Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4.  Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

 

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

Ikke steng, men styrk Veterinærinstituttet i Tromsø!

For tredje gang på kort tid trues nå Veterinærinstituttet i Tromsø av nedlegging gjennom økonomiske nedskjæringer og hardhendt sentralisering av funksjoner. Vi som har helsefaglig ansvar for medisinsk beredskap på ulike områder i nordområdene, kan ikke akseptere at viktige statsinstitusjoner som Veterinærinstituttet i Tromsø skal flyttes til et senter på Ås.

Av Mads Gilbert, overlege Universitetssykehuset Nord-Norge og professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet og Ørjan Olsvik, professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Flytting vil svekke dagens lokale og regionale fagkyndighet og forskning, men kanskje aller mest: Den helsefaglige overvåkingen og beredskapen mot potensielt livstruende infeksjoner som overføres fra dyr til befolkningen blir avhengig av laboratorier lokalisert 1800 kilometer unna.

 

Veterinærinstituttet i Tromsø ble opprettet for å samarbeide med og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa og arktisk landbruk, og skulle i tillegg drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Stadige forsøk på nedlegging

Veterinærinstituttet ble etablert i Tromsø i 1997 etter vedtak i Stortinget. Instituttet skulle samarbeide og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa, arktisk landbruk og drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Instituttet startet med tre ansatte, men meningen var at det skulle bygges kompetanse som skulle sikre overvåkning og beredskap i hele landsdelen (Nordland, Troms Finnmark og Svalbard). Likevel har sentrale aktører forsøkt å legge ned Veterinærinstituttet i Tromsø både i 2001 og 2014. Nå kommer det tredje forsøket på å omgå et svært viktig stortingsvedtak. I 2014 var ‘økonomi’ begrunnelse for forslag om nedlegging, angivelig manglet 20 mill. på budsjettet. AP fremmet motforslag i Stortinget som førte til høring. Næringskomiteen var helt klart mot nedlegging og vedtok at instituttet i Tromsø skulle videreføres og styrkes.

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket.

Det ble gjort nytt stortingsvedtak i desember 2015: Veterinærinstituttet i Tromsø skulle flytte til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Holt på vestsiden av Tromsøya. Der skulle det også bygges ny obduksjonssal for dyr så instituttet kunne obdusere mer med mål om styrket overvåkning og beredskap. Men Veterinærinstituttet i Oslo synes å ha hatt en annen agenda: Nedskjæring av budsjetter for Veterinærinstituttet i Tromsø fram mot en planlagt avvikling. Instituttet i Tromsø har fått bli, men uten styrking av miljøet. Det er fortsatt bare to patologer og en laboratorieansatt. Instituttet i Tromsø har ingen lokal leder. Lederen sitter paradoksalt nok i Oslo.

Det nye, store Veterinærbygget på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås er kostnadsberegnet til 7,5 milliarder kroner, dit skal de sentrale institusjonene Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet flytte i 2020.

Høsten 2018 var planarbeidet i Tromsø kommet så langt at alt var klart til byggestart på Holt. Anbud var tildelt – med forbehold om finansiering. Så får Veterinærinstituttet et nytt underskudd på 20 mill. og de lokale ansatte i Tromsø informeres mandag 11.februar om at det likevel ikke skal bygges ny obduksjonssal i Tromsø, og at laboratoriedelen skal nedlegges. Veterinærinstituttet vil bare ha to forskere på et kontor i Tromsø som et pinlig alibi. All patologi-beredskap og forskning på klimaendringer og dyresykdommer i Nord, skal altså lokaliseres til Oslo.

Alvorlige konsekvenser og svekket beredskap

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket. Den nye planen er at ‘alt skal gjøre sentralisert til Ås’.  Noen mener åpenbart at det blir bedre, men kunnskapsgrunnlaget for sentraliseringen synes å være fraværende.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Det er helt avgjørende å opprettholde og videreutvikle solid lokal overvåkning og styrke beredskapssenteret i nord. Skal vi være rustet mot framtidas sykdommer og det økende smittepotensialet fra dyr til mennesker må vi ruste oss for framtiden. Kunnskap om zoonosene, de infeksjonssykdommene vi kan få fra dyr, er av stor betydning for å hindre utbrudd gjennom vann og annen mat. Hele 34 av de 36 siste oppdagete infeksjonssykdommene som rammer mennesker er zoonoser som Ebola og HIV. Vi har allerede rabies på Svalbard, også en aktiv og mulig livstruende zoonose med stort smittepotensiale.

I en naturkatastrofe, ved terror konflikt eller krig, er kompetent lokal beredskap helt avgjørende. Desentraliserte helseinstitusjoner en mindre sårbare enn kjempe-institusjoner i storbyene. Så også kapasitet og kompetanse til å overvåke dyrehelse og sikre befolkningen mot livstruende dyrebårne infeksjonssykdommer enten det kommer i vann, næringsmidler eller gjennom dyrebitt. Med bare én nasjonal og sterkt sentralisert veterinærmedisinsk kompetanseenhet på Ås, blir ikke vår nasjonale sikkerhet godt nok ivaretatt. Et styrket samarbeid mellom Veterinærinstituttet i Tromsø og det medisinske mikrobiologiske miljøet på UiT og UNN er en langt bedre beredskapsstrategi enn en sårbar sentralisering av funksjonene til Oslo/Ås.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Ta grep, minister Bollestad!

Vi forventer at vår helsefaglige kollega, nå minister også for dyrehelse, landbruksminister Olaug Bollestad, tar et fast grep og sikrer en utvetydig marsjordre om at Veterinærinstituttet i Tromsø skal bestå, styrkes og utbygges på Holt i Tromsø.

Noe annet vil være særdeles uforsvarlig og en dårlig start på ministerens første vakt.

Relaterte saker:

Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys under Nordnorsk debatt

Å bryte tausheten om vold


Årets fredspris viser at åpenhet og formidling om vold og seksuelle overgrep er grunnleggende for å skape et bedre samfunn for alle. Det gjelder i alle kulturer – også her hjemme.

Innlegget er skrevet av forsker PhD Astrid M.A. Eriksen ved Senter for Samisk Helseforskning – UiT Norges arktiske universitet. 

Forskning bør ha en viktig rolle i å formidle informasjon om vold og seksuelle overgrep i samfunnet, samt dets helsemessige konsekvenser. Få helse- og levekårsundersøkelser inkluderer imidlertid spørsmål om vold og seksuelle overgrep. Vår forskning der vi bruker data fra Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med norsk og samisk bosetning, SAMINOR 2, utviklet av Senter for Samisk Helseforskning ved UiT, viser en høy forekomst av vold og overgrep generelt i befolkningen, og spesielt i den samiske befolkningen. For eksempel rapporterer 21.8 prosent av samiske kvinner at de har opplevd seksuell vold som barn og/eller voksen, sammenlignet med ikke-samiske kvinner der 15.5 prosent rapporterte det samme.

Gjelder også menn

18.8 prosent av samiske menn rapporterer om fysisk vold som barn og/eller voksen sammenlignet med de ikke-samiske mennene der 9.5 prosent har opplevd det samme. Vold i barndom er ansett som spesielt skadelig for en sunn utvikling og god helse. Også når det gjelder opplevd vold i barndom er det de samiske respondentene som rapporterer høyest forekomst, der 39.4 prosent av de samiske kvinnene rapporterer emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold. De tilsvarende tallene for de ikke samiske kvinnene er 26.5 prosent. Også samiske menn rapporterer høyere forekomst av vold i barndom (32.4 prosent) sammenlignet med de ikke-samiske (18 prosent). Vår forskning viser en sterk sammenheng mellom vold i barndom og mentale helseplager som voksen både blant samer og ikke-samer. I et folkehelseperspektiv er derfor denne problematikken spesielt viktig.

Viktig med kunnskap

Vold og overgrep er et sensitivt og skambelagt tema.  I tillegg kan negative forskningsfunn bidra til ytterligere å stigmatisere den samiske befolkningen. Likevel har det samiske samfunnet selv tatt et oppgjør med dette, blant annet gjennom flere media-saker. Dette viser et ønske og en vilje til å korrigere negative samfunnstrekk. I denne prosessen har formidling av forskningsfunn vært viktig. Både i lokalsamfunn men også på nasjonalt nivå. Forskning på dette vanskelige temaet kan derfor bidra til å gjøre en forskjell både for enkeltindivider, lokal- og storsamfunnet.

Bedre behandling av offer

Vi trenger mer forskning og kunnskap om ulike aspekter ved denne problematikken. Vi vet for eksempel lite om voldsutøver i samiske samfunn, eller bruk av helsetjenester for voldsutsatte. Et mer kultursensitivt helsetilbud og rettsvern til voldsutsatte er nødvendig. Blant annet trenger vi skreddersydde behandlingsløp for voldsutsatte, og kortere behandlingstid og frister for påtalemyndigheten, som i dag ikke har behandlingsfrister i saker som omhandler vold i nære relasjoner. I dagens samfunn der mye ressurser blir utløst av det som kan telles og måles, vil saker uten behandlingsfrist bli nedprioritert.

LES OGSÅ: Childhood violence and mental health among indigenous Sami and non-Sami populations in Norway: a SAMINOR 2 questionnaire study.

Overgrep angår oss alle

Vold og seksuelle overgrep skjer i alle samfunn og samfunnslag, og har som fenomen lite med etnisitet å gjøre. For eksempel belyser media at fremtredende personer blant annet innen politikk er tiltalt og også dømt for grove seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og at enkelte lokalsamfunn kan ha mange overgripere. Vi vet lite om årsakssammenhenger. Senter for Samisk Helseforskning planlegger nå SAMINOR 3. Her blir det viktig å få belyst mekanismer som gjør at ukultur voksner frem i enkelte samfunn, og hvordan enkelte personer kan drive med overgrep mot barn i en mannsalder uten at dette blir ansvarliggjort – altså en usynliggjøring eller blindhet for vold og overgrep fra lokalsamfunnet. Kanskje dette også handler om få overgripere men med svært mange ofre. Likevel er det et paradoks at det oppfordres til å anmelde samtidig som nesten alle voldtektsanmeldelser henlegges. Dette kan slite ut en befolkning og gir et signal til voldsofre og lokalsamfunnet at det er ingen vits å anmelde. Det gir også et sterkt signal til overgripere at det er minimal sjanse for å bli stilt til ansvar fra påtalemyndighetene. Vi vet også at voldtekt er et kjønnet problem.

Vold og seksuelle overgrep angår alle – vern om menneskeverdet og si fra.

 

 

Innlegget har tidligere vært publisert i Nordnorsk Debatt hos Bladet Nordlys. 

Polio – sykdommen som nesten er utryddet med vaksiner

Vaksiner er kanskje vårt viktigste våpen mot utbrudd av alvorlige infeksjonssykdommer. Vaksinasjon en enkel prosess, forholdsvis billig og gir flere tiår med beskyttelse. Alternativet er å måtte behandle infeksjonene med medisiner som antibiotika. Vaksiner er usedvanlige viktige i kampen mot overdreven antibiotikabruk med økt antibiotikaresistens som resultat.

Et barn får poliovaksine. Foto: India Polio Communication Review

Innlegget er skrevet av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi ved UiT

Poliomyelitt, eller polio som sykdommen ble kalt, rammet oftest barn. De første symptomene var influensa-lignende; feber, men uten snørr og hoste. Deretter smerter og lammelser i bein og armer. For noen ble åndedrettet også lammet, dette resulterte oftest i død. Selv om en på 3500 år gamle steintavler kan se personer som har typiske polioskader, er de første beskrivelsene av sykdommen fra tidlig på 1800-tallet. Først fire pasienter i 1808 med polio-lignende sykdom i Gøteborg, nye fire i 1835 i Worksop, England, og i 1841, ti pasienter i fra Louisiana, USA. Lammelsene var permanente og føtter og armer uten virksomme muskler ble raskt deformerte. Tilfellene kom oftest samtidig som lokale utbrudd.

Sannsynligvis ble verdens første beskrevne utbrudd av smittsom poliosykdom gjort av den norske legen Andreas Christian Bull i Sør-Odal i 1868. Senere ble det klart at sykdommen som paralyserer pasientene er et virus.

Polioviruset spres fra syke via avføring og kommer som oftest inn i pasienten via munn og tarm. Viruset angriper så ryggmargen slik at nervene ikke kan kommunisere med musklene og permanent lammelse oppstår. Kun 0,5 prosent av de som blir smittet med poliovirus får permanente paralyser.

Polioepidemiene i det 20. århundre

Det er først fra begynnelsen av 1900-tallet vi får internasjonale og nasjonale tall som viser størrelsen på utbruddene av poliosykdom. Det første store utbruddet i USA kom i 1916 med over 26000 tilfeller av paralyserte barn og ca. 7000 døde. I tiden fram til 1945 var det årlig 2000 til 16000 tilfeller. I 1947 begynte den store epidemien som toppet seg i 1952 med 57628 rapporterte tilfeller av paralytisk polio, der 3145 døde.

I Norge ble det i 1905 registrert hele 952 tilfeller, 422 klassifisert som invalide, og 84 døde. Allerede i 1911 kom nok et utbrudd, 1158 nye poliotilfeller, hele 20 prosent døde, og over 500 ble invalide. Denne gangen var det områdene fra Trøndelag til og med Troms som ble sterkest rammet. Lignende utbrudd skjedde i 1925 (ca. 680 syke), 1936 (ca. 1000 syke), og 1941 (1800 tilfeller).

Fra 1941 og fram til 1950 var det i snitt 400 tilfeller årlig i Norge. Da kom et stort utbrudd som toppet seg i 1951 med 2233 tilfeller, av disse 1563 med betydelige lammelser. I 1955 var tiden for de store utbruddene over. Et mindre utbrudd kom 1958, som faset ut i 1965. Det siste tilfelle av poliosykdom som ble smittet i Norge skjedde i 1969. Vi har også hatt noen få personer som er smittet i utlandet og tatt med seg viruset til Norge, men uten videre spredning.

Poliovaksinen ankommer Fornebu 4. oktober 1956

Vaksine mot polio

I USA var det stor jubel og massiv mediedekning da Jonas Salk og Thomas Francis kl. 10.30 den 12. april 1955 offentligjorde at de hadde forsket fram en injeksjonsvaksine bestående av drepte poliovirus som ga god beskyttelse. To timer etter annonseringen utstedte Helsedepartementet produksjonslisens for vaksinen.

Mediaoppfølgingen var stor den 4. oktober 1956, da et SAS fly landet på Fornebu med de første 57850 små nedkjølte doser med poliovaksine. Overlege Fredrik Mellbye i Helsedirektoratet sto klar til å ta de i bruk.

Allerede i 1954 prøvde Albert Sabin ut en vaksine bestående av levende, men så svekkede poliovirus at de ikke kunne fremkalle sykdom. Denne vaksinen ble i perioden 1955 til 1961 testet ut på over 100 millioner mennesker i Russland, Øst-Europa, Singapore og Nederland før den ble satt i produksjon. Denne vaksinen hadde den fordel at man ikke behøvde å bli injisert, men kunne dryppe den på en sukkerbit så pasienten fikk svelge vaksinen. Sabins vaksine hadde lengre effekt og bedre beskyttelse mot poliosykdom og ble etter hvert verdensledende.

Kan poliosykdom utryddes?

Norge ble erklært poliofritt sammen med resten av Europa i 2004, intense vaksinekampanjer rettet mot barn og unge. Men for alle praktiske formål var det ingen som ble smittet her i landet etter 1969.

Australian Medical Task Force hjelper en poliorammet pike med nye krykker. Foto: Australian Department of Defence

Suksessen med å eliminere kopper hos mennesker i 1980 ved hjelp av vaksiner, gjorde at man tenkte at det var en mulighet for at også poliosykdom kunne fjernes. I 1988 vedtok derfor Verdens helseorganisasjon (WHO) en plan for global utryddelse av poliomyelitt med intensiverte vaksinasjonsprogrammer og overvåking av sykdom og virus. Finansieringen har vært unik; i perioden 1985-2019 er det blitt gitt 123 milliarder NOK. De største giverne har vært USA med 25 milliarder, England med 12 milliarder, Bill og Melinda Gates Foundation med 25 milliarder og Rotary International med hele 13 milliarder NOK. Antall rapporterte globale poliotilfeller siden 1988 er nå blitt redusert med over 99,99 prosent.

Per november 2018 er det kun Afghanistan (15 pasienter) og Pakistan (4 pasienter) som har rapportert om poliosykdom forårsaket av tradisjonelt poliovirus. Men en noe mildere form for poliosykdom kan i sjeldne tilfeller oppstå fra det levende vaksineviruset. Dette kalles vaksineindusert poliovirus ykdom og skjer hos barn og voksne med antatt svekket immunsystem. Til nå i 2018 er det rapportert om slik sykdom i Nigeria (16), Niger (3) Somalia (12), Den Demokratiske Republikken Kongo (15), og i Papua Ny Guinea (15). Det er med andre ord 19 tilfeller av tradisjonell poliovirussykdom mot 61 tilfeller av vaksineindusert polio globalt til nå i 2018. I 2017 rapporterte Syria hele 52 tilfeller. Poliosykdom kan derfor sannsynligvis ikke utryddes med bruk av vaksiner basert på levende virus, men nå er det tilgjengelig gode vaksiner basert på komponenter av døde virus.