Sykepleierne med internasjonal læringstrend til Tromsø

Av Åshild Fause, Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, Rigmor Furu, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og Eva S. Braaten, Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge

For akkurat en måned siden hadde vi en merkedag her ved UiT: 16. februar ble nemlig universitetets aller første internasjonale nettstudium lansert. Dette kurset kan tas av hvem som helst fra hvor som helst, såfremt de kan engelsk og har tilgang til Internett!

Åpen og gratis læring på nett er den nye store, globale trenden innen utdanning, og nå har sykepleiestudiet ved UiT tatt det til Tromsø. Det er i Nord-Norge det skjer!

Her i Tromsø har sykepleiestudiet lagt ned et stort og innovativt arbeid i å lage en såkalt MOOC i sykepleiehistorie. MOOC står for Massive Open Online Course, og er et åpent og gratis nettkurs som er tilgjengelig for alle. Fenomenet MOOC oppstod i USA, og fra 2011 tok de store universitetene MIT og Harvard i bruk MOOCs. Målet med å lage MOOCs er å nå ut med utdanning til alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn og samfunnstilhørighet.

Og det er nettopp det som skjer med Tromsø-MOOCen Nursing Traditions and History in Europe – den skal tas i bruk ikke bare ved UiT Norges arktiske universitet, men er åpen og tilgjengelig for alle i hele verden!

Den nye MOOCen tar for seg sykepleiernes historie. Her fra 17.maitoget i Tromsø 1945.

Kunnskap på tvers av landegrenser

Digitale kurs gjør det veldig lett å dele kunnskap og erfaringer på tvers av landegrenser. Vår MOOC er av høy vitenskapelig kvalitet: Sykepleiehistorikere fra UiT og andre universitet og høgskoler i Norge har sammen med forskere fra Det europeiske nettverket i sykepleiehistorie, European Association for the History of Nursing (EAHN), bidratt med faginnholdet i kurset. Underviserne er forskere ved universiteter i Italia, England, Irland, Nederland, Danmark, Tyskland og Norge, og alle bidrar til å gi kurset nye, spennende og internasjonale perspektiver.

Og her i Tromsø er vi så heldige at vi har fagmiljøet Helsekompetanse ved Universitetssykehuset Nord-Norge som har utviklet den tekniske og pedagogiske løsningen. Da er det ingen sak å lage internasjonal MOOC langt mot nord!

Historien er viktig for å forstå utfordringene i dagens helsevesen

Foto: Julie U. Gjengedal.

Både i Norge og i verden for øvrig er sykepleie den største yrkesgruppa i helsevesenet. Sykepleie er det største akademiske faget i Norge, og sykepleierutdanningen var det mest populære studiet ved UiT i 2016. Behovet for flere sykepleiere vil øke i de neste tiår. Alle kommer til å trenge sykepleie i løpet av livet.

I Norge har sykepleiehistorie en tradisjon på over 150 år. For å forstå utfordringene i dagens helsevesen, er kunnskap om hvordan samfunn og helsevesen har utvikla og endra seg av sentral betydning. Historien viser at sykepleien har vært viktig for befolkningen, både i rolige tider og når krig og epidemier har rammet. En gammel myte har vært at alle kan pleie syke, og sykepleierne har derfor måttet slåss for retten til utdanning. Sykepleie som samfunnsinnsats og kunnskapsfelt har til tider vært tilslørt.

Nå er det en måned siden MOOCen i sykepleiehistorie ble åpnet ved UiT. Et åpent nettstudie for alle.

HER MELDER DU DEG PÅ VÅRT GRATIS NETTKURS: Nursing Traditions and History in Europe

Lett å få faglig påfyll

Sykepleierne har gitt viktige bidrag til vårt helsevesen slik det ser ut i dag – og det har vi lyst til å la dem lære mer om. En MOOC gjør det mye enklere for en travel sykepleier å sette seg ned for å lære og få nye perspektiver på yrket sitt. Nå kan alle som vil lære mer om sykepleiens historie, og de kan gjøre det når som helst og hvor som helst. Det eneste man trenger, er tilgang til Internett. Gjennom sin fleksible oppbygning kan MOOCen vår ha mange deltakere samtidig. MOOCen gir også økt kompetanse til sykepleiere som ønsker videreutdanning.

En av fordelene med å studere på nett, er at du kan repetere fagstoffet så mye og ofte du ønsker, noe som bidrar til kontinuitet og fleksibilitet. Det beste av alt er at kurset er helt gratis! Genialt når en vet at mange sykepleiere ønsker å styrke kompetansen i eget fag, uansett om de bor i Gryllefjord eller Geneve.

Sjekk den nye MOOCen her: Nursing Traditions and History in Europe

Les mer: Storstilt lansering av internasjonal MOOC i sykepleiehistorie (Norgesuniversitetet)

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning,
UiT Norges arktiske universitet

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø

Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.

Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.

Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull

I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi

I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.

Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.

Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning. Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Da klokka klang – hvem stod igjen og hang?

Av Elisabeth Valmyr Bania,  Stian Lydersen
og  Siv Kvernmo ved UiT

Drop-out, frafall eller bortfall i videregående skole – mange navn på en og samme floke.

Sjokkrapporten «Skolekvalitet i videregående utdanning» må få varsellysene til å blinke!

Den kom ut i april 2016 fra Senter for økonomisk forskning (SØF), basert på et bestillingsverk fra Torbjørn Røe Isaksen og Kunnskaps- departementet.

SØF, ved Torberg Falch, Simon Bensnes og Bjarne Strøm, gikk bredt ut for å vurdere skolekvaliteten ved de enkelte videregående skolene. Noe av det som ble undersøkt var hvor mange elever som kom gjennom på normert tid (3 år), gjennomstrømningstid (fullført videregående opplæring innen fem år etter avsluttet grunnskole) og skolekarakterer. Laveste score var 1.0 og høyeste score 6.0.

Samtlige videregående skoler i Finnmark fylke ble karaktersatt på ett-tallet. Rapporten kom samtidig som vi analyserte data knyttet til skolefrafall i videregående skole i Nord-Norge.

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Risikofaktorene for at jenter dropper ut av skolen er venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner. Foto: www.colourbox.com

Vi har fulgt 3700 ungdommer

I Ungdomshelseundersøkelsen i Nord-Norge fra 2003-2005 ble nærmere 5000 10.klassinger spurt om deres utdanningsplaner, skoleprestasjoner, lærevansker og betydning av familie, venner og lærere. Ungdommene svarte også på spørsmål om konsentrasjonsvansker og impulsstyring, tegn på følelsesmessige vansker og hvordan de opplever støtte fra venner.

Rundt 3700 av ungdommene tillot at vi fulgte dem videre i livet, noe vi gjorde ved bruk av registerdata fra norsk utdanningsdatabase. Vi ønsket å finne ut hvor mange ungdommer som droppet ut av videregående skole i Nord-Norge i 2008 til 2010, men også hva som var årsaken.

Vi var interessert i å finne ut hva som kjennetegnet ungdom som droppet ut, og like mye hvem som klarte å gjennomføre videregående skole i løpet av 5 år (som er definisjonen på fullføring i Norge).

Ikke forskjell på jenter og gutter

Vi fant ut at like mange jenter og gutter droppet ut av videregående skole. Dette overrasket oss, fordi på landsbasis og i andre sammenlignbare land (OECD-land) er det guttene som i størst grad faller fra.

Vi fant også tendenser til at ungdom med samisk bakgrunn droppet ut i enda større grad enn ikke-samisk ungdom. Frafallet var 36 % av ikke-samisk ungdom, sammenlignet med 41% av samisk ungdom.

Minst like interessant er de forskjellige faktorer som bidrar til at jenter og gutter ramlet ut av videregående skole. Risikofaktorene for jentene var venneproblemer og problematiske sosiale relasjoner, mens for gutter var bosted viktigst. Gutter bosatt i Finnmark fylke hadde det største frafallet. Gutter som bodde hjemmefra, og gutter som rapporterte vansker med å takle hverdagslivet utfordringer pga. psykiske vansker, hadde forhøyet risiko til å droppe ut av skolen. Uten oppfølging fra familie kan det være vanskelig for dem å håndtere døgnrytme og søvn, lekselesing, vennskap og fritidsaktiviteter. Dette kan påvirke gjennomføringsgrad i videregående skole.

Et positivt funn fra studien er at ungdommer som rapporterte lese- og skrivevansker gjennomfører videregående skole i like stor grad som de som ikke har disse læremessige utfordringene. Skolekarakterer fra ungdomsskolen viser seg også å ha mindre betydning enn hva man finner i andre studier.

Skolehelsetjenesten må prioriteres

Studien vår viser at ungdom, uavhengig av kjønn, behøver oppfølging. Å styrke helse- og sosialtjenestene for skolelever, spesielt for borteboende skoleelever, er å anbefale. Lett tilgjengelige tjenester som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom, der ungdom uten henvisning kan snakke med trygge voksne, må prioriteres. Videre vil et slikt lavterskeltilbud, som må være der ungdommene befinner seg, kunne bistå dem med psykiske plager og lidelser.

Ungdommene trenger å få muligheten til å snakke med kompetente fagfolk og evt. bli henvist til spesialisthelsetjenesten før de kommer så langt at de velger bort videregående skole. Både hjem og skole må engasjeres, ikke minst nå med den nye fraværsgrenseordningen. For ungdom som må flytte hjemmefra for å gjennomføre videregående utdanning, bør bemannede internat og vertsfamilier være mer tilgjengelig, og tilgang på fritidsaktiviteter i regi av skolen.

Økende skolefrafall

Oppdaterte tall fra Statistisk sentralbyrå for perioden fra 2010 til 2015 viser at frafall i videregående skole har gått ned blant jenter både i Nordland og Troms (Troms: 24% frafall og Nordland: 29% frafall). For guttene i Finnmark, viser tallene at kun 46% gjennomfører videregående skolegang, altså et sterkt økende skolefrafall (Finnmark: 54% frafall blant gutter og i Troms 41% og i Nordland 39%).

Det er en stø kurs mot et fortsatt massivt tap av fremtidig kompetanse, som kunne vært rekruttert til ulike næringer i eget hjemfylke. Det er snakk om noen hundre enkeltpersoner, og det bør være i alles interesse å sette inn virksomme tiltak som gjør at ungdommene greier å gjennomføre hensiktsmessig skolegang.

For å lese mer om studien

Bania, Elisabeth Valmyr, Lydersen Stian & Kvernmo Siv (2016). “Non-completion of upper secondary school among female and male young people in an Arctic sociocultural context; The NAAHS study“, BMC Public Health 16:960 DOI 10.1186/s12889-016-3644-2 (2016)

Rapporten det henvises til:

Falch, T., Bensnes, S., & Strøm, B. Skolekvalitet i videregående utdanning. SØF-rapport nr. 01/16.

Derfor er vi stolte av vår tannlegeutdanning!

Av Claes-Göran Crossner, leder for Institutt for klinisk odontologi,
UiT Norges arktisk universitet

Tannlegeutdanningen ved UiT startet opp for å utdanne tannleger til Nord-Norge. Dette har blitt en suksess, men vi har mye mer å være stolte av.

Vi kan jo begynne med at våre studenter har en omfattende praksis i pasientbehandling før de er uteksaminert. Faktisk så omfatter tannlegeutdanningen vår mer enn 2500 timer i praksis med pasienter. Vi har en egen tannklinikk som tar inn ekte pasienter. Pasienter som våre studenter får behandle og kommunisere med.

Dessuten har våre studenter 28 ukers eksternpraksis, noe som er i tråd med Kunnskapsdepartementets ønske om at utdanninger innen helsesektoren skal utføres i den kliniske virkeligheten.

Til sammenligning har tannlegestudentene i Bergen og Oslo kun tre/fire uker eksternpraksis.

Men det er ikke bare vi som mener at utdanningen vår er god, for ifølge NOKUTs studiebarometer får tannpleier- og tannlegeutdanningen i Tromsø høyere ranking enn øvrige norske odontologiske utdanninger. Det er stas.

Tannlegestudenter

Til høsten starter UiT opp forskerlinje, og tannlegestudentene på 2.året synes forskning kombinert med studier høres spennende ut. Fra høyre: Eveline Røberg, Tiril Colberg Evensen og Carolilne W. R. Hagelien. Foto: Elisabeth Øvreberg

Strekker oss lenger

Men vi gir oss ikke med å være nasjonalt bra innen grunnutdanningen, for i år starter vi opp forskerlinje i odontologi (for mer informasjon se separat blogginnlegg). Dette er unikt, for det er kun UiB som har et lignende tilbud til sine tannlegestudenter.

Vi i Tromsø starter i liten skala allerede til høsten, men i de kommende årene håper vi at ti prosent av tannlegestudentene våre vil gjennomføre forskerlinjen.

Forskerlinje vil gi et betydelig løft, for i tillegg til å forbedre pasientbehandlingen i framtiden, vil tannleger med forskningskompetanse styrke nyrekruttering til forskning i odontologiutdanning.

Stadig flere studenter er engasjert i forskningsaktiviteter, men generelt sett har noen studenter en oppfatning av at forskning er «skremmende». Derfor håper vi at vår forskerlinje vil bidra til å styrke studenters forståelse av faget, styrke deres kritisk tenkning og gi motivasjon for videre faglig utvikling etter at de er ferdig utdannet. Dette gjøres ved at vi involverer våre studenter i forskningsaktiviteter innen både grunnforskning og klinisk anvendt forskning.

Vi kriger mot antibiotikaresistens

I dag har vi flere forskningsgrupper som driver med viktig forskning vi er stolte av. Vi har for eksempel en nyetablert grunnforskning der vi ser på problemet med antibiotikaresistens – et av samfunnets store trusler når det kommer til helse.

Antibiotikaresistens hos orale bakterier har blitt et økende klinisk problem de siste årene.
Nesten åtte prosent av antibiotikabruken i Norge kommer fra resepter fra tannleger. Det er derfor viktig at våre studenter tar aktivt del i forskningsaktiviteter som fokuserer på dette problemet.

Fra 2016 gjennomfører tredjeårs tannlegestudenter en masteroppgave i laboratorieforsøk som fokuserer på genetiske elementer med henhold til antibiotikaresistens. Prosjektet innebærer at våre studenter blir bevisstgjort om, og tar aktiv rolle i, den globale «krigen» mot antibiotikaresistens hos bakterier. Dette er viktig. Vi tar ansvar.

Det er vi stolte av.

Videreutdanning til samfunnets beste

Av prodekan utdanning ved Det helsevitenskapelige fakultet,
Geir F. Lorem

Vi er med på det største utdanningsløftet på flere tiår gjennom at helse- og sosialfaglige videreutdanninger skal tilbys på masternivå. Ikke bare kombinerer vi klinisk praksis med forskningsbasert utdanning – vi har også betydelig erfaring med hvordan dette kan gjøres.

En god kopling mellom utdanning og forskning er viktig både ut fra studentenes, de faglige ansattes, institusjonenes og samfunnets behov. Stortingsmelding 18 (2014-15) krever at utdanningene skal være relevante for arbeidslivet, og UiTs strategi mot 2020 fremhever at vi skal tilby forskningsbaserte utdanninger med kvalitet på høyt internasjonalt nivå.

Våre utdanninger innebærer ikke bare en utdanning som er forankret i forskningens prinsipper, metoder og grunnleggende verdier, men den krever også et fokus på å gjøre studentene kvalifisert for forskning og fagutvikling.

Studentene våre er morgendagens helsearbeidere, og kronikkforfatter synes det er trist at studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men at arbeidsgiver ikke verdsetter og etterspør kompetansen de har fått. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Studentene våre er morgendagens helsearbeidere, og kronikkforfatter synes det er trist at studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men at arbeidsgiver ikke verdsetter og etterspør kompetansen de har fått. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Utdanningene våre skal ha et masternivå

Ved innføringen av kvalitetsreformen fikk vi et tydelig utdanningsløp som går via bachelor, master og phd, men videreutdanningene innen helse- og omsorgsfag havnet i et slags ingenmannsland mellom bachelor og masterutdanning. Det er ikke gitt at et videreutdannings­kurs skal ha masternivå, men ved UiT skal det være det. Årsaken er at videre- og etterutdanning har stor samfunnsbetydning gjennom å utdanne nye jordmødre, helsesøstre, spesialsykepleiere, miljøterapeuter osv.

Vi har ikke bare utviklet en modell for hvordan utdanningene våre kan kombinere klinisk praksis med forskningsbasering – vi begynner etter hvert å få en betydelig erfaring med hvordan dette kan gjøres.

Ser ikke arbeidsgiver verdien i kompetansen?

Studenter ved masterprogram i helsefag evaluerer studiene som yrkesrelevante, men de har blandede erfaringer om arbeidsgiver verdsetter og etterspør kompetansen de har fått

Dette er trist, for vi ser på studentenes kompetanse som en viktig ressurs i arbeidslivet. Masteroppgavene de skriver har nemlig stor verdi for praksisfeltet. De skriver om alt fra pasientsikkerhet, til kvalitet i tjenestetilbudet, så hvorfor aktiveres ikke studentene i større grad i prosjekt som har betydning for kvalitetssikring, fagutvikling og evaluering av tjenestetilbud?

I en kronikk kalt «Overutdanningsmyten», stiller Heggen og Vøllestad spørsmål om det kanskje er slik at arbeidsgiver ikke forstår hvordan kompetansen kan verdsettes og brukes. De mener det like gjerne kan være et ledelsesproblem, som et overutdanningsproblem.

Til syvende og sist bunner det hele ned i spørsmålet om hva slags helsearbeidere du selv ønsker å bli møtt av som pasient eller pårørende. For mitt vedkommende er jeg sikker. Jeg ønsker dyktige klinikere som kan sitt fag, og som dermed kan vurdere forskning og fagutvikling innen eget felt – og det er den helsearbeideren vi utdanner.

Omfattende studietilbud

Vår første studieretningen med kliniske emner var Klinisk nevrologisk fysioterapi. Utdanningen ble startet opp som et pilotprosjekt i 2007 og ble inkludert fra høst 2012 som en permanent fulltids utdanning ved UiT. Studiet har hatt stor søkermasse, meget høy gjennomføringsgrad, og fyller et behov for kompetanse innen helsevesenet og akademia.

Etter fusjonen mellom UiT og den tidligere høgskolen i Tromsø, fikk vi jordmorfag, helsesøsterfag, aldring og eldreomsorg, psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi og psykisk helse. Gjennom campus Hammerfest har vi tilbud i distriktssykepleie, mens Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, Nord (RKBU Nord) tilbyr master i barnevern samt en rekke kurs innen miljøterapi, kognitiv adferdsterapi og barnevernfaglig veiledning.

Gjennom campus Harstad og Narvik utvides tilbudet ytterligere. I tillegg jobber vi med å kunne tilby et mastertilbud for jordmorfag, anestesisykepleie, barnesykepleie, intensivsykepleie, kreftsykepleie og operasjonssykepleie.

Endelig lanserer vi Forskerlinje i odontologi!

Av førsteamanuensis Mohammed Al-Haroni, faglig leder for forskerlinjen i odontologi, og Laila Berg Nilsen,
rådgiver i forskningsadministrasjonen, IKO

Til nå er det kun medisinerstudenter som har hatt denne unike muligheten, men nå kan vi ved UiT endelig tilby tannlegestudentene våre en eksklusiv Forskerlinje.

Kort fortalt er Forskerlinjen er et unikt tilbud til våre tannlegestudenter som ønsker å fordype seg innenfor odontologi. Som student får du en organisert forskeropplæring, og du utfører egen forskningsaktivitet som kan være starten på din Ph.D-grad.

Studiet er faktisk så omfattende at du vil få dekket kravene til formell forskeropplæring innenfor Ph.D.-programmet, og du har dermed muligheten for et avkortet Ph.D.-løp.

Linda Stein, tannhelse, hovedbilder

 “Tannleger med forskningskompetanse er en forutsetning for å kunne gi forskningsbasert undervisning av tannhelsepersonell – noe som øker kvaliteten på tannhelsetjenesten.” Her med PhD-stipendiat Linda Stein. Foto: Elisabeth Øvreberg

Du blir del av et forskningsmiljø

Som student gir vi deg en veileder, og du tas inn i et forskningsmiljø som bidrar med støtte under utdanningen din. Du vil også kunne videreføre forskningskompetansen du oppnår underveis i arbeidet med masteroppgaven.

Studiet utgjør 120 studiepoeng ut over integrert master i odontologi (tannlegeutdanning). Tilbudet er fortrinnsvis til studenter som går andre året på tannlegestudiet.

Og husk, vi tar kun opp 2 plasser hvert år. Fristen for å søke er 1. mars.

Hvorfor Forskerlinje ved UiT?

Vår Forskerlinje i odontologi starter opp høsten 2016. Det er vi stolte av, for til nå er det kun Universitetet i Bergen som har hatt dette unike tilbudet for sine tannlegestudenter.

Tilbakemeldingen fra disse studentene er gode, og de som har fullført forteller at de nå har gode forutsetninger for å forstå yrket sitt på en annen måte enn gjennom vanlig masterstudie.

Slike tilbakemeldinger er verdifulle for oss, og vi ved UiT ser behovet for å styrke forskerkompetansen innenfor odontologi i Nord-Norge. Tannleger med forskningskompetanse er en forutsetning for å kunne gi forskningsbasert undervisning av tannhelsepersonell – noe som øker kvaliteten på tannhelsetjenesten.

Forskerlinjen i odontologi mottar prosjektmidler fra Troms Fylkeskommune.

Får besøk fra Universitetet i Bergen

Vårt institutt (Institutt for klinisk odontologi) arrangerer egen Forskningsdag for tannlegestudentene 2. året. Det vil si at den 3.februar vil vi informere om Forskerlinjen, og vi er veldig glade for at forskerlinjestudenter i odontologi fra Bergen deltar for å dele sine erfaringer. Også professor Kamal Mustafa kommer fra Universitetet i Bergen for å gi studentene et inspirerende innlegg om forskning.

Vi vil i tillegg gi studentene et innblikk i våre tre forskningsgrupper: Biomaterialer i odontologi og medisin, Kommunikasjon, atferd og samfunnsodontologi, og Endodontology and Molecular Oral Microbiology (EMOM), og forskningen som utføres.

Vi gleder oss!

Les alt om Forskerlinjaen vår her

Første odontologistudent har fullført forskerlinjen: http://www.uib.no/aktuelt/90922/f%C3%B8rste-odontologistudent-har-fullf%C3%B8rt-forskerlinjen (UiB)

 

Desentralisert sykepleierutdanning jubilerer: Da bon-jenten slo by-jenten

Av Bente Norbye, førstelektor ved desentralisert sykepleierutdanning,
UiT, Norges arktiske universitet

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i 2014 i tverrfaglig praksis sammen fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei i kommunehelsetjenesten i Bardu. Foto: Solveig B. Steinnes

Foto: Solveig B. Steinnes

Skepsisen var stor blant både fagfolk og kollegaer da vi startet opp landets første desentraliserte sykepleierutdanning. Sagaen var; dette ville bli en B- utdanning og kunne ikke bli like god som sykepleierutdanningen i byen. Argumentasjonen og skepsisen var ikke ulik diskusjonen da Tromsø skulle få universitet, men denne gangen var det ikke nord mot sør, men by mot land.

Som en av to lærere bosatt i distriktet var fallhøyden stor. Ville dystre spådommer bli sanne? Vi kjørte like eksamener for å ha et sammenligningsgrunnlag og hadde tett oppfølging av de 34 studentene som startet høsten 1990. Dette var et motivert gjeng damer, gjennomsnittsalder 30 år og med til sammen 75 barn! Disse damene brøytet veg i all skepsis og viste oss og alle studentene som skulle komme at det var mulig å ta en sykepleierutdanning uten å flytte til byen. Og ikke bare kunne – de viste oss at karakterene ikke bare var like, men også høyere enn hos Tromsøstudentene. Vi jublet og pustet lettet ut! Dette ble det avisoppslag – tittelen på artikkelen i Nordlys var «Da bon- jenten slo by- jenten». Siden det første kullet, som var våre pionerer, har desentralisert sykepleierutdanning tatt opp 15 kull med sykepleierstudenter og vi har utdannet 430 sykepleiere, både bon-jenter og bon- gutter, der 87% jobber i egen kommune eller i en nabokommune.

Bardugjengen! Sykepleierstudent Therese Strømseth var i tverrfaglig praksis med fysioterapeutstudent Gabrielle Grønbech, ergoterapeutstudent Mona Storrø og medisinerstudent Aida Joolaei.

Ikt i undervisning

Teknologiske fremskritt siden 1990 har gitt oss mulighet til å utfordre undervisningsmetodene siden oppstarten. Stor stas var det når Televerket i et utviklingsprosjekt i 1994 gav oss tre Telefaxer og studentene kunne sende oss veiledningsgrunnlag på fax og ikke i post! Vi prøvde ut videokonferanser som den første høgskolen i Troms og prøvde ut elektronisk læringsplattform før dette var etablert i utdanningene. Desentralisert utdanning (DSU) har vært i forkant av nye undervisningsmetoder fordi vi hadde geografiske avstander. De brukes nå som gode pedagogiske undervisningsmetoder der studentene er aktive studenter.

Lokalt samarbeid

Fundamentet av DSU er bevart. Studentene er fortsatt inndelt i grupper utfra geografi, og de har sin sykepleielærer i distriktet. Læreren følger studentgruppene gjennom fire år. Vi ser at studentene trenger hverandre og lokal lærer som følger studieprogresjonen over fire år. Dette er fortsatt viktige aspekter ved å desentralisere en profesjonsutdanning. Sykepleierutdanning kan ikke gjøres alene fremfor en datamaskin, men som universitet har vi vist at undervisningen kan flyttes nærmere studentene. Da imøtekommer vi en studentgruppe som vanskelig kan flytte og som er en fantastisk ressurs for sitt lokalsamfunn.

Livslang læring eller Sykepleierne har kompetanse

At desentralisert sykepleierutdanning har blitt en suksess viser seg ved at sykepleierne jobber i sitt nærmiljø og mange er ledere i sine helsetjenester. Over halvparten av våre tidligere studenter har tatt videreutdanninger i årene etter grunnutdanning. Disse foretrekker også videreutdanning som tilbys som desentralisert og/eller deltidsutdanninger.

Samarbeid mellom helsetjeneste og universitet

Jeg er heldig som får møte mange av sykepleierne som veiledere for våre studenter og som ledere av helsetjenestene i dag. Samarbeidet mellom utdanning og kommune har også vært et kjennetegn ved vår utdanning. I tillegg til fortsatt å utdanne sykepleiere som er viktige for kommunehelsetjenesten, fortsetter vi samarbeidet innen både Forsknings- og utviklingsprosjekter i kommunehelsetjenesten. Samarbeidet bringer både utdanningene og helsetjenesten videre.

Studenter ved DSU har som eksempel vært av de første studentene ved Helsefak som har deltatt i en tverrfaglig praksis sammen med studenter fra medisin, ergoterapeut og fysioterapeututdanningene. Dette er en del av fremtiden for å utvikle samarbeid innad i helseprofesjonsutdanningene og sammen med helsetjenesten. Vi feirer 25 års samarbeid med et jubileumsseminar fredag 9. oktober på Kunnskapsparken på Finnsnes.

”Pasientens helsetjeneste”; hvorfor dette maset om samarbeid?

Av Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning og førsteamanuensis ved
Det helsevitenskapelige fakultet

Mange helsearbeidere hevder at «vi har alltid samarbeidet». Slik har ikke pasienter alltid erfart det.

Radiografstudent Iselin Eriksen og medisinstudent Anja Thomassen prøver å redde livet til en simulert pasient. Foto: Bjørn-Kåre Iversen.

«…når de ikke samarbeider i det hele tatt fordi den ene sier det, den andre noe annet – når skal de snakke sammen og med meg?»

Slik uttrykker en pasient sin frustrasjon. Det er mange gode grunner for tverrfaglig samarbeid for å sikre at pasienter får riktig pleie og behandling til rett tid og fra de rette fagfolkene. Men hvordan kan vi forberede fremtidige helsearbeidere på teamarbeid på tvers av profesjoner?

Helsearbeidere må forstå at de er del av et tverrfaglig team, og at god kommunikasjon med pasient, pårørende og andre medlemmer i teamet er avgjørende. Helsearbeidere må også vite hva andre kan og gjør slik at gjentakelser og eventuelle hull i pleie og behandling ikke forekommer. Helt avgjørende er det at helsearbeidere lærer og vet hvordan de skal samarbeide for et godt pasientforløp. Dette kan realiseres når studenter lærer med, av og om hverandre i løpet av studiet.

Helsefak er i forkant

Studenter ved Helsefak har i flere år fått tverrfaglig undervisning gjennom emnet HEL-0700 som har fokus på den felles kompetansen kandidatene skal ha ved endt utdanning; kommunikasjon, etikk, helse– og sosialpolitikk med mer. Men Helsefak vil videre for å utdanne kandidater som kan sette pasientenes behov i sentrum ved å samarbeide og bruke hverandres kunnskap i en helhetlig tjeneste overfor den enkelte. Studenter ved Helsefak gjør dette gjennom HEL-0700, simulering av akuttsituasjoner, samarbeid om legemiddelhåndtering i spesialisthelsetjenesten og om smerteproblematikk hos pasienter i sykehjem.

Et godt eksempel er når studenter fra farmasi, fysioterapi, medisin og sykepleie møter en eldre pasient med langvarig smerteproblematikk og hennes pårørende for å utarbeide en rapport med videre pleie – og behandlingstiltak.

De beste teamarbeiderne utdannes i Tromsø!

Ytterligere tverrprofesjonell samarbeidslæring blir det når arbeidet videreføres med nye prosjekter og studentdrevne sengeposter i både sykehus og sykehjem. Det er skritt på veien mot det første målet om at alle studieprogrammene skal delta i minst ett tverrprofesjonelt læringsopplegg. Det neste målet er at alle studenter ved Helsefak i løpet av studietiden deltar i et tverrprofesjonelt samarbeidslæringsprosjekt. Vi skal utdanne Helse-Norges beste teamarbeidere!

Les også

Pasientens helsetjeneste – utdanningenes ansvar

Av Nanna Hauksdottir, prosjektleder TPS, Anita Iversen, leder for Enhet for helsefaglig pedagogisk utvikling, Inger Njølstad, prodekan for utdanning og Mari Wolff Skaalvik, prodekan for utdanning

Hvis helseministerens ambisjon om «pasientens helsetjeneste» skal nås, må utdanningsinstitusjonene ta ansvar. Målet om teamarbeid med pasienten i sentrum kan ikke oppnås uten at vi åpner for nye arbeidsformer i de helsefaglige studiene. Dette er krevende og vil utfordre etablerte tradisjoner i universitets- og høgskoleutdanningene.

Ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, er vi i gang med en stor tverrprofesjonell satsing. Med utgangspunkt i lederstøtte, tett samarbeid med kommune- og spesialisthelsetjenesten og satsing på kompetanseheving blant ansatte, oppfyller vi fakultetets – og statsrådens – mål om tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS).

Vårt fakultet har spesielt gode forutsetninger for samarbeid fordi vi utdanner tolv ulike helseprofesjoner. I tillegg har vi UiTs sosialfaglige utdanninger, som også blir en del av den tverrprofesjonelle satsingen.

Nanna+Hauksdottir+sommer

Kan tverrprofesjonell samarbeidslæring i de helsefaglige grunnutdanningene gi bedre samarbeidspraksis og en bedre tjeneste for pasientene? Dette skal vi forske på i Tromsø, sier blant annet Nanna Hauksdottir i dette innlegget. Foto: Elisabeth Øvreberg

Hva er TPS?

Tverrprofesjonell samarbeidslæring skjer når studenter fra to eller flere profesjonsstudier lærer med, av og om hverandre for bedre kvalitet og samarbeid i helsetjenesten.

Tverrprofesjonell samarbeidskompetanse må læres i studietida, for den kommer ikke av seg selv. Våre erfaringer tilsier at den mest effektive læringen skjer når studenter møtes i pasientsituasjoner på tvers av studieprogram: Studentene undersøker pasienten sammen, ser hverandres tilnærming og lærer om hverandres fag og kompetanse. Samtidig synliggjøres egen fagkunnskap. Sist, men ikke minst, utfordres og utvikles studentene i samarbeidet med den det gjelder: pasienten.

Flere veier

Det fins flere veier til tverrprofesjonelle erfaringer:

  1.  gruppearbeid om reelle casehistorier i fysiske grupper eller i virtuelle fora,
  2.  simuleringstrening med skuespillere eller erfarne pasienter,
  3.  simuleringssentra som gir realistiske og lærerike erfaringer,
  4.  skyggepraksis. Studenter følger arbeidshverdagen til en fagperson fra en annen profesjon – lærerikt og enkelt å organisere.

Den internasjonale litteraturen om dette gir mange flere nyttige eksempler som vi kan høste av. Mens TPS er i startgropa i Norge, har man kommet mye lengre i Canada, USA og Storbritannia.

Slik lærer studentene

I løpet av strategiperioden 2014–2020 skal vårt fakultet legge en helhetlig plan for TPS for alle våre helse- og sosialfaglige studieprogrammer. Dette inkluderer:

1) INTER-BASE: Dette er et obligatorisk fellesemne for førsteårsstudenter. 10 studiepoeng.

  1.  Har siden 2011 inngått ved 9 ulike studieprogram. Studentene erfarer at de er del av et større helsefaglig fellesskap med felles kunnskapsstoff og kompetanseområder.
  2.  Emnet er nettstøttet med fysiske tverrprofesjonelle gruppemøter og seminarer om etikk og kommunikasjon.

2) INTER-PRAX: Dette er tverrprofesjonelle teambaserte læringsaktiviteter i klinisk praksis.

  1.  Prosjekt Midt-Troms: Et forskningsprosjekt i samarbeid med helsetjenesten i to kommuner. Ergoterapi-, fysioterapi-, medisin- og sykepleiestudenter i siste/nest siste studieår gjennomfører to uker TP-praksis.
  2.  Tverrprofesjonell smerteundervisning: Medisin-, sykepleie-, fysioterapi- og farmasistudenter møter sykehjemspasienter med smerteproblematikk. En tre dagers læringsaktivitet avsluttes med rapportering til sykehjemmet og fokusgruppeintervju med de involverte.
  3.  Legemiddelhåndtering: Studentpar fra farmasi og sykepleie, og etter hvert medisin, følger pasienter gjennom opphold ved to avdelinger på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) med hensyn til medikamentell behandling.

3) INTER-SIM: Dette er tverrprofesjonelle teambaserte læringsaktiviteter ved bruk av simulering. Gjennomføres ved Ferdighets- og simuleringssenteret (FOSS), hvor radiograf-, sykepleie- og medisinstudenter simulerer akuttmedisinske situasjoner.

Videre er det planer om studentdrevet sengepost i UNN og på kommunale sykehjem.

Forskning

Parallelt med undervisning og utvikling samt gjennomføring av aktiviteter innen tverrprofesjonell samarbeidslæring, skal vi forske på blant annet:

  1.  hva som er nødvendig omfang av TPS,
  2.  hvor det bør være plassert i studieforløpene.
  3.  krav til kompetanse hos ansatte/veiledere, og
  4.  hvordan tverrprofesjonell læring skjer best.

Det viktigste spørsmålet er om TPS i de helsefaglige grunnutdanningene gir bedre samarbeidspraksis og en bedre tjeneste for pasientene. Det skal bli en del av forskningen ved Det helsevitenskapelige fakultet.

Referanser

1) http://caipe.org.uk/about-us/defining-ipe/

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 11/2015

Bli ekspert på menneskekroppen og få en trygg og viktig jobb!

Av Førsteamanuensis Gunbjørg Svineng, undervisningsansvarlig ved Institutt for medisinsk biologi, og professor Terje Larsen, instituttleder ved Institutt for medisinsk biologi.

Er du en av de tusenvis av ungdommer på videregående skoler som i disse dager skal gjøre et valg? La oss hjelpe deg! Bioingeniør og biomedisin kan være veien for å nå dine mål.

Er du interessert i hvordan menneskekroppen fungerer, eller hvordan man stiller medisinske diagnoser? Ønsker du å forske frem nye behandlinger for ulike sykdommer? Da bør du absolutt vurdere å bli bioingeniør eller biomedisiner.

Mange biomedisinere tilbringer deler av sin karriere i utlandet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Mange biomedisinere tilbringer deler av sin karriere i utlandet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Trenger samfunnet bioingeniører og biomedisinere?

Svaret er et uten tvil JA! Bioingeniører gjør livsviktige analyser på alle landets sykehus og legekontor, og biomedisinere forsker på sykdommer og underviser de som skal bli leger, tannleger, sykepleiere og som trenger å lære hvordan kroppen fungerer.Ved UiT-Norges arktiske universitet og Institutt for medisinsk biologi tilbyr vi bachelorutdanninger både i biomedisin og bioingeniørfag. Begge utdanningene er 3-årig og krever at man har generell studiekompetanse og fordypning i realfag.

Men, hva er nå egentlig forskjellen på en bioingeniør og en biomedisiner?

Hva gjør en biomedisiner?

Biomedisinere jobber med forskning- og undervisning på universitet eller høyskole, eller i private bedrifter innen bioteknologi, legemiddelindustri og lignende. Er man utdannet biomedisiner kan man også jobbe internasjonalt, og mange tilbringer deler av sin karriere ved utenlandske forskningsinstitusjoner over hele verden. Som biomedisiner har man spisskompetanse på å forstå hvordan kroppen fungerer, både når den er frisk og ved sykdom. Noen spesialiserer seg på hvordan ulike organer fungerer, og andre er spesialister på hvordan ting fungerer helt nede på celle- og molekylnivå. Dette er kunnskap som også de fleste helseprofesjonene er avhengig av, og biomedisinere er derfor involvert i undervisning av studenter som skal bli leger, tannleger, sykepleiere, farmasøyter, psykologer etc.

Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører. De utgjør den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Bioingeniører er både helsearbeidere og ingeniører. De utgjør den største yrkesgruppen ved sykehusenes medisinske laboratorier. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Hva gjør en bioingeniør?

De aller fleste bioingeniører jobber ved de medisinske laboratoriene på sykehus eller legekontor, men mange jobber også i ulike forskningsinstitusjoner som f.eks universiteter, høyskoler, og nasjonale forskningsinstitutt. Bioingeniører som jobber i helsevesenet har som regel ansvar for å analysere prøvemateriale fra pasienter. Det kan f.eks. være analyser av blodprøver for å påvise bakterier eller virus, eller det kan være mer kompliserte analyser for å identifisere mutasjoner i gener eller proteiner i kreftsvulster. I dagens helsevesen gjøres disse analysene med avansert teknologisk utstyr som bioingeniørene har ansvaret for. Bioingeniører som velger å jobbe innen forskning deltar for eksempel i forskningsgrupper som undersøker mekanismene som fører til ulike sykdomstilstander, eller som tester effekten av en bestemt behandling. I tillegg til analyser av forskningsmateriale, er de med på undervisning av studenter i praktisk laboratoriearbeid.

Det er for tiden lett å få seg jobb som bioingeniør og mange av våre studenter har tilbud om jobb før de er ferdig utdannet.

Hva kan vi tilby deg som bioingeniørstudent?

Som bioingeniørstudent vil du tilhøre et kull på rundt 25 studenter, og ved gjennomført studie vil du få en offentlig godkjenning som bioingeniør. I første studieår lærer du grunnleggende fag som kjemi og biologi, samtidig som du får lære om helsevesenet og etikk som er relevant for helsearbeidere. I andre og tredje studieår lærer du å analysere pasientprøver eller andre biologiske prøver, og du lærer å tolke analysesvarene. Gjennom hele studiet er det fokus på praktiske labøvelser, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. De fleste vil starte å jobbe etter endt 3-årig studium, men man har også mulighet for å gå videre på et masterprogram i biomedisin. Les mer om studieprogrammet bachelor i bioingeniørfag.

Du får praktiske labøvelser gjennom hele studiet, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Du får praktiske labøvelser gjennom hele studiet, og du får også være i praksis ved laboratorier på sykehuset eller på universitetet. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen

Hva kan vi tilby deg som biomedisinstudent?

Som student på biomedisinprogrammet vil du i første studieår ha emner sammen med andre biologistudenter ved UiT og lære basal kjemi og matematikk før du starter på selve biologifaget. På andre og tredje studieår vil du fokusere mer på biomedisinske fag og lære mekanismene for hvordan organer, celler og gener fungerer. Du vil få lære å gjennomføre eksperimenter i et studentlaboratorium, og du vil få muligheten til en praksisperiode i en forskningslab på universitetet. Etter fullført bachelorstudium vil de fleste studentene gå videre på masterprogrammet i biomedisin der de vil spesialisere seg i utvalgte temaer, og gjøre en større forskningsoppgave på universitetet eller på sykehuset. Les mer om studieprogrammet bachelor i biomedisin, og om masterprogrammet i biomedisin.

Hvordan velge rett?

Det viktigste for et vellykket valg av studium, er at man har interesse for faget. I tillegg bør man også tenke på hvilken type jobb man ønsker seg etterpå. Så vårt råd er: er du interessert i hvordan menneskekroppen fungerer og har lyst til å jobbe med forskning og undervisning, da bør du velge å studere biomedisin. Er du derimot mer interessert i å analysere pasientprøver og ønsker å jobbe innen helsevesenet, da bør du velge å studere bioingeniørfag. Uansett valg, ønsker vi alle nye studenter velkommen til Institutt for medisinsk biologi og Det helsevitenskapelige fakultet i Tromsø.

Godt valg!

Lik tilgang til helsetjenester

Av Guri Skeie, førsteamanuensis i ernæring ved Institutt for samfunnsmedisin UiT og Arthur Revhaug, klinikksjef kirurgi, kreft og kvinnehelseklinikken, UNN og professor ved Helsefak UiT.

Nord-Noreg treng ernæringsfysiologar – kva ventar ein på?

I Noreg skal alle skal ha lik tilgang til helsetenester, uavhengig av kor vi bur i landet. Slik er det ikkje når det gjeld ernæring. Det er over dobbelt så mange kliniske ernæringsfysiologar per innbyggjar på Austlandet som i resten av landet. Det kan – og må vi gjera noko med!

Kliniske ernæringsfysiologar er ekspertar på ernæringsbehandling (sjå boks). I Helse Nord finst det berre 16 av dei i spesialisthelsetenesta (sjå figur 1), i tillegg jobbar det berre tre på kommunalt/fylkeskommunalt nivå, i Nordland. I Troms og Finnmark jobbar ingen med slik bakgrunn i primærhelsetenesta. Helsedirektoratet tilrår at primærhelsetenesta bør ha 10 kliniske ernæringsfysiologar per 100 000 innbyggjar. I tillegg bør det vera minst 1,5 årsverk per 100 vaksensenger og per 30 barnesenger i spesialisthelsetenesta. Ingen delar av landet oppfyller tilrådinga for primærhelsetenesta. I vår helseregion burde det vore 45-50 stillingar for kliniske ernæringsfysiologar berre i primærhelsetenesta. I rapporten «Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten. En status-, trend- og behovsanalyse fram mot 2030» skriv Helsedirektoratet at om førebyggingsarbeidet i kommunane skal lukkast bør alle kommunar ha tilgjengeleg kompetanse innan klinisk ernæring.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Tilgangen til helsetjenester er ikke likt fordelt i landet, skriver artikkelforfatteren.

Kosthald er viktig!

Usunt kosthald, særleg lågt inntak av frukt, grønsaker, nøtter og frø, omega-3 feittsyrer og høgt inntak av salt, er til saman den faktoren som bidreg mest til sjukdom og død i Noreg i følgje Folkehelserapporten (sjå til dømes figur 2). Studiar syner også at kvalifisert kostrettleiing til personar med høgt kolesterol eller nedsett glukosetoleranse er kostnadseffektivt for å førebyggja diabetes og hjarte-karsjukdom. Kosthald er såleis viktig førebyggjande, men også for at folk skal klara seg betre når dei får annan sjukdom. Fleire undersøkingar har synt at 30-40% av pasientane er i ernæringsmessig risiko ved innlegging i norske sjukhus og sjukeheimar. Helsedirektoratet har laga nokre enkle reknestykke som tyder på at berre med førebygging og behandling av underernæring i sjukehusa vil ein kunna spara 800 millionar årleg på grunn av kortare liggjetid. I tillegg sparer ein sjølvsagt mykje sjukdom og plager!

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010). Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Antall dødsfall som kan tilskrives den enkelte risikofaktor etter dødsårsak (2010).
Kilde: www.fhi.no/folkehelserapporten

Nytt studieprogram i ernæring til UiT

Initiativet til å oppretta ei utdanning i klinisk ernæring på UiT – Noregs arktiske universitet har kome frå fagmiljøa i UNN og UiT. Hugo Nilssen, leiar for ernæringssenteret ved Universitetssjukehuset i Nord-Noreg seier: «Det er vanskelig å rekruttere kvalifiserte kliniske ernæringsfysiologer, særlig i Nord-Norge. Vi trenger derfor en utdanning av denne faggruppen i landsdelen.» Utdanninga i klinisk ernæring vil bli bygd opp av eit bachelorprogram i ernæring og eit masterprogram i klinisk ernæring. For å få autorisasjon som klinisk ernæringsfysiolog må ein i tillegg gjennom ein kort praksis. Vi veit frå andre utdanningar som medisin, tannhelse og psykologi, at ein stor del av studentane blir buande i regionen der dei vart utdanna. Dette er også ein grunn til at Helsedirektoratet har tilrådd at det blir utgreidd å oppretta utdanningar i Tromsø og Trondheim. Ved UiT har vi hatt studieplanen for bachelorstudiet klar i lengre tid. Vi manglar berre finansiering frå Kunnskapsdepartementet.

Regjeringa skreiv i stortingsmelding 13 (2011-12) Utdanning for velferd – Samspill i praksis: «Regjeringen vil styrke og kvalitetssikre rådgivningen på ernæringsområdet gjennom gode utdanninger, og vurdere tiltak for å sikre tilstrekkelig tilgang på kliniske ernæringsfysiologer over hele landet».

Kva ventar dei på?

Kva gjer ein klinisk ernæringsfysiolog?

  • førebygging, utgreiing og behandling av ulike ernærings og kosthaldsrelaterte lidingar
  • kartlegging av ernærings- og helsetilstand
  • kvalitetssikring av ernæringstilbodet
  • plan- og strategiarbeid
  • utdanning/opplæring/rettleiing av pasientar, personell og studentar
  • prosjekt- og fagutviklingsarbeid
  • forsking

Forskerspirer trenger gode vekstvilkår

Av Ingunn Skre, instituttleder Institutt for psykologi,
Leder av nasjonalt profesjonsråd for psykologi

Forskerlinje i psykologi blir nå lansert som et nasjonalt anliggende, men finansieringen mangler. Vil god forskning alltid sprenge seg vei – som løvetann opp av asfalten? Forskertalentene viser seg ofte allerede i studietiden. Har vi ordninger som tar vare på dem?

May-Britt og Edvard Moser får Nobelprisen i medisin

May-Britt og Edvard Moser er et godt eksempel på hvordan gode vilkår tidlig i karrieren kan få forskningen til å blomstre, mener artikkelforfatteren. Foto: Nancy Bazilchuk, NTNU

Toppforskning – trass skrinne vilkår?

For 50 år siden forsvant tvillingene Ulf og Bjørn Stabell fra sine plasser på psykologiforelesningene på Blindern og ned i de mørke kjellerne under Helga Enghs hus, der synslaboratoriene befant seg. De hadde fått en idé, og den har de forfulgt siden, i intens jakt på kunnskap om fargesyn og nattsyn. Resultatet ble flere titalls artikler og ”The duplicity theory of vision”. Stabell-tvillingene tok seg aldri tid til å søke jobb, knapt nok til å fullføre profesjonsstudiet i psykologi, og de har nesten ikke hatt forskningsfinansiering. Heldigvis hadde de gode kolleger og mentorer som tok foredragene deres med til internasjonale konferanser tvillingene ikke hadde råd til å reise til selv. Deres spartanske livsførsel og totale vigsel til vitenskapen har vært mytedannende i akademisk psykologi. Myten sies at de knapt hadde råd til månedskort, så de delte ett og dro til laboratoriet annenhver dag uten frykt for å bli tatt i kontroll, eneggede tvillinger som de var. Først da de fikk statsstipend i 1986 kunne de kjøpe hvert sitt månedskort og unne seg annet enn havregrøt på bordet. Forskningen gikk foran alt.

Toppforskning – med bedre vilkår

Tjuefem år etter Stabell-tvillingene forsvinner ekteparet May-Britt og Edvard Moser fra psykologiforelesningene på Blindern og ned i rottelaboratoriet til hjerneforsker Per Andersen. De hadde også fått en idé. Moser og Moser evnet å skaffe finansiering og kunne snart kreve gode rammer for sin forskningsvirksomhet, da dokumentasjon av hjernens ”GPS-system” allerede tidlig i deres karriere vakte stor internasjonal oppmerksomhet. NTNU kunne tilby disse vilkårene, mens Universitetet i Oslo ikke tok sjansen på å investere i deres nyskapende grunnforskning med høy risiko. Resten av historien kjenner vi.

Studentmassen har forskertalentene

Vi som jobber i akademia vet at fagets, forskingen og universitetets fremtid finnes i studentmassen. De skal bære faget og forskningen videre. Vi vet at nye ”Stabeller” og ”Mosere” kan være på benkene i auditoriene våre. Helt nylig har ferske psykologistudenter som skulle øve seg på laboratorieeksperimenter med en øyebevegelsesregistrator gjort funn som kan bidra til å avdekke virkningsmekanismene bak antidepressiva i SSRI-klassen, den såkalte ”lykkepillen” (se bl a denne artikkelen i Aftenposten). Eksperimentet viste at friske unge kvinner som har inntatt SSRI unngår øyekontakt. Dette indikerer at SSRI ikke nødvendigvis hever stemningsleiet, men endrer oppmerksomheten hos de som får medikamentet, slik at de bokstavelig talt skifter fokus. Det er jo også det man forsøker å oppnå i psykoterapi med deprimerte – å hjelpe dem til å rette oppmerksomheten bort fra det som har gått skeis og over til det som faktisk fungerer i livene deres. Forskning utført av norske psykologistudenter publiseres i topptidsskrift.

Forskerlinjer – veksthus for forskertalenter

Hva kan disse fortellingene om forskning fortelle oss? At tvillinger, ektepar eller andre studenter som leker seg i laboratoriet kan nå langt i forskning? Ja – og at forskningstalent og gode ideer viser seg tidlig, og at dersom forholdene legges til rette for dem, kan de nå svært langt og gjøre funn som er viktige for menneskeheten. Et enkelt grep for å gi forskertalentene mulighet til en god start på karrieren er å opprette forskerlinjer, slik at veien til doktorgrad og forskningskompetanse blir bedre tilrettelagt. Det har lyktes å etablere forskerlinjer i medisin ved alle de norske medisinerutdanningene, og etter mer enn 10 år ser det ut til at dette er en suksess. Tannlegestudiet ved UiT har nylig fått sin forskerlinje, en lokal modell opprettet i påvente av et nasjonalt løft.

Psykologifaget ønsker å etablere forskerlinjer som en nasjonal satsning. Derfor har Nasjonalt profesjonsråd for psykologi (NPP) rettet en henvendelse til Kunnskapsdepartementet om etablering og finansiering av forskerlinjer ved de fire universitetene som har profesjonsstudium i psykologi: UiT, UiO, UiB og NTNU. Rektorene ved de fire universitetene støtter søknaden.

Hvert år tas det nasjonalt opp ca 300 studenter til profesjonsstudiet i psykologi, 45 av disse ved UiT. En forskerlinje vil kunne være tilbud for 5-10% av disse. Forskelinjen skal være et supplement til den ordinære PhD-utdanningen. Den er rettet mot de som tidlig i studietiden viser seg å ha ”en forsker i magen”. Ordningen vil bringe disputasalderen ned til under 30 år hos forskerlinjekandidater, mens landsgjennomsnittet nå er 35 år ved disputas i psykologi.

Det er en god investering i fremtiden å involvere studenter i forskning og å ta dem med som medforfattere i artikler der de har bidratt vesentlig med det intellektuelle innholdet. En forskerlinje vil åpne for at talentene kan planlegge doktorgrad og forskerkarriere tidlig i studieløpet, og vil føre studentene fram til førsteplassen på forfatterlisten. Talentene og ideene finnes. Forskerlinjer gir gode vekstforhold.