Vi må bli flinkere til å inkludere ungdom

Den nye rusreformen endrer ikke på det vi mener er aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet: Et bedre samarbeid mellom offentlige etater og mer inkludering av ungdom.

Skrevet av Inger Marie Holm, førsteamanuensis, RKBU Nord, Arja Mubanga-Bjørn, prosjektleder folkehelseprosjekt – barn og unges psykiske helse og rusforebygging, Tromsø kommune, Unn-Doris K. Bæck, professor, Institutt for samfunnsvitenskap, Merete Saus, professor, Institutt for lærerutdanning og pedagogikk

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Foto: Jack Moreh/Stockvault.net

I 2019 registrerte politiet i Tromsø en markant økning i kriminelle handlinger utført av unge mennesker i Tromsø. Mye av kriminaliteten dreide seg om rus, vold og trusler. Volden var grovere enn før og bruk av rusmidler mer utbredt. Det ble også registrert en urovekkende utvikling knyttet til ulovlig bildedeling på nett. Samme år registrerte Konfliktrådet en økning i antall saker hvor ungdom under 16 år var involvert, både som fornærmet og som gjerningsperson. Mange saker var alvorlige.

Positive aktiviteter

Med dette som bakteppet fikk Tromsø kommune i 2019 på plass et tverrfaglig arbeidsfellesskap: U16 (ungdom under 16 år). Målet er å forebygge kriminalitet blant ungdom. Lærere og fritidsledere, politiet, barnevernet, Konfliktrådet og mange andre som jobber tett på ungdom, deltar i arbeidet. Med U16s overordnede prinsipper – Relasjon, Positive aktiviteter og Tverrfaglighet – har de satt opp flere delmål for arbeidet:

  • Mindre kriminalitet, rus og mobbing blant ungdom
  • Erstatte negativ atferd med positive aktiviteter
  • Bygge relasjoner til og ha tett oppfølging av sårbare unge i risikogruppene
  • Utvikle alternative mestringsstrategier på skole og i fritid
  • Fremme og utvikle den tverrfaglige samhandlingen

Utvikle ny kunnskap

Forskere ved UiT og politihøgskolen ønsker å bidra i dette arbeidet. Derfor har vi gått sammen med ungdom, U16 i Tromsø kommune, politidistriktene i Nord-Norge, Kripos, Bodø kommune, ressurssenteret RVTS Nord og Røde kors om et forskningsprosjekt som har som formål å utvikle ny kunnskap om hva som kan være effektive kriminalitetsforebyggende tiltak blant ungdom i Nord-Norge.

Vi vet at fritidsarenaen er en viktig arena som lett blir glemt når etater samarbeider om unges utfordringer. Vi vet også at unges stemmer ikke alltid kommer tydelig frem når politikere lager politikk som skal være kriminalitetsforebyggende. I forskningsprosjektet “The Coordinated Youth Project” (CYPRO) inkluderer vi derfor arenaene skole – hjem – fritid som spesielt sentrale for forebygging av ungdomskriminalitet. Et viktig premiss er at ungdom inkluderes i alle deler av prosjektet, på likeverdige vilkår som de øvrige aktørene.

Skole-hjem-fritid

CYPROs mål er å oppnå en bedre forståelse for hva som står i veien for kriminalitetsforebyggende effekter – til tross for gode intensjoner og godt utviklet planverk. CYPRO vil også øke kunnskapen om hvordan arenaer rundt ungdom kan samarbeide bedre med ungdommen selv for å forhindre at unge mennesker havner ut i kriminalitet. Ved å studere samarbeid gjennom en tverrfaglig, helhetlig og deltakende tilnærming, vil CYPRO også bidra med ny kunnskap om hvordan ungdomskriminalitet kan forebygges gjennom fokus på arenaene skole-hjem-fritid.

Må inkludere ungdommen selv

Forebygging av kriminalitet blant unge er et sentralt ansvar for offentlig sektor. Derfor er det ikke så rart at forebygging er et ord som går igjen når regjeringens foreslåtte rusreform denne uken blir diskutert i åpne høringer i Stortinget. Rusreformen foreslår at personer som blir tatt for bruk, kjøp, besittelse eller oppbevaring av mindre mengder narkotika til eget bruk, ikke lenger skal straffes. Bruk av narkotika vil fortsatt være ulovlig, men i stedet for straff, må de som blir tatt møte for en rådgivende enhet i kommunen med kompetanse på rus. Motstanderne av reformen mener at den vil gjøre det vanskeligere å forebygge rus og dermed også kriminalitet. Tilhengerne har mer tro på behandling enn straff.

Vi mener diskusjonen rundt rusreformen er viktig – men at det aller viktigst for å forebygge ungdomskriminalitet er å inkludere ungdommen i det tverretatlige arbeidet med morgendagens løsninger. Derfor har vi inkludert dem i vårt forskningsprosjekt. Prosjektet har søkt finansiering i Norges forskningsråd, og kan igangsettes til høsten dersom det går gjennom.

Perspektivløs politikk for pårørende og frivillige i framtidas eldreomsorg

Skrevet av Jill-Marit Moholt, postdoktor og daglig leder, Senter for omsorgsforskning nordBodil H. Blix, professor ved Institutt for helse- og omsorgsfag og professor emeritus Helge Stalsberg.

Andelen eldre øker, og Regjeringen vil løse det økte behovet for helse- og omsorgstjenester gjennom mer innsats fra pårørende og frivillige. Dette er verken ønskelig eller mulig.

Woman sitting with her elderly mother.

Andelen eldre øker, og med det trolig også behovet for helse- og omsorgstjenester. Det utfordrer både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene. Foto: Berkut/Mostphotos.com

Regjeringen Solberg presenterte nylig Perspektivmeldingen 2021. Vi leste delene om utviklingstrekk og utfordringer i helse- og omsorgstjenestene med særlig interesse. Den norske befolkningen blir stadig eldre, og fram mot 2060 vil andelen eldre over 80 år nesten bli tredoblet. I og med at risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse øker med stigende alder, vil trolig behovet for helse- og omsorgstjenester øke kraftig. Dette vil utfordre både økonomisk bærekraft og tilgang til arbeidskraft i tjenestene.

Perspektivmeldingen gjentar det som allerede har vært presentert som en løsning i flere politiske styringsdokumenter, for eksempel i Regjeringen Solbergs eldrereform Leve hele livet: Innsatsen fra pårørende må opprettholdes og aller helst økes i årene som kommer.

Regjeringens oppskrift mangler ingredienser

Men Perspektivmeldingen vier ikke oppmerksomhet til at årsklassene med flest pårørende eller potensielle frivillige stagnerer eller vokser vesentlig langsommere enn den eldste delen av befolkningen. Perspektiver på hva konsekvensene av økt omsorgsansvar blir for den enkelte, og ringvirkningene dette kan ha for samfunnet, er også fraværende. I stedet fortsetter Regjeringen å gjenta en oppskrift som forutsetter ingredienser vi ikke har tilgang på. Vi oppfatter dette som både perspektivløst og kunnskapsløst.

Vi vet ikke om politikerne har undersøkt om befolkningsutviklingen er forenlig med ambisjonene. Det har vi gjort i en studie nylig publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning. Vi tok utgangspunkt i Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger for 2018-2040, og undersøkte potensialet for pårørendeomsorg, frivillig innsats og arbeidskraft i eldreomsorgen i 49 små, mellomstore og store norske kommuner.

Back view of elderly couple walking on grassy meadow in park

Det blir markant færre pårørende og eldre frivillige per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Foto: Lightfield/Mostphotos.com

Færre pårørende per hjelpetrengende eldre

Det blir markant færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i de nærmeste tiårene. Vi sammenliknet befolkningsutviklingen i aldersgruppen 85 år og eldre, med aldersgruppen 50-66 år. Forholdstallet mellom disse gruppene er brukt som et uttrykk for potensialet for pårørendeomsorg fordi 50-66-åringene er de som i størst grad bidrar med hjelp og støtte til den eldste aldersgruppen.

Forholdstallet faller i gjennomsnitt til under det halve av dagens nivå fram mot 2040. Trenden er den samme for alle kommuner, men fallet blir størst i små kommuner. Dette kan illustreres med to eksempler. I Moss, som er en sentral østlandskommune, faller forholdstallet for pårørendeomsorg fra 9,6 i 2018 til 4,8 i 2040. I distriktskommunen Aremark blir forholdet redusert fra 9,3 til 3,2 i samme periode, det vil si til nesten en tredjedel av dagens nivå.

Pårørendeomsorg på helsa løs

Dette betyr at hver enkelt pårørende i gjennomsnitt må bidra med minst dobbelt så mye omsorgstid som de gjør nå, hvis myndighetenes forventninger skal innfris. Hvilke konsekvenser dette får, er uvisst. Det vi vet, basert på tidligere forskning, er at det samlede bidraget fra pårørende i dag er stort, nesten på nivå med de offentlige omsorgstjenestene. For mange er pårørenderollen en helsemessig belastning. I en undersøkelse gjennomført av Pårørendealliansen, oppga rundt halvparten av deltakerne symptomer som stress, søvnproblemer, sosial isolasjon og følelse av å være deprimert. Økte krav kan derfor føre til at mange pårørende selv blir syke og får behov for helsehjelp. Dette vil legge ytterligere press på helse- og omsorgstjenestene.

Vi vet også at kombinasjonen av yrkesaktivitet og pårørenderolle kan gjøre det vanskelig å være i fullt arbeid. Økt ansvar til pårørende i årene framover kan føre til at arbeidslivsdeltakelse svekkes. Dette er i motsetning til myndighetenes målsetning om at flere skal delta i − og være lengre i arbeidslivet. I dette perspektivet er en vesentlig økning av det samlede omfang av pårørendeomsorg verken ønskelig eller mulig.

Frivillig innsats kan bli svekket

Myndighetene har også en målsetning om å øke den frivillige innsatsen fra organisasjoner eller enkeltpersoner. I eldrereformen Leve hele livet hevdes det at: «potensialet for ytterligere bidrag fra pensjonister er stort, og at det totale bidraget nesten kan dobles mot 2030» (s. 12).

Vår studie viser at dette ikke er realistisk. Vi fant en betydelig reduksjon i forholdstallet mellom aldersgruppen 67-79 år, som er den gruppen som rekrutterer flest frivillige til eldreomsorgen, og de eldste eldre. Ifølge våre beregninger, vil dette forholdet reduseres med rundt 35 prosent for landet som helhet fram mot 2040.  Det er også tenkelig at rekrutteringen av yngre eldre til frivillig arbeid svekkes ytterligere når målsetningen er at flere skal delta lengre i arbeidslivet samt gi mer pårørendeomsorg.

Fraværende politiske perspektiver

I vår studie undersøkte vi også forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid. Dette er interessant fordi det både sier noe om den økonomiske bæreevnen for velferdsordninger, som helse- og omsorgstjenestene er en del av, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Dette forholdet blir også kraftig redusert i alle kommunene de nærmeste tiårene. Det betyr at kommunene får utfordringer med å rekruttere arbeidskraft, både til helse- og omsorgstjenestene og til annen kommunal virksomhet.

Vi innser at utfordringene i fremtidens helse- og omsorgstjenester er omfattende, og at det er nødvendig å finne bærekraftige løsninger for å kompensere for økte utgifter og redusert tilgang til arbeidskraft. Det nytter likevel ikke å peke på økte bidrag fra pårørende og andre frivillige dersom de demografiske forutsetningene ikke er til stede.

Vi trenger mer kunnskap om helsen til folk i nord

Av Ann Ragnhild Broderstad, leder av SAMINOR og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Hvorfor vet vi mindre om urfolkshelse enn om helsen til de fleste andre, uansett hvor vi ser oss om i nord?

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen. Foto: Inger Dagsvold

Denne uken har vi møtt forskere fra hele verden i det digitale konferanserommet under Arctic Frontiers. Ett av temaene som fikk stort fokus, var urfolkshelse i Arktis. Uansett hvor forskerne kom fra, var det  en ting som gikk igjen: Vi trenger mer statistisk kunnskap om helse og levekår for å kunne følge med på endringer i helsen og helseutfordringer blant ulike folkegrupper i det arktiske området over tid.

I Norge har Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet samlet inn data om helse og levekår i flerkulturelle samfunn i Nord- og Midt-Norge gjennom forskningsprosjektet Helse og levekårsundersøkelsen i områder med samisk og norsk bosetning – SAMINOR. Senteret ble opprettet av Helse- og omsorgsdepartementet (H0D) for 20 år siden, og bestillingen var like enkel som den var omfattende: Vi skal skaffe til veie kunnskap om helse i den samiske befolkningen i Norge. Formålet er å få kunnskap om utbredelsen av – og risikofaktorer for – sykdom slik at vi kan forebygge og forbedre helsetjenestene for alle.

Tre stammers møte

Gjennom snart 20 år har SAMINOR vært en av de viktigste kildene til kunnskap om helse og levekår i den samiske og nordnorske befolkningen.

SAMINOR har undersøkt helsa til folk i 25 nordnorske og fleretniske kommuner, det vil si kommuner bestående av blant annet samisk, norsk og kvensk befolkning.

For å kunne si noe om helse i ulike folkegrupper i ett og samme område, må man spørre om etnisk tilhørighet. Det nordligste Norge har gjennom generasjoner vært område for et tre stammers møte, hvor samer, nordmenn og kvener har bodd og levd side ved side, med sin kultur, språk, og levesett. Noen regner seg som det ene, noen som det andre, mens ganske mange føler seg både som same, kven og nordmann. Deltakerne i  SAMINOR-undersøkelsene blir spurt om etnisk tilhørighet, og det er opp til den enkelte selv å definere sin etniske tilhørighet.

SAMINOR 1 i 2003–2004 (1) og SAMINOR 2 i 2012–2014 (2,3) har gitt oss unik innsikt i mange spørsmål.

Her er noen resultater:

  • Forskningsresultater fra begge de to SAMINOR-undersøkelsene har vist at å være en del av en etnisk minoritet i eget lokalsamfunn, øker risikoen for dårligere helse, og motsatt, at det er en styrke å være en del av den etniske majoriteten.
  • Forskningen fra SAMINOR 1, viste at de som tilhørte minoritetsgruppen i sine kommuner, hadde høyere andel av type to diabetes. Det gjaldt både samer i norske majoritetssamfunn og ikke-samer i samiske majoritetssamfunn (4).
  • Samiske deltakere som var minoritet i sitt lokalsamfunn, rapporterte også høyere andel med hjertesykdommer enn samiske deltakere som bodde i samiske majoritetskommuner (6).
  • SAMINOR har avdekket at en stor andel samer rapporterer at de har blitt utsatt for diskriminering og mobbing. Forskningen viste at deltakere som oppga samisk tilhørighet og samisk som dagligspråk, taklet diskriminering bedre enn marginaliserte samiske deltakere som levde som minoritet i sitt nærmiljø (5).
  • SAMINOR 1 viste også at samiskspråklige innbyggere er mindre fornøyd med det kommunale helsetjenestetilbudet enn andre.
  • Forskningsfunn fra SAMINOR 2, har vist at vold i nære relasjoner er et samfunnsproblem i våre fleretniske distrikter, spesielt blant kvinner (7). En stor andel kvinner rapporterer emosjonell, fysisk eller seksuell vold. Andelen er høyest for samiske kvinner.
  • Fordi vi har to undersøkelser, kan vi avdekke endringer i folkehelsen i våre SAMINOR- kommuner. Fra SAMINOR 1 til SAMINOR 2, ser vi at andelen dagligrøykere er halvert, og blodtrykket har gått ned blant både kvinner og menn (8).
  • Høyere utdanning er utbredt blant kvinner, og mest vanlig for samiske kvinner (3).

SAMINOR 1 og 2 omfattet få tradisjonelle kvenske bosettingsområder. De to første SAMINOR-undersøkelsene kan derfor ikke si så mye om helse og levekår for den kvenske befolkningsgruppen generelt, kun for kvener i områder med stor samisk bosetting. Men vi vet allerede at andelen kvener som oppfatter sin helse som dårlig/ikke helt god, er litt høyere enn blant nordmenn (9). Kvenene er også utsatt for mer mobbing og etnisk diskriminering enn nordmenn, men mindre enn samene (10).

SAMINOR 3

Forskningsresultatene fra SAMINOR-undersøkelsene avdekker forskjeller mellom etniske grupper. Samtidig viser både SAMINOR 1 og 2, at i noen tilfeller er forskjellene på helse og helseindikatorer større mellom geografiske områder, enn mellom etniske grupper. Resultatene fra SAMINOR 1 og 2 kan ikke generaliseres fordi det er for få områder og deltakere som er inkludert.

Den aller største lærdommen fra de to første SAMINOR-undersøkelsene, er at vi trenger langt flere deltakere for å kunne si noe mer sikkert om folkehelsa i nord.

SAMINOR 3 skal derfor gjennomføres i et større geografisk område for å kunne inkludere flere deltakere fra den fleretniske befolkningen i disse områdene, og undersøkelsen skal omfatte omtrent 40 kommuner i Nord- og Midt-Norge, inkludert de 25 kommunene som har vært med tidligere. SAMINOR 3 vil invitere alle kommunene i Finnmark, og flere kommuner både i Troms, Nordland og Trøndelag til å delta. Da vil vi få et større datamateriale som bedre kan si noe om helsa i den samiske og øvrige befolkningen i de samme områdene.

SAMINOR 3 skal også gjennomføres med bred brukermedvirkning og  flere ulike forskningsmetoder. Det er viktig å ha en god dialog med befolkningen når helseforskningsprosjekter skal planlegges og gjennomføres. SAMINOR 3 etablerer derfor en egen brukergruppe som skal følge prosessen med planlegging og innsamling av data.

Det mest unike med datainnsamlinga i SAMINOR 3, er at vi vil bruke kvalitativ metode med bruk av intervjuer, hvor inviterte deltakere får fortelle om hva de forstår med god og dårlig helse, helseproblemer og hva folk gjør når helseproblemer oppstår.

Det de forteller, skal bli en del av spørsmålene til neste spørreskjemaundersøkelse. Dette er spennende forskning hvor dialog med befolkningen får direkte innvirkning på forskningsprosjektet.

Arctic Frontiers avdekket denne uken at vi trenger ny kunnskap for å kunne svare på helt enkle spørsmål som «Hva gir god helse og et godt liv?» og «Hvordan er det med helsa og levekår for det flerkulturelle folket i nord?». Vi vet at kommuner og fylkeskommuner trenger og etterspør denne kunnskapen, og vi vet at det er et sterkt ønske om mer forskningsbasert kunnskap i Helse- og omsorgsdepartementet, Sametinget og de samiske helsefagorganisasjonene Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening. Dette kommer med SAMINOR 3.

Vi gleder oss til fortsettelsen.

Vil du vite mer? På saminor.no finner du en liste over forskningspublikasjoner fra SAMINOR-undersøkelsene.

Lihkku Sámi álbmotbeivviin!

Læhkoeh Saemiej åålmegebiejjine!

Vuorbbe Sámeálmmukbiejvijn!

Gratulerer med Samefolkets dag!

Happy Sami National Day!

 

Referanser

  1. Lund E, Melhus M, Hansen KL, Nystad T, Broderstad AR, Selmer R, Lund-Larsen PG. Population Based Study of Health and Living Conditions in Areas with both Sami and Norwegian populations – The SAMINOR Study. Int J Circumpolar Health 2007; 66(2): pp113–128
  2. Brustad M, Hansen KL, Broderstad AR, Hansen S, Melhus M. A population-based study on health and living conditions in areas with mixed Sami and Norwegian settlements – the SAMINOR 2 questionnaire study. Int J Circumpolar Health 2014, 73: 23147
  3. Broderstad, AR, Hansen S, Melhus M. The second clinical survey of the population-based study on health and living conditions in regions with Sami and Norwegian populations – the SAMINOR 2 Clinical Survey: Performing indigenous health research in a multiethnic landscape. Scandinavian J Public Health 2019: 1403494819845574
  4. Naseribafrouei A, Eliassen B-M, Melhus M, et al. Ethnic difference in the prevalence of pre-diabetes and diabetes mellitus in regions with Sami and non-Sami populations in Norway – the SAMINOR1 study. Int J Circumpolar Health. 2016;75:31697.
  5. Friborg O, Sørlie T, Hansen KL. Resilience to Discrimination Among Indigenous Sami and Non- Sami Populations in Norway: The SAMINOR2 Study. Journal of Cross-Cultural Psychology 2017; Volume 48(7) pp 1009–1027
  6. Eliassen B-M, Melhus M, Hansen KL, Broderstad AR. Marginalisation and cardiovascular disses among rural Sami in Northern Norway: a population-based cross-sectional study. BMC Public Health 2013, 13:522
  7. Eriksen AM, Hansen KL, Javo C, Schei B. Emotional, physical and sexual violence among Sami and non-Sami populations in Norway: The SAMINOR 2 questionnaire study. Scand J Public Health. 2015 May 12. pii: 1403494815585936
  8. Siri, Susanna Ragnhild; Eliassen, Bent Martin; Jacobsen, Bjarne K.; Melhus, Marita; Broderstad, Ann Ragnhild; Michalsen, Vilde Lehne; Braaten, Tonje. Changes in conventional cardiovascular risk factors and the estimated 10-year risk of acute myocardial infarction or cerebral stroke in Sami and non-Sami populations in two population-based cross-sectional surveys: The SAMINOR Study. BMJ Open 2019
  9. Hansen KL, Melhus M, Lund E. Ethnicity, self-reported health, discrimination and socio-economic status: a study of Sami and non-Sami Norwegian populations. Int J Circumpolar Health 2010; 69(2):111-28.10. Melhus M, Broderstad AR. Folkehelseundersøkelsen i Troms og Finnmark. Tilleggsrapport om samisk og kvensk/norskfinsk befolkning. Tromsø: Senter for samisk helseforskning, UiT Norges arktiske universitet

 

 

 

 

Er et forstørret treningshjerte et sykt hjerte?

Skrevet av Kim Arne Heitmann, doktorgradsstipendiat ved Idrettshøgskolen, UiT Norges arktiske universitet

Både de som trener mye og de som er hjertesyke har ofte forstørrede hjertekamre. Men de som er fysisk aktive får likevel ikke svekket hjertefunksjon.

Fysisk aktivitet er bra for hjertet og kan redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Foto: Mariday/mostphotos.com

Gjennom Tromsøundersøkelsen har vi undersøkt hjertehelsen til 1573 voksne tromsøværinger for å se på sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertets størrelse og funksjon. Funnene våre viser at de som var mest aktive, hadde større forkammer i hjertet enn de minst aktive. Forstørret hjertekammer kan være et tegn på hjertesykdom, men selv om forkamrene var større hos de aktive, var det kun hos de minst aktive vi fant en sammenheng mellom forstørret forkammer og svekket hjertefunksjon.

Knyttneve

Hjertet vårt er en muskelpumpe på størrelse med vår egen knyttneve, og det veier omtrent 300 gram når det er tomt for blod. Hos godt utholdenhetstrente, kan hjertet pumpe hele 30-40 liter blod per minutt under maksimalt arbeid. Dette tilsvarer omtrent fire fulle vaskebøtter i minuttet!

Hjertet består av to forkamre og to hovedkamre, og hos hjertesyke er ofte det venstre forkammeret forstørret. Dette øker risikoen for både hjerte- og karsykdom og død.

Hjertet er inndelt i fire hjertekamre – to forkamre og to hovedkamre.
Illustrasjon: Matt Cole / mostphotos.com

Heldigvis er det godt dokumentert at fysisk aktivitet kan forbedre hjertefunksjonen og redusere risiko for hjerte- og karsykdom og død. Både Verdens helseorganisasjon og Helsedirektoratet anbefaler regelmessig fysisk aktivitet, og all aktivitet er av betydning.

Idrettshjerter

Paradoksalt nok er det vist at venstre forkammer blir forstørret også hos de aller mest fysisk aktive. En stor studie fra USA, tok for seg over 7000 idrettsutøvere. Forskerne rapporterte at idrettsutøverne hadde 30 prosent større venstre forkammer enn vanlige folk som ikke trente. Idrettsutøveres venstre forkammer kan være like store og likne på forkamrene man ser hos hjertesyke. Men er det skadelig?

Vanlige folk

Kunnskapen som finnes om hvordan fysisk aktivitet påvirker hjertet, er stort sett basert på idrettsutøvere eller hjertepasienter. Det er derfor manglende kunnskap om sammenhengen mellom fysisk aktivitet og hjertene i den generelle befolkninga. I tråd med forskning på idrettsutøvere, viste studien vår at de mest aktive Tromsøværingene hadde 17 prosent større venstre forkammer enn de minst aktive, men uten at hjertefunksjonen deres var dårligere.

Utholdenhet

Det er godt dokumentert at hjertekamrene forstørres ved utholdenhetstrening som løping, sykling og roing. Utholdenhetstrening øker hjertets evne til å pumpe enda mer blod til arbeidende muskler. Mer tilførsel av blod betyr bedre utholdenhet, og god utholdenhet anses som en svært viktig indikator på lang levetid og god helse. Ved hard fysisk aktivitet, forstørres forkamrene i takt med hovedkamrene. Dette er ingen sykdom, men en normal og ufarlig tilpasning til treninga. Selv om venstre forkammer blir større ved fysisk aktivitet, har forskning vist at hjertefunksjonen, eller hjertets pumpeevne, forblir normal.

Studien fra UiT har benyttet data fra den sjuende Tromsøundersøkelsen, og er finansiert av Helse Nord RHF.

Ultralydbilde av hjertet, venstre forkammer er skravert. Sett fra venstre: 1) normal størrelse, 2) forstørret hos idrettsutøver, 3) forstørret hos hjertesyk. Kilde: D’Ascenzi et al. (2018).

 

Referanser:

  • Baggish AL, Wood MJ. Athlete’s Heart and Cardiovascular Care of the Athlete. 2011;123(23):2723-2735. DOI:10.1161/CIRCULATIONAHA.110.981571
  • D’Ascenzi F, Anselmi F, Focardi M, et al. Atrial Enlargement in the Athlete’s Heart: Assessment of Atrial Function May Help Distinguish Adaptive from Pathologic Remodeling. J Am Soc Echocardiogr 2018; 31: 148-157. DOI:10.1016/j.echo.2017.11.009.
  • Heitmann, K. A., Løchen, M.-L., Hopstock, L. A., Stylidis, M., Welde, B., Schirmer, H., & Morseth, B. (2021). Cross-sectional associations between accelerometry-measured physical activity, left atrial size, and indices of left ventricular diastolic dysfunction: The Tromsø Study. Preventive Medicine Reports, 21, 101290. DOI:https://doi.org/10.1016/j.pmedr.2020.101290
  • Iskandar A, Tokir Mujtaba M and D. Thompson P. Left Atrium Size in Elite Athletes. JACC Cardiovasc Imaging 2015; 8: 753-762. DOI:10.1016/j.jcmg.2014.12.032.

Korona endret mitt ph.d.-prosjekt

Skrevet av Solveig Flatebø, stipendiat i forskningsgruppa for barns utvikling ved Institutt for psykologi ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Koronapandemien og dens medfølgende restriksjoner endra mitt ph.d.-prosjekt totalt. Jeg er stipendiat innenfor utviklingspsykologi, og ønsker å dele mine opplevelser om dette, både oppturer og nedturer.

Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Foto: Solveig Flatebø

I mars 2020 klappet vi hendene, vår første pilotstudie var ferdig. Vi hadde ferdigutvikla et testbatteri som skulle måle småbarns imitasjon på Tromsø BabyLab. I mitt ph.d.-prosjekt undersøkes barns forståelse av smarttelefonforstyrrelser via imitasjonsatferd. Imitasjon er en tidlig læringsmekanisme hos barn, og er ellers et mye brukt mål for hukommelse og handlingsforståelse.

I en imitasjonstest ser barnet en eksperimentator gjøre ulike handlinger med objekter, og får så selv leke med de samme objektene. Barn som ikke snakker ennå viser at de husker hva de så, via sin imitasjon.

Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

I en normalsituasjon uten korona: Fra venteværelset med barn og forelder før imitasjonstest på Tromsø BabyLab. Foto: Privat

Før korona. Her er vi inne på laben. Eksperimentator (meg, Solveig Flatebø) er på en side av bordet, mens forelder sitter med baby på fanget på den andre siden. Foto: Privat

Vi var endelig klare til å invitere familier til å delta i hovedstudien. Så kom beskjeden. Universitetet stengte mer eller mindre, og restriksjonene kom på rad og rekke på grunn av korona. Dette betydde kroken på labdøra. Jeg var bekymret for pandemien og for ph.d.-prosjektet mitt. Tankene strømmet, for prosjektplanen kom ikke til å fungere. Dette var frustrerende, og jeg så mørkt på situasjonen.

Mine veiledere og jeg var i tenkeboksen, og forsøkte å finne løsninger. Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

Etter hvert blomstret kreativiteten og vi så prosjektet i et nytt lys. Hva om vi ikke trenger en lab?

På daværende tidspunkt hadde mye annet blitt digitalisert, og vi tenkte: Hvorfor ikke utføre imitasjonstesten digitalt på Zoom? Men vi hadde et problem. Ingen hadde gjort imitasjonsstudier via medier som Zoom før, og vi stod på bar bakke uten sammenligningsgrunnlag.

Vi begynte å planlegge prosedyren for videotestinga. Det var flere utfordringer med lab versus videotesting. Barna på laben leker med de samme objektene, men hvordan skulle dette gå når de skulle delta hjemmefra? Vi kunne jo ikke akkurat sende en koffert med objektene hjem til alle deltakerne.

Testobjekt fra i høst. Tegneseriefiguren er der for å vise foreldrene i hvilken posisjon testobjektet skal legges foran barnet på bordet under imitasjonstesten. Foto: Privat

Vi tenkte: Finnes det noe som alle har hjemme? Og som ser likeens ut? Hva med kjøkkenredskaper, som en sleiv eller ei øse? Problemet var bare at de fleste ting  faktisk er mer eller mindre forskjellige, både i farge, form og størrelse. Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme – papir? Etter en del klipping og teiping, ble vi enige om nye papirobjekter og handlinger med disse.

Hva om foreldrene kunne hjelpe oss å lage objektene av noe som alle har hjemme? 

I høst deltok de første barna og videotestinga fungerer utmerket! Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator som erstatning for kontakt ansikt til ansikt, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! De lager objektene, følger instruksjoner og navigerer rundt i det tekniske Zoom-landskapet underveis i testen. Videotesting muliggjør at familier fra andre byer kan delta og er mer forenlig med familiers hverdagslogistikk.

Det har vært en spennende prosess med både oppturer og nedturer i overgangen fra lab- til videotesting. Jeg håper denne fortellingen kan være oppløftende for andre som opplever å stå fast i et prosjekt eller noe annet. Veien videre kan være interessant om man tør å tenke nytt!

Studien fortsetter utover i 2021, og vi søker deltakere i alderen 17-20 måneder. Kontakt solveig.flatebo@uit.no for mer info.

Vi var usikre på om barna ville være oppmerksomme til en «digital» eksperimentator, men barna fulgte med på skjermen med store øyne og flere imiterte! Foreldrene har en større rolle nå sammenlignet med på lab, og de gjør en god jobb! Illustrasjon: Siri Jachlin.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning.  Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

 

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

Det er hjelp å få: Informasjon ved demens

Jill-Marit Moholt, daglig leder og postdoktor, Senter for omsorgsforskning, nord, UiT Norges arktiske universitet

Bodil H. Blix, førsteamanuensis, Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT Norges arktiske universitet

Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator og spesialsykepleier, Tromsø kommune
Heidi Øines Martinussen, leder, Nasjonalforeningen Tromsø demensforening

Personer med demens og pårørende kan oppleve mangelfull informasjon etter diagnose. Selv om noen tilbud varierer ut fra hvor du bor, er det hjelp å få.

Jakten på svar kan bli omfattende og utmattende. I dag finnes det flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. (Foto: Bulat Silvia, Mostphotos)

Flere berørte beskriver det å få en demensdiagnose som å ramle ned i et sort hull. Andre føler lettelse fordi de får en forklaring på hva som er galt. Demenssykdom utvikler seg ofte langsomt, og tegn kan være hukommelsesproblemer og glemsomhet, desorientering for tid og sted, språkproblemer og problemer med å utføre oppgaver som man tidligere har mestret. Noen opplever endring i adferd, interesseløshet og raske humørsvingninger uten åpenbar årsak. Endringene kan medføre bekymringer hos de berørte, som igjen kan vokse til frustrasjon og maktesløshet. Tiden før og etter demensdiagnose kan være preget av mange og til dels motstridende følelser som lettelse, håp, sorg, bekymringer, redsel og tapsfølelse. Mange trenger noen å snakke med, samt å få informasjon, råd og hjelp.

Manglende informasjon

Det kan ta tid å komme seg opp av det sorte hullet og få hjelpen som trengs. Hildegunn Fredheim er ektefelle til Jannicke Granlund som fikk diagnosen Alzheimers sykdom i ung alder. I årene etter diagnosen har de opplevd manglende informasjon, hjelp og støtte fra velferdstjenestene. I et blogginnlegg fra 2019 publisert på hjemmesidene til Nasjonalforeningen for folkehelsen skriver Fredheim:

«Jakten på informasjon, løsninger og helsetjenester har vært min hovedoppgave de siste tre årene. Hvor finnes det hjelp? Finnes det behandling? Hvordan vil sykdommen utvikle seg? Hvilke rettigheter har vi? Hva kan helsevesenet gjøre for oss? Hva med økonomien? Gjelder forsikringer?»

Beskrivelsen er ikke unik. Forskere ved Senter for omsorgsforskning Nord, har undersøkt situasjonen til nordnorske pårørende til hjemmeboende personer med demens i et forskningsprosjekt som ble avsluttet i 2019. Deltakere beskrev stort behov for informasjon om sykdom og støttetiltak. Noen beskrev mangelfull informasjon fra fastlegen, og at de selv måtte søke kunnskap og finne svar på spørsmål. Mange var usikre på hvilken hjelp de kunne få fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og flere opplevde å ikke få den hjelpen de etterspurte. I tillegg opplevde mange pårørende at omsorgsoppgavene var belastende. En av deltakerne sa:

«Det er nesten ikke til å leve med. Du blir så sliten at du skjønner ikke hvordan du skal greie det. Samfunnet generelt er ikke god til å informere om tjenester ut til den vanlige borger, så informasjonen er utrolig mangelfull.»

Studien viste også at tjenester som dagaktivitetstilbud, støttekontakt, avlastning og pårørendeskole ble lite brukt. Mangelfull informasjon om tjenestene kan være en årsak til dette.

Det er hjelp å få

Det finnes flere tilbud til personer med demens og deres pårørende som er etablert for å gi informasjon om sykdom og tjenester, og som berørte kan kontakte dersom de trenger noen å snakke med. Her nevnes:

  • Hukommelsesteam/demenskoordinator
    De fleste kommunene har etablert hukommelsesteam (tidligere demensteam) og/eller demenskoordinator for utredning og oppfølging av de berørte. Dette er viktige ressurser som kan bistå før og etter diagnose, gi råd og veiledning samt være et bindeledd til hjelpeapparatet.
  • Pårørendeskole
    Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demens. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen, samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Mange kommuner har også tilbud om samtalegrupper i forbindelse med pårørendeskolen. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller ved at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Noen få kommuner tilbyr også Demensskolen. Den gir personer med demens i tidlig fase veiledning i mestring av hverdagen. Målet er at tilbudet skal etableres i langt flere kommuner enn i dag.
  • Nasjonalforeningen for folkehelsen og lokale demensforeninger
    Nasjonalforeningen for folkehelsen er en frivillig, humanitær organisasjon, og er en interesseorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. I Troms og Finnmark finnes det totalt 18 lokallag som jobber aktivt for mer informasjon og større åpenhet rundt demenssykdom. Lokallagene har ofte arrangementer og egne tilbud. Nasjonalforeningen drifter også telefontjenesten Demenslinjen. Den er bemannet med fagfolk som svarer på spørsmål, gir råd og informasjon om demens. De tilbyr også kontakt med likepersoner som selv har erfaring som pårørende.
  • Aldring og helse
    Aldring og helse er en nasjonal kompetansetjeneste som blant annet arrangerer flere kurs for personer med demens og deres pårørende. Møteplass for mestring er et landsdekkende kurstilbud der yngre personer med demens deltar sammen med en nær pårørende, fortrinnsvis ektefelle/partner. De arrangerer også tilbud til barn og unge som har foreldre med demens.

Større åpenhet om demens

Økt oppmerksomhet og åpenhet bidrar til å øke kunnskap og fjerne myter og stigmatisering forbundet med demens.

I Tromsø arrangeres Demensdagene 2020 fra 21. – 24. september. Årets tema er «Å leve med demenssykdom – forebygging og tidlig innsats». Målet med arrangementet er å bidra til åpenhet og spre kunnskap om demens og tilbud som finnes i helsetjenesten. Programmet er variert, med både foredrag, film og demonstrasjon av velferdsteknologi. Det vil også være informasjon om pårørendeskole, demensvenn og aktivitetsvenn. Demensdagene 2020 er tilrettelagt i samråd med smittevernsmyndighetene i Tromsø kommune og i henhold til gjeldende retningslinjer anbefalt av Folkehelseinstituttet. Deltakelse på arrangementene er gratis, og deler av programmet kan følges digitalt.

Vi anbefaler berørte som ikke har anledning til å delta på Demensdagene i Tromsø til å søke etter informasjon om tjenester og tilbud på kommunens egne nettsider, eller til å ta kontakt med demenskoordinator eller hukommelsesteamet i egen kommune. Det er også mulig å kontakte din lokale demensforening eller telefontjenestene til Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Lenker og kontaktinformasjon

Demensdagene Tromsø 2020: https://demensdagene.no/

Demenslinjen, Nasjonalforeningen for folkehelsen, telefon 23 12 00 40

Likepersoner, Nasjonalforeningen for folkehelsen:
https://nasjonalforeningen.no/tilbud/demens-snakk-med-parorende/

Aldring og helse: https://www.aldringoghelse.no/demens/hjelp-til-parorende/

Kommer du fra en fin familie?

Skrevet av professor Camilla Lauritzen ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet.

Hva legger du i begrepet en fin familie? Er det status, økonomi eller kanskje den klassiske kjernefamilien? Kan en fin familie bety noe annet? «En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke», skriver Camilla Lauritzen i denne bloggen.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

En felles oppfatning

Professor i pedagogikk, Camilla Lauritzen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen

Jeg tar ikke buss så veldig ofte. Jeg er så heldig å bo i gangavstand til både jobben og byen. Og så må jeg innrømme at jeg ofte tyr til bilen. Kanskje er jeg litt lite glad i å innrømme det i en tid der jeg burde bli flinkere til å kjøre kollektivt, men slik er det.

En ettermiddag for ikke så veldig lenge siden tok jeg likevel bussen fra jobben og inn til sentrum. Jeg hadde ikke musikk i ørene og ble derfor sittende å lytte til samtalen som utspilte seg bak meg.

Bak meg satt et par voksne damer og småpratet. De snakket om livet og løst og fast. En ting den ene av dem sa, fikk meg til å falle i tanker. «Vårt barnebarn skal gifte seg til sommeren. Han har møtt ei jente som er virkelig flott, og hun kommer fra en fin familie».

Jeg skjønte av resten av samtalen at en fin familie i denne sammenhengen betydde å være født inn i en familie med «riktig» status – en  familie hvor medlemmene har høy utdanning og kulturell dannelse. Vi snakker middelklasse, hvit og borgerlig.

Skole uten grums

Det er ikke så ofte jeg treffer på denne tematikken i min hverdag. Plutselig kom jeg til å tenke på da jeg en gang for veldig lenge siden var lærerstudent og jobbet på en skole i et nærmiljø som nok disse damene ville godkjent som «et fint strøk». Den gang ble jeg svært forbløffet over et utsagn fra den læreren som tok imot meg og viste meg rundt. Denne læreren kunne nemlig opplyse meg om at på denne skolen var det ikke så mange alenemødre, innvandrere og slikt grums. Her bodde det altså hvite kjernefamilier med solid kulturell og økonomisk kapital. Ikke noe galt i det, men holdningen mot de som hadde andre familiebakgrunner og konstellasjoner var så hjerterå, at jeg den dag i dag husker uttalelsen ordrett.

I mitt voksne liv har jeg i mange år jobbet med barn og unge, og spesielt de med risiko for psykiske helseplager, mobbing, atferdsvansker og vanskelige omsorgsbetingelser. Om svært mange av disse barna ville ingen noensinne sagt at de kom fra «en fin familie». Mange av disse barna har familier som strever med livet, det kan være at de har psykiske eller fysiske helseplager, det kan være at de har økonomiske problemer, det kan være at de strever med rusmisbruk eller bærer på egne traumer fra flukt eller fra en barndom som var vond.

Mange av disse barna har likevel en fin familie dersom vi definerer det på en annen måte. En mer riktig måte. For hva er en god familie?

En fin familie er ikke nødvendigvis en familie der mor og far er perfekte. De perfekte foreldre fins nemlig ikke. Selv ikke de foreldre som tilsynelatende er perfekte, er feilfrie.

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Så hva er en fin familie?

Å ha en fin familie betyr å ha noen som er til stede for deg. Noen som er glad i deg. Noen som gir deg ubetinget kjærlighet, men også grenser. Noen som deler opplevelser med deg, stort og smått. Tar deg med på tur, diskuterer med deg, kanskje introduserer deg for ei god bok eller en god musikkopplevelse, men ikke fordi det kreves for å være fin nok. Noen som har respekt for deg og som lærer deg å respektere andre.

For mange barn innebærer ikke dette nødvendigvis mor og far.

Det kan være fosterforeldre. Det kan være andre i slekten, for eksempel en onkel eller ei bestemor. Det kan være «vennefamilie». Det kan også være ei alenemor, og det kan være noen med flyktningbakgrunn. Stamtavle – altså å komme fra en «fin» familie er ikke nødvendigvis sidestilt med det å være en god familie for et barn å vokse opp i. En kald familie er det verste for et barn, eller en familie der det skorter på kommunikasjon når det oppstår en utfordring.

Familier kan gjerne ha utfordringer så lenge barnet er ivaretatt. Når barn er pårørende til foreldre som sliter med sykdom, rus eller andre utfordringer, må vi inn med bakkemannskapet. Vi må hjelpe til med å tilrettelegge, bygge god kommunikasjon og lage trygge rammer for tilværelsen. Barn er utrolig lojale og glade i sine foreldre, og når vi lykkes med å støtte familiene gjennom vanskelige tider, så er det ingenting som er mer fint for et barn enn sin egen familie.

Foreldreveiledning, samtaler med barn om det vanskelige som skjer i familien, hjelp til praktisk gjennomføring av familieoppgaver – dette er det viktigste vi som fagfolk kan bidra med for at et barn fremdeles skal kunne ha opplevelsen av at min familie er den fineste!

Man kan komme styrket ut av vanskelige situasjoner. Og da er det skikkelig fint å sitte igjen med følelsen av at min familie er fin! Den aller fineste for akkurat meg, faktisk.

Teksten har tidligere blitt publisert på BarnsBeste fagblogg og Tilbeste.no.

Ikke steng, men styrk Veterinærinstituttet i Tromsø!

For tredje gang på kort tid trues nå Veterinærinstituttet i Tromsø av nedlegging gjennom økonomiske nedskjæringer og hardhendt sentralisering av funksjoner. Vi som har helsefaglig ansvar for medisinsk beredskap på ulike områder i nordområdene, kan ikke akseptere at viktige statsinstitusjoner som Veterinærinstituttet i Tromsø skal flyttes til et senter på Ås.

Av Mads Gilbert, overlege Universitetssykehuset Nord-Norge og professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet og Ørjan Olsvik, professor ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

Flytting vil svekke dagens lokale og regionale fagkyndighet og forskning, men kanskje aller mest: Den helsefaglige overvåkingen og beredskapen mot potensielt livstruende infeksjoner som overføres fra dyr til befolkningen blir avhengig av laboratorier lokalisert 1800 kilometer unna.

 

Veterinærinstituttet i Tromsø ble opprettet for å samarbeide med og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa og arktisk landbruk, og skulle i tillegg drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Stadige forsøk på nedlegging

Veterinærinstituttet ble etablert i Tromsø i 1997 etter vedtak i Stortinget. Instituttet skulle samarbeide og yte tjenester til Polarinstituttet, Svalbard, reindriftsnæringa, arktisk landbruk og drive viktige funksjoner som overvåkning og beredskap for hele Nord-Norge. Instituttet startet med tre ansatte, men meningen var at det skulle bygges kompetanse som skulle sikre overvåkning og beredskap i hele landsdelen (Nordland, Troms Finnmark og Svalbard). Likevel har sentrale aktører forsøkt å legge ned Veterinærinstituttet i Tromsø både i 2001 og 2014. Nå kommer det tredje forsøket på å omgå et svært viktig stortingsvedtak. I 2014 var ‘økonomi’ begrunnelse for forslag om nedlegging, angivelig manglet 20 mill. på budsjettet. AP fremmet motforslag i Stortinget som førte til høring. Næringskomiteen var helt klart mot nedlegging og vedtok at instituttet i Tromsø skulle videreføres og styrkes.

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket.

Det ble gjort nytt stortingsvedtak i desember 2015: Veterinærinstituttet i Tromsø skulle flytte til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Holt på vestsiden av Tromsøya. Der skulle det også bygges ny obduksjonssal for dyr så instituttet kunne obdusere mer med mål om styrket overvåkning og beredskap. Men Veterinærinstituttet i Oslo synes å ha hatt en annen agenda: Nedskjæring av budsjetter for Veterinærinstituttet i Tromsø fram mot en planlagt avvikling. Instituttet i Tromsø har fått bli, men uten styrking av miljøet. Det er fortsatt bare to patologer og en laboratorieansatt. Instituttet i Tromsø har ingen lokal leder. Lederen sitter paradoksalt nok i Oslo.

Det nye, store Veterinærbygget på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås er kostnadsberegnet til 7,5 milliarder kroner, dit skal de sentrale institusjonene Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet flytte i 2020.

Høsten 2018 var planarbeidet i Tromsø kommet så langt at alt var klart til byggestart på Holt. Anbud var tildelt – med forbehold om finansiering. Så får Veterinærinstituttet et nytt underskudd på 20 mill. og de lokale ansatte i Tromsø informeres mandag 11.februar om at det likevel ikke skal bygges ny obduksjonssal i Tromsø, og at laboratoriedelen skal nedlegges. Veterinærinstituttet vil bare ha to forskere på et kontor i Tromsø som et pinlig alibi. All patologi-beredskap og forskning på klimaendringer og dyresykdommer i Nord, skal altså lokaliseres til Oslo.

Alvorlige konsekvenser og svekket beredskap

Nedleggingen av Veterinærinstituttets avdeling i Tromsø betyr i klartekst at overvåkning og veterinærmedisinsk laboratorieberedskap i hele Nord-Norge og Svalbard fra Tromsø nå skal legges ned. Dette bryter klart med forutsetningene i Stortingets vedtaket. Den nye planen er at ‘alt skal gjøre sentralisert til Ås’.  Noen mener åpenbart at det blir bedre, men kunnskapsgrunnlaget for sentraliseringen synes å være fraværende.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Det er helt avgjørende å opprettholde og videreutvikle solid lokal overvåkning og styrke beredskapssenteret i nord. Skal vi være rustet mot framtidas sykdommer og det økende smittepotensialet fra dyr til mennesker må vi ruste oss for framtiden. Kunnskap om zoonosene, de infeksjonssykdommene vi kan få fra dyr, er av stor betydning for å hindre utbrudd gjennom vann og annen mat. Hele 34 av de 36 siste oppdagete infeksjonssykdommene som rammer mennesker er zoonoser som Ebola og HIV. Vi har allerede rabies på Svalbard, også en aktiv og mulig livstruende zoonose med stort smittepotensiale.

I en naturkatastrofe, ved terror konflikt eller krig, er kompetent lokal beredskap helt avgjørende. Desentraliserte helseinstitusjoner en mindre sårbare enn kjempe-institusjoner i storbyene. Så også kapasitet og kompetanse til å overvåke dyrehelse og sikre befolkningen mot livstruende dyrebårne infeksjonssykdommer enten det kommer i vann, næringsmidler eller gjennom dyrebitt. Med bare én nasjonal og sterkt sentralisert veterinærmedisinsk kompetanseenhet på Ås, blir ikke vår nasjonale sikkerhet godt nok ivaretatt. Et styrket samarbeid mellom Veterinærinstituttet i Tromsø og det medisinske mikrobiologiske miljøet på UiT og UNN er en langt bedre beredskapsstrategi enn en sårbar sentralisering av funksjonene til Oslo/Ås.

Veterinærinstituttet i Tromsø er ikke en brysom utgiftspost som skal saneres, det er en ressurssterk kapasitet som bør og må styrkes.

Ta grep, minister Bollestad!

Vi forventer at vår helsefaglige kollega, nå minister også for dyrehelse, landbruksminister Olaug Bollestad, tar et fast grep og sikrer en utvetydig marsjordre om at Veterinærinstituttet i Tromsø skal bestå, styrkes og utbygges på Holt i Tromsø.

Noe annet vil være særdeles uforsvarlig og en dårlig start på ministerens første vakt.

Relaterte saker:

Dette innlegget er tidligere publisert i Nordlys under Nordnorsk debatt

En æresdoktor for fremtiden

Æresdoktor Richard Horton sammen med rektor Anne Husebekk. Foto: Stig Brøndbo

Av: Turid Austin Wæhler og Mona Kiil, Senter for arktisk og global helse

“Can medicine save the planet?” er spørsmålet Richard Horton stilte et fullsatt auditorium i høst. Han besøkte Tromsø i forbindelse med at han ble utnevnt til æresdoktor ved UiT.

En solidarisk utnevnelse

Horton representerer en tydelig stemme for solidaritet i en verden hvor goder fortsatt fordeles svært ulikt, og hvor helse avhenger av nasjonale og internasjonale politiske føringer.

Horton er kjent for sitt engasjement for global helse, og sine kontroversielle publikasjoner om blant annet Irak-krigen, genmodifiserte organismer og helseforholdene til det palestinske folket. Han er i tillegg initiativtaker og drivkraft for utviklingen av «The Lancet Palestinian Health Alliance». Alliansen er et nettverk av palestinske og internasjonale forskere som arbeider for å belyse og evaluere helsetilstanden for palestinere og utvikle evidensbasert helsepolitikk og praksis i det okkuperte Palestina.

Solidaritet er et ord som har stått sentralt også i UiTs historie. Ifølge vårt universitets visjon er en viktig aktivitet for UiT «å bidra til internasjonalt freds- og solidaritetsarbeid ved å ta initiativ for å styrke forsknings- og utdanningsmiljøer i utviklingsland». En æresdoktor kjent for sitt solidariske engasjement er derfor helt på sin plass.

Helse i et bærekraftperspektiv

Solidaritetsperspektivet gir seg også uttrykk i mer overordnede tilnærminger til helse. Horton er svært engasjert i utviklingen av global og bærekraftig helse, såkalt planetary health. Han oppfordrer helsearbeidere og universiteter i alle land til å engasjere seg i en felles kamp for helse for alle. Tidsskriftet The Lancet bruker han som en plattform for å fremme mangfold, demokrati og globalisme også innen medisinen.

The Lancet er bare en av mange aktører som taler for å utvide folkehelsebegrepet til å omfatte også miljø som en viktig brikke. Det dreier seg om å anerkjenne at mennesker er en viktig del av årsaken til de økologiske forandringene verden nå står overfor. Klimaendringer utfordrer livet på planeten, hvilket har alvorlige konsekvenser for helsen til både mennesker og dyr. Spennet i problemstillinger er enorm – her snakker vi om alt fra ressursknapphet og tørke til økt ekstremvær og framvekst av vektorbårne sykdommer, for å nevne noe. Fordi problemstillingene er så komplekse, må de møtes med en tverrfaglig tilnærming. Det holder altså ikke bare å undersøke effektene økoendringer har på helsen – vi må også studere de politiske, økonomiske og sosiale forholdene som ligger til grunn.

En æresdoktor for fremtidens helseutfordringer

Det vil være viktig for UiT å bidra til å løse fremtidens helseutfordringer i årene som kommer. Her er Richard Horton en viktig talsmann, og utnevnelsen av ham til æresdoktor er en viktig symbolsk handling når det gjelder fokuset UiT bør ha i årene som kommer.

Les også: «An open letter for the people of Gaza»

 

 

 

Å bryte tausheten om vold


Årets fredspris viser at åpenhet og formidling om vold og seksuelle overgrep er grunnleggende for å skape et bedre samfunn for alle. Det gjelder i alle kulturer – også her hjemme.

Innlegget er skrevet av forsker PhD Astrid M.A. Eriksen ved Senter for Samisk Helseforskning – UiT Norges arktiske universitet. 

Forskning bør ha en viktig rolle i å formidle informasjon om vold og seksuelle overgrep i samfunnet, samt dets helsemessige konsekvenser. Få helse- og levekårsundersøkelser inkluderer imidlertid spørsmål om vold og seksuelle overgrep. Vår forskning der vi bruker data fra Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med norsk og samisk bosetning, SAMINOR 2, utviklet av Senter for Samisk Helseforskning ved UiT, viser en høy forekomst av vold og overgrep generelt i befolkningen, og spesielt i den samiske befolkningen. For eksempel rapporterer 21.8 prosent av samiske kvinner at de har opplevd seksuell vold som barn og/eller voksen, sammenlignet med ikke-samiske kvinner der 15.5 prosent rapporterte det samme.

Gjelder også menn

18.8 prosent av samiske menn rapporterer om fysisk vold som barn og/eller voksen sammenlignet med de ikke-samiske mennene der 9.5 prosent har opplevd det samme. Vold i barndom er ansett som spesielt skadelig for en sunn utvikling og god helse. Også når det gjelder opplevd vold i barndom er det de samiske respondentene som rapporterer høyest forekomst, der 39.4 prosent av de samiske kvinnene rapporterer emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold. De tilsvarende tallene for de ikke samiske kvinnene er 26.5 prosent. Også samiske menn rapporterer høyere forekomst av vold i barndom (32.4 prosent) sammenlignet med de ikke-samiske (18 prosent). Vår forskning viser en sterk sammenheng mellom vold i barndom og mentale helseplager som voksen både blant samer og ikke-samer. I et folkehelseperspektiv er derfor denne problematikken spesielt viktig.

Viktig med kunnskap

Vold og overgrep er et sensitivt og skambelagt tema.  I tillegg kan negative forskningsfunn bidra til ytterligere å stigmatisere den samiske befolkningen. Likevel har det samiske samfunnet selv tatt et oppgjør med dette, blant annet gjennom flere media-saker. Dette viser et ønske og en vilje til å korrigere negative samfunnstrekk. I denne prosessen har formidling av forskningsfunn vært viktig. Både i lokalsamfunn men også på nasjonalt nivå. Forskning på dette vanskelige temaet kan derfor bidra til å gjøre en forskjell både for enkeltindivider, lokal- og storsamfunnet.

Bedre behandling av offer

Vi trenger mer forskning og kunnskap om ulike aspekter ved denne problematikken. Vi vet for eksempel lite om voldsutøver i samiske samfunn, eller bruk av helsetjenester for voldsutsatte. Et mer kultursensitivt helsetilbud og rettsvern til voldsutsatte er nødvendig. Blant annet trenger vi skreddersydde behandlingsløp for voldsutsatte, og kortere behandlingstid og frister for påtalemyndigheten, som i dag ikke har behandlingsfrister i saker som omhandler vold i nære relasjoner. I dagens samfunn der mye ressurser blir utløst av det som kan telles og måles, vil saker uten behandlingsfrist bli nedprioritert.

LES OGSÅ: Childhood violence and mental health among indigenous Sami and non-Sami populations in Norway: a SAMINOR 2 questionnaire study.

Overgrep angår oss alle

Vold og seksuelle overgrep skjer i alle samfunn og samfunnslag, og har som fenomen lite med etnisitet å gjøre. For eksempel belyser media at fremtredende personer blant annet innen politikk er tiltalt og også dømt for grove seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og at enkelte lokalsamfunn kan ha mange overgripere. Vi vet lite om årsakssammenhenger. Senter for Samisk Helseforskning planlegger nå SAMINOR 3. Her blir det viktig å få belyst mekanismer som gjør at ukultur voksner frem i enkelte samfunn, og hvordan enkelte personer kan drive med overgrep mot barn i en mannsalder uten at dette blir ansvarliggjort – altså en usynliggjøring eller blindhet for vold og overgrep fra lokalsamfunnet. Kanskje dette også handler om få overgripere men med svært mange ofre. Likevel er det et paradoks at det oppfordres til å anmelde samtidig som nesten alle voldtektsanmeldelser henlegges. Dette kan slite ut en befolkning og gir et signal til voldsofre og lokalsamfunnet at det er ingen vits å anmelde. Det gir også et sterkt signal til overgripere at det er minimal sjanse for å bli stilt til ansvar fra påtalemyndighetene. Vi vet også at voldtekt er et kjønnet problem.

Vold og seksuelle overgrep angår alle – vern om menneskeverdet og si fra.

 

 

Innlegget har tidligere vært publisert i Nordnorsk Debatt hos Bladet Nordlys. 

Pårørendeskolen – et nyttig, men lite kjent tilbud

Demens berører pårørende. Det finnes få offentlige tjenestetilbud rettet mot pårørende til personer med demenssykdom. Pårørendeskolen er ett av dem. Dessverre er det mange som ikke kjenner til tilbudet. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Innlegget er skrevet av, stipendiat Jill-Marit Moholt ved Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Lill Sverresdatter Larsen, PhD ved Institutt for helse og omsorgsfag UiT Norges arktiske universitet.

Flere blir eldre, og dette fører til at antallet som får demenssykdom øker. Personer med demenssykdom blir etter hvert avhengige av hjelp for å klare seg i dagliglivet. Pårørendes hjelpeinnsats er stor. Målt i timer er den faktisk flere ganger høyere enn hjelpen som gis fra det offentlige. Samtidig er det kjent at over tid kan omfattende omsorgsoppgaver bli belastende. For noen pårørende blir belastningen så stor at de selv blir syke.

Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demenssykdom. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Funn fra en omfattende forskningsstudie i regi av Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet, tyder på at informasjonen ikke når alle. Bare en av seks pårørende hadde deltatt på pårørendeskolen.

Pårørendeskolen er et nyttig tilbud

En datter fortalte oss om moren sin. Hun fortalte om symptomer som nedsatt hukommelse, språkproblemer, desorientering og nedsatt evne til å utføre dagliglivets aktiviteter, og hun fortalte om symptomer som ble forverret over tid. Hun sa:

«Den viktigste hjelpen for meg var pårørendeskolen. Før den, var det mye informasjon på kort tid. Først mistanke, også få mamma til å innse sykdommen, eller å få lov til å ta henne med til lege. Da gikk det ganske fort. Vi kom til sykehuset og der ble vi tatt inn på samtale og fikk vite. Vi fikk bekreftelsen. Deretter ble det stille. Jeg satt bare foran dataen og tenkte, hvor kan jeg få tak i informasjon? Jeg googlet, og da kom det med pårørendeskole opp. Jeg ville jo vite hva denne sykdommen er for noe og hva kunne vi gjøre? Hvilken medisin, hvor mye og alle de spørsmålene om hva og hvor. Det hjalp pårørendeskolen meg med».

LES OGSÅ: «Å leve med demens»

Pårørendeskolen finnes i dag i de fleste kommuner, og målet er at kurset skal være tilgjengelig over hele landet innen 2020. Faste temaer gjennom forelesninger og samtaler i grupper er sykdomslære, kommunikasjon, pårørendes situasjon, lovverk og tilbud fra helse- og omsorgstjenestene og frivillige organisasjoner i kommunen. Andre aktuelle tema er holdninger til demens, tap- og sorgreaksjoner, stress og mestring, tekniske hjelpemidler, utfordrende adferd og sosiale aktiviteter.

Vi undersøker pårørendes erfaringer

Vi er nå i gang med å kartlegge hvorfor så få har deltatt på pårørendeskolen, samt å undersøke erfaringene til dem som har gjennomført kurset. De foreløpige resultatene viser at pårørendeskolen er lite kjent blant pårørende. Flere etterlyser mer informasjon om demenssykdom, sykdomsutvikling og hva de kan forvente seg i tiden fremover. Mange forteller om behovet for å bli sett og anerkjent også for egne behov som pårørende. En datter fortalte om samtalene med andre pårørende som deltok på pårørendeskolen og sa:

«Det var veldig godt å få snakke med noen andre om hvordan det var. For jeg følte meg veldig alene. De i familien og på jobb støtta meg veldig, men jeg hadde behov for å få snakke om hvordan det er for meg, altså for meg om det å være pårørende».

Pårørendeskolen kan også bidra til at pårørende kommer i kontakt med ressurspersoner som demenskoordinator, demensteam og andre som jobber med demensomsorg i kommunen. Disse kan informere og gi råd og veiledning om andre tilgjengelige omsorgstjenester i kommunen, samt være kontaktpersoner i etterkant av kurset.

Teksten har tidligere blitt publisert på debattsidene til «Bladet Nordlys».