”Pasientens helsetjeneste”; hvorfor dette maset om samarbeid?

Av Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning og førsteamanuensis ved
Det helsevitenskapelige fakultet

Mange helsearbeidere hevder at «vi har alltid samarbeidet». Slik har ikke pasienter alltid erfart det.

Radiografstudent Iselin Eriksen og medisinstudent Anja Thomassen prøver å redde livet til en simulert pasient. Foto: Bjørn-Kåre Iversen.

«…når de ikke samarbeider i det hele tatt fordi den ene sier det, den andre noe annet – når skal de snakke sammen og med meg?»

Slik uttrykker en pasient sin frustrasjon. Det er mange gode grunner for tverrfaglig samarbeid for å sikre at pasienter får riktig pleie og behandling til rett tid og fra de rette fagfolkene. Men hvordan kan vi forberede fremtidige helsearbeidere på teamarbeid på tvers av profesjoner?

Helsearbeidere må forstå at de er del av et tverrfaglig team, og at god kommunikasjon med pasient, pårørende og andre medlemmer i teamet er avgjørende. Helsearbeidere må også vite hva andre kan og gjør slik at gjentakelser og eventuelle hull i pleie og behandling ikke forekommer. Helt avgjørende er det at helsearbeidere lærer og vet hvordan de skal samarbeide for et godt pasientforløp. Dette kan realiseres når studenter lærer med, av og om hverandre i løpet av studiet.

Helsefak er i forkant

Studenter ved Helsefak har i flere år fått tverrfaglig undervisning gjennom emnet HEL-0700 som har fokus på den felles kompetansen kandidatene skal ha ved endt utdanning; kommunikasjon, etikk, helse– og sosialpolitikk med mer. Men Helsefak vil videre for å utdanne kandidater som kan sette pasientenes behov i sentrum ved å samarbeide og bruke hverandres kunnskap i en helhetlig tjeneste overfor den enkelte. Studenter ved Helsefak gjør dette gjennom HEL-0700, simulering av akuttsituasjoner, samarbeid om legemiddelhåndtering i spesialisthelsetjenesten og om smerteproblematikk hos pasienter i sykehjem.

Et godt eksempel er når studenter fra farmasi, fysioterapi, medisin og sykepleie møter en eldre pasient med langvarig smerteproblematikk og hennes pårørende for å utarbeide en rapport med videre pleie – og behandlingstiltak.

De beste teamarbeiderne utdannes i Tromsø!

Ytterligere tverrprofesjonell samarbeidslæring blir det når arbeidet videreføres med nye prosjekter og studentdrevne sengeposter i både sykehus og sykehjem. Det er skritt på veien mot det første målet om at alle studieprogrammene skal delta i minst ett tverrprofesjonelt læringsopplegg. Det neste målet er at alle studenter ved Helsefak i løpet av studietiden deltar i et tverrprofesjonelt samarbeidslæringsprosjekt. Vi skal utdanne Helse-Norges beste teamarbeidere!

Les også

Pasientens helsetjeneste – utdanningenes ansvar

Av Nanna Hauksdottir, prosjektleder TPS, Anita Iversen, leder for Enhet for helsefaglig pedagogisk utvikling, Inger Njølstad, prodekan for utdanning og Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning

Hvis helseministerens ambisjon om «pasientens helsetjeneste» skal nås, må utdanningsinstitusjonene ta ansvar. Målet om teamarbeid med pasienten i sentrum kan ikke oppnås uten at vi åpner for nye arbeidsformer i de helsefaglige studiene. Dette er krevende og vil utfordre etablerte tradisjoner i universitets- og høgskoleutdanningene.

Ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, er vi i gang med en stor tverrprofesjonell satsing. Med utgangspunkt i lederstøtte, tett samarbeid med kommune- og spesialisthelsetjenesten og satsing på kompetanseheving blant ansatte, oppfyller vi fakultetets – og statsrådens – mål om tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS).

Vårt fakultet har spesielt gode forutsetninger for samarbeid fordi vi utdanner tolv ulike helseprofesjoner. I tillegg har vi UiTs sosialfaglige utdanninger, som også blir en del av den tverrprofesjonelle satsingen.

Nanna+Hauksdottir+sommer

Kan tverrprofesjonell samarbeidslæring i de helsefaglige grunnutdanningene gi bedre samarbeidspraksis og en bedre tjeneste for pasientene? Dette skal vi forske på i Tromsø, sier blant annet Nanna Hauksdottir i dette innlegget. Foto: Elisabeth Øvreberg

Hva er TPS?

Tverrprofesjonell samarbeidslæring skjer når studenter fra to eller flere profesjonsstudier lærer med, av og om hverandre for bedre kvalitet og samarbeid i helsetjenesten.

Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse må læres i studietida, for den kommer ikke av seg selv. Våre erfaringer tilsier at den mest effektive læringen skjer når studenter møtes i pasientsituasjoner på tvers av studieprogram: Studentene undersøker pasienten sammen, ser hverandres tilnærming og lærer om hverandres fag og kompetanse. Samtidig synliggjøres egen fagkunnskap. Sist, men ikke minst, utfordres og utvikles studentene i samarbeidet med den det gjelder: pasienten.

Flere veier

Det fins flere veier til tverrprofesjonelle erfaringer:

  1.  gruppearbeid om reelle casehistorier i fysiske grupper eller i virtuelle fora,
  2.  simuleringstrening med skuespillere eller erfarne pasienter,
  3.  simuleringssentra som gir realistiske og lærerike erfaringer,
  4.  skyggepraksis. Studenter følger arbeidshverdagen til en fagperson fra en annen profesjon – lærerikt og enkelt å organisere.

Den internasjonale litteraturen om dette gir mange flere nyttige eksempler som vi kan høste av. Mens TPS er i startgropa i Norge, har man kommet mye lengre i Canada, USA og Storbritannia.

Slik lærer studentene

I løpet av strategiperioden 2014–2020 skal vårt fakultet legge en helhetlig plan for TPS for alle våre helse- og sosialfaglige studieprogrammer. Dette inkluderer:

1) INTER-BASE: Dette er et obligatorisk fellesemne for førsteårsstudenter. 10 studiepoeng.

  1.  Har siden 2011 inngått ved 9 ulike studieprogram. Studentene erfarer at de er del av et større helsefaglig fellesskap med felles kunnskapsstoff og kompetanseområder.
  2.  Emnet er nettstøttet med fysiske tverrprofesjonelle gruppemøter og seminarer om etikk og kommunikasjon.

2) INTER-PRAX: Dette er tverrprofesjonelle teambaserte læringsaktiviteter i klinisk praksis.

  1.  Prosjekt Midt-Troms: Et forskningsprosjekt i samarbeid med helsetjenesten i to kommuner. Ergoterapi-, fysioterapi-, medisin- og sykepleiestudenter i siste/nest siste studieår gjennomfører to uker TP-praksis.
  2.  Tverrprofesjonell smerteundervisning: Medisin-, sykepleie-, fysioterapi- og farmasistudenter møter sykehjemspasienter med smerteproblematikk. En tre dagers læringsaktivitet avsluttes med rapportering til sykehjemmet og fokusgruppeintervju med de involverte.
  3.  Legemiddelhåndtering: Studentpar fra farmasi og sykepleie, og etter hvert medisin, følger pasienter gjennom opphold ved to avdelinger på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) med hensyn til medikamentell behandling.

3) INTER-SIM: Dette er tverrprofesjonelle teambaserte læringsaktiviteter ved bruk av simulering. Gjennomføres ved Ferdighets- og simuleringssenteret (FOSS), hvor radiograf-, sykepleie- og medisinstudenter simulerer akuttmedisinske situasjoner.

Videre er det planer om studentdrevet sengepost i UNN og på kommunale sykehjem.

Forskning

Parallelt med undervisning og utvikling samt gjennomføring av aktiviteter innen tverrprofesjonell samarbeidslæring, skal vi forske på blant annet:

  1.  hva som er nødvendig omfang av TPS,
  2.  hvor det bør være plassert i studieforløpene.
  3.  krav til kompetanse hos ansatte/veiledere, og
  4.  hvordan tverrprofesjonell læring skjer best.

Det viktigste spørsmålet er om TPS i de helsefaglige grunnutdanningene gir bedre samarbeidspraksis og en bedre tjeneste for pasientene. Det skal bli en del av forskningen ved Det helsevitenskapelige fakultet.

Referanser

1) http://caipe.org.uk/about-us/defining-ipe/

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2015

Bli ekspert på menneskekroppen og få en trygg og viktig jobb!

Av Førsteamanuensis Gunbjørg Svineng, undervisningsansvarlig ved Institutt for medisinsk biologi, og professor Terje Larsen, instituttleder ved Institutt for medisinsk biologi.

Er du en av de tusenvis av ungdommer på videregående skoler som i disse dager skal gjøre et valg? La oss hjelpe deg! Bioingeniør og biomedisin kan være veien for å nå dine mål.

Er du interessert i hvordan menneskekroppen fungerer, eller hvordan man stiller medisinske diagnoser? Ønsker du å forske frem nye behandlinger for ulike sykdommer? Da bør du absolutt vurdere å bli bioingeniør eller biomedisiner.

Mange biomedisinere tilbringer deler av sin karriere i utlandet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Mange biomedisinere tilbringer deler av sin karriere i utlandet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Trenger samfunnet bioingeniører og biomedisinere?

Svaret er et uten tvil JA! Bioingeniører gjør livsviktige analyser på alle landets sykehus og legekontor, og biomedisinere forsker på sykdommer og underviser de som skal bli leger, tannleger, sykepleiere og som trenger å lære hvordan kroppen fungerer.Ved UiT-Norges arktiske universitet og Institutt for medisinsk biologi tilbyr vi bachelorutdanninger både i biomedisin og bioingeniørfag. Begge utdanningene er 3-årig og krever at man har generell studiekompetanse og fordypning i realfag.

Men, hva er nå egentlig forskjellen på en bioingeniør og en biomedisiner?

Hva gjør en biomedisiner?

Biomedisinere jobber med forskning- og undervisning på universitet eller høyskole, eller i private bedrifter innen bioteknologi, legemiddelindustri og lignende. Er man utdannet biomedisiner kan man også jobbe internasjonalt, og mange tilbringer deler av sin karriere ved utenlandske forskningsinstitusjoner over hele verden. Som biomedisiner har man spisskompetanse på å forstå hvordan kroppen fungerer, både når den er frisk og ved sykdom. Noen spesialiserer seg på hvordan ulike organer fungerer, og andre er spesialister på hvordan ting fungerer helt nede på celle- og molekylnivå. Dette er kunnskap som også de fleste helseprofesjonene er avhengig av, og biomedisinere er derfor involvert i undervisning av studenter som skal bli leger, tannleger, sykepleiere, farmasøyter, psykologer etc.

Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører. De utgjør den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører. De utgjør den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Hva gjør en bioingeniør?

De aller fleste bioingeniører jobber ved de medisinske laboratoriene på sykehus eller legekontor, men mange jobber også i ulike forskningsinstitusjoner som f.eks universiteter, høyskoler, og nasjonale forskningsinstitutt. Bioingeniører som jobber i helsevesenet har som regel ansvar for å analysere prøvemateriale fra pasienter. Det kan f.eks. være analyser av blodprøver for å påvise bakterier eller virus, eller det kan være mer kompliserte analyser for å identifisere mutasjoner i gener eller proteiner i kreftsvulster. I dagens helsevesen gjøres disse analysene med avansert teknologisk utstyr som bioingeniørene har ansvaret for. Bioingeniører som velger å jobbe innen forskning deltar for eksempel i forskningsgrupper som undersøker mekanismene som fører til ulike sykdomstilstander, eller som tester effekten av en bestemt behandling. I tillegg til analyser av forskningsmateriale, er de med på undervisning av studenter i praktisk laboratoriearbeid.

Det er for tiden lett å få seg jobb som bioingeniør og mange av våre studenter har tilbud om jobb før de er ferdig utdannet.

Hva kan vi tilby deg som bioingeniørstudent?

Som bioingeniørstudent vil du tilhøre et kull på rundt 25 studenter, og ved gjennomført studie vil du få en offentlig godkjenning som bioingeniør. I første studieår lærer du grunnleggende fag som kjemi og biologi, samtidig som du får lære om helsevesenet og etikk som er relevant for helsearbeidere. I andre og tredje studieår lærer du å analysere pasientprøver eller andre biologiske prøver, og du lærer å tolke analysesvarene. Gjennom hele studiet er det fokus på praktiske labøvelser, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. De fleste vil starte å jobbe etter endt 3-årig studium, men man har også mulighet for å gå videre på et masterprogram i biomedisin. Les mer om studieprogrammet bachelor i bioingeniørfag.

Du får praktiske labøvelser gjennom hele studiet, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Du får praktiske labøvelser gjennom hele studiet, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Hva kan vi tilby deg som biomedisinstudent?

Som student på biomedisinprogrammet vil du i første studieår ha emner sammen med andre biologistudenter ved UiT og lære basal kjemi og matematikk før du starter på selve biologifaget. På andre og tredje studieår vil du fokusere mer på biomedisinske fag og lære mekanismene for hvordan organer, celler og gener fungerer. Du vil få lære å gjennomføre eksperimenter i et studentlaboratorium, og du vil få muligheten til en praksisperiode i en forskningslab på universitetet. Etter fullført bachelorstudium vil de fleste studentene gå videre på masterprogrammet i biomedisin der de vil spesialisere seg i utvalgte temaer, og gjøre en større forskningsoppgave på universitetet eller på sykehuset. Les mer om studieprogrammet bachelor i biomedisin, og om masterprogrammet i biomedisin.

Hvordan velge rett?

Det viktigste for et vellykket valg av studium, er at man har interesse for faget. I tillegg bør man også tenke på hvilken type jobb man ønsker seg etterpå. Så vårt råd er: er du interessert i hvordan menneskekroppen fungerer og har lyst til å jobbe med forskning og undervisning, da bør du velge å studere biomedisin. Er du derimot mer interessert i å analysere pasientprøver og ønsker å jobbe innen helsevesenet, da bør du velge å studere bioingeniørfag. Uansett valg, ønsker vi alle nye studenter velkommen til Institutt for medisinsk biologi og Det helsevitenskapelige fakultet i Tromsø.

Godt valg!

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking

Forskerspirer trenger gode vekstvilkår

Av Ingunn Skre, instituttleder Institutt for psykologi,
Leder av nasjonalt profesjonsråd for psykologi

Forskerlinje i psykologi blir nå lansert som et nasjonalt anliggende, men finansieringen mangler. Vil god forskning alltid sprenge seg vei – som løvetann opp av asfalten? Forskertalentene viser seg ofte allerede i studietiden. Har vi ordninger som tar vare på dem?

May-Britt og Edvard Moser får Nobelprisen i medisin

May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på hvordan gode vilkår tidlig i karrieren kan få forskningen til å blomstre, mener artikkelforfatteren. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU

Toppforskning – trass skrinne vilkår?

For 50 år siden forsvant tvillingene Ulf og Bjørn Stabell fra sine plasser på psykologiforelesningene på Blindern og ned i de mørke kjellerne under Helga Enghs hus, der synslaboratoriene befant seg. De hadde fått en idé, og den har de forfulgt siden, i intens jakt på kunnskap om fargesyn og nattsyn. Resultatet ble flere titalls artikler og ”The duplicity theory of vision”. Stabell-tvillingene tok seg aldri tid til å søke jobb, knapt nok til å fullføre profesjonsstudiet i psykologi, og de har nesten ikke hatt forskningsfinansiering. Heldigvis hadde de gode kolleger og mentorer som tok foredragene deres med til internasjonale konferanser tvillingene ikke hadde råd til å reise til selv. Deres spartanske livsførsel og totale vigsel til vitenskapen har vært mytedannende i akademisk psykologi. Myten sies at de knapt hadde råd til månedskort, så de delte ett og dro til laboratoriet annenhver dag uten frykt for å bli tatt i kontroll, eneggede tvillinger som de var. Først da de fikk statsstipend i 1986 kunne de kjøpe hvert sitt månedskort og unne seg annet enn havregrøt på bordet. Forskningen gikk foran alt.

Toppforskning – med bedre vilkår

Tjuefem år etter Stabell-tvillingene forsvinner ekteparet May-Britt og Edvard Moser fra psykologiforelesningene på Blindern og ned i rottelaboratoriet til hjerneforsker Per Andersen. De hadde også fått en idé. Moser og Moser evnet å skaffe finansiering og kunne snart kreve gode rammer for sin forskningsvirksomhet, da dokumentasjon av hjernens ”GPS-system” allerede tidlig i deres karriere vakte stor internasjonal oppmerksomhet. NTNU kunne tilby disse vilkårene, mens Universitetet i Oslo ikke tok sjansen på å investere i deres nyskapende grunnforskning med høy risiko. Resten av historien kjenner vi.

Studentmassen har forskertalentene

Vi som jobber i akademia vet at fagets, forskingen og universitetets fremtid finnes i studentmassen. De skal bære faget og forskningen videre. Vi vet at nye ”Stabeller” og ”Mosere” kan være på benkene i auditoriene våre. Helt nylig har ferske psykologistudenter som skulle øve seg på laboratorieeksperimenter med en øyebevegelsesregistrator gjort funn som kan bidra til å avdekke virkningsmekanismene bak antidepressiva i SSRI-klassen, den såkalte ”lykkepillen” (se bl a denne artikkelen i Aftenposten). Eksperimentet viste at friske unge kvinner som har inntatt SSRI unngår øyekontakt. Dette indikerer at SSRI ikke nødvendigvis hever stemningsleiet, men endrer oppmerksomheten hos de som får medikamentet, slik at de bokstavelig talt skifter fokus. Det er jo også det man forsøker å oppnå i psykoterapi med deprimerte – å hjelpe dem til å rette oppmerksomheten bort fra det som har gått skeis og over til det som faktisk fungerer i livene deres. Forskning utført av norske psykologistudenter publiseres i topptidsskrift.

Forskerlinjer – veksthus for forskertalenter

Hva kan disse fortellingene om forskning fortelle oss? At tvillinger, ektepar eller andre studenter som leker seg i laboratoriet kan nå langt i forskning? Ja – og at forskningstalent og gode ideer viser seg tidlig, og at dersom forholdene legges til rette for dem, kan de nå svært langt og gjøre funn som er viktige for menneskeheten. Et enkelt grep for å gi forskertalentene mulighet til en god start på karrieren er å opprette forskerlinjer, slik at veien til doktorgrad og forskningskompetanse blir bedre tilrettelagt. Det har lyktes å etablere forskerlinjer i medisin ved alle de norske medisinerutdanningene, og etter mer enn 10 år ser det ut til at dette er en suksess. Tannlegestudiet ved UiT har nylig fått sin forskerlinje, en lokal modell opprettet i påvente av et nasjonalt løft.

Psykologifaget ønsker å etablere forskerlinjer som en nasjonal satsning. Derfor har Nasjonalt profesjonsråd for psykologi (NPP) rettet en henvendelse til Kunnskapsdepartementet om etablering og finansiering av forskerlinjer ved de fire universitetene som har profesjonsstudium i psykologi: UiT, UiO, UiB og NTNU. Rektorene ved de fire universitetene støtter søknaden.

Hvert år tas det nasjonalt opp ca 300 studenter til profesjonsstudiet i psykologi, 45 av disse ved UiT. En forskerlinje vil kunne være tilbud for 5-10% av disse. Forskelinjen skal være et supplement til den ordinære PhD-utdanningen. Den er rettet mot de som tidlig i studietiden viser seg å ha ”en forsker i magen”. Ordningen vil bringe disputasalderen ned til under 30 år hos forskerlinjekandidater, mens landsgjennomsnittet nå er 35 år ved disputas i psykologi.

Det er en god investering i fremtiden å involvere studenter i forskning og å ta dem med som medforfattere i artikler der de har bidratt vesentlig med det intellektuelle innholdet. En forskerlinje vil åpne for at talentene kan planlegge doktorgrad og forskerkarriere tidlig i studieløpet, og vil føre studentene fram til førsteplassen på forfatterlisten. Talentene og ideene finnes. Forskerlinjer gir gode vekstforhold.

Hva påvirker ungdommens utdanningsplaner?

Skrevet av: Elisabeth Valmyr Bania  og
Siv Kvernmo ved Det helsevitenskapelige fakultet

Ungdom blir ikke støttet av venner når det kommer til utdanning og ambisjoner

Foto: www.colourbox.com

Fylkeslegen i Finnmark uttale på konferansen “Ung fremtidshelse i nord” i 2013 at ungdommers frafall i videregående skole er den største helseutfordringen i fylket. Denne utfordringen er ikke Finnmark alene om. Nord-Norge er interessant av mange årsaker på grunn av store avstander, spredt bebyggelse, sin etniske sammensetning med samisk, norsk og kvensk befolkning, og en særegen religiøs retning, nemlig læstadianismen. Vi ønsket å undersøke hva som påvirker og kjennetegner ungdommers utdanningsplaner.

Lite støtte fra venner

I denne studien, NAAHS (Norwegian Arctic Adolescent Health Study) fra 2003-2005, spurte vi nesten 5000 nord-norske 10.klassinger bl.a om utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og hvilken betydning familie, venner og lærere har. Ungdommene svarte på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Ungdom som hadde planer om lang akademisk utdannelse eller yrkesfaglige utdanningsplaner opplevde mindre støtte fra venner enn ungdom som planla en kortere akademisk utdanning, men mer mobbing, ensomhet og mindre kontakt.

Den svake støtten kan forstås ved venners krav om likhet og det å ikke stikke seg ut. Et positivt funn er at de samme ungdommer som ønsker utdanning av lang akademisk eller yrkesfaglig utdanning, opplever at foreldrene støtter dem i deres utdanningsplaner.

Jenter sikter høyest

Som i mange andre studier fant vi at skolekarakterer og utdanningsplaner henger sammen. Ungdommer med gode karakterer planlegger akademisk utdanning, og jo bedre karaktersnitt jo høyere utdanning. Ungdommer med lavt karaktersnitt sikter mot yrkesfag. Jenter har jevnt over høyere akademiske utdanningsplaner, mens gutter oppgir mer yrkesfaglige utdanningsplaner.

Ungdommer med emosjonelle vansker (angst, depresjon) synes å avgrense sine utdanningsønsker ved å planlegge kortere utdanningsløp, mens de med lite vansker med konsentrasjon og uro hadde høye akademiske utdanningsplaner.

Vi fant også at en fjerdedel av 15-16 åringene ikke hadde noen bestemte utdanningsønsker, og de hadde hverken dårligere karakterer, mindre støtte fra omgivelsene eller  mer vansker enn de som hadde klare planer.

Viktig med støtte

Ungdomstiden er en periode i livet hvor ungdom både skal bli kjent med seg selv og ta viktige valg for fremtiden. Utdanning er et av disse. Denne studien har vist at ungdommens utdanningsmotivasjon og ønsker henger sammen med deres forhold til venner, foreldre, skoleprestasjoner og psykiske helse. Det er derfor viktig at familie, skolen og behandlere støtter ungdom, både med å håndtere vanskene sine og ved å gi dem den støtten de ikke får fra jevnaldrende. Dette kan bidra til at ungdom kan velge utdanning ut fra egen motivasjon og ønsker.