Derfor bør vi forske på egen undervisning

Skrevet av forskningsgruppeleder og dosent Bente Norbye og førstelektor Anne-Lise Thoresen ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet.

Vi som underviser i helsefag, bør forske på egen utdanningspraksis. Studentene kan bli våre beste kritikere og medspillere for bedre læring, undervisning og yrkespraksis.

Kvinne med langt brunt hår observerer simuleringsundervisning.

Tverrprofesjonell praksis utfordrer samarbeidet mellom helsefagstudenter, her fra felleskurset InterSim ved UiT. Foto: Arkivfoto UiT/Mathias Bruvoll

Å forske i eget felt kan gi viktige korrektiver og utfordre oss til å forbedre undervisningen. Ved å sette fokus på studentenes læring i praksisstudier, i teoriundervisning og i ferdighetstrening, kan vi legge til rette for studentaktive læringsprosesser som utfordrer studentene og forbereder dem til profesjonsutøvelsen.

Som forskere og lærere i helsefaglige profesjonsutdanninger må vi være modige og inspirere hverandre til forskning i utdanningspraksis. Sammen kan vi utvikle forståelsen av læring og undervisning.

Som et bidrag, har Forskningsgruppen for helsefaglig profesjonsutdanning ved UiT nylig gitt ut antologien Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning. Boken setter søkelys på helsefagstudenters læring, og hvordan et mangfold og kreative undervisningsformer bidrar til studentenes utvikling mot å integrere fag og identitet på vei mot å bli en kyndig profesjonsutøver.

Reflekterende team og medstudentundervisning er bare to av mange tema som blir belyst i boka Forskning og kunnskapsutvikling i helsefaglig profesjonsutdanning.

Forskning i egen praksis – og i samarbeid med andre

Vi vil oppfordre lærere og veiledere til å forske i egen praksis og i samarbeid med andre. Dette er viktig fordi den faglige, pedagogiske og didaktiske diskursen må utfordres gjennom utvikling og begrunning. Helsetjenesten som studentene utdannes til er i kontinuerlig endring. Studentene må utvikle seg til dyktige og reflekterte profesjonsutøvere. Dette utfordrer lærernes pedagogiske praksis. Ved å utforske egen undervisningspraksis og ved å ta i bruk et mangfold av undervisningsmetoder, kan vi møte flere studenters vei mot læring på en måte som øker relevansen for deres yrkesutøvelse.

Når vi som lærere og forskere åpner opp for forbedring av egen pedagogisk praksis, vil studentenes stemmer kunne bidra til en ny og mulig felles forståelse av hvordan og hva studentene lærer. Det er da læringen blir en aktiv prosess, der vi som lærere spiller på lag med studentene og kan justere undervisningen som pedagogisk praksis.

Studentene – kritikere og medspillere i forskning og utvikling

Det er ikke slik at all undervisning, selv om den planlegges med de beste pedagogiske intensjoner, alltid lykkes, siden konteksten for lærere og studenter er ulik. Når lærerne er i dialog med studentene og forstår hva som trigger studentenes læring, er læring i helseprofesjonsfagene et spennende forskningsfelt, slik kapitlene i antologien formidler. Studentene er lærernes beste kritikere og medspillere i forskning og utvikling av pedagogisk praksis.

Forfatterne bruker både pedagogisk forskning og aksjonsforskning som grunnlag for å utvikle undervisningen. Dialogen og samarbeidet mellom studentene og underviserne er betydningsfull. Helsefagene er knyttet til flere kunnskapsområder som studentene møter i sin praksis og i møtet med pasienten eller brukeren av tjenesten. Kunnskapsbasert pedagogisk praksis innebærer begrunnelser og refleksjoner over studentenes læringsprosess. Slik kan forskningsbasert undervisning gi studentene mulighet til å innlemme både teoretisk, praktisk og personlig kunnskap i egen læring og bevisstgjøring.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring

I bokens kapitler finnes eksempler som viser at studentene får mulighet til å utvikle sin egen helseprofesjons kunnskap i praksis, samtidig som de får erfaring med samarbeid med andre helseprofesjoner. Dette for å møte klientene på en profesjonell måte. Slik er tematikkene i antologien skrevet frem gjennom fire ulike tema: dannelse og kompetanse i helsefaglig utdanning, fleksible læringsformer, tverrprofesjonell samarbeidslæring og internasjonalisering i utdanning.

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

  • Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
  • Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
  • Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
  • Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse.  Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

 Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Korona endret mitt ph.d.-prosjekt

Skrevet av Solveig Flatebø, stipendiat i forskningsgruppa for barns utvikling ved Institutt for psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Koronapandemien og dens medfølgende restriksjoner endra mitt ph.d.-prosjekt totalt. Jeg er stipendiat innenfor utviklingspsykologi, og ønsker å dele mine opplevelser om dette, både oppturer og nedturer.

Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Foto: Solveig Flatebø

I mars 2020 klappet vi hendene, vår første pilotstudie var ferdig. Vi hadde ferdigutvikla et testbatteri som skulle måle småbarns imitasjon på Tromsø BabyLab. I mitt ph.d.-prosjekt undersøkes barns forståelse av smarttelefonforstyrrelser via imitasjonsatferd. Imitasjon er en tidlig læringsmekanisme hos barn, og er ellers et mye brukt mål for hukommelse og handlingsforståelse.

I en imitasjonstest ser barnet en eksperimentator gjøre ulike handlinger med objekter, og får så selv leke med de samme objektene. Barn som ikke snakker ennå viser at de husker hva de så, via sin imitasjon.

Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

I en normalsituasjon uten korona: Fra venteværelset med barn og forelder før imitasjonstest på Tromsø BabyLab. Foto: Privat

Før korona. Her er vi inne på laben. Eksperimentator (meg, Solveig Flatebø) er på en side av bordet, mens forelder sitter med baby på fanget på den andre siden. Foto: Privat

Vi var endelig klare til å invitere familier til å delta i hovedstudien. Så kom beskjeden. Universitetet stengte mer eller mindre, og restriksjonene kom på rad og rekke på grunn av korona. Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

Mine veiledere og jeg var i tenkeboksen, og forsøkte å finne løsninger. Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

På daværende tidspunkt hadde mye annet blitt digitalisert, og vi tenkte: Hvorfor ikke utføre imitasjonstesten digitalt på Zoom? Men vi hadde et problem. Ingen hadde gjort imitasjonsstudier via medier som Zoom før, og vi stod på bar bakke uten sammenligningsgrunnlag.

Vi begynte å planlegge prosedyren for videotestinga. Det var flere utfordringer med lab versus videotesting. Barna på laben leker med de samme objektene, men hvordan skulle dette gå når de skulle delta hjemmefra? Vi kunne jo ikke akkurat sende en koffert med objektene hjem til alle deltakerne.

Testobjekt fra i høst. Tegneseriefiguren er der for å vise foreldrene i hvilken posisjon testobjektet skal legges foran barnet på bordet under imitasjonstesten. Foto: Privat

Vi tenkte: Finnes det noe som alle har hjemme? Og som ser likeens ut? Hva med kjøkkenredskaper, som en sleiv eller ei øse? Problemet var bare at de fleste ting  faktisk er mer eller mindre forskjellige, både i farge, form og størrelse. Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme – papir? Etter en del klipping og teiping, ble vi enige om nye papirobjekter og handlinger med disse.

Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme? 

I høst deltok de første barna og videotestinga fungerer utmerket! Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator som erstatning for kontakt ansikt til ansikt, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! De lager objektene, følger instruksjoner og navigerer rundt i det tekniske Zoom-landskapet underveis i testen. Videotesting muliggjør at familier fra andre byer kan delta og er mer forenlig med familiers hverdagslogistikk.

Det har vært en spennende prosess med både oppturer og nedturer i overgangen fra lab- til videotesting. Jeg håper denne fortellingen kan være oppløftende for andre som opplever å stå fast i et prosjekt eller noe annet. Veien videre kan være interessant om man tør å tenke nytt!

Studien fortsetter utover i 2021, og vi søker deltakere i alderen 17-20 måneder. Kontakt solveig.flatebo@uit.no for mer info.

Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! Illustrasjon: Siri Jachlin.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

 

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

 

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

 

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

 

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

 

FAKTA

  • På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
  • Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
  • For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
  • En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Hvorfor lar vi våre gamle dø av underernæring, Bent?

Skrevet av Elise Marlen Paulsen, masterstudent i klinisk ernæring fra UiT Norges arktiske universitet

Kjære Bent Høie, hvorfor lar vi våre gamle dø av sult i norske sykehjem? Jeg har et forslag til deg som langt på vei vil fjerne problemet.

Bent Høie: Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring? Spør master i klinisk ernæring, Elise Paulsen. Foto Borgos Foto AS

Tidligere i år fortalte Aftenposten historien om Marie-Louise som døde dehydrert og underernært etter bare 47 dager på et bo- og omsorgssenter. Hennes historie er dessverre ikke unik. På norske sykehjem varierer forekomsten av underernæring mellom 20–60 prosent. Det betyr at minst hver femte beboer er underernært.

Helt siden du i 2013 ble helse- og omsorgsminister i Erna Solbergs regjering, har Helsedirektoratet anbefalt kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, spesialister innen ernæring. De fleste kommunene har ikke fulgt dette rådet.

Elise Marlen Paulsen.          Foto: Privat

Mangler kunnskap

Sykepleiere og leger sier de mangler kunnskap for å identifisere og behandle sykdomsrelatert underernæring. Sykepleierne opplever samarbeidet med kliniske ernæringsfysiologer som nyttig, men at det er for få av dem, og at de er for travle.

Legene sier at ernæringsbehandlingen av pasienter ikke blir godt nok ivaretatt, blant annet på grunn av mangel på ressurser og kliniske ernæringsfysiologer. I rapporten Ernæring i helse og omsorgstjenesten, utgitt av Helsedirektoratet i 2017, står det følgende:

«Det er behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernæringskompetanse, særlig i kommunene. Dette blant annet for veiledning ved spesielle utfordringer i ernæringsarbeidet og for å sikre kontinuitet i oppfølging av utskrevne pasienter fra sykehus».

Hver femte underernært

Rapporten påpeker at det bør være en klinisk ernæringsfysiolog per 10.000 innbygger, Bent. For i tillegg til at minst hver femte beboer i norske sykehjem og hjemmebaserte tjenester er underernært, er nesten 50 prosent av de andre beboerne på norske sykehjem i risiko for underernæring. I de hjemmebaserte tjenestene har 40 prosent ikke fått kartlagt sin ernæringsstatus. Andelen med risiko for undernæring kan derfor være mye høyere.

Likevel vil du kun finne rundt 50 kliniske ernæringsfysiologer ansatt i primærhelsetjenesten i hele Norge. Det betyr at kostholdsrelaterte sykdommer og ernæringsrelaterte problemer som kan utredes, behandles eller forebygges på et tidlig stadium, ikke blir tatt på alvor før pasientene må henvises til sykehuset.

Lovpålegg kommunene

Dette handler om liv og død. Det handler også om en verdig alderdom. I tillegg til økt dødelighet, flere sykehusinnleggelser og forlenget liggetid, gir undernæringen økt infeksjonsfare, redusert sårtilheling og rekonvalesens. For ikke å snakke om dårlig livskvalitet.

Bent, du vet at helse- og omsorgstjenesteloven sier at kommunene skal sørge for at den enkelte pasient eller bruker får et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Som helse- og omsorgsminister, har du ansvar for å sikre at kommunene styrker den faglige kompetansen, som igjen fører til et verdig behandlingstilbud. Det kan du gjøre ved å lovpålegge kommunene å ansette kliniske ernæringsfysiologer, den eneste kliniske autoriserte yrkesgruppen innenfor ernæring. Og du kan sørge for at det følger penger med lovpålegget, slik at kommunene får råd til å gi det tilbudet som trengs.

Verdig avslutning

Hva sier du? Er det ikke på tide at helse- og omsorgstjenesteloven inkluderer kliniske ernæringsfysiologer – i tillegg til lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog? Er det ikke på tide at våre eldre får en verdig avslutning på livet, en avslutning hvor de ikke dør av underernæring?

Praksis i England – nært, men fjernt

Skrevet av Amalie Hempel, fysioterapistudent ved Det helsevitenskapelige fakultet og nestleder i FYSIO Norge.

Som fysioterapistudenter er vi så heldige som får muligheten til å reise på utveksling i deler av studiet. UiT Norges arktiske universitet lar oss ta den siste ti-ukerspraksisen i et annet land, heriblant England som en mulighet. I fjor kunne vi lese et blogginnlegg fra studenter i Zambia som satte lys på kulturforskjellene de opplevde mens de praktiserte fysioterapi i Afrika. Men hva er egentlig de store forskjellene sammenlignet med England? Er det noen forskjeller?

Bristol. Foto: Privat

Fysioterapistudenter i England

Vi befinner oss i Bristol, Englands sjette største by, lokalisert sørvest i landet. Det er en såkalt «grønn» og frodig by med mange studenter, og ikke minst et sentralt knutepunkt for å komme seg til andre steder av landet. Her har studentene fem uker praksis hvert semester, og de blir fulgt opp på en litt annen måte enn hva vi er vant til i Norge. Studentene blir gradert mellom 0 og 100 på flere ulike områder basert på hvor bra de gjør det i praksis. De må ha minst 40 poeng for å bestå. Resultatet etter deres siste praksis på tredjeåret er avgjørende for deres «final grade» når de fullfører fysioterapistudiet. I motsetning til i Norge, har de ikke turnustjeneste, derfor blir den siste praksisen veldig viktig for å trene på kliniske ferdigheter samt få en god sluttkarakter som de tar med seg som grunnlag for å søke jobb etter studiet. Veilederne legger til rette for at du skal ha mulighet til å imponere og å utvikle deg så godt det lar seg gjøre ut fra dine forutsetninger. Som norsk student puttet inn i en engelsk fysioterapihverdag, har jeg erfart både likheter og forskjeller til den norske fysioterapipraksisen, på godt og vondt.

Southmead Hospital. Foto: Privat

Andre arbeidsoppgaver

Sykehuset jeg jobbet på de første fem ukene heter Southmead Hospital. Det er et regionalt senter med spesialiteter og ekspertise på traumeskader, ortopedi, plastikkirurgi, brannskader og nevrovitenskap. Jeg var på en avdeling kalt Burns and plastics. Her var det 32 pasientrom, hvorav sju senger til akutte brannskader og resterende senger til pasienter som ventet på, eller hadde fått gjennomført kirurgi. Det kunne være komplekse underekstremitetstraumer, handkirurgi, brystrekonstruksjoner etter kreft, hudtransplantasjon eller andre korrigeringer etter traumer og skader. Med andre ord, et kompetanseområde jeg ikke hadde mye øvelse i fra før av, men potensial for å lære en hel del om. Vi arbeidet både etter bestemte protokoller, men også etter egne funksjonsvurderinger av pasientene. Postoperativt var fokuset å få pasienten selvstendig og mobil, undersøke hvilke ganghjelpemidler som var hensiktsmessige, vurdere bevegelsesutslag og styrke i muskulatur – og sende dem fortest mulig hjem. Fysioterapeuten er en del av et team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer og traumekoordinatorer. Arbeidsoppgavene er stort sett som i Norge, men inkluderer også en god del medisinske vurderinger, deriblant hvilke medisiner pasienten trenger. Etter samtaler med de ulike fysioterapeutene viser det seg at de lærer mye mer om farmakologi under studiet enn hva vi gjør i Norge. De har ekstremt mye kompetanse om patofysiologi, både i dybden og i bredden. Det er også helt vanlig at fysioterapeuten gjør blodtrykksmålinger og regelmessige lungekonsultasjoner. For å si det sånn: Det var mer uvanlig å se en fysioterapeut uten stetoskop rundt halsen, enn med.

Travel hverdag

Sykehuset var et moderne sykehus, men noe som overrasket meg var at deres journalsystem ikke er digitalisert. Medisinsk informasjon om pasientene var samlet i en mappe som lå i en tralle. Dette medførte at om noen andre kikket i papirene, så var de borte fra tralla og du fikk ikke gjort jobben din før notatene var tilbake. Dette ergret meg omtrent hver dag, da det stoppet den gode arbeidsflyten. På den andre siden skal det sies at det generelle tempoet på arbeidsplassen var mye høyere enn jeg noen gang har opplevd før. Alt av journalføring, henvisninger og annet papirarbeid foregikk ved arbeidsbenker midt i et stort rom ved inngangen til avdelingen. Her var det alt fra 5-30 personer som jobbet samtidig med ulike oppgaver. Det var bare å bli vant til høylytt prating, pipelyder fra pasientrommene, telefoner som ringte, transport av pasienter inn og ut, kollegaer som diskuterte pasienter, sykepleiere som leitet etter utstyr i skap og skuffer og regelmessig noen som ropte «Hvem har journalmappen til seng 24, jeg kan ikke finne den i tralla». Jeg liker å tro at det var som tatt ut av serien «Scrubs».

Amalie og hennes veileder i England. Foto: Privat

Pasient-fysioterapeut-relasjoner

De travle dagene på sykehuset førte naturligvis til at vi fikk veldig mye gjort – det ble mye mengdetrening, akkurat slik jeg håpet på. Etter en stund spurte jeg meg selv om de faktisk arbeidet mer effektivt her enn i Norge. Etter mine første pasientmøter alene, ble jeg takket for at jeg tok meg tid til å se pasienten, da alle andre «stresset rundt». Det fikk meg til å tenke på hvilke verdier og holdninger vi blir lært opp til å ha i Norge. Observasjoner av fysioterapeuter i Bristol, ga meg følelsen av at pasientmøtene var preget av en «sjekkliste», hvor det var lite rom for å bli kjent med pasienten. Jeg reagerte også på det tilsynelatende asymmetriske forholdet, hvor fysioterapeuten fremstår mer autoritær ovenfor pasienten. Pasienten føyde seg etter fysioterapeutens plan og mål for behandling, og jeg hørte ofte spørsmål som for eksempel «hvor langt har DU bestemt at JEG skal gå i dag?». For meg var et så enkelt spørsmål vanskelig å svare på, da jeg er vant til et dynamisk samarbeid mellom pasienten og å se an behandlingen etter pasientens reaksjoner og kapasitet. Som student i dette miljøet prøvde jeg å øve på det jeg har blitt lært opp til, og tok meg den tiden jeg trengte.

Annen type veiledning og forventninger

Mange av forskjellene jeg opplevde var små og ubetydelige, men likevel nok til at jeg reflekterte rundt dem. Den engelske fysioterapeuten er faglig oppdatert, dyktig og gjør en god jobb med studenter. Veilederne er vant til å vurdere studentene på en annen måte enn norske studenter vanligvis blir, noe jeg kunne dra nytte av. Jeg fikk ofte tilbakemeldinger på det jeg gjorde, og jeg ble stadig kastet ut i nye utfordringer etter filosofien «learning by doing». Å være student i dette miljøet krevde at jeg måtte gå utenfor komfortsonen min, godta at det var OK å ikke være «godt nok» forberedt, og tørre å innrømme egne svakheter og kunnskapshull. Det kan høres skummelt ut, men jeg opplevde at det var nettopp dette som gjorde at jeg utviklet meg.

Amalie Hempel (t.v.) og Kristine Kornelia Paulsen er begge fysioterapistudenter ved UiT på utveksling i Bristol. Foto: Privat

Oppsummert – søk utveksling i England!

Etter fem uker i England har jeg fått erfaringer jeg aldri ville ha vært foruten. Det er bare ved å utfordre seg selv at man vokser. Fysioterapeutene har en litt annen væremåte der enn i Norge, men det gjør at man blir mer oppmerksom på hvordan man selv vil fremstå. Det skal også sies at å leve i et annet land, med et annet språk og kultur er en opplevelse i seg selv. Om du liker å drive med sport, gå på teater, shopping, dra på Premier League-kamper eller bare sitte på en pub og drikke øl, så har du alle mulighetene i dette landet – og mer til. Jeg ser frem til de neste fem ukene i praksis på et rehabiliteringssenter, og gleder meg til alt jeg skal lære der.

Dette blogginnlegget er tidligere publisert i Fysioterapeuten 12. februar 2020, se Praksis i England – nært, men fjernt.

Se også blogg fra 2019 skrevet av UiT-studenter som var i Zambia: Praktisering av fysioterapi i en fremmed kultur

 

Relaterte blogginnlegg og nyhetsartikler fra UiT:

Studentutveksling ved UiT – sjekk mulighetene

Studentpraksis i Tanzania

Praksis blant afrikanske løvebrøl

Muligheter for forsknings- og utdanningssamarbeid innen urfolkshelse

Styrket internasjonalt samarbeid innen vernepleie

Institutt for helse- og omsorgsforskning satser på internasjonalisering – og det gir resultater

 

Slik (mis)lykkes du med ditt foredrag

Skrevet av Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

10 steg til å fremme eller hemme snapchat-selfies og middagsplanlegging under din forelesning.   

Man kan ikke legge skjul på sosiale mediers tiltrekningskraft, men kanskje kan man som aktiv formidler overkomme det? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Etter fire år på «pinebenken», også kalt forelesningssal, skulle jeg, som forskerlinjestudent, oppleve formidlingens verden som formidler. Jeg hadde klart for meg en mental «NOT-to-do-list» etter mine mange timer som student i auditorium, men steg-for-steg har jeg opplevd hvor lett det er å havne i akkurat de sporene jeg helst vil unngå.

«Sharing is caring» som de sier, så her er min oppskrift på hvordan man helt vellykket mislykkes – eller ikke – under et foredrag:

1. Ja, det stemmer! Det var dere jeg skulle snakke til i dag.
Som foredragsholder finnes det ingen bedre følelse enn å stille forberedt, bortsett fra å være en aktiv student i en forelesning hvor foreleseren formidler til DEG. Dette er absolutt den beste åpningen hvis du har lyst til å bli blendet av lysende epler, etterfulgt av mobilholding og smilende fjes.

2. Hører dere meg, eller trenger jeg mikrofon?
Bruk mikrofonen! Før man går inn i et auditorium som student, lurer man alltid på: vil jeg se PowerPointen eller høre foreleseren i dag? Den unge formidlerens store spørsmål er: bruke tid på mikrofon eller foredraget? Svaret er: kom i god tid før presentasjonen, så slipper du som oftest å velge.

3. Javel, var det den sliden som kom på nå.
Henviser til punkt 1. Det hjelper faktisk å være forberedt og trippelsjekke presentasjonen.

4. Ser dere hva som står i tabellen?
Som student er svaret på det spørsmålet nesten bestandig «nei», men selvfølgelig påvirkes man av valget man har tatt i punkt 2 (høre eller se). Nå som formidler, så er jo akkurat den tabellen superviktig! Eller?

5. Det står litt mye på denne sliden, men det viktigste er…
Jeg kunne ha spart meg for mye tid og frustrasjon som fersk formidler, hvis noen hadde fortalt meg tidligere at det viktigste er mer enn godt nok. Under eksamenslesing har en tettpakket slide vært ønsket, men jeg har innsett at notatfunksjonen i PowerPoint kan fungere like bra.

6. Det minner meg på en morsom historie…
Jeg beundrer alle som får til å lande en vits, men hvis man ikke er velsignet som komiker i tillegg til akademiker, så er det lov å la noen andre være morsom i stedet for deg. YouTube fungerer utmerket.

7. ADD, ADPKD…
Forkortelser sparer plass, og jeg elsker å bruke dem, men må minne meg selv på at som student, hvis man måtte google forkortelsen…Ja, da frister notifikasjonene fra snapchat mer.

8. Det 7-ende hovedpoenget jeg vil at dere skal ta med dere i dag…
Ingenting er mer effektivt for å få en trøtt student med lavt blodsukker til å våkne til liv igjen, enn når ordet eksamensrelevant blir nevnt. Likevel, hvis man fortvilet sitter fast og prøver å skjønne hovedpoeng nr. 3, da er det lettere å gi opp og kanskje sende en snap om det.

9. Det ser ut som jeg ble ferdig 15 minutter før tida. Er det noen spørsmål?
Dette punktet er litt utfordrende, for her er jeg i rollene som student og formidler uenig med meg selv. Studenten sier ikke nei takk til å gå tidligere (spesielt hvis det er på slutten av dagen), men formidleren vet at tiden sannsynligvis ikke har blitt utnyttet godt nok, eller det har gått for fort. Dette kommer gjerne til uttrykk i en mildt pinlig og sannsynligvis stille spørsmålsrunde.

10. Vi har 5 minutter igjen, så jeg går fort gjennom de neste (20!) slidene.
Henviser til punkt 5. Alt kan ikke være viktig, selv om alt føles viktig?! Dette er til min store frustrasjon som student, men som formidler forstår jeg hvor vanskelig det er å begrense seg.

 

Artikkelforfatter Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved UiT. Foto: Privat

Uavhengig av utdanningsretning, dyttes vi alle målrettet mot å bli dyktige formidlere, og noen har kanskje en lengre vei å gå enn andre. Jeg tenker at det er ingen skam i å fortsette å prøve til man får det til, så lenge man faktisk prøver. Lykke til med din formidling!

 

Artikkelforfatteren er medisinstudent på 5. året, og er forskerlinjestudent tilknyttet Pediatrisk forskningsgruppe ved Institutt for klinisk medisin ved UiT. Her kan du lese om forskningsprosjektet hun jobber med: Jakten på antibiotikaens lille hjelper

Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4.  Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

 

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

Brett opp ermene for mer studentaktiv læring!

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, førstelektor Rigmor Furu og universitetslektor Nanna Hauksdottir ved Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling (HelPed)

Spania leverte – Internasjonal konferanse med fokus på læringsmiljø og studentaktivitet!

Studentaktiv læring under katastrofeøvelsen ved Helsefak 27. april i år. Foto: Cathrine Brynjulfsen

Det avgjørende nå blir å sette refleksjoner og ideer i spill i egne fagmiljø. Vi gleder oss derfor stort over den kommende konferansen ved UiT 29.-30. november 2018 med tittel: Rom for aktive studenter – en konferanse om undervisningsrom og teknologi for studentaktiv læring!

Noen dager i juli – midt i beste ferietid ble det avholdt en internasjonal konferanse i Girona, Spania, med tittelen: Learning Spaces: agents of change at the university.

Konferansen er den tiende av sitt slag, og i år samlet den mer enn 500 deltakere. De aller fleste kom fra Spania, men Canada, Sør-Amerika, Sør-Afrika, Mexico, Sveits, Tyrkia, England og Norge (ved UiT Norges arktiske universitet) var også representert.

Konferansens tematikk var rettet mot innovasjon, undervisning, læring, forskning, faculty development og bruk av digitale verktøy i høyere utdanning.

Fordelen med å dra på konferanse sammen er at man lærer av, om og med hverandre. Refleksjon og diskusjon under- og etter konferanseopplevelser gir nye perspektiv og nye ideer. Foto: Anita Iversen

Samarbeid på tvers av fagmiljø

Konferansen ble organisert i et samarbeid mellom flere universiteter i Spania som har medlemsforbindelse til ICED- The international Consortium for Educational development.

Norge er også medlem i ICED med forankring i det universitetspedagogiske fagmiljøet

Kjennetegn for konferanser i regi av ICED er at de samler fagpersoner fra høyere utdanning på tvers av fagmiljø og disipliner.

I Girona møtte vi blant annet fagfolk fra helse-, samfunns-, og ingeniørvitenskap, samt fra teknologi- og realfag. I tillegg var det mange representanter fra universitetspedagogiske enheter og senter.

Det fysiske læringsmiljøet – et viktig rom for aktiv læring

Konferansens fokus på både fysiske og digitale læringsrom var inspirerende og samtidig kjent landskap for oss. Særlig spennende var det å høre om erfaringer fra McGill University i Canada. Dr. Laura Winer var en av konferansens hovedtalere, og fortalte om prosessen med redesign av læringsarealene til studentene ved McGill.

Prosessen har pågått siden 2006, og i dag kan studenter og undervisere anvende ulike læringsrom og laboratorier med innredning og design tilpasset ulike gruppestørrelser og læringsaktiviteter. Mange av de store auditoriene er bygget om for å forbedre interaksjon og dialog mellom studenter, og mellom studenter og undervisere.

De ulike rommene er tilrettelagt for varierte læringsaktiviteter, for et best mulig utbytte av undervisningen. Eksempler på læringsaktiviteter kan være: gruppediskusjoner, laboratoriearbeid, plenumsdiskusjon og visualisering og deling av fagstoff. Se eksempler på deres ombygde læringsrom på McGills nettside.

Digitale verktøy, akustikk, gode lys- og lydforhold er nøye gjennomtenkt for å gi best mulig forutsetninger for dialog og samhandling i grupper av varierende størrelse fra 20 til 200 studenter.

Dr. Winer fortalte at de nye undervisningslokalene ved McGill i langt større grad enn tidligere, stimulerer til valg av studentaktiv undervisning. Dette har bidratt til at undervisere endrer sin metode å undervise på. Studentene selv synes de får størst utbytte av å være aktive i undervisningen, noe som krever større involvering, og mer interaksjon med medstudenter.

Å lære av hverandre

Et annet vellykket grep ved McGill er å arrangere faste ”åpne” undervisningsuker. Dette er uker hvor undervisere kan besøke hverandres undervisningsøkter med mål om å lære og hente idéer til egen undervisning.

McGill har gode erfaringer å vise til, samtidig er det tydelig at de er langt fra å være i mål. Endringsprosesser tar tid, og målsettingen er å fortsette å utvikle campus slik at studentaktiv undervisning og læring blir det foretrukne valg.

By- og universitetsplanlegging hånd i hånd

Professor Ignacio Alcalde kom med innspill fra en annen vinkling: for å motivere og inspirere til læring og innovasjon må by-planlegging, arkitektur og universitetscampus i større grad forbindes til hverandre fysisk, men også med mulighet for samfunnskontakt. Utfordringen er etter hans mening å skape en sammenheng mellom undervisningsmetoder, fysiske rom og tidspunkt for læring.

Kanskje vil nye Tromsø Museum som planlegges i hjerte av Ishavsbyen bidra til smarte og innovative bygg for studenter, undervisere og byens befolkning som kan legge til rette for mer interaksjon, utvikling og innovasjon i undervisning og læring?

Professor Ignacio Alcalde taler om fremtidens innovasjon i undervisning og læring- han ønsker større integrasjon mellom arbeid-liv-lek og læring! Foto: Anita Iversen

UiT på det globale utdanningskartet

Vår deltakelse på konferansen ga ikke bare ny innsikt og nye ideer. Erfaringsutveksling og gode diskusjoner har utvidet vårt faglige nettverk, og ikke minst satt UiT og Det helsevitenskapelige fakultet på det globale utdanningskartet.

I en spennende og godt pedagogisk tilrettelagt workshop om innovasjon og ansvarlighet i forskning, var vi alle aktive deltakere. Vi fikk mulighet til å sette oss inn i og vurdere et sett med ulike kreative undervisningsaktiviteter. Ulike vurderingsaktiviteter, kort-, video- og rollespill hadde alle til hensikt å skape aktivitet, refleksjon og diskusjon. Læringsaktivitetene skulle blant annet bidra til kritisk tenkning og problemløsning hos studentene, samtidig som kunnskapselementer tilknyttet ansvarlig forskning og innovasjon ble satt i fokus.

De pedagogiske metodene vi gjennomgikk i workshopen har alle et generisk innhold som muliggjør anvendelse på andre fagområder- også med hensyn til læringsaktiviteter og undervisning for vitenskapelig ansatte – det tar vi med oss hjem!

Vårt nettverk er definitivt utvidet. Dr. Laura Winer fra McGill helt til høyre i bilde. Vin til lunsj på konferanse var en ny opplevelse. Foto: Rigmor Furu

Hjemme igjen – hva nå?

Nå setter vi kursen hjemover til Tromsø med “bagasjen” full. Det avgjørende nå blir å sette refleksjoner og ideer i spill i våre egne fagmiljø. Vi gleder oss derfor stort over den kommende konferansen ved UiT 29.-30.november 2018: Rom for aktive studenter – en konferanse om undervisningsrom og teknologi for studentaktiv læring! Det kunne ikke ha vært bedre timing!

Vi håper mange av dere, våre kollegaer ved Helsefak, vil melde seg på konferansen. La dere inspirere og bidra aktivt med erfaringer. Sammen kan vi utvikle nye idéer om bruk av det virtuelle-, men også det fysiske læringsrommet!

Høsten 2018 skal MH2 åpnes for spente undervisere og studenter. Vi ser frem til å ta i bruk nye læringsrom, og håper disse inviterer til studentaktiv læring!

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten.  Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!