Omsorg i velferdsteknologien si tid

Av Astrid Gramstad, forsker,
Senter for omsorgsforskning, UiT

Per Hansen er eit friluftslivmenneske. Han vil gjerne gå langt og lenge. Kona til Per veit kor viktig dette er for han, men er bekymra for at han skal rote seg bort når han går ut. Per har nemleg demens, i likheit med om lag 70 000 andre personar i Noreg. For Per betyr dette at han snur døgnet, kan gå ut midt på natta og ikkje finne heim igjen. Dette er sjølvsagt ein svært risikofull situasjon for Per.

For å gjere kvardagane enklare og tryggare for personar som Per og kona, og for å kunne tilby gode tenester til brukarane sine, investerte Stortinget i fjor 70 millionar til satsingar på velferdsteknologi i kommunane.

Sporing ved hjelp av GPS kan gjere kvardagen enklare og tryggare, men ny teknologi kan vere komplisert og er tid- og energikrevjande.

Sporing ved hjelp av GPS kan gjere kvardagen enklare og tryggare, men ny teknologi kan vere komplisert og er tid- og energikrevjande. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Velferdsteknologi er ikkje eit klart avgrensa begrep, men eksempel på slik teknologi kan vere elektroniske medisindosettar som gjev deg beskjed om når du skal ta medisin, eller digitale arbeidslister for heimetenestene som kan oppdateras fortløpande, der personale kan sjekke medisinlister, journalnotat og skrive rapport utan å vere innom kontoret først.

Eit anna eksempel på velferdsteknologi er noko som fekk store konsekvensar for Per Hansen og kona hans: lokaliserings- og sporingsteknologi, eller GPS. Ved å bruke GPS, kunne Per leggje i veg i visse om at pårørande eller tilsette i heimetenestene ville finne han att om han ikkje kom heim til avtala tid.

Men teknologien gjer ikkje dette aleine. For at den skal fungere etter tilsikta, er ein avhengig av tilstrekkeleg infrastruktur og teknisk støtte, og at folka som er involvert veit kva dei gjer, og kva dei kan gjere om teknologien ikkje fungerer etter tilsikta.

Helsedirektoratet leverte i slutten av januar sin første rapport om gevinstar frå det nasjonale programmet med å innføre velferdsteknologi som ein del av det kommunale tenestetilbodet innan 2020. Rapporten anbefaler mellom anna at GPS blir integrert som ei av tenestene kommunane kan tilby. Helsedirektoratet meiner vidare at digitale arbeidslister i heimetenestene òg kan vere ein lovande teknologi. Kommunane som har innført teknologien, viste seg å spare pengar. Mange pengar. Drammen kommune sparte 6,2 millionar kroner etter at ni av innbyggarane tok i bruk GPS. I tillegg kjende brukarar og pårørande seg tryggare, og dei tilsette treivs betre med arbeidsoppgåvene.

Gevinstrealisering er likevel ikkje ein uforskyldt lottogevinst, men eit resultat av hardt og gjennomtenkt arbeid der fleire aktørar må vere involvert. Kommunen må ha varslingsrutinar for GPS. Pårørande må ofte ta ansvar for å organisere og passe på teknologien. I Per Hansen sitt tilfelle medførte dette at kona måtte ordne med mobilabonnement, sikre at GPS apparatet var lada og at ikkje Per la den frå seg ute.

Dei norske forskarane Ingunn Moser og Hilde Thygesen skriv om Per i eit kapittel av boka «Samhandling for helse». Deira poeng er at ansvar og arbeidsoppgåver ikkje forsvinn ved innføring av GPS, men vert omorganisert til pårørande og tilsette i heimetenestene. Teknologi som GPS påverkar tenestene som blir gitt. Har pårørande og helsepersonell gode nok føresetnadar til å ta ansvar for og bruke teknologien?

Ny teknologi kan vere komplisert. Det skal berre ei uheldig hending til før kjensla av tryggheit kan forsvinne og tilliten til teknologien forvitrar. Har kommunar og helsepersonell kompetanse, kunnskap og ferdigheiter i å bruke den nye teknologien?

Tromsø kommune har innført digital arbeidsliste i ei av sine heimetenestesoner, og forskingsinstituttet NORUT har studert prosessen. Dei peikar i sin rapport på fleire utfordringar her, sett frå dei tilsette sitt perspektiv. Ustabil nettilgang og manglande teknisk support gjorde det vanskeleg for tilsette å venje seg til å bruke, og å stole på den digitale løysinga. Å ta i bruk ny teknologi og å gjere ting på nye måtar er tid- og energikrevjande.

Det er ein annan og ny type kompetanse som krevs av både pårørande og helsepersonell no og i framtida.

Dei må vere teknologikompetente, ha kunnskap om teknologiens moglegheiter, verkeområde og avgrensingar. Kjente arbeidsoppgåver må gjerast på ein ny måte. Å ha tilsyn med Per Hansen inneber noko anna i 2016 enn det gjorde for berre få år sidan. Innføring av velferdsteknologi krev difor at kommunane ikkje berre investerer i ny og spennande teknologi, men òg skaffar seg og investerer i teknologikompetente fagfolk, og organiserer tenestene slik at teknologi kan implementeras klokt og langsiktig.

Denne kronikken ble publisert i Kommunal rapport 24. februar 2016

Derfor er vi stolte av vår tannlegeutdanning!

Av Claes-Göran Crossner, leder for Institutt for klinisk odontologi,
UiT Norges arktisk universitet

Tannlegeutdanningen ved UiT startet opp for å utdanne tannleger til Nord-Norge. Dette har blitt en suksess, men vi har mye mer å være stolte av.

Vi kan jo begynne med at våre studenter har en omfattende praksis i pasientbehandling før de er uteksaminert. Faktisk så omfatter tannlegeutdanningen vår mer enn 2500 timer i praksis med pasienter. Vi har en egen tannklinikk som tar inn ekte pasienter. Pasienter som våre studenter får behandle og kommunisere med.

Dessuten har våre studenter 28 ukers eksternpraksis, noe som er i tråd med Kunnskapsdepartementets ønske om at utdanninger innen helsesektoren skal utføres i den kliniske virkeligheten.

Til sammenligning har tannlegestudentene i Bergen og Oslo kun tre/fire uker eksternpraksis.

Men det er ikke bare vi som mener at utdanningen vår er god, for ifølge NOKUTs studiebarometer får tannpleier- og tannlegeutdanningen i Tromsø høyere ranking enn øvrige norske odontologiske utdanninger. Det er stas.

Tannlegestudenter

Til høsten starter UiT opp forskerlinje, og tannlegestudentene på 2.året synes forskning kombinert med studier høres spennende ut. Fra høyre: Eveline Røberg, Tiril Colberg Evensen og Carolilne W. R. Hagelien. Foto: Elisabeth Øvreberg

Strekker oss lenger

Men vi gir oss ikke med å være nasjonalt bra innen grunnutdanningen, for i år starter vi opp forskerlinje i odontologi (for mer informasjon se separat blogginnlegg). Dette er unikt, for det er kun UiB som har et lignende tilbud til sine tannlegestudenter.

Vi i Tromsø starter i liten skala allerede til høsten, men i de kommende årene håper vi at ti prosent av tannlegestudentene våre vil gjennomføre forskerlinjen.

Forskerlinje vil gi et betydelig løft, for i tillegg til å forbedre pasientbehandlingen i framtiden, vil tannleger med forskningskompetanse styrke nyrekruttering til forskning i odontologiutdanning.

Stadig flere studenter er engasjert i forskningsaktiviteter, men generelt sett har noen studenter en oppfatning av at forskning er «skremmende». Derfor håper vi at vår forskerlinje vil bidra til å styrke studenters forståelse av faget, styrke deres kritisk tenkning og gi motivasjon for videre faglig utvikling etter at de er ferdig utdannet. Dette gjøres ved at vi involverer våre studenter i forskningsaktiviteter innen både grunnforskning og klinisk anvendt forskning.

Vi kriger mot antibiotikaresistens

I dag har vi flere forskningsgrupper som driver med viktig forskning vi er stolte av. Vi har for eksempel en nyetablert grunnforskning der vi ser på problemet med antibiotikaresistens – et av samfunnets store trusler når det kommer til helse.

Antibiotikaresistens hos orale bakterier har blitt et økende klinisk problem de siste årene.
Nesten åtte prosent av antibiotikabruken i Norge kommer fra resepter fra tannleger. Det er derfor viktig at våre studenter tar aktivt del i forskningsaktiviteter som fokuserer på dette problemet.

Fra 2016 gjennomfører tredjeårs tannlegestudenter en masteroppgave i laboratorieforsøk som fokuserer på genetiske elementer med henhold til antibiotikaresistens. Prosjektet innebærer at våre studenter blir bevisstgjort om, og tar aktiv rolle i, den globale «krigen» mot antibiotikaresistens hos bakterier. Dette er viktig. Vi tar ansvar.

Det er vi stolte av.

Genmodifisert mygg kan bekjempe zika-viruset

Av Anne Ingeborg Myhr, GenØk – Senter for Biosikkerhet
Ørjan Olsvik, UiT – Norges Arktiske Universitet og Forsvarets Sanitet

Genmodifisert (GM) mygg kan redusere spredning av zika-infisert mygg, men en slik strategi krever overvåking. GM-myggen må ikke bli en helse- og miljørisiko.

Zika-viruset smitter via mygg i Aedes-familien, og er trolig en av mange årsaker til at barn blir født med underutviklet hjerne (mikrokefali) og dårlig livsprognose. Slike skader har i de siste månedene blitt rapportert i over 20 land på det amerikanske kontinentet.

Smitteveien for zika-viruset er ved stikk fra hunnmygg, mest vanlig er A. aegypti, men viruset er også funnet hos andre arter av myggfamilien Aedes. Slik mygg kan overføre sykdommer mellom mennesker, som for eksempel dengue-, gul -, chikugunya- og zika-feber. Infeksjon med zika-viruset fører hos de fleste kun til moderate symptomer, som lett feber samt god langsiktig immunitet. Det finnes per i dag ingen vaksine mot zika-feber.

En Aedes-mygg som suger blod fra et menneske. Det er kun hunnene som suger blod. Foto: James Gathany

Genmodifisert Aedes-mygg

Genteknologi kan være et viktig verktøy for å utvikle vaksiner som gir immunitet mot zika-viruset, men en annen interessant strategi er å utvikle genmodifiserte (GM) mygg for å redusere spredning av Aedes-mygg.

I England har selskapet Oxitec utviklet en GM-variant av A. aegypti, kalt OX513A. Oxitec sine GM-mygg har fått tilført to gener, et gen som koder for et fluoriserende protein (selvlysende) og et gen hvis protein (tTA) som reduserer livslengden. Disse GM-myggene har blitt testet på Caymanøyene, i Panama og i Malaysia, og de har blitt godkjent for bruk i Brasil. Mer enn ti millioner GM-mygg (OX513A) har blitt satt ut i byen Juazeiro i Brasil for å bekjempe dengue-feber. Den samme strategien kan brukes for å bekjempe zika-infisert Aedes-mygg.

Det er også håp om at forekomsten av Aedes-mygg kan reduseres ved bruk av en ny teknologi som kalles gen-drivere. Denne teknologien kan gi mutasjoner i Aedes-mygg, og overføres til avkom med det resultatet at de dør. Det har per i dag ikke vært utført feltstudier med Aedes-mygg som har blitt endret ved bruk av denne teknologien.

Biosikkerhet ved GM-mygg

Bruk av GM-mygg for å bekjempe zika-infiserte Aedes-mygg kan bare skje etter at nasjonale myndigheter har gjort en grundig vurdering av risiko. Viktige momenter vil være analyse av de genetiske endringene som har blitt tilført GM-mygg, samt at uønskede miljøeffekter blir unngått.

GM-myggens avhengighet av antibiotika

Under produksjon i laboratoriet og i bur får GM-myggen tilført antibiotikumet tetracyklin, som hemmer produksjon av proteinet tTA. Etter utsetting i miljøet parrer GM-myggen seg med Aedes-mygg. Avkommet arver GM-myggens egenskaper, inkludert genet som koder for proteinet (tTA). Hvis avkommet ikke har tilgang til tetracyklin, som det vanligvis ikke er i miljøet, vil avkommet produsere proteinet tTA. Dette fører til at opptil 95% av avkommet dør på larve- og puppestadiet.

Denne strategien krever at man har god kunnskap om forekomst av tetracyklin i miljøet. Forekomst av tetracyklinrester kan føre til at mygg lever opp og at populasjon av Aedes-mygg dermed ikke reduseres. I den sammenheng kan det være nødvending å undersøke om Aedes-myggen har tilpasset seg til urbane områder hvor det kan være tetracyklinrester i dammer og kloakkavløp.

Påvisning av ønsket og uønskede miljøeffekter

Ifølge Oxitec har det ikke vært rapportert negative effekter fra feltstudiene med GM-mygg for å bekjempe dengue-feber. De oppgir at mengden Aedes-mygg kan reduseres med over 90 %.

Siden GM-myggen i tillegg fluoriserer (er selvlysende), kan antall i miljøet, samt effekt på myggpopulasjon, overvåkes etter utsetting. Fluoriseringen kan også brukes for å undersøke om GM-myggen kan parre seg med andre arter enn Aedes-mygg, og om den kan spres til nærliggende områder eller andre land via bagasje, fly, fugler og dyr.

Siden myggpopulasjonen reduseres ved hjelp at MG-mygg, kan det oppstå nisjer for andre typer mygg eller insekter. Disse må overvåkes slik at endringene ikke får uønskede miljøkonsekvenser.

Klimaendringer og nye smittebærende insekter

Den globale oppvarming vil med stor sannsynlighet medføre store forandringer i utbredelsen av smittebærende insekter. Dette, sammen med en stadig større migrasjon av større folkemengder, vil bli en utfordring for helsevesen i mange land. Det er derfor viktig at det utvikles gode overvåkningssystem som oppdager forekomst av insekter som fører med seg uønskede virus, som zika-virus i Aedes-mygg. GM-mygg kan være en mulig metode for å redusere bestand av sykdomsbærende Aedes-mygg.

Shining a light on brain function

Written by: Eelke Snoeren, associate professor and Roy Heijkoop, principal engineer (both Institute for Psychology at UiT)

Try to imagine that we can simply turn on and off certain brain areas just with the flick of a switch. Try to imagine that we, with that switch, can turn on or off the areas in the brain that are involved in fear, thirst or motivation. This switch exists, and it happens to turn on a light inside the brain of a test animal, in a technique called optogenetics. With the development of this technique, neuroscientists have again come a step closer to understanding what the brain does and how it does it. Now, with financial support from the Norwegian Research Council, this technique has come to the University of Tromsø to study which specific brain projections are involved in natural reward.

In this experiment blue light expressed in the subfornical organ causes the mouse to drink, even when it already is satisfied. As soon as the light is turned off, the mouse stops drinking (Oka, Y et al. 2015. Nature 520, 349–352).

From algae to viruses to light-sensitive brain cells

Billions of brain cells (neurons) form the network that governs how we perceive the world, how we think and what we do. The neurons in that network communicate with each other by passing on chemical and electrical signals. If a neuron is activated, it rapidly becomes less electrically charged and an action potential is produced (it “fires”), that travels along the neuron to its end, where it can activate, inhibit or modulate another neuron.

If we want to influence (collections of) neurons, we need to be able to interfere with when and how they fire. With previously existing techniques, we could only lesion (inactivate) brain areas, or inject drugs that changes the way a cell behaves, but these techniques are not precise, and there is little control over timing.

Building on previous work done by Miesenbock, Hegemann, Nagel and Bamberg, Karl Deisseroth managed to express channelrhodopsin in cultured neurons. Channelrhodopsin is a light sensitive ion channel that opens when it is exposed to blue light, which causes positive ions to pass through. In neurons, this will depolarize the cell and make it “fire”. This light sensitive channel was originally isolated from algae, in which it makes the algae move towards light.

To get the light sensitive channel into the membrane of the cells, the DNA of a virus is modified so, that it contains DNA that codes for channelrhodopsin. This virus is then injected into a specific brain area, where it infects nearby neurons. These infected cells will incorporate that DNA into their own DNA and start producing the ion channel as if it was their own. Next, a thin optic fiber attached to a light source is implanted in the same brain area. When the light is turned on, these brain cells will fire. With the light turned off, cells immediately go back to their resting state.

Nature methods called optogenetics the “method of the year” in 2010 and made this video about it.

In addition to channelrhodopsin, more of these light sensitive channels have been developed, some of them with the opposite effect. Halorhodopsin for example, is a channel that pumps (negatively charged) chloride-ions into the cell, which causes the cell to hyperpolarize (charged even more). When the light is turned on, these neurons are prevented from firing.

Optogenetics has gained a lot of attention in neuroscience, as a way to control specific brain cells in specific brain areas, and it has even been called “arguably the most important technical advance in neuroscience in the past 40 years”.

What are we going to do with optogenetics in Tromsø?

The reward system in the brain is an essential element involved in motivation and responsible for many of our behaviors. A pleasant feeling that coincides with a certain behavior (pattern) makes us want to repeat that behavior, while we avoid those actions that had a less desirable outcome. Disturbances in the reward system can result in a wide variety of disorders. Addiction, obesity and obsessive-compulsive behavior are related to an overactive reward system, while anhedonia and sexual dysfunctions might result from a lack of motivation.

Most research on the functionality of this reward system uses unnatural, external factors like cocaine or alcohol. In this project, we use sexual behavior, which is more natural, to study motivation and reward.

We can study the different stages of sexual behavior with several behavior tests. One is called the sexual incentive motivation test. The male rat of which we want to study the behavior is let loose in a rectangular box. Attached to this box are two smaller boxes, separated from the big box only by a wire mesh. One of the boxes contains a female rat, the other a male rat. The rat we study can see, hear and smell the other rats, but cannot reach them. This way we can see whether the rat spends more time near the female or the male, but also whether the rat is interested in the other rats at all. Another test is the copulation test, where the studied male rat is free to (sexually) interact with a female rat.

Before we study the behavior of the rat, we inject virus containing DNA for light sensitive channels in a certain brain area. Because of the properties of the virus, we are able to infect only a specific subset of neurons, which then will become light sensitive, all the way down to the brain areas they are connected to. Because brain areas form complex networks, and we do not want signals that take indirect paths to the other brain area we are interested in, we implant the optical fibers in the last area. If we turn on the light, and we see a change in behavior, we know it is only because of the direct path between these two areas has been influenced (see figure below). This way, we can analyse how certain brain areas, and even specific subsets of neurons, are involved in the behavior we are looking for.

The goal of our research is to investigate which pathways in the brain are involved in natural reward, and to discover the role of the communication between brain areas in this perspective. It is meant to unravel the complexity of the natural reward system, measured by sexual motivation and behavior, in order to generate a better understanding that hopefully can be applied to humans.

A) Brain area 1 projects directly to area 2. But area 1 also projects to area 2 indirectly, e.g. via area 3. B) Older techniques, e.g. lesions in brain area 1 disrupt the neural projections to area 2 (big black dots), in addition to disruption of the projections to area 3. Because area 3 is thereby affected, the projections from area 3 to area 2 are disrupted as well (big black dots). C) Optogenetics is more specific and affects only the direct pathways. Injection of virus in brain area 1 will induce the expression of light sensitive opsin channels in all neurons (x, y, and z) originating in this area (red dots). Activation of opsin channels by light during the test, has an effect on only these neurons. Illumination of area 2 will only activate/inhibit the neurons originating from area 1 (big black dots). The neurons from area 3 to area 2 do not have light sensitive channels and are not affected by light.

A) Brain area 1 projects directly to area 2. But area 1 also projects to area 2 indirectly, e.g. via area 3. B) Older techniques, e.g. lesions in brain area 1 disrupt the neural projections to area 2 (big black dots), in addition to disruption of the projections to area 3. Because area 3 is thereby affected, the projections from area 3 to area 2 are disrupted as well (big black dots). C) Optogenetics is more specific and affects only the direct pathways. Injection of virus in brain area 1 will induce the expression of light sensitive opsin channels in all neurons (x, y, and z) originating in this area (red dots). Activation of opsin channels by light during the test, has an effect on only these neurons. Illumination of area 2 will only activate/inhibit the neurons originating from area 1 (big black dots). The neurons from area 3 to area 2 do not have light sensitive channels and are not affected by light.

350 kvinner får unødvendig brystkreftdiagnose hvert år. Skal vi godta det?

Skrevet av Vinjar Fønnebø, professor i forebyggende medisin ved Det helsevitenskapelige fakultet

Gjennom masseundersøkelser oppdager man hvert år vel 1000 nye tilfeller av brystkreft. Omlag 350 av disse kvinnene ville aldri fått symptomer, og ville ikke gjennomgått belastende behandlinger hvis det ikke hadde vært for at de tok imot invitasjonen til masseundersøkelse, såkalt mammografi. Disse tallene kommer fram i Forskningsrådets evaluering av det norske mammografiprogrammet som ble publisert for vel et halvt år siden. Evalueringen sier også at knapt 80 kvinner unngår å dø av brystkreft som et resultat av at de møtte til masseundersøkelse. De 350 norske kvinnene «ofrer seg» dermed for de 80 som unngår å dø av brystkreft.

Inntil vi har fått et klarere svar på om masseundersøkelse for å oppdage brystkreft i det hele tatt reduserer risiko for total død, bør forskningsmidler brukes på å skille «dødelige» svulster som trenger behandling fra «ikke-dødelige» som ikke skal ha behandling, mener kronikkforfatteren. Foto: www.colourbox.com

Inntil vi vet om mammografi i det hele tatt reduserer dødsrisiko, bør forskningsmidler brukes på å skille «dødelige» svulster som trenger behandling fra «ikke-dødelige» som ikke skal ha behandling, mener kronikkforfatteren. Foto: www.colourbox.com

Gevinsten trolig enda lavere

Det er selvfølgelig usikkerhet omkring disse tallene. Størst usikkerhet er knyttet til sparte dødsfall av brystkreft som kan tilskrives masseundersøkelsen alene. Denne gevinsten forutsetter nemlig at behandlingen er nøyaktig den samme for brystkreft oppdaget ved masseundersøkelse, som brystkreft oppdaget på annen måte, og at mammografien og all behandling av brystkreft ikke øker risikoen for å dø av annen årsak. Trolig er ingen av disse forutsetningene til stede.

Netto gevinst som tilskrives masseundersøkelsen er dermed helt sikkert lavere enn man har kalkulert, men hvor mye lavere er det ingen som vet.

Om masseundersøkelse av både brystkreft og andre kreftformer i det hele tatt reduserer dødsrisiko er nylig blitt drøftet i British Medical Journal under tittelen: «Why cancer screening has never been shown to “save lives”—and what we can do about it». Til manges overraskelse fastslår forfatterne at man simpelthen aldri har studert og fulgt opp om personer som deltar i screeningundersøkelser for kreft dør eller ikke, uansett årsak. De argumenterer godt for at en slik studie bør gjøres, og viser samtidig at kostnadene ikke nødvendigvis trenger å være astronomiske.

Trenger mer kunnskap om brystkreft

Inntil vi har fått et klarere svar på om masseundersøkelse for å oppdage brystkreft i det hele tatt reduserer risiko for total død, bør forskningsmidler brukes på å skille «dødelige» svulster som trenger behandling fra «ikke-dødelige» som ikke skal ha behandling. Dette er en av syv utfordringer Cancer Research UK vil bruke 1,2 milliarder norske kroner på over de nærmeste årene.

En ting er alle enige om: Innsatsen mot brystkreft må forsterkes blant de som allerede er syke.

Men, vi må samtidig vurdere om vi skal fortsette å flytte for mange kvinner inn i brystkreftdiagnosen og gi dem behandling med alvorlige følger for resten av livet. Det siste vi trenger er metoder for masseundersøkelse som påviser enda flere brystkreftsvulster hos friske kvinner.

Barna som ignoreres

Skrevet av Ole Kristian Greiner-Tollersrud, professor i biokjemi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Mitt nyttårsønske er at det lages ny medisin for de svakeste av barna – de som på grunn av en medfødt genfeil langsomt sykner hen, uten at noen kjent medisin kan stoppe utviklingen. Vi hører sporadisk om disse barna gjennom tårevåte reportasjer i media. De vekker vår dype medfølelse, inntil det går i glemmeboken blant våre små, daglige bekymringer.

Barnelegen Ivar Følling fikk ikke nobelprisen, men han vant en større seier: Han bidro til at de to–fire barna som blir født med Føllings sykdom hvert år i Norge, får en diett som gjør dem friske i stedet for hjerneskadet. Dette viser at går det an å forske frem medisiner – også i Norge.

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i kampen om midler, skriver kronikkforfatteren. Foto: www.colourbox.com

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i kampen om midler, skriver kronikkforfatteren.
Foto: www.colourbox.com

De som roper høyest

Hvert år blir over 100 barn i Norge født med en genfeil som gir alvorlig sykdom under oppveksten. Siden mange hundre ulike genfeil kan føre til dette, så er hver enkelt genfeil meget sjelden. Denne sjeldenheten er dessverre en avgjørende faktor for at Norge ikke bruker ressurser på å forske frem nye medisiner. Derimot brukes store midler i studier av folkesykdommene kreft, diabetes og Alzheimer, som hovedsakelig rammer den eldre delen av befolkningen.

Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse».

Bak denne satsingen ligger krav fra mektige interesseorganisasjoner, og de eldres ønske om at samfunnet, etter de har hatt sin periode med god økonomi og selvrealisering, skal utvikle dyre medisiner mot alderdommens plager. I forhold til dette brølet stilner spede barnestemmer og fortvilte foreldre, som ofte må nøye seg med tilbud om kurs, informasjonstjenester og utilstrekkelige behandlingsopplegg.

Den sterkestes rett

De sterkes rett har også spredt seg til forskningens innerste gemakker. Forskere i medisinske fag er presset til å følge popularitetsbølgen i sine valg av forskningsfokus. Uansett hvilket medisinsk felt man forsker på, er presset på å relatere problemstillingene inn mot de store folkesykdommene stort.

Et viktig virkemiddel er den såkalte «impact factor». Denne faktoren ble innført for å måle den generelle interessen for et forskningsarbeid, og bestemmes ut fra hvor mange kollegaer som siterer artiklene dine. Forskning innenfor en sjelden genfeil hos barn regnes som av «liten generell interesse». Den taper derfor i konkurransen om midler.

Folkesykdommene er svært kompliserte å studere, fordi mange ulike faktorer er involvert – både genetiske og miljømessige, ofte relatert til alderdommens forfall. Forskningen leder derfor til kompliserte modeller med mange usikkerhetsfaktorer. Nye medisiner er rådyre å utvikle, og bidrar ofte bare til en kortvarig forlengelse av livet. For barn med sjeldne genfeil, og som er født friske, er den manglende faktoren ofte et enkelt protein som fosteret har fått fra moren før fødselen. Forskningen består av å finne dette proteinet, som dermed kan gis barnet som medisin etter fødselen.

Denne medisinen kan være avgjørende for at barnet kan leve et normalt liv, i stedet for et liv med hjerneskade, økende handikapp og avhengighet av andre. Det er denne nytteverdien samfunnet må veie opp mot den kostnadskrevende utviklingen av livsforlengende medisiner for de gamle.

Sa nei til forskningsmidler

På slutten av 90-tallet avslo Innovasjon Norge og Norges forskningsråd min søknad om midler for å teste ut en mulig medisin mot den arvelige sykdommen alfa-mannosidose, fordi det bare fødes et barn med alfa-mannosidose hvert femte år i Norge. Flere år senere overtok et utenlandsk firma ideen og startet produksjon av samme medikament. Siden det globalt fødes over 200 barn med alfa-mannosidose hvert år, ser verdenssamfunnet nytteverdien av å betale kostnadene for en slik medisin.

De sterkes rett har spredt seg til forskningens innerste gemakker.

Nylig utviklet jeg en mulig medisin mot en annen sjelden, arvelig sykdom, DADA2, som fører til hjerneslag og revmatisme hos barn. Jeg tviler på om norske myndigheter ser nytteverdien av å finansiere uttesting av denne medisinen. Hvis det er tilfelle, har samfunnet glemt sitt moralske ansvar for at barn med slike sykdommer får en frisk oppvekst.

Mange glemmer at forskning på sjeldne, arvelige barnesykdommer ikke bare er en kostnad for fellesskapet, men ved å gi ny kunnskap om hvordan kroppen fungerer vil den også bidra til å øke forståelsen av andre sykdommer. Forskning på barnesykdommen DADA2 kan derfor bidra til ny kunnskap om sykdommene hjerneslag og revmatisme.

Ubrukt kompetanse

Utviklingen av naturvitenskapen er ofte er basert på det uforutsigbare. Dette har mange glemt, etter hvert som den planøkonomiske modellen har spredt seg som en pest i forskningsverdenen.

Utviklingen av nye medisiner kan dessuten danne utgangspunkt for en ny nisje innenfor norsk bioteknologi-industri. Selv om denne industrien er nærmest fraværende i Norge i dag, vil fremtidens prioritering av menneskers helse, samt et økt fokus på det grådige forbruket av jordas naturressurser, fremtvinge utviklingen av denne industrien. Her sitter Norge på en kompetanse som dessverre ikke brukes til det fulle i dag.

Dette innlegget ble også publisert på NRK Ytring 2. februar 2016: Barna som ignoreres

Familieråd – det beste for barnet?

Av Toril Jenssen, professor ved Regionalt kompetansesenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord)

I norsk barnevern satses det på å styrke familien som omsorgsutøver. Beslutningsmodellen familieråd, inspirert av urbefolkningen i New Zealand, er under utprøving i fosterhjemsarbeid over hele landet. Dette følges av forskning ved UiT Norges arktiske universitet.

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Barnet skal være i sentrum i familieråd. Det må justeringer til for at modellen kan fungere etter hensikten, mener forfatteren.
Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Familieråd består i at familie- og nettverksmedlemmer blir invitert til et møte der de skal planlegge hvert familiemedlems innsats overfor barnet i fortsettelsen. Den utvida familien lager en «handlingsplan» for tida etter familierådet. Saksbehandleren informerer på møtet, men deltar ikke i familiens planlegging. Barnevernets kontroll skjer ved godkjenning av planen og utredning av familiemedlemmer foreslått som fosterforeldre. Målet er å hente fram ukjente ressurser i barnets familie. Ofte er den utvida familien større enn forventet.

Deltakerne kan komme fra eksisterende og tidligere familiemedlemmer, fraskilte slektninger med nye partnere, besteforeldre og ste-besteforeldre, ste-søsken, tanter og onkler med og uten partnere, medlemmer fra barnets besøkshjem, venner av foreldrene, menigheten, eks-fosterforeldre og lignende.

Ulike familiemønstre og familiepraksiser synliggjøres og familiemedlemmer er villige til å påta seg omsorgsoppgaver overfor barnet. Komplekse nettverksrelasjoner framtrer på en uvant arena. Gamle og nye familieformer blir aktualisert og satt på prøve gjennom familierådsmodellen. Brytninger kan skje i forholdet mellom fedres og mødres familiesituasjoner, normer og preferanser. I vår type samfunn revitaliserer familierådsmodellen tradisjonelle familieverdier som samhold, fellesskap og tilhørighet, samtidig som den framhever respekt for enkeltindividets rettigheter.

Men når hverdagen kommer, klarer familiene ikke alltid å følge opp det de har forpliktet seg til i planen de har lagd. Heller ikke barnevernets strukturer egner seg i alle tilfellene til å gjennomføre god oppfølging. Saksbehandlerne er overbelastet med saker og må prioritere mellom viktige arbeidsoppgaver. Ved mange kontorer overtar andre avdelinger saken, og nye saksbehandlere erstatter de som representerte barnevernet i første familieråd. Oppfølgende familieråd skal holdes, fortrinnsvis med de samme deltakerne, men ofte blir tradisjonelle metoder brukt i oppfølgingsarbeidet for å spare tid. Profesjonsutøverne etterlyser flere ansatte for å kunne gå grundigere inn i hver sak.

Barnet er i sentrum i familieråd. I tråd med FNs barnekonvensjon gis barnet rett til å delta, bli hørt og få sine ønsker behørig tatt hensyn til, som handlende og tenkende individer, alt etter alder og modenhet. Slik sett er familieråd i takt med moderne faglige barneperspektiver. Men barn har også rett til beskyttelse. Dilemmaer kan oppstå når beslutninger skal tas fra barnevernets side, særlig angående fosterhjem. Det trengs tid til godt relasjonsarbeid. Saksbehandlerne har sjelden tid til en fullgod kommunikasjon med barnet. De kjenner for eksempel ikke godt nok barnets forhold til hvert enkelt medlem av den utvida familien og kan vanskelig skjerme barnet for ubehagelige opplevelser.

Det viktigste barna oppnår gjennom familieråd, er ifølge saksbehandlerne at mange bryr seg og det blir større åpenhet om problemene.

Barnevernets organisering og arbeidsbetingelser er ikke helt i samsvar med modellens mulighet for å nyttiggjøre både tradisjonelle familieverdier og moderne familiemønstre til beste for barnet. Familieråd i barnevernsarbeid åpner for fleksibilitet gjennom tilrettelegging for hvert enkelt barn og families særegne situasjon. Barnets stemme kan gis forrang. Med en mer hensiktsmessig organisering og flere barnevernsarbeidere kan familieråd som metode bidra til at barnet får sine behov for forståelse, støtte, stabilitet og kontinuitet bedre dekket både i den offentlige og den private omsorgsutøvelsen.

Denne kronikken ble første gang publisert i Dagbladet 23. desember 2015.

Forskningspermisjon Down Under

Av professor Siv Kvernmo, Institutt for klinisk medisin, UiT og Melbourne University, og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT og Australian Catholic University

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender en hilsen til forskerkollegaer i Norge.

Hva er vitsen med å dra til andre siden av jorda på forskningspermisjon? Og hva driver dere forskere med egentlig når dere er på forskningspermisjon? Disse spørsmålene fikk vi mange ganger mens vi forberedte oss til den store Australiareisen. Tre måneder etter at vi forlot Tromsø og Helsefak har vi lyst til å formidle noen av våre opplevelser.

Hvorfor Australia?

Maja-Lisa Løchen og Siv Kvernmo feirer jul i Australia og sender hilsen til forskerkollegaer i Norge. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Vi er venner fra medisinstudiet i Tromsø. Den ene med hjerte og forebygging og den andre med barn/unge og urfolk som arbeidsområder. I flere år hadde vi planlagt å reise sammen til Melbourne og dele en leilighet nær stranda. En av oss har familie her, den andre har venner. Og det er klart at en vinter uten glarholka og snøfokk var fristende, selv om tanken på solvarm jul uten snø og skigåing stakk litt. Vi hadde hørt om spennende fagmiljøer, og brukte et par år på å knytte faglige kontakter ved ulike universiteter innenfor våre respektive forskningsområder. For å finne det rette universitetet og samarbeidspartnere hadde vi googlet, lett i PubMed, sjekket referanselistene i artikler og kontaktet foredragsholdere vi hadde støtt på ved ulike anledninger. Vi var heldige, fikk napp ved første henvendelse, invitasjoner ble ordnet og planen for forskningspermisjon ble godkjent av fakultetet. Etter halvannet år med etablering av formaliteter i Australia, søknad om forskningspermisjon og visum, utleie og rydding av husene, ordning med forsikringer og NAV, innkjøp av gaver til samarbeidspartnere i Australia og bestilling av flybilletter kunne vi endelig sette oss på flyet og reise i ett døgn.

På jobb Down Under

Spenningen var stor første dagen. Hvordan ville det være? Var vi ventet, ønsket, hadde de tid til oss, så de på oss som en ressurs eller en belastning? Vi ble tatt godt imot. Nytt dørskilt med navn og tittel som Visiting Academic, kontor med PC og egen epostkonto. Våre verter og kollegaer kom og hilste på og var interessert i hvorfor vi hadde valgt deres universitet. Seminar ble holdt der vi fikk presentert vår egen forskning. Vi ble invitert med på middager og arbeidsseminar med jobben, uten å betale et øre. Snart var vi begge introdusert for aktuelle samarbeidspartnere, og felles forskningsideer og prosjekter har gradvis utviklet seg. Et rikt fagmiljø gjør det mulig å ”shoppe” på øverste hylle i gode foredrag, kurs og vitenskapelige møter. Vi føler oss inkludert og velkommen på alle måter. Begge har vi etablert samarbeid som vil kunne vare, og forhåpentligvis resultere i felles vitenskapelige artikler og prosjekter. Australske kolleger ønsker å komme til Helsefak på gjenvisitt, og gjerne om vinteren for å få med seg nordlys, snø og kanskje en filmfestival, men gjerne midnattssol også. De er svært interessert i våre befolkningsstudier, nemlig ungdomsundersøkelsen blant samisk og norsk ungdom og Tromsøundersøkelsen. De ønsker samarbeid og er imponert over helsevesenet i Norge og Skandinavia, levekår og spesielt at universitetene i Melbourne og Tromsø begge tilhører ytterkantene globalt sett. Og ikke minst- vi får mange ideer om hvordan vi kan gjøre ting annerledes hjemme.

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia's National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: private

Siv Kvernmo (nr.2 fra venstre) sammen med kolleger på Louitja Institute, Australia’s National Institute for Aboriginal and Torres Strait Islander Health Research. Foto: privat

Bare forskningsfri, eller?

Mye av tiden vår handler om nye jobbopplevelser og erfaringer, men det er ikke til å stikke under en stol at en vesentlig del av forskningspermisjonen brukes på stipendiater, studenter og samarbeidende kolleger i Tromsø. Skype og epost letter heldigvis arbeidet. På grunn av tidsforskjellen som er 10 timer nå, foregår kontakten oftest på kveldstid her når folk er på jobb hjemme. En kveldsprat med kolleger om et manus på Skype kan rett og slett gi et lite sug av hjemlengsel, og bra er jo det. Og så er det veldig hyggelig å våkne opp nesten hver morgen til eposter med ulike henvendelser og manuskripter. Nye erfaringer gir også mer energi og lyst til å komme hjem igjen til Helsefak og gjøre noe nytt både når det gjelder undervisning og forskning.

Hva er det med Melbourne?

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning.

Maja-Lisa Løchen (t.v.) med kollega Jocasta Ball på et offisielt coctailparty. Anledningen var at Ball ble nominert til en forskningspris for sin atrieflimmerforskning. Foto: privat

Foto: privat

Mange av kollegene våre har vært i Australia på permisjon. De har fortalt levende historier om oppholdet, og alle har anbefalt Australia. Klimaet, folket, naturen, kenguruer, wombater, possumer, maten, mentaliteten, gjestfriheten, bare godord har vi hørt. Vi prøver å gjøre Melbourne til vår by. Her bor det omtrent like mange innbyggere som i Norge, og byen vokser stadig. Det er lett å forflytte seg rundt med trikk, metro og buss. Byen er planlagt i et regelmessig rutenett slik at det er enkelt å orientere seg. I City er offentlig transport gratis, slik vanlig er i mange australske byer. Mange sykler, det finnes en del sykkelfelt, men veldig sikkert er det ikke. Været er et kapittel for seg. Fire årstider på en dag, sies det. Temperaturendringer på 15 grader i løpet av noen minutter forekommer regelmessig. Vinden kan være veldig kraftig opp mot storm, men mange dager er varme med klar himmel. Sommeren nærmer seg, og da kan det bli opp mot 40 grader, men oftest ikke så lenge ad gangen. Deilig er det nå å kunne rusle rundt med sandaler mesteparten av året.

Australia er et konglomerat av ulike etniske grupper. Urfolk har vært på dette kontinentet i ca. 50 000 år, mens den eldste innvandrergruppen kom fra Storbritannia og besto av eventyrere og bortviste småkriminelle. Innvandrerbefolkningen i Melbourne for øvrig består i stor grad av asiater, grekere og italienere som har kommet hit etter krigen. I motsetning til i Norge har urfolk en fremtredende plass i media, kunst og politikk. Gapet mellom urfolk (Aboriginere og Torres Strait Islandere) og resten av befolkningen er stor hva gjelder levekår, dødelighet og sykelighet, spesielt i de spredt bebygde områdene, men også i en by som Melbourne. Man jobber aktivt med ”closing the gap” og man kan bli slått av hvor mange institusjoner og enheter som finnes som har et spesifikt urfolksformål. Det finnes en rekke nasjonale forskningsenheter for urfolkshelse i tillegg til enhetene ved universitetene. På dette feltet ligger Australia langt foran Norge. Og ikke bare det- Melbourne har flere gallerier og museer der aboriginsk kunst og kultur på sitt beste er lett tilgjengelig og virkelig verdt å besøke.

Melbourne er ypperlig for fysisk aktivitet med gode treningsforhold og mange tilbud. Vi hadde som et hovedmål å øke vår fysiske aktivitet både når det gjelder intensitet, hyppighet og type. Så nå går det i heftig styrketrening med personlig trener, jogging på stranda og tredemølle og yin yoga med autogen trening, stearinlys og rolig mediterende bakgrunnsmusikk de fleste dagene i uka. Ikke helt sikkert vi kommer hjem som senete, muskuløse og superslanke damer, men vi gjør vårt beste for å forebygge helseproblemer knyttet til inaktivitet. Utfordringen blir å fortsette den spreke livsstilen hjemme og greie å prioritere fysisk helse i en travel hverdag.

Resept for dere som har forskningspermisjon i sikte

Forskningspermisjon er et utrolig gode. Det er noe å se frem til når hverdagen er hektisk og man aldri får skrevet de artiklene man hadde planlagt eller fordypet seg i et viktig tema fordi både møter, planlegging, undervisning, søknader og veiledning spiser opp tiden. Å reise bort er å hente inspirasjon og ny kunnskap, etablere vennskap, få gode kollegaer og bidra til utveksling og faglig samarbeid mellom UiT og utenlandske universitet til glede for flere enn bare oss. Alle anbefales å benytte seg av muligheten. Vi skulle bare gjort dette for lenge siden.

God jul fra Melbourne!

Siv Kvernmo og Maja-Lisa Løchen

Uverdig med hjernesjekk for eldre

Av Martin Bystad, Ph.D.-stipendiat ved Institutt for psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Hva hadde du sagt om legen helt ut av det blå ville sjekke hukommelsen din? Skal det bli slik leger i USA foreslår, vil eldre snart kunne få demensdiagnose på 10 minutter.

At alle eldre blir «surrete» er en seiglivet myte som bidrar til å stigmatisere eldre, mener forfatteren.

At alle eldre blir «surrete» er en seiglivet myte som bidrar til å stigmatisere eldre, mener forfatteren. Illustrasjon: www.colourbox.com

Illustrasjon: www.colourbox.com

«Alle eldre bør hjernesjekkes» kunne vi lese på Dagbladets forside torsdag 17. september. Dette forslaget ble fremsatt av en gruppe leger ved Saint Louis University i USA. Forslaget går ut på at det bør gjøres en årlig undersøkelse av alle personer over 70 år der man bruker under 10 minutter på å teste hukommelse og andre intellektuelle funksjoner. Et slikt forslag er jeg meget skeptisk til. Det bryter ikke bare med fagkunnskap, men også – og det er kanskje verre – med en grunnleggende respektfull holdning overfor eldre.

Selvmotsigelse

Enkle tester (også kalt «screeningtester) er uegnet til å fange opp tidlige symptomer på demens. Det er nettopp den viktigste begrensningen med slike enkle tester. Derfor er det feilaktig å anbefale enkle tester når hensikten er å fange opp tidlige symptomer. Slike enkle tester tar heller ikke hensyn til alder, kulturell bakgrunn eller utdanning. Dessuten er det ofte nærpersoner eller pårørende som merker symptomene på demens aller først.

Seiglivet myte

To tredeler av alle 85-åringer er ikke demente. Man skal også merke seg at aldring faktisk ikke er ensbetydende med demens. Aldring er riktignok en risikofaktor for demens. Omtrent en tredel av alle 85-åringer har demens. Dette viser imidlertid at flesteparten av de eldre ikke er demente. At alle eldre blir «surrete» er en seiglivet myte som bidrar til å stigmatisere eldre.

Det er derimot ikke alle som har like god fysisk helse og det kan være belastende for en eldre pasient å bli undersøkt med tester. Dette har tidligere studier vist. Derfor bør testing av eldre ha en klar hensikt og kun gjøres dersom det er mistanke om demens. Demens er noe de fleste eldre frykter. Da vil det ha en uheldig signaleffekt dersom alle eldre skal undersøkes regelmessig.

Bruk ressursene på bedre helsetjenester

Screening av alle over 70 år vil være svært ressurs- og tidkrevende. Da bør heller ressursene brukes på å styrke spesialisthelsetjenesten, slik at det blir lettere for fastleger å henvise når det er nødvendig med en grundig undersøkelse for å fange opp symptomer på demens så tidlig som mulig.

Det er etter min mening ingen overbevisende argumenter for å hjernesjekke alle over 70 år. Et slikt forslag bærer preg av aldersforakt. Eldre utgjør en heterogen gruppe som fortjener mer respekt enn de får. Forslaget vitner dessuten om overdreven tro på enkle tester. Nei, alle eldre bør ikke hjernesjekkes!

Genmodifisert ”monsterlaks” – en trussel for norsk lakseindustri?

Av Anne Ingeborg Myhr, Marianne Iversen (begge GenØk –Senter for biosikkerhet, Tromsø) og Ørjan Olsvik, professor ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Genmodifisert laks vokser dobbelt så fort som sine norske artsfrender, men den har så langt ikke vært godkjent som mat i store markeder som USA.

Den norske laksen har foreløpig ingenting å frykte fra sine genmanipulerte artsfrender, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Den norske laksen har foreløpig ingenting å frykte fra sine genmanipulerte artsfrender, mener forfatterne. Illustrasjon: www.colourbox.com

Den genmodifiserte (GM) laksen er et produkt fra selskapet AquaBounty Technologies i Canada. GM-laksen vokser dobbelt så raskt som sin opprinnelse, vanlig atlantisk laks som brukes i akvakulturindustrien. Grunnen er noen ekstra gener hentet fra amerikanske kongelaks og ålekvabbe (tilhører piggfinnfiske familien), som sørger for at ekstra veksthormoner produseres gjennom hele året og dermed vokser den genmodifiserte laksen -ikke bare om våren og sommeren som vanlig oppdrettslaks gjør. Norge har lenge vært en av verdens ledende eksportører av laks. Hva vil en eventuell godkjenning som mat i USA bety for norsk oppdrettsnæring?

AquaBounty har godkjenning for å lage GM-befruktede lakseegg i Canada, mens oppdrett av disse rasktvoksende GM-laksene blir utført i lukkede landbaserte anlegg i Panama. Selskapet har ikke godkjenning for oppdrett i Canada. Usikkerhet vedrørende eventuelle dyrevelferd- og miljøkonsekvenser gjør at det er lite trolig at laksen vil bli tillatt produsert i mange andre land.

AquaBounty planlegger å kun drive oppdrett for matproduksjon med steril hunnfisk. De befruktede fiskeeggene som skal brukes i matproduksjon blir sterile ved trykksjokk. Behandlingen er derimot ikke 100 % effektiv, og det vil derfor alltid være noen egg som ikke blir sterile. Konsekvensene av rømning er ikke klarlagt da GM-laksen ikke er tilgjengelig for testing hos uavhengige forskningsmiljøer.

Det amerikanske mattilsynet (FDA) har i 20 år behandlet søknaden om å få godkjent GM-laksen fra AquaBounty som mat i USA. Grunnen er at FDA har bestemt at søknaden skal behandles som «new animal drug»; «nytt legemiddel for dyr». Dette er i kontrast til GM-planter, som er blitt godkjent som mat med begrunnelsen «substantial equivalence»; «i all hovedsak identisk med den opprinnelige planten» og følgelig ikke trenger omfattende godkjenningsbehandling med konsekvensutredning.

Ved å behandle GM-laksen som «nytt legemiddel for dyr» ber FDA om dokumentasjon om hvilke mulige biologiske effekter det nye veksthormonet og reguleringsgenene kan ha på laksen og mennesker, for å kunne si at laksen er trygg som mat. Her inngår blant annet det å sette såkalte grenseverdier (tolerance levels) for «nye» molekyler som tidligere ikke fantes naturlig i atlantisk laks. FDA har vært meget kritisk til de data som er lagt fram av AquaBounty, og har bedt om ekstern eksperthjelp.

Det er grunn til å stille spørsmål ved mulige helseeffekter ved å spise denne GM-laksen siden den inneholder 5 % mindre protein og 50 % mere fett enn ikke-genmodifiserte atlantiske laks. Det bør også undersøkes betydningen av at GM-laksen har et høyt innhold av insulin-lignende vekst faktor-1, en vekstfaktor som kan være assosiert med enkelte sykdommer.

Denne genmodifiserte laksen er allerede svært kontroversiell hos forbrukerne, og det vil blir en større prinsippsak dersom den blir godkjent som mat i USA. Det er i dag imidlertid ingen nasjonale amerikanske krav om at mat basert på GM-råvarer må merkes som GMO, dette kan bestemmes av hver enkelt stat. Det synes klart at GM-laksen, dersom den blir godkjent som mat, bør bli merket som GMO for å gi forbrukerne reelle valgmuligheter.

Det er fortsatt mange tekniske og juridiske problemer som må løses; i Panama har selskapet AquaBounty fått flere bøter for manglende kontroll på utslipp, brudd på hygieneforskrifter. USA, som er hovedmarkedet, har ikke godkjent laksen som matprodukt. Aksjekursen til AquaBounty har hatt en negativ utvikling og i 2014 gikk hovedpatentet for denne GM-laksen ut.

Derfor synes det på det nåværende tidspunkt ikke at «monsterlaksen fra Panama» kan være en reell konkurrent i til norsk laks i det amerikanske markedet på svært mange år.

Avstand teller, alltid.

Av Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin,
UiT, Norges arktiske universitet

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket.

Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Hepatitt C – en stille epidemi i Tromsø?

Av Eyvind J. Paulssen, professor og instituttleder ved Klinisk medisin, i samarbeid med ph.d.-stipendiat Hege Kileng og professor Tore Gutteberg

Hepatitt C tar 500 000 liv på verdensbasis hvert år. I Norge regner man med at 0,2 – 0,5 % av befolkningen er smittet, men det reelle tallet kan være høyere. Typisk for sykdommen er at den sniker seg innpå med symptomer som ligner på influensa og som forsvinner fort. Da kan du likevel sitte igjen med hepatitt C-viruset i kroppen som i verste fall kan føre til alvorlig leverskade og død.

”Usynlig” leverbetennelse

Hepatitt C kan gi alvorlig leverskade hvis det ikke behandles. Illustrasjon: www.colourbox.com

Illustrasjon: www.colourbox.com

Hepatitt C-virus er årsak til sykdommen hepatitt C. Blir man smittet med hepatitt C vil dette hos de fleste gi en akutt fase med lett følelse av sykdom, ofte med influensalignende symptomer, som sjelden leder til legebesøk. Den akutte fasen vil etter kort tid gå over av seg selv, men dersom viruset ikke fjernes av immunforsvaret, vil det forbli i kroppen og forårsake en kronisk leverbetennelse. Vi regner at 70-80 % av de som utsettes for smitte får kronisk sykdom. Kronisk hepatitt C har også nesten ingen symptomer den første tiden. Ubehandlet vil sykdommen kunne gi alvorlig leverskade etter flere tiår. Dette fraværet av alvorlige plager både i akuttfasen og den kroniske fasen gjør at sykdommen med rette kan kalles «stille» og sykdommen oppdages gjerne tilfeldig eller ved målrettet testing.

Smitter via blod og kroppsvæsker

Hepatitt C smitter ved overføring av blod eller andre kroppsvæsker mellom mennesker. Før viruset ble oppdaget, ble noen smittet ved blodoverføring. Blødere, som trengte stadig tilførsel av blodprodukter, var spesielt utsatt. I dag testes alle blodprodukter for hepatitt C og denne smitteveien er ikke lenger aktuell i land med moderne helsevesen. Hepatitt C er utbredt i miljøer der det brukes intravenøse rusmidler, og tidligere eller pågående bruk av slike midler regnes som vanligste smittemåte. Seksuell overføring av hepatitt C regnes som sjelden. Smitte ved uhell eller dårlige prosedyrer i helsevesenet er sjeldent i vår del av verden, men stikkskader, som kan gi slik smitte, er dessverre vanligere enn man tidligere har trodd og har ført til smitte i helsevesenet også hos oss.[1] Kartlegger man alle som er smittet med hepatitt C, vil det imidlertid være en gruppe hvor man ikke kan forklare hvorfor de er smittet.

Slik tester vi tromsøværinger for hepatitt C
Tromsøundersøkelsen tar blodprøver og sender en del av blodet til analyse ved UNN Tromsø. Blodet testes for antistoff mot hepatitt C, og en positiv prøve vil fortelle at man har vært utsatt for hepatitt C-smitte. En ny prøve må til for å bekrefte dette funnet, og eventuelt si om man har pågående hepatitt C eller er frisk. Alle som tester positivt ved første prøve vil få tilbud om oppfølgende prøver og behandling dersom de er syke.

Les mer om Tromsøundersøkelsen på www.tromsoundersokelsen.no

En stille epidemi?

I verden antar vi at 2-3 % er smittet.[2] Dette utgjør 130-200 millioner mennesker, og fører til en for tidlig død hos ca. 500 000 mennesker årlig. Til sammenlikning regner man at det finnes ca. 40 millioner mennesker som lever med HIV[3] og 240 millioner med hepatitt B.[4] Hepatitt C regnes imidlertid som sjeldnere i Norge. I en undersøkelse fra Oslo i 2000-2001 fant man at 0,5 % av de undersøkte hadde kronisk hepatitt C, og at 0,2 % i tillegg hadde vært utsatt for smitte,[5] mens det i Nord-Norge er tidligere antatt å være 0,20 – 0,25 % smittede (2 per 1 000 innbyggere).[6],[7] Tallene fra Nord-Norge er ikke basert på undersøkelser i befolkningen og er derfor noe usikre.

Kan kureres – bare man har diagnosen

Hepatitt C-viruset ble oppdaget på slutten av 80-tallet.[8] Behandlingen var den første tiden forbundet med mange bivirkninger og hadde ikke alltid ønsket effekt. Etter hvert er det utviklet gode medikamenter med færre bivirkninger og nær fullgod effekt, og pasienter som har hepatitt C i dag kan ofte bli kvitt sin sykdom. Det finnes ingen vaksine for hepatitt C og gjennomgått sykdom gir ingen immunitet.

Den syvende runden av Tromsøundersøkelsen er i disse dager i full gang med innsamling av data og biologiske prøver. Tromsøværingenes blodprøver vil gi oss kunnskap om hvor mange som er rammet av hepatitt C i den nordnorske befolkningen. De vil også gi oss muligheten til å finne personer som kan få et behandlingstilbud for en sykdom de sannsynligvis ikke visste at de hadde.

Referanser

[1] Olsen K, Dahl PE, Paulssen EJ, Husebekk A, Widell A, Busund R: Increased risk of transmission of hepatitis C in open heart surgery compared with vascular and pulmonary surgery. Ann Thoracic Surg (2010); 90: 1425-31.

[2] WHO (2015): Hepatitis C. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs164/en/ (14.09.15)

[3] WHO (2015): HIV/AIDS. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs360/en/ (14.09.15)

[4] WHO (2015): Hepatitis B. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs204/en/ (14.09.15)

[5] Dalgard O, Jeansson S, Skaug K, Raknerud N, Bell H: Hepatitis C in the general adult population of Oslo: prevalence and clinical spectrum. Scand J Gastroenterol (2003); 38: 864-70.

[6] Kristiansen MG, Gutteberg T, Berg LK, Sjursen H, Mortensen L, Florholmen J: Hepatitt C i Nord-Norge- et 8-års materiale. Tidsskr Nor Legeforen (2002); 122: 1974-6.

[7] Kristiansen MG, Eriksen BO, Maltau JM, Holdo B, Gutteberg TJ, Mortensen L, Løchen ML, Florholmen J: Prevalences of viremic hepatitis C and viremic hepatitis B in pregnant women in Northern Norway. Hepatogastroenterology (2009); 56: 1141-5.

[8] http://hcvadvocate.org/hepatitis/factsheets_pdf/Brief_History_HCV.pdf