Uncategorized ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg ← Page 3

Hvilke sykdommer frykter personer over 50 år mest?

Dec

2016

Av Martin Bystad, PhD stipendiat ved Institutt for Psykologi,
UiT Norges arktiske universitet

Svaret er kreft og Alzheimers, ifølge en studie jeg og mine kollegaer gjennomførte.

Vi ba personer fra 50 år og oppover rangere sin frykt for ulike sykdommer på en skala fra 1-10, der «10» på skalaen var «sterk frykt».

39% av de spurte rapporterte «sterk frykt» for Alzheimers sykdom.
30 % rapporterte «sterk frykt» for kreft.
2 % som rapporterte «sterk frykt» for hjerte- karsykdom.

Gjennomsnittsalderen til deltakerne var på rundt 70 år.

Prosentvis andel som rapporterte «sterk frykt» for ulike sykdommer. Fra venstre: Alzheimers 39 %, kronisk smerte 8,7 %, HIV 2 %, hjerte/kar 2 %, depresjon 4 %, kreft 30 %, hudsykdom 0,80 % og diabetes 2 %.

Resultatene våre vakte stor interesse. Årsaken er sannsynligvis fordi frykt for sykdommer berører et sentralt tema for de fleste, nemlig liv og død. Og dessuten var det overraskende at såpass mange av de spurte rapporterte så høy grad av frykt for Alzheimers og kreft.

Kjenner seg igjen i funnene

Mange kontaktet meg og fortalte at de kjente seg igjen i funnene. Men hvorfor frykter våre respondenter både kreft og Alzheimers så mye mer enn hjerte- og karsykdom? Hjertesykdom er jo den vanligste dødsårsaken i Norge og tar livet av en tredjedel av oss. Her er tallene for Folkehelseinstituttet entydige.

Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til denne skjevheten i vår studie. En mulig antakelse er at det kan handle om følelsen av kontroll. Forekomsten av hjerte- og karsykdom har falt betydelig de siste 40 årene i Norge. Det finnes gode muligheter for forebygging og behandling. Dette kan gi en økt følelse av kontroll, som er med på å redusere frykt.

Sammenliknet med hjerte- og karsykdom er både kreft og Alzheimers forbundet med dårligere prognoser. Riktignok overlever omtrent 50 % av dem som rammes av kreft. Likevel innebærer kreft ofte krevende behandlinger og mye uvisshet. De fleste kjenner flere som har dødd av kreft.

Vi vil ikke miste kontrollen

Ved Alzheimers sykdom svekkes den intellektuelle kapasiteten progressivt, der spesielt hukommelsesfunksjoner rammes hardt. Det finnes fortsatt ingen kurativ behandling, og for mange er dette skremmende. Erfaringsmessig er personer over 50 år redde for å glemme. Vi vet jo alle hvor ubehagelig glemsel kan være. Dessuten så vi lever i et «hyperkognitivt» samfunn der intellektuell prestasjon står sterkt.

Følelsen av manglende kontroll kan altså være mer sentralt ved Alzheimers og kreft, fordi muligheter for forebygging og behandling er forbundet med større usikkerhet enn ved hjerte- og karsykdom. Dette kan gi større frykt.

Videre kan sykdomsutviklingen også være en forklaring. For mange vil den progressive svikten ved Alzheimers og kreft virke triggende på frykten. Dessuten er mange eldre ekstra redde for å bli avhengige av andre. Både Alzheimers og kreft kan gi tap av evnen til å klare seg på egenhånd. Som psykolog har jeg møtt mange eldre pasienter som forteller at deres absolutt største frykt er å gradvis miste evnen til å klare seg selv. Hjerte- og karsykdom assosieres neppe med samme grad av hjelpeløshet som ved kreft og Alzheimers.

Alltid grunn til frykt?

Ettersom Alzheimers og kreft er sykdommer med store konsekvenser, kan det virke rimelig at vi bør gå rundt å frykte disse sykdommene, men slik bør det ikke være. Det burde understrekes at det er gjort fremskritt innenfor kreftbehandlingen de siste årene. Immunterapi kan nevnes her, og det kommer helt sikkert flere gjennombrudd i årene fremover. Flere studier har vist at noen former for kreft faktisk kan forebygges gjennom livsstil. Studiene til Richard Bèliveau og kollegaer er eksempler på dette. Jeg skal imidlertid ikke gå mer inn på dette her, ettersom det er helt utenfor mitt kompetanseområde.

Ved Alzheimers er det riktignok mindre grunn til behandlingsoptimisme på nåværende tidspunkt. Å finne en kur mot Alzheimers har vist seg å være vanskelig. Likevel viser nyere studier at Alzheimers skyldes mer enn bare arv og alder. Framinghamstudien er et eksempel på dette. Siden 1970 har forekomsten av Alzheimers blitt halvert i den Amerikanske byen Framingham. En viktig forklaring er miljøfaktorer. Eksempelvis er utdanningsnivået høyere enn før, noe som faktisk kan redusere risikoen for Alzheimers.

Det er derfor ingen grunn til å tegne et helsvart bilde av hverken Alzheimers eller kreft – selv om det er alvorlige sykdommer. De fleste får hverken kreft eller Alzheimers, selv om risikoen for begge disse sykdommene øker med alderen.

Sunn frykt

Foto: www.colourbox.com

Faktisk kan det være viktig med en viss porsjon sunn frykt for alvorlige sykdommer.

På samme måte som litt sunn frykt kan være nødvendig når man ferdes i trafikken, kan en viss porsjon frykt gjøre at man passer bedre på sin egen helse. Uten noen form for frykt, hadde vi droppet kontroller hos lege, og det hadde ikke eksistert trappegrinder eller komfyrvern. På liknende vis kan altså en viss frykt for sykdom gjøre at man tar flere forhåndsregler. Det er for eksempel mange som slutter å røyke fordi de frykter det vil føre til lungekreft.

En viss grad av frykt kan altså være berettiget, hvis det påvirker livsstilen og dømmekraften i positiv retning. Det finnes et uttrykk som heter «sunn skepsis i et sunt legeme». Jeg pleier å si: «Sunn frykt i et sunt legeme». Det er en god grunn til at vi mennesker er utstyrt med evnen til å føle frykt. Uten frykt hadde vi vært utryddet for lengst.

Frykt er også sunt. Å ferdes fryktesløs i trafikken er ikke å anbefale.

Overdreven frykt

Men hvis man går konstant å bekymrer seg for sykdommer, eksempelvis Alzheimers eller kreft, så er det sjeldent konstruktivt. Betegnelsen «hypokondri», eller «helseangst», brukes som betegnelse på en tilstand der frykten for sykdom blir overdreven stor, for det er uansett ingenting vi kan få 100 % kontroll over – spesielt ikke fremtiden.

Tanker på mulige katastrofer, såkalte «katastrofetanker», kan påvirke graden av frykt. Da kan det være viktig å gjøre slik psykiater Ingvard Wilhelmsen anbefaler: Å skille mellom tenkte og ekte katastrofer.

Tanker er nemlig ikke det samme som sannheter. Tanken på å få kreft er ganske annerledes enn å faktisk få kreft i virkeligheten. En måte å håndtere bekymringer for sykdommer på, er ved å sette av fem-ti minutter daglig der man lar tankene komme og gå – uten å kjempe imot. Nesten som skyer som passerer på himmelen. Dette bør gjøres daglig i noen måneder.

Det er spesielt «hva om»-tankene man bør være oppmerksom på og kun legge merke til, uten å argumentere eller forsøke å fortrenge dem. Eksempler på slike tanker er: «Hva om jeg får Alzheimers sykdom og ikke klarer å kjenne igjen barna mine?», «Hva om jeg får en alvorlig kreftsykdom?», «Hva om min hodepine skyldes hjernesvulst?».

Veien videre

Studien vår har selvsagt flere svakheter. Vi vet lite om bakgrunnen til de som besvarte spørreskjemaet. Det også kan være slik at personer med størst frykt for sykdommer er de som er mest motiverte for å besvare et slikt spørreskjema.

Videre kunne vi nok hatt med flere sykdommer, eksempelvis Parkinson, MS og ALS. Vi ønsket imidlertid å gjøre spørreskjemaet kort, slik at vi også nådde de eldste, men å inkludere noen flere spørsmål om sykdommer kunne ha vært en fordel. I tillegg kunne det vært interessant å sammenlikne frykt for sykdom hos yngre og eldre personer. Så her kommer jeg og mine kollegaer til å gi ytterligere innsats i fremtiden.

Funnene våre støtter at forskning på forebygging og behandling av kreft og Alzheimers bør fortsette med uforminsket styrke. Og sist, men ikke minst: Litt sunn frykt kan være konstruktivt, så lenge frykten for sykdommer kjenner sin besøkelsestid og ikke tar for mye plass. Vi bør tross alt bruke livene våre på å leve og ikke på å frykte sykdommer.

Kilder

Alzheimer’s Association (2014). Alzheimer’s disease facts and figures. Alzheimer’s & Dementia, 10, e47–e92. doi:10.1016/j.jalz.2014.02.001

Bèliveau, R. (2015). Preventing cancer – reducing the risks. Onterio: Firefly books ltd.

Bystad, M., Grønli, O., Lilleeggen, C., & Aslaksen, P. M. (2016). Fear of diseases among people over 50 years of age: A survey. Scandinavian Psychologist, 3, e19. http://dx.doi.org/10.15714/scandpsychol.3.e19

Satizabal, C.L et al. (2016). Incidence of dementia over hree decades in the Framingham Heart Study. New England Journal of Medicine, 374, 523-532.

Wilhelmsen, I. (2016). Det er ikke mer synd på deg enn andre. Stavanger: Hertevig forlag.

450 sykepleiere til distriktene i Troms

Dec

2016

Av Bente Norbye, dosent ved Desentralisert sykepleierutdanning,
UiT Norges arktiske universitet

Over 450 er utdannet ved desentralisert sykepleierutdanning (DSU) siden oppstarten. Vi ønsker nyutdannede sykepleiere lykke til, og vi lærere hilser våre nye studenter velkommen!

Så var vi der igjen, kull nr 14 siden oppstarten i 1990 er uteksaminert og alle har fått sin godkjenning som sykepleiere. En verdig og fin avslutning for studentene som startet i januar 2013. De ble feiret hos oss på UiT, campus Tromsø, sist fredag 16. november.
Av disse 36 sykepleierne er over 20 fra distriktskommunene i Troms, de har studert over fire år i kombinasjon med familie og arbeid og gjort et veldig godt resultat!

Vi vet våre sykepleiere blir viktige faglige ressurser i distriktskommunene, og ikke minst: De fleste tar arbeid i kommunehelsetjenesten – noe som er et viktig mål for oss som driver med utdanning av sykepleiere og helsepersonell.

Disse sykepleierne er klare for å gjøre et viktig arbeid ute i kommunene. Desentralisert sykepleierutdanning ved UiT har blitt en suksess

Lokale studiested i Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og i Tromsø

Studentene har bodd hjemme, studert ved et lokalt studiesenter og de har hatt sin lokale lærer som har fulgt opp over disse fire årene.

Nærheten til både lokalsamfunnet og UiT er en forutsetning for at studentene får dette til. Praksisstudiene gjennomføres i kommunens helsetjenesten og ved UNN.

Undervisningsmetodene våre må være både varierte og fleksible for å ikke la geografiske avstander bli et hinder for å kunne delta i undervisning og i kollokviegrupper. Derfor utfordres lærerne til å delta i å videreutvikle den fleksible undervisningen, som tross alt skal fungere innenfor stramme rammer.

Søkerrekord for nytt kull

I januar 2017 starter nye forventningsfulle studenter som er kommet inn på studiet.

Og tenk, flere søkere enn noen gang tidligere ønsker å bli sykepleiere ved denne desentraliserte modellen. 407 søkte til dette opptaket. Det betyr 5,8 søkere til hver studieplass!

70 studenter fordeles dermed på studiestedene Nordreisa, Bardufoss, Finnsnes og Tromsø. For oss betyr det at vår studiemodell passer stadig flere av studentene som ønsker å bli sykepleiere.

Undervisning og veiledning med robotteknologi

I vårsemesteret setter vi også i gang et prosjekt der en robot inngår som et undervisningsverktøy. Roboten er utlånt av University of Saskachewan. Da sitter læreren på sitt kontor ved UiT Tromsø, og er veileder i temaene grunnleggende observasjon og tiltak i prosedyrer som respirasjon og sirkulasjon.

Læreren ser og kommuniserer med studentene i Nordreisa, og kan høre via det samme stetoskopet som studentene bruker i sann tid. Hvordan dette fungerer, følger vi opp i et forsknings og utviklingsprosjekt.

Vi er også spente på å høre studentenes erfaringer med å ta i bruk medisinsk teknisk utstyr i undervisningen. Videre skal vi se om bruk av medisinsk teknisk utstyr i utdanning kan bidra til å forberede sykepleierne til å ta i bruk tilsvarende, eller annet telemedisinsk utstyr, i sin yrkeshverdag når de trenger å samarbeide med annet helsepersonell over avstand. Dette blir viktig for å sikre god og forsvarlig behandling og pleie der pasienten er.

Lærerne ved DSU ønsker våre nyutdannede sykepleiere lykke til i et viktig yrke og ønsker samtidig nye studenter velkommen til DSU i januar 2017.

God jul til alle våre samarbeidspartnere i praksisfeltet, vi ses igjen!

Lærere ved desentralisert sykepleierutdanning.
Foran fra venstre: Bente Norbye, Nina Cheetham, Catrine Norvik, Marita Albertsen, May Wenche Undheim
Bak fra venstre: Inger Pauline Landsem, Ole Johan Olsen, Camilla Thelle
Ikke tilstede: Rigmor Hamnvik

Fremtiden vil fordømme oss

Dec

2016

Av Professor Ørjan Olsvik, Institutt for medisinsk mikrobiologi, UiT Norges Arktiske Universitet. Rådgiver Forsvarets Sanitet

Er det mulig å få tilgivelse for at verdenssamfunnet bruker 80 prosent av all antibiotika som dyrefôr, noe som har bidratt til at våre barnebarn vil arve virkeløse antibiotika?

Om antibiotika i matproduksjonen

over 63.000 tonn, brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser omtrent to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste. Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com

I 71 år har antibiotika vært tilgjengelig for effektivt å kunne behandle livstruende infeksjonssykdommer. Men i dag står vi overfor et verdensomfattende dilemma. Vår bruk av antibiotika begynner å gjøre disse medikamentene virkningsløse.

Bakteriene blir mer og mer motstandsdyktige, og våre muligheter til effektivt å behandle alvorlige infeksjonssykdommer som tuberkulose, lungebetennelser og blodforgiftninger, er allerede betydelig redusert i enkelte land. Antibiotikaresistens vil redusere våre barnebarns muligheter til å bli effektivt behandlet for selv enkle infeksjonssykdommer – resultatet er økt dødelighet.

Over 63.000 tonn antibiotika brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste.

Få eller ingen nye antibiotika

Alexander Flemming, penicillinets oppdager, sa allerede i 1945 at måten vi brukte denne mirakelmedisinen på gjorde at «den ville miste sin effekt». Vi har gjennom årene fått mange nye fantastiske antibiotika som har erstattet de som sykdomsfremkallende bakterier er blitt resistente mot.

Men i de siste ti årene har det ikke kommet nye antibiotika, og ingen nye synes å være klare til bruk de neste ti årene heller. Det er lett å rette pekefingeren på sykehus og allmennleger i deres innsats i å behandle infeksjonssykdommer hos sine pasienter. Men her snakker vi om nødvendig medisinsk antibiotikabruk, som er vurdert av kompetente fagfolk.

80 prosent av all antibiotika i verden blir brukt i dyrefôr!

Fakta er at kun 20 prosent av all antibiotika i verden brukes på syke mennesker og dyr, resten, over 63.000 tonn, brukes som fôr-tilskudd for å øke kjøttmengden til kveg, griser og fjærkre. Friske dyr som får antibiotika i fôret vokser to til tre prosent raskere, noe som gir økt fortjeneste.

Denne «misbruken» av antibiotika er en av flere viktig årsaker til at vi har fått en dramatisk økning i resistente sykdomsfremkallende bakterier.

Hvem er synderne?

Kina forbruker 14.400 tonn antibiotika per år, i all hovedsak til produksjon av svinekjøtt. USA forbruker 8.190 tonn og Brasil 5.600 tonn.

EU la i 1998 ned et forbud mot ikke-medisinsk bruk av antibiotika i dyrefôr. Likevel viser tall at i Spania og Italia brukes det over 300 milligram antibiotika for å produsere ett kilo kjøtt, i Tyskland og Belgia brukes det omtrent halvparten, og i England noe over 50 milligram.

I USA brukes 70 prosent av de antibiotikatypene som er klassifisert som «viktig for behandling av mennesker» som fôrtilskudd, og de selges uten resepter til dette bruk.

Et prosjekt som skulle redusere antibiotikabruken i matproduksjonen i USA, viste dessverre at forbruket av mengden viktige antibiotika i kjøttproduksjonen hadde økt de tre siste årene.

Hva med Norge?

Norsk landbruk er flinkest og dermed i Europa-toppen da det kun brukes 3,4 milligram antibiotika per kilo produsert kjøtt av gris og kveg, det aller meste for å behandle syke dyr. I 2013 brukte vi 12,5 tonn av medikamentet narasin i kyllingproduksjonen. Medikamentet er patentert som et antibiotikum og har en god effekt mot enkelte bakterielle tarminfeksjoner. Narasin ble faset ut etter krav fra konsumentene, og kyllingproduksjonen er nå i prinsippet antibiotikafri.

Norsk lakseoppdrettsnæring har redusert antibiotikaforbruket fra 775 milligram per kilo laks i 1987, til 0,18 milligram per kilo i 2015, en reduksjon på 99,98 prosent ved hjelp av vaksiner og forbedrede oppvekstvilkår. Og aldri er det funnet rester av antibiotika i laksekjøttet. Dette er en suksesshistorie som ofte blir referert internasjonalt.

Hva med fremtiden?

Prognoser viser at mengden antibiotika som vil bli brukt i matproduksjonen i verden, kan kanskje øke med så mye som 30 prosent fram til år 2030. Dette gjør at verdenssamfunnets misbruk av antibiotika vil fortsette. Det er sterke økonomiske interesser som er årsak til at mange land ikke tar vekk antibiotika i matproduksjonen.

Resistente bakterier kjenner ingen grenser, og de forflytter seg globalt med mennesker, dyr og mat. Resistensutviklingen i både Norge og resten av verden viser en foruroligende utvikling, og muligheten for at de fleste fortsatt vil ha virksomme antibiotika minker drastisk. Dette vil våre barnebarn dessverre må betale for.

Men de vil neppe kunne tilgi oss for å ha forbrukt livsviktige antibiotika som dyrefôr.

Husk barna når livet endrer seg!

Oct

2016

Av førsteamanuensis Camilla Lauritzen, Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RKBU Nord), UiT Norges arktiske universitet

Vi kommer alle før eller senere ut for en eller annen form for utfordring eller livskrise. Jeg kjenner ingen som har levd et liv uten motgang og utfordringer. Tilsynelatende kan det kanskje se slik ut foran fasadene. Vi kan tenke at noen har sannelig fått alt servert på sølvfat og at alt er så enkelt for noen. For andre kan det se ut som om alt var forhåndsdømt til å gå nord og ned, noen har tilsynelatende uendelig med vansker i livet sitt. Det er nesten helt umulig å forestille seg hvordan et annet menneske opplever det livet de lever med oppturer og nedturer. Det eneste vi kan slå fast, og dette tror jeg de fleste som har levd litt er enige i, er at livet ikke er friksjonsfritt for noen.

I mange tilfeller kommer en utfordring i livet, eller en livskrise om du vil, svært brått på. Du så det ikke komme. Du fulgte ikke med på værvarselet, og plutselig sto du der i sentrum av stormen. Bruddet med partneren du delte tykt og tynt med, oppsigelsen fra jobben du trivdes så godt i, dødsfallet til en som sto deg nær. Kanskje ble du plutselig syk. Livet endret seg plutselig, veien du gikk på tok en sving du ikke hadde planlagt å ta og plutselig sto du midt i stormen.

Inkluder barna i livets store utfordringer. Det kan være bra for deres psykiske helse, skriver Camilla Lauritzen. Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

Hva skjer med barna når stormen kommer?

For de fleste av oss vil slike store omveltninger slå føttene under oss. Det blir vanskelig å være den du var før det skjedde. Det kan for eksempel bli vanskelig å være en like god forelder som du var før. Når du er overveldet av sorg, eller sjokk, eller redsel, så kan det føre til at barna i familien blir litt glemt. Noen ganger blir det slik at vi glemmer å inkludere barna i de store omveltningene som har rammet familien. Andre ganger kan det være slik at vi bevisst prøver å skjerme dem fra stormen, med de aller beste intensjoner om å skåne dem. Når stormen kommer, vil vi beskytte barna. Vi vil ikke at stormens omveltninger skal ramme dem.

Har du noen gang prøvd å ignorere en storm som raser i din umiddelbare nærhet? Min påstand er at det er umulig. En storm medfører støy og uro, det blir mørkere og skumlere. Og det som er helt sikkert er at barn som blir vitne til en uventet storm i familien får det med seg. De plukker opp at den voksne er trist, eller urolig, eller lei seg, eller sint, eller kjemperedd. Selv om du har gjort alt du kan for å dekke over og passe på at omveltningene ikke skal være merkbare for barna, så får de det ofte med seg likevel. Uten at de kanskje helt forstår hva det er som skjer.

La barna ta del i det som skjer

I en livskrise er det derfor viktig at vi snakker med barna. Vi må tørre å ta de ubehagelige samtalene, å fortelle om de tunge tingene i livet. Det er mye vi voksne kan gjøre for å ivareta barna i en familie som opplever at livet endrer seg. Når stormen herjer bør vi inkludere barna, og la dem ta del i det som skjer. På denne måten blir de med inn i sorgprosessen, eller inn i sykdommen, slik at de kan forstå og få forklart ting de lurer på. Som voksen kan du for eksempel forklare at det er helt normalt å være trist av og til, også når man er voksen kan man bli redd. Og du kan forklare at det som skjer av omveltninger ikke er deres skyld.

Å inkludere barna i livets store utfordringer kan rett og slett være veldig bra for deres psykiske helse. Psykisk helse er grunnleggende for god livskvalitet. Å ha god psykisk helse utgjør en styrke, og det gjør oss i stand til å mestre livet vårt på en god måte. Man kan jobbe med å fremme ei god psykisk helse hos barn. Dette kan føre til at de senere i livet blir bedre rustet for normale livsutfordringer. Her vet vi at trivsel, å høre til i et godt sosialt fellesskap, ha fortrolige venner eller familie, god kroppslig helse, muligheter for fysisk aktivitet, samt balanse mellom aktivitet og hvile er forhold som påvirker den den psykiske helsen. Unge menneskers psykiske helse er mer sårbar enn eldre menneskers, av flere grunner. Blant annet fordi de mangler erfaring med livet. Har man aldri opplevd motgang før, er det kanskje ikke like lett å se framover og tenke at det ikke alltid kommer til å føles som det gjør midt i det vanskeligste.

Når stormen herjer i en familie så kan vi som er voksne ivareta barna, for eksempel gjennom å legge til rette for at de får høre til i et fellesskap, at de får informasjon om det som skjer, samt at de får tid og rom til å være barn i aktivitet og utfoldelse.

Og hva om det er vi som er de primære omsorgsgiverne som rett og slett blir blåst over ende av stormen? Det viktigste vi kan gjøre da er å be om hjelp til å ivareta barna til vi klarer å komme oss på beina igjen. Vi kan be om hjelp i vårt eget venne- eller familienettverk. Dersom det ikke er mulig, så kan vi få hjelp av det offentlige. Det finnes hjelp i kommunen du bor i, enten i Familiens hus, i barneverntjenesten, hos helsesøster eller i skole og barnehage. Be om hjelp dersom du står i livssituasjoner som tar pusten fra deg! Det er bedre å be om hjelp enn å gå under.

Så, husk barna når livet endrer seg! Når det stormer rundt deg. Når omveltningene er merkbart store. Når alt blir annerledes. Det er ei investering i deres framtidige psykiske helse.

Hvem sendte miltbrannbrevene etter World Trade Center-katastrofen 2001?

Oct

2016

Av Professor Ørjan Olsvik, Institutt for medisinsk mikrobiologi, UiT Norges Arktiske Universitet, Rådgiver Forsvarets Sanitet

USA var i alarmberedskap etter World Trade Center-katastrofen 11. september 2001, og det ble ikke bedre da ABC News, CBS News, NBC News, Washington Post og National Enquirer mottok brev som var datostemplet 18.september og inneholdt sporer av Bacillus anthracis. I motsetning til hva som er trodd, inneholdt minst ett av brevene ikke et hvitt pulver, men et brunt granulert materiale. Teksten på disse første brevene lød “This is next. Take penicillin now. Death to America. Death to Israel. Allah is great”.

Mere enn tre uker senere kom det to nye miltbrann brev, poststemplet 9.oktober, og de var adressert til senatorene Tom Daschler fra South Dakota og Patric Leahy fra Vermount.
Teksten på brevene var “You cannot stop us. We have this anthrax. You die now. Are you afraid? Death to America. Death to Israel. Allah is Great”. Brevene inneholdt et hvitt pulver og store mengder miltbrannsporer. Det ble fremlagt data som skulle vise at dette hvite pulveret var av biologisk våpenkvalitet, men dette ble senere trukket tilbake. Pulveret var finknust glass, silica, som sporene lettere kunne binde seg til for å gjøre pasienter syke.

Den 5. oktober døde Robert Steven, som arbeidet i et av presseorganene som fikk miltbrannbrev. Senere døde fire personer til. To arbeidet i posten, og de to siste ofrene fant man ikke smitteveien for. Tilsammen fikk 22 personer miltbrann, 11 fikk lunge miltbrann, men seks av disse overlevde.

Dette er brevene som ble sendt ut med miltbrann.

«Det hvite pulveret»

CNN og andre media var raske med å bringe nyhetene om brev med miltbrannsporer i hvitt pulver, og over hele verden ble «hvitt pulver» sett på som en mulig kilde til alvorlig sykdom og mulig tidlig død.

Et kjent begrep fra kunnskapen om biologiske våpen, er frykt – frykt for det usynlige som kan ta liv og helse. I 2001 fikk vi den samme mekanismen knyttet opp til «hvitt pulver», ikke grønt eller blått pulver, men hvitt. Vi fikk etablert «frykt for hvitt pulver», gjerne assosiert med brev, og over hele verden dukket det opp brev med «hvitt pulver», til ligningskontorer, kommunestyrer, ekskjærester, flyselskap, og personlige fiender; men alle har vært uten miltbrannsporer.

Hvem kunne ha gjennomført dette?

Fokus på hvem som kunne ha gjort dette ble raskt satt mot kompetansemiljøer i USA. Man antok ikke at internasjonale terrororganisasjoner, som Al Qaida, hadde den nødvendige kompetanse til å kunne gjennomføre produksjon og anvendelse av miltbrann som terrorvåpen. Dessuten ber avsenderen i ett av brevene mottakeren om å ta penicillin mot miltbrann – et ønske om å skremme og ikke å drepe?

Etterforskingen i USA ble i all hovedsak gjennomført av FBI, og den tok tid. Mikrobiologiske undersøkelser av miltbrannsporene ga som resultat at alle brevene hadde den samme identiske varianten av miltbrann bakterien Bacillus anthracis, som har betegnelsen Ames-stammen. Alle pasientene hadde også denne stammen.

Men hvem hadde tilgang til bakterien og kunnskap til å produsere lagringsdyktige sporer uten å smitte seg selv eller andre i sin nærhet?

«Alle» miltbrannforskere ble etterforsket, og Dr. Steven J. Hatfill, ved United States Army Medical Research Institute for Infectious Diseases (USARMIID) ved Fort Dietrich i Frederick, Maryland, ble grundig undersøkt. Han hadde tilgang på bakterien og hadde laget teoretiske øvelser hvor en nettopp brukte brev til å spre miltbrann. Dessuten hadde han fått utskrevet en mengde resepter for ciprofloxacin, et antibiotikum virksom nettopp mot miltbrann. Han ble tatt ut av mistenktgruppen da han ikke hadde tilgang til de vernedraktene en måtte ha for å arbeide med miltbrann.

Gjennombruddet

Et endelig gjennombrudd kom da en molekylær karakterisering, et genetisk fingeravtrykk, viste at bakterien som ble funnet i brevene og i pasientene var av subtypen RMR-1029. Denne miltbrannbakterien var utviklet av Dr. Bruce E. Irvin, også ved USARMIID i Fort Dietrich. Han hadde tilgang til bakterien, hadde kunnskapen, tilgang til verneutstyr og silica. Dette, sammen med en mengde andre data, gjorde at Statsadvokaten sommeren 2008 gjorde klar til rettsak mot Dr. Irvin for å ha gjennomført miltbrannangrepene. Dr. Irving ble kjent med dette og begikk selvmord 29. juli 2008, og er dermed ikke dømt. Men selv uten dom, synes bevisene som ble framlagt sterke nok til å indikere at han var den sto bak miltbrannbrevene i USA 2001. Men hvorfor han eventuelt gjorde det, er fortsatt ubesvart.

Det «hvite pulveret» han kreerte, lever derimot videre. I sommer ble hvitt pulver sett på et postkontor på Østlandet. 44 postansatte ble sendt på sykehus, noen for kontroll, og andre med klare symptomer på sykdom. Hvitt pulver har fortsatt sin makt i behold, 15 år etter, men denne gangen var det heldigvis hvetemel.

Mobilnakker og andre nakker

Apr

2016

Av Beate Ytreberg universitetslektor/Assistant Professor,
Fysioterapeututdanningen ved UiT

For noen dager siden ble vi (ansatte på Fysioterapeututdanninga) kontaktet av en journalist som lurte på om vi kunne si noe om mobil nakke. Tja, hva skal vi fysioterapeuter egentlig fortelle om mobil nakke som folk ikke vet fra før? Hvor er problemet liksom? Som eksperter på bevegelse og kropp ville vi jo likevel gjerne bidra til folkeopplysningen, og tenkte at vi kunne si noen ord om at kropper og nakker helst skal brukes og være bevegelige slik at vi kan følge med på det som rører seg rundt omkring.

Litt småstive i nakken må vi kanskje innrømme å være, siden vi ikke umiddelbart forsto at det ikke var mobil nakke journalisten ville snakke om – men mobilnakke.

Mobilnakke skremmer, men kronikkforfatter lurer å utvikle knyteskolissernakke, skrellepoteternakke og leseboknakke?

Mobilnakke skremmer, men kronikkforfatter lurer på om vi er like redde for å utvikle knyteskolissernakke, skrellepoteternakke og leseboknakke? Foto: www.colourbox.com

Vi er i konstant fare – eller?

Mobilnakke altså! Det kan jo høres ut som en alvorlig tilstand. I alle fall hørtes det ut som om journalisten mente det, så jeg prøvde å ta spørsmålet på alvor. Et raskt søk på nettet ga meg mange treff av typen ”Slik blir du kvitt mobilnakke.” ”Advarer mot mobilnakke.” ”Mobilnakke tar knekken på oss.” Gjerne kombinert med det eneste rette behandlingstilbudet fra mer, eller helst mindre, seriøse fagfolk. Når vi i tillegg kan pådra oss tastetommel, internettalbu og den livsfarlige tilstanden ”text-neck” begynner verden å bli et usikkert sted. Text-neck presenteres som en global epidemi. Intet mindre. Påstandene som framsettes på www.text.neck.com er at 75% av jordens befolkning er i konstant fare. Faren består ikke i å mangle mat og reint vann, eller bli utsatt for sykdom, krig, ulykker, terror og sånt. Nei, vi står alle i konstant fare for å utvikle Text-neck®. Men bare ta det rolig. The Text-neck Institute har løsningen. Man kan nesten se dollartegnene flagre i bakgrunnen. Faktisk burde navnet følges av et dollartegn i stedet for varemerke.

Nakken er laget for å brukes

Lurer forresten på om på om vi er i samme konstante fare for å utvikle knyteskolissernakke, skrellepoteternakke og leseboknakke? Ikke det? Er det fordi alle bruker borrelås, er på lavkarbodiett og har slutta å lese bøker? Eller kan det være fordi nakken er laget for å brukes til veldig mye: Strekke på, vri på, kneise med, skakke med, holde nesa i sky med, riste på hodet med. Og tro det eller ei; se ned med.

Nakken er laget for å brukes, og kan fint brukes til å se ned på mobilen.

Det finnes ingen dokumentert årsakssammenheng mellom mobilbruk og nakkeplager. Helseproblemet i denne sammenhengen er all skremselspropagandaen, fulgt av dyre og unødvendige behandlingstilbud. Skremselspropaganda lager bekymringer, og bekymringer er en godt dokumentert risikofaktor for helseplager. Kanskje skal vi snu på det og si at vi alle står i fare for å utvikle bekymringsrelaterte helseplager på grunn av skremselspropaganda? Jeg hadde kanskje framsatt den påstanden det hvis det ikke var for at du sikkert ble bekymret av det.

Kjenn etter hva du trenger

Du som eventuelt har vondt i nakken innimellom og lurer på om du lider av mobilnakke skal få et par råd likevel: Kjenn etter hva som er behagelig og godt. Har du glemt hvordan det er å kjenne etter – øv på å kjenne etter. Har du smerter eller ubehag, ta en pause og gjør noe annet. Gå en tur og la armene slenge, se på en fin stein i fjæra (ja, du må bøye nakken), strev deg opp en bratt fjellside, legg deg på sofaen og se i taket, reparer en sykkel, tell på knappene eller noe annet som ikke har noen annen funksjon enn å – gjøre noe annet.

Kan forresten anbefale skrelleappelsinnakke på de fine vårvinterdagene vi har for tiden. Det er ingen dokumentert årsakssammenheng mellom appelsinskrelling og nakkeplager, og garantert ingen andre bivirkninger enn muligens litt kalde fingre. God tur.

Når konspirasjonsteoriene tar overhånd

Feb

2016

Av Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT og rådgiver Forsvarets Sanitet

Først var det Aedes-myggen, nå er det sprøytemiddelet pyriproxyfen, utgåtte vaksiner og genmodisiserte mygg som får skylda for Zika-epidemien i Brasil. Konspirasjonsteoriene florerer, godt hjulpet av media.

En gruppe argentinske leger gikk 9. februar ut med et manifest der de mente at et sprøytemiddel mot insekter, pyriproxyfen var den viktigste årsaken til økningen i antall barn født med mikrokefali. Disse brukte betegnelsen ”Physician in the Crop-Sprayed Town” (PCST) på sin organisasjon. I løpet av timer var dette spredt over hele den digitale verden. Det finnes ingen vitenskapelige data som støtter denne teorien. Antakelsen går ut på at det må være en sammenheng mellom pyriproxyfen og mikrokefali siden sykdommen oppstår i områder der sprøytemiddelet blir brukt. Ved nærmere ettertanke virker det kanskje naturlig at sprøytemiddelet blir brukt i områder med mye Aedes-mygg, som man jo antar er bærer av Zikavirus. Det brasilianske helsedepartement gikk da også klart ut og avviste disse antakelsene, blant annet ved å vise til områder hvor det var høy forekomst av Zikavirus og mikrokefali, men hvor pyriproxyfen ikke ble brukt. Likevel har den brasilianske folkehelseforeningen uttalt at de ser på pyriproxyfen som mulig årsak til økning i antall barn med mikrokefali.

Professor Ørjan Olsvik mener zika-viruset ikke har noe med bruk av sprøytemiddel å gjøre. Foto: www.colourbox.com

Epidemier utløser massepsykose

Ved utbrudd av infeksjonssykdommer blir det raskt en massepsykose; vil dette ramme alle barn i Amerika, vil det spre seg til Europa, finnes det vaksiner, og sist men ikke minst, kan det smitte seksuelt? Vi kjenner dette godt fra miltbrann spredningen i 2001, svineinfluensa i 2009, og ikke minst Ebola-utbruddene i 2013-15. En drivende kraft er ofte medias spekulasjoner i dommedagsprofetier, men også organisasjoner som sprer mer eller mindre bevisst feilaktig informasjon eller overestimerte tall på syke og mulige dødsfall. At WHO erklærer spredningen av Zikaviruset til en global folkehelsekrise på linje med Ebola-utbruddene, gjør ikke situasjonen enklere.

Heller ikke ved dette utbruddet kan vi nemlig stole på tallene. Hvor mange barn har egentlig fått mikrokefali forårsaket av Zikainfeksjon? Dessverre er tallene i Brasil svært mangelfulle. For det første finnes det mange kriterier for å sette diagnosen. Overgang fra den tidligere offisielle brasilianske hodeomkrets målemetode (33cm) til den nye (32cm) reduserte antall med diagnosen mikrokefali med 70%. Retrospektiv gjennomgang av barn med mikrokefali diagnoser for januar 2016, viste at kun mellom 37-50% var riktige. Epidemiologiske konklusjoner er det derfor vanskelig å sette med slik unøyaktighet. Dessuten er det ikke alle med korrekt diagnose som har fått sykdommen av Zikavirus. Det er det mange andre infeksjoner og miljøfaktorer som kan utløse sykdommen.

Er det myggen eller er det vaksiner?

Professor Ørjan Olsvik. Foto: Bjørn-Kåre Iversen, UiT

På det nåværende tidspunkt har vi god dokumentasjon på at det sannsynligvis er Aedes-myggen som er smittekilden til mange av tilfellene av mikrokefali i Brasil. Allerede 17. november lanserte det brasilianske helsedepartementet på sine hjemmesider en mulig forbindelse mellom mikrokefali og infeksjoner med Zikaviruset, og 29. januar publiserte Center for Disease Control and Prevention (CDC) i Atlanta et vitenskapelig arbeid som beskrev en mulig sammenheng mellom Zikavirus og mikrokefali. Både CDC og WHO har vært klar på at dette ikke er endelig vitenskapelig bevist, men at det er meget sannsynlig at Zikaviruset er involvert i økningen av antall barn født med mikrokefali. Disse arbeidene ble i de siste ukene støttet av publikasjoner som viste det samme i de meget anerkjente medisinske tidsskriftene New England Journal of Medicin og The Lancet.

I de siste dagene er det publisert flere arbeider i medisinske vitenskapelige tidsskrift som dokumenterer at Zikavirus nå er påvist i hjernen på barn med mikrokefali som enten døde i mors liv eller like eller fødsel. Det er nå også observert en økning i antall diagnoser av Gullain-Barré syndrom, en neurologisk lidelse som oftest oppstår hos voksne etter vaksiner eller sykdom som Zikaviruinfeksjon.

Ikke stol på halvsannheter

På den andre siden har vi påstandene til ”Physician in the Crop-Sprayed Town” og andre aktører som mener at mikrokefali skyldes alt mulig rart. Noen av de mest populære konseptene er basert på konspirasjonstanker om at mikrokefali skyldes vaksiner til barn som er utgått på dato eller «fikset på» for at noen skal tjene penger. The New York Times skriver 16. februar at spesielle websider med navn som “The Ecologist” og “Global Research” leverer halvsannheter og pseudovitenskap. Andre påstår at det er genmodifiserte Aedes-mygg som skulle bekjempe dengue-sykdom som er årsak samt større farmasiselskaper og personer som Bill Gates som står bak utbruddet av sykdommen. Man skal møte omverdenen med et kritisk blikk, men dette ligner nok mest på konspirasjonsteorier.

Vitenskapelig dokumentasjon krever høy kvalitet for å bli anerkjent, og dessverre tar dette tid. De endelige konklusjonene må vi vente på, og de kommer kanskje for sent når en ser med hvilken hastighet konspirasjonsteoriene flyr på nettet og i media. Det er ikke lett å holde hodet kaldt når man blir redd for å bli rammet av sykdom, men alternativet er så mye verre. Ikke la deg skremme av imaginære spøkelser.

Hvor farlig er egentlig Zika-viruset?

Jan

2016

Skrevet av professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og Forsvarets Sanitet

Både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Centers for Disease Control and Prevention (CDC) står pr i dag, 01.02.16, fast på at det ikke er bevist at det er zika-viruset som er årsak til fødeselsdefekten mikrocephali i Sør-Amerika. Men de fremholder at det er meget sterke indikasjoner på at det er et slikt virus som nå har rammet barn i mors liv.

For de fleste vil zika-virus kun gi en lett og ikke registrerbar febersykdom som går bort i løpet av 1-2 uker, men det er indikasjoner på at foster kan bli infisert og skadet i alle trimester. Dette vil resultere i spontanabort eller barn med diagnosen mikrocepali: dårlig utviklet hjerne, lite hode og dårlige prognoser.

Zika-viruset er avhengig av at det finnes en stor bestand av Aedes-mygg som kan overføre viruset til stadig nye mennesker. Foto: www.colourbox.com

Aedes-myggen som smittebærer

Zika-viruset ble første gang påvist i blodet til en rhesus ape i Uganda i 1947, men det er sannsynlig at viruset allerede da var godt etablert hos mennesker. Smitteveien er med en myggfamilie kalt Aedes. Mest vanlig er A. aegypti, men viruset er også funnet hos A. africanus, A. coargenteus, A. luteocephals, A. vitattus og A. furcife.

Disse kan overfører mange sykdommer mellom mennesker, som for eksempel dengue-, gul -, chikugunya-, og sist men ikke minst: zika-feber. Vi kaller disse for vektorborne sykdommer, da de ikke kan eksistere uten sin vektor, Aedes-myggen.

Hvorfor skjer dette i 2016?

I Sør-Amerika, og til dels også i Nord-Amerika, har det alltid vært og Aedes-mygg. Zika-viruset har blitt introdusert til Sør-Amerika enten ved at virusinfiserte mygg har «haiket med bagasje på fly» fra Afrika. Nesten årlig finner vi enkelte malariatilfeller rundt store flyplasser i Europa forårsaket av mygg innen Anophelse-gruppe som har reist med fly fra andre kontinenter.

Men det mest sannsynlige er at smittede personer har tatt viruset med seg over til Sør Amerika. Noen indikerer at reisetrafikk i forbindelse med verdensmesterskapet i fotball kan være årsak, men det er en ren spekulasjon, for det er stor migrasjon av mennesker mellom Afrika og Sør-Amerika, og de som er zika-infiserte er så friske at de reiser uten problemer.

Vil zika-viruset spre seg til Nord-Amerika og Europa?

Viruset er avhengig av at det finnes en stor bestand av Aedes-mygg som kan overføre viruset til stadig nye mennesker. Det er i dag Aedes-mygg i de fleste av USAs stater, og det er sannsynlig at det vil komme enkelte sporadiske tilfeller av zika-feber. Men det er lite sannsynlige at det vil bli et stort medisinsk problem i USA.

Det finnes i dag ingen vaksine, så hvis man oppholder seg i risikoområder og ønsker å bli gravid, bør man ta sine forhåndsregler. I større byer er det mindre risiko, for myggen holder seg gjerne i fuktige områder. Myggnett om natta, og gode klær med insektsspray, er gode forhåndstiltak om man må ut i myggområder.

Myndighetene i Brazil har godkjent bruk av en genetisk modifisert Aedes aegypti (OX513A). Det er en steril hannmygg som parrer seg med hunmyggen – som da ikke får avkom. Det er vist at mengden Aedes-mygg kan reduseres med over 90 % med dette biologiske forsvaret. Det er forresten kun hunmygg som stikker og overfører sykdommer.

Hva forteller historien oss?

Det virker som at vår kjølige sommer berger oss fra mange myggbårne sykdommer, som malaria og muligens også dengue- og zika-feber. Men har det alltid vært slik?

I Finland var det 3000 malariatilfeller i perioden 1941-45, og på 1800-tallet var det vanlig med små utbrudd av en mild malaria, særlig i områdene rundt Oslofjorden. Det siste utbruddet ble registrert i 1870.

Den globale oppvarming vil med stor sannsynlighet medføre store forandringer i utbredelsen av insekter som bærer parasitter, bakterier og virus. Dette, sammen med en stadig større migrasjon av større folkemengder, vil være en utfordring for helsevesen i mange land.

Men det er ingen grunn til panikk og dårlig nattesøvn, for det er både teknologi og kompetanse til å løse de fleste problemer som kommer.

Hvem husker vel ikke at menneskeheten skulle gå under i løpet av få ti-år da HIV-viruset flyttet seg fra aper til mennesker, eller det skremmende Ebolautbruddet i Vest-Afrika?

Antibiotika i norsk matproduksjon: Kyllinger og narasin

Jan

2016

Av Professor Ørjan Olsvik, Det helsevitenskapelige fakultet,
UiT Norges arktiske universitet

Foto: www.colourbox.com

Antibiotika må brukes med kunnskap og forsiktighet, for antibiotikaresistens kan bli en økende årsak til alvorlig sykdom og for tidlig død av det vi i dag ser på som behandlingsbare sykdommer, som lungebetennelser og urinveisinfeksjoner. Derfor er det et stort problem når antibiotika brukes som tilskudd i dyrefòr for å få bedre utnyttelse av fòret og bedre vekst på dyr og fjærkre.

60-80% av all antibiotika i verden går i dag til matproduksjon, og det har blitt et stort problem for menneskers helse. Det dør årlig cirka 30.000 mennesker i Europa, og like mange i USA, nettopp på grunn av antibiotikaresistens. Medisinen de fikk hadde ingen virkning.

Antibiotika i kyllingfôr er uheldig, mener professor Ørjan Olsvik

Lurte seg unna forbudet

I Norge har vi hatt en debatt rundt antibiotika, resistente bakterier i kylling og bruken av narasin som fòrtilskudd. Narasin ble patentert som et antibiotikum i 1982, og etter hvert vurdert uinteressant for bruk på mennesker. Men narasin viste seg å være et «Kinderegg» med flere effekter – et antibiotikum med en viss effekt mot tarmparasitter (koksidier), og som mange andre antibiotika, en forbedret fòrutnyttelse hos enkelte dyrearter.

Kopi av patent US4342829, gitt til legemiddelfirmaet Eli Lilly and Company 3. august 1982

EU innførte i 1998 et generelt forbud mot bruk av antibiotika i fòr til dyr. Produsenten av narasin prøvde da å unngå forbudet ved å søke om godkjenning for bruk av stoffet som et koksidistatikum, en av de andre effektene stoffet hadde. Søknaden ble dessverre innvilget, også i Norge.

Årlig forbruk av narasin til kylling i Norge sammenlignet all annen antibiotika brukt på matproduserende dyr, samt mengden antibiotika brukt på kjæledyr som katter og hunder. Alle tall i tonn.

I Norge er narasin i all hovedsak brukt i kyllingproduksjonen. Forbruket økte fra 5,2 tonn i 2004, til hele 12,4 tonn i 2014. Dette utgjør mer enn dobbelt av volumet antibiotika som brukes til behandling av alle dyr (bortsett fra fisk) i norsk matproduksjon.

For å gjøre bildet over antibiotika bruk i norsk matproduksjon mer komplett, ble det i 2014 brukt cirka 480 kilo antibiotika (80% florfenicol og 20% oxolinsyre) for å produsere 1.272.358 tonn oppdrettslaks, men det gikk med 12.409 kilo narasin til å produsere 106.084 tonn kylling.

Ren gift – for hest

For noen dyr er narasin ren gift. En hesteier måtte avlive de fleste av sine 21 travhester sommeren 2015 da det ved en feil hadde kommet kyllingfòr med narasin i hestefôret.

For å gjøre det helt klart, det skal ikke finnes narasinrester i norsk kyllingkjøtt, og det har det heller aldri gjort. Følger man vanlige hygieniske kjøkkenregler og steker/koker kyllingkjøttet godt, er det absolutt ingen fare med å spise kylling.

Resistens i Sverige og Norge

At bakterier som blir utsatt for antibiotika kan utvikle motstandsdyktighet, bli resistente, er en kjent sak. Resistens mot narasin er påvist i kyllingbesetninger i både Norge og Sverige, men siden narasin ikke skal brukes på mennesker, så utgjør ikke det stor fare i seg selv. Det man er redd for, er at narasinresistens kan gi resistens mot andre viktige antibiotika som er viktig for å bekjempe infeksjoner i mennesker og dyr.

Dette skjedde nemlig med et lignende kyllingfòrantibiotikum, avoparcin. Det ble brukt i kyllingproduksjonen her i landet helt frem til forbudet kom i 1995. Bruk av avoparcin resulterte i vankomycinresistente bakterier (VRE) i tarmen til kyllinger og de bønder som arbeidet med kyllingene. Vankomycin er et usedvanlig viktig antibiotikum som i all hovedsak bare brukes på sykehus.

E.coli i kyllinger

Det er også det siste året påvist E.coli-bakterier med mange resistensegenskaper (ESBL) i kylling. Vi vet ikke hvor bakteriene kommer fra, men vi har ikke vitenskapelig dokumentasjon på at dette skyldes bruk av narasin.

Nasjonal strategi

I regjeringens ferske «Nasjonal strategi mot antibiotikaresistens 2015-2020» står det:

“Narasin og andre koksidiostatika med antibakteriell virkning skal fases ut av kyllingproduksjonen forutsatt at dette ikke går utover dyrehelse og dyrevelferd eller øker bruken av antibiotika til behandling.”

Med introduksjon av en ny og helt ufarlig vaksine, som synes å gi god beskyttelse mot tarmparasitter og tarminfeksjon på kylling, skulle det absolutt være mulig å fjerne narasin og eventuelle andre antibiotika fra kyllingfòr her i landet.

Avstand teller, alltid.

Oct

2015

Av Helen Brandstorp, avdelingsleder ved Nasjonalt senter for Distriktsmedisin,
UiT, Norges arktiske universitet

Helsetjenester på distanse gir et dårligere tilbud enn når hjelpen er nær. Ikke bare er hjelpen vanskeligere å nå. Forskning har f.eks. vist at folk nær alarmsentralen får raskere hjelp enn de som ringer fra et sted langt unna. Dette må man forstå når planer legges på høyt nivå.

Å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten, mener Helen Brandstorp. Her er det Aslak Anders Eira som får sjekket blodtrykket.

Foto: CPM Proffen / Johan Mathis Gaup

Ikke alle har erfaring med å bo på steder der hjelpetilbudene blir fjernere og færre. De fleste bor jo i byer der tilbudene bare vokser. Alle kan imidlertid leve seg inn i et forskningsfunn fra en ny stor samlestudie: å møtes ansikt til ansikt er det beste kunnskapsbaserte tiltaket for å unngå feil i helsetjenesten.

Ettersom samfunnsforskning tydelig har vist at tilliten synker når den geografiske avstanden øker mellom oss, er det altså ikke en ny sjekkliste eller app som er det aller viktigste. Viljen til å hjelpe trigges av dypere fenomen enn hjelpemidler. Det å se inn i ansiktet til en annen ansvarliggjør den som ser og skaper vilje til å hjelpe akkurat den personen. Det motsatte kalles fremmedgjøring, da ser man ikke mennesker, men håndterer diagnoser etter prosedyrer. Vi må ha begge deler – både nærhet og distanse, empati og retningslinjer – men vi må vite hva alt dette skaper i oss.

Vi kan gå til filosofer og til verdens religioner for å finne ansiktets sentrale plass i tenkning om hjelpekunst. Og vi kan bruke egne erfaringer. Alle har kjent på irritasjon over at noen man skulle snakket litt ordentlig med ikke er å treffe. Når det handler om noe viktig og mye står på spill, vil vi gjerne se den andre inn i øynene. Vi bruker gjerne fastlegen lokalt, og sykehuslegene kaller pasientene sine på poliklinikken, selv om det bare er for en prat. Beslutningene som lege og pasient tar sammen, blir bedre når settingen er trygg og preferanser og avgjørende nyanser kommuniseres via hele kroppen. Slik forsikres begge om at de forstår hverandre – det viktigste vilkåret for samarbeid videre.

Tillit til det man kjenner

Et liknende fenomen mellom helsepersonell virker inn på hvordan kvalitet i helsetjenester vurderes. Helsepersonell vil gjerne tro godt om kollegene de jobber sammen med. I storsykehusene er det mange kolleger som kan bekrefte hverandre. Når det skjer uheldige hendelser, vil nyanserte og formildende forklaringer kunne spres effektivt slik at bildet ikke sprekker. Motsatt vil kollegene på småsykehus ha færre å dele tro og tvil med. Dessuten må de vanskeligste pasientene sendes videre til storsykehusene. Med det kan de store bygge videre på sitt selvbilde, selv om oppgavefordelingen skal være akkurat slik.

Naturlig nok er det professorene med lang erfaring fra mange ulike typer tjenester som slår hull på myten om storsykehusets overlegenhet. Både Torben Wisborg og Mads Gilbert har i mange tiår reist og jobbet flere steder i landet. Minst en av dem burde derfor finnes i det nye sykehusutvalget.

En undersøkelse fra Gilberts virke viste for eksempel at AMK-operatører i Tromsø ventet over åtte minutter lenger før de trykket på alarmknappen dersom meldingen kom fra en innringer på yttersida av Senja sammenliknet med Tromsø sentrum.

Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har vist en lineær sammenheng mellom avstand til legevakt og bruken av den. I stedet for å legge ned flere av legevaktene har vi derfor fått nye forskriftskrav om kompetanseøkning her og myndighetene jobber for å legge til rette for det. De leter etter måter å gjøre legevakta mer attraktiv på som arbeidsplass – mindre vikarbasert og bedre integrert med kommunenes andre helsetilbud. Legevaktene og ambulansetjenesten er altså ikke i nærheten av å kunne ta over jobben hvis lokalsykehus mister akuttfunksjoner. Man bør tenke nytt også når det gjelder å styrke småsykehusene.

Ulike oppgaver, ulik kvalitet

Som i all hjelpekunst bør man imidlertid “begynne der den andre er”. De mindre sykehusenes kvaliteter og fortrinn er det de lokalt som kjenner, og de må staten gi ekstra oppmerksomhet. En fleksibel rolleforståelse, der man ordner opp ved å strekke seg heller enn å gi fra seg ansvar, er typisk for små organisasjoner. Det er ikke mange å skyve ansvaret over på. Dette gjenkjennes av pasientene som får færre og nærmere kontaktpersoner, men ofte ikke av profesjonelle i større miljøer der effektivitet via avgrensede roller og klar oppgavefordeling er lettere å få til. Ettersom det er på storsykehusene det meste av helseforskningen foregår, vil disse miljøene dominere beskrivelsene av hva som gjelder som god kvalitet.

Hvis yngre leger ser faglige muligheter på mindre sykehus og kommuner, er det ikke uvanlig at de møter lavmælte advarsler.

Fornøyde pasienter i småkommuner blir heller ikke skikkelig trodd av folk som aldri har erfart styrken i at pleie og omsorgspersonellet kjenner “alle”. Selv om store befolkningsundersøkelser har vist de samme rettlinjede kurvene år etter år – de minste er best og de største dårligst – er dette fjernt for mange sentralt.

I Ål i Hallingdal har forskere funnet at pasienter foretrekker den lokale Sjukestugu fremfor sykehus, hvis det er medisinsk forsvarlig å innlegges lokalt. Undersøkelser om hvordan det går med pasientene, har vist at det går fint. Utviklingen har fått skje utfra lokale fagfolks kompetanse og stedets særegenheter. Sykehuset på Voss har gjort det samme. Der er det konkurranse om stillingene og den kirurgiske avdelingen har vokst fra tre til ni leger de siste ti årene.

– Har dere snakket med folk? Også med leger? spurte avdelingslederen fra Voss. Jeg fortalte om evalueringen vi har gjort på rekrutterings- og stabiliseringstiltak i Finnmark og at funnene er i tråd med de fra andre land: der fagfolk utdannes og utvikles, vil fagfolk gjerne jobbe. Hammerfest sykehus har som Voss, satset selvbevisst på egne krefter og bygget kompetanse. De har hatt regien selv når de har spilt på lag med universitetsbyen for å styrke sine tilpassede fagmiljø. Nå er ikke sykehusene nedleggingstruet lenger, og yngre leger tørr å kjøpe hus og de tørr å satse på et yrkesliv der. Det har fagfolk der fortalt oss, ansikt til ansikt.

Biokrig og bioterrorisme – teori eller virkelighet?

Oct

2015

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet og rådgiver Forsvarets sanitet, Per Ballangrud, major (ret) og koordinator RDOIT, Forsvarets sanitet og Dag Hjelle, brigader, sjef medisinsk avdeling, Forsvarets sanitet

Bakterier og virus tar millioner av liv årlig, men fortsatt er naturen langt bedre enn menneskene til lage sykdomsutbrudd. Er frykten for biokrig og bioterrorisme overdrevet?

I tiden før antibiotika og vaksiner var infeksjonssykdommer en av de viktigste årsakene til tidlig død. Man kjente ikke til bakterier og virus, og trodde sykdom skyldtes onde ånder, eller var straff fra høyere makter grunnet brudd på religiøse leveregler.

Da bakterier som årsak til spesifikke sykdommer ble oppdaget rundt 1880, begynte kunnskapsutviklingen som har gitt oss både vaksiner og antibiotika. Samtidig ble det skapt nye muligheter for misbruk av kunnskapen i form av bioterror.

Biologiske smittestoff som kan gi sykdom og død er svært egnet til å skape frykt. Heldigvis er dette komplisert teknologi som krever høy kompetanse som i all hovedsak kun finnes på få universiteter og forskningsinstitusjoner. Foto: www.colourbox.com

Biologi som våpen

Mennesker har i all tid hatt konflikter seg imellom. Det er derfor ikke vanskelig at å tenke seg at noen kunne ønske å bruke infeksjonssykdommer som våpen. Hva kan være mer skremmende og panikkskapende enn et «våpen» som er usynlig?

Historien inneholder en mengde anekdoter om hvordan infeksjonssykdommer er anvendt som våpen. Felles for disse er imidlertid at det er svært vanskelig å dokumentere hva som er naturlige utbrudd og hva som er eventuell biokrig eller bioterrorisme.

Faktisk er det, med noen få unntak av begrenset størrelse, ikke mulig å dokumentere at biologiske våpen har vært effektive i krig eller for terrorformål. Det er vanskelig å lage biologiske våpen: mikroorganismer mister sin evne til å forårsake sykdom når de blir dyrket i større volum, mange kan ikke lagres, og menneskets motstandskraft er svært forskjellig.

Biologisk eller psykologisk effekt?

Ettersom den biologiske effekten av slike våpen er diskuterbar, er de psykologiske virkningene minst like interessante.

Mange husker miltbrann-spredningen i USA i 2001. Miltbrannsporer ble blandet med et hvitt pulver, og sendt i brev til flere mediehus og to senatorer. 17 personer ble syke og fire døde, de fleste innen postverket. «Hvitt pulver» ble synonymt med miltbrannangrep over hele verden i løpet av få dager. Helsevesenets og politiets reaksjon, villig formidlet via media, gjorde dette til et lærebokeksempel i hvordan psykologisk terrorisme kan gjennomføres.

En annen måte flere terrororganisasjoner bruker for å skape frykt, er å søke på nettsteder som registrerer mindre, naturlige utbrudd av spesielt farlige virus og bakterier. Deretter går de ut i media og stjeler «æren» for å ha gjennomført et suksessfullt bioangrep.

Økonomisk og politisk bioterrorisme

Å skade økonomien er en annen bioterror-strategi. Blant annet kan matproduksjonen rammes, for eksempel ved å spre dyresykdommer som vil kreve nedslaktning som mottiltak.

En kan også tenke seg bevisst utplassering av virus, bakterier og skadedyr som spres gjennom matvarer og distribueres over store deler av landet, eller at planter eller vegetasjon ødelegges. I Norge vil spredning av sykdommer i vår store, åpne og ubeskyttede akvakulturnæring være et tenkelig mål for økonomisk bioterror.

Et annet mulig mål er drikkevannet. Mye av vårt konsumvann henter vi fra åpne vannreservoarer. Disse ligger ubeskyttet, og vann som tas herfra blir ikke kontinuerlig kontrollert, selv om mange vannverk tilsetter klorforbindelser for delvis desinfeksjon.

Kan vi oppleve biokrig?

Sannsynligheten for et større biologiske angrep fra en selvstendig stat mot en annen er forholdsvis liten, til tross for at anklager om at slike angrep stadig forekommer. Det er utviklet flere avanserte automatiske analysesystemer, såkalte «sorte bokser», som kan påvise spesielle bakterier og virus som kan tenkes benyttet i biokrig og bioterror.

Hensikten er at boksene skal varsle militære og sivile om et angrep, men et problem med boksene er at de lett kan lures til å gi falsk alarm. Det norske forsvaret har valgt en annen strategi, med opprettelsen av «Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team» (RDOIT), som også FN ønsker å benytte.

RDOIT er en militær enhet som spesialiserer seg på å skille naturlige sykdomsutbrudd fra tilfeller som kan være menneskeskapte. Dette er viktig da anklager om brudd på internasjonale regler kan få konflikter til å eskalere til reell våpenbruk.

Redsel bekjempes med korrekt opplysning

Ebola-utbruddet i et område i Vest Afrika i 2014 drepte over 10 000 mennesker, og panikken spredte seg til alle verdensdeler. Vi vet at terrorister har vært i utbruddsområder kamuflert som hjelpearbeidere i håp om å få med seg ebolavirus.

Men befolkningen har lite å frykte. Det er så å si umulig å lage et større ebola-utbrudd med mange døde i et land med oppegående helsevesen (og en effektiv vaksine). Det er imidlertid mulig å lage panikk og hysteri om ikke vi har gode planer for å få fram faglig korrekt informasjon, samt iverksette effektive mottiltak raskt.

Hvordan vi reagerer på større naturlige infeksjonsutbrudd eller pandemier, gir et bilde på hvordan den psykologiske reaksjonen vil bli ved reell eller mistenkt biokrig eller bioterrorisme. Ved utbruddet av svineinfluensa i Norge i 2009 ble et «worst-case»-krisesenario presentert som fakta for publikum. Informasjonsarbeidet var ikke egnet til å beskrive utbruddenes realiteter og konsekvenser, men i større grad rettet mot krisemaksimering og personlig fokus på utbruddsledelsen.

Dette skapte stor utrygghet i befolkningen. Mange ønsket ikke vaksiner, siden de ikke stolte på informasjonen som ble gitt. Disse erfaringene bør gi grunn til ettertanke.

Når smittefrykt rammer uskyldige

Sep

2015

Av Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

I de siste ukene har noen tusen asylsøkere ankommet Norge for å søke beskyttelse mot de krigshandlinger som har rammet dem. Vi har en moralsk og juridisk plikt til å hjelpe disse. Men når enkelte påpeker at disse flyktningene utgjør en smitterisiko for vår egen befolkning, må vi raskt og kontant replisere med at dette er rent tøv!

Ubegrunnet smittefrykt er med på å stemple en uskyldig gruppe mennesker som farlige og urenslige, mener Ørjan Olsvik. Foto: UNHCR / S. Rich / April 2013

Ubegrunnet smittefrykt er med på å stemple uskyldige mennesker som farlige og urenslige, mener Ørjan Olsvik. Foto:
UNHCR / S. Rich / April 2013

Flyktningene har ingen smittsomme sykdommer vi ikke allerede har her i landet. De får en helsesjekk når de ankommer og skal behandles slik som vi behandler hverandre. At egen overdreven smittefrykt skal ramme en uskyldig gruppe som trenger vår hjelp i en kritisk tid, sier mer om dem som fremsetter slike faglig udokumenterte påstander.

At medisinsk personell som undersøker pasienter bruker hansker, er normalt. Men det er ikke normalt at personell som tar imot flyktninger bruker hansker og krever ekstra vaksiner utenom de norske vaksineprogram.

Vi skal være ytterst forsiktig med å anvende vår ubegrunnede redsel for smitte på flyktninger. Det er ensbetydende med å stemple dem som «farlige og urenslige». Jeg synes Folkehelseinstituttets klare standpunkt i denne saken er eksemplarisk.

– Det er ingen spesielle forholdsregler man trenger å ta. Flyktningene bærer ikke med seg noen sykdommer som vi ikke har i vår flora allerede, sier Folkehelseinstituttets Trude Arnesen til NRK.

Aviser og annen media som problematiserer smitterisiko bygget på ankommende flyktninger, er med på å spre farlige brune understrømmer; vi er de rene og skikkelige, de andre er smittsomme og skitne. Dersom temaet er å kontrollere sykdommer som kommer inn i landet foreslår jeg at disse smitte-redsel-predikanter studerer Folkehelseinstituttets Meldesystem for infeksjonssykdommer (MSIS) og rapportene over hvilke smittsomme sykdommer ferierende nordmenn tar med seg hjem. I 2014 ble over 30 % av pasientene med kjønnssykdommene gonore og syfilis smittet i utlandet. Diaresykdommene campylobacteriose (77 % smittet i utlandet), salmonellose (86%) og shigellose (86), viser at vi nordmenn drasser med oss mer fra utlandet enn suvenirer.

Flyktninger som nå ankommer vår land skal bli møtt med respekt og forståelse for hva de har vært gjennom, ikke ubegrunnet stigmatisering som potensielt smittsomme individer basert på antagelser som ikke er faglig begrunnet. Med hysteriet rundt HIV epidemien her i landet i slutten av 80-tallet, hvor HIV-smittede ble nektet adgang til fly, resultanter, barnehager etc, og frisk i minne, bør de som fremsetter slike synspunkter og de som videreformidler dem, være sitt ansvar bevisst.

Tweets by @UiThelsefak