Helseutdanning i Arktis og Australia – et samarbeid for kvalitet og innovasjon

Skrevet av førsteamanuensis Anita Iversen, Senter for helsefaglig pedagogisk utvikling og professor Maja-Lisa Løchen, Institutt for samfunnsmedisin, UiT Norges arktiske universitet.

Mens vi venter på den nye stortingsmeldingen om studentmobilitet som skal komme ved årsskiftet, kan vi glede oss over at Det helsevitenskapelige fakultet har mange sterke og langvarige internasjonale samarbeidsrelasjoner. En av dem, er samarbeidet med legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Kylie Mansfield (i midten) var dekan og fantastisk vertskap ved vårt besøk i desember 2018. Sightseeing en søndag i Sydney hørte med i programmet. Foto: Privat

Global kunnskapsutvikling krever internasjonalt samarbeid

Verden er i endring! Samfunnets behov for kunnskap og kompetanse endres i tråd med blant annet økt digitalisering. Studenter i høyere utdanning skal forberedes på et arbeidsliv i kontinuerlig omstilling, og livslang læring har fått et oppsving i den ferske utredningen med høringsfrist 23.09.2019: Lærekraftig utvikling. Livslang læring for omstilling og konkurranseevne (NOU 2019:12).

Endring, omstilling og utvikling av undervisning og kultur for kvalitet i høyere utdanning er en realitet, også ved Det helsevitenskapelige fakultet (Helsefak). Internasjonalt samarbeid er en forutsetning for global kunnskapsutvikling og for å sikre kvalitet i norsk høyere utdanning [Meld.St.16 (2016-2017)] og Diku (direktoratet for internasjonalisering og kvalitetsutvikling i høyere utdanning) har tilskuddsordninger for internasjonalisering.

Vi har mange internasjonale samarbeidspartnere ved vårt fakultet, og en av dem, er legeutdanningen ved Universitetet i Wollongong i Australia.

Hvorfor universitetet i Wollongong?

I 2011 arbeidet vi med revisjon av studieplanen for legeutdanningen ved Helsefak. I den forbindelse søkte vi inspirasjon fra andre utdanningsinstitusjoner som utdannet leger til å arbeide i utkantstrøk eller sykehus og distrikt langt fra sentrale deler av landet. Universitetet i Wollongong (UOW) hadde en slik utdanning som var bare noen få år gammel da vi knyttet kontakt med dem, og det ble et strategisk og riktig valg. UOW har en akademisk stab som både er entusiastisk, visjonær og nytenkende, og de har utviklet en legeutdanning som bygger på moderne pedagogiske og medisinskfaglige prinsipper, og som utdanner for rural, regional and remote areas. Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt. Vi har vært på studiebesøk der flere ganger, og kolleger fra Wollongong har besøkt oss og gitt seminarer og konsultasjoner, sist gang i mai 2018.

Sentrale elementer som vi har lært fra og har utvekslet erfaring om, er læringsutbyttestyrt undervisning, tverrfaglig integrert case-basert læring gjennom hele studieforløpet, bruk av e-læring, simulerte pasienter, langsgående utdanning i vitenskapelig og profesjonell kompetanse og langvarig praksisutplassering i lokale sykehus og distrikt.

Varig samarbeid krever inkludering og nettverksbygging

Tradisjonelt bygger internasjonalt og nasjonalt samarbeid i akademia på personlige relasjoner mellom fagpersoner, naturlig nok. Samarbeidet fører ofte til vennskap og noen ganger solide nettverk. Flere fagmiljø lykkes i å dra nyansatte inn i eksisterende nettverk, men mange slike samarbeid blir likevel ikke bærekraftige over tid og «dør ut» når sentrale fagpersoner går av med pensjon.

Ved Helsefak var det Maja-Lisa som først etablerte en solid kontakt med utdanningsmiljøet i Wollongong, som også ble pleiet ved forskningsopphold ved andre fagmiljø Down under. I 2016, inviterte Maja-Lisa åpent til deltakelse i et forskningssamarbeid knyttet til undervisningen mellom UOW og Helsefaks medisinske og helsefaglige utdanninger. Initiativet har ført til at flere fagmiljø og fagpersoner ved Helsefak er og vil bli inkludert i samarbeidet med Wollongong. De første resultatene etter datainnsamling i pilotstudien om studenters læring i Tromsø med 110 deltakende studenter, samt data fra 158 studenter i Wollongong, vil bli presentert som et foredrag på årets AMEE-konferanse i Wien i august, med tittelen: North and south: Rural medicine attracts students with a similar approach to learning.

Utdanningsforskning på agendaen under vårt besøk i desember 2018. Fra venstre: Lyndal Parker-Newlyn, Maja-Lisa Løchen, Judy Mullan, Anita Iversen og Kylie Mansfield. Foto: Privat

Ulike styrker – mye å lære av hverandre

I desember 2018 fikk vi invitasjon og mulighet til å besøke UOW. Dette var Anitas første besøk, og fokus var tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) og faculty development, i tillegg til utdanningsforskning og arbeid med vårt fellesprosjekt. Fagmiljøet ved UOW hadde lagt merke til Helsefaks solide satsning på TPS og ulike tiltak for å styrke utdanningskvaliteten gjennom profesjonalisering av undervisningsrollen (faculty development).

Et tett program var satt sammen for et opphold på en knapp uke. Foredrag, seminar og workshop om TPS, workshop og møter om program for faculty development, individuelle møter med 10 fagansatte, forskningsanalyse og diskusjoner og deltakelse på legestudentenes avslutningsball, var noe av innholdet. Selv om UOW har ambisiøse ansatte med høy vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, opplever de at de har mye å lære av oss om TPS og hvordan utdanningsfaglig kompetanse kan styrkes hos klinikere som er involvert i studenters læring. Ekstra morsomt for oss er det at sykepleierstudentene og legestudentene ved Universitetet i Wollongong i ettertid har testet ut tverrprofesjonell simuleringstrening for første gang, som et resultat av workshopen vi hadde sammen med dem. Ulike styrker og felles ambisjoner om kvalitet i utdanning danner et robust grunnlag for varig samarbeid.

Stor entusiasme og spennende diskusjoner med universitetsansatte (legeutdanning, ernæring, idrett, urfolk og helse) og klinikere fra universitetssykehuset i Wollongong om læring og undervisning i ulike former.

Fra venstre bilde 1: David Garne, Kylie Mansfield, Tim Skyring, Spiros Miyakis, Anita Iversen, Fiona Williams. Bilde 2: Kylie Mansfield, Anita Iversen, Eleanor Beck, Sumantra (Shumone) Ray (Cambridge), Anita Stefoska-Needham, John Sampson og Peter Malouf. Foto: Privat

Veien videre – fremragende utdanning ved Helsefak?

Helsefak har søkt om Senter for fremragende utdanning (SFU) for tredje gang. Det var 21 søkere fra ulike fagmiljøer, og etter ekspertkomiteens vurderinger, er Helsefak nå ett skritt nærmere SFU som en av åtte finalister i kampen om den prestisjetunge tildelingen. Helsefak var blant de fire finalistene som fikk høyest score.

Internasjonalt samarbeid er viktig også i SFU-ordningen og Universitetet i Wollongong sitter i det planlagte International Advisory Board som en del av senterorganiseringen. 02. september vil vi få institusjonsbesøk av ekspertkomiteen, og endelig beslutning om tildeling av SFU skjer i desember 2019. Vi krysser fingrene for at det går Helsefaks vei denne gangen!

Uavhengig av et SFU eller ikke, vil samarbeidet med Wollongong fortsette. Ansatte ved Helsefak som er nysgjerrige på mer informasjon og/eller har lyst til å bli en del av dette samarbeidet, er hjertelig velkommen til å ta kontakt.

Studentpraksis i Tanzania: Haydom sykehus i januar

I januar var jeg i praksis ved Haydom sykehus på landsbygda i Tanzania. Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utveksling og det å bryne seg på ukjente utfordringer, er utrolig viktig. Det var noen innholdsrike og spennende uker, og jeg vil tilbake!

Av Lisa Jakobsen, 2.års medisinstudent, Det helsevitenskapelige fakultet, UiT Norges arktiske universitet

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av.

Her er jeg sammen med de andre turnuslegene. Fra venstre Joseph, jeg, Joel og Samson den dagen oppholdet var over, og jeg forlot sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Den nydelige naturen i området rundt sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Det tok sju timer å kjøre fra Arusha til sykehuset i Haydom. Foto: Privat

Jeg tror ikke jeg sov ett minutt på flyturen til Dar es Salaam. Jeg var så nervøs. Den gnagende følelsen i magen. Hva i alle dager hadde jeg begitt meg ut på? Nå satt jeg alene på et fly over Middelhavet som nærmet seg Afrika, og jeg ante virkelig ikke hva som ventet meg. Jeg tror ikke jeg forsto hvilken utrolig opplevelse dette kom til å bli.

Etter 12 timer i fly, en overnatting i Arusha og sju timer i en Land Cruiser med 11 andre, var jeg fremme i Haydom. Å reise i et land med infrastruktur og kultur ulik vår egen, har utfordret meg på mange forskjellige måter.

En mor veier sitt barn.

400 sengeplasser for nær tre millioner mennesker

Jeg husker ikke lengre hva jeg forventet før jeg dro, men jeg husker at jeg ble positivt overrasket da jeg kom til sykehuset. Det var større enn jeg hadde trodd. Avdelingene var store, men likevel fulle. Likevel ble jeg overrasket over å se sykdommene og lidelsene der. Spesielt de som så enkelt kunne ha blitt forebygget i Norge.

Haydom Lutherske Sykehus ligger i Mbulu-distriktet i Manyara-regionen nord i Tanzania. Regionen har 1,4 millioner innbyggere og sykehuset er referansesykehus for opp mot tre millioner mennesker. I dag har sykehuset rundt 400 sengeplasser.

Sykehuset ble startet av norske misjonærer i 1955, men er nå stort sett bemannet av lokalt opplærte sykepleiere og leger fra medisinstudier i Tanzania. Sykehuset har en medisinsk avdeling, to kirurgiske avdelinger, en pediatrisk avdeling (barneavdeling), føde-, barsel- og gynekologisk avdeling og en generell poliklinikk. I tillegg driver sykehuset 27 mobile klinikker utenfor Haydom. Sykehuset har også et barnehjem med plass til seks-sju barn.

Spontanaborterer friske fostre

I løpet av mine uker på sykehuset, så jeg flere kvinner som hadde spontanabortert friske fostre. Det var vanlig at kvinner kom inn med alvorlig anemi, med hemoglobin mellom 3 og 4.  Normaltilstand for hemoglobin for kvinner er mellom 11 og 15. Anemi er en tilstand der en har for få røde blodceller, som er de cellene som frakter oksygen. Dette fører derfor til at viktige organer i kroppen får for lite oksygen. Gynekologen på avdelingen fortalte at grunnen til at disse kvinnene hadde spontanabortert, var nettopp anemi.

Flere av spontanabortene skjedde på et så seint tidspunkt at fostrene kunne ha vært levedyktige om de hadde blitt født da. Men et ensidig kosthold på grunn av fattigdom ga disse barna en annen skjebne.

Høy dødelighet for mødre

Prematur-rommet. Til høyre, ligger et barn pakket inn i et teppe fra NSBs nattog. Foto: Privat

Her er jeg sammen med en av de ansatte på sykehuset som jobbet på prematur-rommet. Foto: Privat

I enden av gangen på føde- og barselavdelingen var det et rom for premature barn. Det var også to andre barn der mens jeg var på sykehuset. En liten gutt og en jente født med 10 dagers mellomrom. De hadde begge mistet moren sin under fødselen og trengte ekstra oppfølging etterpå.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre. Pr. 100 000 levendefødte barn, dør nesten 400 mødre. For 100 fødsler hvor det fødes et levende barn, dør altså fire mødre. I 2015 lå Tanzania på 27. plass over landene i verden hvor det dør flest kvinner i forbindelse med svangerskap. Til sammenligning dør det fem mødre per 100 000 levendefødte barn i Norge.

Det er ikke alltid fedrene kan eller vil hente barna på sykehuset når moren dør. Jeg var innom rommet i enden av gangen flere ganger og så til de to barna. Dagen jeg skulle dra fra sykehuset, gikk jeg innom for å si ha det både til barna og de som jobbet der. Det var utrolig godt å se at den lille guttens slektninger var der, og at de ville ta han med hjem når han var blitt litt større. Den lille jenta hadde fått et navn som betyr god på swahili. Faren hennes hadde sagt at han ikke kunne ta vare på henne og hun bor nå på sykehusets barnehjem. Hvordan hennes fremtid blir, er fremdeles uviss.

 

Lake Bassotu med Mt. Hanang i bakgrunnen. Foto: Privat

Det ble noen sterke opplevelser. Jeg husker spesielt en gang en fødsel gikk mye bedre enn de hadde fryktet da barnet viste seg å være mye eldre enn de hadde trodd. Jubelen sto bokstavelig talt i taket da barnet ble født og jordmor og turnuslege med en gang så at dette barnet var mye eldre enn de hadde trodd.

I Tanzania er abort ulovlig under alle omstendigheter, med mindre mors liv står i direkte fare. Det fører til at noen kvinner tar ulovlige og svært farlige aborter.

Få hjelpemidler ved fødsler

Jeg så situasjoner som jeg ikke tror ville ha skjedd i Norge. Jeg forsøkte å håndtere de opplevelsene ved å prøve å forstå. Jeg tror ingen av legene, jordmødrene eller sykepleierne ville noen av sine pasienter vondt; de gjorde det de kunne med de ressursene de hadde tilgjengelig.

De siste årene har Tanzania klart å redusere barnedødeligheten, men ikke dødeligheten for mødre.

En fødsel kan være en kritisk situasjon, spesielt i Haydom. Om en fødsel går for sakte frem i Norge, har man forskjellige virkemidler. Om kvinnen er veldig påvirket av smerter, kan man legge inn en epidural og under selve fødselen kan man bruke vakuum og tang om barnet trenger hjelp ut. Ingen av disse hjelpemidlene har man i Haydom. Det man har til rådighet er tid, oxytocin (en type medikament) og eventuelt et keisersnitt. Når man står i en fødsel som ikke går fremover og man begynner å gå tom for hjelpemidler, da er ikke maktesløsheten og desperasjonen langt unna. Kanskje tyr man da til noen handlinger som ikke er standarden, men man gjør det man må for å få ut barnet, for å redde både mor og barn.

Sykehuset er generelt sårbart, og finanseringen er i stor grad gjennom innsamling og støtte. Det gjør for eksempel at CT- maskinen som ble ødelagt i fjor, fortsatt ikke er erstattet.

En spesiell og lærerik opplevelse

Tilbake i Norge vet vi alle intellektuelt sett at vi er svært privilegerte. Min generasjon er født i et land fritt for krig og konflikt. Kanskje er den eneste måten å kjenne på kroppen hvor privilegerte vi er, å hjelpe andre som ikke har like mye?

Det er mye en del tanzanianere har mindre enn nordmenn, slik som tilgang til rent vann, helsetjenester og lignende. Ved livskriser kommer våre privilegier så sterkt til syne. Vi bor i en velferdsstat som tar vare på oss når vi blir syke. I Tanzania kan en brukket ankel være ruinerende for en hel familie, mens vi i Norge får den reparert tilnærmet gratis. Likevel vet jeg lite om deres liv. Mennesker er så mye mer enn hvor mye de eier. De har gleder og bekymringer som alle andre. Jeg opplevde gjestfrihet og nysgjerrighet langt ut over det som er «typisk norsk» fra mennesker det er lett å tenke at har nok med seg selv.

Å være på et sykehus som student er en spesiell opplevelse. Man ønsker å se og lære så mye som mulig – likevel vil man for alt i verden ikke være i veien. Jeg opplevde at både turnuslegene og overlegene inkluderte meg i forskjellige situasjoner og forklarte meg alt jeg lurte på. Å bli tatt så godt imot, har jeg satt utrolig stor pris på.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake. Foto: Privat

Jeg fikk være med på keisersnitt, og det var veldig spennende! Foto: Privat

Jeg hadde et utrolig godt opphold. Jeg fikk kjenne på kroppen hvor privilegert jeg er, og det har jeg hatt godt av. Da det lille propellflyet med meg og fire andre lettet fra Haydom, kjente jeg på en enorm respekt for alle jeg hadde jobbet med. Sykepleierne som var så kraftig underbemannet. Turnuslegene som jobbet hver dag og noen ganger var våken på jobb i 24 timer.

Jeg vet ikke når, men det er en ting jeg vet, og det er at jeg vil tilbake.

IHO satser på internasjonalisering – og det gir resultater!

Ergoterapistudentene ligger helt i utvekslingstoppen ved UiT der 62 prosent som tok sjansen på utveksling i Kull 2016. Foto: Rikke Falk Jensen

Bachelorprogrammene ved Institutt for helse- og omsorgsfag har hatt sterk vekst i antall utvekslingsstudenter de siste årene. Og ikke bare reiser flere studenter ut, men vi får flere studenter til Tromsø!

Av: Marianne Olsen, universitetslektor og Nina Emaus, professor og instituttleder

Ergoterapistudenter på utvekslingsopphold i Zambia. Foto: Rikke Falk Jensen

20 prosent innen 2020

Alle skal ut! Å være i Norge hele studietiden bør være unntaket – ikke regelen. Dette var budskapet fra kunnskapsminister Rød Isaksen i 2015. Det stadfestes i Stortingsmeldingen «Kultur for Kvalitet i høyere utdanning», der det er satt et mål om at halvparten av alle studentene i Norge skal ha et studieopphold i utlandet.

UiT har et mål på 20 prosent innen 2020, og kunne i 2016 sende 11 prosent av studentene på utveksling*. For helse-sosial- og idrettsfag er tallet lavere, der har kun 8 prosent av studentene tatt sjansen på et opphold i utlandet. Heldigvis er dette er i endring!

Ergoterapeutene leder an

Ergoterapistudenter på utveksling i Zambia. Foto: Rikke Falk Jensen

I høstsemestret er IHO vertskap for 18 studenter fra ulike studiesteder som Bristol, Linkøping, Ålborg, Århus, Stockholm og Hellas.

Ergoterapeututdanninga ligger på utvekslingstoppen ved UiT, der har hele 62 prosent av studentene på Kull 2016 enten vært på eller er på utvekslingsopphold. Som en god nummer to ved instituttet har fysioterapeutene sendt 25 prosent av studentene i Kull 2016 ut av landet.

Hva virker?

Suksessen for noen av studiene ved IHO er et resultat av at instituttet bevisst jobber med å styrke nettverket til noen utvalgte samarbeidspartnere. Samtidig beholder vi en bredde i avtalene med samarbeidsinstitusjoner i de nordiske landene, noen Europeiske land og noen få land utenfor Europa.

En styrket relasjon til noen få gir positive effekter for alle ved at man kan samarbeide på tvers av instituttets studieprogrammer og får et bedre kjennskap til de utdanningene man samarbeider med. Samtidig har ERASMUS lærerstipend gjort det mulig med gjensidige besøk og studieopphold for faglærerne. Faglærerne våre har gjennom besøkene fått god kjennskap til utvekslingsstedene og kan gi studentene relevant og oppdatert informasjon.

Internasjonale studenter på besøk i Tromsø. Foto: Oliver Cook

Studentene bidrar

Fornøyde studenter som kommer tilbake fra utvekslingsopphold og deler sine erfaringer med sine medstudenter er en annen suksessfaktor. Denne overleveringen er kanskje den mest effektive markedsføringen av verdien av å studere i utlandet. Det er derfor viktig at studieprogrammene legger til rette for å dele både fag og det sosiale aspektet ved å være utvekslingsstudent. Det er med på å ta verden inn i klasserommet for de som ikke reiser ut.

Og sist, men ikke minst har det vært en god erfaring for oss å ta imot internasjonale studenter i undervisningen. De bringer inn perspektiver og erfaringer fra andre fagmiljø og utdanningssystemer og gjør en veldig god jobb med å markedsføre sitt eget studiested for våre studenter.

* Statistikk fra SIU

Hjertelig utdanningssamarbeid over landegrensene

Skrevet av førsteamanuensis Tormod Brenn og rådgiver Turid Austin Wæhler ved Institutt for samfunnsmedisin, UiT.

Hvordan kan økt utdanningssamarbeid over landegrensene bidra til å finne årsaken til den høye dødeligheten knyttet til hjerte- og karsykdom i Russland?

Konferansen om Heart to Heart utdanningsprosjekt samlet forskere og studenter fra Russland, Storbritannia og Norge. Foto: Turid Austin Wæhler

Kobler sammen forskning og undervisning

UiT har i flere år samarbeidet med kollegaer fra London School of Hygiene and Tropical Medicine og et knippe universiteter i Nordvest-Russland for å finne svaret på de store forskjellene mellom Norge og Russland i forventet levealder og dødelighet knyttet til hjertehelse.

Forskningsprosjektet Heart to Heart sammenligner data fra Tromsøundersøkelsen med data fra helseundersøkelser i Arkhangelsk og Novosibirisk i Russland. Prosjektet startet i 2016 og har store mengder data som er klare for analysering.

Nytt i prosjektet er at disse dataene nå brukes i undervisning. Slik oppnår vi at dataene gir grunnlag for forskning også på master- og PhD-nivå, samt at forskningsresultatene blir kjent for studentene våre.

Stor bevilgning fra SiU

Det å bruke forskningsresultatene til å skape en plattform for læring er altså hensiktsmessig både med hensyn til forskning og undervisning. UiT søkte derfor Senter for internasjonalisering av utdanning (SiU) om penger til å utvikle et utdanningsprosjekt som skulle utvikle kurs på master- og PhD-nivå. SiU gav tilslag på søknaden, og UiT mottak hele to millioner kroner til prosjektet, som varer ut 2020.

I begynnelsen av juni ble Heart to Heart-prosjektet sparket i gang med en tredagers konferanse i Tromsø. Under konferansen deltok forskere og studenter fra UiT, Russland, Ukraina og Storbritannia.

Prosjektlederne ser at å utvikle kurs basert på dataene fra prosjektet gjør at datamaterialet kan nyttiggjøres både til forskning og undervisning. Ved ISM ser vi et klart behov for flere forskere som kan analysere data fra Heart to Heart.

Kenneth Ruud introduserte seminaret for UiT. Foto Turid Austin Wæhler.

Mange gode grunner til samarbeid

Prosjektet varer altså i flere år framover, vi forventer mange master- og PhD-grader som et resultat av samarbeidet. Kanskje kan prosjektet være med å besvare hvorfor det er så store forskjeller i hjertehelsen mellom to naboland?

Samtidig håper vi at samarbeidet får russerne til å igangsette egen forskning på sine risikofaktorer for hjertesykdom. Trolig kan mye bedres når det gjelder livsstil, forurensing og annet.

Gjennom Heart to Heart-prosjektet får vi dessuten pleiet vennskapet til våre partnere og venner i Russland, og det har stor verdi utover forskning og undervisning.

Et samlet fagmiljø for internklinikker

Skrevet av: Ingunn Skre, leder for Institutt for psykologi ved UiT, Bente Wold, dekan ved Det psykologiske fakultet, UiB, Margrethe S. Halvorsen, klinikkleder ved Institutt for psykologi, UiO og Ute Gabriel, leder for Institutt for psykologi, NTNU.

Fagmiljøene i Norge står samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

Illustrasjonsbilde: www.colourbox.com

I kjølvannet av debatten rundt internklinikkene ved UiO uttalte NTNU rektor Gunnar Bovim i Khrono 02.02.18 at universitetene prinsipielt sett ikke skal drive med helsetjenester. Han legger til:

«Det er gode argumenter for at helseforetakene skal drive helsetjenester og at universitetene driver forskning og undervisning»

Som representanter for universitetenes psykologutdanning i Norge ønsker vi med dette å bidra til en utdyping av hvorfor et samlet fagmiljø anser internklinikker som en hensiktsmessig og god organisering av den delen av psykologutdanningen som omhandler opplæring i terapeutiske ferdigheter.

1. Undervisning er universitetets kjerneoppgave og internklinikkene er den viktigste læringsarenaen

Vårt samfunnsoppdrag er å utdanne dyktige psykologer med gode terapeutiske ferdigheter. Universitetsklinikkene er profesjonsstudiets viktigste læringsarenaen for klinisk ferdighetsopplæring. Internklinikkenes hovedhensikt er utdanning og ferdighetsopplæring av kommende psykologer. Samtidig som de er et godt tilbud til pasienter som har behov for helsehjelp, men ikke alltid får høy prioritet i spesialisthelsetjenesten fordi de ikke sliter med alvorlige former for psykiske helseplager. I tillegg er internklinikkene en arena for forskning.

Internklinikker er ikke en unik ordning for psykologi, det finnes for eksempel ved odontologisk universitetsklinikk i regi av UiB og UiO. I tillegg har fysioterapi i utdanningen ved OsloMet egne utdanningsklinikker. I andre land, som USA, utgjør internklinikker for opplæring i terapi bærebjelken i psykologutdanningen.

2. Undervisningen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå

Progresjon i utvikling av kliniske ferdigheter er viktig i psykologutdanningen. Nivået på opplæringen må tilpasses studentenes ferdighetsnivå, og kliniske ferdigheter må utvikles før de kan anvendes. Studentenes opplæringsbehov styrer hvilke pasienter som tas inn, mens det i spesialisthelsetjenesten er pasienters rett til behandling som er styrende for inntak av pasienter. I den interne opplæringen møter studentene pasienter med milde til moderate psykiske plager, eller ulike nevropsykologiske problemstillinger, og studentene veiledes av psykologspesialister med særskilte forutsetninger for å skape faglig og personlig utvikling hos studentene. Den teoretiske opplæringen i psykologisk utredning og behandling inngår som en integrert del av ferdighetsopplæringen. Psykologistudenter skal rustes til arbeid med pasienter på alle nivå i helsetjenesten, fra lavterskeltilbud i kommunene via poliklinikker i spesialisthelsetjenesten til sengeposter på tertiærnivå. Utdanningsmodellen med internklinikker gir relevant ferdighetsopplæring og praksis, og bidrar til at studentene er godt rustet for de ulike nivåer i heletjenesten innen trygge rammer både for pasienter og studenter.

Dette er i tråd med Helse og Omsorgsdepartementet sin redegjørelse (Rundskriv I-6/2017), hvor de med henvisning til Helsepersonelloven skriver følgende: «…når det er snakk om å delegere oppgaver til studenter må veileder konkret vurdere hvilke oppgaver det vil være forsvarlig å delegere til den enkelte student. Dette gjelder selvfølgelig også en vurdering av hvilke pasienter studenten skal kunne yte helsehjelp til. I motsetning til hva som gjelder i forhold til ferdig utdannet og autorisert helsepersonell, kan det ikke forutsettes at alle studenter har tilegnet seg lik basiskompetanse» (s. 15).

3. Faglig autonomi i utforming av undervisningen

Det ligger et solid faglig fundament til grunn for driften av internklinikker. Ved alle landets psykologutdanninger har man tilrettelagt for terapiopplæring internt fordi det gir studentene det beste faglige grunnlaget for å bli dyktige psykologer. Som fagmiljø har vi et selvstendig ansvar for å sikre best mulig utdanning av våre studenter, hvilket underbygges av departementets overnevnte rundskriv: “Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.” Videre heter det i Universitets- og høyskoleloven at den som gir undervisning “har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.” Hvis all opplæring skal skje i den offentlige helsetjenesten har ikke universitetene lenger faglig autonomi eller myndighet til å utforme og evaluere opplæringen.

4. Helseprofesjoner – likheter og forskjeller

Bovim mener psykologutdanningen må ha samme organisering som resten av helseutdanningen. Og ja, det er likheter mellom helseprofesjoner i form av at de jobber under samme lovverk, og fortrinnsvis tverrfaglig for å sikre best mulig helsetjenester for landets befolkning. Men psykologenes arbeidsmåter skiller seg fra  annet helsepersonell og fordrer at psykologistudenter utvikler andre ferdigheter enn leger, sykepleier eller andre helseprofesjoner. Psykologer bruker primært sine språklige og kommunikative ferdigheter som verktøy for å skape endring hos andre. Det handler om relasjonskompetanse, kommunikasjonsferdigheter og andre interpersonlige egenskaper i tillegg til kunnskap om egnede intervensjoner og metoder. For å kunne bidra med sin spesialkompetanse i det tverrfaglige samarbeidet, til det beste for pasientene, må psykologistudentenes opplæring sikre at de har disse ferdighetene den dagen de får sin autorisasjon. Den opplæringen kan best ivaretas av pedagogisk personale på universitetene, ikke av helsetjenestene, hvis primæroppgave er å drive pasientbehandling og ikke utdanning.

5. Både intern og ekstern praksis

Internklinikkene er kun en av de praksisarenaene psykologopplæringen benytter. Den mest omfattende praksisperioden, såkalt hovedpraksis, foregår utenfor universitetene, enten i primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjeneste, på barnehus, familievernkontorer og andre arenaer der psykologer finner sine arbeidsplasser. Denne vekslingen mellom og integreringen av teori, intern og ekstern praksis og ferdighetsopplæring er et kjennemerke ved utdanning av psykologer. Norge har hentet denne tradisjonen fra USA, der «scientist practitioner-modellen» har røtter tilbake til andre verdenskrig da moderne psykologutdanning ble etablert i USA.

6. Bred enighet

Blant fagpersoner med ansvar for utdanning av psykologer i Norge er det bred enighet om at hvis all grunnleggende ferdighetsopplæring legges til spesialisthelsetjenesten vil læringen av den mest sentrale komponenten i psykologutdanningen forringes. Det er verd å merke seg at verken Kunnskapsdepartementet eller Helse- og omsorgsdepartementet har innvendinger mot nåværende internklinikker ved profesjonsstudiene i psykologi. Nasjonalt står fagmiljøene i Norge samlet om at internklinikker er en hensiktsmessig og god organisering av psykologutdanningen.

 

Dette innlegget er også publisert i Universitetsavisa, Khrono og På høyden.

Studenter er en ressurs i behandling av pasienter med smerteproblemer i sykehjem

Skrevet av førsteamanuensis Elin Damsgård ved
Institutt for helse- og omsorgsfag

Tverrfaglige studentgrupper bidrar til å sette fokus på håndtering av smerte hos pasienter på sykehjem.

Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner, noe som resulterte  i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer. Foto: www.colourbox.com

Smerte er et vanlig problem blant eldre i sykehjem, men kan være vanskelig å håndtere fordi pasientene ofte har flere sykdommer og plager. Mange har også demens, noe som kan gjøre kommunikasjonen mellom helsepersonell og pasient vanskelig. Smerte er en personlig og sammensatt opplevelse, og derfor anbefales det at helsepersonell med ulik faglig kompetanse går sammen om å hjelpe pasienten.

Studentene ga pasientene bedre tilrettelegging

Tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS) er en viktig del av studentenes læring ved Det helsevitenskapelige fakultet. I samarbeid med Universitetssykehuset i Tromsø (UNN) og Tromsø kommune har vi gjennomført et pilotprosjekt der fire studentgrupper fikk ta hånd om sykehjemspasienter med smerteproblemer. Hver gruppe besto av studenter fra sykepleierutdanningen, fysioterapiutdanningen, farmasiutdanningen og medisinutdanningen, og de hadde veiledere fra UiT og sykehjemmet. Studentene samarbeidet om undersøkelse av pasientene og laget forslag til behandlingsplaner.

Studentenes forslag ble presentert og diskutert med sykehjemmets pleie- og behandlingspersonell.

For pasientene resulterte det i endringer av medisiner, bedre tilrettelegging for fysisk og sosial aktivitet, videre kartlegging og oppfølging av smerteproblemer.

For studentene var dette en mulighet til å lære om smertehåndtering ved å møte reelle pasienter, noe de verdsatte.
Å møte pasienten sammen, og å kunne diskutere ut fra en felles erfaring, gjorde at studentene lærte mer om hverandres kompetanse, og å samarbeide.

Bratt læringskurve

En spesiell utfordring var smerter hos pasienter med demens, noe studentene hadde lite kunnskaper om fra før. Som en av studentene sa: «… det ble et kvantesprang å skulle forstå smerteproblematikk i det her med demens, kontra det å kun forstå smerteproblematikk. Jeg følte at det var nesten litt som å springe før man går».

Det tverrprofesjonelle samarbeidet ga en mer helhetlig tilnærming, til tross for manglende kunnskaper på noen felt. Møtet med pasienten, kunnskapsdeling og felles refleksjon, samt kompetent veiledning, synes å være nøkler til forståelse av pasientens problem. Studentenes og sykehjemmet sitt engasjement har bidratt til å sette fokus på et stort problem for pasienter i sykehjem.

Vi opplever at studenter er en ressurs i dette arbeidet, og at tverrprofesjonelt samarbeid om pasienter i klinikken er en god læringsmodell.

Samarbeid mellom UiT, UNN og Tromsø kommune har også vært en god og verdifull erfaring.

Takk til studentene ved Helsefak, Mortensnes sykehjem og UNN

Resultater fra dette prosjektet vil bli publisert i Pain Management Nursing ila 2018

Referanser
Fishman, S. M., Young, H. M., Lucas Arwood, E., Chou, R., Herr, K., Murinson, B. B., et al. (2013). Core Competencies for Pain Management: Results of an Interprofessional Consensus Summit (Vol. 14, pp. 971-981).

Torvik, K., Nordtug, B., Brenne, I. K., & Rognstad, M.-K. (2015). Pain Assessment Strategies in Home Care and Nursing Homes in Mid-Norway: A Cross-sectional Survey. Pain Management Nursing, 16(4), 602-608. doi:10.1016/j.pmn.2015.01.001

Interprofessional Education ved University of Otago, New Zealand

Skrevet av Bente Norbye, dosent, desentralisert sykepleierutdanning, Institutt for helse- og omsorgsfag

Utdanningsterminen på New Zealand har vært et studie i tverrfaglig helseutdanning og en observasjon av kulturforståelse i praksis.

Bilde: www.colourbox.com

Som gjest ved Department of Primary Healt Care & General Practiceved campus Wellington, har jeg fått ta del i deres tverrfaglige satsing. Spesielt interessant var det å få delta i programmet med tverrfaglig praksis i rurale strøk, der helseutfordringene er størst. Jeg har i møte med studenter, veiledere og helsepersonell, lærere og forskere fått innblikk i hvordan de sammen jobber for en ny og forbedret helsetjeneste.

Interprofessional Education

Å ta del i et annet universitets utdanning speiler på mange måter våre egne utfordringer. Tverrfaglig samarbeid i utdanning er ikke enkelt å få til – mange timeplaner, mange utdanningsfelt, studiepoeng og ulike typer praksisfelt skal jobbe mot nye samarbeidsformer, i en tid der vi opplever endring og krav på mange plan. Men troen på at dette er veien å gå er styrket etter utdanningsterminen. Vi må tilrettelegge for at våre studenter kan få ta del i en utdanning som inkluderer samarbeid og samhandling med studenter fra andre helsefaglige og sosialfaglige profesjoner. Da kan studentene lære om hverandres arbeidsfelt og kompetanse, de kan lære sammen om å forstå hva som skal til for å bistå pasienter med langvarige og kompliserte forløp med utgangspunkt i egen utdanning, men i samarbeid med andre. Internasjonal forskning på Interprofessional Education (IPE) og i ulike IPE intervensjoner viser at studentene lærer nye aspekter ved å lære sammen med andre, og jeg har fått tatt del i dette i min utdanningstermin på nye måter.

Helsepersonell, kulturelle veiledere og lærere ansvarlige for gjennomføringen av IPE samling i Rongopai Marae. Foto: Liam Clayton, The Gisborne Herald.

Maoriene – New Zealands urbefolkning

Ett IPE utdanningsløp ved University of Otago, har vært å knytte praksis mot rurale strøk og med fokus på Maoriene, som kom fra de Polynesiske øyer rundt år 1280. I distriktene Bay of Plenty og Tarãphiti, er over 50% av befolkningen Maorier, og det er her helseutfordringene er mest synlige. I mitt besøk til disse områdene møtte jeg en sykepleieleder på et lite sykehus. Hun hadde en nyoperert pasient som var ferdig behandlet, og som dermed skulle utskrives – problemet var at kvinnen bodde under en bro, ingen egnet plass for ei som er nyoperert. Det var ingen helsetjenester eller sosialtjenester som kunne gi henne tak over hode. Sosiale problemer som arbeidsledighet over generasjoner påvirket også helseutfordringene. Utfordringene ser vi i flere land der urbefolkningen har mistet sin kulturelle tilhørighet, sine verdier og sitt språk. Effekten av imperialismen er synlig og krevende å få reversert.

Her, i disse områdene, får studentgrupper sin tverrfaglig praksis og må, i tillegg til sitt helse og sosialfaglig faglige fokus, lære om Maorienes kultur, verdier og språk.

Marae

Som en del av tverrfaglig praksis og for å lære om Maorienes kultur blir studentene i disse rurale områdene invitert til to dager i en Marae, et hellig hus i Maorienes kultur. Studentene ble ønsket velkommen på Maori vis med sang, taler og ritualer. De fikk en innføring i plassens kulturelle betydning – som er viktig, også i dag. De arbeidet så i tverrfaglige grupper med gitte utfordringer knyttet til langvarige kompliserte helseutfordringer hos urbefolkningen, veiledet av Maori veiledere og ressurspersoner for at tiltakene skulle være «culturally safe and relevant».

Les også denne artikkelen i The Gisborne Herald: Gathering at Rongopai Marae to share health sector learning

Wiremu NiaNia, (Cultural Therapist), presenterte et psykiatrisk helsetilbud som inkluderer samarbeid mellom urbefolkningens tradisjonelle verdier og vestlig behandling.  For å sitere Wiremu; «we will use western treatment, but our values and thinking include our ancestors. We need our ancestors with us to enable us to go forward and not be stuck in the history of the past».

Takk for muligheten

Et fem måneders opphold på New Zealand er over og jeg er mange erfaringer og opplevelser rikere. Jeg har fått nye kollegaer og venner som synes Norge er like eksotisk for dem som New Zealand var for meg. Begge landene er ytterpunkter geografisk sett, og med en befolkning på rundt 5 millioner så har vi og en del likhetstrekk og felles utfordringer. Både University of Otago og UiT jobber for å utvikle og forske på utdanning som sikrer at våre kandidater har kunnskap om å samhandle i team til det beste for pasientene. Jeg ser frem til videre samarbeid med kollegaer hjemme og ved University of Otago og Professor Sue Pullon, senterleder for IPE, kommer på gjenvisitt til UiT allerede i mai i år.

Takk til UiT og Felles Utdanningsutvalg for tildelt utdanningstermin. Det har vært lærerikt, og jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten.

Med hilsen

Bente Norbye

 

Distriktssykehuset, nå også for sykepleiestudenter

Skrevet av Tromsø Akuttmedisinske Studentforening
(TAMS)

Lørdag 24.februar arrangerte TAMS ”Distriktssykehuset”. Dette er første gang studentene selv tar initiativ til tverrfaglig øving i mellom helseprofesjonene.

Denne saken er hentet fra TAMS sin hjemmeside

Tverrfaglig kompetanse, kommunikasjon og samarbeid er et hovedfokus på UiT og i TAMS. Det var derfor med stor glede at vi for første gang inviterte sykepleierstudenter til å delta på øvelsen. Som arrangør er det motiverende å se hvordan de ulike teamene kommunisere og samarbeidet på en svært god måte. De viste høy kunnskap og stor iver til å ivareta alle pasientene på en god måte.

Distriktssykehuset et er øvelseskonsept hvor medisinstudenter og sykepleierstudenter bemanner et oppdiktet lokalsykehus, samt ambulansetjenesten et sted i distrikts Nord-Norge.

Første til fjerdeårsstudenter på medisinstudiet drev ambulansetjenesten, og de skulle utøve behandling prehospitalt før de overførte pasientene til distriktssykehuset. Sjetteklassinger og sykepleierstudenter bemannet distriktssykehuset, og overtok pasientene fra ambulansetjenesten.

Distriktssykehuset var organisert som et lokalsykehus, med blant annet tilgang på lab, røntgen, ultralyd og CT.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Siden gruppene enten overga sin pasient til høyere omsorgsnivå, eller mottok pasienter, var kommunikasjon et av hovedlæringsmålene. Samtlige grupper ble bedre på rapportering, kommunikasjon og til overlevering.

Hvert team hadde en veileder. På den prehospitale delen var ambulansefagarbeidere, samt eldre medisinstudenter med erfaring fra ambulansetjenesten.  Veilederne på den intrahospitale delen var sykehusleger fra UNN. Alle arrangører og veilederne stilte opp gratis.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

I etterkant av øvelsen ble det gjennomført evaluering per spørreundersøkelse. Vi er fornøyde å være helt på høyde med Intersim, og håper begge prosjekter kan vedvare.

Vi vil takke alle markører, frivillige og veiledere for å ha satt av tid en lørdags formiddag for å gjøre denne øvelsen så bra som mulig.

Takk også til FOSS for lån av utstyr og lokale.

En ekstra takk må rettes til Torvind Næsheim, Anna Bågenholm, Martin Eriksson og Dario Musso som var veiledere for sjetteklasse.

Bilde tatt av TAMS under øvelsene

Ny modell for tverrprofesjonell samarbeidslæring for helse- og sosialfaglige studenter

Av Nanna Hauksdottir, leder for Tverrprofesjonell samarbeidslæring TPS
ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT

Målet er tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

En plan som involverer samtlige av fakultetets 14 profesjonsutdanninger, og til sammen cirka 3000 studenter, ble vedtatt av fakultetsstyret ved Det helsevitenskapelige fakultet 6. desember 2017. Vi snakker om «Langsgående plan for tverrprofesjonell samarbeidslæring (TPS)».

Flere tiltak for læring av samhandling er allerede etablert ved fakultetet: Et fellesemne på 10 studiepoeng for alle 1. års grunnutdanningsstudentene har vært implementert siden 2013 og tverrprofesjonell simuleringstrening i akuttmedisinske situasjoner gjennomføres årlig for alle sisteårs lege-, sykepleier-, radiograf- og etter hvert bioingeniørstudenter.

Tverrprofesjonell samarbeidslæring i all praksis

Men vi skal gjøre mer: Tverrprofesjonelt samarbeid læres best i autentiske situasjoner i samarbeid med pasienter. I Helsefaks handlingsplan er det et uttrykt mål at alle studenter skal ha deltatt i minst en TPS-læringssituasjon i klinisk praksis i løpet av eget studieforløp. Det er gjennomført flere utviklingsprosjekter med ulike sammensetninger av studenter i ulike typer kliniske situasjoner av ulik lengde (prosjektperiode på to til fjorten dager) med ønske om å innhente erfaringer på hva som gir gode læringssituasjoner og hva som er logistisk gjennomførbart.

Helsefaks mål er at tverrprofesjonell samarbeidslæring skal bli en selvfølgelig del i alle praksisstudier.

Fremtidens helse og sosialfaglige profesjonsutøvere skal arbeide i team på tvers av profesjoner og sammen med personen det gjelder, dermed må også tverrprofesjonelt samarbeid være en del av det som læres under utdanning, og ikke minst i praksisstudiene.

Vi prøver nå ut modeller for TPS i samarbeid med utvalgte praksissteder som skal legge til rette for at TPS blir en oppgave for alle studenter som gjennomfører sine i praksisstudier der.

UiT Norges arktiske universitet er først i Norge med langsgående plan for TPS. TPS er et viktig anliggende for alle som utdanner til fremtidens helsetjeneste – og vi er stolt av å være godt i gang!

Studerer oss til pasient

Av Carina Charlotte Jensen, Lisa Pedersen, Rahama Yusuf og Weronicka Hansen.
Utdannet ergoterapeuter fra UiT Norges arktiske universitet.

Foto: www.colourbox.com

Det er et økende problem at studenter får psykisk uhelse av å studere. Hva kan dette skyldes?

Det er skremmende at flere og flere studenter har symptomer på psykiske lidelser. I dagens samfunn innebærer studentrollen i stor grad trang økonomi, ensomhet og forventningspress. Studentene opplever i tillegg manglende støtteapparat når de trenger det som mest.

En studie viser at over 30% av landets studenter sliter med psykisk helse, noe universitetene anser som svært urovekkende.

Undersøkelsen viser at noen av studentene i tillegg har tegn på alvorlige psykiske plager. Flere studier viser også til at trenden ikke bare gjelder norske studenter, men også internasjonale studenter. De siste årene rapporterer flere og flere studenter at de sliter med den psykiske helsen.

Rådgivningstjenesten har ikke nok kapasitet

Psykologtjenestene ved landets universiteter har hatt en markant pågang av studenter som oppsøker rådgivning. De opplyser samtidig at de dessverre ikke har mulighet til å imøtekomme den økende etterspørselen. Studentene som oppsøker rådgivningstjenestene beskriver ofte en konflikt mellom hverdagslivets utfordringer og prestasjonsjaget på utdanningene.

Generasjon prestasjon

Generasjon prestasjon er blitt et begrep som beskriver trenden blant studenter i dag. Ikke bare handler dette om kravet til seg selv, men også krav fra familie, venner, skole, sosiale medier og kultur. Man kan si at prestasjonsjaget også har blitt en kultur hvor man gjerne skal prestere på alle områder av livet.

Studenthverdagen er ofte kjent som en overveldende følelse av å ikke strekke til, som kan gjøre at jaget etter å prestere blir enda større.

Skolehverdagen blir veldig styrende i studentenes liv og gir lite rom til å foreta seg andre aktiviteter i løpet av en dag. Det er viktig for alle mennesker å ha et variert utvalg av hverdagsaktiviteter som både gir mestringsfølelse, tilfredshet og forutsigbarhet. Hverdagens variasjon og balanse kan bli påvirket i negativ retning når man bruker veldig mye tid på skolearbeid.

Forventningspresset er høyt til prestasjoner på skolen, men økonomiske og sosiale forhold spiller også en viktig rolle i studentenes hverdag. Økonomien varierer fra alt mellom kronerulling, til fete lommebøker. Det vil ha innvirkning på det sosiale liv hvor en fredagskveld kan variere fra champagne på byen, til nudler og Netflix i sofakroken. De store variasjonene innenfor både økonomiske og sosiale forhold blir påvirket av faktorer som: Hjemmeboer vs borteboer, om man har jobb ved siden av studiene, sosialt nettverk, alder og hvor godt man er etablert.

Presset fører til drop out

Konsekvensene av høyt forventningspress, trang økonomi og ensomhet i studenthverdagen kan gi psykisk uhelse. Ofte klarer ikke studentene å stå i studenttilværelsen, og dropper dermed ut av studiene.

En annen mye kjent og økende utfordring i samfunnet, er nyutdannede som havner utenfor arbeidslivet.

Allerede før de har klart å etablere seg innenfor arbeidsmarkedet er de utbrente og må sykemeldes.

Trolig kommer dette av den store påkjenningen de har hatt over flere år som student.

Manglende innhold i hverdagen kan komme av disse konsekvensene, og det fører til lite struktur, rutiner og meningsfylte aktiviteter i hverdagen. Dette kan bidra til å utvikle ytterligere psykiske utfordringer. Alle mennesker har behov for at hverdagen er fylt med varierte aktiviteter som gir mening for tilværelsen.

Hvem har ansvaret?

Hvor ligger ansvaret for studentenes psykiske helse? Universitetene som institusjon har ansvar for å ivareta HMS og tilrettelegge for et godt arbeidsmiljø ved campus. Som tidligere nevnt, er det stor pågang hos rådgivningstjenesten som får bevilgning hos staten. Rådgivningstjenestens tilbud må tilsvare etterspørselen, da de er en viktig bidragsyter til å forebygge utvikling av psykiske symptomer.

Man har også et taust ansvar som medstudent, i likhet med andre sosiale nettverk, om å se og ta vare på sine medmennesker. Dette betyr at det er et delt ansvar for studenters psykiske helse.

Det individuelle ansvaret vil være at man prøver å senke skuldrene og forventningspresset overfor seg selv. Om man opplever vedvarende nedstemthet og eventuelt andre depressive symptomer, bør man ta kontakt med enten venner, familie, medstudenter, universitetet, rådgivningstjenesten, fastlege eller andre hjelpeinstanser.

Det var en gang et samefolk som ville våke over egen helse

Av Ann Ragnhild Broderstad, faglig leder Senter for samisk helseforskning og leder for SAMINOR

I år feirer vi 100 år med samisk samhold og historie. Da passer det fint å løfte samisk helseforskning, og jeg vil gjøre det på samisk vis – i form av en fortelling.

Foto: Vardobaiki samiske senter

I den samiske kulturen er det tradisjon å formidle kunnskap, klokskap og kompetanse gjennom fortellinger, og så kan hver især tolke budskapet – forhåpentlig til beste for samisk helseforskning og det samfunn vi tjener.

«En gang for lenge, lenge sida, faktisk for 200 år sida, så ble den daværende danskekongen bekymra for helsa til det der primitive folket langt mot nord. Som konger gjerne gjorde på den tida, så styrte han over store landområder. Han var faktisk så bekymret for befolkningas helse – tro det eller ei – at han sendte en lege nordover for å holde folk friske.

Han sa; “Reis mot nord, finn ut hvorfor folk ikke leverer skinn nok til å varme min kongelige kropp og fisk nok til å fylle mine kongelige bord.  Jeg mistenker de dør veldig ung og derfor er det mangel på råstoff her i København.»  Joda, det reiste en ung eventyrlysten lege nordover og han sendte brev til kongen. “Folk bor jo i jordhule og de vasker seg aldri – er det rart dem er sjuk og dør.»

Etter hvert – så kjenner dere historia om 1814 og fri fra Danmark, litt fast i Sverige var jo Norge, men det er ei anna historie. Uansett, doktoren ble etterfulgt av nye doktorer. De fortsatte å beskrive helsa i nord i det som ble kalt medisinalberetninger, ja de “Våket over helsa”. Disse doktorene skrev behørig ned i sine medisinalberetninger, hvordan helseforholdene i nord var.

Nå var det jo etter hvert svenskekongen som styrte. Han var bosatt i Stockholm. «Våke over helsa» hadde fremdeles mange formål, men først og fremst var målet å holde folk friske slik at de kunne skaffe råstoff som de trengte lenger sør. Det var også i denne tiden at raseteoriene om “langskalla og kortskalla” intelligens utviklet seg. Folk ble målt i høyde og bredde, spesielt ble hodene målt.

Men, en motstand vokste i befolkningen. «Våke over” ble etter hvert til ei oppvåkning, ei oppvåkning som skjedde over lang tid på mange arenaer. Ikke minst, begynte den her såkalte “kortskalla” rasen å utdanne seg, de ble til egne stemmer som hørtes. Utdanning er ikke noe å kimse av. Utdanning gir kunnskap og kunnskap gir makt.

I denne oppvåkningstiden ble Samisk legeforening og Samisk sykepleierforening stiftet. De ble virkningsfulle stemmer for urfolket i nord. Unge, sterke, nyutdannede samiske aktivister som løftet det samiske helsefokuset inn i debatten om rettigheter, tilganger og likeverd. Det her foregikk i ei tid med Alta-Kautokeino-utbygging, med et etter hvert nyoppretta Sameting og et manntall hvor samene kunne registrere seg for å få stemme til eget folkevalgt organ – ei tid som blåste med en samisk vind, ingen fønvind, heller en vind med storm i kastene. I denne tida ble kimen til Senter for samisk helseforskning født, også kimen til SAMINOR, befolkningsundersøkelsen som var unnfanget i stormkastene mellom samiske rettigheter og likeverdige helsetjenester. Både Senter for samisk helseforskning og SAMINOR vokser ennå, hva det skal bli til slutt, gjenstår å se.

Den her historia har derfor ingen slutt, akkurat som vår tradisjonelle musikksjanger, joik. SAMINOR er blitt til som del av vår flerkulturelle historie og vil vokse videre som en del av vårt flerkulturelle samfunn. SAMINOR er viktig for å våke over befolkningens helse, først og fremst til beste for befolkningen.»

Bloggen er et utdrag av festtalen på SAMINOR konferansen «Våke over», vår største forskningsportefølje, høsten 2016.

Helse og omsorg på samisk

Av Gunvor Guttorm, rektor Samisk høgskole, og Anne Husebekk, rektor UiT Norges arktiske universitet

Det er på høy tid at Norge får sin første sykepleierutdanning på samisk, og den bør ligge i nord. Vi er klar, men mangler finansiering!

Se for deg at du er 89. Du trenger hjelp til stell av leggsår og til å huske på å ta medisiner tre ganger om dagen. Du er oppvokst i Sápmi og morsmålet ditt er samisk. Sykepleierne i kommunen din gir pleie og omsorg og har gode kunnskaper om sårstell og medisinering, men de snakker ikke samisk og har heller ikke kunnskap om samisk språk og kultur. Hvordan opplever du dette?

Samiske pasienter kan oppleve utfordringer i møte med det norske helsevesenet. En samisk sykepleierutdanning vil kunne bøte på det, mener forfatterne. Foto: Sametinget

Utfordring både for pasient og helsearbeider

Relasjonen mellom pasient og sykepleier i en slik situasjon er utfordrende fordi den mangler vesentlige forutsetninger for å bli god. I Norge vektlegger vi et likeverdig helsetilbud til befolkningen, og Sameloven har siden 1990 slått fast at samer har en utvidet rett til å bli møtt på samisk i helsevesenet. Likevel rapporterer både pasienter og helsepersonell om mangler.

Pasienter som har samisk som morsmål, kan oppleve misforståelser og problemer i kommunikasjonen med helsearbeidere som ikke snakker samisk og som også mangler kunnskap om samisk kultur og samisk sykdomsforståelse. I sårbare situasjoner, som ved sykdom, blir behovet for å kunne snakke morsmålet, det språket du kjenner best, ekstra stort.

Helsepersonell som ikke kjenner samisk språk eller kultur, kan på sin side oppleve frustrasjon i møte med samiske pasienter. De føler at de kommer til kort, og kjenner på manglende kompetanse og kunnskap.

I begge tilfeller, dukker utfordringene i hovedsak opp dersom pasienten ikke mestrer norsk så godt, noe som særlig er aktuelt blant de aller yngste og de aller eldste med samisk som morsmål. Vi vet også at antall samisktalende syke eldre nå øker i takt med økende levealder i befolkningen. Men siden dette ikke bare handler om språkkunnskap, men også kulturforståelse, er behovet for samisktalende, kulturkompetente sykepleiere stort i møte med samiske pasienter, uansett alder. Vil ikke en god tolketjeneste være nok til å bøte på dette, spør du kanskje. Svaret er at en samisk sykepleier i tillegg til kulturell ekspertise, også har medisinsk kompetanse, kan samarbeide på tvers av profesjoner og kjenner samisk sykdomsforståelse. Denne helhetlige tilnærmingen er det så godt som umulig å ivareta via tolk.

Trenger samisk sykepleierstudium

Hvert år utdannes flere samisktalende sykepleiere ved UiT Norges arktiske universitet, hvor 10 % av studieplassene ved alle helsefaglige profesjonsstudier er reservert samiske søkere. Til tross for vekt på samisk kulturforståelse i studiets fagplan, utdannes disse sykepleierne innenfor en norsktalende kontekst. I praksis er det derfor vanskelig å oppnå alle ønskede mål innenfor det samiske feltet gjennom den ordinære sykepleieutdanninga.

Dette ønsker Sámi allaskuvla/Samisk høgskole og UiT Norges arktiske universitet å gjøre noe med: Vi vil samarbeide om et samisk sykepleierstudium som kan gjennomføres i et samiskspråklig faglig miljø i Guovdageaidnu/Kautokeino. Sykepleiekompetansen ved UiT skal være grunnpilaren som studiet bygger på.

I dialog med ulike aktører i hele Sápmi, har vi fått signaler om et stort behov for samiskspråklige sykepleiere, og dette betyr at det fins et godt grunnlag for en slik utdanning med potensielle søkere fra hele Sápmi.

Et studium i samisk sykepleie kan være krevende, men er gjennomførbart. Det vil være et nybrottsarbeid som samarbeidspartnerne vil trenge tilleggsressurser for å kunne gjennomføre.

2 millioner kroner årlig

Det vil koste, men ikke mer enn at Norge burde ta seg råd til det. Vi har stipulert at et opptak med 12 studenter annet hvert år, vil koste 2 millioner kroner årlig.

Ville ikke dette være en god investering når vi vet at dette ville gjøre en stor forskjell til det bedre både for samiske pasienter og for helsearbeiderne rundt dem?

I dette regnestykket må vi også ta med at de som utdannes ikke bare vil gjøre den enkelte bedre rustet i møte med samiske pasienter; det vil også bidra til en generell kunnskapsheving blant den enkeltes kolleger.

Det er et klart mål for oss å få i gang et bachelorstudium i samisk sykepleie i nær framtid, men vi er avhengige av ekstra økonomiske tildelinger for å få dette til. På veien mot målet, har vi allerede satt i gang med å forbedre dagens sykepleierutdanning ved å inkludere samisk kulturforståelse i studieplanen. Vi undersøker også om Sámi allaskuvla/Samisk Høgskole kan tilby et emne på 10 studiepoeng i samisk språk- og kulturforståelse innenfor eksisterende helseutdanninger ved UiT. Emnet vil kunne inngå i den generelle helsefagporteføljen ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, og vil i så fall innebære at studenter i alle helseprofesjoner får et tilbud innen samisk språk- og kulturkunnskap.

En tryggere helsetjeneste

Vi vet at de fleste helsearbeiderne som utdanner seg ved UiT, blir i landsdelen og at alle derfor vil behandle eller komme i omsorgssituasjoner for samiske pasienter. Derfor er det også viktig at UiT satser på utdanning i samisk kulturforståelse generelt i alle helsefag og samisk sykepleie spesielt. Dette vil bidra til en tryggere helsetjeneste for den samiske befolkninga både gjennom bedre kvalifisert personell, og ved at vi sannsynligvis vil få enda flere enn i dag som ønsker å forske på samisk helse.

Dersom våre målsettinger nås, vil det bety at vår 89 år gamle pasient kan møte helsearbeidere som har mer kunnskap om hennes liv, hennes bakgrunn og hennes måte å forstå helse og sykdom på. Har vi råd til å la være?

Les også: Samisk helse – det tause tema i helsefagutdanningene?