Å bryte tausheten om vold


Årets fredspris viser at åpenhet og formidling om vold og seksuelle overgrep er grunnleggende for å skape et bedre samfunn for alle. Det gjelder i alle kulturer – også her hjemme.

Innlegget er skrevet av forsker PhD Astrid M.A. Eriksen ved Senter for Samisk Helseforskning – UiT Norges arktiske universitet. 

Forskning bør ha en viktig rolle i å formidle informasjon om vold og seksuelle overgrep i samfunnet, samt dets helsemessige konsekvenser. Få helse- og levekårsundersøkelser inkluderer imidlertid spørsmål om vold og seksuelle overgrep. Vår forskning der vi bruker data fra Helse- og levekårsundersøkelsen i områder med norsk og samisk bosetning, SAMINOR 2, utviklet av Senter for Samisk Helseforskning ved UiT, viser en høy forekomst av vold og overgrep generelt i befolkningen, og spesielt i den samiske befolkningen. For eksempel rapporterer 21.8 prosent av samiske kvinner at de har opplevd seksuell vold som barn og/eller voksen, sammenlignet med ikke-samiske kvinner der 15.5 prosent rapporterte det samme.

Gjelder også menn

18.8 prosent av samiske menn rapporterer om fysisk vold som barn og/eller voksen sammenlignet med de ikke-samiske mennene der 9.5 prosent har opplevd det samme. Vold i barndom er ansett som spesielt skadelig for en sunn utvikling og god helse. Også når det gjelder opplevd vold i barndom er det de samiske respondentene som rapporterer høyest forekomst, der 39.4 prosent av de samiske kvinnene rapporterer emosjonell, fysisk og/eller seksuell vold. De tilsvarende tallene for de ikke samiske kvinnene er 26.5 prosent. Også samiske menn rapporterer høyere forekomst av vold i barndom (32.4 prosent) sammenlignet med de ikke-samiske (18 prosent). Vår forskning viser en sterk sammenheng mellom vold i barndom og mentale helseplager som voksen både blant samer og ikke-samer. I et folkehelseperspektiv er derfor denne problematikken spesielt viktig.

Viktig med kunnskap

Vold og overgrep er et sensitivt og skambelagt tema.  I tillegg kan negative forskningsfunn bidra til ytterligere å stigmatisere den samiske befolkningen. Likevel har det samiske samfunnet selv tatt et oppgjør med dette, blant annet gjennom flere media-saker. Dette viser et ønske og en vilje til å korrigere negative samfunnstrekk. I denne prosessen har formidling av forskningsfunn vært viktig. Både i lokalsamfunn men også på nasjonalt nivå. Forskning på dette vanskelige temaet kan derfor bidra til å gjøre en forskjell både for enkeltindivider, lokal- og storsamfunnet.

Bedre behandling av offer

Vi trenger mer forskning og kunnskap om ulike aspekter ved denne problematikken. Vi vet for eksempel lite om voldsutøver i samiske samfunn, eller bruk av helsetjenester for voldsutsatte. Et mer kultursensitivt helsetilbud og rettsvern til voldsutsatte er nødvendig. Blant annet trenger vi skreddersydde behandlingsløp for voldsutsatte, og kortere behandlingstid og frister for påtalemyndigheten, som i dag ikke har behandlingsfrister i saker som omhandler vold i nære relasjoner. I dagens samfunn der mye ressurser blir utløst av det som kan telles og måles, vil saker uten behandlingsfrist bli nedprioritert.

LES OGSÅ: Childhood violence and mental health among indigenous Sami and non-Sami populations in Norway: a SAMINOR 2 questionnaire study.

Overgrep angår oss alle

Vold og seksuelle overgrep skjer i alle samfunn og samfunnslag, og har som fenomen lite med etnisitet å gjøre. For eksempel belyser media at fremtredende personer blant annet innen politikk er tiltalt og også dømt for grove seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og at enkelte lokalsamfunn kan ha mange overgripere. Vi vet lite om årsakssammenhenger. Senter for Samisk Helseforskning planlegger nå SAMINOR 3. Her blir det viktig å få belyst mekanismer som gjør at ukultur voksner frem i enkelte samfunn, og hvordan enkelte personer kan drive med overgrep mot barn i en mannsalder uten at dette blir ansvarliggjort – altså en usynliggjøring eller blindhet for vold og overgrep fra lokalsamfunnet. Kanskje dette også handler om få overgripere men med svært mange ofre. Likevel er det et paradoks at det oppfordres til å anmelde samtidig som nesten alle voldtektsanmeldelser henlegges. Dette kan slite ut en befolkning og gir et signal til voldsofre og lokalsamfunnet at det er ingen vits å anmelde. Det gir også et sterkt signal til overgripere at det er minimal sjanse for å bli stilt til ansvar fra påtalemyndighetene. Vi vet også at voldtekt er et kjønnet problem.

Vold og seksuelle overgrep angår alle – vern om menneskeverdet og si fra.

 

 

Innlegget har tidligere vært publisert i Nordnorsk Debatt hos Bladet Nordlys. 

Pårørendeskolen – et nyttig, men lite kjent tilbud

Demens berører pårørende. Det finnes få offentlige tjenestetilbud rettet mot pårørende til personer med demenssykdom. Pårørendeskolen er ett av dem. Dessverre er det mange som ikke kjenner til tilbudet. Illustrasjonsfoto: colourbox.com

Innlegget er skrevet av, stipendiat Jill-Marit Moholt ved Senter for omsorgsforskning nord, UiT Norges arktiske universitet og Lill Sverresdatter Larsen, PhD ved Institutt for helse og omsorgsfag UiT Norges arktiske universitet.

Flere blir eldre, og dette fører til at antallet som får demenssykdom øker. Personer med demenssykdom blir etter hvert avhengige av hjelp for å klare seg i dagliglivet. Pårørendes hjelpeinnsats er stor. Målt i timer er den faktisk flere ganger høyere enn hjelpen som gis fra det offentlige. Samtidig er det kjent at over tid kan omfattende omsorgsoppgaver bli belastende. For noen pårørende blir belastningen så stor at de selv blir syke.

Pårørendeskolen er et kommunalt kurstilbud til familie og venner til personer med demenssykdom. Kurset har som mål å gi pårørende mer kunnskap om demenssykdom, råd om hvordan mestre situasjonen samt være en arena for å møte andre i samme situasjon. Kommunene markedsfører tilbudet på hjemmesider, i aviser eller at helsepersonell tar direkte kontakt med pårørende. Funn fra en omfattende forskningsstudie i regi av Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT Norges arktiske universitet, tyder på at informasjonen ikke når alle. Bare en av seks pårørende hadde deltatt på pårørendeskolen.

Pårørendeskolen er et nyttig tilbud

En datter fortalte oss om moren sin. Hun fortalte om symptomer som nedsatt hukommelse, språkproblemer, desorientering og nedsatt evne til å utføre dagliglivets aktiviteter, og hun fortalte om symptomer som ble forverret over tid. Hun sa:

«Den viktigste hjelpen for meg var pårørendeskolen. Før den, var det mye informasjon på kort tid. Først mistanke, også få mamma til å innse sykdommen, eller å få lov til å ta henne med til lege. Da gikk det ganske fort. Vi kom til sykehuset og der ble vi tatt inn på samtale og fikk vite. Vi fikk bekreftelsen. Deretter ble det stille. Jeg satt bare foran dataen og tenkte, hvor kan jeg få tak i informasjon? Jeg googlet, og da kom det med pårørendeskole opp. Jeg ville jo vite hva denne sykdommen er for noe og hva kunne vi gjøre? Hvilken medisin, hvor mye og alle de spørsmålene om hva og hvor. Det hjalp pårørendeskolen meg med».

LES OGSÅ: «Å leve med demens»

Pårørendeskolen finnes i dag i de fleste kommuner, og målet er at kurset skal være tilgjengelig over hele landet innen 2020. Faste temaer gjennom forelesninger og samtaler i grupper er sykdomslære, kommunikasjon, pårørendes situasjon, lovverk og tilbud fra helse- og omsorgstjenestene og frivillige organisasjoner i kommunen. Andre aktuelle tema er holdninger til demens, tap- og sorgreaksjoner, stress og mestring, tekniske hjelpemidler, utfordrende adferd og sosiale aktiviteter.

Vi undersøker pårørendes erfaringer

Vi er nå i gang med å kartlegge hvorfor så få har deltatt på pårørendeskolen, samt å undersøke erfaringene til dem som har gjennomført kurset. De foreløpige resultatene viser at pårørendeskolen er lite kjent blant pårørende. Flere etterlyser mer informasjon om demenssykdom, sykdomsutvikling og hva de kan forvente seg i tiden fremover. Mange forteller om behovet for å bli sett og anerkjent også for egne behov som pårørende. En datter fortalte om samtalene med andre pårørende som deltok på pårørendeskolen og sa:

«Det var veldig godt å få snakke med noen andre om hvordan det var. For jeg følte meg veldig alene. De i familien og på jobb støtta meg veldig, men jeg hadde behov for å få snakke om hvordan det er for meg, altså for meg om det å være pårørende».

Pårørendeskolen kan også bidra til at pårørende kommer i kontakt med ressurspersoner som demenskoordinator, demensteam og andre som jobber med demensomsorg i kommunen. Disse kan informere og gi råd og veiledning om andre tilgjengelige omsorgstjenester i kommunen, samt være kontaktpersoner i etterkant av kurset.

Teksten har tidligere blitt publisert på debattsidene til «Bladet Nordlys».

Å bygge opp for å rive ned

Familiens hus i Tromsø startet opp for snart åtte år siden og har utviklet en rekke suksessfulle forebyggende tiltak som andre norske kommuner ønsker å etterfølge. Nå foreslår kommunens Handlings- og økonomiplan for 2019 å legge ned Langnes Åpen barnehage og nedstyre Familiens hus.

Kronikken er skrevet av Line Moldestad (Avdelingsleder Familiens hus), Lene Haugsdal (Erfaringskonsulent i Landsforeningen for 1001 dager), Catharina Elisabeth Arfwedson Wang (Professor og psykologspesialist, UiT)

Familiens hus med åpen barnehage ved Langnes helsestasjon kan bli stengt fra neste år dersom forslaget fra administrasjonen blir vedtatt. 160 barn og foreldre i måneden kan bli rammet. Foto: Colourbox.com

I dag har vi solid forskningsbasert kunnskap om betydningen av å forebygge fremfor å reparere. Det har imidlertid vist seg å være en vanskelig politisk snuoperasjon å styre økonomiske midler mot tiltak som viser effekt over tid. Da er det enklere med brannslukkingsarbeid, og fylle på der behovene er akutt. Psykisk uhelse i befolkningen utgjør store lidelser for den som rammes og enorme samfunnsøkonomiske belastninger. Nasjonalt og internasjonalt fokus på forebygging av psykiske lidelser har derfor blitt et viktig satsingsområde, og det er viktig å begynne i familien som er vuggen til all helse.

Fredag den 29.06.18, samme dag som Tromsø kommune la frem sin Handlings- og økonomiplan for 2019, la barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland frem regjeringens strategi for foreldrestøtte. Strategien fremhever at alle foreldre skal få god informasjon og riktig hjelp slik at de kan være gode trygge foreldre, og at barn og unges individuelle rettigheter skal ivaretas. Videre poengteres det at forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt og at det reduserer behovet for mer kostbare tiltak på et senere tidspunkt. Tromsø kommune har nasjonalt vært i tet når det gjelder å utvikle gode forebyggende tiltak og lavterskeltilbud for barn og unge. Ikke minst gjelder dette Familiens hus der man systematisk over snart 8 år har bygget opp flere tilbud som har fått mye oppmerksomhet. Det er disse tilbudene som nå står i fare for å bli nedlagt, og som vi kort vil beskrive nedenfor.

Etableringen av Familiens hus i Tromsø startet opp med Stakkevollan Åpen barnehage i 2010 og var en suksess fra første stund med mange besøkende. Noen år senere åpnet også Langnes Åpen barnehage.

I 2017 hadde Stakkevollan og Langnes til sammen besøk av 3857 barn med deres foreldre fra alle samfunnslag med ulik kulturell bakgrunn, kjønn og alder. Tilbudet er utformet for å fremme god utvikling for alle barn, og i 2017 var 60 nasjoner representert i de åpne barnehagene i Tromsø.

I Åpen barnehage kan foreldre være en støtte for hverandre, enten de har spørsmål om hverdagslige utfordringer eller mer krevende utfordringer knyttet til omsorgsrollen.

For noen kan tiden hjemme preges av ensomhet, bekymring, engstelse og utrygghet, og da er det viktig å komme ut blant andre og ha en møteplass der man kan stille spørsmål og lære av hverandre.

Slik er også Åpen barnehage en sosial arena for småbarnsfamilier med lite eller fravær av sosialt nettverk og/eller familie i nærheten. Lett tilgang til pedagogisk personale og helsesøstre er også viktig for mange foreldre som oppsøker Åpen barnehage.

Åpen barnehage er et pedagogisk, helsefremmende og forebyggende lavterskeltiltak. Til forskjell fra en del andre tjenester er ikke tiltaket lovpålagt og derfor utsatt for nedskjæringer. Åpen barnehage er et supplement til ordinære barnehager og ifølge forsker Ingunn Skjesol Bulling inngår den som ett strategisk virkemiddel i kommunens forebyggende og integrerende helse- og familievernarbeid.

Regjeringen ønsker flere minoritetsspråklige barn i barnehagen og kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner viser til at Åpen barnehage er en viktig integreringsarena idet han utlyste midler til dette formålet. Tromsø kommune mottok nesten 400.000 kroner i tilskudd for 2018 for å jobbe oppsøkende opp mot foreldrene til de minoritetsspråklige barna for å rekruttere disse til å benytte seg av barnehage.

Foreldreveiledning

Etter etableringen av Åpen barnehage ønsket kommunen å utvide foreldreveiledningstilbudet i Familiens hus. Først startet foreldreveiledningsprogrammet, De utrolige årene, opp med to grupper i året til totalt ca. 30 foreldre. Dette ble raskt utvidet og i 2017 mottok 101 foreldre veiledningstilbud fra Familiens hus som nå også tilbyr flere foreldreveiledningsprogram, Circle of Security (COS) og International Child Development Programmes (ICDP), tilpasset ulike utfordringer.Vi ser at det er en økning i antallet foreldre som søker veiledning og at mange av dagens foreldre er usikre på foreldrerollen.

Dette gjelder foreldre til både de aller minste og til de eldre barna. Derfor har Familiens hus de siste årene tilbudt ungdomsforeldre deltakelse i veiledningsgruppe. Flere kommuner har tatt kontakt for å få inspirasjon og hjelp til å tilby lignende i sin kommune.

Blues Mothers

Foto: Colourbox.com

Mestringsgruppen Blues Mothers startet opp i 2012 og er for nybakte mødre som strever med nedstemthet eller depresjon i forbindelse fødsel og barseltid som er anslått å utgjøre om lag 10-15 prosent av alle barselkvinner. Målet med gruppen er å bidra til positivt samspill mellom mor og barn for å gi barnet et best mulig utgangspunkt for utvikling, samt gi mødre anledning til å møte andre i samme situasjon. Totalt har ca. 120 kvinner deltatt i Blues Mothers og det er en økende pågang av kvinner som har behov for å delta i gruppen. Blues Mothers har fått nasjonal oppmerksomhet og Tromsø kommune har blitt sett på som en foregangskommune som har gode tiltak rettet mot denne målgruppen. Flere kommuner har tatt kontakt for å lære mer om Blues Mothers med tanke på å starte opp tilsvarende tilbud i egen kommune. I samarbeid med Institutt for psykologi ved UiT er det utviklet en nettside om Blues Mothers.

Familiegruppa

Familiegruppa er et møtested for familier med barn i alderen 0-6 år som møtes hver 14. dag til middag, sosialt samvær, lek og aktiviteter. Gruppen består av 4-6 familier med foreldrene som har fysiske, psykiske, eller sosiale utfordringer. Mange av familiene har mangelfullt sosialt nettverk. Slik sett fungerer gruppen nettverksskapende og bidrar til at foreldrene får støtte til foreldrerollen, samt at barna får oppleve å være sammen med andre familier.

Brukererfaring

«Da jeg etter en komplisert tvillingfødsel i 2012 fikk fødselsdepresjon og sosial angst, var Blues Mothers og Åpen barnehage svært viktig for meg ved at jeg hadde noe å gå til og ikke isolerte meg, og at jeg møtte trygge fagpersoner og andre kvinner i tilsvarende situasjon. Gjennom mitt arbeid i Landsforeningen 1001 dager forteller jeg stolt om de flotte tilbudene i Familiens hus i Tromsø, og møter mange brukere, helsepersonell og politikere som ønsker å få til tilsvarende i egne kommuner». 

Konsekvenser

Det er lagt ned store ressurser i å bygge Familiens hus i Tromsø. Tiltakene er varierte og gir støtte til foreldre med barn i ulike aldre, fra de sårbare sped- og småbarna til den kompliserte ungdomstiden. Tilbudene har fått nasjonal oppmerksomhet som nyskapende forebyggende tiltak for sårbare familier, og benyttes av de målgruppene som de er rettet mot.

Ny barnevernlov fra 2018 fremhever at kommunen har ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferds problemer. Tromsø kommune har allerede tatt dette ansvaret ved blant annet å etablere Familiens Hus med Åpen barnehage. Hvis Handlings- og økonomiplan for 2019 vedtas i kommunestyret den 26 september vil Langnes Åpen barnehage nedlegges, og det vil bli en reduksjon i øvrige tiltak og tilbud.

Da vil mange familier i Tromsø oppleve å stå mer alene, og ha mindre støtte i hverdagen.

Dette vil spesielt ramme de sårbare familiene med psykososiale utfordringer og/eller familier som er nye i landet vårt. Konsekvensene vil bli et økt press på helsestasjonene og en allerede belastet barnevernstjeneste, og flere barn og familier som kunne blitt hjulpet på et tidligere tidspunkt, kan ha utviklet utfordringer som vanskelig kan reverseres.

Har Tromsø kommune råd til å rive ned et hus som de har brukt store ressurser på å bygge opp?

Kronikken er tidligere publisert i Nordlys

Ny behandling for spiseforstyrrelser gir håp og optimisme

Skrevet av professor Gunn Pettersen og stipendiat Maria Bakland ved Institutt for helse- og omsorgsfag, UiT

At også fagfolk innen idrettsmedisin og ernæring kan behandle spiseforstyrrelser, kan bidra til å korte ned ventelister i helsevesenet.

Vår studie, som er publisert i BMJ Open, viser at terapeuter med fagkompetanse innen fysisk aktivitet/idrettsfag og ernæring kan ha en viktig rolle i behandling av pasienter med spiseforstyrrelser.

Gunn Pettersen (til venstre) og Maria Bakland håper at ventelistene i helsevesenet kan kortes ned. Foto: Elisabeth Øvreberg

Tre interessante funn

Dette resulterte i tre interessante funn:

  • Terapeutene hadde tiltro til at deres kunnskap og kompetanse om fysisk aktivitet, helse og ernæring var nyttig for pasienter med spiseforstyrrelser.
  • De opplevde at de hadde gitt pasientene verktøy som kunne brukes i hverdagen for å innarbeide bedre spise- og aktivitetsvaner.
  • Studien viste at terapeutene også var bevisste på eget fagområde og dets begrensninger. De ønsket ikke å opptre som psykoterapeuter, men fremholdt likevel betydningen av den personlige egnetheten og kompetansen eksempelvis at det var viktig å «by på seg selv», være medmenneske og å vise omsorg når situasjonene krevde det.

Grunn til håp og optimisme

Hvis fler faggrupper kan bidra med sin kompetanse både i behandling og i det forebyggende arbeidet, gir det oss grunn til håp og optimisme for denne pasientgruppen. Ikke minst er det viktig i en tid hvor ventelistene for behandling av spiseforstyrrelser er lange.

I alt var 112 kvinner med spiseforstyrrelse med i studien vår, som er et samarbeid mellom NIH og UiT.

Kvinnene gjennomførte enten kognitiv terapi, eller en kombinasjon av fysisk aktivitet og kostholdsveiledning gjennom 20 terapitimer over fire måneder.

Nå venter vi alle i spenning på de siste analysene som vil fortelle hvilken effekt den nye terapiformen har hatt. En ny studie som ser på  deltakernes erfaringer med denne nye terapiformen, er også på vei.

 

Svakheter i barnevernets system for undersøkelse av saker

Skrevet av Svein-Arild Vis førsteamanuensis RKBU Nord, Camilla Lauritzen førsteamanuensis RKBU Nord, Sturla Fossum førsteamanuensis RKBU Nord og Karen J. Skaale Havnen forsker ved RKBU Vest

Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

Illustrasjonsbilde www.colourbox.com

Hva kjennetegner en god beslutning i barnevernet? Et viktig kriterium er at beslutningen må være basert på tilstrekkelig og korrekt informasjon.

I Sverige og Danmark har de nasjonale rammeverk for barnevernundersøkelser. I Norge har vi per i dag ikke det. Det rammeverket som er mest utbredt i Norge anvendes i omlag halvparten av kommunene. Dette kalles Kvellomalen. Denne malen er integrert i de elektroniske journalsystem som brukes av barnevernet.

Majoriteten av norske kommuner har hatt opplæring i dette.  Vi har på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet evaluert innholdet i denne malen. Vi vil her presentere noen funn fra evalueringen. Vi legger i denne omgang vekt på å formidle det vi oppfatter å være systemsvakheter. Hensikten er å gjøre beslutningstakere i barnevernet og domstolene kjent med begrensninger i malen og advare mot ukritisk bruk.

Huller i sjekklisten

Det er ikke slik at alle barnevernmeldinger bør undersøkes på en fast standardisert måte. Det er imidlertid nødvendig å ha et kvalitetssystem som sikrer at saker behandles systematisk og grundig nok. Da bør man ta bevisste valg om hvilke forhold som er nødvendig å undersøke i hver sak. En viktig funksjon for en mal er å fungere som en sjekkliste i planlegging og gjennomføring av undersøkelsen. Sjekklisten bør inneholde en oversikt over den type informasjon som kan være relevant.

Når vi sammenligner innholdet i malene finner vi at den norske har mindre bredde enn den svenske og danske. På viktige områder er den vesentlig mindre detaljert. Eksempler på dette er at malen ikke legger opp til å kartlegge hvordan barnet klarer seg i skolen eller hvordan foreldre ivaretar grunnleggende omsorg ved å sørge for at barn får tilstrekkelig søvn og ernæring.

Disse og andre hull i malens innhold gjør at det er risiko for at viktig informasjon utelates dersom dette brukes som den eneste sjekklisten i undersøkelsen. Vår konklusjon er derfor at når barnevernet skal planlegge og gjennomføre en undersøkelse av en barnevernmelding kan ikke dette alene baseres på en gjennomgang av tematikken som er inkludert den malen som per i dag finnes i de elektroniske fagsystem.

Scoringssystem uten dokumentasjon

I motsetning til de svenske og danske malene legges det i den norske opp til å score barns fungering og foreldres omsorgsevne.  Malen inneholder 28 tema som kan scores på en skala fra 0-6. Dette er for eksempel barnets kompetanse, barnets meninger og ønsker, fars og mors forståelse av barnet, fars og mors sensitivitet i forhold til barnet. Etter vår vurdering er dette tematikk som bør vurderes i mange saker.

Det er imidlertid flere forutsetninger som bør være tilstede for at det skal være nyttig å tallfeste funksjonsnivå eller omfanget av problematikk. Viktigst av disse er at det bør være scoringsinstruksjoner som forklarer hva som skal vektlegges og at det finnes et datagrunnlag å sammenligne scorer utfra slik at man vet hva som er vanlig og hva som er unormalt.

Det scoringssystemet som er inkludert i malen tilfredsstiller ikke noen av disse kriteriene. Da vurderer vi det som uheldig at malens instruksjoner sier at man ved flere scorer på 3 bør vurdere hjelpetiltak og ved flere scorer på 1 eller 2 bør vurdere om omsorgsovertakelse er nødvendig. Etter vår vurdering har dette scoringssystemet ingen klar praktisk anvendelse. Det kan ikke anbefales å legge slike scorer til grunn som begrunnelse for beslutninger i en barnevernssak.

Problematisk risikovurdering

I forskningslitteraturen snakkes det ofte om risiko for fremtidige hendelser. I barnevernet er det særlig to typer risiko man er opptatt av. Det er risiko for at barn utvikler vansker på grunn av omsorgssituasjonen og det er risiko for at foreldre i fremtiden kan utsette barn for omsorgssvikt. I den norske malen listes det opp 32 risikofaktorer som skal vurderes om er tilstede eller ikke. Eksempler på dette er at barnet er født prematurt, har hatt alvorlig somatisk sykdom, har lavt evnenivå, at barnet er adoptert, at barnet har steforelder, eller at familien er immigrant til Norge.

Malen legger opp til at man skal summere opp alle risikofaktorene man vurderer å være tilstede. Det er rett at dette kan gi en indikasjon på risikoen for om et barn utvikler vansker senere i livet. Det er det god dokumentasjon for. Det blir imidlertid feil å benytte slike scorer som begrunnelse i en barnevernbeslutning. Grunnen til det er at et stort antall av faktorene som regnes med ikke handler om barnets omsorgssituasjon. Det finnes ingen dokumentasjon på at antallet risikofaktorer som telles opp i den norske malen henger sammen med alvorlighetsgraden i en barnevernssak. Det må derfor frarådes å bruke summen av risikofaktorer som grunnlag for beslutning.

 Kvalitetssystem

Gode undersøkelser er basert på medvirkning fra barn og foreldre, de er ikke mer inngripende enn nødvendig og de gjennomføres på en planmessig måte. Beslutninger må baseres på tilstrekkelig og pålitelig informasjon. Det er derfor viktig å ha et kvalitetssystem med godt dokumentasjonsgrunnlag.

Først publisert på Forskning.no 01. mars 2018

Hva har pust med psykologi å gjøre?

Av Solveig Flatebø, master i psykologi, forskningsassistent ved Institutt for psykologi, Det helsevitenskapelige fakultetet, UiT Norges arktiske universitet

Foto: UiT.

Har du noen gang tenkt over om pusten din kan være forbundet med hvordan du presterer kognitivt?

Pusten vår er viktig for hjernemetabolisme, og da selvfølgelig også for vår kognisjon. Derfor utforsker vi hvordan lungefunksjon og kognitive evner er forbundet hos ulike aldersgrupper og populasjoner. Dette gjøres i vår Utviklings- og gerontolab.

Bli med på vår forskning! Her er en deltaker i vår lab. Pust måles samtidig som det utføres en kognitiv verbal oppgave.

Vil du bli med?

For tiden holder vi på med en studie hvor forbindelsen mellom lungefunksjon og kognitive evner hos astmatisk ungdom i Tromsø undersøkes.

Dette gjør vi ved å måle lungefunksjon med et instrument (spirometer) samtidig som deltakerne gjør kognitive verbale oppgaver.

Studien vår har fått pengestøtte fra Norges Astma og Allergiforbund.

Tidligere, da jeg skrev min masteroppgave i psykologi, testet jeg forbindelsen lunge og kognisjon hos mange ungdommer uten astma.

Nå ønsker vi å sammenligne resultatene fra disse ungdommene med astmatisk ungdom. Det kan tenkes at forholdet mellom lungefunksjon og kognitive evner har større betydning for astmatisk ungdom.

Slik deltar du:

Vi søker ungdom med astma i alderen 16-19 år . Ta gjerne kontakt med meg, Solveig Flatebø på e-post solveig.flatebo@uit.no, dersom du ønsker å delta.

Antibiotika i kjøttproduksjon – en global trussel

Av professor Ørjan Olsvik i medisinsk mikrobiologi Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet, seniorrådgiver Forsvarets Sanitet

Nærmere 80 prosent av det årlige forbruket av antibiotika i verden går til matproduksjon.

Noe går til medisinsk behandling av syke dyr, men det meste gis til friske kveg, griser og kyllinger. Med antibiotika i fôret vokser dyrene raskere og får en bedre fôrutnyttelse; dette gir en økonomisk gevinst. Denne enorme bruken av antibiotika i matproduksjonen har vært med på å frembringe betydelige mengder av antibiotikaresistente bakterier, som igjen er en trussel for menneskers helse.

Norsk laks foretrekkes i USA, da den er produsert uten antibiotika og merkes med det.

Antibiotikaforbruket i USA

USA er et eksempel på storforbruk av antibiotika. Til å behandle mennesker ble det i 2016 brukt 3290 tonn, og til kjøttproduksjonen hele 13983 tonn antibiotika. Dette fordeler seg på 8361 tonn av «medisinsk viktige antibiotika» og 5621 tonn «ikke-medisinsk viktige». Kveg- og griseproduksjon er verstingene, og står for henholdsvis 43 prosent og 37 prosent av forbruket av «medisinsk viktige antibiotika». Slike tall var det vanskelig å få tidligere, for denne formen for antibiotikabruk var reseptfritt, så kjøttprodusentene kunne fritt kjøpe de medikamentene de måtte ønske fra fôrprodusenter. Men det er noe positivt, for forbruket av medisinsk viktige antibiotika i kjøttproduksjonen i USA gikk ned med 14 prosent fra 2015 til 2016. Dette utgjør 1341 tonn, eller cirka 32 ganger det totale norske antibiotika forbruket i 2016.

Hva med Europa og Norge?

EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at det i Spania og Italia brukes over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt. I Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram. Man må kunne stille spørsmålet: Blir EUs forbud etterlevd? Det gledelige er at norsk matproduksjon er verdensmestre i lav bruk av antibiotika. Kveg, gris, sau og kyllingproduksjonen står kun for 10 milligram per kilo kjøtt, etter at nye tall ble lagt fram av Veterinærinstituttet. Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,16 milligram per kilo i 2016, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstsvilkår. Mer enn 99 prosent av all norsk laks har aldri vært eksponert for antibiotika. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert til internasjonalt.

Vi i Norge er best i klassen når det gjelder antibiotikabruk i matproduksjon

Konsumentkrav om mat uten antibiotika

Det synes som om flere konsumenter og forbrukerorganisasjoner ønsker mat som er produsert uten bruk av antibiotika. Dette er sannsynligvis forårsaket av økt kunnskap om at denne bruken er med på å øke resistensutviklingen, og at verden trues med å stå uten virksomme antibiotika mot dødelige infeksjonssykdommer i løpet av noen tiår. Aktiv merking av produkter som er produsert uten bruk av antibiotika er en viktig faktor. Dette muliggjør at du som konsument kan ta et valg. Dette observerte vi tydelig i Norge i 2015–2016. Konsumentene og matgrossistene forlangte at et fôrtilskudd til kyllinger med antibiotisk effekt, narasin, skulle bort. Nå i ettertid viser det seg at reduksjon i bruken av narasin fra 12.409 kilo i 2014 til kun 562 kilo i 2016, ga ingen økt sykdom eller bruk av andre antibiotika i norsk kyllingproduksjon.

Dyrere mat?

Det kan være at mat produsert uten antibiotika kan bli noe dyrere. Produksjonsmiljøet må tilpasses dyrenes velferd, og en går glipp av økt fôrutnyttelse. Men denne antibiotikafrie matproduksjonen er bedre i medisinsk og i miljømessig sammenheng. Nedgang i bruk av antibiotika i kjøttproduksjonen i USA viser dette. I 78 år har menneskeheten kunnet behandle dødelige infeksjoner. Det er nesten umulig å forstå at vi kan bruke disse livsviktige medikamentene som dyrefôr før økt profitt, når vi samtidig tar fra våre barnebarn muligheten til effektiv behandling av invalidiserende og dødelige infeksjoner.

«Alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø» – oppfylles denne rettigheten?

Av Sturla Fossum og Henriette Kyrrestad Strøm ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Ikke alle ungdomselever har det bra på skolen i Nord-Norge, og dette må det gripes tak i! Skoleledere, lærere, og andre voksne som jobber med ungdommene på skolen har et særlig ansvar.

Alle ungdomsskolene i Nordland, Troms og Finnmark ble for ett år siden invitert til å delta i PIN-studien som har gjort en kartlegging av blant annet mobbing og nettmobbing blant elevene. Til sammen ble 76 skoler og i overkant av 2200 ungdommer med i denne undersøkelsen.

I lov om grunnskolen og den videregående opplæringen står det at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Videre står det i § 9A, kapittel tre, at skolen skal ha nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold og diskriminering.

50.000 ungdommer blir mobbet på ungdomsskolen. Ofte ser ikke lærerne dette, eller de forstår rett og slett ikke at mobbingen skjer.

Mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing

Utdanningsdirektoratet gjennomfører årlig Elevundersøkelsen for at norske elever skal få si sin mening om læring og trivsel i skolen. Likevel viser tallene som ble publisert tirsdag 22.januar i år at det er 6,6 prosent, eller i overkant av 50.000 elever i Norge som utsettes for mobbing to til tre ganger i måneden eller mer! På ungdomstrinnet blir mellom 5 og 6,2 prosent av elevene utsatt for mobbing, mens 1,6 -3,4 prosent av elevene blir utsatt for digital mobbing.

I Nord-Norge er ikke tallene på mobbing særlig annerledes. PIN-studien viser at fire prosent av elevene på ungdomsskoletrinnet blir mobbet på skolen daglig, eller flere ganger i uka. I tillegg er det tre prosent som opplever like hyppig å bli utsatt for digital mobbing. PIN-studien viste heller ingen store forskjeller mellom elevenes klassetrinn, eller mellom jentene og guttene i forhold til å bli utsatt for mobbing eller nettmobbing.

Barn og unge som utsettes for mobbing, eller som mobber andre, er i økt risiko for å utvikle psykiske plager. Disse plagene er ofte langvarige.

Mobbing gir økt risiko for emosjonelle plager, som angst og depresjon, og kan føre til psykosomatiske plager, selvmordstanker og posttraumatiske stress-symptomer.
Det å utøve mobbing er også forbundet med uheldige langtidseffekter, som kriminalitet og annen antisosial atferd.

Skolen skal gripe inn

I august 2017 ble det en endring i lovverket hvor det også ble lagt til en tydelig aktivitetsplikt (§ 9A-4). Dette innebærer at alle som arbeider på skolen skal følge med om elevene har et trygt og godt skolemiljø, og gripe inn mot krenkelser, som mobbing, vold, diskriminering og trakassering dersom det er mulig.

I serien #dusåmeg på NRK har vi sett mange gode eksempler på hvor viktig en lærer kan være i elevenes liv.

Den gode lærer beskrives som et medmenneske, og for noen barn og unge har disse lærerne hatt enorm betydning i deres liv.

I PIN studien svarte 80 prosent av ungdomsskoleelevene at læreren min bryr seg om meg «ofte», eller «nesten alltid». Det er allikevel bekymringsfullt at så mange som 20 prosent av ungdommene oppga at lærerne nesten aldri, eller kun av og til, bryr seg om dem.

Elevene tror ikke helt at lærere vil hjelpe

Tilliten til at lærerne faktisk vil gripe inn overfor krenkelser, som mobbing, er dessverre ikke like stor blant elevene. Av de som deltok i PIN-studien, var det ca. 200 ungdommer (eller 9,5 prosent av deltakerne) som rapporterte at lærerne nesten aldri prøver å stoppe mobbing av elever.

Mobbing som fenomen er svært komplekst. Det er flere og ofte sammensatte årsaker til at elevene opplever mobbing som de gjør.

Det kan være at lærerne faktisk ikke oppdager mobbingen, eller ikke oppfatter det som foregår som mobbing.

Det kan også være slik at lærerne jobber med å stoppe mobbingen som pågår, selv om det ikke oppfattes slik av elevene. Det bør heller ikke utelukkes at noen lærere kanskje «overser» eller «bagatelliserer» mobbing. I årets elevundersøkelsen kom det også frem at de voksne ofte ikke vet om mobbingen som pågår.

Føler elevene seg trygge på skolen?

Det kreves kontinuerlig og systematisk arbeid over tid for å fremme helse, miljø og trygghet til elevene.

I PIN-studien ble elevene spurt om de føler seg trygge på skolen. Hele fire prosent rapporterte at de nesten aldri følte seg trygge på skolen, og så mange som seks prosent rapporterte at de kun av og til følte seg trygge på skolen.

Ifølge opplæringsloven er det elevenes egen opplevelse av hvordan de har det på skolen, som er avgjørende. Tallene fra PIN-studien kan tyde på at det er mange som ikke får oppfylt sine rettigheter om et trygt og godt skolemiljø.

Skolene har med andre ord et forbedringspotensial for å skape et skolemiljø som alle elever opplever som trygt og godt. Det har de rett til. Vi har ingen fasit på hvordan skolene skal oppfylle denne rettigheten, men en start kan være at skolene i enda større grad jobber kontinuerlig og systematisk over tid med forebyggende og helsefremmende tiltak som har dokumentert positiv effekt.

Vi må huske at skolen er barn og unges arbeidsplass og det stedet hvor de tilbringer en stor del av sin hverdag. Trivsel og helse er viktige faktorer for å skape gode rammer for læring. Å føle trivsel og trygghet på skolen, handler også om å ha tillit til at skolen tar tak om noe skjer.

Vi vil få rette en stor takk til enhetslederne og lærerne som organiserte kartleggingen, og også til ungdommene som tok seg tid til å besvare undersøkelsen. Vil du vite mer om hvordan nordnorske ungdommer har det på skolen, så finner du mer informasjon på www.uit.no/pinstudien

Kneler fastlegeordningen, vil blålysmedisinen lammes

Av Magnus Hjortdahl, allmennlege og Ph.D-stipendiat, Allmennmedisinsk forskningsenhet AFE, UiT Norges arktiske universitet, Peder Halvorsen, fastlege og professor, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet og Helen Brandstorp, allmennlege, leder, Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT Norges arktiske universitet

Det er en gryende krise i fastlegeordningen. Legene er overarbeidet, de har ikke tid nok til å ta vare på pasientene sine, kommunene sliter med rekruttering og mange fastlegestillinger er ubesatt. Dette er selvfølgelig bekymringsfullt. De fleste pasienter og helsevesenet ellers opplever at ordningen er en suksess. Du har en lege å forholde deg til, en som gjerne kjenner deg og har et personlig ansvar for at du får god behandling og oppfølging over tid.

Blant fastlegens mange ansvarsområder har akuttmedisin fått lite oppmerksomhet.

Man må være klar over at hvis fastlegeordningen svikter, kan det få store konsekvenser for hele det akuttmedisinske systemet, ikke bare for fastlegens egne pasienter.

Fastlegene har rundt fire mill. øyeblikkelig hjelp-timer i året, men hvis fastlegeordningen ikke geier å ta disse timene, vil andre deler av helsetjenesten få en belastning den ikke er dimensjonert for. Foto: www.colourbox.com

 

Fastlegene tar seg av akutt sykdom hver dag

Fastlegene er pålagt å følge opp akutt sykdom og skade hos sine pasienter. Dette løser fastlegekontoret ved å ha ledige timer til øyeblikkelig hjelp hver dag. Vanlige problemstillinger i disse legetimene er alt fra vanlig forkjølelse, hodepine, ryggsmerter og depresjon til alvorlige brystsmerter og pustevansker sammen med kroniske sykdommer som astma, kols, hjertesvikt og diabetes.

Ved de første tilstandene vil diagnose og behandling hos fastlegen være tilstrekkelig, men ved de mer alvorlige helseproblemene må de løses i samarbeid med andre. Heldigvis må fastlegen kun unntaksvis legge pasienter inn på sykehus for mer avansert diagnostikk og behandling.

Fastlegene har rundt fire millioner øyeblikkelig hjelp timer i året (NOU 2016, 17 Først og fremst). Hvis fastlegeordningen kneler og dermed ikke greier å ta disse øyeblikkelig hjelp timene, vil andre deler av helsetjenesten kunne påføres en merbelastning den ikke er dimensjonert for. Pasientene forsvinner jo ikke, de vil fylle legevakter og akuttmottak på sykehus. Ofte får de da helsehjelp av personell som mangler fastlegens oversikt over tidligere sykehistorie og livssituasjon.  Dette fremmer verken kvalitet eller god ressursutnyttelse i helsetjenesten.

Fastlegene bemanner legevakten

Utenom fastlegekontorets åpningstid, på kveld, natt og i helger er det legevakten som tar seg av akutte sykdommer og skader.  Fastlegene har lovpålagt plikt til å delta i legevaktsordningen. Da kalles de legevaktleger, og jobben gjøres altså på toppen av arbeidet som fastlege.

Legevaktens viktigste oppgave er å ha beredskap for alvorlig sykdom og skade, men også her vil de fleste pasientene ha mindre alvorlige tilstander som legene og sykepleiere i fellesskap kan ta seg av. Ofte kreves det lagarbeid med kommunes hjemmesykepleie og sykehjem. Dette er årsaken til at vi i Norge har bestemt at legevakt skal bemannes av de legene som er fastleger på dagtid.

Ved ulykker og andre akutte situasjoner har legevaktslegen plikt til å rykke ut når det er nødvendig.  I slike situasjoner spiller legevaktslegen oftest på lag med ambulansen.  Mens ambulansepersonellet er godt drillet på akuttmedisinske prosedyrer, bidrar legen med tidlig diagnose og behandling og avklarer raskt hvilket behandlingsnivå pasienten skal til. Slik utfyller leger og ambulansepersonell hverandre til pasientens beste.

En velfungerende legevakt er avhengig av at kommunens fastleger har tid og overskudd til å gjøre denne viktige jobben.

Hvis det blir vanskelig å rekruttere fastleger, kan vi ende opp med legevakt bemannet av vikarer uten allmennmedisinsk kompetanse.

Dette kan være leger som ikke kjenner lokalmiljøet og som ikke er vant til å behandle pasienter man møter i allmennpraksis og på legevakt. Resultatet blir da at kvaliteten på behandlingen går ned, og at flere pasienter vil ende opp på sykehusets akuttmottak. Dette vil i neste omgang overbelaste sykehusets akuttmedisinske kapasitet og føre til at de dårligste pasientene ikke får den hjelpen de trenger.

Fungerende fastlegeordning er avgjørende for god akuttmedisin

Fastlegen din spiller en helt sentral rolle i akuttmedisin både i sin daglige praksis og på legevakt. Det er økende tegn på at fastlegeordningen er i fare. Vi mener det haster med å ta grep, slik at fastlegeordningen rekrutterer godt og at fastlegene får rom til å prioritere sine primæroppgaver. Øyeblikkelig hjelp i egen praksis og på legevakt er blant de aller viktigste av disse oppgavene.

Stortingets politikere har besluttet at de vil utrede fastlegeordningen. Da må legevakt og de akuttmedisinske oppgavene få den plassen de fortjener slik at utredningen favner alt fastlegene har ansvar for.

Først publisert i VG 14. januar 2018.

Er alternativ behandling farleg for born?

Av Ola Lillenes, informasjonssjef NAFKAM – Nasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Behandling (Bilde)

Innlegget er hentet fra Dagens medisin, papirutgaven den 7. desember 2017

Tidlegare i år vart det debatt om kva som kan skje når foreldre vel å prøve alternativ behandling for borna sine. Det store spørsmålet vart: Kan vi stole på at foreldra tek gode helsevalg for borna når dei får alternativ behandling – eller bør born vernast mot slik behandling gjennom strengare regulering?

I debatten meinte kritikarar av slik behandling at tryggleiken til borna sto i fare, og at «unødige diagnosar» basert på uklåre symptom kan føre til overdiagnostisering og overbehandling. Det kom mellom anna forslag om å sjå til Sverige, der ein ikkje har lov å gje alternativ behandling til born under åtte år.

Dette vart møtt med ulike argument, frå at slik behandling er «naturleg og ufarleg», til at eit slikt forbod vil rokke ved det generelle ansvaret som foreldre i Noreg har til å avgjere kva som er best for borna deira. Andre meinte at aldersgrense og forbod vil gje eit uheldig inntrykk av at alternativ behandling verkar, og at staten då vil gå god for dette.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt.

Naturleg og trygt?

Eit raskt søk på Internett syner at fleire av dei alternative behandlingane på marknaden vert framstilte som «særlig skånsame for born». Ei undersøking NAFKAM gjorde i fjor, synte at det var fleire som ville ta med seg borna sine til alternativ behandlar, enn som ville gå med eigne helseproblem til slike behandlarar. Dette kan kanskje tyde på at mange meiner at slik behandling er trygg.

Kva veit vi eigentleg?

Vi veit at alternativ behandling er populært: I fjor var minst 40.000 born under 12 år hjå alternative behandlarar. Vi veit og at 15% av norske foreldre ga borna sine kosttilskot eller urtemedisinar for å førebyggje eller kurere helseproblem.

Vidare veit vi at nordmenn sine syn på alternativ behandling til born er delte: Om lag 40% meiner at det ikkje bør vere lov å gi slik behandling til born, medan dei siste 60% fordeler seg ganske likt mellom å anten vere positive eller nøytrale til det.

Dei norske reglane for den som ynskjer å tilby slik behandling, er mellom dei mest liberale i Europa. I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap. Vi veit at i verste høve kan mangel på slik kompetanse føre til at symptom hjå pasienten blir oversett eller tolka feil. Det kan medverke til at pasienten ikkje får nødvendig og verksam behandling fort nok. Då kan helsetilstanden til pasienten bli verre.

“I praksis kan kven som helst behandle nesten kva som helst, utan å ha medisinsk kunnskap.”

Dette veit vi ikkje:

Foto: www.colourbox.com

Vi veit ikkje kva helseproblem borna som får slik behandling har, og heller ikkje kva ynskjer og mål foreldra deira har med slik behandling.

Vi veit ikkje kva metodar og verkty behandlarane nyttar til å setje diagnose, eller kva behandling dei rår til og nyttar på desse borna. Bransjen sine eigne reglar og rutinar ved behandling av born, er verken samla eller granska.

Vi veit ikkje om foreldra går til lege med borna fyrst, eller om dei har dialog med helsepersonell undervegs i den alternative behandlinga.

Vi veit ikkje om borna får alternativ behandling i staden for behandling frå helsetenesta, eller om dei får behandling begge stadar samstundes.

Vi har og lite kunnskap om kva den alternative behandlinga fører til hos desse borna: Vert helsa deira betre eller verre, eller vert ho som før?

Vil sjå nærare på dette

Så langt har vi ved NAFKAM ingen råd til styresmaktene, utover at vi treng meir kunnskap. Born er allereie ei sårbar pasientgruppe. Vi veit at mange av dei får alternativ behandling, men vi har lita eller inga oversikt over kva, kvifor eller korleis.

Truleg er mykje av bruken av alternativ behandling på born allereie taus og tabubelagt. Viss foreldra sitt høve til å gje born slik behandling vert innskrenka utan at dette er tilstrekkelig basert på fakta, er vi redde at slik behandlingspraksis går enno meir «under radaren». Styresmaktene bør sikre seg meir kunnskap, før dei eventuelt vurderer å innføre ei nedre aldersgrense. Difor har vi no bedd helsepolitikarane våre om å prioritere dette i statsbudsjettet for neste år.

Svartedauden lever – og dreper

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, og seniorkonsulent Forsvarets Sanitet/RDOIT

Svartedauden er ikke død og begravet. Nå i disse dager er det et nytt pestutbrudd på Madagaskar.

Der har pesten i lang tid vist seg nesten årlig i perioden september-april. Utbruddene kan være små og sporadiske, men i år er usedvanlig mange blitt smittet. Fra 1. august til 15. oktober var det påvist 849 mennesker med sykdommen, og av disse er 67 døde.

Professor Ørjan Olsvik ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, en en av ekspertene Forsvaret kontakter når sykdomsutrbudd kan sette liv og helse i fare. Foto: Torbjørn Kjosvold​, Forsvaret.no

Pesten i Norge

Svartedauden kom til Norge i 1348, først til Oslo og året etter til Bergen. Derfra spredte epidemien seg utover landet og tok livet av over halve befolkningen. Guttorm Pålsson, biskop i Stavanger, døde 7. januar 1350 som den sannsynligvis siste.

Man antar at over 75 millioner mennesker døde i Europa i denne fryktelige epidemien.

Pesten smitter fra lopper på smågnagere

Det har vært mange antakelser om hva som forårsaket denne sykdommen med så høy dødelighet, og det er vitenskapelig enighet om at bakterien, Yersinia pestis, er synderen.

Sykdommen er antatt å komme fra rotter og andre små pattedyr, og den blir bragt til mennesker med lopper som først suger blod av disse sykdomsbærende gnagerne, og deretter biter mennesker. Beskrivelser av sykdomsforløpene i 1348-1350 spriker, men det kan forklares med de forskjellige sykdomsforløpene. De tre mest vanlige er blodforgiftning, byllepest og lungepest. Etter beskrivelsene var byllepest mest vanlig i Norge, navnet svartedaud kommer av store byller fylt med svart blod på pasientene.

Den mest dødelig formen for pest

I år er det ikke byllepest som dominerer på Madagaskar, men den mest dødelige formen, lungepest. Mer enn halvparten av pasientene som ikke får behandling dør i løpet av 2-3 dager, og pesten spres gjennom luft med dråper fra en hostende smittet person.

Av de 849 registrerte pesttilfellene, er 568 av lungepestvarianten, 155 byllepest, en blodforgiftningspest og 125 tilfeller er til nå uklassifisert.

Som vanlig i utbrudd, er helsearbeidere utsatt. Minst 39 er allerede smittet. Lungepestvarianten overføres dessverre raskere mellom mennesker med dråpesmitte. Heldigvis har pestbakterien i årets utbrudd ikke blitt resistent mot viktige antibiotika, så rask behandling berger pasientene.

Kan pest brukes som biologisk våpen?

Pest som biologisk våpen er beskrevet i mange historiske beretninger. I Kina og Europa ble for eksempel døde, pestinfiserte kyr og hester plassert i fiendens drikkevannskilder. Man har også hørt om hvordan pestens ofre og deres kroppsdeler ble kastet over murene til byer under beleiring. Japan utviklet under 2.verdenskrig et biologisk våpen bestående av lopper som var foret på pestinfiserte mus. Disse ble testet på krigsfanger og sluppet fra en ballong over den kinesiske byen Changde. Det er usikkert om i hvilken grad disse forårsaket utbrudd av epidemisk pest.

Etter 2.verdenskrig forsket både Sovjet og USA på pestbakterien, Yersinia pestis, og dens mulige anvendelse som et biologisk våpen. Det er høyst usikkert om et slikt våpen vil gi spredning av pestsykdom, men både redsel og panikkeffekten vil nok overgå hva vi opplevde i 2009 med brevene som inneholdt antraxsporer i hvitt pulver.

Pest tar liv hvert år. Her tall fra WHO.

Hvorfor har vi fortsatt pest i 2017?

Man kan jo undre seg over hvorfor ikke svartedauden er utryddet. Vi klarte jo å fjerne kopper, som også er en svært smittsom og dødelig sykdom.

For det første har vi ingen effektiv kommersiell vaksine som er egnet for massevaksinasjon, og for det andre har bakterien et reservoar i naturen i smågnagere. Til mennesker kommer som nevnt bakterien med lopper som beiter på infiserte gnagere. Det farlige koppeviruset, Varicella major, hadde kun mennesker som vert og måtte overføres mellom mennesker for ikke å dø ut. Det er derfor umulig å fjerne pestbakterien Yersinia pestis fra naturen, og det finnes pestbakterier i mus og rotter i Afrika, Asia og Amerika. Pesttilfeller forårsaket av  smitte mellom dyr til mennesker forekommer så å si årlig i USA.

Pest i vår tid

Verdens helseorganisasjon mottar årlig rapporter om mindre enn 1000 tilfeller av pestsykdom. Cirka 90 prosent av disse kommer fra Madagaskar og Afrika sør for Sahara. God og effektiv behandling gjør at dødeligheten er redusert fra 80-90 prosent til 10-20 prosent.

Når demenssykdommen rammer

Av Lill Sverresdatter Larsen, PhD ved IHO UiT Norges arktiske universitet, Hilde Fryberg Eilertsen, demenskoordinator Tromsø Kommune og Elisabet Sausjord, prosjektleder Demensdagene i Tromsø 2017

Til deg som lurer på om det er blitt noe «feil med hodet» og om du kanskje har en demensdiagnose: – Vit at det finnes hjelp og at du har rettigheter.

Bekymring om demensdiagnose gir mange spørsmål: Vil du bli fratatt sertifikatet? Kan du fortsette med hobbyen din? Vil venner fortsatt besøke deg dersom de visste om diagnosen?

Og det viktigste av alt: Er demens begynnelsen på slutten?

“Vi håper at du og dine pårørende føler dere kan være åpne om demenssykdommen og at åpenheten blir tatt godt imot i samfunnet, skriver Hilde Fryberg Eilertsen,  Lill Sverresdatter og Elisabet Sausjord. Demensdagene er fra 19.-21.september. Foto: Privat

Viktig å få tidlig diagnose

Kanskje har noen påpekt at hukommelsen din ikke er som den en gang var, og kanskje er ikke en liten hukommelsessvikt så farlig – men det er viktig at du likevel kontakter lege – ikke bare for å få en diagnose, men for å utelukke andre sykdommer som også kan påvirke hjernen og gi demensliknende symptomer.

Demens er en paraplydiagnose for mange ulike sykdommer som kjennetegnes ved problemer tilknyttet språk, hukommelse, tenkning, orientering, vurderinger og beslutninger. Alzheimer er den mest vanlige formen for demenssykdom. Det er ikke så mange unge som får diagnosen, de fleste er over 65 år. Likevel, 70 år er ingen alder i samfunnet i dag.

Å få diagnosen kan innebære sjokk, kaos, sinne, sorg og lettelse. «Det ble så endelig, det jeg egentlig visste», beskrev ei kone hvor mannen fikk diagnosen etter at jobben krevde legebesøk.

Ta kontakt, søk hjelp!

Vi som jobber med mennesker med demens vet at dere trenger tid til å fordøye en eventuell demensdiagnose, og vi vet at dere vil trenge mye informasjon og hjelp fremover.

Eller som sykepleier Ellen på geriatrisk poliklinikk sier det: ”Vi anbefaler dere tett oppfølging hos fastlegen og dere får beskjed om å ringe oss om hva som helst, men vi vet at dere vil føle dere alene og være usikre på mange ting fremover. Vi håper dere tar kontakt også med demenskoordinator, at dere melder dere på pårørendeskole og gjør viktige vurderinger av hjelpetiltak i deres hjem sammen med hjemmetjenestene i deres kommune. Kanskje dere også har godt av et opphold ved vår dagenhet for å kartlegge hvilke behov dere har, slik at vi videre kan foreslå trening, støtte, miljøterapi/kognitiv trening, ernæring og mer, sammen med hjemmesykepleien? Vi vet at i dag er det for få tilbud i kommunene til dere mellom 65-75 år. Dere kan kjenne dere for unge til å være med på et ordinært dagsenter, men likevel for “gamle” til å være med på møteplassen for yngre med demens. Vi ønsker at dere og pårørende får en kontaktperson i kommunen som skal følge dere opp minst en gang i måneden»

Du har rettigheter

Demensdiagnosen utløser et sett med rettigheter, og etter hvert fører sykdommen til nødvendig kontakt med hjemmetjenesten. Vi som helsepersonell ønsker å være i forkant og planlegge for å kunne følge deg og familien din opp så godt og tett som mulig og legge til rette for eventuelle behov nå og for framtiden.

Vi har kunnskap om sykdommen, behandling og aktuelle hjelpetiltak. Du og dine pårørende har kunnskap om deg og din families behov. Sammen kan vi få til en felles forståelse for hva du trenger og hva vi kan bidra med.

Demensomsorg og tillit

«Jeg hadde ikke vært hos henne på tre uker og var spent; ville hun huske meg? Hun åpnet døren så vidt på gløtt.. skeptisk.. «Hei Inga, det er Elisabet fra hjemmesykepleien… det er lenge siden jeg har vært her nå..». Jeg prøvde å ta brodden av det som for henne kan hende var et ukjent ansikt. Da så jeg lettelsen i hennes ansikt.. «Jeg kjenner deg!» Så åpnet hun døra helt opp og gikk tillitsfullt foran meg inn i leiligheten. Hvordan ville det ha gått om hun ikke hadde kjent meg igjen, eller om jeg ikke hadde kjent hennes historie?».

For å få til god demensomsorg, er tillit viktig. Du og familien din må kjenne oss og stole på at vi vil dere godt, og vi må få bli kjent med dere. Vi vet at dere trenger mer kontinuitet fra oss i helsetjenesten, og vi har erfart at du og dine pårørende kan ha behov for å henvende dere til én fast person. Det kan gjøre det enklere for dere å ta opp noe av det dere kan synes er vanskelig å prate om i samtalegrupper eller i fastlegens tilmålte minutter, slik som «han slår meg og jeg slår tilbake», «kan jeg tvinge ham til å dusje?», «hva skjer med trygda?», «hva om den syke vil ha sex og ikke jeg?», «jeg får så dårlig samvittighet når jeg har blitt sint og kjeftet på henne» eller «de voksne ungene våre er så uenige om hva som må gjøres».

Når Alzheimer flytter inn

Beskrivelsene om hvordan det oppleves når «Alzheimer flyttet inn» er mange. Det er fortellinger om felles historie, kjærlighet og nærhet, men og om liv som oppfattes som «satt på vent» og som tidvis erfares som ekstremt krevende fysisk, psykisk og sosialt.

Pårørende forteller om å føle seg bundet, om ensomhet i tosomhet, manglende anerkjennelse, om plikt, sorg, sårhet og kamp for å få tjenester som oppleves som nødvendig.

Dere forteller også om flinke fagfolk i helsetjenestene, og om gleden ved å bidra og å gi omsorg, om læring og om endrede personlighetstrekk som kan være positive og gi bedre relasjoner.

Vi håper at du og dine pårørende føler dere kan være åpne om sykdommen og at åpenheten blir tatt godt imot i samfunnet.

Vi håper at folk forstår at selv om den som er syk kanskje ikke gjenkjenner dem hver gang de kommer på besøk, så vil det oppleves godt å få en god prat, en klem eller støtte. Vi ønsker at alle forstår at hver dag er ulik, og at det fortsatt finnes gode dager og gode øyeblikk.

Vi trenger å snakke sammen om demenssykdom på godt og vondt – om hva som kan hjelpe, og hva man kan få hjelp til.

Demensdagene
  • Vi anbefaler deltakelse på Demensdagene i Tromsø for alle, 19.-21. september.
  • Arrangementet er for hele befolkningen og målet er å spre mer kunnskap om
    demenssykdommer. www.demensdagene.no
  • Demenskoordinator i Tromsø: Hilde Fryberg Eilertsen.  Tlf: 40031810 | 77792196