Hepatitt C – en stille epidemi i Tromsø?

Av Eyvind J. Paulssen, professor og instituttleder ved Klinisk medisin, i samarbeid med ph.d.-stipendiat Hege Kileng og professor Tore Gutteberg

Hepatitt C tar 500 000 liv på verdensbasis hvert år. I Norge regner man med at 0,2 – 0,5 % av befolkningen er smittet, men det reelle tallet kan være høyere. Typisk for sykdommen er at den sniker seg innpå med symptomer som ligner på influensa og som forsvinner fort. Da kan du likevel sitte igjen med hepatitt C-viruset i kroppen som i verste fall kan føre til alvorlig leverskade og død.

”Usynlig” leverbetennelse

Hepatitt C kan gi alvorlig leverskade hvis det ikke behandles. Illustrasjon: www.colourbox.com

Illustrasjon: www.colourbox.com

Hepatitt C-virus er årsak til sykdommen hepatitt C. Blir man smittet med hepatitt C vil dette hos de fleste gi en akutt fase med lett følelse av sykdom, ofte med influensalignende symptomer, som sjelden leder til legebesøk. Den akutte fasen vil etter kort tid gå over av seg selv, men dersom viruset ikke fjernes av immunforsvaret, vil det forbli i kroppen og forårsake en kronisk leverbetennelse. Vi regner at 70-80 % av de som utsettes for smitte får kronisk sykdom. Kronisk hepatitt C har også nesten ingen symptomer den første tiden. Ubehandlet vil sykdommen kunne gi alvorlig leverskade etter flere tiår. Dette fraværet av alvorlige plager både i akuttfasen og den kroniske fasen gjør at sykdommen med rette kan kalles «stille» og sykdommen oppdages gjerne tilfeldig eller ved målrettet testing.

Smitter via blod og kroppsvæsker

Hepatitt C smitter ved overføring av blod eller andre kroppsvæsker mellom mennesker. Før viruset ble oppdaget, ble noen smittet ved blodoverføring. Blødere, som trengte stadig tilførsel av blodprodukter, var spesielt utsatt. I dag testes alle blodprodukter for hepatitt C og denne smitteveien er ikke lenger aktuell i land med moderne helsevesen. Hepatitt C er utbredt i miljøer der det brukes intravenøse rusmidler, og tidligere eller pågående bruk av slike midler regnes som vanligste smittemåte. Seksuell overføring av hepatitt C regnes som sjelden. Smitte ved uhell eller dårlige prosedyrer i helsevesenet er sjeldent i vår del av verden, men stikkskader, som kan gi slik smitte, er dessverre vanligere enn man tidligere har trodd og har ført til smitte i helsevesenet også hos oss.[1] Kartlegger man alle som er smittet med hepatitt C, vil det imidlertid være en gruppe hvor man ikke kan forklare hvorfor de er smittet.

Slik tester vi tromsøværinger for hepatitt C
Tromsøundersøkelsen tar blodprøver og sender en del av blodet til analyse ved UNN Tromsø. Blodet testes for antistoff mot hepatitt C, og en positiv prøve vil fortelle at man har vært utsatt for hepatitt C-smitte. En ny prøve må til for å bekrefte dette funnet, og eventuelt si om man har pågående hepatitt C eller er frisk. Alle som tester positivt ved første prøve vil få tilbud om oppfølgende prøver og behandling dersom de er syke.

Les mer om Tromsøundersøkelsen på www.tromsoundersokelsen.no

En stille epidemi?

I verden antar vi at 2-3 % er smittet.[2] Dette utgjør 130-200 millioner mennesker, og fører til en for tidlig død hos ca. 500 000 mennesker årlig. Til sammenlikning regner man at det finnes ca. 40 millioner mennesker som lever med HIV[3] og 240 millioner med hepatitt B.[4] Hepatitt C regnes imidlertid som sjeldnere i Norge. I en undersøkelse fra Oslo i 2000-2001 fant man at 0,5 % av de undersøkte hadde kronisk hepatitt C, og at 0,2 % i tillegg hadde vært utsatt for smitte,[5] mens det i Nord-Norge er tidligere antatt å være 0,20 – 0,25 % smittede (2 per 1 000 innbyggere).[6],[7] Tallene fra Nord-Norge er ikke basert på undersøkelser i befolkningen og er derfor noe usikre.

Kan kureres – bare man har diagnosen

Hepatitt C-viruset ble oppdaget på slutten av 80-tallet.[8] Behandlingen var den første tiden forbundet med mange bivirkninger og hadde ikke alltid ønsket effekt. Etter hvert er det utviklet gode medikamenter med færre bivirkninger og nær fullgod effekt, og pasienter som har hepatitt C i dag kan ofte bli kvitt sin sykdom. Det finnes ingen vaksine for hepatitt C og gjennomgått sykdom gir ingen immunitet.

Den syvende runden av Tromsøundersøkelsen er i disse dager i full gang med innsamling av data og biologiske prøver. Tromsøværingenes blodprøver vil gi oss kunnskap om hvor mange som er rammet av hepatitt C i den nordnorske befolkningen. De vil også gi oss muligheten til å finne personer som kan få et behandlingstilbud for en sykdom de sannsynligvis ikke visste at de hadde.

Referanser

[1] Olsen K, Dahl PE, Paulssen EJ, Husebekk A, Widell A, Busund R: Increased risk of transmission of hepatitis C in open heart surgery compared with vascular and pulmonary surgery. Ann Thoracic Surg (2010); 90: 1425-31.

[2] WHO (2015): Hepatitis C. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs164/en/ (14.09.15)

[3] WHO (2015): HIV/AIDS. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs360/en/ (14.09.15)

[4] WHO (2015): Hepatitis B. http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs204/en/ (14.09.15)

[5] Dalgard O, Jeansson S, Skaug K, Raknerud N, Bell H: Hepatitis C in the general adult population of Oslo: prevalence and clinical spectrum. Scand J Gastroenterol (2003); 38: 864-70.

[6] Kristiansen MG, Gutteberg T, Berg LK, Sjursen H, Mortensen L, Florholmen J: Hepatitt C i Nord-Norge- et 8-års materiale. Tidsskr Nor Legeforen (2002); 122: 1974-6.

[7] Kristiansen MG, Eriksen BO, Maltau JM, Holdo B, Gutteberg TJ, Mortensen L, Løchen ML, Florholmen J: Prevalences of viremic hepatitis C and viremic hepatitis B in pregnant women in Northern Norway. Hepatogastroenterology (2009); 56: 1141-5.

[8] http://hcvadvocate.org/hepatitis/factsheets_pdf/Brief_History_HCV.pdf

Kreftpasienter skal behandles ulikt!

Av Erna-Elise Paulsen, lege og ph.d.-student,
Translasjonell Kreftforskningsgruppe IKM

Lungekreftpasienter som har mange immunceller i eller omkring kreftsvulsten har bedre framtidsutsikter enn de som ikke har det. Persontilpasset behandling er derfor løsningen.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter.

Kreft er ikke én sykdom. Kreftceller kan ha helt ulike egenskaper, også innad i én kreftsvulst. Og vevet som omgir en kreftsvulst, påvirker den – på godt og ondt. En kreftbehandling kan ha god virkning hos noen, dårlig hos andre, og med bivirkninger hos alle – i ulik grad. Derfor er persontilpasset behandling viktig.

En utfordring ved persontilpasset behandling, er å forutse hva som er riktig behandling til hver enkelt pasient. Vi trenger å plukke ut de som kan få et bedre og/eller lengre liv etter en tøff, langvarig og kostbar behandling. Vi må også unngå å bruke av pasientens dyrebare tid, og samfunnets penger, på plagsom behandling som ikke vil gi slik nytte. Nye, mer «treffsikre» medikamenter, kan gi bedre effekt og mindre bivirkninger. Men bare hvis de brukes på de riktige pasientene.

Ved å undersøke immunforsvaret i vev fra over 500 lungekreftpasienter, forsøker vi å finne ny kunnskap som kan hjelpe oss til å velge riktig behandling.

Immunforsvaret har hukommelse og bekjemper kreft

De fleste vet at immunforsvaret gir kroppen evnen til å bekjempe infeksjoner, og at vi kan bli immune mot smitte. Det er fordi immunforsvaret kan gjenkjenne en «fiende» og har forberedt ammunisjon til neste smitteangrep. Dette benytter vi oss av ved vaksinering; immunforsvaret får en liten prøvesmak på fienden, og «husker» hvordan infeksjonen kan bekjempes raskt og effektivt, mange år senere.

Det mange ikke vet, er at immunforsvaret også bekjemper unormale celler som kunne blitt til kreftsvulster – hver dag! Noen immunceller (drepeceller) kan ved første møte sprenge (!) de unormale cellene. Andre immunceller (hjelpeceller) gjenkjenner fienden og gir signal til drepecellene om å få jobben gjort. Noen av disse hvite blodcellene blir til «hukommelsesceller», med ammunisjon rettet mot kreftceller. Disse sirkulerer i blodbanen, eller bor i f.eks. lymfeknuter, hud og tarm, klare til å sette i gang en kjapp respons hvis fienden på ny skulle prøve seg.

Men enkelte kreftceller unnslipper immunforsvaret og kreftsvulster oppstår. Faktisk kan kreftsvulster tvinge immunforsvarets celler til å bytte lag. Disse «korrupte» immuncellene kan hjelpe kreftsvulsten til å vokse, f.eks. ved å hjelpe kreftsvulsten til å skaffe seg nye blodårer, eller ved å svekke de «gode» immuncellene.

Prognoser er nyttige, men ikke presise

Vårt viktigste verktøy for å velge behandling ved lungekreft er sykdommens stadium. Det vil si at vi ut fra størrelsen på en kreftsvulst og om kreftcellene har spredt seg, kan beregne pasienters sannsynlige framtidsutsikter (prognoser). For eksempel vil pasienter med stadium I lungekreft ha bedre prognose (ca. 6 av 10 er i live etter fem år) enn pasienter med stadium II sykdom (ca. 4 av 10 lever fem år senere).

Stadieinndeling er et godt hjelpemiddel når vi velger behandling, men det er ikke en presis kunnskap. Mange pasienter med stadium I lungekreft blir helt friske, mens andre får raskt tilbakefall og dør. Noen av de med stadium III sykdom lever mye lenger enn andre. Hvem skal ha mest intensiv behandling og oppfølging, og hvem kan slippe? Her kan immunforsvaret lede oss i riktig retning.

Immunforsvaret kan gjøre oss treffsikre

Vår forskningsgruppe har funnet ut at det som kjennetegner pasienter med god prognose, uansett stadium, er de med opphopning av drepe- og hukommelsesceller i og omkring kreftsvulsten.
Det betyr at mange pasienter med opphopning av slike immunceller overlever lenger enn de som har liknende kreftsvulster, men uten opphopning av immunceller.

Slik ny kunnskap kan endre behandlingsvalgene våre. For det første gir det mulighet til å skreddersy behandlingen bedre. Pasienter uten opphopning av immunceller har dårligere prognoser enn vi har trodd, og de bør kanskje tilbys tilleggsbehandling/oppfølging eller intensivert behandling, mens andre bør slippe. For det andre kan slik ny kunnskap bidra til nye metoder for å behandle kreftsykdom.

I tillegg til at vi kan angripe kreftcellene med f.eks. cellegift, kan nye medikamenter hjelpe immuncellene i kampen mot kreft. Et eksempel er medisiner som blokkerer kreftcellenes evne til å «slå av» immunceller. Innen ondartet føflekkreft skjer det nå en aldri så liten revolusjon med slike medikamenter, og det råder optimisme også ved f.eks. lungekreft.

Håp

Lungekreft er den krefttypen som tar flest menneskeliv, både i Norge og verden for øvrig. Hvert 5. menneske som dør av kreft, dør av lungekreft. Derfor er forskning på lungekreft viktig, og med immunforsvaret i fokus, har vi håp om ei bedre framtid for lungekreftpasienter.

Store forskjeller på hjelp til pårørende

Av Førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik,
Institutt for helse- og omsorgsfag

De fleste personer med demensrelaterte sykdommer bor hjemme. De pårørende er ofte sterkt berørt, men også en viktig omsorgsressurs.

Forskning viser at tidlig støtte og avlastning kan bidra til å forebygge helseproblemer og utbrenthet hos pårørende slik at de kan stå lengre i rollen som uformelle omsorgsytere.

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene.

Ikke lik hjelp til alle

Det finnes mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men det er viktig å sikre at tilbudene imøtekommer behovene. Foto: www.colourbox.com

Foto: www.colourbox.com

Det er allerede etablert mange kommunale helse- og omsorgstjenester rettet mot pårørende og personer med demens, men tilgang til offentlige tjenester har en tendens til å variere omvendt proporsjonalt med behovene i befolkningen. Det er derfor et helsepolitisk mål å redusere ulikheter i tilgang til og bruk av helsetjenester. For å klare dette trenger man kunnskap om, og forståelse av, hvordan tjenester samspiller med behovene til den enkelte familie. Dette er nødvendig for å sikre at tilbudene imøtekommer behovene og faktisk blir tatt i bruk.

Kultur- og språkproblemer

Kunnskap om og forståelse for kultur og språk er spesielt viktig å innhente fra geografiske områder med samisk befolkning. I flere offentlige dokumenter fremgår det at manglende kunnskap i samisk språk og kultur hos offentlige tjenesteutøvere og om tradisjonelle slektskapsrelasjoner innad i den samiske befolkningen kan føre til redusert bruk av tjenester.

Vi skal finne forskjellene!

Ved Helsefak har vi startet opp en studie som skal gi kunnskap om lokale og individuelle forskjeller i bruk og ikke-bruk av tjenester. Vi skal også utforske praksis for å avdekke og forklare likheter og ulikheter mellom kommuner, etniske og sosiale grupper.

Blant annet skal vi undersøke bruk og omfang av kommunale helse- og omsorgstjenester i familier der en person har demensrelatert sykdom. Ved hjelp av data fra kommuner i Nord-Norge skal vi beskrive, analysere og sammenligne bruk og omfang av tjenester.

Vi skal sende ut spørreskjema til ca 1000 pårørende som er uformelle omsorgsytere, og ansatte i den kommunale helsetjenesten, pårørende og frivillige skal intervjues.

Betydningen av deltakelse på pårørendeskoler og i samtalegrupper for uformelle omsorgsytere skal også utforskes.

Vi gir kunnskap

Våre funn vil gi kunnskap til tjenesteutøvere, tjenestemottakere og politikere, styrke kunnskapsgrunnlaget i helse- og omsorgstjenestene og bidra til å bygge forståelse og tillit, noe som er en forutsetning for likhet og rettferd.

For Det helsevitenskapelige fakultet vil studien ha betydning for studentene når funn bringes inn i undervisningen som forberedelse til en praksis som er person- og relasjonssentrert. Samlet sett styrker studien kunnskapen som trengs for å møte en av de største omsorgsutfordringene vi står overfor som følge av økt levealder.

 

Raske fakta om studien

”Offentlig demensomsorg – likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i fleretniske områder” er et omfattende prosjekt som er finansiert av Norges forskningsråd i perioden 2015 – 2019 med 6.9 millioner.Prosjektet er tilknyttet Senter for omsorgsforskning/Flerfaglig forskningsgruppe for helse- og omsorgstjenester i kommunene, Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.Professor Torunn Hamran er prosjektleder for prosjektgruppen som dessuten består av professor Ketil Normann, professor Nils Henriksen og førsteamanuensis Mari Wolff Skaalvik.

Prosjektet er delt inn i to delstudier som har stipendiater og en postdoc knyttet til seg. Stipendiat Jill-Marit Moholt er knyttet til delstudie I mens postdoktor Bodil Hansen Blix er knyttet til delstudie II. Det er også innvilget en stipendiatstilling fra UiT (2015-2019) til delstudie II som Ellen Idivuoma nettopp har tiltrådt i.

Kompetanseløft 2020 og samarbeid med UH-sektoren

Av Arnfinn Sundsfjord, dekan ved
Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Risikoen er reell for at vi utdanner helsepersonell med manglende kompetanse på viktige læringsmål for kommunale tjenester. Dette må vi gjøre noe med!

Regjeringen har varslet en styrking av kunnskapsgrunnlaget og kompetansen i kommunale helse- og omsorgstjenester – Kompetanseløft 2020. Dette forutsetter gode rammebetingelser og konkret handling for fagutvikling og rekruttering av tilstrekkelig og kompetent personell. Erfaringer fra mange sektorer tilsier at et nært samarbeid med utdanning og forskning er nødvendig for å få til innovasjon og tjenesteutvikling. Det handler om en satsing på kunnskapstrianglet – et effektivt samspill mellom utdanning, forskning og innovasjon.

Skal man lykkes med å utdanne kompetente fagfolk til kommunehelsetjenesten, må kommunene forpliktes til å skaffe praksisplasser, mener dekan Arnfinn Sundsfjord.

Skal man lykkes med å rekruttere kompetente fagfolk til kommunehelsetjenesten, må kommunene få ansvar for- og midler til å skaffe praksisplasser, mener dekan Arnfinn Sundsfjord ved UiT.

Forståelsen for og effekten av kunnskapstrianglet i spesialisthelsetjenesten er synlig. Rammebetingelser i form av lovverk og finansiering av utdanning og forskning er på plass. Helseforetakene har et «sørge-for-ansvar» for forskning og utdanning. Det følger penger med. Utdanningstilskuddet til de fire regionale helseforetakene (til sammen ca. 650 mill kroner i 2015) skal sikre veiledet praksiskvalitet i de helsefaglige utdanninger.

I kommunale helse- og omsorgstjenester er rammebetingelsene annerledes. De legger ikke til rette for et effektivt kunnskapstriangel. Kommunene har kun en plikt til å medvirke til forskning og utdanning. Det følger ingen finansiering med. Skal det være slik? Nei- ord må følges av handling. Ambisjonene i kompetanseløft 2020 må føre til en endring av rammebetingelsene.

De kommunale helse- og omsorgstjenester må ha tilsvarende «sørge-for-ansvar» som helseforetakene for å kunne nå målene i Kompetanseløft 2020.

I regjeringens primærhelsemelding fra mai 2015 heter det: «Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartement vil samarbeide om mulig lovfesting av kommunenes ansvar for praksis – i helsefaglige utdanninger». Tilsvarende kunne vi lese i stortingsmeldingen «Utdanning for velferd» i 2012. Ingenting er endret med hensyn til lovverk og finansiering.

Kvalitet og relevans i helsefaglige utdanninger er avhengig av et nært og godt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestene. Historikk, kultur og ikke minst de ulike rammebetingelsene i de to tjenestesektorene er gode forklaringer på hvorfor spesialisthelsetjenestens perspektiv fortsatt dominerer i våre utdanninger.

Helseforetakenes naturlige fokus på diagnostikk og spesialisert behandling regjerer fortsatt og på bekostning av læringsmålenes relevans for de kommunale tjenester.

Veiledet praksis i de helsefaglige grunnutdanningene i spesialisthelsetjenesten er i volum tre ganger større enn i kommunal sektor. Praksisdelen av grunnutdanningen er stor – for sykepleiere utgjør den 50%. Vi vet at gode praksisopplevelser er rekrutterende. Risikoen er reell for at vi utdanner helsepersonell med manglende kompetanse på viktige læringsmål – læringsmål som er særlig relevante og rekrutterende for kommunale tjenester. Dette må vi gjøre noe med!

Styrking av samarbeidet med tjenestene har vært et tydelig satsingsområde for Det helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Tromsø siden etableringen i 2009. Det har skjedd mye positivt. Spesielt i forhold til spesialisthelsetjenesten. Systematisk bruk av utdanningstilskuddet i helseforetakene har styrket kvaliteten på praksisveiledningen på en langt bedre måte enn tidligere. Kvalitet og relevans i praksis skal videreutvikles, men utfordringen er først og fremst å styrke de kommunale tjenester som læringsarena for fremtidens helsearbeidere. Kompetanseløft 2020 forutsetter et godt samspill mellom utdanning, forskning og tjenesteutvikling. Vi ønsker å bidra og har store forventninger til regjeringens intensjoner om å endre finansielle og juridiske rammebetingelser for å styrke den kommunale helse- og omsorgstjenesten som praksis- og forskningsarena. Vi er utålmodige og har berettigede forventninger om handling!

Syk i hodet?

Av Audun Hetland, Ph.D.-stipendiat ved
institutt for psykologi

Det var ikke meningen å begynne med BASE-hopping. Jeg vet det høres dumt ut, men jeg hadde et problem og BASE-hopping ble løsningen.

 

Basehopping er en enveisbillett. Om du ikke gjør nøyaktig slik du skal, er du død om 15 sekunder. Hva er det som driver dem?

Basehopping er en enveisbillett. Om du ikke gjør nøyaktig slik du skal, er du død om 15 sekunder. Hva er det som driver dem?

Jeg er kvalm. Så redd er jeg.

− Hvem vil hoppe først? Steve Baich er instruktør og kikker rolig bort på oss. Ingen svarer. Vi står som frosset fast i fjellet, som fire Vigelandsstatuer på utstilling langt inne i Ryfylkeheiene. − Du Audun, vil du hoppe først? Steve ser på meg. Den siste sommerfuglen i magen dør og blir til stein. Kroppen nekter, jeg nikker.

Steve tar meg rundt skulderen og ser på meg.

– Det går bra dette her, sier han og kikker på meg med en litt bekymret mine. Jeg nikker igjen, og prøver å presse frem et smil før jeg vakler bortover mot stupebrettet.

Det er nesten vindstille. Sola skinner fra en blå himmel full av blomkålskyer. Det er sikkert varmt, det var det i alle fall tidligere i dag. Nå vet jeg ikke lenger. Svetten renner på innsida av jakka, likevel så fryser jeg.

Det er egentlig ikke noe stupebrett, men bare en steinblokk som henger utover kanten. Under den er det bare luft. Skrekkelig mye luft.

Usaklig langt der nede ser jeg ferja komme tøffende innover den speilblanke fjorden. Den er full av amerikanere, tyskere og Diplomis. En hel kilometer skiller meg fra de skuelystne nede på dekk. Jeg sjekker at utløserhåndtaket er der det skal være.

− Tærne helt ut på kanten, kommanderer Steve. Jeg tasser utover som en dødsdømt fange med fotlenker. − Brystet frem, og se opp! Jeg kikker opp i blomkålsalaten, og trekker pusten

− OK! Steve klapper meg hardt på skulderen, og kroppen gjør akkurat som den er opplært til. Jeg lener meg fremover, svikter i knærne og satser.

Det er ingen vei tilbake. Så blir det stille.

Hun tar fart, og springer rett ut i ingenting. Noe mer unaturlig kan jeg knapt forestille meg.

Hun tar fart, og springer rett ut i ingenting. Noe mer unaturlig kan jeg knapt forestille meg.

De ukjente

Ingen vet hvor mange BASE-hoppere det finnes, verken i Norge, eller resten av verden, men de er flere enn du tror. Hvert år valfarter hoppere fra hele verden til de høye, bratte, norske fjellene, for å delta i en tilsynelatende meningsløs lek med livet. Her, innerst i Lysefjorden, er galskapen satt i system. Verdens eneste klubb for BASEhoppere, Stavanger BASE-klubb, kjører hopperne opp på fjellet og henter dem med båt på landingsplassen Geitaneset, som ligger lengre ute i fjorden. Det er hit inn jeg har forvillet meg.

Jeg skal bare forske på disse folka, finne ut hva som driver dem, og kom til Lysebotn med sekken full av spørreskjema, pulsklokker, videokamera og datamaskiner.

BASE er en forkortelse for bygning, antenne, brospenn (spann) og fjell (earth) og beskriver hva hopperne hopper fra. Selv om det blir hoppet fra både bygninger, antenner og broer, så er det fjell Norge er berømt for.

For å finne ut hva som motiverer, eller driver, en BASE-hopper, må vi vite noe om hvordan det føles å hoppe. Motivasjon handler mye om følelser, enten gode følelser som vi er på jakt etter, eller dårlige følelser vi gjerne vil bli kvitt.

Gamle følelser

Jeg hadde et problem. Forskningsmetoden krevde at jeg filmet hopperne på toppen av fjellet, og at jeg leverte dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet. Som det enmannsteamet jeg er, så jeg bare en løsning, hoppe etter.

(Foto privat)

Så hvordan finner man ut hva folk føler? Den absolutt enkleste og mest innlysende måten er å spørre dem. Hva føler du nå? Det har vi vanligvis ganske god oversikt over. Og om vi ikke har det, så kan vi jo bare kjenne etter. Om jeg spør deg hvor redd du er på en skala fra en, ikke redd i det hele tatt og helt opp til en livredd tier, så vil du nok klare å komme opp med et tall. Eller glede, tristhet, sinne, entusiasme, eller hva du nå måtte føle. Dette kan vi.

Men hva følte du i går på denne tida, eller tirsdag i forrige uke? Det er ikke fullt så enkelt. Hva gjorde du egentlig forrige tirsdag, og hvordan gikk det? Du klarer det nok om du tenker deg om. Men hva med samme tirsdagen i fjor? Sjanseløst, ikke sant?

Om vi går langt tilbake i tid husker vi bare spesielle episoder. De fleste mødre kan nok fortelle deg hvordan det føltes å ligge med sitt nyfødte barn på brystet for første gang. Den intense gleden som helt overskygget frustrasjonen, frykten og smerten. Det overskygger, sier vi. Vi husker altså ikke hele episoden, eller et representativt utvalg av den. Nei, vi husker ofte bare det siste og den mest intense delen. I psykologien kaller vi dette «peak end roule».

Men hva med opplevelser du har mange av? Selv er jeg, mer eller mindre frivillig, deltager på ulike seminarer. Det var jeg også den nevnte tirsdagen i fjor. Så hvordan var det, eller hva følte jeg da?

Jeg hadde et problem. Forskningsmetoden krevde at jeg filmet hopperne på toppen av fjellet, og at jeg leverte dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet. Som det enmannsteamet jeg er, så jeg bare en løsning, hoppe etter.

Jeg tror det var kjedelig. Ikke fordi jeg husker å ha følt akkurat det, men fordi seminarer ofte er kjedelige, og når jeg ikke husker nøyaktig fyller jeg hullet i hukommelsen med det vanligste – altså kjedsomhet. Om vi ikke har en hel haug med erfaring bruker vi ofte personligheten vår som mal. Jeg er en ganske utålmodig type og det skjer ofte ikke så mye på seminar, så da var sikkert dette kjedelig. Alt dette går selvsagt av seg selv når vi fisker frem et svar fra hukommelsen, og få, bortsett fra oss som har en nerdete interesse for psykologi, tenker noen gang på dette. Så hvorfor bryr vi oss om dette? Jo, fordi hvis vi skal finne ut hva som driver oss, må vi vite hvordan det føles, ikke bare hva vi husker. Derfor kan jeg ikke bare be BASE-hopperne tenke tilbake på et hopp og fortelle meg hvordan de opplevde det. Jeg må være der når det skjer. Aller helst skulle jeg ha hoppet etter dem med en mikrofon og spurt dem, hva føler du nå? Det er jo selvsagt ikke mulig, og selv om jeg kunne, så ville de ikke hatt verken tid eller mulighet til å svare. De har andre ting å tenke på.

Det nest beste alternativet er å være der rett før og rett etterpå. Det var det jeg skulle. Først skulle hopperne svare på et spørreskjema. Så, når vi kom til toppen skulle jeg utstyre dem med kamera og pulsklokke, samtidig som jeg skulle filme selve avspranget, mens hjelmkameraet deres filmet selve hoppet. Umiddelbart etter at de landet, skulle de få et nytt spørreskjema. For resultatene er det viktig at de svarer på spørsmålene straks, og ikke en halvtime seinere. Jeg måtte være sikker på at det ble gjort – hele forskningsmetoden sto og falt på det. Jeg måtte altså være to steder på samme tid, og jeg var et enmannsteam. Løsningen var like enkel som den var genial. Han som kjørte båten som hentet BASE-hopperne kunne jo levere ut spørreskjema, og passe på at de fylte dem ut med en gang.

Hvert år kommer flere hundre utenlandske BASE-hoppere til Norge. Amerikanerne som var i gruppen min har fått pusten tilbake etter å ha vært døden nær av utmattelse på vei inn. Nå gjør de seg klar for sitt aller første BASE-hopp.

Hvert år kommer flere hundre utenlandske BASE-hoppere til Norge. Amerikanerne som var i gruppen min har fått pusten tilbake etter å ha vært døden nær av utmattelse på vei inn. Nå gjør de seg klar for sitt aller første BASE-hopp.

Det er avspranget som er det farligste. Rett etter at du har hoppet ut, har du ikke fart nok til å manøvrere. Målet er å falle stabilt som en badmintonfjær de første sekundene, før du har fart nok til å begynne å fly.

Det er avspranget som er det farligste. Rett etter at du har hoppet ut, har du ikke fart nok til å manøvrere. Målet er å falle stabilt som en badmintonfjær de første sekundene, før du har fart nok til å begynne å fly.

Krasjkurs i BASE-hopping

− Nei, det har jeg ikke mulighet til, sier båtføreren, og ser irritert og oppgitt på meg og spørreskjemaene mine. − Jeg sitter i båten midt ute på fjorden og teller fallskjermer. Om noen lander i havet, må jeg være der og hente dem slik at de ikke tuller seg inn i skjermen og drukner. Dette burde jeg selvsagt ha sjekket på forhånd. Å fylle skjemaene ut i båten på vei tilbake er for seint. Da er dataene verdiløse. Å gi dem til hopperne selv er heller ikke noe godt alternativ. I jubelbruset er det fort gjort å glemme hele skjemaet.

− Du får bli med på kurs da, sier båtføreren. − Kurs? Jeg må ha sett ut som om jeg hadde spist en hel pose med overraskelse, for han fortsetter fort: − De starter med nybegynnerkurs i morgen. To dager, så kan du jo hoppe etter dem med skjemaene dine

Jeg blir stående og gape lenge etter at han har gått. Det er ikke bra å spise for mye overraskelse – du blir både rar og litt uvel av det.

Som eneste sted i verden driver Stavanger BASE-klubb nybegynnerkurs i BASE-hopping, samt utleie av utstyr. Etter to intensive dager med trening på bakken, og tørrtrening av avsprang, er dagen kommet. Vi møtes utenfor klubbhuset. Noe av overraskelsen sitter fortsatt fast mellom tennene, resten har fått vinger og surrer rundt nede i magen. Selve fallskjermen ser ut som en liten ryggsekk med utløserhåndtak i bunnen. Utløserhåndtaket er egentlig bare en liten fallskjerm som du kaster ut. Den drar igjen ut selve hovedskjermen. Det er det hele. Her finnes ingen reserveskjerm – ingen plan B.

– Det er ofte i landingen det går galt, sier Steve, og rekker meg hjelm og knebeskyttere. Hjelm, noe så meningsløst, tenker jeg mens jeg trer plastikkbøtta nedover hodet. Selvsagt er det landingen som er problemet, men om du hamrer ned i ura i 200 kilometer i timen så hjelper det lite med hjelm. Steve er en dust, i alle fall nå.

Etter å ha blitt kjørt opp på fjellet er det en to timers fin gåtur ut til selve avsprangspunktet, eller exiten som det heter på fagspråket. Vi er en gjeng av optimistiske idioter, tenker jeg mens vi rusler innover fjellet. Hva i all verden er meningen? Selv om tonen er lett og stemningen blant de andre er god, klarer jeg knapt å presse frem et stivt smil. Sommerfuglene har blitt til en murstein som ligger blytungt i magen. Gruppen er riktig så internasjonal. Det snakkes en håndfull språk, og utlendingene krabber rundt i lyngen og fotograferer gress.

Selv har jeg travet i disse fjelltraktene siden jeg var en liten snørrunge. Jeg kikker innover Ryfylkeheiene, på steder hvor jeg gikk mine første fjellturer, hvor jeg har vært på hyttetur, samlet sauer og jaktet ryper. Bare gode opplevelser. «Her er det frihet og nærhet til Gud. Der nede famler de andre», skriver Ibsen. Det pleier å være en befrielse å komme opp hit, men det slår meg at Ibsen nok aldri har prøvd BASE-hopping. I dag føler jeg meg mest som en dødsdømt fange på vei til retterstedet, og jeg har mine tvil om at han der oppe bryr seg noe særlig med meg. Jeg har jo tross alt valgt det selv.

Hvorfor ikke starte hoppet med en strak baklengs salto? Som om BASE-hopping ikke er spennende nok i seg selv. Jeg blir svimmel av å se på, og nå er det snart min tur.

Hvorfor ikke starte hoppet med en strak baklengs salto? Som om BASE-hopping ikke er spennende nok i seg selv. Jeg blir svimmel av å se på, og nå er det snart min tur.

Drømmen om å fly

Ønsket om å fly er urgammelt, og mennesket har gjort mange mer eller mindre vellykkede forsøk på å sveve fritt som fuglen. I 1912 klatret en østerriksk skredder opp i Eiffeltårnet med en selvlaget fallskjerm av silke. Det gikk ikke bra. Synd, for jeg skulle gjerne ha visst hva han tenkte. Få, om noen, hadde overlevd noe slikt. Likevel så hoppet han. Mange − mer eller mindre heldige − fulgte i hans fotspor.

Her hjemme var det finske og amerikanske pionerer som startet med BASE-hopping tidlig på 1980-tallet. De hoppet fra Trollveggen, og mange døde. Redningsarbeidet var både farlig og krevende, og som en konsekvens ble det nedlagt forbud mot å hoppe fra Trollveggen i 1986. Etter det ble det ikke hoppet mye før Stein Edvardsen fra Stavanger, en sommerdag i 1994, gikk samme vei som vi går nå. Til stor forferdelse blant turistene som var på Kjerag, kastet han seg utfor stupet og landet uskadd nede på Geitaneset. Etter det har han, og mange, mange andre hoppet titusenvis av hopp herfra. Overraskende nok går det stort sett bra. Er det flaks? Neppe. Både utstyret og kompetansen er en helt annen nå enn det den var før. Statistikken er bedre enn man skulle tro. På litt over 20 000 hopp fra Kjerag omkom bare 9 hoppere. Det vil si at for hvert hopp har man 99,6 prosent sjanse for å overleve.

Det føles som en fattig trøst når vi endelig står fremme på exiten. De tre amerikanerne i gruppen har aldri gått så langt i hele sitt liv – sammenlagt. De peste og stønna allerede i første kneika, og har vært døden nær flere ganger. Nå stabber de frem på kanten, rødsprengte og gjennomvåte av svette. Selv har jeg tatt på meg lua – jeg fryser.

Snarveien hjem. BASE-hopping er den udiskutabelt raskeste måten å komme tilbake til campingplassen på. Det er også den udiskutabelt farligste og mest interessante.

Snarveien hjem. BASE-hopping er den udiskutabelt raskeste måten å komme tilbake til campingplassen på. Det er også den udiskutabelt farligste og mest interessante.

Syk i hodet?

Hvorfor driver noen med dette? Mor mener BASE-hoppere er syke i hodet, og hun er ikke alene om å mene det. Tidlig på 1900-tallet ble det å frivillig utsette seg for risiko sett på som sykdom som trengte behandling. Anna Freud, datter av psykoanalysens far Sigmund, mente at dette var uttrykk for et dødsønske og et symptom på maskulint mindreverdighetskompleks. Andre psykologer har senere ment at vi alle har et optimalt nivå av stimuli. Vi kaller det ofte «sensation seeking», eller spenningssøking om du vil. Noen trenger lite spenning, og søker stadig trygghet. Andre trenger mye spenning, og havner blant annet her, på fjellet, med ryggsekken full av silke.

Psykologene har et poeng, om enn et lite et. Linken mellom ekstremsport og spenningssøking varierer fra studie til studie, men er i beste fall moderat. Vi kan kanskje si at det er en nødvendig forutsetning for å hoppe. Akkurat som at det å være musikalsk er en forutsetning for å spille et instrument. Det betyr ikke at alle som er musikalske blir musikere, eller at noen fullstendig blottet for takt og tone ikke gir det et iherdig forsøk.

Sosiologene mener ekstremsport enten er en reaksjon på et overdrevent sikkert samfunn, eller en tilpassing til vår tids individualistiske verdier − nesten som en markedsføringsstrategi. Det slår meg, her jeg sitter og skriver, at det kanskje er det jeg driver med nå – selger meg selv. Som en type som trenger store doser stimuli, har maskulint mindreverdighetskompleks, problemer med å tilpasse meg samfunnet jeg lever i, og ønsker å dø. Ikke akkurat en drømmemann. Det er godt jeg allerede er gift.

Problemet med spenningssøking er at det ikke kan forklare hvorfor noen tar store sjanser på ett område, mens de er veldig konservative på andre områder. BASE-hoppere er ikke hardkokte egg. Svært få av de jeg har snakket med hadde turt å klatre opp fjellene de hopper ned. Selv kjenner jeg faktisk to BASE-hoppere som har høydeskrekk. En annen var livredd da han satt på med meg i bil. Er det et nytt salgsargument? Nei, jeg kjører faktisk ikke som en gris.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Mestring

Få har hørt på hva ekstremsportutøverne selv mener driver dem. De løfter frem ønsker om å mestre og utvikle seg som noe av det viktigste. Det finnes forskning som viser at vi alle er født med et ønske om å utvikle våre evner og vårt potensial. Har vi anledning, vil vi gjerne lære og bli flinkere i noe. Og skal du lære noe som er vanskelig, må du ta det gradvis, i mange små steg. Om vi ser Aksel Lund Svindal dundre ned utforløypa i Kitzbüel, er det ingen som lurer på om han har trent. Det er også få som mener dette er galskap, selv om det går mye av det vi definerer som ekstremsport en god gang. For å begynne med BASEhopping må du ha drevet med fallskjermhopping – lenge. Selv har jeg hoppet fra fly i over ti år, og alt du lærer her er kunnskap du trenger før du står med tærne på kanten av stupet. Stiller du på fjellet uten den treningen, har de gamle psykoanalytikerne et poeng. Du bør få behandling.

Som sagt så handler motivasjon mye om følelser, enten gode følelser du er på jakt etter, eller dårlige følelser du vil bli kvitt. Grovt sett kan vi dele følelser opp i tre slag: de positive, som velbehag, tilfredshet og glede; de negative, som sinne, tristhet og frykt, og de som uttrykker interesse eller engasjement. De vanligste forklaringene for vår atferd er at vi gjør noe fordi vi liker det. Har vi et valg så velger vi, ifølge denne teorien, det alternativet som er behagelig for oss. Selv er det få ting jeg synes er så godt som å synke ned i et varmt badekar, eller sitte med et rødvinsglass en fredag etter jobb. Da kobler jeg ut alt, og vil ikke bytte plass med noen. Likevel, et godt liv handler om mer enn vin og vann.

Hva er det som får folk til å springe maraton for eksempel? Det er jo ikke behagelig, og det handler heller ikke om at de flykter hals over hode fra noe. Det er altså verken positive eller negative følelser som driver løperne. De aller fleste gjør det heller ikke for å vinne, for samme hvor fort du springer kommer det alltid en syltynn spiker fra Kenya, Lom eller indre Østfold blåsende forbi deg på siste indre. Ofte konkurrerer vi ikke mot andre enn oss selv. Vi gjør det fordi det er interessant og engasjerende, og gjerne på tross av at det føles ubehagelig. Målet er å bli flinkere – å mestre. Etterpå sier mange at det var en flott opplevelse. Det kan altså være bra, selv om det føltes vondt.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Det er nesten som om tyngdekraften nøler et lite øyeblikk, før den bestemmer seg, og drar hopperne resolutt ned mot avgrunnen.

Kroppens morfin

Disse ulike følelsene har forskjellige kroppslige uttrykk og funksjoner. I avisene blir ofte ekstremsportsutøvere presentert som «adrenalin junkies». Mange mener det er et adrenalinkick ekstremsportsutøverne er på jakt etter. Adrenalin setter kroppen i alarmberedskap. Alle unødvendige prosesser blir satt på pause og blodet dirigeres bort fra fingre, tær, ansikt og til de store muskelgruppene. Pulsen øker og blodtrykket stiger. Vi sier at du er sterk når du er sint – og det er sant. Adrenalinet gjør deg i stand til å hente ut mer enn du ellers kunne ha gjort, og ingen springer så fort som noen som løper for livet.

Adrenalin er knyttet til de negative følelsene, som sinne, og ikke minst frykt. Og er det en ting ekstremsportutøvere har nok av, er det frykt. Høye nivå av adrenalin er vondt, og skulle de ønske seg noe, var det nok heller mindre av dette stresshormonet. Det er akkurat slik det er, tenker jeg, der jeg står. Vondt. Hjertet hamrer og jeg kaldsvetter. Alle er opptatt med sitt. En siste sjekk av utstyret, et par tre siste øvingstrekk for å vite at du vet hvor håndtaket er. Amerikanerne er også blitt bleike. Pulsmåleren på håndleddet viser 175 slag i minuttet, det er 20 slag under makspuls − og jeg står helt i ro.

Om det ikke er adrenalin vi søker, hva er det da? Velvære og engasjement er som sagt positive følelser, men på hver sin måte. Det er engasjement som er den store drivkraften, og disse følelsene henger trolig sammen med dopamin. Dopamin er et signalstoff i hjernen og er knyttet til ønsket om å ville noe. Det er altså det som er den biologiske drivkraften. Når du endelig når målet er det opioidene som overtar. Opioider er en sekkebetegnelse på flere stoff, det mest kjente er endorfin. Disse stoffene ligner mye på morfin og er kroppens naturlige dop. Og når du har nådd et mål og kvittet deg med alle bekymringene, når du synker ned i badekaret, har sex eller nipper til et nydelig glass vin, da gir kroppen deg en dose opioider som belønning. Du er høy på livet.

Terskelglede

Litt til, så enda litt. Til slutt må jeg trekke fallskjermen. Jeg rekker to svinger før jeg setter beina på bakken. Jeg bobler over av glede, men vet at dette var mitt siste hopp, noensinne. Det gjelder å slutte på topp.

basehopping 9

(Foto privat)

Det er min tur. Jeg trekker pusten, kjenner slaget på skulderen og hører Steve si OK. Jeg lener meg fremover og tar sats rett ut i ingenting. Det blir først stille, som om jeg svever, fritatt fra tyngdekraften. Så kjenner jeg vinden. Den treffer meg i ansiktet som en vaskehanske. Det svir og øynene renner. Lufta er hard å ta på og brøler i ørene. Jeg må bort fra veggen som raser forbi noen meter bak tærne. Det føles kaotisk. Så trekker jeg fallskjermen. Den åpner med et brak. Jeg skvises ned i seletøyet, og er helt sikker på at jeg kommer til å svelge adamseplet. Jeg kikker opp og ser fallskjermen slå seg helt ut. Så blir det igjen stille. Det eneste jeg hører er den rolige blafringen fra duken mens jeg styrer inn mot landing.

Jeg er ikke glad. Jeg er ikke redd, heller. Jeg er tom. Jeg lander, snur meg og kikker opp på fjellet, og føler absolutt ingenting. Borte ved den første hopperen rekker jeg hånda opp til en pliktskyldig «high five», og fisker frem spørreskjemaet. Han griner på nesen, men fyller ut.

De neste dagene går på samme viset. Fremme på toppen filmer jeg hopperne mens de kaster seg utfor. Når alle er borte, pakker jeg videokameraet i lommen, trekker pusten og hopper i det. Det går litt bedre for hver gang, men det føles ikke særlig bra. Ikke foreløpig. Det er ofte slik at du må drive på en stund før det endelig løsner. Min forskerkollega Joar Vittersø kaller dette terskelglede. For meg skjer det på hopp nummer 25.

Jeg står der, aleine. Jeg er redd, men det verker ikke. Jeg kaster et siste blikk innover Ryfylkeheiene, og nyter for første gang synet. Det er så stille på toppen. Bare meg, fjellet og en sekk med silke. Jeg går ut på kanten, trekker pusten helt ned i magen, og så skjer det noe rart. Det er som om det senker seg en ro. Pulsen hamrer like fort som før, men jeg føler meg rolig. Ikke avslappet, nei, ytterst konsentrert, men likevel rolig.

Så tar jeg sats. Stillheten, så lydbruset. Jeg retter meg ut som en skiflyger. Strekker armene ned langs sida, knekker svakt i hofta, strekker beina alt jeg klarer og kikker ned på tærne. Kroppen ligger nesten vannrett i luften, med hodet som nederste punkt. Og jeg flyr.

Jeg flyr! Som en svale, eller en rakett. Den store ura forsvinner bak meg der nede mens jeg har stødig kurs utover mot Geitaneset. Jeg vrir på hodet og kikker utover fjorden, så bortover fjellet. Det er fantastisk! Jeg håper det skal vare evig, men det er snart tid for å trekke. Jeg burde trekke nå, men drøyer litt til. Det er så kjekt. Litt til, så enda litt. Fallskjermen åpner med et brak, og jeg rekker to svinger før jeg setter beina på bakken.

Jeg prøver å holde smilet tilbake i det jeg møter Steve, men klarer det ikke. Han ser på meg, men smiler ikke. − Du begynner å strekke strikken, sier han tørt. Det blir ikke noen «high five». Jeg nikker, og vet dette var siste gangen. Det er mange som er glade i meg. Av og til lønner det seg å slutte på topp.

Artikkelen er tidligere publisert i Ottar.

AudunForfatteren

Audun Hetland kommer fra Fister i Rogaland, men bor nå i Tromsø. Han er forfatter, jordomseiler, foredragsholder, fotograf, men også stipendiat i psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT. Han forsker på motivasjon og følelser, og lurer på hva som driver oss.

E-post: audun.hetland@uit.no

Breast surgery is safer using military technology

Av Thomas Sjøberg, MD, Consultant reconstructive surgeon, Department of plastic and hand surgery, University Hospital of North Norway

Throughout history warfare has been a strong force in technological development. However, many new inventions also find their use for civilian purposes, including medicine. “Heat-seeking” cameras are among these technical devices, that now are being utilized at the University Hospital of North Norway to support reconstructive surgery, especially after breast cancer treatment. Breast cancer it the most common cancer type among women in Norway, striking almost one out of ten before the age of 75. Luckily the chance to recover after the diagnosis has become much better during the last decade, due to earlier diagnosis and advances in treatment.

Breast reconstruction on the rise

Possible donor-sites for breast reconstruction

Fig.1: Possible donor-sites for breast reconstruction

According to American figures approximately 40% of all women will have their breast reconstructed after breast cancer treatment. There is a strong trend towards immediate breast reconstruction, meaning that the breast is re-built in the same operation as the cancer is treated. Furthermore, some women are carriers of a genetic disorder rendering them more prone to developing breast cancer during their life, the so-called BRCA1 or BRCA2 genetic mutations. In these situations, healthy breasts are removed as a prophylactic measure and a direct breast recomsatruction can be performed. The procedure is frequently performed on young women, as early removal of the breast gland reduces the risk for cancer.

 

There are many different techniques to reconstruct a breast. The most common way is to use a breast implant, usually filled with soft silicone. The implant will be put under the skin and breast muscle to re-create the shape of a breast. Another strategy is to use “extra” tissue from the woman’s own body to build up a new breast. This can be done by using surplus tissue in a so called “flap” made up of fat and skin, sometimes including muscle (Figure 1). The available tissue can be voluminous enough on its own to reconstruct a breast or one can combine the flap with a small breast implant. Anyhow, the flap tissue is dependent on adequate blood circulation. In case of insufficient blood perfusion the tissue will suffer and might die, resulting in an unsuccessful breast reconstruction.

Blood circulation is crucial

The first acknowledgement of reconstructive surgery is from an Ancient Egyptian medical text dated to 3000-2500 years BC. Ever since there has been a constant struggle to explore new and safer operative techniques. The surface of the body (skin and subcutaneous fat) can be divided into sections based on the pattern of the blood vessels catering for each particular area. These tiny vessels with a diameter of 1-2 mm, often called perforators, are the mainstay of tissue transfer in reconstructive surgery.

The precise location of these perforators and larger source vessels might vary with each individual. Therefore it is important to know exactly where the blood vessels are and which of them is the most reliable to supply the flap. As a result, a number of different techniques have been developed to find and assess the quality of blood vessels under the skin.

Mapping the landscape of skin perfusion

The most commonly used tool is a hand-held Doppler ultrasound machine, which will generate harmless ultrasound waves that can penetrate the skin and register the echo bouncing back from moving blood cells in superficial subcutaneous vessels. The technique is simple and easily available, but cannot give very reliable information on the quality and exact location of blood vessels. In breast reconstruction with flaps specifically, computer tomography angiography (CTA) scans are popular. A CT scan is basically a repeated x-ray investigation of a certain area of the body, whereby the tissue can be evaluated as a stack of multiple x-ray pictures on top of each other, enabling the radiologist to acquire precise information on the anatomy of that particular area and also to create 3D images of the structures. Both the size and the location of blood vessels can be registered. However, this comes with a price. A CT scan always exposes the patient to an amount of electromagnetic radiation that can be harmful. Repeated x-ray investigations during a long period of time might give rise to cell mutations and eventually cancer. Although the risk is low, it is still an unwanted side effect of medical x-rays. In addition some people are not able to go through a CT scan for blood vessel mapping because of other health conditions. Hence, there is a need for harmless but precise blood vessel mapping.

Heat radiation unveils blood vessels

Figure 2: An infrared camera in use

Fig.2: An infrared camera in use

Heat-sensitive cameras (thermographic cameras, infrared cameras) have been used in different fields of interest for a long time. The technology was firstly developed for military purposes, starting at the late 1920s. There was a tremendous development throughout the 20th century and eventually infrared cameras were popularized also for civil purposes during the 1990s. This includes environmental control, building/art analysis and car guidance and collision avoidance systems.

The use of infrared camera is clinical medicine is called medical thermography, commonly used to detect increased temperature due to inflammation (in joints or related to cardiovascular disease), newly developed blood vessels (associated with cancer) or neurological problem (chronic pain). Circulatory problems related to reduced or altered blood perfusion can be easily detected.

The thermographic camera registers the heat radiation from a surface and displays this information in a thermographic image. Using a special colour pattern different temperature can be represented by different colors (Figure 2). As the major source of heat radiating from a body surface is warm blood in the vessels, these can be seen as warm areas. In reconstructive surgery we are especially interested in the so-called “hot-spots”. These can be thought of as volcanoes under the skin, bringing hot material from the depth towards the surface. The vessels conveying this heat are the perforators (Figure 3).

Safe surgery without drawbacks

Figure 3: Thermographic image of a reconstructed breast with red “hot-spots”

Fig.3: Reconstructed breast with red “hot-spots”

Thermograpic imaging is totally harmless, as no x-radiation or other potentially harmful substances are needed to assess the blood circulation in the skin. The camera is positioned at a distance from the body surface and will therefore allow the surgeons to continue their work without having to alter the working conditions in the operating room. The blood perfusion in the area where the flap is harvested, also called the donor-site, is also evaluated with thermography before surgery. Thermography can also provide essential information on the adequacy of the blood perfusion to the flap in the period after the operation and allows for early detection of any circulatory problems. The cameras come in different sizes but many are highly portable and can be easily brought to wherever needed for additional check-ups. No extra equipment is needed to register and display the information, although all data can be saved for later processing, as needed. The thermal images are logical and easily comprehended by most trained personnel, thereby avoiding the need for support from other professionals.

As such thermography has become a handy complement to other investigations to reduce the risk of unwanted events in advanced surgical treatment.

The future is in thermography

Thermographic investigations have already shown their value in relation to breast reconstruction using skin and fat tissue from the stomach (DIEP flaps). Another commonly used donor site is the back. A TDAP-flap can be raised from just below the shoulder blade and thereafter transposed to the front of the body accordingly. Doppler ultrasound or CT scans are frequently used techniques to assess the perforators in this area. Based on our earlier experience with thermographic imaging, a new project is planned at the Department of plastic and hand surgery in co-operation with the Radiology department at the University Hospital of North Norway and the Institution for Cardiovascular research at the University of Tromsø. The aim of the study is to explore the value of thermography in breast reconstruction with TDAP-flaps. The proposed idea is that infrared imaging can provide the same information as CTA. This has several advantages. Not only is CTA a more expensive technique, it is also more labour intensive. There are also advantages for the patients as they do not become exposed to ionizing irradiation and intravenous contrast medium. Thermography can supposedly be used throughout the surgical treatment and make surgery safer at a low cost. The research project is part of a thesis by the author. It is our belief that heat sensitive cameras will be useful tools also in other types of reconstructive surgery in the future – to the benefit of patients and professionals.

Cirka 15 prosent av pasienter innlagt i norske sykehus utsettes for en pasientskade

Av Ellinor Christine Haukeland,overlege ved Avdeling for kreft og lindrende behandling, Nordlandssykehuset HF. PhD-stipendiat ved Det helsevitenskapelige fakultet

De fleste skader har i praksis små konsekvenser for den som rammes. Men vi vet at noen pasientskader dessverre gir varig mén og kan i de verste tilfellene være medvirkende til død.

Med innføringen av den nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender» for fem år siden ble alle sykehus i Norge pålagt å måle antall pasientskader. Resultatene er ment brukt til målrettet forbedringsarbeid for å forebygge skader i fremtiden.

Det første steget for å bli bedre er å erkjenne at man har potensial for forbedring. Kunnskap om kvalitet og pasientsikkerhet må basere seg på fakta, og ikke på skjønn. For å kunne vite om du blir bedre, må du vite hvor god du faktisk er i utgangspunktet. Kunnskap og åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet er et viktig grunnlag for å skape pasientens helsetjeneste.

Andre steg er å utvikle gode målemetoder. Hvis du ikke kan måle det, kan du ikke vite om endringen du gjør blir til det bedre for pasientene. For å måle antall pasientskader i norske sykehus benyttes en internasjonal metode kalt Global Trigger Tool (GTT).

Alle helseforetak er pålagt å gjennomgå minimum 240 innleggelser pr. år for kartlegging av pasientskader med denne metoden. Nordlandssykehuset har valgt å kartlegge 1680 innleggelser pr. år, noe som er et betydelig større antall. Dette gir oss både et bedre grunnlag for å drive målrettet internt forbedringsarbeid, og utgjør i tillegg et interessant grunnlagsmateriale for forskning.

Sykehuspasient

Kronikkforfatter mener det jobbes kontinuerlig for at pasientene på sykhus skal få god og sikker behandling. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Forskning på helsetjenester

Det et stort behov for mer kunnskap om hvilke konsekvenser dagens helsetjeneste har, både for den enkelte pasient og for samfunnet generelt. Vi må også skaffe oss ny kunnskap om hvordan vi bør utforme våre helsetjenester for å nå målet om et mest mulig effektivt, godt og trygt tilbud.

Helsetjenesteforskning er et bredt sammensatt forskningsfelt, hvor forskning på pasientsikkerhet er område som bør prioriteres. I Norge er forskning på pasientsikkerhet fortsatt i sin spede begynnelse, med små forskningsmiljø og begrenset omfang.

Pasientsikkerhet og forskning innen feltet, er høyt prioritet i Nordlandssykehuset. To PhD stipendiater arbeider med hvordan man kan forbedre skademålingsmetoden Global Trigger Tool. Tidligere studier har vist at metoden kan påvise 94 prosent av skader som oppstår i sykehus, men det kan være grunn til å tro at risikoen for skade er forskjellig ut fra hvilken sykdom pasienten har.

Forskning på kreftpasienter

Kreftpasienter får ofte spesialisert og kompleks behandling, som medfører en økt risiko for skade. Det forskes mye for å løse «kreftgåten», og stadig gjøres det små fremskritt. Det kommer stadig nye kreftmedisiner som gradvis bedrer resultat av kreftbehandling, men samtidig vet vi at mange av disse medisinene påfører pasientene både plager og i mange tilfeller også skader.

Derfor er forskningsprosjekter som skal gjøre livet tryggere for kreftpasienter viktig. Nordlandssykehuset ser på hvordan GTT metoden kan tilpasses for å bli et mer pålitelig måleverktøy for påvise skader hos kreftpasienter. Målet er at resultatene i fremtiden kan danne grunnlag for en reduksjon av pasientskader knyttet til kreftbehandling.

Tredje steg er selvfølgelig å gjøre noe med det. Tallene er klare i sin tale; for mange pasienter påføres en skade og det er behov endring. En tommelfingerregel sier at cirka halvparten av skadene kan forebygges. Norske sykehus jobber målrettet for å redusere pasientskader gjennom 12 innsatsområder i det nasjonale pasientsikkerhetsprogrammet. Blant innsatsområdene inngår kvalitetssikring av legemiddellister, forebygging av fall og bruk av sjekklister for tryggere kirurgi.

Målinger er det beste grunnlaget for forbedring. Målinger ved Nordlandssykehuset viser at andelen innleggelser med skader er redusert med 30 prosent siden 2010.

Det jobbes kontinuerlig for at pasientene skal få god og sikker behandling.

Forskning på målemetoder innen pasientsikkerhet er et viktig steg mot et trygt, sikkert og pasientfokusert helsevesen.

Den viktige barnesamtalen om vold og overgrep

Av Merete Saus, instituttleder og Svein Arild Vis, førsteamanuensis, begge ansatt ved RKBU Nord, Det helsevitenskapelige fakultet

En overgrepssak ryster Tromsø, og det har også vært mye snakk om at de involverte fagpersonene; politiet, Barnehuset og kommuneoverlegen, fremstår som meget kompetente. Dessverre må vi ta høyde for at noe like alvorlig vil skje igjen, men vil fagfolkene som får ansvaret være like flinke?

rkbu, overgrep, barn

Foto: www.colourbox.com

Fagmiljøet på Barnehuset gjennomfører gode dommeravhør av barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. I dommeravhørene får de barnet til å fortelle hva det har opplevd, samtidig som de ivaretar barnas behov for omsorg og trygghet. Formen på avhøret, gjennomføringen og lokalene er tilpasset barnets alder og modning.

På den andre siden av Tromsøya finner man et senter med det vanskelige navnet RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging). Navnet er ikke det eneste vanskelige ved dette senteret; oppgaven de har er også vanskelig – men de får det til. De gir kurs, veiledning og sørger for nettverk for fagpersoner som møter mennesker berørt av vold og seksuelle overgrep. Barnehuset og RVTS er blant de viktigste grunnene til at kunnskapsnivået har vært så høyt i saken om de seksuelle overgrepene.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving.

Samtale med barn må prioriteres

For tiden pågår det en storstilt og omfattende kunnskapsheving når det gjelder arbeid for barn og unge i sårbare og vanskelige livssituasjoner. Fagfolk går på kurs og videreutdanner seg innenfor mange nye og aktuelle tema. UiT er med på denne kompetansehevingen. Ved Det helsevitenskaplige fakultet har vi kurs og utdanninger som bidrar til at kompetanse økes. For eksempel tilbys det kurs om det å snakke med barn. På kurset lærer fagfolk metoder for å få gode samtaler med barn som har hatt vonde opplevelser hjemme eller på skolen. Alle som arbeider med barn trenger kunnskap om hvordan man går frem for å snakke med små barn om slike tema.

Ved mistanke om vold og overgrep mot barn, er man avhengig av at barna forteller om hva som har skjedd. Dette er viktig både for å avdekke strafferettslige forhold, men også for å kunne gi barn riktig oppfølging og støtte i etterkant.

Det er i dag god kunnskap om hvilke metoder som bør anvendes. Denne kunnskapen er fremkommet gjennom internasjonal forskning de siste 20 årene. Studier av hvordan ulike intervjuteknikker påvirker barns evne og vilje til å fortelle, ligger til grunn for de metoder som anvendes av politiet, barnevernet og helsetjenestene. Metodene går under fellesbetegnelsen dialogbaserte samtalemetoder.

I en dialogbasert samtale leder den voksne samtalen, men det er barnets initiativ og fortellinger som er i fokus. Ved å basere samtalen på prinsipper for utviklingsstøttene dialog, får man frem den best mulige beskrivelsen av barnets opplevelser, følelser og synspunkter.

UiT kurser i barnesamtaler

Kommunene, barnevernet og spesialisthelsetjenestene har behov for arbeidstakere med høy kompetanse i arbeid med barn og unge i vanskelige situasjoner. UiT og kompetansesentrene samarbeider med arbeidsgiverne om dette, for eksempel er kurset om metodiske barnesamtaler utviklet etter en bestilling fra det statlige barnevernet.

Å la ansatte få permisjon for å øke sin kompetanse, slik noen kommuner velger i forbindelse med for eksempel master i barnevern, bidrar til kunnskapsheving. Tid til å delta på kurs som arrangeres av universitetet og RVTS bør enhver kommune prioritere. Disse strategiske, og faktisk nokså billige tiltakene, vil bidra til at dyktige fagfolk jobber godt med den neste store, tragiske saken.

Det er god investering å la barnevernspedagoger, sosialarbeidere, lærere, førskolelærere eller helsesøstre delta på kurs for å lære om metodiske barnesamtaler eller andre nye arbeidsmåter. Disse kursene finnes i landsdelen, og det er viktig at kommunene benytter seg av tilbudene som sikrer at befolkningen i Nord-Norge møter like kompetente fagpersoner som man gjør i andre deler av landet. Uansett om den neste alvorlige saken handler om seksuelle overgrep, grov omsorgssvikt, naturkatastrofer som fører til traumer for barn, eller store mobbeutfordringer på en skole, er forventningen den samme: Den neste alvorlige hendelsen må håndteres av like dyktige fagfolk som i denne omfattende og tragiske overgrepssaken.

Penicillin og fritt land kom først til Nord-Norge

Skrevet av Ørjan Olsvik, Professor, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges Arktiske Universitet

Det er i disse dager 70 år siden penicillin kom til Norge. På den tiden sa ryktene fra USA og England at denne vidundermedisinen kunne kurere infeksjoner som normal ville ende i døden. Under krigen var det i all hovedsak kjemiske stoffer (sulfapreparater) som ble brukt for å behandle infeksjoner, men stadig oftere hadde det ingen virkning – bakteriene var blitt motstandsdyktige. De var blitt resistente.

I løpet av 2.verdenskrigs siste år var penicillin kun tilgjengelig for militært personell fra USA og England, men mirakelmedisinen var under utprøving, og ble også prøvd på sivile.

Minetragedien i Karasjok 1. mai 1945

Første gangen penicillin ble brukt i det frie Norge var i forbindelse med den katastrofale minetragedien i Karasjok 1. mai 1945. Der ble 22 norske politisoldater drept og mange skadet. Oberst og kirurg Carl Semb, og militærsykesøster Ella Krogh, ble sluppet ut i fallskjerm over Karasjok der de berget flere soldater. Men noen soldater fikk infeksjoner under operasjonene som ble utført rundt alteret i Karasjok kirke. Imidlertid hadde Krogh og Semb tatt med penicillin fra Stockholm, og hver tredje time fikk soldatene, som de første i et fritt Norge, injeksjoner med penicillin. De siste ble evakuert på frihetsdagen 8.mai 1945.

Penicillin i norske hender

Dette var ikke første gang penicillin ble brukt i Norge. Man antar at den første pasienten var Hjørdis Evensen, som hadde blodforgiftning med høy feber dem 17. april 1945, og ble innlagt på Kroghstøtten sykehus i Oslo. Hun fikk penicillin i 11 dager av overlege Einar Onsum og hun overlevde. Oversykepleier Berit Rødberg har beskrevet denne første opplevelsen med «mirakelmedisinen», men det er fortsatt ikke kjent hvordan de fikk tak i penicillinet i et land som var okkupert.

Det er imidlertid informasjon om at penicillin ble brakt med fra England av soldater som utgjorde deler av motstandsgruppen Bjørn West i Masfjordfjellene allerede i oktober 1944, og at denne medisinen ble brukt på stabskokken. Dette kan være første bruken på norsk jord.

Dr. Kvittingen gjorde Tromsø til penicillinsentrum

Johannes Kvittingen, mikrobiolog og marinelege i England, var den første norske legen som hadde erfaringer bruk av penicillin. Han var blitt kjent med mirakelmedisinen i 1943 under et besøk i USA, og fikk etter en del forhandlinger tilstrekkelig penicillin til å behandle 122 nordmenn med sulfaresistent gonoré i Skottland.

Kvittingen kom til Tromsø i juni 1945. Da hadde han med seg, i den tid, en enorm mengde penicillin. Overlege Steinar Madsen skrev i Tidsskrift for den norske legeforening i 1990 at «sommeren 1945 var indremedisinske avdelingen ved Tromsø sykehus den avdelingen i landet hvor man hadde størst erfaring med penicillin».

Lege, psykiater og forfatter Borghild Krane (1906-1997). Hun var født og oppvokst i Tromsø, og var blant de første som brukte penicillin i behandling av infeksjoner i Norge.

Lege, psykiater og forfatter Borghild Krane (1906-1997). Hun var født og oppvokst i Tromsø, og var blant de første som brukte penicillin i behandling av infeksjoner i Norge.

Doktorene A.S. Johansen og Borghild Krane gjennomføre i juni/juli 1945 en studie der de først behandlet til sammen 409 kvinner og 23 menn med gonoré med tradisjonell sulfaterapi, deretter feberterapi ved å injisere tyfusvaksine, men mange ble ikke kvitt sykdommen. Penicillinkur ble da gitt til 17 av disse pasientene. Alle ble helt kvitt gonorébakteriene, og arbeidet ble publisert i Tidsskrift for den norske legeforening. Borghild Krane (bildet) sluttet som lege i Tromsø samme år, og ble senere en anerkjent forfatter med et tydelig seksualpolitisk profil.

I Bodø fikk de glede av penicillinet i 5.juni 1945 da Dr. Karl Berg behandlet en kvinne med hjernehinnebetennelselignende infeksjon i til sammen 11 døgn. Det er verdt å legge merke til at penicillin ble gitt både i skinka og i ryggmargsvæsken. Hun overlevde og ble frisk.

Penicillin og fred

Ut på høsten 1945 ble penicillin mer allment tilgjengelig for sykehusene rundt om i Norge. Mirakelmedisinen gjorde ikke skam på sitt rykte, for tidligere håpløse infeksjonspasienter berget nå livet og bivirkningene var minimale.

I Norge har vi hatt penicillin siden freden kom 8.mai 1945. Penicillinet er videreutviklet og kan nå gis som tablett, og er fortsatt effektivt mot mange sykdommer. Som virksomt antibiotikum i 70 år er dette imponerende, da resistens mot penicillin ble sett i England allerede sommeren 1945.

Men både virksomme antibiotika og fred kommer ikke gratis, det koster kunnskap og penger å opprettholde disse.

 

Hjertestans hos nedkjølte pasienter

Av Erik Sveberg Dietrichs, lege hos UNN og forskerlinjestudent tilknyttet forskningsgruppen akuttmedisin og anestesiologi. Der tok han en PhD. Han har også vært gjesteforsker ved University of Glasgow, Skottland.

Når menneskekroppen blir for kald, kan hjertet slutte å fungere, men samtidig kan nedkjøling gjøre det mulig å overleve i flere timer uten at hjertet slår.

Behandling av pasienter som er nedkjølte på grunn av ulykkestilfeller er svært utfordrende

Foto: www.colourbox.com

Ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) i Tromsø har pasienter overlevd oppvarming etter å ha blitt lagt inn med veldig lave kroppstemperaturer. Deriblant en pasient som ble lagt inn på sykehuset med en kjernetemperatur så lavt som 13,7 °C. Det er den laveste kroppstemperaturen som noen gang er rapportert under behandling av alvorlig nedkjølte som har overlevd oppvarmingen.

Alvorlig nedkjøling gir økt sjanse for hjertestans, en akutt og livstruende tilstand. Samtidig gir nedkjøling redusert oksygenforbruk i hjernen og dermed mulighet til å overleve hjertestans i flere timer dersom pasienten får god førstehjelp. Ved UiT forsker vi på hva som forårsaker slik hjertestans og hvordan vi kan behandle disse pasientene.

Nedkjølte personer som har hatt mange timer hjertestans kan faktisk overleve, og forskning ved UiT kan bidra til kunnskap om hvordan slike pasienter skal behandles på sykehus.

Laveste målte temperatur

På UNN har en pasient overlevd oppvarming etter nesten syv timers hjertestans forårsaket av nedkjøling. Hele veien fra skadestedet i Vesterålen, via det lokale sykehuset og senere under helikoptertransport til Tromsø, ble det gjort manuell hjerte-lungeredning. Dette gjøres for å sikre at hjernen får så mye oksygen som mulig til tross for at hjertet har stanset å slå.

Førstehjelpen som ble gitt under den flere timer lange transporten, sikret at det var mulig å gi livreddende behandling med hjerte-lungemaskin etter ankomst hos UNN.

Begge disse tilfellene er eksempler på at overlevelse etter slike ekstreme påkjenninger er resultat av optimal innsatsvilje, førstehjelp og behandling fra tilfeldige forbipasserende på skadestedet til intensivbehandling på sykehus. God allmennkunnskap om livreddende førstehjelp er derfor svært viktig.

Tidlig kunnskap om kulde

Helt tilbake til ca. år 400 før Kristus finnes det eksempler på de skadelige effektene av kulde. Men det var først tidlig på 1800-tallet det ble det observert at kalde kroppsdeler tålte dårlig blodforsyning lenger enn varme kroppsdeler med tilsvarende blodforsyning. På denne måten skjønte man at kulde kunne forhindre vevsskade forårsaket av mangel på oksygen. Den mest alvorlige formen for slik vevsskade er når den rammer hjernen. Dette skjer ved hjertestans, når oksygenrikt blod ikke lenger blir pumpet til hodet.

Dersom hjertet stopper å slå ved normal kroppstemperatur på 37°C, kan hjerneskade oppstå i løpet av få minutter.

I vår tid har noen av de mest overbevisende eksemplene på at nedkjøling kan forhindre hjerneskade kommet etter behandling av nedkjølte pasienter med hjertestans.

Farlig oppvarming

Selv om hjernen kan tåle mange timer med nedkjøling og lav forsyning av oksygen, er ikke oppvarming av kalde pasienter på sykehus risikofritt. Noen av de viktigste komplikasjonene påvirker hjertet. Ved normal kroppstemperatur slår hjertet med en regelmessig frekvens på grunn av elektrisk aktivitet som oppstår i høyre forkammer. Denne elektriske impulsen brer seg til hjertekamrene, som så trekker seg sammen og dermed pumper blod ut i sirkulasjonssystemet og forsyner hjernen med oksygen.

Den elektriske aktiviteten som sprer seg fra forkammeret og aktiverer hjertekamrene kaller vi depolarisering. Før neste elektriske impuls oppstår og gir et nytt hjerteslag, er det viktig at den elektriske aktiviteten i hjertekamrene normaliseres. Dette kaller vi repolarisering.

Ved lave kroppstemperaturer er det stor fare for at unormal elektrisk aktivitet (hjerterytmeforstyrrelser) oppstår i hjertet. Dersom forstyrrelsene blir alvorlige nok, kan det føre til ventrikkelflimmer. Dette er en kaotisk elektrisk aktivitet i hjertekamrene, som ikke gir regelmessig muskelsammentrekning. Dermed forsvinner blodforsyningen både til hjernen og resten av kroppen.

Hjertets elektriske aktivitet

Erik Sveberg Dietrichs, UNN og forsker ved Akuttmedisinsk og anestesiologisk forskningsgruppe, UiT. (Privat foto)

Erik Sveberg Dietrichs (Privat foto)

I samarbeid med Universitetet i Glasgow (Skottland), forsker vi på hvorfor slik ventrikkelflimmer ofte oppstår under nedkjøling. Et av hovedproblemene synes å være at lave temperaturer har ulik effekt på depolarisering og repolarisering av hjertekamrene.

Mens depolariseringen synes å være normal, også i kalde hjerter, blir repolariseringen forlenget. Dermed er det fare for at en ny depolarisering vil skje før forrige repolarisering er ferdig – noe som kan føre til elektrisk kaos, ventrikkelflimmer og dermed hjertestans. Faren for en slik ”kortslutning” synes å være en sannsynlig forklaring på hvorfor nedkjøling kan gi hjertestans.

Målet med å undersøke hva som forårsaker hjertestans under disse forholdene, er naturligvis å kunne behandle nedkjølte pasienter best mulig. Slik behandling med medikamenter er noe vi forsker mye på i Tromsø. Informasjon om hva som skjer med den elektriske aktiviteten i hjertet når man er kald, kan lede oss i riktig retning. Selv om det kan virke abstrakt at det er en sammenheng mellom elektrisk aktivitet og effekten av forskjellige medikamenter på hjertet, henger dette i virkeligheten tett sammen. Lengden av depolarisering og repolarisering i hjertemuskulaturen er nemlig avhengig av forskjellige salter som går inn og ut av hjertemuskelcellene.

Særlig saltene natrium, kalsium og kalium er viktige stoffer i denne sammenhengen, og innholdet av slike stoffer i hjertemuskelcellene styres av forskjellige kanaler som slipper dem inn og ut av cellene.

Dermed kan man forlenge eller forkorte depolarisering og repolarisering av hjertemuskelen, avhengig av hvilke medikamenter som blir gitt til pasienten da disse har ulik effekt på de forskjellige kanalene.

Dødeligheten går ned

Til tross for at det er mulig å overleve oppvarming etter å ha blitt kjølt ned til svært lave temperaturer med mange timer hjertestans, er dette fortsatt en svært farlig tilstand. Vi skiller mellom kontrollert nedkjøling, som blir brukt på sykehus for eksempel under enkelte operasjoner, og nedkjøling på grunn av uhell. Mens kontrollert nedkjøling og oppvarming på sykehus er en svært sikker prosedyre, er behandling av pasienter som er nedkjølte på grunn av ulykkestilfeller svært utfordrende og har en dødelighet på 30-40 prosent. Hvis vi leser forskningsrapporter fra 70-tallet, ser vi at dødeligheten da var så høy som 50-80 prosent.

Prognosen er heldigvis blitt bedre, og vi håper at slik basalforskning som vi driver med i Tromsø, på de prosessene som foregår i hjertet ved lave temperaturer, kan bidra til å gi ny innsikt i hvordan slike pasienter kan få best mulig behandling på sykehus.

For at slik avansert sykehusbehandling skal være mulig å gi til disse pasientene, er likevel det viktigste tiltaket for nedkjølte pasienter med hjertestans at man ikke gir opp, men fortsetter kontinuerlig hjerte-lungeredning fra de blir funnet til de er brakt inn til et universitetssykehussykehus.

 

Les også:

Innlegg av Dietrichs i Aftenposten 22.04.2015

Flere kan overleve nedkjøling

Ny diagnostikk for Alzheimers i nytt senter

Av Richard Fjellaksel, farmasøyt og Ph.D.-stipendiat ved institutt for farmasi og institutt for klinisk medisin, Ole Kristian Hjelstuen, professor II ved institutt for farmasi, og Rune Sundset, førsteamanuensis ved institutt for klinisk medisin.

Slike bilder kan en PET-scanner ta. Her er det tatt bilde av en rotte. Foto: Samuel Kuttner, UiT.

Foto: Samuel Kuttner, UiT

Med en ny PET-skanner i Rolls-Royce klassen åpner det seg uante muligheter for å koble dyreforskning tett til uløste helsegåter for pasientene i vår nordlige helseregion.

I disse dager starter byggingen av Nord-Norges PET-senter. Plasseringen av senteret mellom sykehuset og universitetet sikrer en kortere vei fra forskning og til bedre diagnostikk for pasienter.

Allerede nå forsker Universitetet i Tromsø på radioaktive legemidler som skal brukes for å påvise Alzheimers sykdom på et tidlig stadium. Det finnes foreløpig ingen kur for sykdommen, men det finnes pleie og behandling som kan begrense utviklingen. Ved å diagnostisere sykdommen på et tidlig stadium vil legene kunne igangsette behandling som kan gi pasientene flere år med forbedret livskvalitet.

Alzheimers sykdom er den vanligste typen av demens. I 2015 er det ca. 7000 i Nord-Norge som har diagnosen demens. Fem tusen av disse har Alzheimers sykdom. Demens er et stort helseproblem i Norge, og på grunn av eldrebølgen vil dette bare øke og øke. I 2050 vil det være mer enn dobbelt så mange pasienter med demens som i dag.

Utvikler radioaktive legemidler for å avdekke Alzheimers tidlig

Det pågår mye forsking for å forstå sykdomsutviklingen og årsaksfaktorene for sykdommen. For å forstå hvordan Alzheimers sykdom oppstår er det viktig å kartlegge de fysiologiske prosessene i hjernen som fører til sykdommen. På Universitetet i Tromsø har man en ny maskin som er skreddersydd til denne type forskning. En avansert PET-skanner for smådyr hvor sykdomsprosesser kan registreres ved hjelp av radioaktivt merkede molekyler. Maskinen sørger for en kortere vei mellom grunnforskning og etablering av ny og bedre diagnostikk for mennesker, noe som er viktig for å kunne gi riktig og rask behandlig.

I desember 2014 ble det gjort et meget klokt vedtak fra Helse Nord og UNN om bygging av Nord-Norges PET-senter. PET-senteret vil inneholde en egen legemiddelfabrikk hvor det vil bli produsert radioaktive molekyler som skal benyttes til utredning av demens som Alzheimers sykdom i tillegg til mange ulike kreftformer, hjertesykdommer og infeksjonssykdommer. Senteret vil ha gangbro over til universitetets smådyrsavdeling. Med en dyre-PET-skanner i Rolls-Royce klassen åpner det seg uante muligheter for å koble dyreforskning tett til uløste helsegåter for pasientene i vår nordlige helseregion.

En forskningsgruppe ved UiT/UNN forsøker nå å finne målrettede radioaktive legemidler som kan påvise Alzheimers sykdom på et tidlig stadium. De lovende nyutviklede legemidlene vil bli koplet til radioaktivitet og tilført blodbanen. De radioaktive legemidlene vil feste seg til molekyler som pasienter med Alzheimers sykdom har ekstra mye av, og som produseres tidlig i sykdomsforløpet. PET-skanneren vil lese av den radioaktive strålingen som sendes ut. Ved mistanke om Alzheimers sykdom vil man rask kunne stille en sikker diagnose dersom de nyutviklede legemidlene viser seg å fungere. Kartleggingen av disse molekylene vil forhåpentlig vise oss om en har Alzheimers sykdom eller ikke.

Formålet med denne forskningen er å forstå mer av sykdomsmekanismen og kunne diagnostisere tidligere. Et slikt diagnostisk verktøy vil også være til stor hjelp for utvikling av nye medisiner mot Alzheimers sykdom og også for å undersøke responsen på medisineringen da den kan evalueres raskt med en PET-undersøkelse. Prosjektet finansieres av de tre enhetene Helse Nord, UNN og UiT som vitner om felles satsning mot fremtidens diagnostikk og behandling av demens.

Komplett legemiddelfabrikk takket være Trond Mohn

Når PET-senteret i Tromsø står ferdig vil det inneholde en legemiddelfabrikk som kan gi en betydelig bedring i det diagnostiske tilbudet som vil komme nordnorske kreft-, hjerte-, infeksjons- og demenspasienter til gode. Den største utfordringen for senteret vil være å etablere og videreutvikle kompetanse til å produsere stadig nye sykdomsspesifikke radioaktive PET-legemidler som er skreddersydd til de ulike pasientgrupper. Når senteret bygges vegg-i-vegg med universitetet og med utmerket utstyr til dyreforskning så gir det uante muligheter for å forbedre diagnostikken og løse noen av fremtidens helsegåter. Forutsetningen er at man klarer å etablere et miljø for forskning og utvikling av nye radioaktive legemidler.

Næringslivsleder Trond Mohn, som nylig ble utnevnt til æresdoktor ved UiT, har bidratt betydelig for å realisere det som kan bli ett av verdens beste PET-sentre. Hans sjenerøse bidrag med flere hundre millioner til forskning ved UiT og medisinsk bildediagnostikk ved UNN gir fremtidshåp for å løse helsegåter som Alzheimers sykdom.

Gull for folkehelsen

Av Anne Husebekk (rektor UiT Norges Arktiske universitet), Lars Vorland (adm. direktør Helse Nord RHF) og Tor Ingebrigtsen (adm. direktør UNN)

Takket være tromsøværingene, utvinnes det norsk forskningsgull i nord

Den sjuende runden av Tromsøundersøkelsen er i startgropen. Alle i alderen 40 år eller mer og bosatt i Tromsø kommune vil få invitasjon, og på Langnes står nærmere 50 medarbeidere parat til å ta godt imot de 22 000 tromsøværingene som forventes å delta.

Starten på bedre helse

Tromsøundersøkelsen startet i 1974 på grunn av svært høy forekomst av tidlig hjertedød i nord. Ved det nye universitet var oppgaven «å tjene folket», og kloke hoder startet en befolkningsundersøkelse for å forklare den dystre statistikken. Tromsøundersøkelsen viste at nivået av de tradisjonelle risikofaktorene som røyk, blodtrykk og kolesterol var høyere i nord enn ellers i landet. Gjennom ny kunnskap har undersøkelsen bidratt til betydelig redusert forekomst av hjerte- og karsykdom.

Tromsøværingene stiller opp

Siden den gang er undersøkelsen gjentatt hvert 6-7 år og forskningen inkluderer de store folkesykdommene som diabetes, kreft, lungesykdom, angst og depresjon, demens, muskel-skjelettsykdom, kronisk smerte og rusmisbruk. Mer enn 40 000 tromsøværinger har deltatt én eller flere ganger i undersøkelsen som har den høyeste frammøteprosenten i Norge.

Viktig forskning og helsesjekk

Kjell Arvid Andreassen deltar i Tromsøundersøkelsen for 7. gang. Foto: Lars Åke Andersen

Foto: Lars Åke Andersen

Tromsøværingene ønsker å bidra til viktig forskning. Vår ambassadør Inger Johanne som nå skal delta for 6. gang, sier «jeg tenker at det å delta er investering i helsen til de neste generasjonene. Jeg tenker på framtiden til barna og barnebarna mine».

Tromsøværingene sier også at helsesjekken er en årsak til at de stiller opp. En drosjesjåfør fortalte nylig; «naboen min reddet livet sitt på grunn av Tromsøundersøkelsen. En alvorlig tilstand ble avdekket og han fikk hjelp i tide». Heldigvis er ikke alle tilstander alvorlige, men det har blitt noen slike historier opp gjennom årene.

Bidrar til bedre pasientbehandling

Tromsøværingene ser nytten av Tromsøundersøkelsen, men verdien den har for pasientbehandlingen i “eget” sykehus er kanskje mindre kjent. To av tre forskere som tar doktorgrad med data fra Tromsøundersøkelsen er leger fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Kunnskapen fra forskningen tar de med seg inn i pasientbehandlingen hvor den kommer pasientene direkte til gode. Undersøkelsen bygger sterke, attraktive og anerkjente fagmiljøer i aksen UiT-UNN-Helse Nord, og er en stor og viktig felles satsning. Samarbeidet mellom UiT Norges arktiske universitet og kliniske fagmiljøer på UNN og i Helse Nord, er også enestående i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Nasjonalt anliggende

Tromsøundersøkelsen er landets eldste og mest omfattende samling av helsedata. Den unike samlingen data fra spørreskjema, blodprøver og kliniske undersøkelser gjennom 40 år gjør at vi kan følge helseutviklingen over tid både hos enkeltindivider og i befolkningen. Dette gjør «The Tromsø Study» svært etterspurt av forskere i både inn- og utland. Vi deltar i bredt nasjonalt og internasjonalt samarbeid, blant annet for kartlegging av gener som disponerer for hjerteinfarkt, hjerteflimmer, diabetes og nivå av D-vitamin og kolesterol.

Nasjonale vurderinger slår fast at befolkningsundersøkelser er Norges viktigste ressurs i helseforskning. Den nye nasjonale helseforskningsstrategien, HelseOmsorg21, peker på at datamaterialet må videreutvikles og utnyttes bedre enn i dag. For å oppnå dette må undersøkelsene sikres robust organisering og tilstrekkelig og forutsigbar finansiering.

Folkehelsen er et nasjonalt anliggende og forskning for folkehelsen bør også være det. Vår samarbeidspartner, helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNT) mottar årlige, statlige overføringer til å forske på folkehelsen. Tromsøundersøkelsen er båret frem av lokal finansiering, selv om resultatene fra undersøkelsen kommer hele samfunnet til gode. En nasjonal ressurs krever nasjonal oppmerksomhet og forutsigbar finansiering over statsbudsjettet. Vi forventer at dette følges opp av ansvarlige politikere.

Venter på svar

Nye data viser at i Finland og Sverige har kolesterolverdiene økt etter 2007. Høyt kolesterol øker risikoen for hjerte- og karsykdom. Har vi den samme utviklingen i Norge? Skyldes økningen endret kosthold? Øker vekta fremdeles, og hvor mange av oss har fått diabetes? Både forskere og myndigheter spør seg om dette, og svaret får vi når den sjuende Tromsøundersøkelsen er gjennomført. I alt er 54 forskningsprosjekter fra sterke fagmiljøer med i denne runden. Hjerte- og kar forskningen står fortsatt sterkt, i tillegg til økt fokus på de mest utbredte kreftformene, lungesykdom, psykisk helse, aldring og demens, fysisk aktivitet, rusmisbruk, antibiotikaresistens, smerteforskning og mye mer.

Har innfridd

Har så universitetet innfridd sin oppgave og tjent folket? Svaret er JA, bedømt fra betydelig redusert forekomst og dødelighet av hjerte- og karsykdom hvor vi nå er på nivå med resten av landet. Men vi trenger ny kunnskap og mer forskning på forekomst, risikofaktorer og årsaker til sykdom, ny kunnskap for å kunne forebygge og behandle sykdom. Det skal vi fortsette med i Tromsøundersøkelsen så lenge tromsøværingene står oss bi og stiller opp slik de har gjort siden 1974. Vårt ansvar er å formidle resultatene til forskere, politikere og folk flest. Velkommen til en ny runde!

Denne kronikken ble også publisert i Nordlys 5.3.2015