Global Helse ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg ← Page 2

Flokkimmunitet – hva er det?

Mar

2020

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det finnes heldigvis en måte å vinne over et virus. I 1978 fikk vi stoppet et virus som til da hadde tatt livet av nærmere en halv milliard mennesker.

Foto: Creative Commons

Hele verden er opptatt av en ting nå: Koronaviruset. Det som startet da et virus fant veien fra flaggermus til mennesker på et matmarked i Kina før jul i fjor, har fire måneder senere blitt til en pandemi som (27. mars 2020) har tatt livet av mer enn 25.000 mennesker, gjort minst 550.000 syke og tvinger milliarder av mennesker til å holde seg hjemme. Bedrifter går konkurs, folk mister jobbene sine – verdensøkonomien stuper.

Blir friske

Ledere verden over snakker om krigen mot Korona, eller COVID-19, som er det vitenskapelige navnet på viruset. FN mener viruset kan true hele menneskeheten. Samtidig har historien vist at det er mulig å vinne over virus: Flokken vår må bli immun. Det kan enten skje gjennom en vaksine eller ved at mange nok mennesker blir smittet – og blir friske igjen.

Vi har ennå ingen vaksiner, men data fra blant annet Kina, viser at gjennomgått sykdom gir immunologisk beskyttelse. Det er derfor lite sannsynlig at friske mennesker skal kunne bli smittet og få sykdom med dette viruset flere ganger. Det lover godt, også for arbeidet med å utvikle en vaksine.

Vaksineprogrammet mot virussykdommene meslinger og kopper viser at det er mulig å stoppe svært smittsomme sykdommer ved hjelp av vaksiner. Foto: James Gathany, CDC / Public domain

Blir beskyttet

Første gang forskere forstod fenomenet flokkimmunitet, var for 90 år siden. Da så forskerne at når tilstrekkelig mange barn ble vaksinert mot den svært smittefarlige sykdommen meslinger, så forsvant sykdommen. Siden har vi sett at straks det finnes gode vaksiner oppnår vi flokkimmunitet når 85-90 prosent av befolkningen er vaksinert. Den resterende befolkningen blir også beskyttet fordi sykdomsfremkallende virus ikke lenger vil finne nok ubeskyttede å angripe, og dermed dør utbruddet ut. Samtidig – dersom ikke mange nok vaksinerer seg, kan viruset blusse opp igjen. Det har vi blant annet sett med meslinger – både i Norge og i verden. Til tross for at vaksinen er der, døde over 140.000 av meslinger i 2018.

Flokkimmunitet kan også oppnås globalt – metoden har blant annet sørget for at virussykdommen kopper er utryddet. Viruset tok livet av mellom 300 – 500 millioner mennesker før vaksinering verden over satte en stopper for det. Siste registrerte sykdomstilfelle var i 1978.

Virussykdommen kopper (Smallpox) livet mellom 300 – 500 millioner mennesker. I 1978 fikk verden global flokkimmunitet, og siden har ikke viruset vært påvist. Foto: George Henry Fox / Public domain

Forskjellige strategier

Men kommer det et nytt virus som gir sykdom, som COVID-19, har vi normalt ikke vaksiner klare, og mange blir syke. I dag ser vi at land rundt om i verden velger forskjellige strategier mot COVID-19. England startet med en strategi som delvis er basert på flokkimmunitet. Helt til denne uken holdt de skoler og universiteter åpne, og hadde kun smittevern på helseinstitusjoner for å beskytte de syke og de eldre. Denne strategien kan kun benyttes dersom viruset gir mild sykdom. Det er en generell oppfatning at dette nye viruset kun gir mild sykdom hos 80 prosent av den friske befolkningen. Engelske helsemyndigheter og landets politikere satset i fravær av vaksiner på å oppnå flokkimmunitet ved ikke å hindre viruset å spre seg.

Pr 24. mars hadde engelske helsemyndigheter rapportert 422 dødsfall av koronaviruset, det gir cirka 6,5 døde pr million innbyggere. Sverige begynte med samme strategi som England, men strammer nå inn og har 4 døde pr million innbyggere. Danmark og Norge har fulgt en barriere-/isolasjonsstrategi. Danmark har 5,7 døde per million innbyggere, Norge har 2,5 døde pr million innbyggere.

Hvilken metode som har fungert best, vet vi først om noen år. Da er forhåpentligvis vaksinen på plass – og vi har oppnådd flokkimmunitet.

Coronaviruset: Historien gjentar seg

Feb

2020

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Før var det svineinfluensa, MERS, SARS, Zika, Ebola og AIDS. Nå er det Coronaviruset som skaper hysteriske tilstander verden over. Hvorfor lærer vi ikke av historien?

Så skjer det igjen. Et nytt virus skaper frykt – land stenger grenser, hele byer blir isolert og folk blir så redde at de tar dårlige valg. TV, radio, aviser og myndigheter forteller oss om alt det forferdelige som muligens kan skje. Nyansene og forbeholdene blir usynlige, sammenhengen mellom faktisk antall smittede og antall døde blir ikke viktig. Snart over 100 000 smittede, drøyt 2 000 døde.

Som ved et helt vanlig influensavirus, er det syke og eldre som rammes hardest. Det er f.eks. cirka 50 ganger større risiko å dø av sykdom fra coronavirus i Kina om du er over 80 år sammenlignet med de som er under 50 år. Under 50 år har viruset til nå hatt en dødelighet på 0,4 prosent, under 40 år på 0,2 prosent.

Foto: Wikimedia Commons

Tilbakeblikk

Det er lett å skylde på media – store redselsoverskrifter selger bedre enn nøkterne situasjonsbeskrivelser om hva som trolig kommer til å skje. Men er svaret virkelig så enkelt? Mitt svar er nei. Panikken vi ser verden over, skyldes ikke sensasjonsjournalistikk. Historien viser at myndigheter og medisinsk personell også har et stort ansvar for frykten som oppstår når vi oppdager nye virus. Her er et lite tilbakeblikk.

HIV og AIDS

Noen av oss eldre husker da det ble klart at AIDS skyldtes et virus. Jeg husker det meget godt, jeg arbeidet på Centers for Diseases Control and Prevention (CDC) i Atlanta. Tidlig på dagen 23. april 1984 fikk vi et gult ark med en håndskrevet beskjed: «It is a virus». Det var alt som stod der, men vi alle skjønte hva som nå var klart. AIDS var en virussykdom, og den kunne smitte. Hysteriet startet; HIV-smittede ble livsfarlige, homofile trakassert og diskriminert. Helsedirektoratets prognoser viste at mellom 30 000 og 100 000 nordmenn ville være HIV-smittet i 1990. Tallet ble rundt 1 000.

Vi skal ikke glemme at det i verden i 2018 var registrert nesten 38 millioner mennesker med HIV-smitte, det er store tall og en alvorlig diagnose. Men HIV-medisin gjør at de fleste kan dø med sykdommen, ikke av den.

Koronavirus. Kilde: Wikimedia Foto: CDC/ Alissa Eckert, Dan Higgins

Historiske coronavirus

Sykdommen Severe Acute Respiratory Syndrome (SARS-CoV) ble også forårsaket av et nytt Corona-virus. Det ble først observert i Kina i november 2002, og et utbrudd startet i mars 2003. Direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), Gro Harlem Brundtland, advarte om at «SARS er en global helsetrussel». Ni måneder senere var utbruddet over, med 8 273 registrert som syke og 775 døde.

I november 2012 ble nok et nytt Coronavirus påvist. Det fikk navnet Middle East Respiratory Syndrome (MERS-CoV ). WHO-direktør Margaret Chan sa 27. mai 2013 at «det nye Coronaviruset er en trussel for hele verden». WHO tok feil. I løpet av åtte år er det registrert 2 494 pasienter med MERS-CoV infeksjon, av disse døde 858. Så å si alle tilfellene har vært i Midtøsten.

Svineinfluensa 2009

I 2009 stod verden nok en gang i fare for å gå under på grunn av et virus. Svineinfluensa, viruset A(N1H1), kom fra Mexico, og spredte seg til USA, Europa og resten av verden. Helseminister Bjarne Håkon Hanssen sa at 1,2 millioner nordmenn kunne bli syke, 11 000 kunne dø – og at viktige samfunnsfunksjoner kom til å stoppe opp.

En enorm nasjonal vaksinekampanje ble startet med «Pandemrix», en vaksine som ikke var godt nok utprøvd. 548 mennesker fikk alvorlige bivirkninger, inkludert mulige livsvarige skader som narkolepsi på over 100 barn.

Medisinskandale

Daværende statsepidemiolog Preben Aavitsland, som også anbefalte vaksinen i 2009, uttalte i 2012 til NRK: «Pandemrix fikk et tragisk utfall. Dessverre var dette umulig å vite på forhånd». Følgende data er offentlig registrert etter utbruddet i Norge: 32 dødsfall, 1 325 innlagt på sykehus, 181 på intensivbehandling og 84.359 sykemeldt.

I 2010 uttalte formannen i Europarådets helsekomite, Wolfgand Wodard, at svineinfluensaen var «et av århundrets største medisinalskandaler», og at «vi har hatt en mild influensa – og en falsk pandemi».

Zika-frykt

En økning i antall barn som var født med unormalt små hoder (mikrokefali) i Brasil i 2014 fikk enorm oppmerksomhet verden over. Statistikk viste en sammenheng mellom smitte av Zika-viruset, en infeksjon hos mor i graviditetsperioden og de rammede barna. Viruset var nytt i Brasil, og redselen for Zika-virus blant gravide økte raskt, ikke bare i Sør-Amerika, men også i USA og Europa, Norge inkludert. OL i Rio de Janeiro i 2016 var i fare.

Ble ingen krise

I områder med Zika-virus og Aedes egyptiae i Afrika og Asia, blir kvinner stukket av mygg allerede som barn, går gjennom en mild sykdom, og er immune for Zika-infeksjon når de når alder for graviditet. Aedes egyptiae-myggen jobbet effektivt, og etter litt over ett år, var de fleste i Sør- og Mellom-Amerika smittet med viruset. De hadde dermed fått naturlig immunitet for livet. Antall barn født med mikrokefali i Sør-Amerika er nå tilbake til normalen. WHO erklærte i 2015 at den eksplosive spredningen av Zika-viruset kunne bli en global helsekrise. Det har ikke skjedd.

Ebola: Blødende febersykdom

Med en dødsprosent på 35-90, får Ebola en klar førsteplass blant «nye» virus som gir redsel. Viruset og sykdommen ble først kjent i 1976 i Kongo, men den store panikken oppsto i 2013-2014, da det oppstod et multinasjonalt utbrudd på vestkysten av Afrika. Land over hele verden ønsket å hjelpe for å stoppe utbruddet, redselen for spredning til Amerika, Europa og Asia var stor. Da Mali ble en del av utbruddet, var jeg sammen med andre i Det norske forsvaret til stede for å sikre FN-styrkene i Mali mot Ebola. Vi skulle også assistere det sivile maliske helsevesenet i å begrense omfanget av utbruddet.

Skrekkscenarioene ble beskrevet i VG 12. oktober 2014, og Dagbladet fulgte opp to dager senere; allerede i 2015 kan 1,4 millioner mennesker ha blitt Ebola-syk, og en million dødd av sykdommen. Fasit ble 28 610 syke og 11 308 døde.

Hva er problemet?

Så hvordan blir det i framtiden, når Corona-panikken har gitt seg? Det eneste som er sikkert, er at det vil komme infeksjonssykdommer vi ikke tidligere har kjent til, og de vil sannsynligvis stamme fra virus som kommer fra dyr. Vi vil neppe ha vaksiner tilgjengelige før etter flere måneder, men antivirale midler, det vil si legemidler som virker på virus, kan muligens hjelpe. Mennesker på kreftmedisiner, syke og gamle, vil bli verst rammet, og vi må jobbe for å hindre utbruddene i å spre seg.

Men jeg mener at historien har vist oss at katastrofekommunikasjon ikke er veien å gå når kunnskap om nye virus skal formidles til folk flest. Ikke bare skaper det unødig frykt, det kan også skape et stort problem. For hva gjør vi når vi har ropt «ulv, ulv» gang på gang – og ulven plutselig står der?

Dugnad i Tromsø bedrer russisk hjertehelse

Oct

2019

Skrevet av professor og leder av Tromsøundersøkelsen, Sameline Grimsgaard og førsteamanuensis Tormod Brenn, begge ansatt ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet, og Alexander Kudryatsev, som har sin hovedstilling ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og er førsteamanuensis II ved Helsefak, UiT.

Aldri før har hjertehelsa til russere bedret seg så raskt som nå. En av årsakene er en fantastisk dugnadsvilje – i Tromsø.

Stadig flere har livsstilssykdommer både i Norge og Russland, men norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn og norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. I det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart, som har basis i Tromsøundersøkelsen ved UiT Norges arktiske universitet, forsøker forskere fra begge land å finne ut hvorfor det er så voldsom forskjell. Illustrasjonsfoto: Stig Brøndbo

På begge sider av den norsk-russiske grensen blir vi bare tykkere og tykkere, og både i Norge og Russland har stadig flere livsstilssykdommer som diabetes 2. Samtidig: norske menn lever 15 år lengre enn russiske menn, norske kvinner lever åtte år lengre enn russiske kvinner. Blant voksne i arbeidsdyktig alder, er dødeligheten syv ganger høyere på den russiske siden av grensen.

Hvorfor er det sånn, når både overvekt og fedme øker fra Vladivostock i øst til Tromsø i vest? En del av svaret finner vi i en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser, Tromsøundersøkelsen. Resten av svaret jobber forskere fra UiT Norges arktiske universitet med i det internasjonale samarbeidsprosjektet Heart to Heart.

Vi gransker årsakene til de voldsomme forskjellene, og svarene gir et bilde som får stor internasjonal interesse.

I regi av Heart to Heart-prosjektet, møttes russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang forskningsworkshop om hjerte- og karsykdommer i Moskva i september. Deltakerne fikk høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, og det kom spørsmål blant annet om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest. På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Foto: Stig Brøndbo

På 1970-tallet var det en epidemi av hjerte- og karsykdom i den vestlige verden og dødeligheten var enda høyere enn det Russland opplever i dag. Dette rammet Nord-Norge særlig hardt, menn i sin beste alder bare ramlet om – og døde. Da UiT Norges arktiske universitet startet medisinerutdanning i 1973, begynte forskere umiddelbart å jobbe systematisk for å kartlegge årsakene til den høye dødeligheten av hjerte- og karsykdom. De ville overvåke risikofaktorer og forebygge sykdom i nord. Allerede i 1974 sa 6595 mannlige tromsøværinger ja til å bli med på det som har utviklet seg til å bli en av verdens mest unike befolkningsundersøkelser: Tromsøundersøkelsen. I dag har UiT om lag en million blodprøver som speiler helsa til tromsøværingen gjennom 45 år.

Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

På 70-tallet fant forskerne hovedårsaken til den høye dødeligheten i risikofaktorene røyking, farlig kolesterol og høyt blodtrykk. Kunnskapen ble delt, og befolkningen ble oppfordret til å være aktiv, kutte ut røyken, slutte med kokekaffe og spise mindre salt og fett, og mer fisk. Resultatet ble en markant nedgang i nivået av alle tre risikofaktorer. Hjerte- og kardødeligheten i Nord-Norge gikk kraftig ned og er nå på samme nivå som resten av Norge.

Siden 1974 har Tromsøundersøkelsen hatt seks nye dugnadsrunder, og nå sammenligner vi og våre russiske forskerkolleger resultatene fra den syvende Tromsøundersøkelsen (2015-16) med befolkningsundersøkelser fra Russland. Ved hjelp av ny og innovativ teknologi, har vi kartlagt risikofaktorer og sykdom blant 4400 kvinner og menn i alderen 35–69 år bosatt i Arkhangelsk og Novosibirsk (2015–2017) og 21 000 kvinner og menn i alderen 40 år og eldre, bosatt i Tromsø (2015–2016).

Alexander Kudryatsev er ansatt både ved Northern State Medical University i Arkhangelsk og ved Helsefak, UiT. Han er en av forskerne som jobber med å finne ut hvorfor dødeligheten blant voksne i arbeidsdyktig alder er syv ganger høyere i Russland enn i Norge. Bildet er fra workshopen i Moskva i september, hvor også Tormod Brenn deltok. Foto: Stig Brøndbo

På russisk side er andelen menn og kvinner som dør av hjerte- og karsykdom fortsatt høy, men den faller kraftig – kraftigere enn i noe annet land det finnes sammenlignbare data fra. En av grunnene er trolig at erfaringene og helserådene som stammer fra Tromsøundersøkelsen og andre studier har fått innpass hos både russiske myndigheter og vanlige russere. Kunnskapen som har vært kjent i vest har blitt kjent også i øst. Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Formidling av gode helseråd er viktig. I september inviterte Heart to Heart-forskere russisk helsepersonell og stipendiater fra Norge og Russland til en ukelang workshop om hjerte- og karsykdommer. Deltakerne fikk blant annet høre siste nytt fra Tromsøundersøkelsen, hvor vi viser en fortsatt reduksjon av mange risikofaktorer – men at vekten til deltakerne går opp.

Russerne har fått en forskningsbasert kokebok i hvordan redusere hjerte- og karsykdom.

Vi vet at fysisk aktivitet betyr mye for både vekt og faren for hjerte- og karsykdommer. Vi vet også at folk flest de siste tiårene har fått en mindre fysisk krevende jobb, vi sitter mer stille, kjører mer bil og vi har byttet ut snøspaden med snøfresere. I møtet mellom russisk helsepersonell og Heart to Heart-forskerne fikk vi spørsmål om hva økt bruk av bil og byttet mellom spade og snøfreser har fått å si for hverdagsaktiviteten til folk flest.

På grunn av Tromsøundersøkelsen, vet vi svaret. Helt siden starten i 1974 har deltakerne rapportert egen fysisk aktivitet, og svaret fra den syvende Tromsøundersøkelsen er at tromsøfolk er minst like aktive som før. Vi måker mindre snø, sitter mer stille på jobb, men mange trener mer. I tillegg røyker vi mindre og har fått lavere kolesterol og blodtrykk.

Helt i tråd med oppskriftene fra den forskningsbaserte kokeboken for reduksjon i hjerte- og karsykdommer.

Norge fortsatt best i verden på lav antibiotikabruk i oppdrett

Oct

2019

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Det har vært en økning i mengden antibiotika som er brukt, men norsk akvakultur er fremdeles verdensmester i å bruke lite antibiotika for å produsere laks.

En svært liten andel av norsk oppdrettslaks behandles med antibiotika, selv om totalforbruket økte fra 2017 til 2018. Illustrasjonsfoto: Pixabay.com

Hele 98,6 prosent av all norsk oppdrettslaks fikk aldri antibiotika i 2018. Antall fisk som fikk antibiotika gikk ned, men det er likevel en økning i totalforbruket av antibiotika fordi noen av de 1,4 prosentene med laks som ble behandlet var stor fisk – som krever større doser. Dette konkluderer den nylig publiserte NORM-rapporten, som ser på blant annet antibiotikabruk hos mennesker, dyr og fisk i Norge.

Det brukes svært lite antibiotika i norsk akvakultur, for i 2018 ble det brukt 0,069 milligram antibiotika pr kilo laks produsert. Til sammenligning ble det brukt 2,9 milligram for å produsere 1 kilo kjøtt i norsk landbruk. Selv dette er oppsiktsvekkende lavt, svensk kjøttproduksjon bruker 12,9 milligram.

I løpet av de seks siste årene har det i snitt vært utstedt ni antibiotikaresepter per år til behandling av bakterielle infeksjoner hos laks i vekstfase. Grunnen til den lave antibiotikabruken er fokus på forebygging, fiskevelferd og at gode vaksiner er effektive og blir brukt riktig.

Grunnen til den lave antibiotikabruken er fokus på forebygging, fiskevelferd og at gode vaksiner er effektive og blir brukt riktig.

Vi bruker nå riktigere type antibiotika

Totalt ble det i fjor brukt 858 kilo florfenicol, et antibiotikum som også i USA er reservert kun for bruk på dyr og fisk. Dette er en økning fra 269 kilo i 2017. Det var en nedgang i bruken av oxolinsyre, fra 343 kilo i 2017 til 54 kilo i 2018. Etter 10 år uten bruk av tetracyklin, viste 2018 et forbruk på 20 kilo til matfiskproduksjon i Norge.

Reduksjonen på 84 prosent i bruk av oxolinsyre er positivt da dette medikamentet ikke er godkjent for bruk på fisk av amerikanske myndigheter (FDA). Dette har imidlertid resultert i at det er utskrevet mer florfenicol. FDA har godkjent florfenicol kun til bruk på dyr og fisk for å forhindre at det skal forårsake resistens hos bakterier som gir sykdom hos mennesker. Det kan være en av årsakene til at antibiotikamengden økte noe i 2018, men bruksprofilen er blitt bedre.

Produserte over 45 000 tonn mer laks i 2018

En annen faktor er at lakseproduksjonen har økt med 45 339 tonn fra 2017 til 2018, til totalt 1 281 874 tonn laks. NORM-rapporten påpeker også at det i 2018 var noen få sjølokaliteter med stor laks som måtte behandles med antibiotika. Normal dosering er 10 milligram florfenikol per kilo fisk i 10 dager. Sykdom hos stor fisk gir derfor et høyere antibiotikaforbruk. I 2015 og 2016 var det ikke sykdom i lokaliteter med stor laks, og det totale antibiotikaforbruket ble dermed lavere. NORM-rapporten viser at økt bruk av antibiotika ikke betyr økning i antall behandlinger av oppdrettsfisk.

Faktisk viser NORM-rapporten at totalt antall antibiotikaresepter er blitt redusert fra cirka 60 resepter per år i 2015, til kun 43 i 2018.

Strenge nasjonale mål

I Nasjonal strategiplan mot antibiotikaresistens (2015), ble det bestemt at totalforbruket av antibiotika i norsk akvakultur i 2020, ikke burde overstige gjennomsnittet for forbruket av antibiotika i årene 2004-2014, nemlig 1003 kilo totalt. Dette er tolket til også å kunne anvendes som milligram per produserte kilo; 1,14 milligram. I 2018 var totalforbruket 931 kilo, og dette blir 0,69 mg per produserte kilo.

Det er med andre ord mulig at det kan bli restriksjoner for bruk av antibiotika i akvakulturnæringen opp mot 2020. Det kan være at måltallene som ble satt i 2015 for antibiotikabruk i 2020, er for snevre og ikke tok tilstrekkelig hensyn til behandling av stor fisk, og til hvilke antibiotika som brukes.

Norsk akvakultur er fortsatt absolutt verdensledende i storskalaproduksjon av marine arter for konsum med hensyn på bruk av antibiotika.

Men en bør også vurdere andre tiltak enn antibiotikabehandling om samme oppdrettsanlegg opplever gjentatte utbrudd av bakterielle infeksjonssykdommer. Mange land opplever at infeksjonssykdommer ikke kan behandles grunnet antibiotikaresistens, og søkelyset er derfor også satt på bruk av antibiotika i matproduksjonen. Norge må derfor fortsatt forvalte denne næringen slik at så godt som all norsk laks fortsatt ikke behøver antibiotika.

NORM/NORM-VET 2018. Usage of Antimicrobial Agents and Occurrence of Antimicrobial
Resistance in Norway. Tromsø / Oslo 2019. ISSN: 1502-2307 (print) / 1890-9965 (electronic).

Se også:

NORM-rapporten fra 2018 og tidligere år: NORM-rapporter

vetinst.no

antibiotikaresistens.no

Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020.

Helsebiblioteket

Science Buddies – Antibiotic discovery as a team effort

Aug

2019

Eric Juskewitz, Doctoral Research Fellow, Department of Medical biology, Faculty of Health Sciences, UiT The Arctic University of Norway

Researcher assemble! Teamwork and science bring the endgame to the antibiotic resistance crisis.

Come together right now! Illustration: Oliviero Spinelli

The Good Old Days

Do you remember the time, when your mother told you to stick to a friend on the way home? Probably your first encounter with the buddy system. Two people watching out for each other provides more than just an additional pair of eyes. You shared your stories, knowledge on how to behave in traffic and maybe even a shortcut. Both of you added value to the endeavor and became greater than the sum of two single parts, 1 + 1 = 3!

So why shouldn’t we use the buddy system in science as well?

It’s always good to have friends

Imagine you look at a cylinder, the two rectangle sides indicate it is a brick. Just with the circle side, you discover its true nature and you can get the bigger picture. The DigiBiotics project uses the same principle to solve the main question: “Is that a good antibiotic?” Eight PhD students from different scientific areas have their own approach to solve that question. Examples? Sure, here we go:

Together we are strong. Image by Colourbox.com

Marte asks herself: What do organisms from the ocean floor do against bacteria?

So she dives down with a submarine and samples them.

Tone is wondering: How does an effective antibiotic structure look like?

She uses chemical LEGO bricks and builds her own antibiotics.

Laura thinks about: How will an antibiotic interact with the bacterial surface?

She logs in to the supercomputer, starts her TETRIS and see how she can fit them in the bacterial layers.

My question is: How do resistant bacteria react to new antibiotic compounds?

I open Pandora’s Box and ask the culprits myself.

What can Pandora’s Box tell us?

I have a collection of “nasty and bad” bacteria from hospitals in my box. Those bacteria have a whole bucket full of tools to avoid treatment with antibiotics and are resistant to multiple antibiotics. So how will I find “the one” that will work against them?

At first, I ask my buddies if they found or build an interesting compound. Then I check if the antibiotic compound can kill those bacteria effectively. If we have a winner from those tests, I zoom onto the molecular level and try to figure out: Where and how is this antibiotic working? And not to forget my buddies! Of course, I tell them my findings so they can improve the antibiotic further.

Just open the lid a bit, please. Image by Colourbox.com

But why?

So why are we doing this? Infectious diseases caused by multi drug resistant bacteria are among the leading causes of death worldwide and if we do not handle the crisis, it is estimated that 10 million people will die from them each year around 2050. The modern health system as we know it would change completely. We would be back in the early 20th century. The routine treatment of infections, wounds after surgery or cancer patients will become impossible. Let’s change that outlook!

Eric Juskewitz. Photo: David Jensen

Interested?

Follow me and my buddies on Social Media to stay tuned on our latest results:

@EJuskewitz Twitter

@DigiBiotics Twitter

@DigiBiotics Facebook

@DigiBiotics Instagram

Links:

DigiBiotics UiT

DigiBiotics (Centre for Digital Life Norway)

Feriesex – hvor i Europa er risikoen for kjønnssykdommer størst?

Jul

2019

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

Mange reiser til utlandet i ferien for å nyte sol, sjø, sand… og kanskje også ubeskyttet sex. Men i hvilke land er det størst risiko for å bli smittet med seksuelt overførbare sykdommer?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Professor i medisinsk biologi, Ørjan Olsvik. Foto: privat

Det er over 30 forskjellige bakterier, virus og parasitter som kan smittes ved seksuell kontakt. Noen er mer vanlige i Europa, som gonoré, klamydia, og syfilis, men en kan få genital smitte også av humant papilloma virus (HPV), herpesvirus, hepatitt B- og C-virus og naturligvis HIV.

Rent statistisk har det de siste 30 årene blitt mindre gonoré og mer klamydia i de industrialiserte landene, samtidig som den fryktede sykdommen syfilis har kommet mer tilbake både i Europa og USA de siste 10 årene. I land som vaksinerer ungdom mot HPV, er de farlige virusvariantene nesten borte. Men i land uten aktiv vaksine, er dette et virus som kan gi kreft i livmorhalsen, analt, på penis og i halsen.

HIV-smitte er ikke lengre en dødsdom siden det fins gode behandlingsalternativer, men fortsatt smittes menn, og i noe mindre grad kvinner, av dette fryktede viruset ved ubeskyttet sex. Et stort problem, særlig i Asia, er økningen av infeksjoner med gonoré-bakterier som nesten ikke lar seg behandle med antibiotika.

Det europeiske sentret for sykdomskontroll ligger utenfor Stockholm, og mottar kontinuerlig data om utbrudd og antall av forskjellige infeksjonssykdommer fra EU- og EØS-land. For å kunne sammenligne tall, bruker vi insidens, det vil si antall smittede per 100 000 innbyggere.

Hvor blir nordmenn smittet av gonoré, klamydia, syfilis og HIV?

Av 1 659 personer i Norge (1 352 menn og 307 kvinner) smittet med gonoré i 2018, oppga 25 % at de var smittet i utlandet. Antall smittede med gonoré økte med 17 % fra 2017. Av 26 579 menn og kvinner med klamydiainfeksjon i 2017, oppga ingen at de var smittet i utlandet. I 2018 fikk 231 diagnosen syfilis, og av disse var kun ni kvinner. Men hele 81 av disse 231, det vil si 35 %, var smittet i utlandet. Av 191 personer som fikk diagnosen HIV-infeksjon, oppga hele 156, altså 82 %, at de var smittet utenfor landets grenser.

Hvor i utlandet blir så nordmenn smittet av seksuelt overførbare sykdommer? De fleste blir smittet i Europa, men noen kom hjem fra Afrika og Asia med sykdom etter å ha hatt seksuell omgang med blant annet prostituerte. I Europa, er det i de vanligste ferielandene smitte skjer, som Hellas, Tyrkia og Spania. Men data for smitteinsidens i et land er ikke nødvendigvis en risikofaktor i seg selv, mange blir smittet av andre turister som kommer fra et annet land. Men det er heller ikke uvanlig at ferierende som er blitt smittet, har etablert lengre seksuelle relasjoner til lokale kvinner eller menn, og at disse relasjonene består over mange år.

Klamydia mest utbredt på Island

I Europa er klamydia den sykdommen som smittes oftest, hvor 146 personer per 100 000 får klamydia per år. Det er store nasjonale forskjeller, og på topp med hele 650 per 100 000, kommer Island, deretter Danmark med 573 og Norge med 478. At ferieland som Spania kun har registrert 23 per 100 000, reflekterer nok ikke manglende seksuell aktivitet, men heller at de ikke registrerer alle tilfellene. Italia og Hellas oppga heller ikke sine klamydiatall til europeiske smittevernmyndigheter i 2017. Det var i 2017 hele 25 115 personer som fikk diagnosen klamydia i Norge, og det er litt flere kvinner enn menn som blir smittet.

Hepatitter, HPV og HIV

Det er også noen andre infeksjonssykdommer som kan smittes seksuelt. For perioden 2000 til 2013, viser snitt-insidensen at HPV-smitte skjer oftest i England med hele 131 tilfeller per 100 000, deretter kommer Irland med 73 og Island med 38. For hepatitt B-virus og det farlige hepatitt C-viruset, er Island nok en gang på topp med henholdsvis 13 og 23 tilfeller per 100 000. Frykter du genital herpesinfeksjon, er det i Moldova og England en høy insidens på henholdsvis 67 og 36. Insidensen for HIV smitte i 2017 var høyest i Latvia og Estland med henholdsvis 18,5 og 17,4 per 100 000 innbyggere. Norge hadde i samme år en insidens for HIV-smitte på 4,2.

Island har størst risiko for syfilissmitte

Syfilis er en meget alvorlig sykdom, og størst mulighet for å bli smittet via ubeskyttet sex, er på Island. Her er det 15 tilfeller av syfilissmitte per 100 000 innbyggere per år. Deretter kommer Malta med 13, England med 12, det populære ferielandet Spania med 10, Danmark med seks og Norge og Sverige med cirka fire tilfeller per år blant 100 000 innbyggere. Snittet for EU- og EØS-land er sju. Og Hellas vil naturligvis ikke ødelegge ferieidyllen med å oppgi sine siste tall.

England topper gonoré-statistikken

Europamester i gonoré er utvilsomt England med en insidens på 75. Deretter kommer Irland med 47, Danmark med 33, Island med 29, Norge med 27 og Sverige med 25 tilfeller av gonoré per 100 000 innbyggere i 2017. Snittet for EU/EØS er 22. Hellas har ikke rapportert sine tall for 2017.

Usikkerheter i tallmaterialet

Selv om tallene fra Det europeiske sentret for sykdomskontroll synes korrekte, må en ta i betraktning at det å ha blitt smittet med seksuelt overførbare sykdommer kan medføre en viss sosial stigmatisering. I noen land blir derfor ikke alle resultater rapportert inn, og en del testing foregår anonymt. Det knytter seg derfor en viss usikkerhet til alle tall som angår slike sykdommer.

Kilder:

Meldingssystem for smittsomme sykdommer, Nasjonalt folkehelseinstitutt. http://www.msis.no/

https://ecdc.europa.eu/en/surveillance-atlas-infectious-diseases

https://forskning.no/land-og-regioner-sykdommer-bakterier/i-disse-ferielandene-er-det-mest-resistente-bakterier/335688

Den dødelige hundegalskapen

May

2019

Skrevet av Ørjan Olsvik, professor ved Institutt for medisinsk biologi, UiT Norges arktiske universitet

For første gang på over 200 år har rabies tatt liv i Norge, men på verdensbasis dør 60 000 mennesker hvert år.

Tenk deg om to ganger før du klapper et dyr du ikke kjenner. Selv de små og søte kan bære på smitte. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Professor Ørjan Olsvik har arbeidet i felt med de farligste virusene som ebola og rabies. Han har ledet forskning med vaksine mot rabies, og utprøving av ulike vaksiner på veterinærer i Kenya (Journal of Clinical Microbiology, 1990 vol 28: p1847-1850). Foto: privat

Den 6. mai 2019 døde en kvinne i 20-årene på Førde sentralsjukehus av virussykdommen rabies. Hun var blitt bitt av en hund to måneder tidligere, på en ferietur i Asia.

Med økt reisevirksomhet til eksotiske reisemål, blir vi mer utsatt for infeksjonssykdommer vi ikke har i Nord-Europa. Det er derfor viktig å ha kunnskap om risiko og beskyttelsestiltak, både før avreise og dersom man blir smittet av sykdom i utlandet. Rabies er et eksempel på en slik sykdom.

Rabies er ikke utryddet med vaksiner som kopper, eller nesten borte som polio. Nærmere 60 000 mennesker dør årlig av det usedvanlig dødelige viruset. Ca. 35 000 av dødsfallene er i Asia, over 20 000 i Afrika, og halvparten av disse er barn under 15 år.

Hvilke dyr kan bære smitte?

Flaggermus har et spesielt immunsystem, de kan være bærer av rabiesvirus (og ebolavirus!) uten å bli syk og dø.

En regner med at ca. 99 % har fått sykdommen etter å ha blitt bitt av rabiessyke hunder, derav navnet hundegalskap. Den siste prosenten synes å være smittet av flaggermus. Rabies overføres ikke fra en pasient til en annen ved kontakt- eller dråpesmitte som ikke innebærer åpne sår. Men i et tilfelle fikk en amerikansk pasient transplantert en nyre fra en pasient som, uten å vite det, var bærer av rabiesvirus. Både donor og mottaker døde senere av sykdommen.

Alle pattedyr kan bli smittet av rabiesviruset, og siden mennesker i all hovedsak smittes med rabies fra dyr, er det viktig å unngå kontakt med husdyr som hunder og katter som viser unormal adferd. Ville dyr som ikke synes å være redd mennesker, som f.eks. rev, vaskebjørn, coyote, ulv, ekorn, rotter, skogsmurmeldyr, aper og mus, kan i prinsippet bli smittet av rabies.

Flaggermus har et spesielt immunsystem, de kan være bærer av rabiesvirus (og ebolavirus!) uten å bli syk og dø. De kan smitte mennesker ved å klore og bite med sine små, skarpe tenner uten at det vises. Smitte fra flaggermus er den vanligste formen rabiessmitte hos mennesker i Nord- og Sør-Amerika. I 2015 påviste norske forskere rabiesvirus hos en enslig flaggermus fra Valdres.

I 2015 påviste norske forskere rabiesvirus hos en enslig flaggermus fra Valdres. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Rabies blant norske dyr

Det har vært observert rabiesinfisert rev på Svalbard siden 1980-tallet. I 2011-2012 var det en utbruddlignende spredning der også en trekkhund ble angrepet. En kvinne ble bitt av en rev i Longyearbyen, og senere ble rabiesinfeksjon påvist på fem rever og 10 reinsdyr som ble avlivet. I 2018 ble nok en rabiessmittet rev avlivet, denne gangen på naboøya Hopen. En regner med at revene har vandret inn fra Russland, hvor rabies ikke er uvanlig. Mårhund i Russland og Øst-Europa er også kjent for å kunne bære smitten, og den er nå observert som uønsket innvandrer i Troms og Finnmark.

Sykdomsforløp

Etter å ha blitt smittet med rabiesviruset, kan viruset ligge latent uten videre sykdomsforløp en tid, men de fleste får alvorlige symptomer etter bare 1-2 måneder. I 90 % av tilfellene har pasienter blitt syke innen 6 måneder. Det finnes tilfeller hvor viruset ligger latent i flere år før sykdommen slår til, men dette er svært sjelden.

De første symptomene kommer ofte bare noen dager etter at en er bitt. Kløe og periodevis stikkende smerte i selve bittsåret, samt feber og kvalme er blant de første symptomene. Deretter kommer symptomer på at viruset angriper hjernen. Pasienten blir lett forvirret, irritert og får hydrofobi (redd for vann). Videre hyperventilerer pasienten, spyttproduksjonen øker og man får ukontrollerte muskelbevegelser. Til slutt blir pasienten bevisstløs, og dør av hjerte- og lungesvikt.

Det finnes tilfeller hvor viruset ligger latent i flere år før sykdommen slår til, men dette er svært sjelden.

Rabiesvaksine: både før og etter smitte

6. juli 1885 ble ni år gamle Joseph Meister bitt av en rabiesinfisert «gal» hund, og utfallet syntes sikkert. Tross at han allerede var forventet smittet, fikk gutten Luis Pasteurs nyutviklede vaksine mot rabies. Vaksinen virket, og man fikk dermed bevis for at ved noen sykdommer, som rabies, kan vaksinen settes etter at en er blitt smittet. For mange som kan være utsatt for rabiessmitte, for eksempel veterinærer i land med mye rabies, er det naturlig å være vaksinert på forhånd.

Det er derfor svært viktig at de som tror de kan være blitt smittet, selv om de tidligere allerede er vaksinert, også øyeblikkelig tar kontakt med lege for å få nok en vaksinedose mot rabies. Grundig vask av bittstedet med såpe og vann er anbefalt førstehjelp, og kan redusere risikoen for å bli smittet. Haster det, kan legen også injisere immunglobuliner (antistoffer) mot rabiesvirus direkte inn i blodet til pasienten.

(…) ved noen sykdommer, som rabies, kan vaksinen settes etter at en er blitt smittet.

Tradisjonelt regner man med at ingen overlever rabies med alvorlige symptomer, men i 2004 berget leger i Milwaukee, USA, pasienten «Jenna». De la henne i dyp anestesi i lang tid, og behandlet henne med antivirale midler. Hun måtte lære alt på nytt da hun våknet; til og med å gå. Denne metoden har berget noen få pasienter, men den er meget ressurskrevende og regnes som eksperimentell.

Les også:

Professor kritisk til info om rabies-vaksine

På tide å slå fast at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom?

Apr

2019

Skrevet av Inger Torhild Gram, professor ved Institutt for samfunnsmedisin

Vi synes det er på tide at alle nye resultater og forskning som finnes om røyking og brystkreft skal vurderes samlet i et nytt lys. Resultatene fra vår (og andre nyere befolkningsstudier), støtter oppfatningen om at brystkreft er en røykerelatert kreftsykdom. Er det nok bevis for at vi kan etablere røyking som en av årsakene til brystkreft nå?

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Røyking ble etablert som en årsak til lungekreft på slutten av 1950-tallet. Så tok det 50 år å slå fast at tarmkreft også var en røykerelatert kreftsykdom. I starten av 2019, er årsakssammenheng mellom røyking og brystkreft enda ikke slått fast offisielt. Det kan virke rart at det tar så lang tid å bevise at røyking er en av årsakene til alle de tre vanligste kreftsykdommene. På verdensbasis er det hvert år over 2 millioner nye tilfeller av brystkreft og lungekreft, og rundt 1,8 millioner nye tarmkreft tilfeller.

Data samlet inn i 50 land, viser at røyking sprer seg fra land med høye inntekter til land med lave og mellomnivå inntekter. En konsekvens av dette er at røyking blant kvinner og jenter forventes å fordobles mellom 2005 og 2025.

Før det kan slås fast at røyking er årsak til brystkreft, må sammenhengen mellom røyking og brystkreft vises i forskjellige befolkninger. I vår undersøkelse, nylig publisert i International Journal of Epidemiology, undersøkte vi om den røykerelaterte økningen i brystkreft var den samme for fem etniske grupper i USA: kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, Latin Amerika, og Europa.

Vi fulgte mer enn 70 000 middelaldrende kvinner som i 1993 deltok i den Multietniske befolkningsundersøkelsen. Kvinnene fylte ut et spørreskjema og rapporterte om de hadde røykt minst 20 pakker med sigaretter i løpet av livet, antall år de hadde røykt, og gjennomsnittlig antall sigaretter per dag i perioden da de røykte. Vi beregnet alder ved røykestart, og for røykere som hadde født barn, antall år med røyking før kvinnens første fødsel. Vi justerte analysene ved å kontrollere for kjente brystkreftrisikofaktorer (alder, brystkreft i familien, utdanning, kroppsmasseindeks, alder ved menarche, alder ved første fødsel, antall barn, alder ved og type overgangsalder, postmenopausal hormon terapi og alkoholforbruk).

Fire viktige funn

Totalt ble 4230 av kvinnene diagnostisert med brystkreft i løpet av de neste 17 årene. Vi gjorde fire viktige funn i studien vår:

Vi fant at hvis kvinner røykte før de fødte sitt første barn, økte risikoen for å utvikle brystkreft senere i livet. Denne høyere risikoen var begrenset til kvinner som hadde begynt å røyke mer enn 5 år før de fikk sitt første barn.
Vi fant at størrelsen på denne høyere brystkreftrisikoen var den samme for kvinner med etnisk opprinnelse fra Afrika, Hawaii, Japan, og Europa.
For det tredje observerte vi ingen sammenheng mellom røyking og brystkreft for latinamerikanske kvinner. I denne gruppen var det veldig få som hadde begynt å røyke før de fikk sitt første barn.
Til slutt fant vi at den høyere risikoen for røykerelatert brystkreft syntes å være tilstede, og syntes å være av samme størrelse, både for svulster av typen med østrogen- og med progesteron hormon reseptorer.

En grunn til at nyere befolkningsundersøkelser finner en sammenheng mellom røyking og risiko for brystkreft, er at flere kvinner nå enn i tidligere generasjoner begynner å røyke som tenåringer. I en studie av mer enn 300.000 norske kvinner fant vi at gjennomsnittsalderen ved røyke start hadde sunket og at andelen kvinner som begynte å røyke før de fikk sitt første barn hadde økt jevnt, fra 62% for de som ble født før 1946 til 94% for de som er født etter 1955. Heldigvis rapporterer de fleste kvinner som røyker i dag at de vil slutte å røyke når de blir gravide og har fått barn. Det er viktig at tenåringsjenter og unge kvinner blir oppmerksom på at deres risiko for brystkreft er forbundet med antall år de røyker før de har fått sitt første barn. Brystkreft er en veldig vanlig sykdom, så selv en liten økning i risiko resulterer i mange nye tilfeller. Røyking, alkoholforbruk og overvekt etter 50 års alderen er alle risikofaktorer for brystkreft som kan endres, så forebygging av brystkreft er til en viss grad mulig.

Biologisk forklaring ble foreslått for flere år siden

Allerede for mer enn 40 år siden mente forskere at de hadde funnet en troverdig biologisk forklaring på hvordan sigarettrøyking kunne føre til brystkreft. De hadde identifisert nikotin, en av de viktigste bestanddelene av tobakksrøyk, og kotinin en av nedbrytingsstoffene fra nikotin i brystvæsken hos ikke-ammende kvinner som røykte. Det er mer enn 70 etablerte kreftfremkallende stoffer i sigarettrøyk, og minst 20 av dem fremkaller brystkreft hos gnagere i dyreforsøk. Disse stoffene finnes igjen i brystvev fra kvinner. I 1982 antydet Russo og medarbeidere at brystvev er mer utsatt for kreftfremkallende stoffer i perioden fra den første menstruasjonen (menarche) og til det siste trimester av den første graviditeten, når brystcellene utvikler seg og blir fullt differensiert. Våre resultater støtter denne hypotesen.

Les mer:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Om forfatteren:

Inger Torhild Gram er professor i forebyggende medisin ved det Helsevitenskapelig Fakultet, Institutt for Samfunnsmedisin ved UiT Norges Arktiske Universitetet og gjesteprofessor ved Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program ved University of Hawaii Cancer Center.

Is it time to establish breast cancer as a smoking-related cancer?

Mar

2019

Written by professor Inger Torhild Gram at the Department of Community Medicine.

We think it is time for public health agencies to review the data on smoking and breast cancer and reconsider whether the available evidence is sufficient to establish smoking as a cause of breast cancer. The results of our study, together with those from other recent cohort studies, support the notion that breast cancer is a smoking-related cancer.

Illustration photo: www.colourbox.com

Inger Torhild Gram Foto: privat

Smoking was established as a cause of lung cancer in the late 1950s. It then took another 50 years to establish that colorectal cancer was also a smoking-related cancer. However, as of 2018, a causal relationship between smoking and breast cancer had not yet been established. It may seem strange that it is taking so long to prove that smoking is a cause of all three of the most common cancers globally. Breast and lung cancer each account for 2.09 million cases annually and colorectal cancer for 1.8 million.

Data from 50 countries show that smoking is spreading from high-income countries to low- and middle-income countries. One consequence of this is that smoking among women and girls is predicted to double between 2005 and 2025.

Before smoking can be established as a cause of breast cancer, the association between smoking and breast cancer must first be shown in different populations. In our study, recently published in the International Journal of Epidemiology, we investigated whether the smoking-related increase in breast cancer was similar across five ethnic groups in the United States: African Americans, Native Hawaiians, Japanese Americans, Latinas and White Americans.

We followed more than 70,000 postmenopausal women who were enrolled in the Multiethnic Cohort study in 1993. The women completed a questionnaire and reported whether they had smoked at least 20 packs of cigarettes in their lifetime, the number of years they smoked cigarettes, the average number of cigarettes smoked per day during the period when they smoked, and the number of years since they quit smoking. We calculated age at smoking initiation and, for parous smokers, the years of smoking before their first childbirth. We adjusted our analyses by including known breast cancer risk factors (age, family history of breast cancer, education, body mass index, age at menarche, age at first childbirth, number of children, age at and type of menopause, post-menopausal hormone therapy and alcohol consumption) as covariates.

Overall, 4230 of the women were diagnosed with breast cancer during the following 17 years. We made four important findings from our study:

We found that if women smoked before giving birth to their first child, their risk of developing breast cancer later in life increased. This higher risk was confined to parous women who had started smoking more than 5 years before the birth of their first child.
We found that the magnitude of this higher breast cancer risk was consistent across African Americans, Native Hawaiians, Japanese Americans and White Americans.
We did not observe any association for Latinas, of whom only a small proportion had started to smoke before having their first child.
We found that a higher risk of smoking-related breast cancer seemed to be present, and of a similar magnitude, for both oestrogen and progestorone hormone receptor tumours.

One reason that recent cohort studies find a consistent association between smoking and breast cancer is that more women than in previous generations now initiate smoking during their teens. In a study of more than 300,000 Norwegian women, we found that the mean age at smoking initiation had lowered and that the proportion of women who started to smoke before their first childbirth had increased steadily, from 62% for those born before 1946 to 94% for those born after 1955. Fortunately, most women who smoke today report that they will stop smoking when they fall pregnant and have a child. However, teenagers and adolescent women need to be made aware that their risk of breast cancer is closely associated with the number of years they smoke before having their first child. Breast cancer is such a common disease that even a small increase in risk results in many new cases. As smoking, alcohol consumption and being overweight after 50 years of age are all avoidable risk factors, breast cancer prevention is, to some extent, possible.

There are more than 70 established carcinogens in cigarette smoke and more than 20 substances that induce mammary cancers in rodents. These compounds are also found in human breast tissue.

More than 40 years ago, scientists suggested there was biological plausibility for an association between cigarette smoking and breast cancer. They had identified nicotine, one of the major constituents of tobacco smoke, and its major metabolite cotinine in the breast fluid of non-lactating women who smoked. There are more than 70 established carcinogens in cigarette smoke and more than 20 substances that induce mammary cancers in rodents. These compounds are also found in human breast tissue. In 1982, Russo et al hypothesised that mammary tissue is more susceptible to carcinogenic exposures between menarche and the last trimester of the first pregnancy, when breast cells become fully differentiated. Our results support this hypothesis.

The article was first published at the blog for International Journal of Epidemiology January 29 2019.

About the author:

Inger Torhild Gram is a professor of preventive medicine in the Faculty of Health Sciences, Institute of Community Medicine at UiT the Arctic University of Norway, and a Visiting Professor in the Population Sciences in the Pacific, Epidemiology Program at the University of Hawaii Cancer Center.

Read more:

Gram IT, Park SY, Maskarinec G, et al. Smoking and breast cancer risk by race/ethnicity and oestrogen and progesterone receptor status: the Multiethnic Cohort (MEC) study. Int J Epidemiol 2019; Jan 18. doi: 10.1093/ije/dyy290.

Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

Mar

2019

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4. Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

Ikke steng, men styrk Veterinærinstituttet i Tromsø!

Feb

2019

For tredje gang på kort tid trues nå Veterinærinstituttet i Tromsø av nedlegging gjennom økonomiske nedskjæringer og hardhendt sentralisering av funksjoner. Vi som har helsefaglig ansvar for medisinsk beredskap på ulike områder i nordområdene, kan ikke akseptere at viktige statsinstitusjoner som Veterinærinstituttet i Tromsø skal flyttes til et senter på Ås.

Av Mads Gilbert, overlege Universitetssykehuset Nord-Norge og professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet og Ørjan Olsvik, professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Flytting vil svekke dagens lokale og regionale fagkyndighet og forskning, men kanskje aller mest: Den helsefaglige overvåkingen og beredskapen mot potensielt livstruende infeksjoner som overføres fra dyr til befolkningen blir avhengig av laboratorier lokalisert 1800 kilometer unna.

Veterinærinstituttet i Tromsø ble opprettet for å samarbeide med og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa og arktisk landbruk, og skulle i tillegg drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Stadige forsøk på nedlegging

Veterinærinstituttet ble etablert i Tromsø i 1997 etter vedtak i Stortinget. Instituttet skulle samarbeide og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa, arktisk landbruk og drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Instituttet startet med tre ansatte, men meningen var at det skulle bygges kompetanse som skulle sikre overvåkning og beredskap i hele landsdelen (Nordland, Troms Finnmark og Svalbard). Likevel har sentrale aktører forsøkt å legge ned Veterinærinstituttet i Tromsø både i 2001 og 2014. Nå kommer det tredje forsøket på å omgå et svært viktig stortingsvedtak. I 2014 var ‘økonomi’ begrunnelse for forslag om nedlegging, angivelig manglet 20 mill. på budsjettet. AP fremmet motforslag i Stortinget som førte til høring. Næringskomiteen var helt klart mot nedlegging og vedtok at instituttet i Tromsø skulle videreføres og styrkes.

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket.

Det ble gjort nytt stortingsvedtak i desember 2015: Veterinærinstituttet i Tromsø skulle flytte til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Holt på vestsiden av Tromsøya. Der skulle det også bygges ny obduksjonssal for dyr så instituttet kunne obdusere mer med mål om styrket overvåkning og beredskap. Men Veterinærinstituttet i Oslo synes å ha hatt en annen agenda: Nedskjæring av budsjetter for Veterinærinstituttet i Tromsø fram mot en planlagt avvikling. Instituttet i Tromsø har fått bli, men uten styrking av miljøet. Det er fortsatt bare to patologer og en laboratorieansatt. Instituttet i Tromsø har ingen lokal leder. Lederen sitter paradoksalt nok i Oslo.

Det nye, store Veterinærbygget på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås er kostnadsberegnet til 7,5 milliarder kroner, dit skal de sentrale institusjonene Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet flytte i 2020.

Utbygging på Ås går på bekostning av utbygging i Troms

Høsten 2018 var planarbeidet i Tromsø kommet så langt at alt var klart til byggestart på Holt. Anbud var tildelt – med forbehold om finansiering. Så får Veterinærinstituttet et nytt underskudd på 20 mill. og de lokale ansatte i Tromsø informeres mandag 11.februar om at det likevel ikke skal bygges ny obduksjonssal i Tromsø, og at laboratoriedelen skal nedlegges. Veterinærinstituttet vil bare ha to forskere på et kontor i Tromsø som et pinlig alibi. All patologi-beredskap og forskning på klimaendringer og dyresykdommer i Nord, skal altså lokaliseres til Oslo.

Alvorlige konsekvenser og svekket beredskap

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket. Den nye planen er at ‘alt skal gjøre sentralisert til Ås’. Noen mener åpenbart at det blir bedre, men kunnskapsgrunnlaget for sentraliseringen synes å være fraværende.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Det er helt avgjørende å opprettholde og videreutvikle solid lokal overvåkning og styrke beredskapssenteret i nord. Skal vi være rustet mot framtidas sykdommer og det økende smittepotensialet fra dyr til mennesker må vi ruste oss for framtiden. Kunnskap om zoonosene, de infeksjonssykdommene vi kan få fra dyr, er av stor betydning for å hindre utbrudd gjennom vann og annen mat. Hele 34 av de 36 siste oppdagete infeksjonssykdommene som rammer mennesker er zoonoser som Ebola og HIV. Vi har allerede rabies på Svalbard, også en aktiv og mulig livstruende zoonose med stort smittepotensiale.

I en naturkatastrofe, ved terror konflikt eller krig, er kompetent lokal beredskap helt avgjørende. Desentraliserte helseinstitusjoner en mindre sårbare enn kjempe-institusjoner i storbyene. Så også kapasitet og kompetanse til å overvåke dyrehelse og sikre befolkningen mot livstruende dyrebårne infeksjonssykdommer enten det kommer i vann, næringsmidler eller gjennom dyrebitt. Med bare én nasjonal og sterkt sentralisert veterinærmedisinsk kompetanseenhet på Ås, blir ikke vår nasjonale sikkerhet godt nok ivaretatt. Et styrket samarbeid mellom Veterinærinstituttet i Tromsø og det medisinske mikrobiologiske miljøet på UiT og UNN er en langt bedre beredskapsstrategi enn en sårbar sentralisering av funksjonene til Oslo/Ås.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Ta grep, minister Bollestad!

Vi forventer at vår helsefaglige kollega, nå minister også for dyrehelse, landbruksminister Olaug Bollestad, tar et fast grep og sikrer en utvetydig marsjordre om at Veterinærinstituttet i Tromsø skal bestå, styrkes og utbygges på Holt i Tromsø.

Noe annet vil være særdeles uforsvarlig og en dårlig start på ministerens første vakt.

Relaterte saker:

Veterinærinstituttet i spill – hva gjør regjeringspartiene?

Russisk rulett med befolkninga i nord

Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys under Nordnorsk debatt

Polio – sykdommen som nesten er utryddet med vaksiner

Nov

2018

Vaksiner er kanskje vårt viktigste våpen mot utbrudd av alvorlige infeksjonssykdommer. Vaksinasjon en enkel prosess, forholdsvis billig og gir flere tiår med beskyttelse. Alternativet er å måtte behandle infeksjonene med medisiner som antibiotika. Vaksiner er usedvanlige viktige i kampen mot overdreven antibiotikabruk med økt antibiotikaresistens som resultat.

Et barn får poliovaksine. Foto: India Polio Communication Review

Innlegget er skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT

Poliomyelitt, eller polio som sykdommen ble kalt, rammet oftest barn. De første symptomene var influensa-lignende; feber, men uten snørr og hoste. Deretter smerter og lammelser i bein og armer. For noen ble åndedrettet også lammet, dette resulterte oftest i død. Selv om en på 3500 år gamle steintavler kan se personer som har typiske polioskader, er de første beskrivelsene av sykdommen fra tidlig på 1800-tallet. Først fire pasienter i 1808 med polio-lignende sykdom i Gøteborg, nye fire i 1835 i Worksop, England, og i 1841, ti pasienter i fra Louisiana, USA. Lammelsene var permanente og føtter og armer uten virksomme muskler ble raskt deformerte. Tilfellene kom oftest samtidig som lokale utbrudd.

Sannsynligvis ble verdens første beskrevne utbrudd av smittsom poliosykdom gjort av den norske legen Andreas Christian Bull i Sør-Odal i 1868. Senere ble det klart at sykdommen som paralyserer pasientene er et virus.

Polioviruset spres fra syke via avføring og kommer som oftest inn i pasienten via munn og tarm. Viruset angriper så ryggmargen slik at nervene ikke kan kommunisere med musklene og permanent lammelse oppstår. Kun 0,5 prosent av de som blir smittet med poliovirus får permanente paralyser.

Polioepidemiene i det 20. århundre

Det er først fra begynnelsen av 1900-tallet vi får internasjonale og nasjonale tall som viser størrelsen på utbruddene av poliosykdom. Det første store utbruddet i USA kom i 1916 med over 26000 tilfeller av paralyserte barn og ca. 7000 døde. I tiden fram til 1945 var det årlig 2000 til 16000 tilfeller. I 1947 begynte den store epidemien som toppet seg i 1952 med 57628 rapporterte tilfeller av paralytisk polio, der 3145 døde.

I Norge ble det i 1905 registrert hele 952 tilfeller, 422 klassifisert som invalide, og 84 døde. Allerede i 1911 kom nok et utbrudd, 1158 nye poliotilfeller, hele 20 prosent døde, og over 500 ble invalide. Denne gangen var det områdene fra Trøndelag til og med Troms som ble sterkest rammet. Lignende utbrudd skjedde i 1925 (ca. 680 syke), 1936 (ca. 1000 syke), og 1941 (1800 tilfeller).

Fra 1941 og fram til 1950 var det i snitt 400 tilfeller årlig i Norge. Da kom et stort utbrudd som toppet seg i 1951 med 2233 tilfeller, av disse 1563 med betydelige lammelser. I 1955 var tiden for de store utbruddene over. Et mindre utbrudd kom 1958, som faset ut i 1965. Det siste tilfelle av poliosykdom som ble smittet i Norge skjedde i 1969. Vi har også hatt noen få personer som er smittet i utlandet og tatt med seg viruset til Norge, men uten videre spredning.

Poliovaksinen ankommer Fornebu 4. oktober 1956

Vaksine mot polio

I USA var det stor jubel og massiv mediedekning da Jonas Salk og Thomas Francis kl. 10.30 den 12. april 1955 offentligjorde at de hadde forsket fram en injeksjonsvaksine bestående av drepte poliovirus som ga god beskyttelse. To timer etter annonseringen utstedte Helsedepartementet produksjonslisens for vaksinen.

Mediaoppfølgingen var stor den 4. oktober 1956, da et SAS fly landet på Fornebu med de første 57850 små nedkjølte doser med poliovaksine. Overlege Fredrik Mellbye i Helsedirektoratet sto klar til å ta de i bruk.

Allerede i 1954 prøvde Albert Sabin ut en vaksine bestående av levende, men så svekkede poliovirus at de ikke kunne fremkalle sykdom. Denne vaksinen ble i perioden 1955 til 1961 testet ut på over 100 millioner mennesker i Russland, Øst-Europa, Singapore og Nederland før den ble satt i produksjon. Denne vaksinen hadde den fordel at man ikke behøvde å bli injisert, men kunne dryppe den på en sukkerbit så pasienten fikk svelge vaksinen. Sabins vaksine hadde lengre effekt og bedre beskyttelse mot poliosykdom og ble etter hvert verdensledende.

Kan poliosykdom utryddes?

Norge ble erklært poliofritt sammen med resten av Europa i 2004, intense vaksinekampanjer rettet mot barn og unge. Men for alle praktiske formål var det ingen som ble smittet her i landet etter 1969.

Australian Medical Task Force hjelper en poliorammet pike med nye krykker. Foto: Australian Department of Defence

Suksessen med å eliminere kopper hos mennesker i 1980 ved hjelp av vaksiner, gjorde at man tenkte at det var en mulighet for at også poliosykdom kunne fjernes. I 1988 vedtok derfor Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliomyelitt med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Finansieringen har vært unik; i perioden 1985-2019 er det blitt gitt 123 milliarder NOK. De største giverne har vært USA med 25 milliarder, England med 12 milliarder, Bill og Melinda Gates Foundation med 25 milliarder og Rotary International med hele 13 milliarder NOK. Antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 er nå blitt redusert med over 99,99 prosent.

Per november 2018 er det kun Afghanistan (15 pasienter) og Pakistan (4 pasienter) som har rapportert om poliosykdom forårsaket av tradisjonelt poliovirus. Men en noe mildere form for poliosykdom kan i sjeldne tilfeller oppstå fra det levende vaksineviruset. Dette kalles vaksineindusert poliovirus ykdom og skjer hos barn og voksne med antatt svekket immunsystem. Til nå i 2018 er det rapportert om slik sykdom i Nigeria (16), Niger (3) Somalia (12), Den Demokratiske Republikken Kongo (15), og i Papua Ny Guinea (15). Det er med andre ord 19 tilfeller av tradisjonell poliovirussykdom mot 61 tilfeller av vaksineindusert polio globalt til nå i 2018. I 2017 rapporterte Syria hele 52 tilfeller. Poliosykdom kan derfor sannsynligvis ikke utryddes med bruk av vaksiner basert på levende virus, men nå er det tilgjengelig gode vaksiner basert på komponenter av døde virus.

Tweets by @UiThelsefak