasjonsjournalistikk. Historien viser at myndigheter og medisinsk personell også har et stort ansvar for frykten som oppstår når vi oppdager nye virus. Her er et lite tilbakeblikk.

HIV og AIDS

Noen av oss eldre husker da det ble klart at AIDS skyldtes et virus. Jeg husker det meget godt, jeg arbeidet på Centers for Diseases Control and Prevention (CDC) i Atlanta. Tidlig på dagen 23. april 1984 fikk vi et gult ark med en håndskrevet beskjed: «It is a virus». Det var alt som stod der, men vi alle skjønte hva som nå var klart. AIDS var en virussykdom, og den kunne smitte. Hysteriet startet; HIV-smittede ble livsfarlige, homofile trakassert og diskriminert. Helsedirektoratets prognoser viste at mellom 30 000 og 100 000 nordmenn ville være HIV-smittet i 1990. Tallet ble rundt 1 000.

Vi skal ikke glemme at det i verden i 2018 var registrert nesten 38 millioner mennesker med HIV-smitte, det er store tall og en alvorlig diagnose. Men HIV-medisin gjør at de fleste kan dø med sykdommen, ikke av den.

Koronavirus. Kilde: Wikimedia Foto: CDC/ Alissa Eckert, Dan Higgins

Historiske coronavirus

Sykdommen Severe Acute Respiratory Syndrome (SARS-CoV) ble også forårsaket av et nytt Corona-virus. Det ble først observert i Kina i november 2002, og et utbrudd startet i mars 2003. Direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), Gro Harlem Brundtland, advarte om at «SARS er en global helsetrussel». Ni måneder senere var utbruddet over, med 8 273 registrert som syke og 775 døde.

I november 2012 ble nok et nytt Coronavirus påvist. Det fikk navnet Middle East Respiratory  Syndrome (MERS-CoV ). WHO-direktør Margaret Chan sa 27. mai 2013 at «det nye Coronaviruset er en trussel for hele verden». WHO tok feil. I løpet av åtte år er det registrert 2 494 pasienter med MERS-CoV infeksjon, av disse døde 858. Så å si alle tilfellene har vært i Midtøsten.

Svineinfluensa 2009

I 2009 stod verden nok en gang i fare for å gå under på grunn av et virus. Svineinfluensa, viruset A(N1H1), kom fra Mexico, og spredte seg til USA, Europa og resten av verden. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa at 1,2 millioner nordmenn kunne bli syke, 11 000 kunne dø – og at viktige samfunnsfunksjoner kom til å stoppe opp.

En enorm nasjonal vaksinekampanje ble startet med «Pandemrix», en vaksine som ikke var godt nok utprøvd. 548 mennesker fikk alvorlige bivirkninger, inkludert mulige livsvarige skader som narkolepsi på over 100 barn.

Medisinskandale

Daværende statsepidemiolog Preben Aavitsland, som også anbefalte vaksinen i 2009, uttalte i 2012 til NRK: «Pandemrix fikk et tragisk utfall. Dessverre var dette umulig å vite på forhånd». Følgende data er offentlig registrert etter utbruddet i Norge: 32 dødsfall, 1 325 innlagt på sykehus, 181 på intensivbehandling og 84.359 sykemeldt.

I 2010 uttalte formannen i Europarådets helsekomite, Wolfgand Wodard, at svineinfluensaen var «et av århundrets største medisinalskandaler», og at «vi har hatt en mild influensa – og en falsk pandemi».

Zika-frykt

En økning i antall barn som var født med unormalt små hoder (mikrokefali) i Brasil i 2014 fikk enorm oppmerksomhet verden over. Statistikk viste en sammenheng mellom smitte av Zika-viruset, en infeksjon hos mor i graviditetsperioden og de rammede barna. Viruset var nytt i Brasil, og redselen for Zika-virus blant gravide økte raskt, ikke bare i Sør-Amerika, men også i USA og Europa, Norge inkludert. OL i Rio de Janeiro i 2016 var i fare.

Ble ingen krise

I områder med Zika-virus og Aedes egyptiae i Afrika og Asia, blir kvinner stukket av mygg allerede som barn, går gjennom en mild sykdom, og er immune for Zika-infeksjon når de når alder for graviditet. Aedes egyptiae-myggen jobbet effektivt, og etter litt over ett år, var de fleste i Sør- og Mellom-Amerika smittet med viruset. De hadde dermed fått naturlig immunitet for livet. Antall barn født med mikrokefali i Sør-Amerika er nå tilbake til normalen. WHO erklærte i 2015 at den eksplosive spredningen av Zika-viruset kunne bli en global helsekrise. Det har ikke skjedd.

Ebola: Blødende febersykdom

Med en dødsprosent på 35-90, får Ebola en klar førsteplass blant «nye» virus som gir redsel. Viruset og sykdommen ble først kjent i 1976 i Kongo, men den store panikken oppsto i 2013-2014, da det oppstod et multinasjonalt utbrudd på vestkysten av Afrika. Land over hele verden ønsket å hjelpe for å stoppe utbruddet, redselen for spredning til Amerika, Europa og Asia var stor. Da Mali ble en del av utbruddet, var jeg sammen med andre i Det norske forsvaret til stede for å sikre FN-styrkene i Mali mot Ebola. Vi skulle også assistere det sivile maliske helsevesenet i å begrense omfanget av utbruddet.

Skrekkscenarioene ble beskrevet i VG 12. oktober 2014, og Dagbladet fulgte opp to dager senere; allerede i 2015 kan 1,4 millioner mennesker ha blitt Ebola-syk, og en million dødd av sykdommen. Fasit ble 28 610 syke og 11 308 døde.

Hva er problemet?

Så hvordan blir det i framtiden, når Corona-panikken har gitt seg? Det eneste som er sikkert, er at det vil komme infeksjonssykdommer vi ikke tidligere har kjent til, og de vil sannsynligvis stamme fra virus som kommer fra dyr. Vi vil neppe ha vaksiner tilgjengelige før etter flere måneder, men antivirale midler, det vil si legemidler som virker på virus, kan muligens hjelpe. Mennesker på kreftmedisiner, syke og gamle, vil bli verst rammet, og vi må jobbe for å hindre utbruddene i å spre seg.

Men jeg mener at historien har vist oss at katastrofekommunikasjon ikke er veien å gå når kunnskap om nye virus skal formidles til folk flest. Ikke bare skaper det unødig frykt, det kan også skape et stort problem. For hva gjør vi når vi har ropt «ulv, ulv» gang på gang – og ulven plutselig står der?

Slik (mis)lykkes du med ditt foredrag

Skrevet av Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

10 steg til å fremme eller hemme snapchat-selfies og middagsplanlegging under din forelesning.   

Man kan ikke legge skjul på sosiale mediers tiltrekningskraft, men kanskje kan man som aktiv formidler overkomme det? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Etter fire år på «pinebenken», også kalt forelesningssal, skulle jeg, som forskerlinjestudent, oppleve formidlingens verden som formidler. Jeg hadde klart for meg en mental «NOT-to-do-list» etter mine mange timer som student i auditorium, men steg-for-steg har jeg opplevd hvor lett det er å havne i akkurat de sporene jeg helst vil unngå.

«Sharing is caring» som de sier, så her er min oppskrift på hvordan man helt vellykket mislykkes – eller ikke – under et foredrag:

1. Ja, det stemmer! Det var dere jeg skulle snakke til i dag.
Som foredragsholder finnes det ingen bedre følelse enn å stille forberedt, bortsett fra å være en aktiv student i en forelesning hvor foreleseren formidler til DEG. Dette er absolutt den beste åpningen hvis du har lyst til å bli blendet av lysende epler, etterfulgt av mobilholding og smilende fjes.

2. Hører dere meg, eller trenger jeg mikrofon?
Bruk mikrofonen! Før man går inn i et auditorium som student, lurer man alltid på: vil jeg se PowerPointen eller høre foreleseren i dag? Den unge formidlerens store spørsmål er: bruke tid på mikrofon eller foredraget? Svaret er: kom i god tid før presentasjonen, så slipper du som oftest å velge.

3. Javel, var det den sliden som kom på nå.
Henviser til punkt 1. Det hjelper faktisk å være forberedt og trippelsjekke presentasjonen.

4. Ser dere hva som står i tabellen?
Som student er svaret på det spørsmålet nesten bestandig «nei», men selvfølgelig påvirkes man av valget man har tatt i punkt 2 (høre eller se). Nå som formidler, så er jo akkurat den tabellen superviktig! Eller?

5. Det står litt mye på denne sliden, men det viktigste er…
Jeg kunne ha spart meg for mye tid og frustrasjon som fersk formidler, hvis noen hadde fortalt meg tidligere at det viktigste er mer enn godt nok. Under eksamenslesing har en tettpakket slide vært ønsket, men jeg har innsett at notatfunksjonen i PowerPoint kan fungere like bra.

6. Det minner meg på en morsom historie…
Jeg beundrer alle som får til å lande en vits, men hvis man ikke er velsignet som komiker i tillegg til akademiker, så er det lov å la noen andre være morsom i stedet for deg. YouTube fungerer utmerket.

7. ADD, ADPKD…
Forkortelser sparer plass, og jeg elsker å bruke dem, men må minne meg selv på at som student, hvis man måtte google forkortelsen…Ja, da frister notifikasjonene fra snapchat mer.

8. Det 7-ende hovedpoenget jeg vil at dere skal ta med dere i dag…
Ingenting er mer effektivt for å få en trøtt student med lavt blodsukker til å våkne til liv igjen, enn når ordet eksamensrelevant blir nevnt. Likevel, hvis man fortvilet sitter fast og prøver å skjønne hovedpoeng nr. 3, da er det lettere å gi opp og kanskje sende en snap om det.

9. Det ser ut som jeg ble ferdig 15 minutter før tida. Er det noen spørsmål?
Dette punktet er litt utfordrende, for her er jeg i rollene som student og formidler uenig med meg selv. Studenten sier ikke nei takk til å gå tidligere (spesielt hvis det er på slutten av dagen), men formidleren vet at tiden sannsynligvis ikke har blitt utnyttet godt nok, eller det har gått for fort. Dette kommer gjerne til uttrykk i en mildt pinlig og sannsynligvis stille spørsmålsrunde.

10. Vi har 5 minutter igjen, så jeg går fort gjennom de neste (20!) slidene.
Henviser til punkt 5. Alt kan ikke være viktig, selv om alt føles viktig?! Dette er til min store frustrasjon som student, men som formidler forstår jeg hvor vanskelig det er å begrense seg.

 

Artikkelforfatter Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved UiT. Foto: Privat

Uavhengig av utdanningsretning, dyttes vi alle målrettet mot å bli dyktige formidlere, og noen har kanskje en lengre vei å gå enn andre. Jeg tenker at det er ingen skam i å fortsette å prøve til man får det til, så lenge man faktisk prøver. Lykke til med din formidling!

 

Artikkelforfatteren er medisinstudent på 5. året, og er forskerlinjestudent tilknyttet Pediatrisk forskningsgruppe ved Institutt for klinisk medisin ved UiT. Her kan du lese om forskningsprosjektet hun jobber med: Jakten på antibiotikaens lille hjelper