Utdanning ← Det helsevitenskapelige fakultets blogg

Ny praksis skal gi flere sykepleiere i nord

Feb

2021

Av Anne-Sofie Sand, Stefan Bye, Ingrid Waldahl, Lisa Øien, Nina Johnsen, Kari Birkelund Olsen og Bente Norbye. Alle tilsatte ved Bachelorutdanningen i sykepleie ved UiT.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i Nord-Norge.

Ved å gjøre praksisen i sykepleierutdanningen enda bedre, tror vi flere sykepleiere vil ønske seg jobb i kommunehelsetjenesten i Nord-Norge. Foto: MostPhotos

Rett før jul kom den gledelige nyheten: Sykepleierutdanningen ved UiT Norges arktiske universitet har fått 10 millioner kroner for å bedre kvalitet og kapasitet i praksisen sykepleierne skal ha i kommunene i nord. Tildelingen er fra Diku – Direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høgare utdanning – og over en periode på fire år skal vi utforske nye praksismodeller, nye samarbeidsformer og nye verktøy for studentoppfølging av studenter i praksis. Det blir et kinderegg av nye og eksisterende tiltak og verktøy som studenter, veiledere og utdanning vil dra nytte av. Prosjektet gir oss en unik mulighet til å sikre studenter en god og likeverdig praksis, samt tilføre praksisfeltet verdifull veiledningskompetanse.

Viktige kommuner

I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger. Kart bearbeidet av: Stefan Bye

UiT utdanner sykepleiere ved flere studiesteder i Nordland, Troms og Finnmark. Kommunehelsetjenesten i nord er en viktig praksisarena for våre studenter, spredt utover et stort geografisk område. De senere årene har kommunehelsetjenesten fått stadig nye oppgaver, og rekruttering av kvalifiserte sykepleiere er en av forutsetningene å ivareta tjenestene på en god måte. Dette er utgangspunktet for å prøve ut nye modeller for veiledning og med læresituasjoner som utfordrer læring i reelle situasjoner, tilrettelagt med tanke på særtrekk ved ulike kommuner. I Arktisk samprax har vi formelt samarbeid med seks ulike kommuner: Narvik, Senja, Tromsø, Gáivuotna-Kåfjord, Hammerfest og Sør-Varanger.

Nye praksismodeller

Vi vil utvikle, utprøve og evaluere fire nye modeller for læring og veiledning i praksis.

Modell 1 vil vi ha fokus på studentaktivitet i grupper og inkludering av praksisfeltet. Denne modellen imøtekommer utfordringer ved spredning av studentgrupper over flere kommuner og institusjoner.
Modell 2 tar utgangspunkt i pasientforløp og tverrprofesjonelt samarbeid, det vil si hvordan sykepleiere, leger, fysioterapeuter og andre faggrupper jobber sammen med fokus på pasientens behov. Denne modellen vil være særlig relevant i kommuner med store avstander, og ivaretar også samspillet mellom profesjoner og med spesialisthelsetjenesten.
Modell 3 vektlegger hensynet til minoritetsbefolkning i kommunehelsetjenesten.
Modell 4 vil prøve ut om etablering av student-team med en hovedveileder kan kompensere for mangel på kvalifiserte sykepleierveiledere, i kommuner der dette er et problem.

Kompetansebygging

En annen viktig del av Arktisk samprax vil være å tilby sykepleiere i praksisfeltet faglig påfyll ved UiT, en videreutdanning som gir formell veilederkompetanse. Videre vil vi etablere såkalte kombinerte stillinger i samarbeidende kommuner, slik at sykepleiere i praksisfeltet kan ha inntil 20 prosent av sin stilling tilknyttet utdanningen (UiT), og at fagansatte ved UiT kan gå motsatt vei. Dette vil i tillegg til å øke kompetanse også styrke samarbeidet mellom UiT og praksisfeltet.

Nye lærings- og vurderingsformer, inkludert utforskning av digitale muligheter

En forutsetning for å lykkes med praksismodellene er å ta i bruk nye læringsressurser i oppfølgingen av studenter. Her vil vi ta utgangspunkt i Praksisportalen, en allerede eksisterende digital ressurs som er utviklet ved UiT. Det er en åpen og fleksibel ressurs som gjennom tekst, bilder og film forbereder studentene til praksisstudier. I tillegg skal vi ta i bruk lærings- og vurderingsverktøyet Respons, som gir veilederne hjelp til vurdering av generell sykepleiefaglig kompetanse. Dette verktøyet vil bidra til studentenes læringsprosess gjennom å lette dialogen mellom student, lærer og praksisveileder. Ved hjelp av lokale ressurser ønsker vi å utvikle en digital utgave av Respons. Til sammen håper vi at Praksisportalen og Respons vil utgjøre effektive ressurser for bedre utbytte av praksisstudier.

Evaluering og resultater

Sykepleiere fra praksisfeltet, studenter og de involverte lærerne vil alle være med og gjøre sine vurderinger av igangsatte tiltak underveis. Prosjektevalueringen vil også gjennomføres som følgeforskning, med publisering i fag- og forskningstidskrift som mål. Vi kommer til å dele nyheter og resultater fra prosjektet fortløpende, gjennom relevante faglige arenaer samt tradisjonelle og digitale media. Vi håper og tror at de nye modellene og tiltakene i Arktisk samprax til sammen vil bidra til en forbedret praksisutdanning for flere sykepleierstudenter, og komme til nytte i form av styrket kompetanse blant sykepleiere i kommunehelsetjenesten.

Vi tror at prosjektet kan skape en vinn-vinn-oppskrift, hvor studenten får en bedre praksis og at kommunene dermed får vist seg fram som positive og attraktive arbeidsgivere.

Snakk slik at jeg forstår – Sámásit munje

Oct

2020

Skrevet av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder av befolkningsundersøkelsen SAMINOR, og Inger Dagsvold, prosjektleder SAMINOR 3

Tenk deg at du er syk og helsepersonellet som skal hjelpe deg sier: Lea go dus bavččas? Gulat go mu? Mii áigut du veahkehit dal, ja doalvut du buohccivissui.

Uke 43 er samisk språkuke, som har som formål å løfte alle de samiske språkene og øke kunnskapen om samisk språk og kultur i hele samfunnet. Sametinget har invitert institusjoner, næringsliv, organisasjoner og andre aktører til å synliggjøre samiske språk denne uken. Med dette blogginnlegget ønsker Senter for samisk helseforskning ved UiT Norges arktiske universitet, å synliggjøre behovet for at samiske språk skal høres, synes og brukes i helsesektoren. Foto: Inger Dagsvold, SSHF

Du hører et språk som du kjenner igjen, men forstår ikke hva som blir sagt. Du har smerter, er redd, kvalm og vil kaste opp. Du ønsker at dine nærmeste skal få beskjed om at du er syk, og du vil fortelle ambulansepersonellet at du ikke fikk tatt medisinene dine i morges. I tillegg trenger du å gå på do, men klarer ikke å få sagt det.

Dette er Norge anno 2020. Det eneste vi har gjort, er å bytte om på språkene – samisk med norsk. For dette er virkeligheten en del samisktalende personer opplever i møtet med våre helsetjenester. De forstår ikke hva som blir sagt.

Språk er grunnleggende for god kommunikasjon og gjensidig forståelse. Kommunikasjon er en bærebjelke i alle livets sammenhenger, også i møte med helsevesenet. Gjennom god kommunikasjon kan helsepersonell finne ut hva som feiler deg, starte behandling, redusere antall avanserte og kostbare undersøkelser og redusere liggetiden på sykehus. God kommunikasjon forhindrer også feil bruk av medisin og øker mestringsfølelsen ved sykdom.

Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

Også på helsefagstudiene i Norge vektlegges betydningen av god kommunikasjon. Utfordringen er at det fins få læringsressurser som omhandler samiske forhold. Forskning viser at samisk befolkning har noe mer diabetes og hjerte-karlidelser enn norsk befolkning. Samisktalende pasienter er også mindre fornøyd med helsetjenestene på grunn av språkproblemer. Ved sykdom, stress, sjokk og krise kan tospråklige samer miste det norske språket og bare snakke samisk, for eksempel når de ringer 113.

Inntil 2017 var det ingen krav til undervisning om samisk helse i noen helse- og sosialfaglige utdanninger. Resultatet har vært at undervisning om samiske samfunnsforhold, språk, kultur og helse har vært sporadisk eller helt fraværende. Temaet samisk helse har ikke inngått som en del av obligatorisk undervisning eller vært vurdert som eksamensrelevant. Undervisningen har i liten grad vært tilpasset hverdagen i helse-Norge, hvor helsepersonell møter samiske brukere og pasienter hver eneste dag.

I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie.

Høsten 2017 fastsatte Kunnskapsdepartementet en ny forskrift som beskriver 12 nye læringsmål for alle helse- og sosialfagutdanninger ved norske universiteter og høyskoler. Disse skal blant annet sikre at alle helsefagstudenter skal kjenne til samers rettigheter, og ha kunnskap om og forståelse for samenes status som urfolk. En grunnleggende rettighet er retten til å snakke samisk i møte med helsetjenestene. I bunn og grunn handler det kun om at alle pasienter, uansett språklig og kulturell bakgrunn, skal få den beste behandling og pleie. For å få til det, må helsepersonell på alle nivå kunne kommunisere med sine pasienter for å hjelpe dem på best mulig måte.

UiT Norges arktiske universitet har tatt lederskap i å utforme nye, nasjonale læringsressurser som omhandler samiske forhold i helsefagutdanningen. Alle helsefagstudenter i Norge skal ha undervisning om samisk helse og språklig tilrettelegging som en del av sin utdanning. Den nyopprettede samiske sykepleierutdanningen er et annet viktig tiltak hvor UiT i samarbeid med Samisk høgskole i Kautokeino/Guovdageaidnu starter et nytt og unikt tilbud for å få flere sykepleiere med samisk kulturkompetanse og nordsamisk som språk. Dette er viktige bidrag til likeverdige og bedre tilpassede helse- og omsorgstjenester for samiske pasienter, hvor også helseinstitusjonene må ta det organisatoriske ansvaret for at samiske pasienter tilbys et språklig og kulturelt tilpasset tilbud.

Du lurer kanskje enda på den første setningen – hva som ble sagt? Setningene brukes daglig av helseansatte: Har du smerter? Hører du meg? Vi skal hjelpe nå, og kjøre deg til sykehuset. Ord som skal være til hjelp, berolige og informere om at nå er du trygg, hjelpen er kommet. Men, det hjelper lite om pasienten ikke skjønner dem.

Les mer:

Tre samiske forskere om samisk forståelse i helsevesenet.

Háliidatgo šaddat buohccidivššárin earenoamáš gelbbolašvuođain sámegielas ja sámi kultuvrras?

«Er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?»

Sep

2020

Av Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet

På internett dukker det opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Hvordan skiller du mellom gode råd og «fake news»?

I dag kan man finne ernæringsinformasjon overalt. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news». Foto: Creative Commons

I dag kan man finne informasjon om ernæring over alt. Det virker som om alle har en mening om mat og kosthold. Det kan dreie seg om hva som er sunt, hva som smaker best, og hva andre bør spise. Man kan lese om dietter, og rive seg i håret over mat som er sunn en dag og usunn den neste. Det dukker opp råd om mat som skal hjelpe mot alt fra kviser til korona. Det kan være lett å gå seg vill i ernæringsjungelen. Det kan være vanskelig å skille mellom gode råd og «fake news».

Eirin Gjerde, masterstudent i klinisk ernæring, UiT Norges arktiske universitet. Foto: Privat

Klinisk ernæringsfysiolog

I ernæringsjungelen er det mange som tilbyr sine guidetjenester. De kaller seg ernæringsfysiologer, ernæringseksperter, kostholdscoach og mye mer. Med så mange titler å velge fra, er det kanskje ikke så lett å velge guide heller.

Jeg holder på å utdanne meg til å bli klinisk ernæringsfysiolog (kef). Det er en 5-årig utdanning, hvor jeg blant annet lærer om hvordan maten vi spiser kan påvirke sykdom. Når folk hører hva jeg utdanner meg til, kommer det spørsmål om alt fra «kan du lage en matplan for meg?», «er det noe jeg kan spise for kun å legge på meg på rumpa?» og «må man ha mye utdanning for å gi råd om kosthold?».

Kvalifisert

Ernæringsveiledere, kostrådgivere og tante Olga kan også ha mange gode råd. De kan ha nyttige erfaringer og kan ha lest seg opp på god informasjon på egenhånd. Mange har også kurs eller annen utdanning innenfor ernæring. Disse kan ha mye godt å komme med, men problemet er å vite hvem som faktisk har peiling. Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer. Kunnskapsgrunnlaget til en klinisk ernæringsfysiolog er forskningsbasert.

Snakker du med en klinisk ernæringsfysiolog, har du en garanti for at du veiledes av en med godkjent utdanning, en som er kvalifisert til å hjelpe med ernæringsrelaterte utfordringer.

Sykehus, kommune og forskning

Det er ikke så rart at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. Det finnes nemlig ikke så mange, og de under 700 kef-ene vi har kan ha et bredt spekter av jobber. Noen jobber som helsepersonell på sykehus og hjelper pasienter som har sykdommer eller tilstander som gjør at de må følge en spesiell diett eller passe ekstra på hva de spiser. De kan jobbe med alle aldersgrupper, både barn og voksne som har utfordringer med under- eller overvekt. En kef kan til og med være nyttig på intensivavdelinger for å tilpasse sonde- og intravenøs ernæring til de aller sykeste av oss. Noen jobber i kommunene som rådgivere eller knyttet til sykehjem, helsestasjoner og mer. Andre jobber med forskning, idrett eller utdanning.

Anbefalt av Helsedirektoratet

Helsedirektoratet har anbefalt å ha minst ett årsverk for kef per 10.000 innbyggere i kommunene. Hadde denne anbefalingen blitt fulgt, skulle vi hatt over 500 kliniske ernæringsfysiologer bare i kommunene. De fleste kommuner har i dag ingen. Helsedirektoratet har i tillegg pekt på behovet for å styrke kef-kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. En av grunnene er at ernæringskompetanse er nyttig i forebygging og behandling av underernæring, som er et problem i norske sykehus. Det er anslått at forebygging og behandling av underernæring alene kan bidra til at sykehusene kan spare 800 millioner kroner årlig.

Det er viktig at du vet det

En klinisk ernæringsfysiolog har altså spisskompetanse på ernæring, og det er viktig at du vet det. Som student er mitt inntrykk at mange ikke vet hva en klinisk ernæringsfysiolog er. I praksis har jeg også fått inntrykk av at mange leger og sykepleiere heller ikke vet nok om hva en kef er, og hva de kan.
Nå vet iallfall du at en kef er en trygg guide i ernæringsjungelen, en ressurs i sykehus, kommuner og mer.

Når jeg blir ferdig utdannet sommeren 2021, vil jeg være en slik ressurs med en 5-årig forskningsbasert master – som jeg gleder meg til å bruke!

FAKTA

På samme måte som lege, advokat og sivilingeniør, er «klinisk ernæringsfysiolog» og «ernæringsfysiolog» beskyttede titler.
Ernæringsfysiolog er tittelen man fikk etter en utdannelse som nå er blitt erstattet av utdanning i klinisk ernæring.
For å utdanne seg til klinisk ernæringsfysiolog i Norge, må du studere i fem år ved universitetene Oslo, Bergen eller Tromsø.
En kef er – som leger, fysioterapeuter og sykepleiere – autorisert helsepersonell.

Praksis i England – nært, men fjernt

Feb

2020

Skrevet av Amalie Hempel, fysioterapistudent ved Det helsevitenskapelige fakultet og nestleder i FYSIO Norge.

Som fysioterapistudenter er vi så heldige som får muligheten til å reise på utveksling i deler av studiet. UiT Norges arktiske universitet lar oss ta den siste ti-ukerspraksisen i et annet land, heriblant England som en mulighet. I fjor kunne vi lese et blogginnlegg fra studenter i Zambia som satte lys på kulturforskjellene de opplevde mens de praktiserte fysioterapi i Afrika. Men hva er egentlig de store forskjellene sammenlignet med England? Er det noen forskjeller?

Bristol. Foto: Privat

Fysioterapistudenter i England

Vi befinner oss i Bristol, Englands sjette største by, lokalisert sørvest i landet. Det er en såkalt «grønn» og frodig by med mange studenter, og ikke minst et sentralt knutepunkt for å komme seg til andre steder av landet. Her har studentene fem uker praksis hvert semester, og de blir fulgt opp på en litt annen måte enn hva vi er vant til i Norge. Studentene blir gradert mellom 0 og 100 på flere ulike områder basert på hvor bra de gjør det i praksis. De må ha minst 40 poeng for å bestå. Resultatet etter deres siste praksis på tredjeåret er avgjørende for deres «final grade» når de fullfører fysioterapistudiet. I motsetning til i Norge, har de ikke turnustjeneste, derfor blir den siste praksisen veldig viktig for å trene på kliniske ferdigheter samt få en god sluttkarakter som de tar med seg som grunnlag for å søke jobb etter studiet. Veilederne legger til rette for at du skal ha mulighet til å imponere og å utvikle deg så godt det lar seg gjøre ut fra dine forutsetninger. Som norsk student puttet inn i en engelsk fysioterapihverdag, har jeg erfart både likheter og forskjeller til den norske fysioterapipraksisen, på godt og vondt.

Southmead Hospital. Foto: Privat

Andre arbeidsoppgaver

Sykehuset jeg jobbet på de første fem ukene heter Southmead Hospital. Det er et regionalt senter med spesialiteter og ekspertise på traumeskader, ortopedi, plastikkirurgi, brannskader og nevrovitenskap. Jeg var på en avdeling kalt Burns and plastics. Her var det 32 pasientrom, hvorav sju senger til akutte brannskader og resterende senger til pasienter som ventet på, eller hadde fått gjennomført kirurgi. Det kunne være komplekse underekstremitetstraumer, handkirurgi, brystrekonstruksjoner etter kreft, hudtransplantasjon eller andre korrigeringer etter traumer og skader. Med andre ord, et kompetanseområde jeg ikke hadde mye øvelse i fra før av, men potensial for å lære en hel del om. Vi arbeidet både etter bestemte protokoller, men også etter egne funksjonsvurderinger av pasientene. Postoperativt var fokuset å få pasienten selvstendig og mobil, undersøke hvilke ganghjelpemidler som var hensiktsmessige, vurdere bevegelsesutslag og styrke i muskulatur – og sende dem fortest mulig hjem. Fysioterapeuten er en del av et team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer og traumekoordinatorer. Arbeidsoppgavene er stort sett som i Norge, men inkluderer også en god del medisinske vurderinger, deriblant hvilke medisiner pasienten trenger. Etter samtaler med de ulike fysioterapeutene viser det seg at de lærer mye mer om farmakologi under studiet enn hva vi gjør i Norge. De har ekstremt mye kompetanse om patofysiologi, både i dybden og i bredden. Det er også helt vanlig at fysioterapeuten gjør blodtrykksmålinger og regelmessige lungekonsultasjoner. For å si det sånn: Det var mer uvanlig å se en fysioterapeut uten stetoskop rundt halsen, enn med.

Travel hverdag

Sykehuset var et moderne sykehus, men noe som overrasket meg var at deres journalsystem ikke er digitalisert. Medisinsk informasjon om pasientene var samlet i en mappe som lå i en tralle. Dette medførte at om noen andre kikket i papirene, så var de borte fra tralla og du fikk ikke gjort jobben din før notatene var tilbake. Dette ergret meg omtrent hver dag, da det stoppet den gode arbeidsflyten. På den andre siden skal det sies at det generelle tempoet på arbeidsplassen var mye høyere enn jeg noen gang har opplevd før. Alt av journalføring, henvisninger og annet papirarbeid foregikk ved arbeidsbenker midt i et stort rom ved inngangen til avdelingen. Her var det alt fra 5-30 personer som jobbet samtidig med ulike oppgaver. Det var bare å bli vant til høylytt prating, pipelyder fra pasientrommene, telefoner som ringte, transport av pasienter inn og ut, kollegaer som diskuterte pasienter, sykepleiere som leitet etter utstyr i skap og skuffer og regelmessig noen som ropte «Hvem har journalmappen til seng 24, jeg kan ikke finne den i tralla». Jeg liker å tro at det var som tatt ut av serien «Scrubs».

Amalie og hennes veileder i England. Foto: Privat

Pasient-fysioterapeut-relasjoner

De travle dagene på sykehuset førte naturligvis til at vi fikk veldig mye gjort – det ble mye mengdetrening, akkurat slik jeg håpet på. Etter en stund spurte jeg meg selv om de faktisk arbeidet mer effektivt her enn i Norge. Etter mine første pasientmøter alene, ble jeg takket for at jeg tok meg tid til å se pasienten, da alle andre «stresset rundt». Det fikk meg til å tenke på hvilke verdier og holdninger vi blir lært opp til å ha i Norge. Observasjoner av fysioterapeuter i Bristol, ga meg følelsen av at pasientmøtene var preget av en «sjekkliste», hvor det var lite rom for å bli kjent med pasienten. Jeg reagerte også på det tilsynelatende asymmetriske forholdet, hvor fysioterapeuten fremstår mer autoritær ovenfor pasienten. Pasienten føyde seg etter fysioterapeutens plan og mål for behandling, og jeg hørte ofte spørsmål som for eksempel «hvor langt har DU bestemt at JEG skal gå i dag?». For meg var et så enkelt spørsmål vanskelig å svare på, da jeg er vant til et dynamisk samarbeid mellom pasienten og å se an behandlingen etter pasientens reaksjoner og kapasitet. Som student i dette miljøet prøvde jeg å øve på det jeg har blitt lært opp til, og tok meg den tiden jeg trengte.

Annen type veiledning og forventninger

Mange av forskjellene jeg opplevde var små og ubetydelige, men likevel nok til at jeg reflekterte rundt dem. Den engelske fysioterapeuten er faglig oppdatert, dyktig og gjør en god jobb med studenter. Veilederne er vant til å vurdere studentene på en annen måte enn norske studenter vanligvis blir, noe jeg kunne dra nytte av. Jeg fikk ofte tilbakemeldinger på det jeg gjorde, og jeg ble stadig kastet ut i nye utfordringer etter filosofien «learning by doing». Å være student i dette miljøet krevde at jeg måtte gå utenfor komfortsonen min, godta at det var OK å ikke være «godt nok» forberedt, og tørre å innrømme egne svakheter og kunnskapshull. Det kan høres skummelt ut, men jeg opplevde at det var nettopp dette som gjorde at jeg utviklet meg.

Amalie Hempel (t.v.) og Kristine Kornelia Paulsen er begge fysioterapistudenter ved UiT på utveksling i Bristol. Foto: Privat

Oppsummert – søk utveksling i England!

Etter fem uker i England har jeg fått erfaringer jeg aldri ville ha vært foruten. Det er bare ved å utfordre seg selv at man vokser. Fysioterapeutene har en litt annen væremåte der enn i Norge, men det gjør at man blir mer oppmerksom på hvordan man selv vil fremstå. Det skal også sies at å leve i et annet land, med et annet språk og kultur er en opplevelse i seg selv. Om du liker å drive med sport, gå på teater, shopping, dra på Premier League-kamper eller bare sitte på en pub og drikke øl, så har du alle mulighetene i dette landet – og mer til. Jeg ser frem til de neste fem ukene i praksis på et rehabiliteringssenter, og gleder meg til alt jeg skal lære der.

Dette blogginnlegget er tidligere publisert i Fysioterapeuten 12. februar 2020, se Praksis i England – nært, men fjernt.

Se også blogg fra 2019 skrevet av UiT-studenter som var i Zambia: Praktisering av fysioterapi i en fremmed kultur

Relaterte blogginnlegg og nyhetsartikler fra UiT:

Studentutveksling ved UiT – sjekk mulighetene

Studentpraksis i Tanzania

Praksis blant afrikanske løvebrøl

Muligheter for forsknings- og utdanningssamarbeid innen urfolkshelse

Styrket internasjonalt samarbeid innen vernepleie

Institutt for helse- og omsorgsforskning satser på internasjonalisering – og det gir resultater

Slik (mis)lykkes du med ditt foredrag

Jan

2020

Skrevet av Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT Norges arktiske universitet

10 steg til å fremme eller hemme snapchat-selfies og middagsplanlegging under din forelesning.

Man kan ikke legge skjul på sosiale mediers tiltrekningskraft, men kanskje kan man som aktiv formidler overkomme det? Illustrasjonsfoto: Colourbox.com

Etter fire år på «pinebenken», også kalt forelesningssal, skulle jeg, som forskerlinjestudent, oppleve formidlingens verden som formidler. Jeg hadde klart for meg en mental «NOT-to-do-list» etter mine mange timer som student i auditorium, men steg-for-steg har jeg opplevd hvor lett det er å havne i akkurat de sporene jeg helst vil unngå.

«Sharing is caring» som de sier, så her er min oppskrift på hvordan man helt vellykket mislykkes – eller ikke – under et foredrag:

1. Ja, det stemmer! Det var dere jeg skulle snakke til i dag.
Som foredragsholder finnes det ingen bedre følelse enn å stille forberedt, bortsett fra å være en aktiv student i en forelesning hvor foreleseren formidler til DEG. Dette er absolutt den beste åpningen hvis du har lyst til å bli blendet av lysende epler, etterfulgt av mobilholding og smilende fjes.

2. Hører dere meg, eller trenger jeg mikrofon?
Bruk mikrofonen! Før man går inn i et auditorium som student, lurer man alltid på: vil jeg se PowerPointen eller høre foreleseren i dag? Den unge formidlerens store spørsmål er: bruke tid på mikrofon eller foredraget? Svaret er: kom i god tid før presentasjonen, så slipper du som oftest å velge.

3. Javel, var det den sliden som kom på nå.
Henviser til punkt 1. Det hjelper faktisk å være forberedt og trippelsjekke presentasjonen.

4. Ser dere hva som står i tabellen?
Som student er svaret på det spørsmålet nesten bestandig «nei», men selvfølgelig påvirkes man av valget man har tatt i punkt 2 (høre eller se). Nå som formidler, så er jo akkurat den tabellen superviktig! Eller?

5. Det står litt mye på denne sliden, men det viktigste er…
Jeg kunne ha spart meg for mye tid og frustrasjon som fersk formidler, hvis noen hadde fortalt meg tidligere at det viktigste er mer enn godt nok. Under eksamenslesing har en tettpakket slide vært ønsket, men jeg har innsett at notatfunksjonen i PowerPoint kan fungere like bra.

6. Det minner meg på en morsom historie…
Jeg beundrer alle som får til å lande en vits, men hvis man ikke er velsignet som komiker i tillegg til akademiker, så er det lov å la noen andre være morsom i stedet for deg. YouTube fungerer utmerket.

7. ADD, ADPKD…
Forkortelser sparer plass, og jeg elsker å bruke dem, men må minne meg selv på at som student, hvis man måtte google forkortelsen…Ja, da frister notifikasjonene fra snapchat mer.

8. Det 7-ende hovedpoenget jeg vil at dere skal ta med dere i dag…
Ingenting er mer effektivt for å få en trøtt student med lavt blodsukker til å våkne til liv igjen, enn når ordet eksamensrelevant blir nevnt. Likevel, hvis man fortvilet sitter fast og prøver å skjønne hovedpoeng nr. 3, da er det lettere å gi opp og kanskje sende en snap om det.

9. Det ser ut som jeg ble ferdig 15 minutter før tida. Er det noen spørsmål?
Dette punktet er litt utfordrende, for her er jeg i rollene som student og formidler uenig med meg selv. Studenten sier ikke nei takk til å gå tidligere (spesielt hvis det er på slutten av dagen), men formidleren vet at tiden sannsynligvis ikke har blitt utnyttet godt nok, eller det har gått for fort. Dette kommer gjerne til uttrykk i en mildt pinlig og sannsynligvis stille spørsmålsrunde.

10. Vi har 5 minutter igjen, så jeg går fort gjennom de neste (20!) slidene.
Henviser til punkt 5. Alt kan ikke være viktig, selv om alt føles viktig?! Dette er til min store frustrasjon som student, men som formidler forstår jeg hvor vanskelig det er å begrense seg.

Artikkelforfatter Aline Bjerkhaug, medisin- og forskerlinjestudent ved UiT. Foto: Privat

Uavhengig av utdanningsretning, dyttes vi alle målrettet mot å bli dyktige formidlere, og noen har kanskje en lengre vei å gå enn andre. Jeg tenker at det er ingen skam i å fortsette å prøve til man får det til, så lenge man faktisk prøver. Lykke til med din formidling!

Artikkelforfatteren er medisinstudent på 5. året, og er forskerlinjestudent tilknyttet Pediatrisk forskningsgruppe ved Institutt for klinisk medisin ved UiT. Her kan du lese om forskningsprosjektet hun jobber med: Jakten på antibiotikaens lille hjelper

Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Jun

2019

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

Mar

2019

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4. Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

IHO satser på internasjonalisering – og det gir resultater!

Oct

2018

Ergoterapistudentene ligger helt i utvekslingstoppen ved UiT der 62 prosent som tok sjansen på utveksling i Kull 2016. Foto: Rikke Falk Jensen

Bachelorprogrammene ved Institutt for helse- og omsorgsfag har hatt sterk vekst i antall utvekslingsstudenter de siste årene. Og ikke bare reiser flere studenter ut, men vi får flere studenter til Tromsø!

Av: Marianne Olsen, universitetslektor og Nina Emaus, professor og instituttleder

Ergoterapistudenter på utvekslingsopphold i Zambia. Foto: Rikke Falk Jensen

20 prosent innen 2020

Alle skal ut! Å være i Norge hele studietiden bør være unntaket – ikke regelen. Dette var budskapet fra kunnskapsminister Rød Isaksen i 2015. Det stadfestes i Stortingsmeldingen «Kultur for Kvalitet i høyere utdanning», der det er satt et mål om at halvparten av alle studentene i Norge skal ha et studieopphold i utlandet.

UiT har et mål på 20 prosent innen 2020, og kunne i 2016 sende 11 prosent av studentene på utveksling*. For helse-sosial- og idrettsfag er tallet lavere, der har kun 8 prosent av studentene tatt sjansen på et opphold i utlandet. Heldigvis er dette er i endring!

Ergoterapeutene leder an

Ergoterapistudenter på utveksling i Zambia. Foto: Rikke Falk Jensen

I høstsemestret er IHO vertskap for 18 studenter fra ulike studiesteder som Bristol, Linkøping, Ålborg, Århus, Stockholm og Hellas.

Ergoterapeututdanninga ligger på utvekslingstoppen ved UiT, der har hele 62 prosent av studentene på Kull 2016 enten vært på eller er på utvekslingsopphold. Som en god nummer to ved instituttet har fysioterapeutene sendt 25 prosent av studentene i Kull 2016 ut av landet.

Hva virker?

Suksessen for noen av studiene ved IHO er et resultat av at instituttet bevisst jobber med å styrke nettverket til noen utvalgte samarbeidspartnere. Samtidig beholder vi en bredde i avtalene med samarbeidsinstitusjoner i de nordiske landene, noen Europeiske land og noen få land utenfor Europa.

En styrket relasjon til noen få gir positive effekter for alle ved at man kan samarbeide på tvers av instituttets studieprogrammer og får et bedre kjennskap til de utdanningene man samarbeider med. Samtidig har ERASMUS lærerstipend gjort det mulig med gjensidige besøk og studieopphold for faglærerne. Faglærerne våre har gjennom besøkene fått god kjennskap til utvekslingsstedene og kan gi studentene relevant og oppdatert informasjon.

Internasjonale studenter på besøk i Tromsø. Foto: Oliver Cook

Studentene bidrar

Fornøyde studenter som kommer tilbake fra utvekslingsopphold og deler sine erfaringer med sine medstudenter er en annen suksessfaktor. Denne overleveringen er kanskje den mest effektive markedsføringen av verdien av å studere i utlandet. Det er derfor viktig at studieprogrammene legger til rette for å dele både fag og det sosiale aspektet ved å være utvekslingsstudent. Det er med på å ta verden inn i klasserommet for de som ikke reiser ut.

Og sist, men ikke minst har det vært en god erfaring for oss å ta imot internasjonale studenter i undervisningen. De bringer inn perspektiver og erfaringer fra andre fagmiljø og utdanningssystemer og gjør en veldig god jobb med å markedsføre sitt eget studiested for våre studenter.

* Statistikk fra SIU

Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Jun

2018

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Et samlet fagmiljø for internklinikker

May

2018

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

May

2018

Skrevet av førsteamanuensis Elin Damsgård ved
Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser
Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

Interprofessional Education ved University of Otago, New Zealand

Apr

2018

Skrevet av Bente Norbye, dosent, desentralisert sykepleierutdanning, Institutt for helse- og omsorgsfag

Utdanningsterminen på New Zealand har vært et studie i tverrfaglig helseutdanning og en observasjon av kulturforståelse i praksis.

Bilde: www.colourbox.com

Som gjest ved Department of Primary Healt Care & General Practiceved campus Wellington, har jeg fått ta del i deres tverrfaglige satsing. Spesielt interessant var det å få delta i programmet med tverrfaglig praksis i rurale strøk, der helseutfordringene er størst. Jeg har i møte med studenter, veiledere og helsepersonell, lærere og forskere fått innblikk i hvordan de sammen jobber for en ny og forbedret helsetjeneste.

Interprofessional Education

Å ta del i et annet universitets utdanning speiler på mange måter våre egne utfordringer. Tverrfaglig samarbeid i utdanning er ikke enkelt å få til – mange timeplaner, mange utdanningsfelt, studiepoeng og ulike typer praksisfelt skal jobbe mot nye samarbeidsformer, i en tid der vi opplever endring og krav på mange plan. Men troen på at dette er veien å gå er styrket etter utdanningsterminen. Vi må tilrettelegge for at våre studenter kan få ta del i en utdanning som inkluderer samarbeid og samhandling med studenter fra andre helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Da kan studentene lære om hverandres arbeidsfelt og kompetanse, de kan lære sammen om å forstå hva som skal til for å bistå pasienter med langvarige og kompliserte forløp med utgangspunkt i egen utdanning, men i samarbeid med andre. Internasjonal forskning på Interprofessional Education (IPE) og i ulike IPE intervensjoner viser at studentene lærer nye aspekter ved å lære sammen med andre, og jeg har fått tatt del i dette i min utdanningstermin på nye måter.

Helsepersonell, kulturelle veiledere og lærere ansvarlige for gjennomføringen av IPE samling i Rongopai Marae. Foto: Liam Clayton, The Gisborne Herald.

Maoriene – New Zealands urbefolkning

Ett IPE utdanningsløp ved University of Otago, har vært å knytte praksis mot rurale strøk og med fokus på Maoriene, som kom fra de Polynesiske øyer rundt år 1280. I distriktene Bay of Plenty og Tarãphiti, er over 50% av befolkningen Maorier, og det er her helseutfordringene er mest synlige. I mitt besøk til disse områdene møtte jeg en sykepleieleder på et lite sykehus. Hun hadde en nyoperert pasient som var ferdig behandlet, og som dermed skulle utskrives – problemet var at kvinnen bodde under en bro, ingen egnet plass for ei som er nyoperert. Det var ingen helsetjenester eller sosialtjenester som kunne gi henne tak over hode. Sosiale problemer som arbeidsledighet over generasjoner påvirket også helseutfordringene. Utfordringene ser vi i flere land der urbefolkningen har mistet sin kulturelle tilhørighet, sine verdier og sitt språk. Effekten av imperialismen er synlig og krevende å få reversert.

Her, i disse områdene, får studentgrupper sin tverrfaglig praksis og må, i tillegg til sitt helse og sosialfaglig faglige fokus, lære om Maorienes kultur, verdier og språk.

Marae

Som en del av tverrfaglig praksis og for å lære om Maorienes kultur blir studentene i disse rurale områdene invitert til to dager i en Marae, et hellig hus i Maorienes kultur. Studentene ble ønsket velkommen på Maori vis med sang, taler og ritualer. De fikk en innføring i plassens kulturelle betydning – som er viktig, også i dag. De arbeidet så i tverrfaglige grupper med gitte utfordringer knyttet til langvarige kompliserte helseutfordringer hos urbefolkningen, veiledet av Maori veiledere og ressurspersoner for at tiltakene skulle være «culturally safe and relevant».

Les også denne artikkelen i The Gisborne Herald: Gathering at Rongopai Marae to share health sector learning

Wiremu NiaNia, (Cultural Therapist), presenterte et psykiatrisk helsetilbud som inkluderer samarbeid mellom urbefolkningens tradisjonelle verdier og vestlig behandling. For å sitere Wiremu; «we will use western treatment, but our values and thinking include our ancestors. We need our ancestors with us to enable us to go forward and not be stuck in the history of the past».

Takk for muligheten

Et fem måneders opphold på New Zealand er over og jeg er mange erfaringer og opplevelser rikere. Jeg har fått nye kollegaer og venner som synes Norge er like eksotisk for dem som New Zealand var for meg. Begge landene er ytterpunkter geografisk sett, og med en befolkning på rundt 5 millioner så har vi og en del likhetstrekk og felles utfordringer. Både University of Otago og UiT jobber for å utvikle og forske på utdanning som sikrer at våre kandidater har kunnskap om å samhandle i team til det beste for pasientene. Jeg ser frem til videre samarbeid med kollegaer hjemme og ved University of Otago og Professor Sue Pullon, senterleder for IPE, kommer på gjenvisitt til UiT allerede i mai i år.

Takk til UiT og Felles Utdanningsutvalg for tildelt utdanningstermin. Det har vært lærerikt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Med hilsen

Bente Norbye

Tweets by @UiThelsefak