Det er dyrt å gå til tannlegen, men har du råd til å la være?

Lene Steinvik, forskerlinjestudent, odontologi, UiT Norges arktiske universitet

En av fire som ønsker å gå regelmessig til tannlegen, dropper tannlegebesøket fordi de frykter regningen. Det kan fort bli dyrt.

Det koster penger å gå til tannlegen, men det kan altså bli langt dyrere å la være. Foto: Andrey Popov, Mostphotos

Da forskere i ungdommenes egen helseundersøkelse, Fit Futures, undersøkte hvordan det står til med tennene til unge voksne i Tromsø, viste resultatet at mange unge trenger behandling – men de velger likevel å la være å oppsøke tannhelsetjenesten. Den vanligste årsaken er fordi det oppleves som dyrt, og mange finner det unødvendig å oppsøke tannlegen fordi de ikke har symptomer eller problemer.

Forebygging

Resultatet fra Fit Futures stemmer med egen forskning. Mine tall viser at en av fire som ønsker å gå regelmessig tannbehandling velger å la være – av økonomiske årsaker.

Samtidig vet vi at stadig utsettelse av tannlegebesøk kan føre til omfattende og langt dyrere behandlinger. Derfor ønsker både tannleger og tannpleiere at alle kommer til en årlig kontroll. Målet er å forebygge problemer, at folk skal spare penger gjennom å ha en god tannhelse gjennom hele livet. Det er selve essensen av hva tannhelsetjenesten ønsker å oppnå.

Det koster penger å gå til tannlegen, men det kan altså bli langt dyrere å la være. Tannlegen ønsker – i motsetning til legen – at du skal komme til undersøkelse selv om du er frisk. Tannleger og tannpleiere har en helt spesiell kompetanse, og kan se problemer som ulmer under overflaten på tilsynelatende friske tenner. Ved regelmessige tannlegebesøk kan tannlegen følge opp små hull, undersøke tannkjøttet og eventuelle sår i munnen, slik at disse ikke får utvikle seg til rotfyllinger, tannkjøttsykdommer eller uoppdaget kreft i munnhulen.

Smil uten skam

Jeg har valgt min flerårige utdannelse fordi jeg ønsker å hjelpe. Jeg ønsker at alle skal kunne smile, spise og snakke med sunne tenner – hele livet ut. Å spise og smile regnes som helsefremmende, ja, livsviktig faktisk. Alle burde få muligheten til å spise og tygge funksjonelt og uten smerter. Alle burde kunne smile uten skam. Det er derfor tannhelse også er helse.

Har du et vondt kne, kan du få skadeforebyggende fysioterapi dekket av staten. Et vondt kne kan på sikt bli operert, men uten nevneverdig kostnad for pasienten. Siste utvei er amputasjon. Man ønsker å bevare mest mulig av kneet fordi pasienten har ikke et kne å miste. I min verden er ikke forskjellen mellom tennene og kneet så forskjellig. Å gi skadeforebyggende råd og behandling, er litt som fysioterapi. Å bore i ei tann er ikke så forskjellig som å operere i et kne. Likevel er det en stor forskjell – hvem som tar regningen etterpå. Både den årlige sjekken hos tannlegen og eventuelle nødvendige behandlinger er man nødt å betale selv. Noen ganger kan ei akutt tannpine koste mer enn ei tann for de med tynnest lommebok. Det kan koste det å spise et godt måltid uten problemer, det kan koste det fine smilet.

Skaper forskjeller

Slik tannhelsetjenesten er finansiert i Norge i dag, er den med på å skape forskjeller mellom oss. Hvis målet til tannhelsetjenesten er å bevare god helse gjennom å forebygge sykdom i munnhulen   og bevare mest mulig av tennene – må vi tørre å ta diskusjonen om hvem som skal ta regningen.

For uansett er fasiten klar: Ønsker vi i Norge å spare penger på tannhelse – gap opp!

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nordBodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Woman sitting with her elderly mother.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040.  Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

  • Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
  • Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
  • Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
  • Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse.  Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

 Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Hvorfor går god helse i arv?

Skrevet av Sameline Grimsgaard, professor ved UiT Norges arktiske universitet og leder av Tromsøundersøkelsen. Therese Haugdahl Nøst, forsker ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og forsker ved NTNUs K.G. Jebsen-senter for genetisk epidemiologi

Hvorfor rammes noen familier hardt av sykdom, mens andre holder seg friske i generasjoner? Tromsøundersøkelsen vil nå studere hvor mye genene våre betyr.

I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke. Foto: Stina Grønbech

Alle de store folkesykdommene som hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft og diabetes har et bidrag av arvelighet i seg. Vi er kjent med at noen sykdommer hoper seg opp i familier, og vi sier gjerne at de er «arvelige». Noen av oss er rett og slett genetisk disponert for sykdom, det vil si at vi har en genetisk variant som gjør oss mer utsatt for sykdom dersom forholdene ligger til rette for det. Andre har en genetisk variant som beskytter mot sykdom.

Skreddersydd medisin

Kunnskap om genetisk variasjon er viktig for å forstå hvordan arv og miljøpåvirkning til sammen gjør at noen av oss holder seg friske, mens andre får hjerteinfarkt, kreft eller blodpropp. Genetisk variasjon kan for eksempel føre til feil i et protein som ikke fungerer som det skal, og kan være mekanismen som blir avgjørende hos personer som får blodpropp. Hvis vi identifiserer den genetiske varianten, kan det være grunnlag for å utvikle en medisin eller behandling som er skreddersydd til pasienter som har akkurat denne genvarianten.

Viktig brikke

I Tromsøundersøkelsen forsker vi på mange tilstander der vi vet at genetisk variasjon er en viktig brikke i puslespillet for å forstå årsakene til helse og sykdom. I disse dager hentes de siste blodprøvene ut av frysere for å analysere tromsøværingenes arvemateriale. Sammen med data fra spørreskjema, målinger og kliniske undersøkelser, kan genetiske data hjelpe oss til å skjønne mer om hvorfor vi holder oss friske og hvorfor vi blir syke.

Fantastisk dugnad

Takket være en fantastisk dugnad fra mer enn 45.000 tromsøværinger, har Tromsøundersøkelsen blitt et folkehelsebarometer som gir oss kunnskap om status og utvikling av helse og sykdom i befolkningen. Helt siden oppstarten i 1974 og gjennom sju store undersøkelser, har alliansen vi har med tromsøværingene vært helt avgjørende for den høye kvaliteten på helseundersøkelsen og de vitenskapelige resultatene. Tromsøundersøkelsen har en stor databank med verdifulle data som er ettertraktet av forskere og helsemyndigheter som leter etter ny kunnskap om helse og sykdom. Et nært samarbeid med forskere i sykehusmiljøene gjør at vi også har data og forskningsresultater som bidrar til bedre pasientbehandling.

Ny kunnskap

Muligheten for enda større datarikdom til forskning på helse og sykdom er grunnen til at UiT Norges arktiske universitet nå supplerer Tromsøundersøkelsens databank med genetiske data. Satsingen i Tromsøundersøkelsen skjer i tett samarbeid med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). De har i mange år arbeidet med forskning der data fra helseundersøkelser og gode sykdomsregistre utvides med genetiske data fra trønderne som deltar i HUNT. Denne forskningen har blant annet gitt ny kunnskap om en genvariant som øker risikoen for beinskjørhet og brudd hos kvinner, og en annen genvariant som øker risikoen for hjerteflimmer. I Tromsøundesøkelsen har vi sett en sammenheng mellom hjerteflimmer og demens. Også i Tromsøundersøkelsen kan prosjekter som undersøker genetisk variasjon forbundet med ulike sykdommer og helseplager bidra til ny kunnskap som kan få stor betydning for behandling og forebygging av sykdom i fremtiden.

Godkjent

Genetiske data er konfidensielle, og tromsøværingenes genetiske data blir lagret i en løsning som er utviklet spesielt for sikker oppbevaring og analyse av genetiske data i Norge. Forskerne som får tilgang til dataene kan ikke identifisere forskningsdeltakere i materialet, og alle deltakere i tromsøundersøkelsen kan føle seg trygge på at vi ivaretar deres personvern og vi lagrer deres data sikkert. All forskning med bruk av tromsøværingenes data må være godkjent av Tromsøundersøkelsen og Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Bedre forståelse

Menneskets DNA-kode ble klar for 20 år siden, men det er fortsatt mye å utforske om samspillet mellom gener, arv og miljø og hva det betyr for helse og sykdom. Høsten 2021 vil vi ha genetiske data fra over 35 000 tromsøværinger klare til forskningsprosjekter som kan gi oss bedre forståelse for hvorfor noen holder seg friske mens andre blir syke. Når Tromsøundersøkelsens data foreligger neste år, kan vi starte arbeidet. God forskning tar ofte tid, men vi håper å kunne dele nyttig kunnskap fra slik forskning med Tromsøs befolkning!

 

Følg med på Tromsøundersøkelsens nettsider

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Smarttelefon øker muligheten for vellykket brystoperasjon

Skrevet av lege og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry og Louis de Weerd, overlege, professor, avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN). Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Institutt for klinisk medisin, UiT Norges arktiske universitet.

Ny forskning og ekstrautstyr til smarttelefoner gjør at kirurger kan hjelpe flere kvinner til vellykket rekonstruksjon av bryster etter brystkreft.

Ved autolog brystrekonstruksjon hentes en hudlapp med bevarte blodårer (A; gul pil) fra nedre del av magen (B). Denne hudlappen blir så formet til et bryst gjennom en mikrokirurgisk prosedyre hvor plastikkirurger syr sammen de minste blodårene i brystkassen mot blodårene til selve hudlappen. Det skjer ved bruk av et operasjonsmikroskop (C).

 

Å få tilbake et bryst gjennom plastikkirurgisk rekonstruksjon betyr veldig mye for en kvinne som har fullført behandling for brystkreft. Gjenoppbygging av brystet med eget vev (autolog brystrekonstruksjon) har blitt vanligere de siste årene hos kvinner som har blitt behandlet for brystkreft. Ved Universitetssykehuset Nord-Norge gjør vi det cirka 30 ganger i året.

Fra mage til bryst

Ved en autolog brystrekonstruksjon blir hud og underliggende fettvev fra nedre del av kvinnens mage brukt til å forme et nytt bryst. Dette gir en høyere pasienttilfredshet, da pasienten får et bryst med naturlig fasade og elastisitet i stedet for en silikonprotese.

Professor Louis de Weerd (t.v) og PhD-stipendiat Muiz A. Chaudhry som deltar på en internasjonal kongress om plastikk- og rekonstruktive kirurgi (PAPS CON 2020). Forskningsprosjektet fra UNN/UiT Norge vant prisen for nest beste vitenskapelige presentasjon på denne kongressen. Bilde til høyre: Øverste bilde viser markert område på bukveggen antydet med standard metoder (CT angiografi og ultralyd). Dynamisk bildeteknologi (termografi [midten] og ICG angiografi [nederst]) hos samme pasient viser noe annerledes plassering av slike blodårer. Disse bilder kan fremstilles både før, under og etter en operasjon, noe som viser pågående endringer i blodtilførselen til hudlappen. (Foto: Privat)

For at dette vevet skal overleve som nytt bryst, er det viktig at den såkalte hudlappen får god nok blodforsyning. Under det friske hudvevet ligger det et nettverk av tynne blodårer, og disse er utrolig viktige for å forhindre komplikasjoner etter at det nye brystet er på plass. Små problemer med blodtilførselen kan føre til store problemer. Derfor har det vært mye forskning på å kartlegge blodsirkulasjonen i dette området.

Avansert bildeteknologi

Et team av plastikkirurger og forskere ved UNN/UiT har klart å finne en metode for å identifisere de beste blodårene og sikre at blodtilførselen til det nye brystet blir god nok. Tidligere brukte vi en standard CT-undersøkelse som viste et stillestående bilde av blodårene til vevet som vi tok fra buken. Nå kan vi bruke smarttelefoner med litt ekstrautstyr og kan da se blodsirkulasjonen live, mens operasjonen pågår. Med den nye metoden kan vi også velge den mest aktive blodåren og dermed sikre best mulig blodforsyning.

Teknikken vi bruker er en kombinasjon av infrarød termografi, som viser sirkulasjon av det varme blodet, og fluorescens angiografi, hvor vi kan overvåke blodsirkulasjonen ved hjelp av et fargestoff i blodet. Både infrarød termografi og fluorescens angiografi er med teknologisk fremgang blitt mer tilgjengelig, og kommer i dag som ekstrautstyr til smarttelefoner til en gunstig pris.

Vår forskning viser at det nye utstyret er nyttig i sammenheng med kompliserte plastikkirurgiske rekonstruksjoner. Det gjør at læringskurven innenfor slik avansert kirurgi forenkles. Dette bidrar i sin tur til å gi mange kvinner bedre livskvalitet og det reduserer faren komplikasjoner for denne typen kirurgiske inngrep. Vi får øye på endringer i sirkulasjonsmønsteret til hudlappen allerede mens operasjonen pågår. Ser vi sirkulasjonssvikt under inngrepet, kan vi hente ekstra blodårer fra andre deler av kroppen og sikre god sirkulasjon i det nye brystet.

Bedre livskvalitet og færre komplikasjoner

Resultater fra forskningsprosjektet har blitt presentert og godt mottatt på internasjonale kongresser. Ett av de mest interessante funnene fra forskningen vår, er at vi har klart å påvise en sammenheng mellom et sirkulasjonsbilde lest gjennom vårt avansert dynamiske bildekamera, og undersøkelser som normalt krever kontrastvæske sprøytet inne i blodet med bestråling (som CT angiografi).

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Et firkanta norsk system sender flyktninger til NAV før de får prøvd seg i arbeidslivet

Skrevet av Johanna Laue, førsteamanuensis ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet, Rita Sørly, forsker II ved Norce og Inger Marie Holm, førsteamanuensis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Flyktningene ønsker seg jobb for å kunne klare seg selv. Et firkanta norsk system sender dem til NAV allerede før de får prøvd seg i arbeidslivet. Det ønsker vi som forskere å gjøre noe med.

Introduksjonsprogrammet for flyktninger er regjeringens viktigste tiltak for at flyktninger skal komme raskt i arbeid. Et firkanta norsk system sender flyktningene til NAV allerede før de får prøvd seg i arbeidslivet. (Foto: CC BY-SA 3.0)

Dårlig helse står ofte i veien for å mestre vanskelige livssituasjoner og hverdagens krav. Sånn er det for oss alle.

Flyktninger som nylig har kommet til Norge er oftest i en utfordrende livssituasjon: Mange har opplevd traumer, de har mistet familiemedlemmer og venner og må skape et nytt liv i et fremmed land. I tillegg er rask innpassing til det norske arbeidsmarkedet en tydelig forventning fra norske myndigheter.

Vanskelig å fullføre

Introduksjonsprogrammet for flyktninger er regjeringens viktigste tiltak for at flyktninger skal komme raskt i arbeid. Kommunene har ansvar å tilby det to-årige introduksjonsprogrammet til alle flyktninger mellom 18 og 55 år.

Programmet gir grunnleggende ferdigheter i norsk språk, norsk samfunnsliv, samt forberedelse til yrkeslivet.

Men evalueringer har vist at for flyktninger med helseutfordringer kan det være vanskeligere å fullføre introduksjonsprogrammet og komme seg inn på arbeidsmarkedet eller et utdanningsløp.

Dårlig tilpasset

Sammen med en gruppe flyktninger selv, NAV Harstad, Senja kommune og Sør-Varanger kommune har vi som forskere jobbet med forprosjektet «HelseIntro». Målet er å få en bedre forståelse av barrierene helseutfordringer kan skape i introduksjonsprogrammet, og å finne ut hva forskning kan bidra med for å forbedre situasjonen.

Resultatene vi ser allerede i forprosjektet tyder på at det norske systemet er lite tilpasset de ulike behovene flyktninger har.

Flyktningene som deltok i forprosjektet poengterte ønsket om mer brukermedvirkning i Introduksjonsprogrammet. For å kunne skape endring i programmet, tenker vi som forskere også at flyktninger selv må kunne delta i utviklingsarbeid rundt denne ordningen.

Flyktningene forteller at de ønsker å bli selvstendige og bidra i samfunnet, men at lover og regler setter grenser for hvordan undervisning og arbeidspraksis kan tilrettelegges.

De kan oppleve at «alle» vet om helseutfordringene de har, både fastlege, programrådgiver og lærer, men på grunn av regelverket er det «ingen» som kan tilrettelegge for en meningsfull deltakelse i programmet til tross for helseplagene.

Da blir utveien ofte en sykemelding, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig.

Høyt tempo

I tillegg opplever flyktningene og ansatte i kommunene en uoverensstemmelse mellom tempoet i de ulike systemene flyktninger er avhengige av for å kunne delta i introduksjonsprogrammet: Utredning av helseplager tar tid, og det finnes ikke alltid en rask og effektiv behandling. Samtidig skal flyktningene gjennom et program som har et høyt tempo og som gir lite rom for forsinkelser.

Forprosjektet har satt oss på sporet av at både flyktninger og kommuneansatte opplever et system i utakt. Dette forteller oss at tverretatlig samarbeid må realiseres i større grad. I HelseIntro har både flyktninger og offentlig ansatte en sentral plass for finne svar på hvordan ulike fagfelt kan jobbe bedre sammen for at flyktninger med helseutfordringer kan gjennomføre introduksjonsprogrammet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi ga gode resultater for pasienter med spiseforstyrrelser

Skrevet av doktorgradsstipendiat Maria Bakland og professor Gunn Pettersen, begge ansatt ved Institutt for helse- og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet.

Ny behandlingsmetode med veiledning fra fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, gir håp om at flere med bulimi og overspisingslidelser, kan få hjelp.

I en norsk studie er en ny behandling for spiseforstyrrelsene bulimia nervosa og overspisingslidelse vurdert opp mot dagens foretrukne behandlingstilbud. Pasientene som deltok i den nye behandlingen, opplevde at de fikk nye verktøy og et endret syn på kropp og helse, noe som hjelper dem i hverdagen eller også til å bli friske fra en spiseforstyrrelse.

Deltakerne i studien sa at styrketrening ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Den nye behandlingen består av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi, eller FAKT. Studien var et samarbeid mellom Norges idrettshøgskole og UiT Norges arktiske universitet, og pasientene var kvinner i alderen 18 til 40 år.

Terapeutene som drev FAKT-behandlingen er fagpersoner innen idrettsmedisin og ernæring, og er tradisjonelt ikke mye brukt som terapeuter i behandling av spiseforstyrrelser.

Resultatene fra behandlingen viser at pasientene opplever symptombedring. Resultatene har vist seg å være stabile opp til to år etter behandlingsslutt, og er like gode som referansegruppen som fikk standard psykoterapi (kognitiv adferdsterapi).

Nye funn fra studien er nå publisert hvor vi har undersøkt pasientenes personlige erfaringer med å ha deltatt i FAKT-behandlingen.

Trening i hverdagen ga mer energi

Pasientene vurderte treningen som inngikk i behandlingen, som et nyttig og motiverende verktøy. Spesielt mente de at styrketreningen ga mer energi, samtidig som de opplevde færre episoder med overspising. Som en av pasientene sa:

Jeg har endret måten jeg trener på. Jeg kunne veldig lite om styrketrening, og nå har jeg lært noe om trening som jeg har fortsatt med, og som jeg tenker at jeg skal prøve å opprettholde resten av livet.

Forsto betydningen av fire faste måltider

Et sentralt funn var også at pasientene forstod betydningen av å kunne tillate seg fire faste måltider. De erfarte at de spiste både større og mer regelmessige måltider sammenlignet med tidligere. Et mer regelmessig matinntak bidro til færre episoder av ukontrollert spising. En pasient sa det slik:

Tidligere hadde jeg problemer med å forstå at jeg trengte mat. Jeg har lært at man faktisk trenger ganske mye mat når man trener så mye som jeg gjør. Det har endret synet mitt på kosthold.

Loggføring motiverte deltakerne

Loggføring av trening og matinntak, bidro til kontroll og oversikt i hverdagen. Loggføringen var viktig som motivasjon for å utvikle gode rutiner, og bidro til å reetablere den normale sultfølelsen.

I tillegg til en normalisering av sult- og metthetsfølelsen, opplevde også noen at hormonelle endringer i tiden rundt eggløsning ga ekstra utfordringer med matinntaket og tanker om egen kropp.

Ved å loggføre menstruasjonssyklusen sin, ble deltakerne mer bevisste på dette, og de klarte å møte og håndtere disse dagene på en bedre måte.

Nye perspektiver

Pasientene som deltok i den nye behandlingen, fortalte også at de hadde utviklet nye perspektiver på egen helse, og hvordan de kan møte utfordringer i hverdagen. Treningen, og særlig styrketreningen, hadde hjulpet dem til å oppleve seg mentalt sterkere:

Jeg er blitt sterkere fysisk, og det gjør meg også sterkere psykisk.

Resultatene viste også at pasientene gjennom behandlingen endret sine mål og ønsker for egen kropp og utseende, og at de opplevde å ha fått et sunnere forhold til trening. Tidligere handlet trening om å forbrenne kalorier og gå ned i vekt, men nå ønsket de seg en sterk kropp og en god kroppsholdning.

I kostholdsterapien tilegnet de seg ny kunnskap om ulike næringsstoffer og fikk avkreftet myter de hadde tillært seg gjennom informasjon fra eksempelvis sosiale medier. De startet derfor å spise matvarer igjen som de tidligere hadde kuttet ut. De lærte seg også å planlegge dagen bedre for å kunne spise regelmessig og tilstrekkelig gjennom dagen.

For noen av pasientene medførte behandlingsmodellen noen utfordringer. Ikke alle syntes at det var like enkelt å motta behandling i gruppe. Andre utfordringer var at behandlingen var for kort (16 uker), og at de opplevde et behov for oppfølging i etterkant av behandlingen.

Behandlingen motiverte og ga nyttige verktøy

Pasientperspektivet er viktig, og resultatene fra denne studien viser at pasientene opplevde veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi som motiverende, og at den ga nyttige verktøy i veien ut av en spiseforstyrrelse.

Når vi også vet at denne behandlingen viser tydelige endringer i kjernesymptomene ved spiseforstyrrelser og at en ny gruppe terapeuter kan bidra i behandling, er det grunn til å håpe at flere pasienter med bulimi og overspisingslidelser kan få hjelp fremover.

Denne kronikken er tidligere publisert på forskning.no.

Mer om forskningen og metoden:

  • Kvinner i alderen 18 til 40 år ble tilbudt veiledet fysisk aktivitet og kostholdsterapi (FAKT) ved Norges idrettshøgskole (NIH).
  • Prosjektleder for behandlingsstudien FAKT er professor Jorunn Sundgot Borgen ved NIH.
  • Studien er et samarbeid mellom NIH og UiT Norges arktiske universitet.
  • Du kan lese mer om studien her.
  • Implementering av den nye behandlingen er under planlegging.
  • Førsteamanuensis Therese Mathisen er ansvarlig for implementeringen, som er et videre samarbeid mellom Norges idrettshøgskole, Høgskolen i Østfold og UiT Norges arktiske universitet – finansiert av Norske Kvinners Sanitetsforening.

 

Er alternativ behandling farleg for born?

Skriven av Ola Lillenes, informasjonssjef ved Nasjonalt forskingssenter innan komplementær og alternativ behandling (NAFKAM), UiT Noregs arktiske universitet

Viss foreldre sitt høve til å gje born alternativ behandling vert innskrenka utan at det er tilstrekkeleg basert på fakta, kan slik behandlingspraksis gå «under radaren». Det er truleg ikkje gunstig.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

NAFKAM reknar born under 12 år som ei sårbar pasientgruppe, særleg fordi dei ikkje tek val om behandling sjølve. Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem. Det var òg fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med sine eigne helseproblem til slike behandlarar. Vi fann òg at nordmenn sitt syn på alternativ behandling til born var delt: Om lag 40 prosent var tydelege på at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60 prosentane fordelte seg ganske likt mellom anten å vere positive eller nøytrale.

Dei siste åra har dette temaet òg vore oppe i samfunnsdebatten: Kva kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine? Kan vi stole på at foreldra tek gode helseval for dei, eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

Ei undersøking vi gjorde i 2017, synte at minst 40.000 born hadde vore hjå alternative behandlarar det året, og at 15 prosent av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Lovverket: born er ikkje ei spesiell pasientgruppe

Ola Lillenes Foto: Privat

Dei norske reglane for den som tilbyr alternativ behandling, er mellom dei mest liberale i Europa: I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å måtte syne til medisinske kunnskapar. I verste høve kan det føre til at symptom blir oversett eller tolka feil. Dette kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok, og helsetilstanden kan bli verre.

Kritikarar av ordninga som vi har i dag, har meint at alternativbransjen set «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom, og at dette kan føre til overbehandling av pasientar utan samtykkekompetanse. Dei meiner at vi bør sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette har blitt møtt med argument som at aldersgrense og forbod er ei uheldig innskrenking av foreldreansvaret, som kan føre til at slik behandling av born går «under jorda». Nokre har og peika på at regulering vil gje eit uheldig inntrykk av at staten går god for at alternativ behandling «verkar».

Kva veit vi eigentleg?

Vi har sett nærare på korleis den organiserte delen av bransjen sjølv vurderer bruken, grunnar og mål for alternativ behandling på born, og korleis forbunda regulerer medlemmane for å handtere denne pasientgruppa. 42 av 69 kjende forbund for alternative behandlarar tok del i undersøkinga vår. Dei som svarte, ga oss dermed kunnskap om korleis born vert møtt hjå 7.100 slike behandlarar.

Berre 17 % av forbunda stadfesta at medlemmane deira ikkje behandlar born under 12 år. Til saman litt over halvparten opplyste at medlemmane deira behandlar born i ulike samanhengar. Nesten alle desse sa at dei har særlege reglar for behandling av born, som t.d. at behandlaren skal spørje om barnet fyrst har vore hos lækjar med plagene sine, og om barnet får skulemedisinsk behandling for plagene. Om lag ¼ sa at dei hadde andre reglar, som til dømes at foreldra må vere samde om å nytte slik behandling; eller at ein av dei skal vere med under behandlinga.

Undersøkinga synte og at dei fleste av desse borna fyrst har vore hjå lækjar, og at den alternative behandlinga vert nytta som eit tillegg til skulemedisinsk behandling – ikkje i staden for. Dette fell saman med det vi veit om vaksne nordmenn sin bruk av alternativ behandling. Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Dei helseproblema som forbunda meinte er grunnen til at born vert tekne med til alternativ behandlar, såg ut til å vere vanlege plager for pasientgruppa. Nokre av desse vert rekna som ikkje spesifikke og utan tilbod om verksam behandling i helsevesenet. Ifylgje forbunda, såg foreldra sine mål for behandlinga ut til å vere i tråd med dette, ved at dei fleste håper at ho vil dempe eller lindre plagene framfor å kurere dei.

Ein del av svara tydde på at foreldre òg kjem med alternativmedisinske forståingar av sjukdom og plager, som t.d. «ubalansar», «blokkeringar» eller «lave energiar». Slike nemningar er uvanlege i helsetenesta, og saman med alternativbransjen sin bruk av ulike verkty, testar og målingar har «alternative diagnosar» blitt kritiserte for å medverke til overbehandling og helseangst.

Nokre av tilboda som famnast av forbunda som svarte, kan reknast som metodar og teknikkar for sjølvhjelp der ein skal lære å bruke dei frå ein instruktør. Det kan vere vanskeleg å avgjere om desse er helserelaterte slik at lovverket for alternativ behandling gjeld, eller om dei skal reknast som pedagogiske tiltak for vanlege utfordringar. Ved slike høve kan rolleforståinga til den profesjonelle parten ha noko å seie for tryggleiken til pasientar som oppsøkjer dei for hjelp med eit helseproblem. Hovudansvaret for at dette er klårt og tydeleg, må ligge hjå utøvaren.

Vi kan difor gå ut frå at risikoen for at alternativ behandling kan hemme den skulemedisinske behandlinga eller gi andre uventa reaksjonar, er den same for born som for vaksne.

Så å seie alle forbunda som svarte, sa at dei stiller visse krav til utdanning til medlemmane, og har ei form for klageordning for pasientane. Dei faglege krava sprika likevel mykje, og ein kan ikkje gå ut frå at medlemsskap i eit forbund garanterer at behandlaren har tilstrekkelege medisinske kunnskapar. Ingen forbund sa at dei hadde fått inn klage på medlemmane si behandling av born dei siste tre åra. Forbunda uttrykte ulike syn og oppfatningar av risiko på spørsmålet om dei sjølve tykte at høvet til å gi alternativ behandling til born bør regulerast annleis enn i dag: Kring kvart femte forbund meinte at styresmaktene bør vurdere å endre reguleringa.

Dette bør vi få meir kunnskap om:

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Undersøkinga vart gjort blant leiinga i forbunda, og ikkje ute «i felten» blant foreldre og behandlarane som dei oppsøkjer. Mange forbund mangla opplysingar til å svare anna enn «veit ikkje» på spørsmåla våre. Truleg er det difor store mørketal på fleire viktige punkt for pasienttryggleiken:

Foreldra sine grunnar og mål for å ta med borna til alternativ behandlar; metodane og verktya behandlarane nyttar seg av for å avgjere helsetilstanden og behandling av desse borna, samt den totale behandlingssituasjonen deira bør undersøkjast nærare. Nokre forbund uttrykte og at dei ikkje oppfattar seg som «alternative behandlarar» og at lovverket dermed ikkje famnar dei.

Vi har òg lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Får dei det betre eller verre, eller vert dei som før? Vert borna uroa av alternativbehandlarane sine målemetodar og «alternative diagnosar»?

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkeleg basert på fakta, er vi på NAFKAM redde for at slik behandlingspraksis går enda meir «under radaren».

Inntil vidare er born avhengige også på dette feltet av at dei føresette tek trygge og gode val for seg. Både dei som tek born med til alternativ behandling og dei som gjev slik behandling, har ansvar for ekstra varsemd slik at born ikkje vert utsette for meir ubehag, smerte eller risiko enn naudsynt.