Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi ga gode resultater for pasienter med spiseforstyrrelser

Skrevet av doktorgradsstipendiat Maria Bakland og professor Gunn Pettersen, begge ansatt ved Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Ny behandlingsmetode med veiledning fra fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, gir håp om at flere med bulimi og overspisingslidelser, kan få hjelp.

I en norsk studie er en ny behandling for spiseforstyrrelsene bulimia nervosa og overspisingslidelse vurdert opp mot dagens foretrukne behandlingstilbud. Pasientene som deltok i den nye behandlingen, opplevde at de fikk nye verktøy og et endret syn på kropp og helse, noe som hjelper dem i hverdagen eller også til å bli friske fra en spiseforstyrrelse.

Deltakerne i studien sa at styrketrening ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Den nye behandlingen består av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi, eller FAKT. Studien var et samarbeid mellom Norges idrettshøgskole og UiT Norges arktiske universitet, og pasientene var kvinner i alderen 18 til 40 år.

Terapeutene som drev FAKT-behandlingen er fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, og er tradisjonelt ikke mye brukt som terapeuter i behandling av spiseforstyrrelser.

Resultatene fra behandlingen viser at pasientene opplever symptombedring. Resultatene har vist seg å være stabile opp til to år etter behandlingsslutt, og er like gode som referansegruppen som fikk standard psykoterapi (kognitiv adferdsterapi).

Nye funn fra studien er nå publisert hvor vi har undersøkt pasientenes personlige erfaringer med å ha deltatt i FAKT-behandlingen.

Trening i hverdagen ga mer energi

Pasientene vurderte treningen som inngikk i behandlingen, som et nyttig og motiverende verktøy. Spesielt mente de at styrketreningen ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Som en av pasientene sa:

Jeg har endret måten jeg trener på. Jeg kunne veldig lite om styrketrening, og nå har jeg lært noe om trening som jeg har fortsatt med, og som jeg tenker at jeg skal prøve å opprettholde resten av livet.

Forsto betydningen av fire faste måltider

Et sentralt funn var også at pasientene forstod betydningen av å kunne tillate seg fire faste måltider. De erfarte at de spiste både større og mer regelmessige måltider sammenlignet med tidligere. Et mer regelmessig matinntak bidro til færre episoder av ukontrollert spising. En pasient sa det slik:

Tidligere hadde jeg problemer med å forstå at jeg trengte mat. Jeg har lært at man faktisk trenger ganske mye mat når man trener så mye som jeg gjør. Det har endret synet mitt på kosthold.

Loggføring motiverte deltakerne

Loggføring av trening og matinntak, bidro til kontroll og oversikt i hverdagen. Loggføringen var viktig som motivasjon for å utvikle gode rutiner, og bidro til å reetablere den normale sultfølelsen.

I tillegg til en normalisering av sult- og metthetsfølelsen, opplevde også noen at hormonelle endringer i tiden rundt eggløsning ga ekstra utfordringer med matinntaket og tanker om egen kropp.

Ved å loggføre menstruasjonssyklusen sin, ble deltakerne mer bevisste på dette, og de klarte å møte og håndtere disse dagene på en bedre måte.

Nye perspektiver

Pasientene som deltok i den nye behandlingen, fortalte også at de hadde utviklet nye perspektiver på egen helse, og hvordan de kan møte utfordringer i hverdagen. Treningen, og særlig styrketreningen, hadde hjulpet dem til å oppleve seg mentalt sterkere:

Jeg er blitt sterkere fysisk, og det gjør meg også sterkere psykisk.

Resultatene viste også at pasientene gjennom behandlingen endret sine mål og ønsker for egen kropp og utseende, og at de opplevde å ha fått et sunnere forhold til trening. Tidligere handlet trening om å forbrenne kalorier og gå ned i vekt, men nå ønsket de seg en sterk kropp og en god kroppsholdning.

I kostholdsterapien tilegnet de seg ny kunnskap om ulike næringsstoffer og fikk avkreftet myter de hadde tillært seg gjennom informasjon fra eksempelvis sosiale medier. De startet derfor å spise matvarer igjen som de tidligere hadde kuttet ut. De lærte seg også å planlegge dagen bedre for å kunne spise regelmessig og tilstrekkelig gjennom dagen.

For noen av pasientene medførte behandlingsmodellen noen utfordringer. Ikke alle syntes at det var like enkelt å motta behandling i gruppe. Andre utfordringer var at behandlingen var for kort (16 uker), og at de opplevde et behov for oppfølging i etterkant av behandlingen.

Behandlingen motiverte og ga nyttige verktøy

Pasientperspektivet er viktig, og resultatene fra denne studien viser at pasientene opplevde veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi som motiverende, og at den ga nyttige verktøy i veien ut av en spiseforstyrrelse.

Når vi også vet at denne behandlingen viser tydelige endringer i kjernesymptomene ved spiseforstyrrelser og at en ny gruppe terapeuter kan bidra i behandling, er det grunn til å håpe at flere pasienter med bulimi og overspisingslidelser kan få hjelp fremover.

Denne kronikken er tidligere publisert på forskning.no.

Mer om forskningen og metoden:

  • Kvinner i alderen 18 til 40 år ble tilbudt veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi (FAKT) ved Norges idrettshøgskole (NIH).
  • Prosjektleder for behandlingsstudien FAKT er professor Jorunn Sundgot Borgen ved NIH.
  • Studien er et samarbeid mellom NIH og UiT Norges arktiske universitet.
  • Du kan lese mer om studien her.
  • Implementering av den nye behandlingen er under planlegging.
  • Førsteamanuensis Therese Mathisen er ansvarlig for implementeringen, som er et videre samarbeid mellom Norges idrettshøgskole, Høgskolen i Østfold og UiT Norges arktiske universitet – finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening.

 

Science Buddies – Antibiotic discovery as a team effort

Eric Juskewitz, Doctoral Research Fellow, Department of Medical biology, Faculty of Health Sciences, UiT The Arctic University of Norway

Researcher assemble! Teamwork and science bring the endgame to the antibiotic resistance crisis.

Come together right now! Illustration: Oliviero Spinelli

The Good Old Days

Do you remember the time, when your mother told you to stick to a friend on the way home? Probably your first encounter with the buddy system. Two people watching out for each other provides more than just an additional pair of eyes. You shared your stories, knowledge on how to behave in traffic and maybe even a shortcut. Both of you added value to the endeavor and became greater than the sum of two single parts, 1 + 1 = 3!

So why shouldn’t we use the buddy system in science as well?

It’s always good to have friends

Imagine you look at a cylinder, the two rectangle sides indicate it is a brick. Just with the circle side, you discover its true nature and you can get the bigger picture. The DigiBiotics project uses the same principle to solve the main question: “Is that a good antibiotic?” Eight PhD students from different scientific areas have their own approach to solve that question. Examples? Sure, here we go:

Together we are strong. Image by Colourbox.com

Marte asks herself: What do organisms from the ocean floor do against bacteria?

So she dives down with a submarine and samples them.

Tone is wondering: How does an effective antibiotic structure look like?

She uses chemical LEGO bricks and builds her own antibiotics.

Laura thinks about: How will an antibiotic interact with the bacterial surface?

She logs in to the supercomputer, starts her TETRIS and see how she can fit them in the bacterial layers.

My question is: How do resistant bacteria react to new antibiotic compounds?

I open Pandora’s Box and ask the culprits myself.

What can Pandora’s Box tell us?

I have a collection of “nasty and bad” bacteria from hospitals in my box. Those bacteria have a whole bucket full of tools to avoid treatment with antibiotics and are resistant to multiple antibiotics. So how will I find “the one” that will work against them?

At first, I ask my buddies if they found or build an interesting compound. Then I check if the antibiotic compound can kill those bacteria effectively. If we have a winner from those tests, I zoom onto the molecular level and try to figure out: Where and how is this antibiotic working? And not to forget my buddies! Of course, I tell them my findings so they can improve the antibiotic further.

Just open the lid a bit, please. Image by Colourbox.com

But why?

So why are we doing this? Infectious diseases caused by multi drug resistant bacteria are among the leading causes of death worldwide and if we do not handle the crisis, it is estimated that 10 million people will die from them each year around 2050. The modern health system as we know it would change completely. We would be back in the early 20th century. The routine treatment of infections, wounds after surgery or cancer patients will become impossible. Let’s change that outlook!

Eric Juskewitz. Photo: David Jensen

Interested?

Follow me and my buddies on Social Media to stay tuned on our latest results:

@EJuskewitz Twitter

@DigiBiotics Twitter

@DigiBiotics Facebook

@DigiBiotics Instagram

 

Links:

DigiBiotics UiT

DigiBiotics (Centre for Digital Life Norway)

 

 

På tide å slå fast at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom?

Skrevet av Inger Torhild Gram, professor ved Institutt for samfunnsmedisin

 

Vi synes det er på tide at alle nye resultater og forskning som finnes om røyking og brystkreft skal vurderes samlet i et nytt lys. Resultatene fra vår (og andre nyere befolkningsstudier), støtter oppfatningen om at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom. Er det nok bevis for at vi kan etablere røyking som en av årsakene til brystkreft nå?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Røyking ble etablert som en årsak til lungekreft på slutten av 1950-tallet. Så tok det 50 år å slå fast at tarmkreft også var en røykerelatert kreftsykdom. I starten av 2019, er årsakssammenheng mellom røyking og brystkreft enda ikke slått fast offisielt. Det kan virke rart at det tar så lang tid å bevise at røyking er en av årsakene til alle de tre vanligste kreftsykdommene. På verdensbasis er det hvert år over 2 millioner nye tilfeller av brystkreft og lungekreft, og rundt 1,8 millioner nye tarmkreft tilfeller.

Data samlet inn i 50 land, viser at røyking sprer seg fra land med høye inntekter til land med lave og mellomnivå inntekter. En konsekvens av dette er at røyking blant kvinner og jenter forventes å fordobles mellom 2005 og 2025.

Før det kan slås fast at røyking er årsak til brystkreft, må sammenhengen mellom røyking og brystkreft vises i forskjellige befolkninger. I vår undersøkelse, nylig publisert i International Journal of Epidemiology, undersøkte vi om den røykerelaterte økningen i brystkreft var den samme for fem etniske grupper i USA: kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, Latin Amerika, og Europa.

Vi fulgte mer enn 70 000 middelaldrende kvinner som i 1993 deltok i den Multietniske befolkningsundersøkelsen.  Kvinnene fylte ut et spørreskjema og rapporterte om de hadde røykt minst 20 pakker med sigaretter i løpet av livet, antall år de hadde røykt, og gjennomsnittlig antall sigaretter per dag i perioden da de røykte. Vi beregnet alder ved røykestart, og for røykere som hadde født barn, antall år med røyking før kvinnens første fødsel. Vi justerte analysene ved å kontrollere for kjente brystkreftrisikofaktorer (alder, brystkreft i familien, utdanning, kroppsmasseindeks, alder ved menarche, alder ved første fødsel, antall barn, alder ved og type overgangsalder, postmenopausal hormon terapi og alkoholforbruk).

Fire viktige funn

Totalt ble 4230 av kvinnene diagnostisert med brystkreft i løpet av de neste 17 årene. Vi gjorde fire viktige funn i studien vår:

  • Vi fant at hvis kvinner røykte før de fødte sitt første barn, økte risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet. Denne høyere risikoen var begrenset til kvinner som hadde begynt å røyke mer enn 5 år før de fikk sitt første barn.
  • Vi fant at størrelsen på denne høyere brystkreftrisikoen var den samme for kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, og Europa.
  • For det tredje observerte vi ingen sammenheng mellom røyking og brystkreft for latinamerikanske kvinner. I denne gruppen var det veldig få som hadde begynt å røyke før de fikk sitt første barn.
  • Til slutt fant vi at den høyere risikoen for røykerelatert brystkreft syntes å være tilstede, og syntes å være av samme størrelse, både for svulster av typen med østrogen- og med progesteron hormon reseptorer.

En grunn til at nyere befolkningsundersøkelser finner en sammenheng mellom røyking og risiko for brystkreft, er at flere kvinner nå enn i tidligere generasjoner begynner å røyke som tenåringer. I en studie av mer enn 300.000 norske kvinner fant vi at gjennomsnittsalderen ved røyke start hadde sunket og at andelen kvinner som begynte å røyke før de fikk sitt første barn hadde økt jevnt, fra 62% for de som ble født før 1946 til 94% for de som er født etter 1955. Heldigvis rapporterer de fleste kvinner som røyker i dag at de vil slutte å røyke når de blir gravide og har fått barn. Det er viktig at tenåringsjenter og unge kvinner blir oppmerksom på at deres risiko for brystkreft er forbundet med antall år de røyker før de har fått sitt første barn. Brystkreft er en veldig vanlig sykdom, så selv en liten økning i risiko resulterer i mange nye tilfeller. Røyking, alkoholforbruk og overvekt etter 50 års alderen er alle risikofaktorer for brystkreft som kan endres, så forebygging av brystkreft er til en viss grad mulig.

Biologisk forklaring ble foreslått for flere år siden

Allerede for mer enn 40 år siden mente forskere at de hadde funnet en troverdig biologisk forklaring på hvordan sigarettrøyking kunne føre til brystkreft. De hadde identifisert nikotin, en av de viktigste bestanddelene av tobakksrøyk, og kotinin en av nedbrytingsstoffene fra nikotin i brystvæsken hos ikke-ammende kvinner som røykte. Det er mer enn 70 etablerte kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk, og minst 20 av dem fremkaller brystkreft hos gnagere i dyreforsøk. Disse stoffene finnes igjen i brystvev fra kvinner. I 1982 antydet Russo og medarbeidere at brystvev er mer utsatt for kreftfremkallende stoffer i perioden fra den første menstruasjonen (menarche) og til det siste trimester av den første graviditeten, når brystcellene utvikler seg og blir fullt differensiert. Våre resultater støtter denne hypotesen.

Les mer:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Om forfatteren:

Inger Torhild Gram er professor i forebyggende medisin ved det Helsevitenskapelig Fakultet, Institutt for Samfunnsmedisin ved UiT Norges Arktiske Universitetet og gjesteprofessor ved Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program ved University of Hawaii Cancer Center.

Is it time to establish breast cancer as a smoking-related cancer?

Written by professor Inger Torhild Gram at the Department of Community Medicine.

 

We think it is time for public health agencies to review the data on smoking and breast cancer and reconsider whether the available evidence is sufficient to establish smoking as a cause of breast cancer. The results of our study, together with those from other recent cohort studies, support the notion that breast cancer is a smoking-related cancer.

Illustration photo: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Smoking was established as a cause of lung cancer in the late 1950s. It then took another 50 years to establish that colorectal cancer was also a smoking-related cancer. However, as of 2018, a causal relationship between smoking and breast cancer had not yet been established. It may seem strange that it is taking so long to prove that smoking is a cause of all three of the most common cancers globally. Breast and lung cancer each account for 2.09 million cases annually and colorectal cancer for 1.8 million.

Data from 50 countries show that smoking is spreading from high-income countries to low- and middle-income countries. One consequence of this is that smoking among women and girls is predicted to double between 2005 and 2025.

Before smoking can be established as a cause of breast cancer, the association between smoking and breast cancer must first be shown in different populations. In our study, recently published in the International Journal of Epidemiology, we investigated whether the smoking-related increase in breast cancer was similar across five ethnic groups in the United States: African Americans, Native Hawaiians, Japanese Americans, Latinas and White Americans.

We followed more than 70,000 postmenopausal women who were enrolled in the Multiethnic Cohort study in 1993. The women completed a questionnaire and reported whether they had smoked at least 20 packs of cigarettes in their lifetime, the number of years they smoked cigarettes, the average number of cigarettes smoked per day during the period when they smoked, and the number of years since they quit smoking. We calculated age at smoking initiation and, for parous smokers, the years of smoking before their first childbirth. We adjusted our analyses by including known breast cancer risk factors (age, family history of breast cancer, education, body mass index, age at menarche, age at first childbirth, number of children, age at and type of menopause, post-menopausal hormone therapy and alcohol consumption) as covariates.

Overall, 4230 of the women were diagnosed with breast cancer during the following 17 years. We made four important findings from our study:

  • We found that if women smoked before giving birth to their first child, their risk of developing breast cancer later in life increased. This higher risk was confined to parous women who had started smoking more than 5 years before the birth of their first child.
  • We found that the magnitude of this higher breast cancer risk was consistent across African Americans, Native Hawaiians, Japanese Americans and White Americans.
  • We did not observe any association for Latinas, of whom only a small proportion had started to smoke before having their first child.
  • We found that a higher risk of smoking-related breast cancer seemed to be present, and of a similar magnitude, for both oestrogen and progestorone hormone receptor tumours.

One reason that recent cohort studies find a consistent association between smoking and breast cancer is that more women than in previous generations now initiate smoking during their teens. In a study of more than 300,000 Norwegian women, we found that the mean age at smoking initiation had lowered and that the proportion of women who started to smoke before their first childbirth had increased steadily, from 62% for those born before 1946 to 94% for those born after 1955. Fortunately, most women who smoke today report that they will stop smoking when they fall pregnant and have a child. However, teenagers and adolescent women need to be made aware that their risk of breast cancer is closely associated with the number of years they smoke before having their first child. Breast cancer is such a common disease that even a small increase in risk results in many new cases. As smoking, alcohol consumption and being overweight after 50 years of age are all avoidable risk factors, breast cancer prevention is, to some extent, possible.

There are more than 70 established carcinogens in cigarette smoke and more than 20 substances that induce mammary cancers in rodents. These compounds are also found in human breast tissue.

More than 40 years ago, scientists suggested there was biological plausibility for an association between cigarette smoking and breast cancer. They had identified nicotine, one of the major constituents of tobacco smoke, and its major metabolite cotinine in the breast fluid of non-lactating women who smoked. There are more than 70 established carcinogens in cigarette smoke and more than 20 substances that induce mammary cancers in rodents. These compounds are also found in human breast tissue. In 1982, Russo et al hypothesised that mammary tissue is more susceptible to carcinogenic exposures between menarche and the last trimester of the first pregnancy, when breast cells become fully differentiated. Our results support this hypothesis.

The article was first published at the blog for International Journal of Epidemiology January 29 2019.

About the author:

Inger Torhild Gram is a professor of preventive medicine in the Faculty of Health Sciences, Institute of Community Medicine at UiT the Arctic University of Norway, and a Visiting Professor in the Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program at the University of Hawaii Cancer Center.

Read more:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Har vi grunn til å frykte «digital demens»?

Digital demens, illustrasjonsbilde

Det er ingen tvil om at overdreven bruk av smarttelefoner eller nettbrett kan overbelaste hjernen. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Vi lever i en stadig mer digitalisert verden og antall eldre i samfunnet øker. Derfor er det mange som frykter «digital demens». Men har vi egentlig noen grunn til å frykte at digitale medier skal gi oss demens? Nei, vi kan ta det helt med ro.

Av Martin Bystad, ph.d.-stipendiat ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Som forsker på hukommelse og demens og som klinisk psykolog, har jeg fått en rekke henvendelser fra personer som er redde for å få slik «digital demens». Det er ikke så overraskende. For det er vist at demens og kreft er de to mest fryktede sykdommene hos eldre. Bare ordet «demens» vekker ubehag hos mange. Spesielt gjelder dette for personer over 60 år, men jeg har også møtt personer i 20-årene som frykter at de er i ferd med å få demens fordi de synes de glemmer for mye.

Hjerneforsker og psykiater Manfred Spitzer er opphavsmannen til begrepet «digital demens». Han er bekymret for at stadig flere unge personer får problemer med hukommelsen fordi de tilbringer mye tid på digitale medier. Eksempelvis viser han til Sør-Korea, der leger blir kontaktet av personer som føler at hukommelse og konsentrasjon svekkes på grunn av digitale medier. Spitzer kaller altså dette for «digital demens» og har skrevet en egen bok med samme tittel der han advarer mot de alvorlige konsekvensene som digitale medier kan medføre.

Hva er demens?

Vi kan aller først se litt nærmere på hva demens faktisk er. Demens er en samlebetegnelse på patologiske prosesser i hjernen som fører til hukommelsesproblemer, men også vansker med språk, romfølelse, oppmerksomhet, planlegging og orientering. Demens innebærer at denne svikten er av et slikt omfang at det blir vanskelig å fungere i dagliglivet. Eksempelvis kan det bli vanskelig å håndtere økonomi, huske innholdet fra en samtale eller forstå hvordan man lager seg mat. Så demens innebærer altså ikke bare lettere problemer med hukommelse. Alzheimers sykdom og cerebrovaskulære hendelser (hjerneblødning/hjerneinfarkt) er de vanligste årsakene til demens. Demens skyldes at hjernen har fått så store og uopprettelige skader at hjernens funksjon nedsettes. Som regel har demens et progressivt forløp, det betyr at hjernens funksjon gradvis blir dårligere. Dessverre finnes det ennå ingen behandling som kan kurere eller stoppe demens.

Vi vet at alder er en helt sentral risikofaktor for å få demens. Generelt kan vi si at jo eldre vi blir, desto større er risikoen for å få demens. På grunn av det økende antallet eldre i samfunnet er det forventet at stadig flere vil bli rammet. Men genetikk spiller også inn. Noen har større risiko for få demens fordi de er arvelig belastet. I tillegg har det kommet en del ny dokumentasjon som viser at livsstil også har betydning. Eksempelvis kan utdanning, mosjon, optimisme og gode sosiale relasjoner ha en beskyttende effekt mot demens. Og motsatt, så kan en usunn livsstil øke risikoen for demens.

Det kan oppstå en form for mental tretthet, på samme måte som når en muskel blir sliten etter langvarig anstrengelse.

Mental tretthet

Når det gjelder digitale medier, er det ingen tvil om at overdreven bruk av smarttelefoner eller nettbrett kan overbelaste hjernen. Det vil si at hjernen får mer informasjon enn den klarer å håndtere på en gang. For hjernen har en begrenset evne til å ta inn store mengder informasjon på kort tid. Konsekvensen kan bli stress og slitenhet. Det kan oppstå en form for mental tretthet, på samme måte som når en muskel blir sliten etter langvarig anstrengelse. Og en sliten hjerne husker dårligere enn en uthvilt hjerne. Jeg har hørt mange småbarnsforeldre som klager over hukommelsen, noe som nesten utelukkende skyldes stress og slitenhet.

Å huske noe utenat er positivt for hjernen, det er god hjernetrim. Men når vi alltid har kunnskapen lett tilgjengelig på en smarttelefon, trenger vi ikke å huske like mye utenat. Vi kan bli sløvere. Da går vi glipp av en type dyp læring som kan ha en positiv effekt på hjernen. I tillegg kan digitale medier være distraherende. Hvis du stadig leser meldinger mens du leser til eksamen, vil du oftest huske mindre av eksamenspensumet fordi smarttelefonen blir en kilde til distraksjon. Selv legger jeg ofte smarttelefonen og nettbrettet i en skuff når jeg skal konsentrere meg og tilegne meg ny informasjon.

I et helseperspektiv er det selvsagt ikke godt for den psykiske eller den fysiske helsen å bruke et nettbrett 15 timer daglig. Et stort forbruk av digitale medier kan altså gjøre oss litt mer glemske dersom det fører til at vi blir stressede og slitne. Men dette er forbigående og en slik form for glemsel må overhodet ikke sidestilles med demens. For, som nevnt, så er demens noe helt annet enn å huske litt dårlig.

Et stort forbruk av digitale medier kan altså gjøre oss litt mer glemske dersom det fører til at vi blir stressede og slitne. Men dette er forbigående og en slik form for glemsel må overhodet ikke sidestilles med demens.

Selv om livsstil kan påvirke demensrisikoen, er det helt usannsynlig at digitale medier skal kunne overbelaste hjernen av en slik grad at det vil være en risikofaktor for demens. Det finnes heller ingen entydig dokumentasjon som tilsier at digitale medier gir påvisbare skader på hjernen. Demens er en altfor alvorlig sykdom til at overbelastning fra digitale medier skulle utgjøre noen nevneverdig risiko. Det er like usannsynlig som at man skal få alvorlige øyesykdommer av å se på TV.

Illustrasjonsfoto digital demens, eldre mann med nettbrett.

Digitale medier kan være nyttige læringsverktøy uansett alder, og nettbrettet kan bidra til hjernetrim. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Digitale medier som læringsverktøy

Digitale medier kan dessuten være nyttige læringsverktøy. Jeg vet om eldre som har lastet ned egne «hjernetrim-apper» på nettbrettet og opplevd at det har gitt bedre hukommelse. Videre vet jeg også om eldre som har lært seg et nytt språk ved hjelp av en egen app på nettbrettet. Å lære et nytt språk er glimrende hjernetrim, og der kan altså nettbrettet være til hjelp. I tillegg kjenner jeg flere eldre som regelmessig spiller sjakk på nettbrettet, noe som utvilsomt er positivt for hjernen. Så digitale medier kan altså gi hjernen utfordrende og stimulerende oppgaver. Bruk av digitale medier innebærer ikke nødvendigvis at hjernen misbrukes, men at den kanskje brukes på en litt annen måte enn hvis man leser en bok eller hører på musikk.

I mine barneår husker jeg at min generasjon ble advart mot de alvorlige konsekvensene som TV-spill ville medføre. Enkelte mente at konsekvensene kunne bli en eksplosjon av barn som fikk epilepsi, hukommelsesproblemer og hyperaktivitet. Spådommene var høyst negative. Med all beskjedenhet kan jeg meddele at min generasjon ser ut til å ha klart seg ganske bra og at spådommene ble gjort til skamme.

Fra et faglig ståsted mener jeg bestemt at begrepet «digital demens» er en alvorlig og feilaktig overdrivelse. Digital demens bør heller byttes ut med «digital tretthet» eller «digitalt stress». For blir vi demente – på kort eller lang sikt – av å bruke digitale medier? Nei, det er det ingen holdepunkter for. Kutt gjerne ned på bruken av digitale medier – men ikke la frykten for demens være årsaken.

Å bryte tausheten om vold


Årets fredspris viser at åpenhet og formidling om vold og seksuelle overgrep er grunnleggende for å skape et bedre samfunn for alle. Det gjelder i alle kulturer – også her hjemme.

Innlegget er skrevet av forsker PhD Astrid M.A. Eriksen ved Senter for Samisk Helseforskning – UiT Norges arktiske universitet. 

Forskning bør ha en viktig rolle i å formidle informasjon om vold og seksuelle overgrep i samfunnet, samt dets helsemessige konsekvenser. Få helse- og levekårsundersøkelser inkluderer imidlertid spørsmål om vold og seksuelle overgrep. Vår forskning der vi bruker data fra Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med norsk og samisk bosetning, SAMINOR 2, utviklet av Senter for Samisk Helseforskning ved UiT, viser en høy forekomst av vold og overgrep generelt i befolkningen, og spesielt i den samiske befolkningen. For eksempel rapporterer 21.8 prosent av samiske kvinner at de har opplevd seksuell vold som barn og/eller voksen, sammenlignet med ikke-samiske kvinner der 15.5 prosent rapporterte det samme.

Gjelder også menn

18.8 prosent av samiske menn rapporterer om fysisk vold som barn og/eller voksen sammenlignet med de ikke-samiske mennene der 9.5 prosent har opplevd det samme. Vold i barndom er ansett som spesielt skadelig for en sunn utvikling og god helse. Også når det gjelder opplevd vold i barndom er det de samiske respondentene som rapporterer høyest forekomst, der 39.4 prosent av de samiske kvinnene rapporterer emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold. De tilsvarende tallene for de ikke samiske kvinnene er 26.5 prosent. Også samiske menn rapporterer høyere forekomst av vold i barndom (32.4 prosent) sammenlignet med de ikke-samiske (18 prosent). Vår forskning viser en sterk sammenheng mellom vold i barndom og mentale helseplager som voksen både blant samer og ikke-samer. I et folkehelseperspektiv er derfor denne problematikken spesielt viktig.

Viktig med kunnskap

Vold og overgrep er et sensitivt og skambelagt tema.  I tillegg kan negative forskningsfunn bidra til ytterligere å stigmatisere den samiske befolkningen. Likevel har det samiske samfunnet selv tatt et oppgjør med dette, blant annet gjennom flere media-saker. Dette viser et ønske og en vilje til å korrigere negative samfunnstrekk. I denne prosessen har formidling av forskningsfunn vært viktig. Både i lokalsamfunn men også på nasjonalt nivå. Forskning på dette vanskelige temaet kan derfor bidra til å gjøre en forskjell både for enkeltindivider, lokal- og storsamfunnet.

Bedre behandling av offer

Vi trenger mer forskning og kunnskap om ulike aspekter ved denne problematikken. Vi vet for eksempel lite om voldsutøver i samiske samfunn, eller bruk av helsetjenester for voldsutsatte. Et mer kultursensitivt helsetilbud og rettsvern til voldsutsatte er nødvendig. Blant annet trenger vi skreddersydde behandlingsløp for voldsutsatte, og kortere behandlingstid og frister for påtalemyndigheten, som i dag ikke har behandlingsfrister i saker som omhandler vold i nære relasjoner. I dagens samfunn der mye ressurser blir utløst av det som kan telles og måles, vil saker uten behandlingsfrist bli nedprioritert.

LES OGSÅ: Childhood violence and mental health among indigenous Sami and non-Sami populations in Norway: a SAMINOR 2 questionnaire study.

Overgrep angår oss alle

Vold og seksuelle overgrep skjer i alle samfunn og samfunnslag, og har som fenomen lite med etnisitet å gjøre. For eksempel belyser media at fremtredende personer blant annet innen politikk er tiltalt og også dømt for grove seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og at enkelte lokalsamfunn kan ha mange overgripere. Vi vet lite om årsakssammenhenger. Senter for Samisk Helseforskning planlegger nå SAMINOR 3. Her blir det viktig å få belyst mekanismer som gjør at ukultur voksner frem i enkelte samfunn, og hvordan enkelte personer kan drive med overgrep mot barn i en mannsalder uten at dette blir ansvarliggjort – altså en usynliggjøring eller blindhet for vold og overgrep fra lokalsamfunnet. Kanskje dette også handler om få overgripere men med svært mange ofre. Likevel er det et paradoks at det oppfordres til å anmelde samtidig som nesten alle voldtektsanmeldelser henlegges. Dette kan slite ut en befolkning og gir et signal til voldsofre og lokalsamfunnet at det er ingen vits å anmelde. Det gir også et sterkt signal til overgripere at det er minimal sjanse for å bli stilt til ansvar fra påtalemyndighetene. Vi vet også at voldtekt er et kjønnet problem.

Vold og seksuelle overgrep angår alle – vern om menneskeverdet og si fra.

 

 

Innlegget har tidligere vært publisert i Nordnorsk Debatt hos Bladet Nordlys. 

Polio – sykdommen som nesten er utryddet med vaksiner

Vaksiner er kanskje vårt viktigste våpen mot utbrudd av alvorlige infeksjonssykdommer. Vaksinasjon en enkel prosess, forholdsvis billig og gir flere tiår med beskyttelse. Alternativet er å måtte behandle infeksjonene med medisiner som antibiotika. Vaksiner er usedvanlige viktige i kampen mot overdreven antibiotikabruk med økt antibiotikaresistens som resultat.

Et barn får poliovaksine. Foto: India Polio Communication Review

Innlegget er skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT

Poliomyelitt, eller polio som sykdommen ble kalt, rammet oftest barn. De første symptomene var influensa-lignende; feber, men uten snørr og hoste. Deretter smerter og lammelser i bein og armer. For noen ble åndedrettet også lammet, dette resulterte oftest i død. Selv om en på 3500 år gamle steintavler kan se personer som har typiske polioskader, er de første beskrivelsene av sykdommen fra tidlig på 1800-tallet. Først fire pasienter i 1808 med polio-lignende sykdom i Gøteborg, nye fire i 1835 i Worksop, England, og i 1841, ti pasienter i fra Louisiana, USA. Lammelsene var permanente og føtter og armer uten virksomme muskler ble raskt deformerte. Tilfellene kom oftest samtidig som lokale utbrudd.

Sannsynligvis ble verdens første beskrevne utbrudd av smittsom poliosykdom gjort av den norske legen Andreas Christian Bull i Sør-Odal i 1868. Senere ble det klart at sykdommen som paralyserer pasientene er et virus.

Polioviruset spres fra syke via avføring og kommer som oftest inn i pasienten via munn og tarm. Viruset angriper så ryggmargen slik at nervene ikke kan kommunisere med musklene og permanent lammelse oppstår. Kun 0,5 prosent av de som blir smittet med poliovirus får permanente paralyser.

Polioepidemiene i det 20. århundre

Det er først fra begynnelsen av 1900-tallet vi får internasjonale og nasjonale tall som viser størrelsen på utbruddene av poliosykdom. Det første store utbruddet i USA kom i 1916 med over 26000 tilfeller av paralyserte barn og ca. 7000 døde. I tiden fram til 1945 var det årlig 2000 til 16000 tilfeller. I 1947 begynte den store epidemien som toppet seg i 1952 med 57628 rapporterte tilfeller av paralytisk polio, der 3145 døde.

I Norge ble det i 1905 registrert hele 952 tilfeller, 422 klassifisert som invalide, og 84 døde. Allerede i 1911 kom nok et utbrudd, 1158 nye poliotilfeller, hele 20 prosent døde, og over 500 ble invalide. Denne gangen var det områdene fra Trøndelag til og med Troms som ble sterkest rammet. Lignende utbrudd skjedde i 1925 (ca. 680 syke), 1936 (ca. 1000 syke), og 1941 (1800 tilfeller).

Fra 1941 og fram til 1950 var det i snitt 400 tilfeller årlig i Norge. Da kom et stort utbrudd som toppet seg i 1951 med 2233 tilfeller, av disse 1563 med betydelige lammelser. I 1955 var tiden for de store utbruddene over. Et mindre utbrudd kom 1958, som faset ut i 1965. Det siste tilfelle av poliosykdom som ble smittet i Norge skjedde i 1969. Vi har også hatt noen få personer som er smittet i utlandet og tatt med seg viruset til Norge, men uten videre spredning.

Poliovaksinen ankommer Fornebu 4. oktober 1956

Vaksine mot polio

I USA var det stor jubel og massiv mediedekning da Jonas Salk og Thomas Francis kl. 10.30 den 12. april 1955 offentligjorde at de hadde forsket fram en injeksjonsvaksine bestående av drepte poliovirus som ga god beskyttelse. To timer etter annonseringen utstedte Helsedepartementet produksjonslisens for vaksinen.

Mediaoppfølgingen var stor den 4. oktober 1956, da et SAS fly landet på Fornebu med de første 57850 små nedkjølte doser med poliovaksine. Overlege Fredrik Mellbye i Helsedirektoratet sto klar til å ta de i bruk.

Allerede i 1954 prøvde Albert Sabin ut en vaksine bestående av levende, men så svekkede poliovirus at de ikke kunne fremkalle sykdom. Denne vaksinen ble i perioden 1955 til 1961 testet ut på over 100 millioner mennesker i Russland, Øst-Europa, Singapore og Nederland før den ble satt i produksjon. Denne vaksinen hadde den fordel at man ikke behøvde å bli injisert, men kunne dryppe den på en sukkerbit så pasienten fikk svelge vaksinen. Sabins vaksine hadde lengre effekt og bedre beskyttelse mot poliosykdom og ble etter hvert verdensledende.

Kan poliosykdom utryddes?

Norge ble erklært poliofritt sammen med resten av Europa i 2004, intense vaksinekampanjer rettet mot barn og unge. Men for alle praktiske formål var det ingen som ble smittet her i landet etter 1969.

Australian Medical Task Force hjelper en poliorammet pike med nye krykker. Foto: Australian Department of Defence

Suksessen med å eliminere kopper hos mennesker i 1980 ved hjelp av vaksiner, gjorde at man tenkte at det var en mulighet for at også poliosykdom kunne fjernes. I 1988 vedtok derfor Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliomyelitt med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Finansieringen har vært unik; i perioden 1985-2019 er det blitt gitt 123 milliarder NOK. De største giverne har vært USA med 25 milliarder, England med 12 milliarder, Bill og Melinda Gates Foundation med 25 milliarder og Rotary International med hele 13 milliarder NOK. Antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 er nå blitt redusert med over 99,99 prosent.

Per november 2018 er det kun Afghanistan (15 pasienter) og Pakistan (4 pasienter) som har rapportert om poliosykdom forårsaket av tradisjonelt poliovirus. Men en noe mildere form for poliosykdom kan i sjeldne tilfeller oppstå fra det levende vaksineviruset. Dette kalles vaksineindusert poliovirus ykdom og skjer hos barn og voksne med antatt svekket immunsystem. Til nå i 2018 er det rapportert om slik sykdom i Nigeria (16), Niger (3) Somalia (12), Den Demokratiske Republikken Kongo (15), og i Papua Ny Guinea (15). Det er med andre ord 19 tilfeller av tradisjonell poliovirussykdom mot 61 tilfeller av vaksineindusert polio globalt til nå i 2018. I 2017 rapporterte Syria hele 52 tilfeller. Poliosykdom kan derfor sannsynligvis ikke utryddes med bruk av vaksiner basert på levende virus, men nå er det tilgjengelig gode vaksiner basert på komponenter av døde virus.

Å leve med demens

Hender

Foto: colourbox.com

Den 21. september er Verdens Alzheimerdag. Dette markeres i mange byer og lokalsamfunn landet rundt. I Tromsø arrangeres Demensdagene 18. – 21.september , og årets tema er «Å leve med demenssykdom».

Innlegget er skrevet av Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Torunn Hamran, professor emerita, Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet.

Det er anslagsvis mellom 70 000 og 104 000 personer som har demens i Norge (Aldring og helse. Nasjonal kompetansetjeneste). Det er langt flere som lever med demens. Når en person har demens, påvirker dette livene til langt flere enn den som er syk.

Forskere ved Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet gjennomfører en studie hvor hovedfokus er nettopp på dem som lever med personer som har demens. I studien har 430 pårørende til eldre, hjemmeboende personer med demens i 32 kommuner i nordre Nordland, Troms og Finnmark svart på et spørreskjema. Videre har over 30 pårørende fortalt om sine erfaringer i individuelle intervju. Pårørende som bor sammen med personen med demens forteller om fysisk krevende omsorgsoppgaver og begrensede muligheter for å ivareta egne behov for sosial kontakt med andre. Pårørende som ikke bor sammen med personen forteller om bekymringer knyttet til om personen klarer seg alene og får nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra helse- og omsorgstjenestene.

Uavhengig av om man bor sammen med personen med demens eller ikke, så er hverdagen til pårørende i stor grad preget av at et familiemedlem har demens. De lever med demens. Dette er ikke en livssituasjon noen ønsker å komme i, og det er en situasjon man ikke kan velge seg bort fra. Samtidig er det mange som forteller at de opplever det som meningsfullt og givende å leve sammen med en person med demens. Nødvendig og tilstrekkelig hjelp fra helse- og omsorgstjenester, samt støtte fra nettverk, gjør det mulig å fortsatt leve godt sammen, også med demens.

De som lever sammen med personer med demens er en sammensatt gruppe. Deltakerne i vår studie er fra 30 til 95 år. De er kvinner og menn, ektefeller og barn, men også andre slektninger, venner og naboer. De er yrkesaktive og pensjonister. Mange har selv helseplager og behov for hjelp fra helse- og omsorgstjenestene. Det de har til felles er at de bidrar sterkt til at personen med demens kan leve i sitt eget hjem, i tråd med helsepolitiske føringer. De er minst like viktige som den offentlige helse- og omsorgstjenesten.

I regjerningens Plan for omsorgsfeltet 2015-2020 Omsorg 2020 heter det at brukerne av fremtidens helse- og omsorgstjenester skal få større innflytelse over egen hverdag, og at pårørendes situasjon skal styrkes gjennom bedre tilbud om avlastning, støtte og faglig veiledning. Med utgangspunkt i resultatene fra vår forskning, ønsker vi å understreke at det siste er en forutsetning for det første. Støtte og faglig veiledning er en forutsetning for innflytelse og medbestemmelse.

Foto: colourbox.com

Mange av deltakerne i vår studie fortalte imidlertid om usikkerhet knyttet til hva de kan forvente av hjelp og støtte fra de offentlige helse- og omsorgstjenestene. De vet ikke hvilken hjelp de kan etterspørre. For enkelte fører dette til at de ikke får den hjelpen de trenger, noe som over tid fører til stor slitasje. Dette bildet bekreftes også i Helsedirektoratets Diagnosestatistikk for kommunale helse- og omsorgstjenester(2015), som viser at personer med demens som får sykehjemsplass ofte har mottatt begrenset hjelp fra hjemmetjeneste.

I tillegg er demens en sykdom som utvikler seg gradvis over tid. Familienes behov for hjelp og støtte vil dermed også være i endring, noe som fordrer en systematisk og kontinuerlig tilpasset oppfølging fra helse- og omsorgstjenestene. Helsedirektoratet påpeker i sin Analyse av utviklingstrekk i omsorgssektoren (2016) at hjemmetjenestene ikke er tilstrekkelig tilpasset behovene til personer med demens. Vi vil føye til at de offentlige helse- og omsorgstjenestene heller ikke er tilstrekkelig tilpasset behovene til dem som lever sammen med personer med demens.

Personer med demens og de som lever sammen med dem er en mangfoldig gruppe. Noen er godt orientert om rettigheter og tilgjengelige hjelpetilbud. For andre er dette mer uklart. Helsepolitiske føringer vektlegger mer innflytelse og brukermedvirkning. Vi vil imidlertid advare mot å utvikle system som forutsetter at brukerne selv etterspør hjelp. Slike system krever god oversikt over rettigheter og tjenestetilbud, noe ikke alle har. Systemer som fordrer høy grad av brukerinitiativ og -medvirkning kan føre til at de som trenger det mest, får minst hjelp.

Vi håper at fremtidens helse- og omsorgstjenester, -politikk og -forskning retter oppmerksomheten mot alle som lever med demens, både de som er syke og de som lever sammen med dem. For at flest mulig skal leve best mulig med demens, er det nødvendig med dialog som involverer de som har demens, de som lever sammen med dem, helse- og omsorgstjenestene, og alle aktører som skal bidra til å skape et mer demensvennlig samfunn. En slik dialog må være kunnskapsbasert, og vi ved Senter for omsorgsforskning, nord deltar gjerne.

 

 

 

 

Norsk-russisk samarbeid trosser kulden

Skrevet av Anje Christina Höper, prosjektleder for Arbeidshelse i Nord og forsker ved Institutt for samfunnsmedisin

Hvordan kan man beholde helsa når man jobber utendørs i storm, snø eller minusgrader nord for polarsirkelen?

Det forsøker forsknings- og utdanningssatsinga Arbeidshelse i Nord å finne ut av, på oppdrag fra Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN.

Russiske og norske deltakere i nettverket «Occupational Hygiene in the North» på nettverkets møte i Tromsø våren 2018. Foto: Marianne Lund

Norsk-russisk nettverk i yrkeshygiene

Nylig kunne Arbeidshelse i Nord og yrkeshygienikerne ved Arbeids- og Miljømedisinsk Avdeling, UNN, ønske kolleger fra North West Public Health Research Centre (NWPHRC) i St Petersburg velkomne til Tromsø. Møtet var det andre møtet i nettverket «Occupational Hygiene in The North», finansiert av Det norske Universitetssenteret i St Petersburg (DNUSP). Arbeidshelse i Nord har et spesielt fokus på forhold i nord, og samarbeid med andre land i Nordområdene er derfor naturlig.

Felles interesser

Hva er arbeidshelse og yrkeshygiene?

Arbeidshelse er et tverrfaglig felt som befatter seg med alle aspekter av sikkerhet og helse på arbeidsplassen. Det overordnede målet er å forhindre arbeidsrelatert sykdom.

Yrkeshygiene (occupational hygiene) er en av aspektene som fokuserer på evaluering, kontroll og forebygging av potensielt skadelige eksponeringer/faktorer på arbeidsplassen.

Kulde har forskjellige effekter på arbeidslivet. Det mest opplagte er at arbeidstakerne må passe på å kle seg riktig. Andre utfordringer kan være at etablerte normer for eksponeringer på arbeidsplassen forandrer seg avhengig av klimaforhold, eller at varmende klær er vanskelig å kombinere med personlig verneutstyr.

Personlig verneutstyr skal være «siste utvei» på arbeidsplassen, siden det primært skal innføres andre tiltak som kan beskytte mot skadelige påvirkninger på arbeidsplassen.

Allikevel er bruken av personlig verneutstyr utbredt, og de mest kjente er hørselvern, hjelm, vernebriller og åndedrettsvern. Produktene er godt testet, men dette i et laboratorium med standard temperatur og luftfuktighet. Derfor kan vi ikke vite sikkert om utstyret har like god beskyttelse under andre vilkår, f.eks. i kaldt klima eller i kombinasjon med andre verneutstyr og klær.

Deltakere av oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Foto: DNUSP

Head first

Arbeidshelse i Nord organiserte i april 2017 en workshop om forskjellige utfordringer med verneutstyr, finansiert av Helse Nords inkubatorstøtte. Workshopen var kalt «Head first», og temaene var blant annet problemer med bruk av verneutstyr i kaldt klima – dugging av vernebriller og åndedrettsvern, samt dårligere beskyttelse ved kombinasjon av verneutstyr med varmende plagg. Problemene er felles for sirkumpolare land, og erfaringsutveksling og samarbeid kan bidra til ny kunnskap og legge grunnlag for praktiske løsninger.

Workshopen samlet mange relevante grupper som er berørt av denne problematikken: Arbeidstakere fra blant annet bygg- og petroleumsindustrien, bedriftshelsetjenester, leverandører og produsenter av verneutstyr, Arbeidstilsynet, samt forskere fra både Finland og Norge.

Ideer og tanker fra workshopen ble samlet og tatt opp på oppstartsmøtet for «Occupational Hygiene in the North» i St Petersburg høsten 2017. Sammen med partnere fra Finnish Institute of Occupational health og kollegene fra NWPHRC i St Petersburg ble arbeidet med en søknad til et større nordisk-russisk prosjekt om verneutstyr startet. Søknaden ble sendt til EU programmet Kolarctic høsten 2017, men dessverre ikke innvilget.

Gjennom yrkeshygiene-nettverket har vi utvidet samarbeidet vårt til å inkludere HMS faggruppen ved Institutt for industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU.

Hvorfor samarbeid med Russland?

Ellen Jensen, Yrkeshygieniker og Førsteamanuensis II, presenterer sin forskergruppe fra NTNU på møtet i Tromsø. Foto: Eva Kramvik

Både UiT og UNN har lange tradisjoner innen samarbeid med Nordvest-Russland, og relasjonen har skiftet fra «bistandssamarbeid» til forskningsbasert samarbeid.

Arbeids- og miljømedisinsk avdeling ved UNN har hatt felles prosjekter om arbeidshelse med Nordvest-Russland siden tidlig på 2000-tallet, og hovedfokus har vært på arbeid i gruver. Samarbeidet inkluderer prosjekter som har ført til en doktorgrad om gruvearbeidernes helse i Murmansk-regionene (Skandfer, M: A study of occupational health among mine workers in Murmansk Oblast, Russia, 2014) og det nordisk-russiske prosjektet «MineHealth». Sistnevnte var finansiert av EU programmet Kolarctic.

Grenseoverskridende forskning og utdanning omstendighetene til tross?

DNUSP som har bevilget støtte til nettverket, vil dessverre stenge dørene ved slutten av året.

Yrkeshygieniker Ann-Helen Olsen forteller om online-kurs til videreutdanning innen yrkeshygiene. Foto: Eva Kramvik

Det generelle politiske samarbeidsklimaet mellom Russland og Norge er kanskje ikke på det beste, men vi håper at dette ikke setter en stopper for vårt praktiske og vitenskapelige samarbeid. For oss er det viktig å kunne opprettholde og videreføre den gode kontakten og det givende samarbeidet vi har hatt over mange år.

I praksis vil samarbeidet tilpasses omstendighetene. Felles forskningsprosjekter som forutsetter transport av utstyr og utveksling av forskningsdata over grensene vil kanskje måtte rykke litt i bakgrunnen. Desto bedre er det at nettverket også har startet utdanningssamarbeid innenfor yrkeshygiene, som nok vil bli det prioriterte samarbeidsområde i en periode. Samarbeid om utdanning vil uansett være hovedfokus på vårt neste planlagte møte i St. Petersburg i oktober.

Kan bandasje basert på nanofiber hjelpe pasienter med kroniske sår?

Skrevet av Jostein Grip, PhD-kandidat ved UiT og forskningssjef for nye produkter Biotec BetaGlucans AS

Pasienter med kroniske sår er en oversett gruppe i forskningssammenheng. Nå forsøker vi å bidra til at denne gruppen kan få et bedre liv ved hjelp av nanoteknologi.

Prototypen av beta-glukan nanofiber bandasje Foto: Jostein Grip

Hvorfor er sårbehandling et problem?

Sårbehandling utgjør en av de største utgiftspostene i helsevesenet og påvirker livskvaliteten til pasientene sterkt. Selv om sår som ikke gror i verste fall kan ende med amputasjon og forkorte levealder, har området hatt lav status innen helsefaget og blitt oversett.

For å sette det i perspektiv; en del av kreftpasientene som har sår som en bivirkning etter behandling mener sårene har større negativ påvirkning på livskvaliteten enn kreft. Pasientene opplever at sårene kan være smertefulle og lukte vondt, stell av sårene tar tid, og isolerer seg som følge av problemene.

Fremtidsrettet metode fra USA

Cellebaserte terapier for sår, også kalt “Biologics”, er i større bruk i USA. Dette er det største sårmarkedet i verden, og er dermed svært attraktivt for aktive sårprodukt som Woulgan. Woulgan er en gele som inneholder en aktiv beta-glukan komponent som kan reaktivere og akselerere sårtilhelingsprosessen. Det gjør den ved å aktivere de hvite blodlegemene i såret.

Den nye bandasjen er en videreutvikling av Woulgan, og benytter beta-glukan isolert fra gjær. Den produseres av Tromsø-selskapet Biotec Beta-Glucans, og er en veldokumentert bioaktiv substans som har vist seg spesielt effektiv på sår.

Her kan du lese artikkelen i European Journal of Pharmaceutical Sciences

Artikkelen fortsetter under bildet

Nanofiber

Nanofibrene danner en 3D-matriks hvor celler kan migrere inn mellom fibrene og sørge for rask sårtilheling, som vist ved elektronmikroskopi. Foto: Jostein Grip.

Enkel bruk, men avansert og effektiv virkning

Det er viktig at avanserte og effektive sårprodukter er enkle i bruk, så enkle at de ikke krever spesielt utstyr eller mye opplæring for å bruke. Da kan den benyttes av blant annet hjemmetjenesten, som i motsetning til sykehus har begrenset tilgang til avansert utstyr. Det er i tillegg billigere at behandling foregår i hjemmet, i stedet for på sykehus.

Gjennom min doktorgrad har jeg jobbet med å utvikle en tørr sårbandasje basert på Woulgan-teknologien. Den eksisterer nå som en prototype som i tidlige tester har vist svært god effekt på sårtilheling. Den tørre bandasjen gir behandling med avanserte biologiske prinsipper som jobber sammen med immunforsvaret for å få sår til å gro. Samtidig kommer den i et enkelt format som alle kan bruke i behandling av sår, siden de fleste kan sette på plaster.

Det ferdige produktet ligger frem i tid, men potensialet er stort for å hjelpe de pasientene det gjelder.

Nærings-ph.d.-en er et samarbeidsprosjekt mellom UiT Norges arktiske universitet og Biotec BetaGlucans AS, og er sponset av Norges Forskningsråd.

Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.